Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Sosialdemokrati’

Det er i dag over 900.000 mennesker som betaler toppskatt. Hvis Jens får det som han vil, er det vel ikke lenge til et flertall av norske arbeidstakere betaler denne populært kalte riking-skatten.

Debatten, om hvorvidt vi skal fjerne toppskattens trinn 1, var for kort tid siden oppe til diskusjon på Høyres landsmøte. Denne debatten viser dessverre hvordan enkelte sosialdemokratiske oppfatninger og sosialdemokratisk argumentasjon har befestet seg, også i deler av Høyre.

Ja, det er kostbart å fjerne toppskatten. Men hva er det som egentlig skjer? De som argumenterer mot å fjerne toppskattens trinn 1, argumenterer som om disse pengene forsvinner?

NEI, disse pengene forsvinner naturligvis ikke. Disse pengene er fortsatt til stede i markedet. De er der bare i form av private hender og ikke offentlig byråkrati.

Andre klager på at pengene forsvinner fra statsbudsjettet. For det første, da har de overhodet ikke tatt med de dynamiske effektene av å gi skattelettelser. Undersøkelser viser at av 1 krone i skattelette kommer 84 øre tilbake til staten i form av økte skatteinntekter grunnet økt verdiskaping.

Og for det andre? Hvis pengene forsvinner fra statsbudsjettet? HVA GJØR VEL DET? Kjære konservative, er ikke det hele poenget med å STYRKE PRIVAT SEKTOR???!!!

Fjern toppskattens trinn 1 – gjør det nå – og fjern så hele greia så fort som mulig!

Read Full Post »

Jeg leste med interesse Onar Åms kommentar til mitt forrige innlegg om velferdsstaten. Selv savner jeg en tydeligere liberalistisk røst i det politiske landskapet i Norge, og tror både Høyre og resten av de etablerte politiske partiene hadde hatt godt av å bli utfordret litt mer fra også ytre høyrefløy.

(Jeg vil imidlertid påpeke at jeg med ytre høyrefløy ikke mener fascisme. I likhet med DLF så mener også jeg at den vanlige venstre–høyre aksen, der man ser på kommunisme som ytterste venstreside og fascisme som den rake motsetningen, er helt misforstått. Både kommunismen, fascismen og nazismen er systemer som forutsetter at staten eller en fører har absolutt kontroll. Aksen burde heller gå fra totalitarisme på den ene siden og liberalisme på den andre siden, mellom absolutt kontroll, og absolutt frihet (hvor anarkismen plasserer seg i en slik akse, er en annen debatt).)

DLF i norsk politikk

Den norske politiske debatten er svært preget av at den dominerende venstresiden får definere debatten og sette agendaen. I stede for å sette agendaen selv, blir de politiske partiene på høyresiden tvunget til å svare på angrep fra venstresiden, og motbevise feilaktige karakteristikker. Dette skyldes, som jeg også skriver i forrige innlegg, at høyresiden nesten fullstendig unnlater å fremme sin politikk som den moralsk riktige, og låser seg inne i et slags pragmatisk spor der de helhetlige visjonene med politikken forsvinner. Men det skyldes også at vi ikke har en klar nok stemme som utfordrer venstresiden fra ytre høyrefløy.

Dessverre virker det som om DLF ikke er interessert i en slik rolle. Jeg, blant flere, reagerer litt på måten DLF ofte argumenterer. Hvis DLF ikke ønsker reell innflytelse, så kan de i grunn fortsette slik de gjør. Hvis de fortsetter å argumentere på en slik måte at de tilsynelatende nærmest opphøyer seg selv til et allvitende orakel, med den endelige fasiten på ethvert spørsmål, så er det svært få som gidder å ta dem seriøst. Da forblir de en sånn liten «høyre-ekstremistisk gutteklubb», som skriver en del underholdende kritikker av sosialismen, og produserer noen gode quotes av og til som tas opp og brukes av noen aktive i kanskje særlig Unge Høyre og Fpu som følger litt med på hva DLF foretar seg, og er litt aktive på nettforum der en del liberalister diskuterer.

Dette synes jeg imidlertid ville være litt synd, fordi jeg som sagt savner en mer tydelig liberalistisk røst i den politiske debatten. Det er mange intelligente mennesker i DLF som kunne fylt dette rommet, men for øyeblikket blir de mer en parodi på seg selv, gjennom måten de ofte argumenterer på.

