Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Rasisme’

(Hovedkronikk i Dagbladet 02.02.2012 – les og kommentar på Db.no HER)

«Hvor er rasistene blitt av?» Det er så jeg hører den desperate klagesangen. I årevis har krenkelser og «brune» oppstøt gitt en del av dem med enkel tilgang til avisspaltene åndelig og/eller økonomisk levebrød. Muligheten til å sitte på sin hvite hest og peke fordømmende mot mannen i gata.

Men til tross for «forjævliseringen» vi ofte blir utsatt for fra spaltene i rikspressen, som med ivrig lune vil fortelle oss hvor rasistiske vi er, tror jeg faktisk samfunnet går framover. Mennesker som Arne Myrdal har ikke lenger noen resonans i norsk offentlighet. Politikere som Vidar Kleppe er for lengst fordrevet til betydningsløse politiske skanser. Jeg har bare så vidt vage minner fra 8-årsalderen om et rasistisk parti i Norge med navn Hvit Valgallianse.

Det går framover, men ikke alle klarer å nyte dette. For hva skal kommentatorene nå fordrive tiden med, dersom de ikke daglig kan sette seg ned foran skrivepulten og føle seg krenket på vegne av ulike grupper til blekket spruter?

Se, en neger!

Dagens ungdommer har vokst opp med ulike kulturer, religioner og hudfarger på alle kanter, og de fleste synes ikke dette er noe spesielt lenger. Vi har fortsatt mange utfordringer, men jeg har store problemer med å se at samfunnet vårt er blitt mer intolerant eller fremmedfiendtlig. Tvert imot. Det er ingen som sperrer opp øynene lenger ved synet av en med mørk hudfarge, eller et forelsket homofilt par.

Det ironiske er at mange av dem som påberoper seg å være toleransens voktere sliter med å akseptere dette – at samfunnet faktisk blir mer tolerant. Uskyldige spøker som åpenbart ikke er sagt med noen form for rasefordommer, skal blåses opp og tolkes mest mulig rasistisk. Kanskje er det nettopp disse «toleransens voktere» som burde gå litt i seg selv?

Konsekvensen av at ting blir mer alminnelig burde også være at de blir mer uproblematiske å spøke med. Hvorfor reagerer vi i det hele tatt på en jødevits, negervits, eller homovits for den saks skyld, hvis vi mener at hudfarge, etnisitet og seksuell legning er bagateller?

Sammen med den økende toleransen har det vokst fram en fintfølende og litt forvirret generasjon. Jeg snakker ikke om alvorsgenerasjonen. Denne nye generasjonen omfatter også store deler av norske kjendiser, akademikere, kommentatorer og samfunnsdebattanter. «Generasjon krenket» burde de hete.

Nå er vi alle rasister

Det siste vi nå skal bli forferdet over er et par uskyldige jødevitser fra programmet Brille. Panelet fikk i oppgave å finne svaret på hvorfor ortodokse jøder ikke spiser seigmenn. «Det er vel nazi-digg, da,» var Atle Antonsens forslag, mens Tore Sagen mente at det var «for å unngå kliss i krøllene». Kanskje produsentene av laban-seigmenn burde henge seg på debatten, krenket over å bli forbundet med ordet «nazi»?

Det er allerede skrevet altfor mye om «mokkamann-fadesen» på årets Spellemannsprisutdeling. Jeg finner det likevel verdt å bemerke at mens resten av Kjendis-Norge kastet øl, brukte begreper som «jævla fittehøl», oppfordret til vold på twitter, eller raste på andre måter – ja i det hele tatt oppførte seg som en gjeng pubertale bygdetullinger på ungdomsfest – så var det fra nettopp bygda at det kom litt sunt folkevett. ««Mokkamann»? Hva faen er gæli med det?» var reaksjonen til Ole Ivars-vokalist Tore Halvorsen. «Det var absolutt ikke rasistisk ment, det var bare et ordspill, bare tull (…) Hva er galt med mokka?» spurte Halvorsen. Kanskje flere skulle la seg inspirere av litt sunt bygdevett?

Det er heller ikke lenge siden den svenske artisten Timbuktu raste etter å ha sett en tegneseriestripe av Frode Øverli som, med en finurlig blanding av ordspill og tegning, karikerte et gammelt kannibalsk stammesamfunn. Problemet var at disse kannibalene hadde mørk hudfarge, og det fikk altså Timbuktu til å «se svart».

