Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Sosialisme’

KrFs nåværende strategi, for å skille seg ut på borgerlig side, er tilsynelatende å gå inn for illiberal rødgrønn politikk som er uspiselig for alle de andre borgerlige partiene. Da burde konklusjonen andre veien være ganske grei.

Jeg er en varm tilhenger av borgerlig samarbeid, gjerne også med KrF, men det er fordi jeg ønsker meg mer borgerlig politikk. En politikk som gir mer frihet til hvert enkelt individ, en politikk som moraliserer mindre over enkeltmennesker og familiers valg, en politikk der staten griper mindre inn i folks hverdag, en politikk som anerkjenner at folk er forskjellige. Jeg er i det hele tatt tilhenger av en regjering som ser at det må være grenser for politikk.

Dessverre ser det, på nåværende tidspunkt, ikke ut som KrF vil spille noe annet enn en svært negativ rolle for et slikt prosjekt.

Det er mange saker der jeg mener at KrF kunne spilt en viktig rolle i en borgerlig regjering:

  •  En tydeligere familiepolitikk, som gir mer valgfrihet til familiene
  •  En styrking av stillingen til frivillige lag og foreninger
  •  De kunne også, selv om jeg ville vært uenig på en del punkter her, styrket Venstres stilling i miljøpolitikken og asylpolitikken.

I stedet bruker nå partiet all sin tid på å fronte rødgrønn regulerings og skattepolitikk. Det toppet seg i dag med forsiden på Klassekampen, der KrF går inn for mer skatt enn de rødgrønne. Det burde blinke kraftig i en del varsellamper i borgerlige kontorer på Stortinget, når en potensiell borgerlig regjeringsfelle fronter en skattepolitikk som ville plassert dem til venstre i en rødgrønn regjering.

KrFs gjennomgående profil synes å være at de vil kaste penger på alle gode tiltak. KrF har riktignok aldri vært noen stor tilhenger av skattekutt, men sammen med bl.a. Høyre har man tidligere jobbet seg frem til et kompromiss. Forskjellen nå er at KrF har blitt en forkjemper for netto skatteøkning. Dette kommer på toppen av en rekke andre illiberale forslag de har kommet med den siste tiden.

KrF har fra før av frontet en enda mer rigid skjenkepolitikk som en viktig gjennomslagssak. Det er heller ikke lenger siden de manet til ny omkamp om homofiles rett til å adoptere. At foreldreløse barn nå kan få to kjærlige foreldre av samme kjønn er visst så avskrekkende for KrF at de foretrekker at barna blir på barnehjemmet, eller sulter. Dette er visst KrFs måte å definere nestekjærlighet. Håbrekke argumenterte for at det var viktig å sette ”ungene i sentrum”. Ja, det skal han i det minste ha. Ungene er i sentrum for denne kyniske og usosiale kristendogmatiske politikken.

I tillegg avviste KrF nylig forslaget fra bl.a. Høyre og Frp om å fjerne begrensningene på søndagsåpne butikker. Det var visst viktig for KrF å bevare den utskjelte Brustad-bua. Det står vel noe i bibelen om at man skal holde hviledagen hellig, og dette er åpenbart viktigere for KrF enn å la f.eks. unge mennesker som kunne tenke seg å bruke helgen på å tjene noen ekstra kroner få muligheten til å jobbe i butikk på en søndag. Nei, tenke seg til, vi kunne jo fått et mer fleksibelt og åpent samfunn, både for forbrukerne og arbeidstakere, men åpenhet og fleksibilitet har aldri vært godord i KrF.

Forhandlingskortene KrF bringer med seg inn i en borgerlig regjering er nå:

  •  Strengere skjenkepolitikk
  •  Diskriminering av homofile
  •  Være en brems for utviklingen av et mer åpent og fleksibelt samfunn
  •  Mer skatt som skal brukes til mer offentlige utgifter

Hva er poenget med å delta i en borgerlig regjering dersom man har det samme synet på fellesskap som AP og SV, og de samme grepene for samfunnsutviklingen, med mer regulering, skattlegging og offentlig bruk av penger som de eneste virkemidlene? Hva er poenget med å delta i en borgerlig regjering, hvis man egentlig bare ønsker å kjempe for mer sosialisme?

