Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Skatt’

(INNLEGGET ER PUBLISERT PÅ MINERVA.AS 20.09.2010)

Politikere og medier gjør alle feil på en gang, og serverer Sverigedemokratene klassisk offerkommunikasjon rett i fanget.

Da Fredrik Reinfeldt ble partileder i 2002 hadde Moderaterna gjort et kritisk dårlig valg på 15 %. På samme tid fikk Socialdemokraterna 40 prosent. Åtte år senere er gapet mindre enn 1 prosent, Sverige har hatt 4 år med borgerlig regjering, og etter et nytt valg der Mona Sahlin skulle gjenreise Socialdemokraterna i en rødgrønn flertallsregjering gjør de sitt dårligste valg noensinne.

Det har versert mange teorier om høyresidens fremgang i Sverige. De mest populære er enten at Alliansen i Sverige gjør det bra fordi de seiler under et «falskt varmt flagg» mens de egentlig er kalde og kyniske kapitalister eller at de gjør det bra fordi de har lagt bort borgerlig politikk og blitt sosialdemokrater. Det er liten grunn til å tro på noen av teoriene.

Bredde
Å forklare høyresidens sterke posisjon i Sverige med falskt spill eller borgerlig politisk resignasjon henger dårlig sammen med den reelle praktiske politikken de har ført. I løpet av fire år har Alliansen senket skattene med hele 100 milliarder svenske kroner. Vanlige lønnsmottakere i Sverige har fått skattelettelser tilsvarende en månedslønn i året, og Reinfeldt har lovet flere.

Når det er sagt kan ingen benekte at det har skjedd en markant endring av Moderaternas profil. Det var ikke akkurat ukontroversielt da Fredrik Reinfeldt lanserte Nya Moderaterna. Tøff skatteletteretorikk ble erstattet med en bredere retorikk som var mindre kritisk til den svenske velferdsmodellen. For mange symboliserte dette starten på slutten for Moderaterna som et tydelig alternativ til Sosialdemokratiet. Men når vi ser hva Alliansen faktisk har fått til på en rekke områder i løpet av 4 år, så må også mørkeblå mennesker (som meg selv) bøye seg i beundring.

Modernisering

Jeg tror Alliansen har lykkes med noe de borgerlige partiene i Norge aldri virkelig har fått til. De har klart å sette premisset for arbeids- og velferdsdebatten. Her har høyresiden i Norge mye å lære. Den svenske høyresidens resultater har sprunget ut av et målrettet og konkret prosjekt. Moderaterna vet hvorfor de gjør de gjør det bra. De har turt å foreta en markant modernisering av partiet, og det har gitt resultater. Høyre er et sted midt i mellom. Høyres fremgang skyldes også tydelige alternativer og et bredere parti, men jeg tror ikke det fremgår like klart for høyrefolk hvorfor vi gjør det så bra om dagen som det gjør for Moderaterna.

Moderaterna har endret retorikken og partiets ansikt utad. De er mer inkluderende, menneskelige, varme og folkelige enn de noen gang har vært. Så langt er det mye som ligner, men det avgjørende er at de, gjennom denne profilendringen, har lykkes i å få oppslutning om tøffe grep. I Norge setter fortsatt sosialdemokratiet agendaen for velferdsdebatten i mye større grad enn i Sverige.

Premissleverandør
I Norge er det fortsatt Høyre som må forsvare seg når de vil liberalisere arbeidsmiljøloven og plan- og bygningsloven, eller når vi foreslår skattekutt for næringslivet for å skape arbeidsplasser. I Sverige er dette bildet i ferd med å snu. I Sverige er det nå Moderaterna som har soleklart størst troverdighet på å skape arbeidsplasser. I Norge har Høyre størst troverdighet på å skape verdier, men det er Arbeiderpartiet som har størst troverdighet på å skape arbeidsplasser. Denne kombinasjonen er ganske avslørende, for Moderaterna slet med det samme tidligere.

Jeg tror dette henger mye sammen med retorikken. Tidligere har nok høyresiden i Norge hatt en tendens til å kommunisere tøffe grep på en måte som støter folk fra seg. Vi har snakket om at folk «må komme seg i jobb», og at det skal straffe seg å la være å jobbe. Når dette ikke vinner opinionen har løsningen blitt å foreslå mindre tøffe grep. I Sverige har man gjort det motsatte. Alliansen har klart kunststykket å kommunisere varm retorikk uten å akseptere sosialdemokratiets premisser for varm politikk.

Alliansen har klart kunststykket å kommunisere varm retorikk uten å akseptere sosialdemokratiets premisser for varm politikk.

Fredrik Reinfeldt snakker ikke om at folk skal «komme seg opp om morgenen». Han snakker om å skape arbeidsplasser, og velferden som ligger i selvfølelsen ved å ha en jobb. Det er varm retorikk som folk kan kjenne seg igjen i, men løsningene er markant forskjellig fra sosialdemokratene. Løsningen er tøffere skatteletter enn Høyre noen gang har turt å foreslå. Moderaterna har nektet å akseptere sosialdemokratiets premisser for velferdsdebatten. Å gi vanlige folk ikke bare noen hundrelapper mer i måneden, men en hel månedslønn i skattelette på ett år, er ikke velferdskutt. Det er å styrke den velferden som er viktigst for folk. Nemlig muligheten til å ta egne valg for seg selv og sin familie uten å stå med «lua i hånden» og tigge statlige overføringer.