Men så tilbake til den egentlige debatten om velferdsstaten:

Anarkismen

Onar Åm skriver at: «Liberalister skulle gjerne ha hatt anarki, hvis det fungerte i praksis, men absolutt all erfaring tilsier at anarki er ustabilt og fører til at mafia tar makten og danner et voldsmonpol. Statsdannelse er altså et uunngåelig onde, og da sier liberalister: hvis staten er uunngåelig er det bedre at vi tar kontroll over den enn at onde mennesker gjør det». 

Jeg regner med at Åm her kun snakker om begrepet anarki -som betyr lovløshet, og ikke anarki -som i anarkismen. Anarkismen er ikke bare imot en stat, men også imot alle former for autoriteter. Eiendomsrett til produksjonsmidlene er en slik autoritet. Eiendom generelt motstrider anarkismen. Ifølge anarkismen har mennesket kun rett til fruktene fra sitt eget arbeid, ikke av andres arbeid. Anarkismen blir derfor en motsetning til hele det kapitalistiske systemet. Ved å eie en bedrift, er du både herre over arbeiderne (selv om de når som helst kan avslutte dette forholdet dersom de ikke er fornøyd), samtidig som du indirekte høster fruktene av andres arbeid. Derfor er både arv, og retten til din egen eiendom, uforenlig med anarkismen.

Eiendomsretten er noe av det mest essensielle i både konservatismen og liberalismen – og et helt nødvendig fundament for å skape nye verdier (manglende eiendomsrett er f.eks. en av de mest medvirkende faktorene til fattigdom i Afrika). Jeg tviler absolutt ikke på at Åm er en tilhenger av eiendomsretten, men jeg synes det var viktig å påpeke dette ideologiske aspektet.

Når det er sagt, kan jeg faktisk til og med være enig med Åm i at et anarki (ikke anarkisme) hadde vært å foretrekke hvis det hadde fungert i praksis. Hvis mennesket kunne levd som frie, fredelige, skapende og innovative mennesker, uten noen former for lover og regler, og uten å begrense andres frihet – så hadde jeg ikke hatt noen motforestillinger mot en anarkistisk samfunnsform. Når vi begge anerkjenner at dette er utopisk blir det imidlertid en diskusjon om hva slags samfunn vi vil ha. Her er nok Åm og jeg enig om en del grunnleggende prinsipper som må ligge til grunn, samtidig som vi har ganske forskjellige løsninger på hvordan samfunnet skal innrette seg etter disse.

Fellesskapet

Så til fellesskapsbegrepet. Jeg er enig i at man skal være forsiktig med å bruke fellesskapet på en måte som understøtter sosialdemokratiets ensidige definisjon av velferdsbegrepet, men konservative har også et litt annet syn på fellesskapet enn liberalister. No man is an island. Du er født som et fritt tenkende individ, men konservative stopper ikke der. Du er også automatisk en del av ulike fellesskaper. De viktigste fellesskapene for konservative er de små private fellesskapene som familien, vennene, organisasjoner, osv… men man kan ikke se fullstendig bort i fra at det å være en del av det norske samfunnet, også kan kalles et fellesskap. Når vi feirer 17. mai har vi alle en felles stolthetsfølelse av hva det vil si å være norsk. Kan ikke denne følelsen også kalles en fellesskapsfølelse?

Denne debatten blir i hovedsak en debatt om grenser for politikk. Hvor skal grensen for statlig inngripen gå? Åm mener at denne grensen går ved en såkalt minimalstat: dvs at statens eneste legitime oppgaver skal være politi, forsvar og rettsvesen. Jeg trekker denne grensen noe lenger. Unge Høyre er f.eks. for en flat skatt med lavest mulig sats. Selv en slik flat skatt, vil innebære en viss omfordeling. Summen av skatten som den flate prosentandelen til en person med høy lønn utgjør, vil naturligvis være høyere enn skatteandelen til en med lavere inntekt.

Omfordeling

Hvorfor er en slik begrenset omfordeling nødvendig? Et eksempel: rusbehandling. Tunge narkomane har ingen ordentlig inntekt, og de har ingen mulighet til å betale for slik dyr behandling selv. Rendyrkede liberalister vil derfor være imot enhver form for offentlig rusbehandling. Den rusavhengige vil enten måtte fullfinansiere behandlingen selv, eller være avhengig av at private initiativ stiller opp.

