Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Rettigheter’

I dag har VG en artikkel om støy i nabolaget, der de informerer om dine rettigheter når naboen støyer for mye. ”Naboen din har faktisk ikke lov til å klippe gresset døgnet rundt”, opplyser artikkelen, og henviser til straffeloven.

Artikkelen melder at hundretusener plages av nabostøy, og at tall fra Statistisk sentralbyrå viser at åtte prosent av beboerne i Oslo og Akershus oppgir at de plages av dette.  Nå finnes det sikkert noen unntakstilfeller der man nærmest trenger å troppe opp med straffeloven før naboen skjerper seg, men det våger jeg å påstå at gjelder et lite mindretall.

I Elverum kommune var det for noen måneder siden debatt om forbud mot gressklipping etter kl 5. Dette er et sykdomstegn ved samfunnet vårt, og problemet er ikke mangel på regler. Jeg tror nettopp det er dette stadige fokuset på regler som skaper mye av problemet. I stede for å snakke med hverandre, har vi fått et samfunn der vi må henvise til straffeloven om naboen klipper gresset høylydt på ugunstige tidspunkter, eller spiller høy musikk. Hvorfor er det så vanskelig å banke på døra hos naboen og spørre om han ikke kan klippe gresset litt tidligere på dagen?

For få dager siden foreslo Høyres bystyrerepresentant i Oslo, Mertefe Bartinlioglu, at eldre, uføre og gravide må få egne røde seter på buss, t-bane og trikk. Hvis dette blir nødvendig bør det være et alvorlig varsko. Vi kan jo se for oss et scenario der alle de røde setene på bussen er opptatt og det kommer to eldre mennesker, som er dårlige til beins inn på bussen. Skal de måtte stå fordi ”eldre-setene” er opptatt?

Jeg har knapt fylt 22 år enda, så jeg har lite empirisk belegg for å mene noe om dagens ungdom er verre eller bedre enn gårsdagens. Og voksne mennesker har jo alltid ment at alt var så mye bedre før, så den debatten blir man antakelig aldri klok på. Men, uansett om det har blitt bedre eller verre – det fremgår ganske åpenbart av denne debatten at vi trenger et fokus på omtanke og folkeskikk, ikke straffeloven.

Jeg vil nemlig slippe å måtte gå rundt med ”Norges Lover” i kofferten den dagen jeg blir gammel, for å få en sitteplass på bussen.

Read Full Post »

(LES HELE INNLEGGET PÅ MINERVA.AS)

Vi er i ferd med å få en utvikling der prinsippet om at «vi alle lever på hverandres arbeid» erstattes med: «vi snylter mange på noens arbeid». Det er på tide å ta sykelønnskutt på alvor.

Rettigheter er essensielt for ethvert fungerende samfunn. Retten til liv, eiendom og søken etter lykke er, etter mitt syn, de mest fundamentale verdiene i et liberalt demokrati, men rettighetsbegrepet har via norsk venstreside begynt å få en merkelig allmenn betydning. For rettigheter som tidligere innebar at staten skulle sikre din frihet fra maktmisbruk og hindringer, er nå blitt til en omfattende rett til å kreve at staten legger alt til rette for deg, uten ekstra kostnader.

Enkelte ser ut til å tro at retten til liv innebærer at staten skal puste liv i lungene dine, at retten til eiendom betyr at staten skal putte eiendeler i fanget på deg, og at det av en rett til søken etter lykke følger at staten skal servere deg lykke på et fat. Mange nordmenns, og særlig norske politikeres, holdninger til velferdssamfunnet er i ferd med å ligne en aksjespekulant som vil ha lavest mulig risiko og høyest mulig avkastning, samtidig som eventuelle tap dekkes av det store fellesskapet. Det er et regnestykke som ikke går opp i lengden.