Den svenske rapperen følte seg så personlig støtt at han skrev et brev til redaktøren der han uttrykte at «jeg kjenner meg krenket av dette og er veldig lei meg». Krenket av hva? Kannibaler? Det tullete utspillet ble ytterligere tragikomisk når Øverli selv svarte at han var «knust over denne saken».

Ville han sagt det samme dersom det var en fotballsupporter, bussjåfør, MC-medlem, mannlig frisør, eller en annen representant for en av Øverlis yndede karikaturobjekter som følte seg krenket? Antakelig ikke. Rasismestempelet er blitt den selvhøytidelige politiske korrekthetens trumfkort. Nå er vi alle rasister, og hvis vi mener at vi ikke er det, så ligger bevisbyrden hos oss.

Den nye intoleransen

Så bedrøvelig kjedelig har store deler av dagens offentlighet blitt at selv humorister, musikere og komikere – de som egentlig skal være våre frontkjempere mot moralistene – har tilsluttet seg denne begredelige emosjonelle pornoen. I «toleransens» navn er vi i ferd med å skape en ny intoleranse. I stedet for å kjempe fram en offentlighet der hudfarge og etnisitet behandles som de bagatellene de burde være (få ting, om noe, burde jo være mer likegyldig for hvordan vi ser på et menneske), er vi i ferd med å skape en offentlig debatt der vi går rundt med lupe og leter etter ord og setninger som kan tolkes i diskrimineringens navn.

Det fantastiske med humor er at det bryter opp tabuer og gjør samfunnet mer åpent. Hvordan skal vi skape bedre integrering og mer samhold hvis alle går rundt og er redd for si noe feil hele tiden?

Heldigvis har vi noen hederlige unntak. «Jeg er flau over at når jeg først skal beskyldes for å sjikanere noen, ikke hadde et mye drøyere, friskere og mer raffinert poeng slå i bordet med (…) Jeg er ikke for jødehets spesielt, men hets generelt. Alle må få litt hver,» var Atle Antonsens kommentar til føleriet.

Foreldrene mine vokste opp med Monty Python. Jeg vokser opp med denne alvorsgenerasjonen. Hadde det ikke vært for folk som Atle Antonsen måtte jeg blitt i overkant pessimist.

(Innlegget kan også leses på Civitas nettsider)

Advertisements

Read Full Post »

I går gikk over 5000 i fakkeltog gjennom Oslos gater. I går var det 10 år siden da 15 år gamle Benjamin Hermansen ble overfalt og knivstukket av to nynazister på Holmlia i Oslo. Bl.a. Oslos Ordfører Fabian Stang, statsminister Jens Stoltenberg, og kunnskapsminister Kristin Halvorsen var til stede i fakkeltoget.

Det var en verdig markering, med mange fine ord. Enkelte taler kunne vi imidlertid vært foruten. I Gunnar Stålsetts tale, som kan leses her, sammenlignet han Maria Amelie med Benjamin Hermansen.

– I Moskva sitter de siste dagers ikon, en redd, men samtidig modig ung kvinne. Maria Amelies budskap er at alle papirløse er unike enkeltmennesker, med hver sin historie, og med sitt umistelig verd og krav på respekt (…) Også hun har utløst noe som er større enn henne selv, sa Stålsett

Jeg synes egentlig det er ganske skamløst å sammenligne disse to sakene. De er så milevis fra hverandre som det omtrent er mulig å få to saker. Det er faktisk ganske respektløst ovenfor Hermansens familie, venner og pårørende. Benjamin Hermansen ble knivstukket av to nynazister, Maria Amelie sitter på en café i Moskva med kjæresten sin og snakker med norske aviser. Å sammenligne disse to sakene er direkte provoserende.

Jeg stusser også over at en stor avis som Aftenposten gidder å gi SOS Rasisme noe oppmerksomhet i forbindelse med denne demonstrasjonen. At nestleder i SOS Rasisme, Kenneth Fuglemsmo, får være talsmann for en demonstrasjon mot ideologisk vold, er omtrent like dumt som om man skulle latt Mullah Krekar være talsperson for en ”religionsfrihet og pluralisme”-demonstrasjon. Det er mildt sagt, slett journalistikk.

– …vi må ikke være så naive og tro at mennesker som sympatiserer med nynazismen har forsvunnet. Flere av dem kan være villige til å drepe og begå voldelige handlinger ut fra sin ideologiske overbevisning, sa Kenneth Fuglemsmo til Aftenposten i går.