Åm har helt rett i at «mange mennesker er helt frivillig og ivrig villig til å bidra til å danne private, fredelige sikkerhetsnett i samfunnet for å yte nødhjelp til de som trenger en hjelpende hånd». Derfor synes jeg det er hjerterått at dagens regjering f.eks. stenger private rusinstitusjoner og hindrer private sykehus i å bidra til å gi folk den hjelpen de trenger. Private personers solidaritet, er likevel dessverre ingen garanti for at disse menneskene får en hjelpende hånd.

I motsetning til mange konservative vil jeg faktisk være enig i at enkeltmennesker har en rett til å gå til grunne. Men jeg aksepterer ikke på noen måte at mennesker går til grunne fordi det ikke var tilgjengelig privat hjelp, eller at mennesker ikke får hjelp til å komme ut av en håpløs situasjon fordi det ikke eksisterer tilstrekkelige private foretak. Jeg mener faktisk at det er statlig oppgave å ta vare på de svakeste i samfunnet, ikke ved tvang, men hvis de ønsker hjelp. Åm vil antakelig kalle dette vold, da jeg aksepterer at dette også innebærer en viss form for omfordeling, men som konservativ mener jeg at det er en del av det ansvaret det innebærer å være en del av et samfunn – eller et fellesskap om du vil.

Trygghet

Det stemmer heller ikke at jeg fremstiller trygghet som en ubetinget gode, slik Åm påpeker. Hele innlegget som Åm referer til, baserer seg jo tvert imot på at vi har fått en så omfattende velferdsstat -som garanterer for all mulig utrygghet, eller med andre ord skaper så mye trygghet, at folk i stadig større grad slutter å ta ansvar for sine egne liv. Åm har helt rett i at trygghet i for store doser er ekstremt skadelig, men jeg er litt overrasket over at han benytter denne kritikken ovenfor meg, siden dette jo er blant mine hovedpoeng. Nemlig at velferdsstaten, med sitt, kall det gjerne trygghetstyranni, passiviserer virksomme individer. Den skaper et moralsk forfall i samfunnet, der mennesker venner seg til at det er statens oppgave å gripe inn, hver eneste gang du opplever den minste motgang i livet. Vi slutter altså å tenke over konsekvensene av våre egne valg og beslutninger.

Den store forskjellen på meg og Åm slik jeg ser det, er at Åm ønsker seg en minimalstat for enhver pris. For det første tror jeg at en slik stat, dessverre, også er helt utopisk, nettopp fordi ethvert eksempel i historien viser at de fleste mennesker ikke ønsker et slikt samfunn. Mennesker ønsker noen trygghetsmekanismer. De vil f.eks. vite at de får hjelp hvis de blir syke, og de vil vite at deres barn er sikret en trygg og god oppvekst selv om noe skulle skje med dem.

Høyresidens utfordringer

Utfordringen for høyresiden er altså å bevise at, konkurranse, fri handel, og frihet for enkeltmenneske i et samfunn basert på mangfold og private initiativ, kan fungere samtidig som folk garanteres et sosialt sikkerhetsnett. Høyresidens problem er jo nettopp at venstresiden har fått lov til å ha monopol på velferdsbegrepet. Hvis Åms løsning er å befeste dette monopolet, så kan jeg garantere at høyresiden vil tape ytterligere terreng. Høyres oppgave må nettopp være å sørge for at sosialistenes destruktive velferdstotalitarisme erstattes med et konservativt velferdssamfunn som legger grunnlaget for en fungerende innovativ kapitalisme, fri handel, personlig valgfrihet og velstand – uten at venstresiden vinner frem med sin retorikk.

Laissez-faire kan også anses som et slags tyranni. Laissez-faire innebærer ikke bare retten til å være i fred, men at alle MÅ bli latt være i fred. I motsetning til sosialistene ønsker jeg ikke et samfunn der alle tvinges til å ha staten som sin dagmamma fra krybbe til grav, men i motsetning til Åm så mener jeg at de som ønsker det skal kunne benytte seg av et offentlig sosialt sikkerhetsnett. Dette sikkerhetsnettet er ikke dagens velferdsstat der det for mange lønner seg å ikke jobbe, der det er statens oppgave å bevare inntektsforskjeller, og der man legger opp til passivitet. Men det er et sikkerhetsnett der gigantiske universelle ordninger som indoktrinere mennesker i sosialdemokratiet, omgjøres til et system som har det som fokus å ta vare på dem som trenger det mest.