KrFs tidligere nestleder, Inger-Lise Hansen, foreslo å omdøpe partiet til Kristendemokratene. Kristensosialistene ville antakelig vært et bedre navn.

Advertisements

Read Full Post »


Det kan vel knapt være en mer både konservativ og kapitalistisk tradisjon enn julen. Det gjør den ekstra hyggelig.

For det første handler julen om tradisjoner og historie – viktige konservative verdier. Der andre ideologier søker revolusjon eller drastisk samfunnsomveltning, har konservatismen ett historisk evolusjonært perspektiv. Edmund Burke var jo nettopp en sterk kritiker av ideen om sosiale kontrakter, og så isteden på samfunnet som et resultat av en ikke-planlagt historisk evolusjon. Det er jo få ting som kan sies å representerer julen mer enn kontinuitet, kultur og historie som har utviklet seg over tid.

For det andre handler julen om familie. En annen viktig konservativ verdi. Konservative tror ikke på staten som det eneste viktige fellesskapet. Vi erkjenner tvert imot at mennesket helt siden dets opprinnelsen har innordnet seg i fellesskaper. Lenge før det en gang fantes ideer om politiske systemer. Julen handler altså om å feire med de private fellesskapene som er viktig for folk.

For det tredje handler julen om å gi. Noen klager på kjøpegalskapen i julen, og mener dette representerer en unødvendig materialisme. Kunne vi ikke spart pengene til noe viktigere? Eller gitt det til noen som trenger det? Noen går andre veien og sier at kunne vi ikke bare gitt penger i stedet for å gi folk masse ting de ikke har bruk for? Alle disse argumentene er dårlige.

Vi mennesker har alltid hatt behov for tradisjoner, og disse har til alle tider inneholdt elementer av at man unner seg litt ekstra i ulike høytider. Det er en måte å få en pause fra hverdagens kjas og mas og kose seg litt ekstra. Kjøpegalskapen representerer nettopp det at vi liker å bruke de hundrelappene på å gi bort en morsom DVD-serie noen kan kose seg med, fremfor at pengene bare forsvinner i strømregningen slik den ellers ville gjort.

Det fjerde elementet som gir oss konservative og markedsvennlige ekstra god samvittighet er jo nettopp at julen også er med på å løfte folk ut av fattigdom. Ikke bare fordi tusenvis av mennesker hver jul gir litt ekstra til gode tiltak for å hjelpe de fattige, men også fordi handelen i seg selv gjør nettopp det. For oss som er kjent med Adam Smith kommer ikke dette som noen overraskelse. Smith forstod at enkeltmennesket gjennom sin individuelle søken etter lykke skaper ringvirkninger som gavner hele samfunnet, selv om han ikke har til hensikt å promotere samfunnets samlede interesser. Denne gjensidige verdien i å handle med hverandre kommer spesielt til uttrykk i julen.

Kjetil Wiedswang skriver ypperlig om dette i DN. I et frontalangrep på Fremtidens i våre henders kampanje mot julehandelen skriver Wiedswang følgende for en knapp måned siden:

«Det virker som om organisasjonen ikke har forstått at verden henger sammen. Julenissens verksted ligger i Kina, ikke på Nordpolen. Syv av ti kunstige juletrær i verden blir laget i Kina, og landet topper som produsent av leker. Bare i byen Shenzhen jobber rundt en million mennesker med leketøysproduksjon. I høysesongen opp mot jul går det 250.000 containere med leketøy fra havnen i Yantian, med kurs for Rotterdam, Southampton og New York. Juleshoppingen i Vesten har bidratt til at rundt 400 millioner kinesere er løftet ut av lutfattigdom (og barnedødeligheten falt, mens levealderen er gått opp) i de 18 årene siden Buy Nothing Day ble etablert i Canada i 1992.»