Hadde journalisten gjort jobben sin, og det var tre av dem på denne saken, så burde de spurt Fuglemsmo  hva han da kaller væpnet revolusjon? For det kjemper Fuglemsmo aktivt for i Tjen Folket. Sist gang jeg sjekket burde det falle innunder ”voldelige handlinger ut fra ideologisk overbevisning”.

Vi har alle et ansvar for å ta opp kampen mot rasisme hver dag. Vi kan ikke sammenligne rasistisk motivert vold, med en hvilken som helst annen urettferdighet i samfunnet vårt. Maria Amelie er et offer for norsk asylpolitikk som, og den kan vi like eller ikke like, men den gjelder for alle uavhengig av hudfarge, religion, etnisitet, seksuell legning, osv

Benjamin Hermansens ”forbrytelse” var hans hudfarge. Rasisme og fremmedfiendtlighet er ikke en urettferdighet i lovverket. Det er en uakseptabel verkebyll i samfunnet vårt som vi skal bekjempe hver dag.

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PUBLISERT PÅ MINERVA.AS 20.09.2010)

Politikere og medier gjør alle feil på en gang, og serverer Sverigedemokratene klassisk offerkommunikasjon rett i fanget.

Da Fredrik Reinfeldt ble partileder i 2002 hadde Moderaterna gjort et kritisk dårlig valg på 15 %. På samme tid fikk Socialdemokraterna 40 prosent. Åtte år senere er gapet mindre enn 1 prosent, Sverige har hatt 4 år med borgerlig regjering, og etter et nytt valg der Mona Sahlin skulle gjenreise Socialdemokraterna i en rødgrønn flertallsregjering gjør de sitt dårligste valg noensinne.

Det har versert mange teorier om høyresidens fremgang i Sverige. De mest populære er enten at Alliansen i Sverige gjør det bra fordi de seiler under et «falskt varmt flagg» mens de egentlig er kalde og kyniske kapitalister eller at de gjør det bra fordi de har lagt bort borgerlig politikk og blitt sosialdemokrater. Det er liten grunn til å tro på noen av teoriene.

Bredde
Å forklare høyresidens sterke posisjon i Sverige med falskt spill eller borgerlig politisk resignasjon henger dårlig sammen med den reelle praktiske politikken de har ført. I løpet av fire år har Alliansen senket skattene med hele 100 milliarder svenske kroner. Vanlige lønnsmottakere i Sverige har fått skattelettelser tilsvarende en månedslønn i året, og Reinfeldt har lovet flere.

Når det er sagt kan ingen benekte at det har skjedd en markant endring av Moderaternas profil. Det var ikke akkurat ukontroversielt da Fredrik Reinfeldt lanserte Nya Moderaterna. Tøff skatteletteretorikk ble erstattet med en bredere retorikk som var mindre kritisk til den svenske velferdsmodellen. For mange symboliserte dette starten på slutten for Moderaterna som et tydelig alternativ til Sosialdemokratiet. Men når vi ser hva Alliansen faktisk har fått til på en rekke områder i løpet av 4 år, så må også mørkeblå mennesker (som meg selv) bøye seg i beundring.

Modernisering

Jeg tror Alliansen har lykkes med noe de borgerlige partiene i Norge aldri virkelig har fått til. De har klart å sette premisset for arbeids- og velferdsdebatten. Her har høyresiden i Norge mye å lære. Den svenske høyresidens resultater har sprunget ut av et målrettet og konkret prosjekt. Moderaterna vet hvorfor de gjør de gjør det bra. De har turt å foreta en markant modernisering av partiet, og det har gitt resultater. Høyre er et sted midt i mellom. Høyres fremgang skyldes også tydelige alternativer og et bredere parti, men jeg tror ikke det fremgår like klart for høyrefolk hvorfor vi gjør det så bra om dagen som det gjør for Moderaterna.

Moderaterna har endret retorikken og partiets ansikt utad. De er mer inkluderende, menneskelige, varme og folkelige enn de noen gang har vært. Så langt er det mye som ligner, men det avgjørende er at de, gjennom denne profilendringen, har lykkes i å få oppslutning om tøffe grep. I Norge setter fortsatt sosialdemokratiet agendaen for velferdsdebatten i mye større grad enn i Sverige.