I et konservativt samfunn er det ingen skam å prøve og feile. I et konservativt samfunn er det ikke bare lov å lykkes, men også lov å ta sjanser, feile, og prøve igjen. Det er kun slik du virkelig skaper mulighet for alle.

Read Full Post »

Selv om de siste tabloide nyhetssakene her på bloggen har trukket opp lesertallene en del, synes jeg det var på tide med et lengre reflekterende og ideologisk innlegg igjen. Det betyr imidlertid ikke at innholdet er av noen mindre relevans, men det er et faktum at enkelte er mer interessert i kjærlighetslivet til Mikkel Gaup og Kristin Spitznogle, enn politisk idéhistorie. Dette er altså et innlegg til den lille harde kjernen som faktisk leser denne bloggen, og ikke bare klikker seg vilkårlig inn fra en eller annen link på VG.

Dagens tema er finanskrisen. Ikke at det har manglet stoff om finanskrisen i avisene den siste tiden, naturlig nok, men artikler som bidrar til refleksjon og nytenkning har imidlertid vært ganske stor mangelvare. Derfor var det en glede å åpne Aftenposten på Søndag, og finne noe annet enn et stort traust bilde av Roar Flåthen med det samme innholdsløse budskapet om at vi nå trenger mer sosialdemokrati, og statlig kontroll.

Økonomisk evolusjon

Under Innsikt, vier Aftenposten hele 3 fulle sider, til omfattende refleksjoner rundt finanskrisens indre årsaker. De har gått grundig til verks og snakket med både organisasjonspsykolog og BI-lektor Per Espen Stoknes, biolog ved UiO og Darwin ekspert Dag O. Hessen, professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø, Joar Vittersø, og Øyvind Vada og Petter Braathen som begge tar doktorgrad på evolusjon, pragmatisme og kompleksitetsteori anvendt på sosiale systemer. Temaet er intet mindre enn Darwins evolusjonslære og mulige koblinger mellom den og finanskrisen.


Stadig flere mener angivelig at Darwins evolusjonslære kan brukes til å si noe om samfunnsstrukturer og sosiale fenomener, og det er altså dette Aftenposten tilsynelatende vil grave litt dypere i. Evolusjonsteorien går ut på at arter utvikles over tid og at kun de mest tilpasningsdyktige overlever og fører sine gener videre. I dette ligger det at endringene i naturen skjer gradvis, og at arter kan gi opphav til andre arter. Dinosaurene er et eksempel på dette, som igjen danner grunnlag for en del spørsmål. Hva slags endringer i naturen var det som gjorde at dinosaurene ikke evnet å tilpasse seg? Hvorfor klarte plutselig ikke en rase som hadde dominert jordkloden i flere millioner år å tilpasse seg nye endringer? Ville menneskene eksistert dersom dinosaurene hadde evnet å tilpasse seg disse endringene?Det økonomiske systemet er likeledes et resultat av en lang utvikling, der mange ulike systemer har vært utprøvd. Verden blir stadig mer sammensveiset, markedet mer innviklet, og det er med markedet som i biologien at kun de mest tilpasningsdyktige systemene overlever.

Det er ikke akkurat mangel på metaforiske sammenligninger når dette panelet skal analysere disse problemstillingene. Både slengbukser, ipod, påfugler, klassisk og evolusjonær spillteori, kompleksitetsteori og den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter trekkes inn. Jeg har imidlertid ikke tenkt å gå i dybden på hvert enkelt eksempel og vurdere hvorvidt hver enkelts ekspertise er faglig relevant i forhold til den nevnte problemstillingen. Til det er nok min kompetanse fortsatt litt for smal, men jeg ønsker å kommentere noen aspekter jeg synes at manglet i en såpass ambisiøs artikkel, med et såpass kompetent panel.