LES HELE INNLEGGET PÅ MINERVA.AS

Avislenker: Dagbladet, VG, Nettavisen, VG

Read Full Post »

Jeg ble litt inspirert av en twitterutveksling mellom @AndreOktayDahl og @Adrogne

 

@AndreOktayDahl skriver følgende: «en hundrings til den som forklarer det sosiale i formuesskatten for mindre bedrifter som ikke har overskudd uten å bruke Hagen som forsvar»

 

Hvorpå @Adrogne svarer: «En hundrings til den H-politikeren som vil argumentere for skattekutt generelt uten å retorisk skyve småbedrifter foran seg»

 

Aller først må jeg si at jeg synes @Adrogne (Adrian Farner Rogne), har et rimelig dårlig poeng. Bruken av småbedrifter i argumentasjon mot formueskatt er ikke bare et retorisk poeng. Det er også en virkelighetsbeskrivelse for veldig mange i dette landet, som får familiebedriften og de arbeidsplassene den skaper truet, grunnet høye skatter og avgifter.

 

Når det er sagt, er det ikke noe problem å argumentere prinsipielt for skattekutt, uten å nevne næringslivet. Som Høyre-politiker, skal jeg ta utfordringen til Rogne. Det er riktignok langt ifra første gang jeg har argumentert prinsipielt og ideologisk for dette. Bloggen min florerer av generelle prinsipielle argumenter for skattekutt. Jeg skal imidlertid vie resten av bloggposten til slik argumentasjon, uten å benytte meg av småbedrifter eller næringsliv.

 

Hvorfor skattekutt?

 

Skatt er, mer enn noe annet, et verdimessig og prinsipielt spørsmål. Skatte og- avgiftsnivået definerer hvor mye staten bestemmer over ditt liv. Skatte og- avgiftsnivået definerer hvor mye du bestemmer over ditt eget liv.

 

Spørsmålet blir hva som er utgangspunktet. Er det du selv, eller staten, som i utgangspunktet eier pengene dine? 

 

Det er to utgangspunkt i skattepolitikken:

 

  1. 1) Staten eier, i utgangspunktet, alle verdier og inntekter i samfunnet.
  2. 2) Du eier, i utgangspunktet, selv din inntekt, og dine verdier.

 

Rognes spørsmål legger nemlig opp til alternativ 1. Han ber om at Høyre skal legetimere sine skattekutt. Dersom man mener at skatt er en ubetinget gode, og at staten i utgangspunktet burde være enehersker, er dette en naturlig innfallsvinkel.

 

Men dersom man mener at det er en selv, som eier sine egne penger og sine egne verdier, så må man snu spørsmålet. Da er det nemlig staten som må bevise ovenfor enkeltmennesket, hvorfor han/hun er nødt til å gi fra seg sine penger.

 

Formueskatten er det meget enkelt å argumentere prinsipielt imot, dersom man er enig i at det er enkeltmennesket som eier sine eiendeler. Hvorfor skal man være pålagt å betale staten for å eie noe man allerede har betalt for med egne penger man allerede har skattet av?

 

Det er også rimelig absurd, at dersom man ønsker å spare deler av den lønnen man allerede har betalt skatt av, så skal disse pengene plutselig beskattes ytterligere? Pengene dine er altså kun helt dine egne hvis du bruker dem på forbruksvarer, men dersom du sparer eller investerer dem, er de plutselig ikke like mye dine egne lenger?

 

Så dersom Rogne ikke mener at staten i utgangspunktet er alt, og individet intet, så er det heller han som må forsvare hvorfor han mener:

 

at de som lykkes skal straffes

at man har mindre rett til pengene sine – dess mer man tjener

at foreldre ikke har rett til å overlate alle de verdiene de har jobbet for hele livet, til sine barn, når de de dør. 

osv…

 

Argumentene for skattekutt er uendelige og meget enkle:

 

– Et dynamisk og mangfoldig samfunn forutsetter at ulike mennesker får ta ulike valg. Skattekutt er bra fordi det øker denne muligheten. Dess mer enkeltmennesket får beholde av sin egen inntekt, dess mer valgfrihet har det. 

 

– Et moderne og nyskapende samfunn, forutsetter at folk tør å tenke nytt, satse og ta sjanser. Skattekutt er bra fordi det gjør det lettere for enkeltmennesket å satse.

 

– Et rikt velstående og moderne samfunn, forutsetter at folk ser nytten i å jobbe ekstra, investere og skape arbeidsplasser. Skattekutt forsterker dette incentivet.