Premissleverandør
I Norge er det fortsatt Høyre som må forsvare seg når de vil liberalisere arbeidsmiljøloven og plan- og bygningsloven, eller når vi foreslår skattekutt for næringslivet for å skape arbeidsplasser. I Sverige er dette bildet i ferd med å snu. I Sverige er det nå Moderaterna som har soleklart størst troverdighet på å skape arbeidsplasser. I Norge har Høyre størst troverdighet på å skape verdier, men det er Arbeiderpartiet som har størst troverdighet på å skape arbeidsplasser. Denne kombinasjonen er ganske avslørende, for Moderaterna slet med det samme tidligere.

Jeg tror dette henger mye sammen med retorikken. Tidligere har nok høyresiden i Norge hatt en tendens til å kommunisere tøffe grep på en måte som støter folk fra seg. Vi har snakket om at folk «må komme seg i jobb», og at det skal straffe seg å la være å jobbe. Når dette ikke vinner opinionen har løsningen blitt å foreslå mindre tøffe grep. I Sverige har man gjort det motsatte. Alliansen har klart kunststykket å kommunisere varm retorikk uten å akseptere sosialdemokratiets premisser for varm politikk.

Alliansen har klart kunststykket å kommunisere varm retorikk uten å akseptere sosialdemokratiets premisser for varm politikk.

Fredrik Reinfeldt snakker ikke om at folk skal «komme seg opp om morgenen». Han snakker om å skape arbeidsplasser, og velferden som ligger i selvfølelsen ved å ha en jobb. Det er varm retorikk som folk kan kjenne seg igjen i, men løsningene er markant forskjellig fra sosialdemokratene. Løsningen er tøffere skatteletter enn Høyre noen gang har turt å foreslå. Moderaterna har nektet å akseptere sosialdemokratiets premisser for velferdsdebatten. Å gi vanlige folk ikke bare noen hundrelapper mer i måneden, men en hel månedslønn i skattelette på ett år, er ikke velferdskutt. Det er å styrke den velferden som er viktigst for folk. Nemlig muligheten til å ta egne valg for seg selv og sin familie uten å stå med «lua i hånden» og tigge statlige overføringer.

Sverigedemokratene
Når det gjelder håndteringen av Sverigedemokratene er jeg mindre imponert over Moderaterna. Jeg tror de to viktigste grunnene til Sverigedemokraternas fremgang heter: Moderaterna og Socialdemokraterna.

Jeg tror de to viktigste grunnene til Sverigedemokraternas fremgang heter: Moderaterna og Socialdemokraterna.

Hele valgkampen mellom Mona Sahlin og Fredrik Reinfeldt har tidvis vært en konkurranse om å være mest mot Sverigedemokraterna. Sahlin har forsøkt å koble Sverigedemokraterna opp mot Alliansen for å skremme velgere bort fra den borgerlige fløyen. Reinfeldt på sin side har i valginnspurten brukt nesten like mye tid på å snakke om hvorfor folk ikke skal stemme på et parti som ikke engang var i Riksdagen, som han har brukt på å klargjøre de prinsipielle, ideologiske og praktiske forskjellene mellom den borgerlige og den sosialistiske fløyen.

Mediene har selvfølgelig hauset det opp enda mer. Expressen i går hadde følgende tekst over hele forsiden: «NEJ! I dag röstar vi för Sverige mot främlingsfiendtligheten». I dag trykker avisen bilder av alle partilederne der de holder opp framsiden. Samtidig kan vi over 2 dobbeltsider se en svær liste og et kart der du kan se «hvor mange som stemte på Sverigedemokratene i ditt distrikt».

Hvordan noen som har jobbet med kommunikasjon kan få seg til å tro at dette skulle gjøre Sverigedemokratene mindre interessante er ufattelig. Politikere og medier gjør alle feil på en gang, og serverer Sverigedemokratene klassisk offerkommunikasjon rett i fanget. Den eneste måten å skyve Sverigedemokratene ut av Riksdagen nå er å gjøre dem ubetydelige og uinteressante. Dessverre tror jeg man heller kommer til å hausse dem opp så mye at det stikk motsatte vil skje.

Verdivalg

Dette valget har vært et verdivalg. Det har vært et valg mellom 1) de som mener at velferd er at staten skal være alt for alle hele tiden, og 2) de som mener at velferd er å gjøre det lettere for vanlige folk å skape det livet de selv vil uavhengig av statlige bidrag. Dette valget har handlet om to to fundamentalt forskjellige måter å se på samfunnet. Det er 1) de som tror at samfunnet bevilges ovenfra og ned, og 2) de som mener at samfunnet skapes nedenfra og opp.