Husk Adam Smith
Det irriterer meg nemlig at Aftenposten, i en artikkel som omhandler økonomiske ideer, allerede før diskusjonen er i gang, indirekte avkrefter en av våre største samfunnsøkonomiske idémakere; – nemlig Adam Smith – som en tenker det er verdt å bruke særlig mye tid på. Jeg siterer: «Hva mener så de forskjellige profesjonene når de snakker om evolusjon knyttet til økonomi? Hva skal vi bruke teoriene til og hvordan skal de finne veien fra forskerens hode og inn i den daglige forvaltningen av en økonomi som åpenbart trenger en hjelpende hånd – og da fortrinnsvis en hånd som ikke tilhører 1700-tallets Adam Smith»Her har altså Aftenposten samlet en gjeng med intelligente, velutdannede mennesker, med åpenbar sans for åpne refleksjoner rundt komplekse spørsmål, også slår de, på ignorant vis, fast at Smith’s teorier ikke er verdig mer refleksjon, i midten av en økonomisk krise. Det er dessverre ikke spesielt overraskende, men dog intet mindre irriterende at man på denne måten fortsetter å bygge opp under den sosialdemokratiske konsensusen om at markedsliberalismens teorier er motbevist og slått fallitt. Ingenting kunne vært mer feil enn dette. Panelets refleksjoner og konklusjoner forsterker egentlig bare (muligens noe ufrivillig), argumentene og teoriene til Adam Smith.

 

Den usynlige hånd
En evolusjonsteoretisk økonomisk tankegang har svært mange fellestrekk med Adam Smiths usynlige hånd. Stoknes sammenligner økonomien med biologien, og sier at ”de finansielle systemene, som har mange aktører som er tett forbundet med hverandre, får det vi kaller emergente egenskaper; helhetsegenskaper, som ingen har kontroll over”. Dette er ikke veldig ulikt det Adam Smith sier. Smiths teori går ut på at enkeltpersoner som forfølger sine egne mål, til sammen kan skape en effekt de i utgangspunktet ikke har hatt intensjon om. Den samlede effekten som skapes ved at enkeltindivider forfølger sine egne separate interesser, skaper en slags usynlig hånd. Nå skal det riktignok sies at Adam Smith aldri direkte brukte dette begrepet på denne måten. Smith nevnte angivelig bare den usynlige hånd noe sånt som 2 ganger i løpet av sitt forfatterskap, og da ikke i økonomisk sammenheng. Men den usynlige hånd kan likevel trekkes ut som en treffende beskrivelse av Smiths poeng. Nemlig at mennesker gjennom sine avgjørelser, kan forandre samfunnet, driver det fremover, og skape velstand, selv om de ikke hadde en intensjon om det. Samhandling mellom mennesker skaper en slags usynlig hånd.Stoknes mener også at problemet med mange av de økonomiske modellene vi har i dag er at de er statiske, mens mennesker er dynamiske. De økonomiske modellene evner altså ikke å følge menneskers dynamiske utvikling, hevder han. Her er også Smith svært relevant, for den konstante dynamikken er jo nettopp det som er så fantastisk med markedsliberalismen. Grunnen til at markedsliberalismen har skapt, og skaper større rikdommer enn noen annen økonomisk modell, er jo nettopp dens enorme egenskap til å tilpasse seg hvert enkelt menneskes utvikling. Markedsliberalisme går, svært forenklet, ut på at hvert enkelt menneske får handle fritt med hverandre, uten statlig inngripen. Det ligger derfor i markedsliberalismens natur at den må følge hvert enkelt menneskes utvikling –  når det nettopp er hvert enkelt menneske som driver markedet fremover, i kraft av den usynlige hånd, som hvert menneske utgjør.

 

Kritikk av dagens økonomiske modeller
Både Per Espen Stoknes og Joar Vittersø, kritiserer dagens økonomiske teorier og modeller. Vittersø mener at dagens økonomiske teorier er ”basert på mange hundre år gamle dogmer, som blant annet går ut på at individet foretar rasjonelle valg, altså at vi har full oversikt over hvilke alternativer vi har”. Vitterså hevder at mennesker ikke har kapasitet til å bearbeide informasjonen som alle våre valg innebærer, og illustrerer dette med at «det er 3,6 millioner ulike måter, det vil si rekkefølger, å ta på seg 10 klesplagg på». Han mener derfor at økonomiske standardteorier ikke kan være riktige.At mennesker ikke alltid foretar rasjonelle valg, at vi ikke alltid kjenner konsekvensene av valgene våre, vet nytten av valgene våre eller har oversikt over alternativene, er jeg naturligvis ikke uenig i. Vittersø sin konklusjon har jeg imidlertid mindre sans for. Intet menneske er perfekt, og et perfekt 100% forutsigbart økonomisk system, er derfor like umulig. Vittersøs kritikk er et vanlig argument mot markedsliberalisme og fri-handels tankegang, men argumentet Vittersø legger til grunn stemmer enkelt og greit ikke. Den rådende økonomiske tankegangen i dag baserer seg ikke på at mennesket er et ubetinget rasjonelt og rettferdig vesen.