Så denne etterhvert ganske så kapitalistiske feiringer representerer altså både:

– Tradisjoner og historie

– Familie og private fellesskap

– Ekstra luksus

– OG fattigdomsbekjempelse

Et bedre eksempel på høyrepolitikk i praksis kunne man knapt fått.

Avslutningsvis synes jeg det er ekstra morro at alle sosialistiske familier som samler seg rundt TVen eller en bok i dette øyeblikk og får fortalt historien om Julenissen og reinsdyret Rudolf, i realiteten kan takke en amerikansk butikkjede for en vellykket promoteringsgimmick i 1939. Et herlig eksempel på markedets fortreffelighet.

Men enten man motvillig eller helhjertet omfavner denne konservative og kapitalistiske høytiden, ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nyttår.

Read Full Post »

Helsedirektoratet er i ferd med å bli noe av det nærmeste vi kommer fascisme i dette landet. Det er bare fantasien som setter grenser for hvor mye man skal regulere folk i ”riktig” retning.

Kort tid etter at helsedirektoratet har tvunget utsalgssteder til å skjule tobakksvarer i skap, som om folk bestemmer seg for å begynne å røyke i køen på Jokern, kommer de med et forslag til et nytt påbud. Nå vil de ha bevillingsordning for tobakksalg. Det innebærer samme regler for salg av tobakk som for øl, noe som vil bety egne utsalgssteder og tidsbestemt salgstid.

I alt er det snakk om rundt 11 000 utsalgssteder som kan miste retten til salg av tobakk, noe som tilsvarer tre av fire utsalg som eksisterer i dag. Dette kan bli dramatisk for mange bensinstasjoner og kiosker rundt omkring som leverer viktige varer og tjenester til folk, men som er avhengig av tobakksalget for å gå rundt.

Når skal helsemyndighetene begynne å innse at veldig mange mennesker gjør usunne ting fordi de har lyst? Det er ikke det store stygge samfunnet som har tvunget enkeltindivider inn på en vei de egentlig ikke ønsker. De er veldig klar over hva de gjør, men prioriteter annerledes enn helsemyndighetene.

I den kommersielle tobakksindustriens vugge kan man nok påstå at flere ble villedet til å tro at sigaretter var mindre farlig enn det egentlig er, men det er ingen som kan påstå at ungdommer eller voksne i dag ikke er meget klar over helsefarene ved bruk av tobakksvarer. Det bugner over av advarsler overalt. Helsedirektoratets formynderske pekefinger er så omfattende at en ellers sunn sjel som meg nesten får lyst til å røyke bare på trass.

Hvor skal grensen gå? En bevillingsordning kommer ikke til å gjøre at folk slutter å røyke. Så hva blir det neste grepet når vi om noen år til fortsatt sliter med helseskader knyttet til tobakksbruk? Korte inn salgstidene enda mer? Pålegge tobakksprodusentene å dekke sigarettinnpakningen med lunger fulle av tjære? Hva om dette ikke funker da? Kanskje vi bare må forby røyk helt og holdent?

For hvis det var slik at folk alltid kunne dultes i den retningen politikere ønsker, så burde jo et forbud være det beste. Så hvorfor forbyr vi ikke røyk? Er det kanskje fordi at selv helsemyndighetene vet at såpass mange faktisk ønsker å røyke at det bare ville ført til omfattende smugling og fremvekst av kriminelle miljøer?

På ett eller annet tidspunkt så må vi bare stoppe opp og innse at Ola Nordmann går til kiosken og ber om en pakke Marlboro, ikke fordi han ikke vet at det er farlig eller pga den slemme reklameplakaten han så i et utenlandsk magasin, men fordi han rett og slett hadde lyst på en sigg!

Og hvis helsedirektoratet fortsatt tviholder på å regulere folks atferd, så bruk i det minste pengene på noe som fungerer. Bruk dem på å legge til rette for gode idrettstilbud for barn og unge lokalt, og la folk komme frem til at de ønsker å være sunne på egenhånd.