Sverigedemokratene
Når det gjelder håndteringen av Sverigedemokratene er jeg mindre imponert over Moderaterna. Jeg tror de to viktigste grunnene til Sverigedemokraternas fremgang heter: Moderaterna og Socialdemokraterna.

Jeg tror de to viktigste grunnene til Sverigedemokraternas fremgang heter: Moderaterna og Socialdemokraterna.

Hele valgkampen mellom Mona Sahlin og Fredrik Reinfeldt har tidvis vært en konkurranse om å være mest mot Sverigedemokraterna. Sahlin har forsøkt å koble Sverigedemokraterna opp mot Alliansen for å skremme velgere bort fra den borgerlige fløyen. Reinfeldt på sin side har i valginnspurten brukt nesten like mye tid på å snakke om hvorfor folk ikke skal stemme på et parti som ikke engang var i Riksdagen, som han har brukt på å klargjøre de prinsipielle, ideologiske og praktiske forskjellene mellom den borgerlige og den sosialistiske fløyen.

Mediene har selvfølgelig hauset det opp enda mer. Expressen i går hadde følgende tekst over hele forsiden: «NEJ! I dag röstar vi för Sverige mot främlingsfiendtligheten». I dag trykker avisen bilder av alle partilederne der de holder opp framsiden. Samtidig kan vi over 2 dobbeltsider se en svær liste og et kart der du kan se «hvor mange som stemte på Sverigedemokratene i ditt distrikt».

Hvordan noen som har jobbet med kommunikasjon kan få seg til å tro at dette skulle gjøre Sverigedemokratene mindre interessante er ufattelig. Politikere og medier gjør alle feil på en gang, og serverer Sverigedemokratene klassisk offerkommunikasjon rett i fanget. Den eneste måten å skyve Sverigedemokratene ut av Riksdagen nå er å gjøre dem ubetydelige og uinteressante. Dessverre tror jeg man heller kommer til å hausse dem opp så mye at det stikk motsatte vil skje.

Verdivalg

Dette valget har vært et verdivalg. Det har vært et valg mellom 1) de som mener at velferd er at staten skal være alt for alle hele tiden, og 2) de som mener at velferd er å gjøre det lettere for vanlige folk å skape det livet de selv vil uavhengig av statlige bidrag. Dette valget har handlet om to to fundamentalt forskjellige måter å se på samfunnet. Det er 1) de som tror at samfunnet bevilges ovenfra og ned, og 2) de som mener at samfunnet skapes nedenfra og opp.

Dessverre blir dette viktige veivalget fullstendig overskygget av et lite, rasistisk partis inntog i Riksdagen. Det må dessverre både Socialdemokraterna og Moderaterna ta ansvaret for.

Advertisements

Read Full Post »

…og Robin Hood var bra og til fattige ga
hurra hurra
men det var skattefuten han stjal det fra
hurra hurra
for om høy skatt så mener vi at når staten krever så stjeler de…

Han tok fra skattefuten og ga til folket!

«What we ask for is liberty – liberty by law»

Kombinasjonen Ridley Scott og Russel Crowe…

…fy søren som jeg gleder meg til denne filmen:


Read Full Post »

Journalister er ofte sleipe. De stiller gjerne ledende spørsmål – og er flinke til å få deg ut på villspor, hvis du ikke er oppmerksom.

DENNE dama, lot seg imidlertid ikke pille på nesen. Hun er foreberedt, hun har kunnskapen, hun har retorikken, og ikke minst: hun er ALDRI på defensiven!

Ladies and gentlemen, I proudly present, one of the greatest woman of all time: Margaret ‘Maggie’ Thatcher:

«It was Brittain who stood when everyone else surrendered»

Read Full Post »

Til tross for sin massive kritikk av Høyres ledelse, sender Christen Sveaas i dag en sjekk på kroner 1.000.000,- til Høyre – «slik at det gode parti får litt hjelp til å markedsføre sine gode blå budskap klarere, veldig mye mer klarere», skriver han i dagens DN.

 

I DN 6. juli spurte Sveaas hvorfor han skulle stemme Høyre. Han ba om å få vite Høyres langsiktige plan for Norge. Hva som er Høyres vei fremover. Svaret han fikk var i stedet en beskyldning om hukommelsessvikt og en leksjon i hva Høyre gjorde i forrige regjering. Etter å ha spurt enda en gang: «hvorfor skal jeg stemme Høyre? Vær så snill?», kom det noe som lignet på et svar (men heller ikke da kom den uten en liten leksjon i Bondevik II regjeringens fortreffeligheter).