Dessverre blir dette viktige veivalget fullstendig overskygget av et lite, rasistisk partis inntog i Riksdagen. Det må dessverre både Socialdemokraterna og Moderaterna ta ansvaret for.

Read Full Post »

Etter fest to dager på rad er tankevirksomheten litt langsommere, og det er ingen nyheter som virkelig provoserer eller engasjerer meg nok til å skrive en bloggpost, men jeg har jo alltids noen tanker og refleksjoner oppi hodet som det er mulig å få ut i forståelig form. Selv i dobbel ‘dagen derpå’-modus.

Grand Prix
Grand Prix melodier surrer fortsatt i hodet. Jeg var på grand Prix fest i går, og endte opp med å stemme på Georgia. Etter å ha kuttet ned alternativene til: Azerbaijan, Georgia, Ukraina, Armenia, Tyskland og Portugal, sto valget mellom Georgia og Tyskland. Tyskland hadde den mest fengende sangen, uten tvil, men Sofia Nizharadze briljerte sangmessig, og dessuten har jo norske Hanne Sørvaag skrevet teksten, så da kunne jeg stemme litt patriotisk også. Jeg regnet forøvrig med at Georgia trengte stemmene mer, ettersom utallige Rybak-overskrifter har oppfordringet om å stemme på Lena (Så har jeg i tillegg en liten forkjærlighet til Georgia, etter å ha vært der en uke og truffet masse fantastiske mennesker fra Young Rights i November i fjor.)

Det ble en litt kjip plassering for Didrik i går, men jeg var egentlig ganske fornøyd med resultatene. Jeg har alltid hatt litt sansen for protest (i ordnede former), og en klar seier til en enkel, fengende, rytmisk pop-låt, fra en enkelt kledd, søt og sjarmerende 19 år gammel jente må jo regnes som en protest mot et ellers veldig pompøst og ballade-preget grand Prix.

Humor
Men nok om Grand Prix. Det jeg hovedsakelig ville dele noen tanker om er temaet: humor. Jeg har alltid hatt sansen for litt svart humor, og akkurat nå satt jeg å saumfarte youtube på leting etter morsomme kontroversielle sketsjer. Da kom jeg over et britisk program ved navn: World’s Most Offensive Joke, der de diskuterer de mest støtende humoristiske temaer, som inspirerte meg til en bloggpost.

For dere som ikke er politisk aktive kommer dette kanskje som en overraskelse, for dere som er aktive i politikken er det old news, men: politikere er antakelig en av yrkesgruppene i Norge med tidvis drøyest humor. Og dette gjelder for alle partier tror jeg. Jeg kjenner til og med KrFere som kan dele drøyere vitser enn de fleste i sosiale lag.

Utforske grenser
Egentlig er det ganske logisk. Når man bruker mesteparten av dagen sin ellers, til å veie sine ord med omhu, så er det kanskje ikke så rart at det – antakelig ubevisst – danner seg et litt motsatt behov. Jeg tror at kanskje særlig politikere og andre offentlige embedsmenn som frekventerer mediene ofte er utsatt for dette. Det er muligens litt lettere for en skuespiller, artist, osv..? En drøy vits fra en musiker vil sjelden hindre han i å selge cd’er hvis musikken er bra nok. En drøy vits fra en statsråd kan ødelegge en karriere. Så er det jo naturligvis slik at man skal tilpasse seg ulike roller. Jeg ville nok også stilt noen meget kritiske spørsmål rundt vedkommendes vurderingsevne, om en statsråd gikk på TV og fortalte en veldig støtende vits. Det finnes tid og sted for alt. Men burde det egentlig finnes tid og sted for vitser som er rasistiske, makabre, provoserende, el. i det hele tatt? Jeg mener at det burde det.

For det første fordi det er en helt grunnleggende rettighet i et demokratisk samfunn. Det er ingen rettighet å ikke bli støtt. Jeg har rett til å støte deg, og du har rett til å støte meg tilbake. Det betyr dog ikke at man må eller bør gjøre det. Men så kommer jeg til et kanskje viktigere spørsmål: har det en verdi? Kan selv de mest provoserende vitser, som definitivt støter noen, ha verdi? Ja, jeg vil hevde at det noen ganger kan ha det. Humorens rolle har alltid vært å utforske grensene. Hadde ikke Monty Python brutt en del grenser  på 70 og 80-tallet, hvilket utvilsomt provoserte mange, vil jeg faktisk gå så langt som å si at vi hadde hatt et fattigere samfunn i dag.