Read Full Post »

Den rødgrønne regjeringen vil nå gjøre det betraktelig vanskeligere å tjene penger på å drive privat barnehage. Saken ser ut til å bli en pinlig affære for de rødgrønne. Forslaget deres er et svik mot alle de som har hjulpet regjeringen med å nå det felles politiske målet om full barnehagedekning.

Sidespor

De siste dagene har rødgrønne politikere rykket ut i avisene for å kjefte på Bjarne Håkon Hanssen, etter at PR-byrået First House og Hanssen har arbeidet i kulissene mot regjeringens forslag om nye regler for finansiering av private barnehager.

Fokuset på Hansen er et sidespor. Hansen har, så langt jeg kan se, fulgt reglene. Han ble ilagt en karantene på seks måneder da han gikk av som statsråd i oktober i fjor, og fikk saksforbud i ett år for saker som er knyttet til helse- og omsorgsdepartementet. Denne saken er ikke helsedepartementets ansvar, så Hansen har altså ikke gjort noe galt.

De rødgrønnes egentlige motivasjon er å vri fokuset bort fra regjeringens foreslåtte innstramminger i barnehagesektoren. For her er regjeringen helt på jordet, noe de har fått beskjed om fra flere hold, og det på et område som skal være en av deres kjernesaker.

Verdiløs argumentasjon

Regjeringens forslag går ut på å begrense muligheten for å ta ut verdier fra de innskudd som det offentlige har gjort i barnehagevirksomheten. Argumentet er at pengene skal tilføres barnehagesektoren i stede for å tas ut i utbytte.

I Dagsnytt 18 på tirsdag, påpekte Oslo Høyres stortingsrepresentant Michael Tetzchner at dette var et helt nytt og merkelig prinsipp, og sammenlignet forslaget med at den rødgrønne regjeringen skulle forlanget å overta fiskebåter hvis de har fått driftsstøtte, eller at landbruket skulle avlevert sine driftsbygninger til staten fordi det ligger statlige subsidier bak.

Dette hadde ikke APs Marit Nybakk noe godt svar på. I stedet lirte hun av seg meningsløs retorikk om at dette ikke var sammenlignbart fordi det handlet om ”ungene våre – de minste ungene i samfunnet”. Argumentet er komplett verdiløst, og jeg skal forklare hvorfor. Selv man i grunn må være sosialist for ikke å forstå dette.

Barnehagesektoren er ingen unik sektor som kun inneholder altruistiske ”supermennesker” uten tanke for seg selv. Som i alle andre områder i dette samfunnet, enten det dreier seg om snekkervirksomhet, cafédrift eller dagligvarehandel, så går barnehageansatte også på jobb, og folk som investerer i barnehagedrift og tar den risikoen det innebærer gjør det, for å tjene penger.

Utbytte vs. kvalitet?

De rødgrønnes svar på dette er at utbyttet som private barnehage-gründere tar ut går utover kvaliteten, men undersøkelser viser det stikk motsatte. En undersøkelse TNS Gallup har gjort for kunnskapsdepartementet viser at folk er mest fornøyd med de private barnehagene. På hele 29 av 30 punkter blir kommunale barnehager slått av de private.

Sammenlignet med foreldre i kommunale barnehager er foreldre med barn i private barnehager aller mest fornøyd med fleksibiliteten i åpningstider, kvaliteten på mattilbudet, inneklimaet, standard på bygningen, mulighet for medinnflytelse og bruken av vikarer.

På alle disse punktene er andelen foreldre som oppgir at de er «svært fornøyd» eller «meget fornøyd» minst ti prosent høyere enn i kommunale barnehager. Det er kun på spørsmålet om hvor fornøyd foreldrene er med den geografiske avstanden til barnehagen, at kommunale barnehager ifølge foreldrene er bedre enn private.

Dette er på ingen måte overraskende. Skal en investering i barnehager lønne seg, er det selvfølgelig nødvendig å bygge ut et tilbud som folk er fornøyd med. De fleste foreldre sender ikke ungene sine til en barnehage de ikke er fornøyd med. Forslaget til regjeringen går altså rett i strupen på alle de private gründerne som ikke bare har hjulpet regjeringen å oppnå målet om full barnehagedekning, men som også har sørger for økt kvalitet og mangfold i barnehagesektoren.