 

Sveaas har ikke vært nådig i sin kritikk av Høyre: veldig kjedelig, uengasjert og visjonsløs – er noen av karakteristikkene han har brukt. Når det i dag er blitt kjent at Sveaas likevel velger å gi 1 million kroner til Høyre, burde man kanskje velge å lytte litt til hans kritikk. Ikke pga pengene, men fordi de kommer fra en støttespiller som gir noen vink man burde begynne å ta på alvor. For dagens million kommer heller ikke uten et ganske kraftig sleivspark: «lytt til de yngre og glem de gamle, grå og selvopptatte Høyregarkene», sier han.

 

Jeg har ikke tenkt å legge skjul på at jeg mener mye av Sveaas’ kritikk er ganske berettiget. Når våre støttespillere beskriver oss på en slik måte, burde Høyre i større grad ta selvkritikk og erkjenne at man ikke har vært flink nok til å fremme budskapet sitt. I likhet med Sveaas tror heller ikke jeg at det er politikken det er noe i veien med. Alle Høyrefolk som tror på sin egen politikk, må jo enten erkjenne at man har feilet i kommunikasjonen, eller at politikken er for dårlig (hvis man da ikke er fornøyd med meningsmålingene for tiden…). Selv om jeg skulle ønske meg at også politikken ble mer offensiv, er jeg ikke i tvil om det er førstnevnte det virkelig er noe i veien med.

 

Jeg har ikke lagt skjul på, hverken i media eller på bloggen min tidligere, at jeg ikke er helt fornøyd med alt som skjer i partiet om dagen, men jeg har troen på- og vil være med å jobbe for at Høyre skal komme seg gjennom uværet. Selv jobber jeg for Hedmark Høyre dette valget, og vil presisere at jeg, på tross av forholdene andre steder, er meget fornøyd med Hedmark Høyres stortingskandidat; Gunnar Gundersen, som sitter rimelig usikkert – grunnet de nasjonale meningsmålingene – for tiden. Gundersen er, etter mitt syn, et av Høyres sterkeste kort på Stortinget, og en av dem som virkelig har beholdt sitt lokale engasjement. Så i en tid hvor enkelte Høyrefolk ser ut til å vandre viljeløst rundt i tåken – burde alle hedmarkinger som leser denne bloggen stille massivt opp i valgkontorene, og stemme på en av våre stortingspolitikere som virkelig klarer å være klar og tydelig. 

 

Det var dog en digresjon. Høyres kommunikasjonsproblemer understøttes også ved Nettavisens partitest (som også Sveaas trekker frem i sitt siste innlegg), der Høyre er valgvinner og scorer 25% av de over 60.000 som har tatt testen. Det er altså mange flere som er enig med politikken vår, enn som sier de vil stemme på oss. De er enig med oss, de bare vet det ikke enda, eller vil ikke vedkjenne seg det.

 

Selv mener jeg at Høyre må være betraktelig mer offensive på skattelettelser og redusering av unødvendig byråkrati, tørre å ta et skikkelig oppgjør med enhetsskolen, samt være mye tøffere på sosialpolitikk. Dette har jeg også skrevet om før, bl.a. i mitt forrige blogginnlegg. Høyre må være det klare førstevalget for alle som vil at det skal lønne seg å ta i et tak – alle dem som vil at det skal lønne seg å stå opp om morran – eller som Torbjørn Røe Isaksen sier, «for dem som legger inn en time ekstra, for dem som gjør en ekstra innsats enten i frivillige organisasjoner eller i næringslivet, og fortjener å belønnes for det».

 

Sveaas skriver avslutingsvis at: «Fremtiden er ikke rød, og heller ikke grønn, og i hvert fall ikke rød-grønn. Og den er definitivt ikke grå. Fremtiden er Blå! Det har de yngre skjønt og Høyregarkene glemt.». De blå kreftene må derfor mobilisere kraftig nå, både før og etter valget – slik at vi kan få en blå regjering med klar og tydelig politikk. Slik at vi kan få en regjering som ikke bare forvalter sosialdemokratiet på en litt bedre måte – men som faktisk evner å komme med et alternativ. Denne muligheten finnes – det er bare å hente inspirasjon fra Kristin Clemets kronikk i gårsdagens DN.

 

Jeg har troen på at en borgerlig regjering på nytt kan forvandle Norge – slik Willoch greide på 80-tallet. Da trenger vi et sterkt Høyre, som sammen med Frp kan utgjøre et markant alternativ til dagens politikk.

 

I Høyredebatten som har herjet i DN i sommer, skriver Torbjørn Røe Isaksen at Høyre i forrige regjering ble for feige. «Høyre fremsto utydelige og varsomme i forrige regjering (…) Høyre kunne satt ned foten på flere saker også i regjering. I tillegg burde man hatt et større trykk på skattepolitikken og presset på i større grad for en omstrukturering av offentlig sektor», sier han.