Islam og Muhammed
Kanskje er vi inne i en ny slik mellomfase nå, mellom politisk korrekthet og modigere humor. Mange reagerer på en samtids-humor som blir stadig røffere. Jeg tror det kan ha mye sammenheng med et diskusjons og samtaleklima som ellers er veldig konformt. I dag er det spesielt ett tema det er særlig politisk ukorrekt å spøke med: islam. Man merker en tidvis nesten pinlig veiing av ord når politikere eller andre samfunnsdebattanter kommenterer spørsmål som omhandler islam, der det er grunn for å være kritisk. Motreaksjonene til dette ser vi f.eks. særlig på internett. Når folk direkte eller indirekte blir fortalt at noe er «forbudt» å spøke om eller med så kommer det motreaksjoner. Internett er slike sett både en forbannelse og en velsignelse.

«Eberybody draw Muhammed day» – en facebookgruppe der et tusentalls personer oppfordret andre til å sende inn sine egne Muhammed-karikaturer, er et eksempel på en i utgangspunktet provoserende og unødvendig handling som ble gjort nødvendig av en veldig konform islam-debatt. Det er på ingen måte et mål i seg selv å provosere muslimer. Jeg håper tvert imot at det kommer en dag hvor dette ikke er mer nødvendig enn å provosere kristne. Men i en tid hvor mange offentlige personer fortsatt er redd for å spøke med islam av frykt for reaksjoner, er behovet for islam-vitser større enn behovet for kristen-vitser. Internett er slik sett en velsignelse, fordi man kan være mer eller mindre anonym.

Provoserende humor ufarliggjør, og forsøk på å tvinge den i kne nødvendiggjør ytterligere provokasjon. Derfor har jeg bl.a. lagt ut Muhammed-karikaturene på denne bloggen før. Før karikatur-striden hadde jeg ikke gjort det. Det var nettopp de reaksjonene som kom i etterkant av den første publiseringen som nødvendiggjorde ytterligere provokasjon. Dersom det ikke hadde kommet noen voldelige reaksjoner på Muhammed-karikaturene, ville jo debatten stilnet ganske kjapt, og behovet for å trykke dem hadde ikke vært der.

Integrering
Så er det også slik med humor at hensikten ofte avgjør hva slags effekt den har, og det er det viktig at en humorist har tenkt nøye igjennom. Hensikten avgjør på mange måter effekten, fordi den skinner igjennom. Hvis Vigrid legger ut en i utgangspunktet mild rasevits på nettsidene sine er det ikke morsomt, da er det kvalmende og forkastelig. Men hvis Zahid Ali forteller den samme vitsen i et humor-innslag på TV2 kan den bli hysterisk morsom, fordi konteksten gir den en helt annen mening.

Jeg  håper det kommer en tid hvor det er helt uproblematisk å spøke med noens religion. Jeg håper også det kommer en tid hvor det blir helt uproblematisk å spøke med noens hudfarge. Det er fortsatt min påstand at Zahid Alis utallige humoristiske innslag om innvandrere har gjort mer for norsk integrering enn noen politiker. Jeg håper imidlertid at det også kommer en dag hvor en hvit nordmann kan vitse om ikke-vestlige foran et flerkulturelt publikum som ler sammen, uten at noen mistenker han for å være rasist. Først da vet vi at integreringen har kommet langt nok.

Støtende og inkluderende?
Så for å avslutte det jeg egentlig hadde tenkt at skulle være en kort post: man skal selvfølgelig vise respekt, og det er en tid og et sted for alt. Det fine med et så mangfoldig og åpent samfunn som vårt er jo også at man også kan velge sine kanaler.

Men: selv om det bare var den mest kontroversielle typen humor som forsvant helt, ville det vært grunn til å være bekymret. Jeg tror at det ironisk nok er humorens tidvis provoserende og støtende karakter som i annen omgang er med på å skape et mer varmt og inkluderende samfunn. Et samfunn uten provokasjon fordi alle er redd for å provosere alle vil jeg ikke karakterisere som spesielt varmt.