Ambisjoner og ideer

Det som både er overraskende og merkelig er at regjeringens fokus er å ødelegge for de private barnehage-gründerne når undersøkelser viser at det er nettopp disse foreldrene er mest fornøyd med. De burde jo forsøkt å lære av de private barnehagene for å se hva de gjør bedre. Aller helst burde de stimulert til flere private barnehager, da undersøkelser helt entydig viser at mulighetene for privat utbytte i barnehagedriften har ført til målrettede investeringer, kvalitetsheving og mangfold som foreldrene er svært fornøyd med.

Til slutt burde regjeringen også spørre seg: hva slags barnehagetanter og onkler ønsker vi oss?

Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at den dagen jeg en gang får barn, så vil jeg helst sende ungen min til en privat barnehage der gründere har investert tid og penger, og brukt sin kreativitet, for å lage et tilbud som er så populært at det kan gi god inntjening. Jeg vil mye heller at mitt barn skal gå i en barnehage drevet av ambisiøse gründere med ideer, enn en offentlig barnehage som kun er en utgiftspost på det kommunale budsjettet.

Det er i grunn en merkelig tanke at det skal være noe moralsk høyverdig å gå i null eller drive underskudd. Det er som regel en grunn til det når man klarer å lage god butikk. Grunnen er som regel fornøyde kunder.

Anbefaler også:

VamPus

Are Slettan

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 1. JULI, 2010

– sleng gjerne inn en kommentar her)

Hadde Manifest vurdert Hugo Chavez etter de samme standardene, og med de samme påståtte intensjonene, som de vurderer menneskerettighetsforkjempere fra Venezuela, burde de hatet ham.

Kampen mot Chavez’ brutale fremferd og totale mangel på respekt for liv, lov og orden burde vært deres fremste kampsak. De burde vært i harnisk over at en slik påstått frontkjemper for folkestyre og sosialisme styrer landet mer og mer som en maktsyk diktator. I stedet er det en påfallende taushet, og det nærmeste man kommer noen form for kritikk er vage innrømmelser i retning av at «ikke alt er som de skulle ønsket seg i Venezuela».

Jeg jobbet som frivillig under hele Oslo Freedom Forum (OFF), og hadde gleden av å snakke med flere av de inviterte talerne, der vi også diskuterte politiske spørsmål. Forskjellen mellom flere var som natt og dag. Felles for alle var et brennende engasjement for menneskerettigheter, og det var utelukkende det OFF handlet om. Koblingen mellom OFF og Civita skyldes ingen politisk konspirasjon slik Manifest antyder på ganske barnslig vis. Det skyldes ganske enkelt at Civita var de eneste som våget å kaste seg rundt og satse på noe nytt og spennende, da Thor Halvorssen i 2009 trengte støttespillere for å realisere sin visjon om å skape verdens største konferanse for menneskerettigheter her i Oslo. Og han er i ferd med å lykkes, for i år – bare ett år senere – hadde en rekke organisasjoner deriblant Nobels fredssenter og Amnesty International tilsluttet seg konferansens støttespillere.

Kuppmakere

Blant konferansens deltakere var Marcel Granier, administrerende direktør i den uavhengige venezuelanske tv-kanalen RCTV: en kanal som har blitt utsatt for gjentatte trusler og overgrep, og til slutt stengt, kun fordi de våger å være kritiske til Chavez. Leopoldo Lopez, ordfører i den venezuelanske byen Chacao-Caracas fra 2000 – 2008, gjenvalgt med 81% av stemmene i 2004, og fratatt retten til å stille som presidentkandidat i 2008 uten rettssak eller dom, var også blant deltakerne på konferansen.