 

Jan Arild Snoen, mener i likhet med meg, at Høyre må samarbeide med Frp for å få gjennomslag for den politikken vi ønsker i programmet. Jeg siterer:

 

«Vi som tilhører det blå Høyre vet at de meste sentrale delene av Høyres program bare kan gjennomføres sammen med Fremskrittspartiet: Store skattelettelser, mer konkurranse i offentlig sektor, reduksjoner i overføringene til distrikter og landbruket, grunnleggende reform av u-hjelpen, en strengere kriminalpolitikk. Hva er det egentlig Høyre kan få til på disse områdene sammen med Kristelig Folkeparti?»

 

Landsmøtene til Venstre og KrF viste ingen evne til å forandre Norge i særlig grad. Det var en evig lang kompilasjon av offentlige utgifter og reguleringer. Både Høyre og Frp har en vilje til å reformere, men vi trenger et sterkt Høyre i denne koalisjonen. Vi trenger et ansvarlig parti av en viss størrelse som kan holde stø kurs, ikke snu etter vinden hele tiden, og holde forbrukskåte Frpere i ørene. Hele poenget med en mindre stat, er jo nettpp at staten skal bruke mindre penger. Da er ikke oljepopulisme noen oppskrift. Vi trenger ikke en ny versjon av sosialdemokratiet, som kun vil styre mennesker på en annerledes måte. Vi trenger et alternativ som i stede for å styre andre, faktisk vil overlate mer ansvar til enkeltmennesket. 

 

Jeg tror også at fremtiden er blå. Spørsmålet er om dette er en fjern eller nær fremtid. Fremtiden er blå. Jeg håper bare at vi slipper å falle ned i en grå skyggedal først. Nå trenger vi et alternativ – ikke et ekko! Et blått alternativ!


Read Full Post »

Jeg ble litt inspirert av en twitterutveksling mellom @AndreOktayDahl og @Adrogne

 

@AndreOktayDahl skriver følgende: «en hundrings til den som forklarer det sosiale i formuesskatten for mindre bedrifter som ikke har overskudd uten å bruke Hagen som forsvar»

 

Hvorpå @Adrogne svarer: «En hundrings til den H-politikeren som vil argumentere for skattekutt generelt uten å retorisk skyve småbedrifter foran seg»

 

Aller først må jeg si at jeg synes @Adrogne (Adrian Farner Rogne), har et rimelig dårlig poeng. Bruken av småbedrifter i argumentasjon mot formueskatt er ikke bare et retorisk poeng. Det er også en virkelighetsbeskrivelse for veldig mange i dette landet, som får familiebedriften og de arbeidsplassene den skaper truet, grunnet høye skatter og avgifter.

 

Når det er sagt, er det ikke noe problem å argumentere prinsipielt for skattekutt, uten å nevne næringslivet. Som Høyre-politiker, skal jeg ta utfordringen til Rogne. Det er riktignok langt ifra første gang jeg har argumentert prinsipielt og ideologisk for dette. Bloggen min florerer av generelle prinsipielle argumenter for skattekutt. Jeg skal imidlertid vie resten av bloggposten til slik argumentasjon, uten å benytte meg av småbedrifter eller næringsliv.

 

Hvorfor skattekutt?

 

Skatt er, mer enn noe annet, et verdimessig og prinsipielt spørsmål. Skatte og- avgiftsnivået definerer hvor mye staten bestemmer over ditt liv. Skatte og- avgiftsnivået definerer hvor mye du bestemmer over ditt eget liv.

 

Spørsmålet blir hva som er utgangspunktet. Er det du selv, eller staten, som i utgangspunktet eier pengene dine? 

 

Det er to utgangspunkt i skattepolitikken:

 

  1. 1) Staten eier, i utgangspunktet, alle verdier og inntekter i samfunnet.
  2. 2) Du eier, i utgangspunktet, selv din inntekt, og dine verdier.

 

Rognes spørsmål legger nemlig opp til alternativ 1. Han ber om at Høyre skal legetimere sine skattekutt. Dersom man mener at skatt er en ubetinget gode, og at staten i utgangspunktet burde være enehersker, er dette en naturlig innfallsvinkel.

 

Men dersom man mener at det er en selv, som eier sine egne penger og sine egne verdier, så må man snu spørsmålet. Da er det nemlig staten som må bevise ovenfor enkeltmennesket, hvorfor han/hun er nødt til å gi fra seg sine penger.

 

Formueskatten er det meget enkelt å argumentere prinsipielt imot, dersom man er enig i at det er enkeltmennesket som eier sine eiendeler. Hvorfor skal man være pålagt å betale staten for å eie noe man allerede har betalt for med egne penger man allerede har skattet av?

 

Det er også rimelig absurd, at dersom man ønsker å spare deler av den lønnen man allerede har betalt skatt av, så skal disse pengene plutselig beskattes ytterligere? Pengene dine er altså kun helt dine egne hvis du bruker dem på forbruksvarer, men dersom du sparer eller investerer dem, er de plutselig ikke like mye dine egne lenger?

