Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘SP’

(innlegget er på trykk i Hamar Arbeiderblad 04.01.2011)

«Bygdefolk sier ja til ulv» ble det slått opp over store overskrifter i både riksaviser og lokalaviser like før juleferien. Alle som har drevet valgkamp i distriktsområder som er utsatt for rovdyr er nødt for å stusse over denne overskriften.

Jeg husker valgkampen utover sommeren 2009 og det var ikke akkurat et rungende ønske om mer rovdyr som preget den (for å si det forsiktig). Den ble etterhvert en så pinlig affære at SPs nå parlamentariske leder, Trygve Slagsvold Vedum, forsøkte å fraskrive seg ansvaret for sin egen regjerings rovdyrpolitikk, ved at han ikke selv var i Stortinget da det ble stemt over.

Konklusjonen som presenteres i Direktoratet for naturforvaltnings bestillingsverk er så langt fra den virkeligheten alle som har vært litt rundt i distrikts-Norge opplever at det er god grunn til å lure på hva slags spørsmål man egentlig har stilt. Det er ingen som ønsker å utrydde ulven. Det har vært klart fra alle hold. Det var også soleklart fra «Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk» da de mobiliserte til demonstrasjonen «La bygdene leve» forann Stortinget. Folk er innstilt på å finne løsninger, men er lei overstyringen fra sentralt hold som ikke tar hensyn til lokal forvaltning.

En kan tenke seg at Vegvesenet gjorde en lignende meningsmåling og spurte om folk i distriktene mener at vi skal ha veger her. Ikke mange vil svare nei. Så  kunne de kanskje spurt om folk vil ha ny veg gjennom sin kommune. Noen vil kanskje nølende si nei, de vil lure på hvor vegen skal gå før de svarer, men de aller fleste vil nok svare ja. Så når svarene er kommet inn, kunne man da slått opp «Bygdefolk vil ha ekspropriasjon» i store bokstaver på forsidene, ja folk kunne gjerne tenke seg enda mer av det. Konklusjonen ville vært omtrent like seriøs som det DN nå presenterer. Alle mener at vi skal ha rovdyr, men ingen vil ha rovdyr i sin egen hage. Om Vegvesenet spurte om folk vil ha veg tvers gjennom hagen sin hadde nok nær 100% ja, blitt til 100% nei der også.

Heldigvis driver ikke Vegvesenet med slikt tull. Når det gjelder veg har vi etablerte kjøreregler, som et forvaltningsmiljø følger, når det kommer situasjoner der folk må få veien tett inn på seg eller over sin eiendom. Slike saker er ikke alltid enkle de heller, men her har man i det minste klare retningslinjer for hvordan de skal behandles. I miljøbyråkratiet opptrer man på en annen måte. Her bruker man meningsmålinger for å legitimere flertallsveldet.

Naturforvaltningen har igjen sendt ut resultatene av en spørreundersøkelse som visstnok bekrefter at folket er positive til rovdyr. Det er ingen overraskelse. De fleste har ingen erfaring med det eller tenkt igjennom utfordringen. Jeg hadde heller ikke det før jeg ble aktiv i Hedmarks-politikken. Jeg har ingen praktisk erfaring med sauedrift, og som Ilseng-sokning er jeg ikke akkurat veldig berørt av rovdyr, men i politikken må man kunne klare å sette seg inn i andres situasjon. Etter en del år i Hedmarks-politikken har jeg mistet tellingen på hvor mange jeg har snakket med som sier at «nå er det nok, utfordringen var jo aldri ment å komme til oss”. Direktoratet avslører at de ikke skjønner den konflikten de selv forsterker i stedet for å løse.

Debatten om vi skal ha rovdyr eller ikke er konfliktfylt i seg, men det er ikke det som er spørsmålet nå. Det viktigste spørsmålet er hvordan man skal behandle de som faktisk må leve det «alle» vil ha, men som ingen vil ha i sitt eget nabolag. Her har Direktoratet tatt rollen som oppvigler fremfor problemløser. De ønsker ikke en gang å forsøke å forstå konflikten. Ønsket om nytt rovdyrforlik kommer jo nettopp fordi situasjonen er blitt såpass ulevelig for mange at den er blitt et politisk problem for de rødgrønne. Hvis strategien nå er å fortelle alle at rovdyr egentlig er veldig ønsket i distriktene, så skal det bli spennende å se hvor lenge Senterpartiet er villig til å være med på dette.