Fra Manifest har det haglet med beskyldninger mot disse om støtte eller aktiv deltakelse i kuppmakeri. Man skal riktignok ikke være ukritisk. Den generelle trenden for styringsskifter i Latin-Amerika har ikke akkurat vært solskinnshistorier. Så det er absolutt verdt å stille spørsmål ved om opposisjonsledere er oppriktige når de tar til orde for menneskerettigheter. Det Manifest bedriver er imidlertid ikke kritikk, det er svertekampanjer og propaganda uten belegg.

Alle av Manifests beskyldninger har blitt grundig besvart. Leopoldo Lopez har selv besvart alle anklagene mot ham selv i Dagbladet. Tidligere venezuelansk FN-ambassadør under Chavez, Milos Alcalay, har gjort rede for Wenche Hauges (PRIO-forskeren som Manifest støtter seg på) grove faktafeil  i Dagbladet, og Thor Halvorssen har selv skrevet en offentlig redegjørelse på hele 26 sider der han grundig besvarer alle anklager Manifest har kommet med. Dette ble kommentert av bl.a. Torbjørn Røe Isaksen i Minerva og Frank Rossavik i Morgenbladet. Hva gjorde så Manifest når de skulle svare på sine nettsider? Jo, de forsøkte ikke engang å bevise at de hadde rett. Ei heller trakk de anklagene sine. De bare gjentok de samme tomme beskyldningene på nytt, uten å forsøke å underbygge påstandene sine ytterligere.

Dobbeltmoral

På ytterste venstrefløy søker man åpenbart ikke sannheten, man eier den og tviholder på den til siste slutt. Manifests analyser minner om SVs «opplysningsarbeid» på 70-tallet, der man brukte store ressurser på å opplyse folk om den «egentlige» sannhet. SV måtte til og med ha sitt eget leksikon, for det gikk jo ikke an å stole på fakta som kom noe annet sted fra. De formidlet jo ikke den samme «sannheten» som venstresiden ønsket seg. Merkelig nok.

Manifest opererer med en påfallende dobbeltmoral. Når de har store problemer med å presse frem en kritisk uttalelse om en autoritær leder som vi vet at dikterer medier, nekter folk ytringsfrihet, bruker landets oljeformue til å berike seg selv, bedriver valgfusk, truer politiske motstandere og medier som ikke annonserer det budskapet han vil ha og får dem banket opp hvis de ikke lar seg kue – samtidig som de er raskt ute med nådeløs kritikk av dette regimets fremste opposisjonelle figur basert på tomme indisier, er det grunn til å stille spørsmål ved den underliggende motivasjonen deres.

Thor Halvorssen har respektfullt levert et 26 siders skriv der han besvarer alle anklager fra Manifest. Kanskje Manifest kunne gjøre det samme og redegjøre skikkelig for sitt syn på Chavez en gang for alle, og de forbrytelsene vi ikke bare antar, men vet at han har gjort. De burde jo egentlig være opptatt av å bevise at deres sosialisme er noe helt annet enn Chavez, hvis ikke dette er sosialismens sanne ansikt? Isåfall kan de godt si det rett ut. Det hadde vært oppklarende. De kan jo bare sitere sin yndling Chavez, «Patrio, socialismo o muerte» på norsk: «Faderland, sosialisme eller døden».

Read Full Post »

Det er godt å ha gode venner (takk til Kjartan) som gjør en oppmerksom på alskens morsomheter som finnes der ute på det store internett, men man trenger altså ikke lete lenger enn til Rød Ungdoms nettsider før man finner noen av de mest hysteriske gullkornene. Jeg ble nettopp gjort oppmerksom på en del sitater som var så dumme at jeg ikke kunne unnlate å formidle dem videre. Det er såpass mange, at dette fort kan bli en serie, men jeg skal først og fremst ta for meg feminisme i denne posten.

Harald Eias ‘Hjernevask’ har åpnet øynene våre for at det faktisk finnes en del biologiske forskjeller mellom mennesker, og da særlig mellom kjønn. Programmet har tidvis vært kontroversielt, men jeg har i hvert fall trodd at det var rimelig opplagt for de fleste at det fantes biologiske mekanismer som gjør at vi tiltrekkes hverandre. Men neida, ikke hvis vi skal tro Rød Ungdoms nettsider.