 

Så dersom Rogne ikke mener at staten i utgangspunktet er alt, og individet intet, så er det heller han som må forsvare hvorfor han mener:

 

at de som lykkes skal straffes

at man har mindre rett til pengene sine – dess mer man tjener

at foreldre ikke har rett til å overlate alle de verdiene de har jobbet for hele livet, til sine barn, når de de dør. 

osv…

 

Argumentene for skattekutt er uendelige og meget enkle:

 

– Et dynamisk og mangfoldig samfunn forutsetter at ulike mennesker får ta ulike valg. Skattekutt er bra fordi det øker denne muligheten. Dess mer enkeltmennesket får beholde av sin egen inntekt, dess mer valgfrihet har det. 

 

– Et moderne og nyskapende samfunn, forutsetter at folk tør å tenke nytt, satse og ta sjanser. Skattekutt er bra fordi det gjør det lettere for enkeltmennesket å satse.

 

– Et rikt velstående og moderne samfunn, forutsetter at folk ser nytten i å jobbe ekstra, investere og skape arbeidsplasser. Skattekutt forsterker dette incentivet.

 

– Ressurser til å ta vare på de svakeste i samfunnet forutsetter at folk jobber og skaper verdier. Skattekutt gjør det mer lønnsomt å jobbe, og sørger for at det skapes flere verdier.

 

– Frie og selvstendige mennesker er lykkeligere og mer innovative. Skattekutt gjør mennesker mer frie og selvstendige.

 

Dersom man derimot er tilhenger av alternativ 1; at det er staten som i utgangspunktet eier alle dine eiendeler og verdier – da er det selvfølgelig enkeltmennesket som til enhver tid må bevise ovenfor staten hvorfor han/hun skal få beholde mer av sin egen inntekt, eller ta egne valg.

 

Hvis man forfekter et slikt syn må man imidlertid også forklare hvorfor man mener at enkeltmennesket i utgangspunktet ikke har noen rettigheter, og hvorfor samfunnet er tjent med at mennesker kun er slaver av flertallet, heller enn å være frie, selvstendige, kreative og innovative mennesker.

 

Jeg venter i spenning!

Read Full Post »

Det nærmer seg valg, og de neste månedene vil vi se et stadig økende fokus på enkeltsaker, Selv  skulle jeg gjerne sett TV-debatter med heftige ideologiske disputter om skjæringspunktet mellom liberalisme og konservatisme i Høyres liberalkonservative linje, om inkonsekvente ideologiske standpunkt i Frps påståtte liberalisme, om forholdet mellom marked og stat i Venstres sosialliberalisme, eller om SVs sosialisme er i ferd med å bli utvannet etter 4 år i regjering. 

 

Jeg må imidlertid innse at slike debatter har en ganske begrenset appell, men det er ikke slik at ideologi kun handler om å børste støvet av Edmund Burke, John Stuart Mill eller Karl Marx’ klassikere. Ideologi handler om de ideene som danner grunnlaget for måten samfunnet er innordnet på, og om de problemstillingene vi møter til daglig. 

 

Ideologi kan fort bli et fjernt begrep, men da jeg så sportsnyhetene for noen dager siden gikk det opp for meg hvor hverdagsaktuell ideologi egentlig er. Da slo det meg nemlig at de beste fotballagene i verden ikke er annet enn konservatisme i praksis. Fotballen er faktisk et glimrende eksempel på det dynamiske samfunnet som den konservative ideologien innebærer. Fotball er frihet under ansvar, det er enkeltindividet og det er fellesskap.

 

Fokuset på enkeltindividet i fotballen er formidabel. Fotballen dyrker frem hvert enkelt individs ferdigheter til hver minste detalj, den kartlegger styrker og svakheter, og jobber målrettet for å oppnå det resultatet man ønsker. Hver enkelt spillers behov blir lagt til grunn, og alle de ressursene som er tilgjengelig blir satt inn for å gi spilleren tilpasset trening. Det blir også stilt strenge krav til innsats og uttelling.

 

Dette er likevel bare begynnelsen på det som må til for å bygge et suksessfullt fotballag. Fotballen dyrker frem individet, men enda viktigere er det å få individet til å fungere i et fellesskap. Det er nettopp denne sammenhengen som gjør fotballen til en sport Edmund Burke kunne vært stolt av. Fotballen forstår nemlig at enkeltindividet og fellesskapet ikke er motsetninger. Det stadige fokuset på enkeltindividets ferdigheter er ikke til skade for fellesskapet, men tvert imot en nødvendighet for å få fellesskapet til å fungere.  

 

Likhet er ikke noe mål i fotballen. I fotballen greier man tvert imot å få ulikhetene til å dra alle fremover. Dersom en spiller har en spesielt god løpskapasitet, mens en annen har et utpreget talent for hodespill, så ville man ifølge sosialistisk tankegang forsøkt å jevne ut disse forskjellene – selv om det ville gått utover den enkeltes spisskompetanse. En god fotballtrener vil, i konservativ ånd, gjøre det stikk motsatte. Det er selvfølgelig lurt å sørge for at begge spillerne har en viss evne til både å løpe og bruke hodet, men deretter vil treneren gjøre lurt i å fortsette å drive frem den enkeltes talent, slik at hodespilleren blir ekspert på heading og sprinteren en løpsmaskin og et mareritt for ethvert forsvar.