Det er veldig lett å akseptere en byrde man ikke påføres selv. Vi har fått et flertallstyranni som skyver hele belastningen over på noen få som bare må vike for flertallets ønsker. I stedet for å forsøke å finne frem til en politikk som er til å leve for dem som skal ha belastningen, virker det som forvaltningen er mer interessert i å tre belastningen nedover hodet på noen få. Det er også det denne meningsmålingen nører oppunder. Den sier ingenting om forholdene hos dem som må leve med byrden, det er bare nok et tåpelig forsøk på å skape en illusjon i det norske folk om at rovvilt er så ønsket. Hvis dette er miljødepartementets strategi tror jeg desverre det er duket for flere konfliktfylte år.

Read Full Post »

Jeg vet at jeg ikke har vært flink nok til å blogge i løpet av valgkampen. Som ungdomspolitiker og aktiv nettbruker burde jeg selvfølgelig klart å få mer tid, men jeg er antakelig ikke rutinert nok enda til at jeg klarer å få plass til alt – i disse valgkampdager – da det gjerne er 12-13 timer på stands i løpet av en dag. (All ære til Heidi Nordby Lunde aka Vampus, som har holdt aktiviteten oppe i hele valgkampen).

 

To the point. Jeg satt her å tenkte på hva det var jeg kunne skrive om, og strøk umiddelbart ut ordet: regjeringskoalisjoner, og alt som måtte ligne. Nesten mer enn jeg gleder meg til valgresultatet, gleder jeg meg til å slippe å ikke høre/se annet enn gjentatte reproduserte argumenter om ulike regjeringsmuligheter. Det er direkte skremmende at kommentatorer i norske medier (det finnes riktignok mange hederlige unntak) er så lite politisk orienterte og så lite visjonære, at de ikke makter å se mer interessante problemstillinger og politiske skillelinjer enn den konstante debatten om hvem som skal regjere sammen,- som uansett ikke blir klart før etter valget.

 

Jeg bestemte meg i stedet for å skrive om det ordet som gjorde at jeg meldte meg inn i Unge Høyre for nå snart 4 år siden; valgfrihet. Jeg kom plutselig på noen ord leder i SU, Mali Tronsmoen, med fullt overlegg presterte å si på en debatt på Storhamar Videregående Skole i Hedmark. Temaet var helse og omsorg. 

 

Jeg lurte på hvorfor den rødgrønne regjeringen ikke ønsker å betale for at rusmisbrukere kan få avrusningsplass på private rusomsorgstilbud med ledig kapasitet, fremfor å lide i offentlig kø.

Jeg lurte på hvorfor den rødgrønne regjeringen ikke ønsker at staten kan betale for at syke mennesker får behandling på et privat sykehjem, fremfor å lide i offentlig kø.

Jeg lurte på hvorfor den rødgrønne regjeringen heller vil at folk skal DØ i offentlig kø, heller enn å få privat hjelp.

 

Jeg lurte på: HVORFOR eldre som trenger pleie, syke som trenger hjelp eller rusmisbrukere som trenger behandling, ikke kan få lov til å velge tilbud selv – mens det offentlige betaler.

 

Svaret jeg fikk var ganske enkelt: 

«Vi mener ikke at dette er valgfrihet. Vi mener at folk skal få slippe det styret det er å søke etter ulike tilbud, og lete seg frem til der det er best».

 

Sagt med andre ord: 

«Vi mener ikke det er bra for deg at du får lov til å velge selv. Vi mener at det beste for deg er om du bare legger dine liv i våre hender, så skal vi forsøke etter beste evne å dirigere deg i den retningen vi mener er best».

 

Dette er hva dagens regjering mener!

 

De rødgrønne skal bestemme hvilken hjemmehjelp som kommer hjem til pleietrengende.