 

– Ressurser til å ta vare på de svakeste i samfunnet forutsetter at folk jobber og skaper verdier. Skattekutt gjør det mer lønnsomt å jobbe, og sørger for at det skapes flere verdier.

 

– Frie og selvstendige mennesker er lykkeligere og mer innovative. Skattekutt gjør mennesker mer frie og selvstendige.

 

Dersom man derimot er tilhenger av alternativ 1; at det er staten som i utgangspunktet eier alle dine eiendeler og verdier – da er det selvfølgelig enkeltmennesket som til enhver tid må bevise ovenfor staten hvorfor han/hun skal få beholde mer av sin egen inntekt, eller ta egne valg.

 

Hvis man forfekter et slikt syn må man imidlertid også forklare hvorfor man mener at enkeltmennesket i utgangspunktet ikke har noen rettigheter, og hvorfor samfunnet er tjent med at mennesker kun er slaver av flertallet, heller enn å være frie, selvstendige, kreative og innovative mennesker.

 

Jeg venter i spenning!

Read Full Post »

I dag har jeg vært på debatt om stemmerett for 16-åringer, i Ungdommens fylkesting i Hedmark. I panelet møtte jeg Anna Lund Bjørnsen fra SU som er for, og Lasse Juliussen fra AUF som er tja. Selv er jeg klart mot stemmerett for 16-åringer.

 

Aller først vil jeg påpeke at Unge Høyres motstand mot stemmerett for 16 åringer, ikke har noe med kunnskapsnivået å gjøre. Hvorvidt 16 åringer kan nok til å stemme eller ikke, synes jeg egentlig er helt irrelevant. Det er mange 50 åringer også som ikke har noe særlig grunnlag for å stemme, men det er ingen som ønsker ikke å ta fra dem stemmeretten.

 

Grunnen er enkelt og greit at vi har en myndighetsalder i Norge på 18 år, hvilket etter mitt syn er et naturlig tall. Når du er 18 år skal du i utgangspunktet være i gammel nok, og i stand, til å møte utfordringene i samfunnslivet på egenhånd, og forme din egen fremtid uavhengig av dine foreldre. En del av ansvaret ved å bli myndig er at du får muligheten til å ta direkte del i de styrende organer; kommunestyret, fylkestinget og stortinget, og du kan stemme på hvem som skal representere deg i landets lovgivende forsamling.

 

Videre er det helt naturlig, og det burde også være et demokratisk prinsipp, at hvis du kan velge de som skal styre landet, så må du også kunne velges selv. Derfor må stemmerett til 16 åringer også bety at en 16 åring skal kunne velges til kommunestyret, fylkestinget og stortinget. De fleste som er tilhenger av en slik ordning er enig i dette. En eventuell ordning der 16 åringer fikk stemme, men ikke fikk være valgbare selv, ville være direkte udemokratisk. Jeg har enda ikke hørt dette forslaget fremmet fra noe politisk parti. Det er altså snakk om at 16 åringer både skal kunne stemme og være valgbare.

 

Problemer

Dette byr på en rekke problemer. Jeg synes nemlig det er merkelig at tilhengerne av stemmerett for 16 åringer, ikke samtidig mener at myndighetsalderen skal være 16 år. Når du er 16 år får du bl.a. ikke lov til å gifte deg, kjøre bil, drikke alkohol eller verve deg til militæret. Det er også dine foreldre som har hovedansvaret for deg. Hvis det er forhold i familien som gjør at foreldrene ikke evner å ta det ansvaret, så er det barnevernet som har ansvar for deg frem til du blir 18. Du er altså ikke ansett som voksen før du er 18 år. Da synes jeg det er en smule rart at du skal bli ansett som moden nok til å styre landet, når du enda ikke har hovedansvaret for ditt eget liv og dine egne handlinger.

 

Et annet viktig problem er de folkevalgte organenes rolle som lovgivende organ. I Stortinger først og fremst, men også i fylkestinget og kommunestyret, bestemmer man lover og regler som omfatter alle i samfunnet. Dette vil imidlertid ikke gjelde for en 16 åring som ikke er myndig. Jeg er svært forundret over at tilhengerne av stemmerett for 16 åringer, ikke ser problemene her.