Under tema: feminisme, kan vi lese følgende:

«Rød Ungdom er en feministisk organisasjon (…) vi ikke vil at kjønn skal være viktig. Eller sagt med Nina Bjørks ord: ”Det skal ikke være noe fint å være kvinne – det skal være noe uinteressant.”

Vel, hvis det å synes at kvinner er uinteressante er å være feminist, så kan jeg bekrefte at det ikke finnes mye feminisme i meg. Som heterofil synes jeg at kvinner er svært interessante, de er faktisk så interessante at jeg til og med forsøker så godt jeg kan å utnytte det begrensede utgangspunktet jeg har fra naturens side (samt kunnskap som klesbransjen har gitt oss) for å oppnå interesse fra dette estetisk fortreffelige vesenet, kalt kvinne, iblant. Det er faktisk helt naturlig, men ja, det er jo sant, både moter, parfyme, dusjing, barbering, osv… er vel besteborgerlige ting som kapitalismen har prakket på oss ifølge Rød Ungdom.

(Jeg vet ikke om nåværende leder, Iver, har kjæreste, men jeg kjenner da flere RUere – deriblant tidligere leder Mimir Kristjansson – med kjæreste. Jeg får jo håpe, for deres egen del, at han ikke synes kjæresten sin er helt uinteressant.)

Hverken kvinner eller menn er fra naturens side designet for å være uniteressante. Uansett om man finner det samme, eller motsatte kjønn, tiltrekkende så er vi mennesker utstyrt med hormoner og biokjemiske prosesser som tolkes i hjernen vår og skaper interesse for andre mennesker. For de fleste er dette ganske banalt enkelt, men altså ikke for Rød Ungdom.

Er det da altså slik at Rød Ungdom helst vil at vi skal vandre rundt å være uinteressante i hverandre? Er Rød Ungdom mot seksuell tenning? Jeg ser at de reklamerer med sommerflørt på nettsidene sine, i forbindelse med sommerleiren sin, så da lurer jeg i hvert fall på hvordan slik uinteressert flørting skal utarte seg.

Rød Ungdom lykkes nok aldri i å gjøre kjønn uinteressant, men med innholdet på nettsidene deres, lykkes de i hvert fall svært godt med å gjøre seg uinteressante som seriøse politiske aktører. Nok en gang: vi ler av dere!

Som en hyllest til kvinnen, skal jeg derfor poste mitt første motebilde her på bloggen (samtidig som jeg reklamerer for et kapitalistisk produkt). Ja, dere kan takke Rød Ungdom:

Read Full Post »

Det er lite nyheter som virkelig provoserer meg i dag. Joda, det er kjipt med vulkanutbrudd på Island, og flystans, men jeg finner liksom få ideologiske linjer å trekke her. Så de som er lidenskapelig opptatt av dette vil antakelig finne VG mer hensiktsmessig enn denne bloggen.

Helgen er kommet, det er snart landsstyremøte i Unge Høyre, og om ikke mange uker skal jeg på mitt 5. landsmøte i Høyre. Så i mangelen på nyheter som gjør meg massivt indignert, begynte jeg å tenke litt: hvorfor Høyre egentlig? Det er mulig det er litt spesielt å begynne å stille seg selv eksistensielle spørsmål i en alder av 21 år, men man lurer jo av og til på hvorfor man driver med det man driver med.

I den anledning tenkte jeg å fortelle dere en historie, det er historien om en person mange av dere kjenner:


Dette er Kristian, 16 år, han har regulering, er fanatisk opptatt av heavy metal og særlig bandet Iron Maiden, han går i hullete jeans, har ikke klippet håret sitt siden juleballet i 10. klasse (og det skulle bli lengre), og hans favorittbok er «Run to the Hills» – biografien om Iron Maiden som han har lest 5-6 ganger eller no. Året 1984 forbindes ikke enda med George Orwell, men Iron Maidens femte studioalbum Powerslave. Tittelen «Brave New World» er også definitivt utelukkende assosiert med Iron Maidens 12. studioalbum og gjensynet med Bruce Dickinson som vokalist og frontfigur, og aldeles ikke Aldous Huxleys dystopiske roman om et kunstig totalitært fremtidssamfunn.