De rødgrønne skal bestemme hvilket sykehus du må gå på.

De rødgrønne skal bestemme hvor du skal få rusbehandling.

 

I tillegg til dette mener de altså at:

 

De rødgrønne skal bestemme hvor du skal gå på skole.

De rødgrønne skal bestemme når du må dra hjem fra byen.

De rødgrønne skal bestemme hva en enda større andel av dine penger skal gå til.

 

Sosialistene i dagens regjering mener at det er best om du ikke får bestemme selv. 

Med varm røst sier de: «La oss ta valgene for deg».

 

Selv om de rødgrønne ofte taler med varm røst, synes jeg at budskapet er kaldt og intolerant. 

 

Høyre mener offentlige ordninger skal dreie seg om offentlig finansiering, der det er den enkelte som bestemmer hvilket tilbud han/hun ønsker å benytte seg av. 

 

Det offentlige skal betale for skolen, men vi tar det som en selvfølge at du skal få bestemme hvilken skole du vil gå på selv.

Den offentlige sykeforsikringen din skal betale for behandlingen din, men vi tar det som en selvfølge at du skal få bestemme hvilket sykehus du ønsker å benytte selv.

 

Det er dessverre ikke alle som tar dette som en selvfølge.

Det er enkelte som er så freidige at de mener de gjør deg en tjeneste hvis de tar valgfriheten fra deg.

 

Om du er i tvil burde dette ordet være grunn nok til å stemme Høyre i år: Valgfrihet!

 

Vi tror samfunnet blir best når det enkelte mennesket får ta mer avgjørelser vedrørende sitt eget liv. Valgfrihet er også velferd.

 

Read Full Post »

Innledning

Forslaget til Telemark Høyres 1. kandidat til Stortinget; Torbjørn Røe Isaksen (@konservativ) og stortingsrepresentant for Oslo Høyre, samt leder av utdanningskomiteen; Ine Eriksen Søreide, har skapt mye aktivitet på de digitale mediene i dag. Både i bloggosfæren og på Twitter herjer debatten.

 

Forslaget går ut på at Høyre vil dele ut ferdighetsknapper, for å skape mer konkurranse mellom elever og klasser, og skape en mer positiv konkurransementalitet. Jeg vil først presisere, slik Ine sier til Dagbladet (les også VG) at forslaget ikke går ut på å lage en rangeringsliste over alle elevene fra 1. klasse, slik Aftenposten feilaktig påpeker. 

 

Jeg siterer like så godt Ine (det er greit at evt debatt baserer seg på korrekte opplysninger):

 

«Vi vil gjerne se mer konkurranse elevene og klassene imellom, og premier for måloppnåelse, slik det allerede gjøres mange steder i landet. Slik man har svømmeknappen kan man også ha matteknappen og leseknappen, men det er ikke det samme som å rangere elevene, dette har Aftenposten misforstått»

 

Det er altså snakk om en premieringsordning for de elevene som utmerker seg. Det er snakk om å gi litt ekstra positiv oppmerksomhet til de elevene som er ekstra flinke i noe, på samme måte som det gjøres med barn i idretten. 

 

Etter mitt syn, virker dette som en utmerket og positiv idé, men de rødgrønne raser, og til og med de andre opposisjonspartiene (inkl Frp – som her viser deler av sitt slektskap med AP) er skeptiske. Jeg synes dette viser en skremmende mentalitet i Norge, som jeg nå er umåtelig stolt av at Høyre vil ta et oppgjør meg.

 

Vinnerskepsis

La meg begynne med Lasse Juliussen, sentralstyremedlem i AUF. På sin blogg skriver han bl.a. at: «Å innføre idrettsmetaforer i norsk skole, slik Høyre vil med gull-, sølv- og bronsemerker til de flinkeste, er i beste fall uheldig. I individuell idrett er det som kjent 1, i høyden 3, vinnere, mens resten taper».