 

Jeg har mange ganger undret meg over vår nåværende landslagstreners politiske tilhørighet. Drillo er gammel kommunist, men hans fotballfilosofi er som tatt ut av Høyres prinsipprogram. Drillo har nemlig gjort det klart at han er svak for de eksepsjonelle spillertypene som har ekstreme kvaliteter i en eller annen retning. Jostein Flo var alt annet enn en typisk ving. Han var dårlig med ballen, og rimelig treg, men med sine 194 cm var han svært farlig når han utfordret backene i hodedueller, etter innlegg fra Stig Inge Bjørnebye («Flo-pasningen»). Drillo ga også Tor Hogne Aarøy (som riktignok ikke stilte) sjansen mot Tyskland av samme grunn. Begge er eksempler på spillere med ganske klare svakheter, men Drillo fokuserer heller på hvordan han kan utnytte deres særegne talenter til tross for deres mangler. 

 

Tenk om flere kunne tenkt på samme måte ellers i samfunnet. Hvorfor blir en slik tankegang til stadighet hyllet i fotballen, mens den møtes med vemmelse i skolen? Hvem er det som taper på tilrettelagt opplæring i skolen? Innbiller noen seg virkelig at de skolesvake får et bedre skoletilbud ved at de eksepsjonelle skoletalentene holdes tilbake? Innbiller noen seg virkelig at de skolesvake vil tape på å få tilrettelagt undervisning på sitt nivå og utfordringer de kan mestre? Det er stadig vekk fotballspillere som suser opp fra B-lagene til stor suksess på A-laget. Tror vi virkelig at disse spillerne ville blitt bedre dersom de ikke hadde fått mulighet til å utvikle seg på et mer grunnleggende nivå først?

 

Denne merkelige dobbeltholdningen er ikke bare til stede i skolen, men den gjør seg også gjeldende i f.eks. skattepolitikken. Tenk om man kunne brukt ressursene på å legge til rette for at mannen i gata skal ha samme muligheter til å gjøre det like bra som Olav Thon – i stedet for å bruke ressursene på å dytte de vellykkede ned. Tenk om man kunne innsett at man ikke styrker de svake ved å svekke de sterke.

 

Som Ham Kam supporter gledet jeg meg over den etterlengtede og knusende 5-0 seieren over Løv-Ham på søndag. Kanskje har Vegard Skogheim latt seg inspirere av Burkes «over revolusjonen i Frankrike»? Isåfall gleder jeg meg til å følge Ham Kam tilbake til Tippeligaen, og Høyre tilbake til regjeringsmakt til høsten.

Read Full Post »

Vi er blitt lovet forandring. Over hele USA har ordet «Change» bredt seg utover det ganske land. Nå er det på høy tid at folk våkner opp fra dvalen, og begynner å stille seg spørsmålet: «What kind of Change?». Ting forandrer seg nemlig nå; men ikke til det bedre. Den økonomiske utviklingen i USA om dagen er intet annet enn skremmende.

 

La oss begynne med California

 

Arnold Schwarzenegger skulle være Californias redningsmann. Han skulle beskytte California fra politikere som er litt for glad i å bruke penger. Men Schwarzenegger har ikke vært noen redningsmann. Han har tvært imot vært en total katastrofe.

 

Men hvorfor kritiserer jeg Schwarzenegger, tenker du kanskje? han er er jo republikaner… Ja, det stemmer, men merkelappene er klinkende likegyldig for meg. Hvis du ser bort i fra utenrikspolitikken, så har jeg akkurat like lite sans for, eller for å si det litt tydeligere; like stor avsky for, big-government republikanere, som jeg har for big-government demokrater.

 

Schwarzenegger lovet å stoppe den vanvittige offentlige bruken av penger og den enorme underskuddsbudsjetteringen i California. Kredittkort skulle klippes i stykker, og man skulle slutte å leve over evne. Schwarzenegger har imidlertid gjort det stikk motsatte. Han har brukt mer penger, i et hyppigere tempo enn hans forgjenger Gray Davis. Skattene øker, utgiftene øker, og økonomien blir bare værre. Schwarzenegger er i ferd med å kjøre California rett ut i grøfta.

 

Hva gjør Obama?

 

Schwarzenegger er ikke den eneste kjører i full fart på en motorvei til helvete. Terminator må se seg slått av USAs nye superhelt, som, skal vi tro mainstream media, ikke kan gjøre noe galt. Det er et gammelt og velbrukt ordtak som sier at: «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner». Obamas vei videre er utvilsomt brolagt med store vidunderlige visjoner om nytt håp for fremtiden, men til helvete går veien likevel.

Det mangler ikke på løfter fra Obama. Med store ord har han lovet en ny tid med økonomisk ansvarlighet. Et av hans løfter er en plan om å finne $100 millioner dollar som de kan kutte fra de statlige budsjettene.

