Da er Høyres landsmøte over. På torsdag ba jeg Erna ta hintet fra grasrota på nationen.no og si nei til DLD. Dette ble dessverre ikke vedtatt, men det har jo tross alt vært et veldig bra landsmøte.
Landsmøtet bar definitivt preg av at Høyre er i medvind, og stemningen i salen var avslappet og behagelig, i hvert fall sammenlignet med i fjor da omtrent alle satt med stive skuldre.
Vi vedtok bl.a. en god resolusjon om innvandring og integrering, og masse bra politikk om lokaldemokrati, eiendomsrett og deregulering som jeg stiller meg helhjertet bak. Høyre skal ikke bare styre bedre enn de rødgrønne, vi skal også styre mindre. Her har Erna vært knallhard, og det gir motivasjon og inspirasjon fremover mot kommunevalget.
I denne bloggposten skal jeg derimot kommentere de to sakene som har fått mest oppmerksomhet på landsmøtet:
Foreldrepermisjon
Fredagens vedtak om å gi familien frihet til selv å bestemme hvordan foreldrepermisjonen skal fordeles fikk mye oppmerksomhet, men har blitt veldig skjevt fremstilt i mediene. Jeg er egentlig ganske imponert over at det går an å fremstille saken slik som både TV2, VG, Dagbladet og Aftenposten har gjort. Alle skriver at Høyre skal «fjerne pappapermen». Når man fremstiller det slik høres det jo ut som om Høyre ønsker å ta vekk noen permisjonsuker. Det stemmer jo så aldeles ikke. Høyre vil bare la de 10 ukene som i dag er forbeholdt far, og som far mister hvis han ikke bruker dem, bli disponert fritt slik familien ønsker.
Jeg har tidligere skrevet om forslaget fra Høyres Kvinneforum som Unge Høyre også stilte seg bak. Jeg stemte også for forslaget på landsmøtet, men jeg synes at debatten ble noe skjevt fremstilt også fra dem som er enig med meg. Jeg er helt enig med f.eks. Yngve Brox og andre som fremholdt at det er naturlig at staten kan stille noen krav til en offentlig ordning. Derfor synes jeg ikke det er frihet som er det viktigste argumentet her (neida, du ser ikke syner – jeg skriver faktisk at det finnes viktigere argumenter enn frihet noen ganger).
Grunnen til at jeg stemte for forslaget er altså ikke fordi jeg nødvendigvis synes det er å begrense folks valgfrihet når man stiller krav til en offentlig ordning. Det er fordi politikere ikke burde ha noe med hvordan foreldrene prioriterer tiden med barna sine. Selv om dagens fedrekvote er en valgfri ordning, er kvoten et klart forsøk på å dulte de interne familiebestemmelsene i en bestemt retning. Familien bør få gjøre slike avgjørelser helt uten å bli dultet hit og dit av Stoltenberg & co.
Datalagringsdirektivet
Så til DLD. Jeg skal ikke skrive så mye om problemstillingene rundt selve direktivet i denne posten. Det har jeg skrevet mye om før, både på bloggen, i Minerva og mine lokalaviser. Jeg skal imidlertid gjenta et av poengene til Jon Wessel-Aas som holdt en appell på landsmøtet:
«Registreringen av bilpasseringer i alle bomstasjoner langs veiene. De skjer i dag utelukkende av betalingshensyn, men samtidig gir de lagrede opplysningene ofte verdifull informasjon til politiet i etterforskning av straffesaker – så lenge informasjonen finnes lagret, når etterforskningen åpnes. Hvis (ja, det kan synes teoretisk) behovet for å innkreve bomavgift forsvinner, slik at formålet med bomstasjonene opphører, og de kan fjernes, er det da helt greit å beholde dem, utelukkende for å lagre potensielle bevis i fremtidige straffesaker?»
(sitatet her ble forøvrig hentet fra kommentarfeltet på minerva, men Wessel-Aas brukte også dette poenget på landsmøtet)
Behandlingen av DLD
Som kjent falt dissensforslaget om å si ‘nei til datalagringsdirektivet’ på landsmøtet, men det er viktig å påpeke at resolusjonen som til slutt ble vedtatt ikke på noen måte er et ja-vedtak. Resolusjonen stiller seg sterkt kritisk til datalagringsdirektivet, og konkluderer hverken for eller mot. Salen var definitivt negativ til DLD. Resolusjonen som til slutt ble vedtatt var egentlig veldig god, men jeg stemte likevel mot hele resolusjonen på landsmøtet, hovedsakelig pga prosessen – og det er den jeg skal bruke litt tid på å kommentere her.
Prosess
For det er betimelig at noen påpeker den ganske merkelige behandlingen av denne saken, der mange sentralt i Høyre har opptrått på en litt dårlig måte. Jeg er utrolig glad i Høyre, men slikt må det være lov å si ifra om.
Kunnskap
Det var knyttet stor spenning til om landsmøte i det hele tatt kom til å behandle datalagringsdirektivet. At partiledelsen ikke har ønsket debatten som har oppstått er en kjent sak. I 2008 var Høyre klare for å konkludere med en innføring av direktivet, og da med langt mindre kunnskap enn vi har nå. Da motstanden i resten av partiet eskalerte var det plutselig nødvendigheten av mer kunnskap som ble argumentet.