 

Elisabeth Dreyer Sidselrud, nestleder i Hedmark AUF, mener at forslaget vil «legge press på elevene for at de skal bli «gode nok» til å få disse diplomene, og taperne vil stå ganske alene igjen uten diplomer» Hun spør videre: «Hvordan vil de gi disse elevene motivasjon til å jobbe videre med et fag, når de står igjen som «tapere»?»

 

For det første synes jeg at Juliussen har et merkelig syn på idrett; alle som ikke når pallen er tapere. Innsats, fremgang, osv… teller ingenting. Derfor vil han helst fjerne hele rangeringen. Med et slikt syn er det ikke overraskende at Juliussen og Sidselrud også er negativ til premiering i skolen. Alle dem som ikke får premie er nemlig tapere, i deres verden. 

 

Jeg tror ikke det er slik, og jeg mener at nettopp idretten er et godt eksempel på dette. Ifølge Sidselrud vil de elevene som ikke oppnår slike ferdighetsknapper, miste motivasjonen fordi de stemples som «tapere», men det er jo nettopp det motsatte som skjer i idretten. Der løftes de flinke frem som gode eksempler, og forbilder for de andre. Der skaper jo dette NETTOPP en motivasjon til å jobbe enda mer. Der er dette med på å få elevene til å ønske å stå på ekstra. 

 

Jeg tror ikke at de elevene som ikke får ferdighetsmerker er tapere. Jeg tror alle har et potensial til å bli flink i noe. Ikke alle kan bli matematikere, men alle har noe de er flinke i. Spørsmålet blir hvorfor det er så galt å løfte frem de elevene som er ekstra flinke i matte? Kanskje disse elevene ikke er like flinke i fotball, som alle de andre elevene. Så hvorfor kan ikke de få en ekstra opplevelse av mestring på noe de er flinke i: enten det er matte, norsk, engelsk, fotball, eller skirenn?

 

Egne erfaringer

Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg var aldri spesielt flink i fotball, eller noen form for ballsport da jeg var ung. Når vi skulle velge lag i skolegården var ikke jeg han som ble plukket ut først. Som regel var jeg blant de aller siste. Jeg hadde alltid andre interesser enn mange av vennene mine. Jeg var interessert i politikk i tidlig alder, jeg spilte teater og sang. Jeg skal ikke påstå at jeg har hatt det veldig tøft sammenlignet med mange andre, men i det konforme miljøet på barne- og spesielt ungdomsskolen var det ikke alltid like lett. Jeg vet om mange som har blitt knekt av dette miljøet, men jeg har alltid hatt støttende foreldre som fortalte meg at jeg kunne bli akkurat hva jeg ville hvis jeg jobbet for det, og det har nok ført til at jeg kom meg igjennom det evinnelige presset på å være som alle de andre i barne- og ungdomsskolen.

 

Det var først når jeg kom på videregående at jeg opplevde et miljø der det var greit å være annerledes, greit å være flink til ulike ting, greit å ha egne spesielle interesser. Nesten alle mine beste venner har jeg da også fått i løpet av, og etter, tiden på videregående skole.

 

Greit å være annerledes

Det er nettopp et slikt miljø Høyre ønsker å skape: et miljø hvor det er greit å være annerledes, hvor det er greit å være flink. Sosialdemokratiet mener at dette er feil; at det er feil å løfte opp dem som utmerker seg. Barn skal helst leve i et slags middelmådig nirvana – der ingen utmerker seg noe mer enn de andre.

 

Mener alle disse som raser mot Høyres forslag at vi skal kutte ut alle andre former for premiering basert på måloppnåelse? Flere skoler arrangerer skirenn om vinteren. Skal man slutte med det? Det er jo åpenbart at dette fører til markante og tydeliggjorte forskjeller mellom de som er flinke til å gå på ski, og de som ikke er det. Ut i fra deres argumentasjon burde vi også kutte helt ut svømmeknappen, og premiering for dem som lærer seg å svømme tidlig – da dette vil kunne føre til at de som ikke har lært seg å svømme føler seg utenfor, eller til og med blir mobbet? 