 

For det første er dette løftet så lite offensivt at det er direkte patetisk:

 

 

Det største problemet er likevel ikke at Obama kun tar et lite skritt i riktig retning. Det store problemet er at det lille skrittet fremover i riktig retning, følges opp av 100 skritt i gal retning.

 

Obama arvet riktignok mye av det gigantiske underskuddet sitt fra George W. Bush, men han har ikke akkurat gjort mye for å snu denne utviklingen. Tvert imot. Det tok ikke lang tid før Obama tilføyde nye utgifter på $789 MILLIARDER i såkalte «stimuleringspakker», pluss løfter om å bruke minst $250 milliarder til å redde enda flere institusjoner, osv…

 

Obama har antakelig visjoner om at disse stimuleringspakkene først skal redde økonomien, og at han deretter skal kunne fase disse pengene ut av de statlige budsjettene. Dette er intet annet enn utopisk tankegang. For det første har jeg liten tro på at Obamas stimuleringspakker vil gjøre noe annet enn å forlenge hele krisen, og for det andre – og dette er viktig – er det fullstendig naivt å innbille seg at ulike sektorer som først har fått massive økninger i budsjettene sine, gjennom «stimulering», deretter vil akseptere at budsjettene deres faller ned til en brøkdel etterpå. Slike løsninger har en tendens til å bli permanente. Det eneste Obama gjør nå, er å skape en enda større boble som kommer til å sprekke, og resten av verden følger etter. Ideen er dårlig, tiltaket er dårlig og konsekvensen vil bli en total fiasko.

 

Hva er så galt med offentlige utgifter da?

 

Aller først: dette innlegget er selvfølgelig ikke et rop om null offentlige utgifter. En del offentlige utgifter selvfølgelig nødvendig. Jeg kan illustrere dette med den såkalte Rahn-kurven:

 

fig2xl

 

Rahn kurven foreslår at det finnes et ideelt nivå for offentlige utgifter på rundt 20%. Det er umulig å legge frem empiriske beviser for at en så enkel påstand stemmer. Her er det naturligtvis en rekke andre forhold, som hvordan disse 20 prosentene brukes, og utallige utenforstående forhold som påvirker økonomien, som er av stor betydning. Men jeg har ikke tenkt å argumentere for hvorfor 20% er et ideelt nivå. Det har jeg ikke noe grunnlag for å mene noe om. Det jeg imidlertid skal argumentere for, er hvorfor en for stor stat alltid er ødeleggende, og hvorfor offentlige utgifter bør reduseres til et minimum.

 

Hvis offentlig pengebruk er lik null, vil dette antakelig skape svært liten økonomisk vekst, fordi håndheving av kontrakter, beskyttelse av eiendomsretten, utvikling og forbedring av infrastruktur, osv… vil bli svært vanskelig uten en stat. Figuren illustrerer dette. Den økonomiske aktiviteten er svært lav ved et fravær av en stat, mens den skyter i været straks en del grunnleggende faktorer er opprettet, og ettersom staten vokser seg større og større, synker den økonomiske veksten i økende grad.

 

Hva kommer dette av?

 

Staten i seg selv har ingen penger de bare kan hente ut av løse luften når de trenger det. Staten kan ikke bruke penger uten å ta disse pengene fra noen. Og når staten tar til seg mer penger, så erstatter de markedets dømmekraft, med politikeres dømmekraft. Og markedets dømmekraft gjennom de milliarder av valgene hvert enkelt menneske foretar seg hver eneste dag; den samlede effekten av de selvstendige valgene vi tar av egen fri vilje fordi vi mener det vil tjene våre egeninteresser, er totalt overlegen enhver liten gruppe med politikere.

 

Når staten bruker mer penger underminerer den de dynamiske og verdiskapende effektene i markedet, fordi staten er nødt til å ta penger fra de produktive sektorene i økonomien, og overføre dem til de statlige budsjettene, og dermed også i hendene på politikere, som bruker pengene på en langt mindre effektiv måte (ofte på en direkte destruktiv måte). Når staten i tillegg låner penger for å bruke dem på en ineffektiv måte, og deretter låner mer penger for å gjøre opp for konsekvensene av dette, så er man åpenbart inne i en ond sirkel.

 

Destruktive valg

 

Offentlige utgifter oppfordrer også folk til å ta destruktive valg, fordi de subsidierer uønskede valg. En sterk velferdsstat oppfordrer folk til å velge fritid fremfor arbeid. Høy arbeidsledighetstrygd hindrer incentiver om å skaffe seg en ny jobb. Redningspakker til uansvarlige bedrifter fremmer uansvarlighet, osv… 

 

Subsidieringen av de destruktive valgene, kommer i tillegg på bekostning av konstruktive valg. Høy skatt på arbeid bremser incentivet om å jobbe ekstra. Formueskatt bremser incentivet om å spare. Høy arbeidsgiveravgift gjør det mindre lønnsomt å skape nye arbeidsplasser som genererer nye verdier.

 

Roosevelt – katastrofe eller redningsmann?