 

Jeg synes nemlig ikke det er uproblematisk at en 16 åring f.eks. skal kunne:

 

Bestemme veibelgningene, samtidig som vedkommende ikke er gammel nok til å ta førerkortet.

Legge rammer for ekteskapet mens han/hun ikke selv har lov til å gifte seg

Bestemme hvor norske soldater skal bidra i utlandet, og bestemme hva forsvarsbevilgningene skal være, mens man selv ikke engang har lov til å avtjene verneplikten enda.

Bestemme hvordan skjenkepolitikken skal utformes eller hvordan avgiftene på alkohol skal være, før man selv er gammel nok til å drikke alkohol lovlig.

Osv…

 

Det kan ikke være slik at man som 16 åring skal ha mulighet til å bestemme lover som går ut over alle andre i samfunnet, mens man selv ikke er ansvarliggjort i forhold til de samme lovene og reglene. Vi har en myndighetsalder. Derfor mener jeg at man kun kan gi stemmerett til 16 åringer, hvis man også senker myndighetsalderen til 16 år, og det vil jeg være en kraftig motstander av (bare så det er sagt). Jeg har heller ikke hørt noen komme med et slikt forslag.

 

Valgfrihet

Et annet morsomt poeng er at de partiene som er de ivrigste tilhengerne av å gi 16 åringer stemmerett, samtidig er de som har minst tro på ungdommers mulighet til å velge selv. Både Rødt, SV, og Senterpartiet (samt deres ungdomsorganisasjoner) er imot fritt skolevalg. De mener altså at ungdom ikke er modne nok til å bestemme selv hvilken skole de vil gå på, men å styre landet? Det er tydeligvis helt problemfritt. SV går så langt som å ville forby alle skoler de ikke liker. De skal altså tvinge 16 åringer til å gå på akkurat den skolen SV mener de skal gå på, fordi de er redd for konsekvensene det ville fått hvis ungdom fikk velge skole selv. Men å velge hvem som skal bestemme lovene i Norge? Det er tydeligvis helt problemfritt.

 

Rettigheter

Tilhengerne av stemmerett for 16 åringer, argumenterer med at man også har rettigheter før man blir 18 år. Mange lurer derfor på om Unge Høyre mener at den seksuelle lavalderen også skal være 18 år, osv… Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Det er ingen som benekter at ungdom skal ha rettigheter før de blir myndige. Dette er en gradvis prosess frem mot det å bli voksen. Det å bestemme hvordan samfunnet vårt skal organiseres er imidlertid ingen hvilken som helst rettighet på lik linje med å få lov til å kjøre moped, eller forvalte pengene du tjente på sommerjobben selv. Det handler faktisk om hvem som skal styre samfunnet vårt, og det er rimelig naturlig at du av samfunnet er definert som voksen, og fullt ut ansvarlig for dine egne handlinger, før du skal få lov til å vedta lover som resten av befolkningen skal følge.

 

Hensikten med forslaget om prøveordning med stemmerett for 16 åringer i 2011 (som nå er vedtatt, og skal utprøves i enkelte kommuner), er å øke valgdeltakelsen blant ungdom. Hensikten støtter jeg fullt ut. Men tiltaket er både udemokratisk og lite treffende. Det er ikke dermed sagt at mange flere kommer til å storme til stemmeurnene fordi de får stemme. Isåfall burde jo flere 18 åringer enn 30% stemt i dag. Målet burde heller væer å få flere unge mellom18 og 25 til å stemme.

 

Det første og beste tiltaket ville være å oppfordre flere ungdommer til å engasjere seg politisk (dette vil også ha stor betydning for 16 åringer). Dess flere unge som engasjerer seg i et politisk parti, dess mer fokus vil partiet måtte vie til ungdomssaker. Dette vil igjen sørge for at flere unge kjenner seg igjen i politikken og føler at deres stemme har betydning.

 

For å få flere til å stemme, må man først og fremst sørge for at de som stemmer føler at stemmen deres har betydning. Hvis ikke folk føler det, hjelper det ikke om stemmerettsalderen settes ned til 16 år, eller 12 år for den saks skyld.