Høring
I lang tid forsøkte man å kue debatten i fylkeslagene og lokallagene. Erna uttalte at hun ikke ønsket bindende vedtak på fylkesårsmøtene, noe som ble trosset i en rekke fylker. Da man til slutt skjønte at motstanden var såpass stor at det ikke var mulig å stoppe DLD-motstanden, bestemte man seg i stedet for å utlyse en høring med frist i August. Det er ganske spesielt å utlyse en høring dager før et landsmøte om noe som har vært heftig debattert fra oktober 2009 – mai 2010, samtidig som 8 ulike delegasjoner har sendt inn resolusjoner med et klart standpunkt. Det er ganske tydelig for de som har vært i gamet et stund at denne høringen var et skalkeskjul for å forskyve debatten.
Bredde
Heller ikke høringen klarte å legge et ønsket lokk på debatten, og dermed ble løsningen å legge til grunn en bredere personvernsresolusjon uten konklusjon om DLD. En bredere personvernsdebatt støtter jeg fullt ut. Personvern handler om mer enn datalagringsdirektivet. Skattelister og helseregistre er bare noen av eksemplene på områder som Høyre burde fokusere mer på. Det er egentlig ganske vemmelig å tenke på at en hvilken som helst lege eller sykepleier i dette landet skal kunne logge seg inn på et register og lese sensitive helseopplysninger om alle landets borgere. Etter mitt syn burde det være en selvfølge at det er den enkelte som selv skal bestemme hvem som har tilgang til dens helseopplysninger.
Det påståtte ønsket om en bred personvernsdebatt på landsmøtet fremsto imidlertid litt falskt når dette ikke har vært signalisert på forhånd. Hvis dette virkelig var et stort ønske så burde jo en personvernsresolusjon blitt sendt ut på forhånd, slik at nettopp fylkene fikk mulighet til å debattere dette, og komme med innspill. I stedet fikk delegatene utdelt et resolusjonsforslag til debatten søndag morgen etter endte forhandlinger på lørdag kveld før middagen. Høyres medlemmer skulle altså ta stilling til denne «brede» personvernsdebatten i løpet av landsmøtemiddagen og eventuelle nachspiel.
Forhandlingsrom
Da søndagen kom var det naturligvis ikke stort annet enn datalagringsdirektivet som ble debattert. Det var DLD delegatene hadde kommet for å debattere, det var det de hadde forberedt seg på, og det var det man ønsket å behandle. Det var selvfølgelig ulike meninger, men jeg tør påstå at debatten dreide ganske kraftig i retning nei før Erna bestemte seg for å gå opp på talerstolen og be landsmøtet om å gi henne forhandlingsrom i Stortinget, og la være å binde stortingsgruppen. Med dette punkterte i realiteten Solberg debatten. Likevel stemte altså 108 delegater for dissensen om et klart nei til DLD.
Torbjørn Røe Isaksen kommenterer det ganske treffende:
– Erna er en myndig dame, og det er ikke rart at mange stemte etter anbefalingen fra en leder man nettopp har gjenvalgt, sa Isaksen til Aftenposten.no.
Det ble forøvrig gjort til et poeng fra vente-tilhengerne at et overveldende flertall i resolusjonskomiteen var enige om ikke å gå for dissensen, men man trenger ikke ha så altfor stor kjennskap til Høyres medlemmer for å se at resolusjonskomiteen nok var nøye håndplukket for nettopp å utgjøre dette flertallet. Sånn fungerer nå det politiske spillet iblant, så det er egentlig greit, men et veldig treffende poeng i debatten var det ikke, ei heller spesielt retningsgivende for stemningen i partiet.
Politikk vs taktikk
I stedet for å være en debatt om grunnleggende personvernsspørsmål ble dette nesten en forkledd debatt om hvorvidt man har tillit til stortingsgruppen eller ikke. En kan jo spørre seg: hvis man skulle fulgt den tankegangen, hva er poenget med landsmøtet da? Poenget må jo nettopp være å gi stortingsgruppen beskjed om hva slags politikk Høyres medlemmer ønsker seg. Jeg har også stor tillit til stortingsgruppen. Erna og Høyres stortingsrepresentanter skal ha veldig mye av æren for at Høyre står så sterkt om dagen, men det blir å snu hele poenget med et partidemokrati på hodet hvis landsmøte ikke skal mene noe pga stortingsgruppens handlingsrom. Da kan vi jo egentlig omdøpe Høyres landsmøte til Høyres landsseminar.
Konklusjon
Når dette er sagt vil jeg påpeke at jeg ellers er veldig fornøyd med landsmøtet, og den jobben som gjøres i Høyres stortingsgruppe om dagen. Jeg synes Erna fremstår som en klar leder, Høyre fremstår som et løsningsorientert, tydelig og styringsdyktig parti. Denne saken er imidlertid en ripe i lakken på en ellers blankpolert og flott bil.
Grenser for Politikk 