Read Full Post »

Det er noe alvorlig galt med innvandrings og integreringsdebatten i Norge, når det tilsynelatende ikke er mulig å unngå en slik unyansert og polarisert debatt som vi har vært vitne til den siste tiden. Det er også svært kritikkverdig at sentrale politikere i så stor grad bidrar til å trekke ytterkantene enda lenger, og skape ytterligere stigmatisering.


Offentlig gjørmebad

Rasismedebatten blusset opp for fullt etter at Siv Jensen gikk hardt ut i riksmedia, og advarte mot snikislamisering av Norge. Det som er synd er at Jensen, med sin retorikk, sørger for at det som i utgangspunktet kunne blitt en konstruktiv debatt om utfordringene ved innvandring i Norge, nå kun blir et slags offentlig gjørmebad der sentrale politikere benytter anledningen til å få utløp for tilsynelatende lenge fortrengte usaklige skyllebøtter av noen utsagn.


Jeg er som regel glad i spissformulerte debatter, fordi det tydeliggjør de ideologiske skillelinjene. Å bringe mer ideologi inn i politikken er noe av det jeg brenner aller mest for, men utspillene til Siv Jensen og Per Willy Amundsen, er hverken ideologiske eller konstruktive. Det er kun populisme av verste sort. Jeg skal være forsiktig med å kalle Frps politikk direkte rasistisk, men Jensens fornyelse av gammel retorikk fra tiden da Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm var aktive, fremstår ikke som annet enn forkledd rasisme. Med slik retorikk spiller Frp på det verste i oss mennesker. De snakker om OSS og DEM, og er så konsekvente på gruppetenkning og appellering til folks fremmedfrykt at det vrenger seg i magen til en som kjemper for mer mangfold og toleranse.


Religion og politikk

Jeg er likevel litt glad for at Siv Jensen kom med disse uttalelsene, da det gir meg muligheten til å reagere på det totale lavmål jeg synes dette er. På samme tid blir jeg bare skuffet og lei meg over at det er slike holdninger Frp tar med seg inn i valgkampen når vi egentlig burde konsentrere oss om å stable på plass et grunnlag for en borgerlig regjering som kan løfte Norge ut av finanskrisen, og på nytt skape trygghet og optimisme.


I motsetning til Frp, frykter ikke jeg for muslimsk påvirkning i samfunnet vårt. Jeg ønsker tvert i mot et mangfold av ideer og livssyn velkommen. Det jeg er redd for er politisk islam, og alle andre forsøk på å gjøre en hvilken som helst religion til politikk. Religion er kun farlig når mennesker som tror de har den fulle, hele og sanne tolkningen av livets uløste mysterier, søker å gjøre sin egen trangsynthet til alle menneskers opphøyde lov. Dette er like farlig uansett.


Sekularisering

La oss bare se på hvordan vårt eget samfunn har utviklet seg. Den lutherske statskirken i Norge utførte flere hundre heksebrenninger, helt opp til så sent som starten av 1700 tallet. I 1569 ble det fastslått at ikke-lutherske utlendinger skulle forlate riket innen tre dager – eller henrettes. Andre religioner enn den lutherske statsreligionen ble ikke tillatt før på starten av 1800-tallet, og først i 1851 fikk jøder adgang til Norge. Brenning på bål, drukning og radbrekking var formelt gyldige straffer i Norge helt frem til 1842, og så sent som slutten av 1800-tallet ble mennesker fortsatt halshugd offentlig foran et stort publikum, alltid mens en prest satt ved siden av og ba Fader vår. I 1971 var homofili og samboerskap fortsatt fordømt og forbudt ved lov, og først i fjor ble homofile ekteskap sidestilt med heterofile.


Vårt samfunn er ikke bedre enn totalitære islamistiske stater fordi kristendommen er så mye bedre enn islam (det tilhører en annen debatt), men fordi samfunnet vårt har blitt av de mest sekulariserte i verden og dermed åpnet for mer frihet og demokrati. For ikke å bli misforstått vil jeg poengtere at dette på ingen måte er et angrep på de kristne kulturverdiene som Norge er bygget opp av. Det er bare en anerkjennelse av at vestlige frie demokratiske samfunn er totalt overlegne, hva gjelder trygghet, ideer og utvikling, fordi vi i nyere tid, stort sett, har latt religion være religion og politikk være politikk.