Read Full Post »

Påskeferien er over, og jeg har derfor ikke hatt like mye tid til å følge opp den inngående debatten med Onar Åm, men jeg skal likevel trykke et svar på hans siste innlegg, siden jeg også synes at debatten tar noen interessante vendinger som jeg vil svare på.

 

Arroganse

Aller først synes jeg det er litt ironisk hvordan Åm, som bruker mye av artikkelen sin på å forklare hvorfor det er jeg, og ikke han, som er ignorant, allerede i 3. og 4. avsnitt kun bekrefter mitt poeng.

 

Først klages det over at sosialistene har kontroll over politikken, barnehagene, barne-TV, skolene, universitetene og mediene, men ikke nok med det – Åm slår fast at DLF ikke slipper til i media fordi: «det bare er sosialister der som ser på liberalister som onde fascister, og de vil ikke slippe den slags på lufra». Det faktum at DLF ikke engang har 0,01% av stemmene i Norge er tydeligvis ikke grunn nok? Hvorfor i all verden skulle media bruke tid på DLF, når de har tilnærmet null påvirkning på samfunnet? Hvorfor skulle media bruke masse tid på et parti som ved Stortingsvalget i 2005 oppnådde 0,0081% av avgitte stemmer ved valget?

 

Et mikrosekund med TV-tid, ville altså vært mer reklametid, enn deres oppslutning tilsier, men igjen er det alle andre som har feilen. Det er naturligvis sosialistene i mediene, som mener at alle andre er onde fascister, som har feil denne gangen. Litt ironisk er det også at DLF irriterer seg over dette, når «onde fascister» stort sett er det samme stempelet de selv gir alle andre. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har irritert meg over venstrevridde medier i Norge, mer enn en gang, selv. Jeg kommer fra Ilseng i Hedmark, Norges rødeste fylke, der du nærmest må erklære din troskap til Arbeiderpartiet for å få lov til å jobbe som journalist. Det er likevel min erfaring at hvis du har et spennende, interessant, nytenkende og salgbart utspill, så trykker stort sett mediene saken. Selvinnsikt er en dyd, men det har jeg ingen forhåpning om at DLF skal innse.

 

Kommunikasjon

Det er også interessant hvordan Åm umiddelbart slår fast at det er staten det er noe i veien med, siden den har «gjort det mulig for en parasittisk ideologi å ta slik total kontroll over staten». Dette argumentet er rimelig korttenkt, for hvem er det som har etablert staten? Det er jo nettopp menneskene som har gjort det, så da må det åpenbart være noe i veien med alle menneskene som lar en slik stat eksistere. Vi vet jo også at alle mennesker som aksepterer dette, ifølge Åm, er onde eller naive. Onar Åm mener altså at over 50% av menneskene i Norge er naive/onde (eller parasitter) – noe jeg synes er en rimelig trist oppfatning.

 

Jeg tror ikke det er folket det er noe i veien med. I motsetning til DLF ser nemlig ikke jeg på meg selv som en del av en opplyst elite som skjønner noe 99,9919% av Norges befolkning angivelig ikke forstår. Jeg er erkjenner at når sosialistene har vunnet frem med sin retorikk, så burde høyresiden ta selvkritikk. Jeg gidder ikke å skylde på sosialistene for høyresidens problemer. Når Høyre sliter på meningsmålingene, er det først og fremst Høyres skyld og ingen andres. På samme tid tror jeg også at dette kan endre seg betraktelig, og det er også derfor jeg holder på med politikk og søker innflytelse – fordi jeg tror jeg har noen ideer som både vil være til det beste for partiet mitt og for landet mitt. Det hjelper ikke å ha «det endelige svaret» på alle verdens spørsmål, hvis ingen er enig i at du har det. Det er det fantastiske med et demokrati. Demokratiet er riktignok utrolig ineffektivt iblant, men takk og lov for at vi ikke har et teknokrati – der oppblåste bedrevitere bestemmer.