 

Spørsmålet mitt blir da: hvis så er tilfelle; at barn som f.eks. lærer seg å svømme tidligere, vinner skirennet, eller får matteknappen, blir mobbet, er ikke dette da en mentalitet vi burde bekjempe, helst i så tidlig alder som mulig? Burde man ikke forsøke å gi barn gode holdninger, og lære dem at det er bra å jobbe for noe. Burde vi ikke oppdra barn til ikke å være redd for å vise hva de er flinke i, og ikke være misunnelig fordi andre er flinkere enn dem i noe annet?

 

La de skoleflinke skinne

Kristin Oudmayer skriver, på sin blogg «A Curly Life», et godt, svært personlig og interessant innlegg. Hun forteller om sine barn på 9 og 11 år. 

 

Hun skriver at «9-åringen min har blitt mobbet både på grunn av kropp og skoleflinkhet. Når hun stolt viser frem ekstrabøkene sine til “klassekameratene” og forteller om tilbakemeldinger hun har fått på prøver o.l, så latterliggjøres hun, blir kalt skrytepave og utestenges fra dagens lek. Etter gjentatte slike hendelser, har hun sluttet å fortelle “venner” om hva hun oppnår resultatmessig. Hun er i enkelte timer redd for at læreren skal fremheve henne, samtidig som hun egentlig liker å være flink. (…) Hun sliter seg tidvis ut gjennom sin flinkhet – både når det gjelder å holde følelser inne, ikke reagere på urett, ta mindre plass så hun ikke blir mobbet og i å prestere godt faglig samtidig»

 

Hun skriver videre: «Hvordan i all verden premiering av hennes innsats rent faglig, vil kunne styrke hennes posisjon eller løse hennes problemer kan jeg på ingen måte se for meg. De mindre flinke vil få enda større grunn til å utestenge henne og samtidig føle seg enda mer utilstrekkelig».

 

Jeg synes Oudmayers historie er rørende, og jeg kjenner meg selv igjen i mange av hennes beskrivelser. Hun tilfører debatten aspekter som det er viktig å ha med seg. Jeg synes riktignok at innlegget hennes er spesielt interessant, fordi hennes argumentasjon får meg til å komme til helt motsatt konklusjon enn henne selv. De problemene hun beskriver er jo nettopp et resultat av de holdningene Høyre ønsker å komme til livs. 

 

Jeg synes det er helt forferdelig at 9-åringen hennes skal måtte holde sine følelser inne, og skjule at hun er flink for ikke å bli mobbet. Forslaget om ferdighetsknapper er jo nettopp til for å skape et miljø der slike som henne ikke skal måtte «gjemme seg». Jeg ønsker jo nettopp at hun skal få lov til å blomstre – at hun skal få lov til å vise hvor flink hun er, og at hun i stede for å bli mobbet fordi hun er skoleflink, skal få ros fra de andre elevene. Jeg ønsker at hun skal få lov til å leve ut sin glede av å lære nye ting, og mestre nye utfordringer. 

 

Men løsningen på dette er jo ikke å fortsette praksisen med å gjemme bort de skoleflinke, og skape et system der de skoleflinke blir så lite synlige som overhodet mulig. Løsningen er jo nettopp å løfte disse frem – helst så tidlig som mulig – og gradvis forsøke å endre denne mentaliteten som knekker mange elever.

 

SV sier: «Hold de skoleflinke tilbake – de skaper forskjeller»

 

De rødgrønne forøvrig sier: «Okay, de flinke kan kanskje få lov til å være flinke, men gjem dem helst bort»

 

Alle de øvrige partiene er redd for å gi de skoleflinke ekstra oppmerksomhet.

 

Høyre er det eneste partiet som virkelig vil bryte ut av den middelmådige skolementaliteten i Norge og si høyt og tydelig: La ALLE elevene skinne – også de skoleflinke!


Read Full Post »

Det ville forundre meg om ikke helse blir et tema i valgkampen, på tross av finanskrisen, og Frps stadige forsøk på å få valgkampen til å handle om innvandring. 

 

Jeg forundrer meg titt og ofte over den absurde politiske debatten vi har i Norge, når det kommer til helseomsorg. De politiske debattene på andre områder handler ofte om hva som skal være et offentlig ansvar og hva som skal være et privat ansvar, om hvor mye som skal prioriteres til ulike tiltak, og hva som evt skal prioriteres bort. Det som er underlig i helsedebatten, er at man stort sett er enige i alle disse aspektene.