 

Likevel innbiller særlig Demokrater, og et tilsynelatende samlet Europa, seg at økonomien kan kureres ved usedvanlig statlig ekspansjon i økonomien. Bush har allerede prøvd det. I løpet av det siste året som president greide han, med mange villige demokrater i kongressen, å øke de totale statlige utgiftene med 11% til nesten $3 TRILLIONER. Bush presset budsjettet til et underskud på $455 MILLIARDER, for å finansiere ulike tiltak for å «stimulere» økonomien. Ingen av disse forsøkene har hatt merkbar effekt. 

 

Men $455 milliarder i feilslått keynesiansk underskuddsbudsjettering er tydeligvis ikke nok. Obama varsler flere stimuleringspakker, og i EU parlamentet virker det som om man har budrunde i pengebruk.

 

De som undrer seg over at oppturen uteblir, burde foreta en liten selvstendig granskning fra tidligere kriser. Det er nemlig ikke første gang statlig ekspansjon ikke har evnet å stimulere til økonomisk vekst. Massivt statlig forbruk på 30-, 60- og 70-tallet feilet, men på 80- og 90-tallet da offentlige utgifter sank med en femtedel av BNP nøt USA sin høyeste økonomiske vekst gjennom tidene.

 

I Norge skriver journalister hyllester til Franklin D. Roosevelt. Ifølge Ivan Kristoffersen, i dagens HA, reddet han visstnok ikke bare USA men hele verden. Kristoffersen har antakelig lest at FDR er et forbilde for Obama, og «Messias» kan jo ikke ha noen dårlige forbilder.

 

Kristoffersen burde imidlertid ta en liten kikk på Franklin D. Roosevelts første år som president. I løpet av dette året økte BNP med 17%. Uansett hvordan man ser på det, så er det umulig å hevde at denne økningen skyldtes Roosevelts politikk. Ett år er ikke nok tid til å påvirke et svært komplekst økonomisk system i slik grad. I motsetning til den allmenne oppfatningen, tyder en ganske enkel analyse på at Franklin D. Roosevelt i stedet forlenget krisen, på et tidspunkt da USA allerede var på god vei ut av den. Økningen i BNP det første året skjedde på tross av og ikke på grunn av FDR. 

 

For hva var det egentlig Roosevelt gjorde i løpet av sine første 100 dager? Han devaluerte dollaren, reduserte jordbruksarealer, etablerte karteller og fikset priser. Folk ble fengslet for å bryte FDRs regler for prisfiksing. Det finnes til og med et eksempel på en renseriansatt som ble fengslet i 3 måneder for å kreve 5 cent mindre for å rense en skjorte enn den prisen Roosevelts administrasjonen hadde fastsatt. Er det virkelig noen med et snev av økonomisk innsikt som faktisk tror at dette var med på å løfte USA ut av en økonomisk krise? ( FDR etablerte forresten også Fannie Mae, noe som ikke akkurat kan sies å ha vært en suksesshistorie)

 

Roosevelt innførte et voldsomt byråkrati. Hans administrasjon forsøkte å kontrollstyre alle deler av økonomien til hver minste lille detalj. Innen 1935 hadde FDRs administrasjon skapt et regelverk for  næringslivet på 13.000 sider!!! Det aller verste var hvor vanskelig det ble å skape nye bedrifter. Enkelte økonomer har estimert at kostnaden av å drive næringsvirksomhet gikk OPP 40% – det verst tenkelige scenarioet midt i en depresjon.

 

Franklin D. Roosevelt var en katastrofe for den amerikanske økonomien, men i likhet med Obama var han intelligent og karismatisk, og folk elsket han for det. Politikken hans kunne vi imidlertid vært foruten, men historien har en tendens til å gjenta seg. Forhåpentligvis stilner Obama-feberen litt tidligere enn Roosevelt-feberen. USA har ikke råd til 2 perioder med Obama.

 

 

Konklusjon

 

 Både høye skatter og underskuddsbudsjettering er destruktivt, men hovedproblemet er alltid statens størrelse, uavhengig av hvordan den er finansiert. Det største problemet er at en stadig større stat tar mer og mer penger ut av privat sektor, og bruker dem på måter som ikke er produktive.

 

Statens har en usedvanlig dårlig historie når det kommer til å stimulere økonomien. Heller enn å redistribuere penger, som i en slik krisetid er like dumt som å maksimere Visa-kreditten for å betale Mastercard regningen, burde politikere fokusere på å forbedre produktiviteten på lang sikt.

 

Dvs: redusere skatter på inntekt og stimulere til sparing og investeringer, promotere fri handel, fjerne unødvendig byråkrati og redusere offentlige utgifter som svekker privat sektors muligheter til å generere inntekter og skape velstand, og kanskje viktigst av alt; forbedre skole og utdanningssektoren (ikke bare kaste penger på den).

 

Økonomisk vekst er drevet av individer og entreprenører i et fritt market, ikke av offentlige utgifter og reguleringer. Det er en gjennomgående utdatert idé at økonomien vokser ved å overføre penger fra privat sektor til staten.

Read Full Post »