 

Anarkisme, Kommunisme og Anarkokapitalisme

Jeg har ikke helt tenkt å forlate debatten om hvorvidt anarkismens natur er sosialistisk, eller hvorvidt anarkokapitalismen er en type liberalisme eller anarkisme. Jeg synes nemlig at Åm utviser en manglende ideologisk innsikt på akkurat dette felt.

 

Anarkismen har svært mye til felles med kommunismen. Anarkismen og kommunismens respektive idealsamfunn bærer mange fellestrekk. Mange glemmer nemlig at også kommunismen har et mål om et samfunn uten stat. Kommunister tror imidlertid at de kan planlegge veien til drømmesamfunnet sitt, gjennom både kapitalisme og totalitarisme, før samfunnet når sin endelige idealtilstand, der staten opphører, og alle lever fredelig i en utopisk sosialistisk drømmeverden.

 

Kommunismen og konservatismen, derimot, (for å sammenligne med en ideologi basert på et realistisk verdensbilde) har et totalt forskjellig menneskesyn. Konservatismen anerkjenner at mennesket er født med en tilbøyelighet til ondskap, men dette anerkjenner ikke kommunister. Dersom de gjør det, mener de isåfall at det alltid er samfunnet som korrumperer enkeltmennesket og gjør det ondt. Det kommunistiske idealsamfunnet, uten klasseskiller og stat, forutsetter at alle mennesker vil nå en ufravikelig tilstand i fredelighet og lykke. Kommunismens menneskesyn gjør altså dets idealsamfunn fullstendig utopisk.

 

Kommunismens manglende forståelse av menneskets natur, og dets innovative evner, gjør heller ikke ideologien stort bedre. Det kommunistiske idealsamfunnet forutsetter at menneskets utvikling stopper opp, samt at alle vil være fornøyd med tilstanden slik den er. I det øyeblikket noen ønsker å bryte ut av dette idealsamfunnet, må kommunismen bli totalitær. Tjen Folket skriver f.eks. at Når de reaksjonære setter i gang angrep, må de revolusjonære raskt møte dette med en massiv styrke”. Dette gjør at kommunismen alltid vil være dømt til å forbli i en totalitær fascistisk tilstand.

 

Den store forskjellen på kommunismen og anarkismen, er altså veien til målet og ikke selve målet. Anarkister vil ikke gå veien om kommunismens stadier, for å nå det endelige målet om det statsløse samfunnet. Det må likevel sies at fellestrekkene mellom anarkismen og kommunismen stopper ved at de begge vil avskaffe kapitalismen og er anti-autoritære i sin endelige form. For Anarkister og kommunister har ikke det samme målet om et klasseløst samfunn.

 

Anarkismens statsløse samfunn baserer seg på individer. Kommunismens statsløse samfunn baserer seg på kollektivet; fellesskapet er alt, individet intet. Kommunismens statsløse samfunn kan derfor først etableres etter at samfunnet er omgjort til en slags kollektiv organisme. Anarkismen vil hoppe over alle disse stadiene og innføre et statsløst samfunn umiddelbart. Anarkister ønsker heller ikke, i motsetning til kommunistene, et statlig maktapparat som skal slå ned på motstand. Anarkister vil at samfunnet utelukkende skal baseres på frivillige forbindelser.

 

Anarkisme og frihet

Anarkismen ser ikke nødvendigheten av noen nedfestede organer for å sikre folks frihet. Anarkister har to løsninger på hvordan enkeltmenneskets frihet sikres. Jeg vil dele disse i 2 grupper.

 

1)    Mange anarkister er det jeg vil kalle kollektivistiske individualister. Dette høres ut som en motsetning, men det behøver ikke å være det. Slike anarkister ser på menneskeheten som et eneste stort fellesskap. Menneskeheten er altså et kollektiv av enkeltindivider. Dette synet forenes med kommunismen i at det er samfunnet (eller kapitalismen) som korrumperer individene. De hevder derfor at politi, forsvar og rettsvesen ikke vil være nødvendig i et anarkistisk samfunn.

2)    Andre anarkister vil hevde at private firmaer kan utføre disse tjenestene på en bedre måte enn staten. I et slikt samfunn vil det bli en privat oppgave å forsikre sin frihet.