Vi kan jo tenke oss en situasjon der paven i Roma plutselig fikk være eneherskere. At bibelen ble innført som landets opphøyde lov, og at kristendommens påbud, eller rettere sagt; pavens tolkning av kristendommens påbud, ble fulgt til punkt og prikke. De som leser Harry Potter kunne like så godt brent bøkene sine først som sist. Harry Potter er nemlig blitt fordømt av paven allerede. Kondomer, og prevensjon forøvrig, ville likeledes blitt forbudt. La oss så tenke oss at dette regimet fikk lov til å utvikle seg over flere tiår, mens barn ble indoktrinert i disse holdningene over mange generasjoner. Min konklusjon er at jeg våger å påstå at et slikt samfunn ikke ville vært stort bedre enn de totalitære islamistiske regimene vi ser rundt om i verden i dag.


Toleranse

Jeg er selv ikke religiøs, men jeg har stor respekt for den rollen religion spiller i hverdagen til mange. For mange gir troen på noe større enn oss mennesker, hva det enn måtte være, motivasjon til å stå opp om morgenen, trøst i vanskelige tider, trygghet når livet virker usikkert og en dypere mening med livet. De fleste muslimer i den vestlige verden er fredelige, inkluderende mennesker akkurat som alle oss andre. De søker bare å få leve litt mer i tråd med sin egen kulturelle bakgrunn og identitet. Hvorfor mener Frp f.eks. at det er et problem at muslimer får halal mat i fengselet? Hvordan begrenser det friheten til alle oss andre?

I sin landsmøtetale i 2007, uttalte Torbjørn Røe Isaksen følgende ord: ”Vi ofrer ikke en tomme, ikke en millimiter for rasisme og fremmedfrykt, ikke en eneste millimeter!”. Disse ordene gir fortsatt gjenklang i hodet mitt. Jeg er absolutt for å stille krav til innvandrere. Jeg er for å snakke mer om utfordringene ved et flerkulturelt samfunn. Jeg vil også bekjempe sharia lover i Norge, og ethvert forsøk på la religion definere det norske lovverket. Jeg ønsker imidlertid en skikkelig debatt om virkelige problemstillinger, ikke svartmaling, stigmatisering, fordommer, mistenkeliggjøring, gruppetenkning og fremmedfrykt. Jeg vil gjøre en ting klinkende klart: enhver stemme til rasisme og fremmedfiendtlighet, det er en stemme jeg ikke vil ha! Nok en gang: ”Vi viker ikke en millimeter for rasisme, ikke en millimeter!”.

Read Full Post »

Det er ikke noe galt i å diskutere utfordringene og problemstillingene ved innvandring. Det er kun naivt og dumt å ikke ville innse at innvandrings og integreringspolitikken i Norge har mange negative sider. Vi burde f.eks. snart begynne å snakke om hva som er grunnen til at enkelte grupperinger, som i USA regnes blant de største arbeidsressursene, for det meste er sosialklienter i Norge. Hvorfor er det slik i Norge at arbeidsløsheten blant innvandrere fra Afrika er 5 ganger høyere enn for befolkningen for øvrig, mens flyktningene fra Afrika går rett i jobb i USA? Kan det kan være noe med den omfattende velferdsstaten i Norge som tvinger mange innvandrere inn i et avhengighetsforhold til staten, før de rekker å bli kjent med det norske samfunnet og komme seg i jobb? Kan det kanskje være noe med at den sosialdemokratiske mentaliteten i Norge har skapt en passivitet og manglende aksept for det å stille krav?

De siste dagene har Torbjørn Røe Isaksens landsmøtetale i 2007, gått på repeat på Youtube. Denne talen er antakelig en av mine absolutte favoritter, og i lys av innvandringsdebatten som har herjet den siste tiden, er ordene stadig mer aktuelle. Det er særlig partiet fra 02.00 – 05.37 jeg tenker på:

Jeg vemmes av den rasistiske retorikken fra de populistiske sosialdemokratene, på såkalt «ytterste høyre» i Norge. Frp gjør ikke noe annet enn å bidra til ytterligere stigmatisering, gruppetenkning, fordommer, og mistenkeliggjøring av muslimer. De bidrar bare til polarisere debatten, når vi heller burde diskutert virkelige problemstillinger.

Jeg er glad for at det finnes mennesker som tør å ta et oppgjør med rasistiske tendenser og si klart og tydelig at: ”Vi ofrer ikke en tomme, ikke en millimiter for rasisme og fremmedfrykt, ikke en eneste millimeter!”

Read Full Post »