 

Alle partier i Norge mener at helse må prioriteres. Alle partiene i Norge er enige i at det offentlige skal ha et ansvar for å garantere alle et godt helsetilbud. Det som imidlertid er skremmende er at den nåværende majoriteten på Stortinget i Norge mener at det er viktigere at det offentlige driver tilbudet, enn at pasientene får god service og god behandling. Hva slags menneskesyn ligger til grunn for en slik holdning? Hva slags ideologisk makkverk kan danne grunnlag for slikt politisk tankegods?

 

Debatten i Norge handler nemlig ikke om man skal få hjelp eller ikke. Den handler om hvordan man skal få hjelpen. Jeg kan knapt tenke meg en mer meningsløs debatt. Det finnes altså partier i Norge i dag som mener at det ikke er viktigst at man får hjelp når man trenger det, og at hjelpen er god, men at det er det offentlige som tilbyr hjelpen. 

 

Slikt ideologisk vrakgods preger også andre områder, som f.eks. samferdsel. Dette innlegget handler riktignok ikke om vei, men eksempelet er verdt å nevne som en illustrasjon på det ideologiske problemet. Ved å ta i bruk private selskaper til fellesskapets tjeneste (rettere sagt: OPS – offentlig privat samarbeid) har Høyre vist at man kan bygge mer vei, og bedre vei, enda raskere og i tillegg for en like billig/billigere penge, enn med den måten de rødgrønne finansierer veien på i dag. Høyres løsning gir skattebetalerne mer igjen for pengene. De rødgrønne derimot er mer opptatt av at det offentlige skal bygge veien, heller enn at skattebetalerne får mer igjen for pengene sine.

 

«Mer igjen for pengene» har alltid vært et viktig slagord for Høyre. Av sosialistene blir dette slagordet sett på som kaldt, kynisk og kalkulerende, men la oss nå bruke et par sekunder og reflektere over hva dette slagordet faktisk innebærer. Er det ikke slik at skattebetalerne nettopp betaler inn penger til staten fordi staten skal forvalte disse pengene på en måte som kommer alle til gode? Jo, det tror jeg de fleste vil si seg enig i. Så kommer oppfølgingsspørsmålet: Burde det ikke da også være et prinsipp at skattebetalerne skal få mest mulig igjen for pengene sine? Det mener i hvert fall Høyre, men de rødgrønne er åpenbart av en annen oppfatning.

 

Hos de rødgrønne partiene hersker mottoet: «Det er tanken som teller». Det viktigste er ikke at skattebetalerne får et best mulig tilbud for pengene de har betalt inn, men at det de får igjen er et resultat av politikere og byråkraters «varme tanker». I det rødgrønne samfunnet er det tanken som teller i helseomsorgen. Så lenge tanken er varm, men resultatet destruktivt, så er en rødgrønn politiker likevel strålende fornøyd.

 

Høyre og jeg derimot er av en annen oppfatning. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om helsepolitikken er aldri så kalkulerende. Det viktigste for meg er at folk får et best mulig tilbud, og at de som virkelig trenger det får rask, god og effektiv hjelp. Derfor ønsker Høyre mer konkurranse i helsesektoren. Fordi konkurranse handler om å tilby best mulig kvalitet, til den rimeligste prisen. Derfor ønsker Høyre å slippe til mer private tilbud, fordi det viktigste for oss er at folk får god hjelp, ikke hvem som tilbyr hjelpen.

 

Jeg vil gjerne at alle som skal stemme i år stiller seg følgende spørsmål:

 

Hva er viktigst for meg hvis jeg blir syk eller trenger behandling?

 

1) At jeg får god og rask hjelp

2) At hjelpen jeg får er offentlig, uavhengig av kvalitet

 

Hvis du havner på svaralternativ 1, bør du holde deg langt unna de rødgrønne regjeringspartiene. Da er Høyre det beste alternativet.


Read Full Post »