 

Som konservativ anser jeg den første løsningen som fullstendig utopisk, og den andre som en oppskrift på kaos. I et samfunn der det skal være opp til private firmaer å forsikre folks frihet, vil det ikke finnes noen bestemte rettigheter som er like for alle. Da vil du heller få et slags mafiastyrt samfunn der et sett med rettigheter måles opp mot et annet. 

 

Anarkokapitalismens plass

Hvor plasserer så anarkokapitalismen seg opp i det hele. Det er ikke bare Onar og jeg som strides om anarkokapitalismen egentlig er en form for liberalisme eller anarkisme. Anarkismens vesen i seg selv er svært omstridt, så det vil være vanskelig å komme med noen fasit, men jeg kan i hvert fall argumentere for mitt ståsted, og hvorfor jeg synes det er en del hull i Åms argumentasjon.

 

Det er altfor enkelt å bare påpeke at anarkokapitalisme er en form for anarkisme, simpelthen fordi den tar avstand fra staten. Det blir omtrent som å sette likhetstegn mellom en skattesnylter og en voldsmann, av den ene grunn at begge står på utsiden av loven.

 

Det finnes mange former for anarkisme. Jeg kan nevne: anarkosyndikalisme, anarkafeminisme,  økoanarkisme, mutualisme og individualisme blant flere. Felles for alle er at de ikke anerkjenner anarkokapitalismen som anarkistisk. Enhver ideologi som er tilhenger av kapitalisme og eiendomsrett strider mot anarkismen. Anarkismen er imot alle former for herskere. Mennesker har kun bruksrett til det de selv produserer gjennom sitt arbeid. Arv blir derfor også forbudt i et anarkistisk samfunn. Mennesket har altså bare verdiene det produserer på lån. Anarkokapitalismen er totalt uforenelig med alt dette. Anarkokapitalister jobber for akkurat det samme samfunnet som de mest liberalistiske. Forskjellen er kun den at liberalister ser voldsmonopolet som et nødvendig onde for å bevare folks frihet, mens anarkokapitalister mener frihet forutsetter totalt fravær av autoriteter.

 

Rettstat eller mafia

Påstanden om at jeg ønsker et mafiastyre er også rimelig usaklig. Åm motsier seg selv ved å hevde dette, siden han selv sier at liberalister er for en rettstat for å hindre mafia. Åm mener altså at et statlig voldsmonopol er nødvendig. Det gjør også jeg, men jeg ønsker ikke så minimale begrensninger for statens muligheter til å gripe inn. Hvis dette gjør at jeg ønsker et mafiasamfunn, så betyr det at Åm også ønsker et mafiasamfunn; bare en minimal mafia.

 

Det som også er interessant, er at Åm ikke innser at en anarkokapitalist, ville kunne bruke akkurat de samme argumentene mot Åm, som han bruker mot meg. Jeg kan bruke Åms eget argument om bevisbyrde for å illustrere dette. Åm hevder at han kan bevise at et statlig voldsmonopol er nødvendig for å ivareta folks frihet, og at han derfor kan rettferdiggjøre dette. En anarkokapitalist vil imidlertid hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare. En anarkokapitalist som er like hardnakket i sitt syn, som det Åm er, vil dermed kunne bruke samme argumentasjon for å hevde at Åm enten er ond eller naiv, ettersom han er for statens rett til å utøve vold mot et annet menneske, basert på det en anarkokapitalist vil kunne definere som utopiske argumenter. Det dette viser er egentlig bare hvor hul slik argumentasjon er.

 

Om friborgerskap

Det stemmer at jeg er åpen for friborgerskap. Jeg støtter ideen fullt ut, men jeg er nødt for å se på de reelle mulighetene for å gjennomføre et slikt system. Jeg er stor tilhenger av mer prinsipper og ideologi i politikken – og har flere ganger hudflettet partifeller for manglende prinsipiell og ideologisk argumentasjon og kontinuitet i sine politiske ideer, men jeg har heller ingen tro på utopiske idealsamfunn. Jeg kommer aldri til å fronte en politisk idé, samme hvor ideell jeg synes den er, hvis jeg anser den som umulig å gjennomføre. Å stirre inn i ideenes verden er for filosofer, ikke for politikere.