Den usynlige hånds dynamiske krefter

Markedsliberalismen og Adam Smiths filosofi baserer seg på den SAMLEDE effekten som enkeltindivider skaper når de forfølger sine egne mål. Denne modellen tar nettopp hensyn til at mennesket ikke er rasjonelt og allvitende. Det vi må spørre oss er nemlig; hva er alternativet? Hvis markedet ikke hovedsakelig skal styres av den enorme innovative kraften som hver enkelt forbruker utgjør, med sine tilhørende svakheter, hvem skal da styre? Det eneste alternativet er i større grad, å overlate dette til enda færre mennesker med deres svakheter.

Det er fullstendig umulig å putte mennesker inn i en formell eller modell som garanterer sikre samfunnskonsekvenser. Mennesker tar ikke alltid rasjonelle valg, men det gjør ikke politikere eller økonomer heller. Selv om du tar verdens mest intelligente politiker, byråkrat eller økonom, så vil han aldri være smartere, mer fremsynt eller mer innovativ enn den samlede effekten som mange hundre millioner mennesker utgjør. Det er nettopp dette som er det vidunderlige ved markedet. En standardteori må ikke være feil, hvis standardteorien baserer seg på nettopp hvert enkelt menneskes dynamiske utvikling, og det er nettopp det Adam Smiths usynlige hånd gjør.

En ny mentalitet
Jeg har nok mer sans for Stoknes’ kritikk av dagens økonomiske modeller. Stoknes mener vi må bli flinkere til å se endring som noe konstruktivt og interessant, noe som ”gir muligheter snarere enn noe vi snarest må «rette opp» og tvinge tilbake på det gamle sporet”. Stoknes mener det må skapes en mentalitet der folk ikke er så redd for store endringer. En finanskrise kan i likhet med evolusjonen sees som en brå utryddelsesperiode som igjen rydder grunnen for ny mangfoldsvekst. «Faktum er at en katastrofe i ny og ne er helt nødvendig for videre utvikling», sier han.


Dette synes deler jeg, men i motsetning til Stoknes er jeg ikke av den oppfatning at vi må la de gamle økonomiske modellene dø ut, for at en slik mentalitet kan skapes. Ei heller er jeg spesielt interessert i å bruke masse tid på å lage urealistiske scenarioer og fremtidsbilder. Jeg tror ikke vi blir bedre rustet til å møte fremtidige kriser ved å forsøke å spå fremtiden, men ved å la de innovative kreftene, som hvert enkelt menneske i et fritt marked utgjør, definere fremtiden. Det forutsetter at markedet får fungere mest mulig fritt, skjermet fra politisk inngripen som både skaper finanskriser og/eller gjør dem enda verre.

Laissez-faire? Nei takk!

Til slutt vil jeg bare gjøre en ting klinkende klart: Jeg er markedsliberalist, men i likhet med Friedrich Hayek er jeg ikke tilhenger av laissez-faire. Jeg er for en viss statlig velferd, og jeg er for et garantert offentlig sosialt sikkerhetsnett. Jeg er for en minimalistisk stat. Jeg er for en debatt om hva som skal være statens legitime oppgaver, men jeg er på ingen måte interessert i et rendyrket individualistisk samfunn. Et samfunn uten noen form for sikkerhetsnett gir ikke mennesker den tryggheten de trenger for å våge, satse og skape verdier, men et samfunn med en altfor sterk stat som forsikrer alle mot mest mulig usikkerhet er enda verre fordi den passiviserer mennesker og hindrer virksomme individer i å se sine talenter og muligheter.

Å organisere samfunnet etter en opphøyd sosialistisk/sosialdemokratisk plan er intet annet enn den strake veien til et nytt slaveri – spørsmålet er bare hvor fort turen nedover går.

Konservatisme

Som konservativ har jeg ikke noe endelig mål for det ideelle samfunn, men ønsker å legge noen retningslinjer for det dynamiske samfunnets utvikling. Noen retningslinjer basert på hvert enkelt menneskes rett til å forfølge sine egne individuelle interesser. Noen retningslinjer basert på frihet under ansvar. Da er det både historieløst og ignorant å ignorere den visdommen som fortsatt finnes i Adam Smiths ideer.

 

Read Full Post »