Unge Høyres kampanjemateriale har heller enda ikke fått plass på vegger og tak i gutterommet som foreløpig er tapetsert med diverse plakater av Kiss, Judas Priest, Hammerfall, Ozzy Osbourne, og lignende. Navn som Toqueville, Hayek, Burke, Smith eller Mill er ganske ukjent, men Black Sabbaths ulike besetninger fra 1968 til i dag går på rams.

Etter valgkampen 2005 skjedde det imidlertid noe som skulle få større betydning enn man han hadde trodd på forhånd. Denne langhårede keitete nerden og heavy metal fanatikeren bestemte seg for å melde seg inn i Unge Høyre.

På dette tidspunktet har du kanskje gjettet hvem denne historien handler om. Kristian er i dag 21 år, svært aktiv i Unge Høyre, og forfatter av bloggen grenserforpolitikk.com. Han har riktignok klippet håret, men regnes vel (forhåpentligvis) ikke for å være helt A4 av den grunn.

Konformitet
Hva er poenget med denne posten? Jo, mange lurte nemlig på hva det var som fikk meg til å melde meg inn i Unge Høyre. Av en eller annen grunn er raringenes landsforbund; musikk og teater-miljøet svært knyttet til venstresiden. Dette har alltid forundret meg. Hva er det som får slike utpregede individualister til å føle slik nærhet til en politisk ideologi som bygger på konformitet, likhet og en forakt for folk som ønsker å ta valg som er litt annerledes enn alle andre, for folk som går sine egne veier og lykkes med det.

Hva er det som får langhårede hippie-lignende gutter til å sprade rundt som levende reklameplakater for massemorderen Che Guevara, mannen som allerede i 1956 uttrykte støtte til Russlands nedslakting av ungarske opprørere, da frihetsforkjempere gjorde opprør mot det tyranniske stalinistiske styresettet i Ungarn, mannen som fengslet eller utviste de fleste av Cubas beste forfattere, diktere og filmmakere… De samme mannen som startet opp egne arbeidsleire for homoseksuelle, AIDS ofre, Afro-Cubanske prester, og andre «utskudd».

Disse venstreradikale individualistene som mer enn noe annet er opptatt av å være sære og annerledes, burde jo egentlig hate denne mannen. Dette er de første som ville blitt sperret inne i fangeleire, hvis det var opp til Che. ”Den lykkeligste dagen i en ungdoms liv er når han ser sine kuler treffe en fiende”, uttalte Che på et gitt tidspunkt. Hadde det vært opp til deres forbilde Che, ville ungdommene på Blitz eller Hausmania marsjert snauklipt i takt, med våpen på ryggen, jobbet livet av seg i en fangeleir, eller blitt henrettet langs en kald murvegg dersom de våget å protestere.

Lov å lykkes
Det var nemlig helt naturlig for en ung hippe-lignende guttunge å melde seg inn i Unge Høyre i November 2005, etter Høyres dårligste valg noensinne. Det var nemlig ett parti som virkelig sto på individets side, og som hadde enkeltindividet  i fokus for politikken. Det var ett parti som virkelig tok avstand fra janteloven. Det var ett parti som sa klarest og tydeligst at målet med politikken var å gi enkeltmennesket tryggheten til å ta sjanser og prøve lykken, men også friheten til å gå sine egne veier. Det var ett parti som sa ifra at det ikke var noe mål å svekke de sterke, men å løfte de svake.

Så til alle dere der ute som føler dere litt annerledes – velkommen til Unge Høyre!

Det er kult å være annerledes.
Det er kult å være litt sær.
Det er kult å gå sine egne veier.

Og vitkigst av alt: det er lov å lykkes!

Read Full Post »

Older Posts »