 

Det er mange problemer med friborgerskap:

Skal foreldre kunne velge friborgerskap for sine barn?

Hva ja; er det riktig at foreldre i praksis kan velge bort barnas rett til å få behandling hvis de er syke?

Hvis nei; hvordan blir da forholdet mellom en forelder som er friborger, og barnet som ikke kan bli friborger før det er 18?

Hvordan skal friborgere betale rettmessig for de deler av samfunnet som alle er forbrukere av: som f.eks. kraftledninger, strømkabler, veier, osv… samtidig som de slipper å bidra til det sosiale samfunnet for øvrig?

Bevilgningene til disse områdene varierer fra år til år, ettersom regjeringen prioriterer, hvordan skal man sikre at friborgere hele tiden er med på å betale den riktige andelen av disse kostnadene?

 

Dette er bare noen få problemstillinger jeg kommer på i farta, ved et øyeblikks problematisering, og det vil antakelig dukke opp mange flere. Som sagt, synes jeg ideen er utrolig interessant, og hvis gjennomførbar: fullstendig forenlig med mitt ideologiske tankesett. Jeg må imidlertid bli overbevist om at dette systemet er realistisk å gjennomføre, før jeg ville foreslått det i noen av de politiske organene i Høyre eller Unge Høyre.

 

Moral

Til slutt vil jeg ta tak i det jeg mener er en trangsynt oppfatning av moral, samt en unnvikende argumentasjonsform.

 

Åm har en debatt-teknikk som ofte går ut på å legge ord i munnen andre, eller bevisst feiltolke det andre mener på en måte som gagner hans egen argumentasjon. Nå hevder han at jeg mener at moral kun kan baseres på føleri. Så er ikke tilfelle, men jeg tar sterk avstand fra en oppfatning om at noe menneske kan ha en objektiv og ubestridelig tolkning av hva som er korrekt moral. Det er Åm som mener at hans moralsyn, og oppfatning av rett og galt, er det eneste rette. Han hevder til og med at dette er så sikkert som at 1+1=2, at jorden er rund, at månen er mindre enn jorden, at gravitasjonsfelt virker på jorden og holder oss festet til den”.

 

Videre sier han at jeg krever at alle følger mitt moralsyn. Dette stemmer ikke. Jeg sier jo tvert imot at jeg aksepterer at folk kan ha en annen moralsk oppfatning enn meg. Jeg mener selvfølgelig at det finnes noen naturgitte rettigheter, som retten til liv. Jeg er også selvfølgelig helt enig i at det er ondt å myrde et annet menneske med overlegg. Det finnes likevel subjektive moralske oppfatninger, uten noe fasitsvar. Noen mennesker mener f.eks. at det er helt umoralsk å ha sex før ekteskapet, andre ser det som helt uproblematisk. Ingen av disse tar feil, nettopp fordi det er en subjektiv oppfatning av hva som er moralsk riktig.

 

Jeg er for å tilpasse samfunnet, slik at folk kan følge sin egen moral, men det må naturligvis gå en grense når man forsøker å pålegge andre sin moral. Et eksempel på dette er diskusjonen om abortrestriksjoner. Det er i dag en pågående debatt, om hvorvidt man skal fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium. Argumentet er at man vil unngå et sorteringssamfunn. Av samme grunn, får kvinnen heller ingen informasjon om bl.a. barnets kjønn før etter perioden for selvbestemt abort er ferdig (12 uker). Utgangspunktet for slike synspunkt er at man mener det er umoralsk å abortere et foster basert på slike opplysninger. Jeg er også enig i at det ville være umoralsk å abortere et foster fordi det er gutt eller jente, men jeg har likevel ingen rett til å pålegge andre å følge min moralske oppfatning.

 

Konklusjon

Det er ikke jeg, men Åm -som forlanger at alle skal legge seg flat for hans moralsyn. Han mener at det eneste moralsk riktige prinsippet et samfunn kan bygges på er: laissez-faire. Derfor vil han tvinge alle til å leve etter dette prinsippet!

Read Full Post »