Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Torbjørn Røe Isaksen’

(Hovedinnlegg i Dagbladet 27. November 2011)

Les innlegget under, eller se PDF-utgaven av Dagbladet HER.

– – – – – –

Hurra for seksualiseringen

I forbindelse med andre sesong av NRK-programmet «Trekant» bekymrer flere seg over at vi er i ferd med å «seksualisere samfunnet» ytterligere. Den utviklingen burde man tvert imot glede seg over.

På alle TV-kanaler florerer det filmer og ungdomsserier der grov vold er regelen heller enn unntaket. Vold på TV er blitt så alminnelig at vi knapt stusser over det lenger. Likevel må det et ungdomsprogram om noe så naturlig som sex til før organisasjoner, politikere og samfunnsdebattanter kaster seg over tastaturet for å kritisere, analysere og problematisere.

Felles for både kritikere og en del tilhengere av «Trekant» er en slags uttrykt bekymring over at vi utvikler oss mot et mer seksualisert samfunn. Vi burde stoppe opp og spørre hva vi legger i dette begrepet og om det egentlig er en negativ utvikling?

Tirill Sjøvoll, leder i PRESS – Redd Barna Ungdom, er blant dem som har uttrykt bekymring over «seksualiseringen av samfunnet». Hun mener programmet er et resultat av for dårlig seksualundervisning på skolene, og sender ballen videre til foreldre og lærere.

Og selv om Edmund Burkes barnebarn, Torbjørn Røe Isaksen, ikke er eldre enn at han ikke blir provosert av orgasmer på TV uttrykker han likevel bekymring over at programmet kan være med på å skape et mer «mekanisk» forhold til sex i en ellers skeptisk Morgenbladet-kommentar. Kritikken bærer preg av et litt gammeldags syn på ungdom og seksualitet og en manglende forståelse av hva «Trekant» skal være.

For det første er det interessant hvor store krav vi stiller til programmets bredde. Det er altså ikke måte på hvor mange områder man mener at et program om sex på 40 minutter skal dekke. Først etter at man har lagt ut om seksualitetens mørke sider, om grensesetting, følelser, og alskens vanskeligheter, skal det tilsynelatende være lov å nevne i en bisetning at sex også kan være morsomt og spennende. Andre kritiserer at programmet forsøker å være underholdende. Det er tydeligvis bare når et program handler om sex at det blir et selvstendig mål å lage et nitrist program med færrest mulig seere.

Man burde også forstå at det er en del grenser for hva slags samtaler foreldre eller lærere noen gang vil kunne ha om sex med sine barn eller elever. De fleste ungdommer, og kanskje særlig unge gutter, synes det er flaut å diskutere sex med sine foreldre. Foreldre har selvsagt et ansvar for å ta opp temaet likevel, men jeg tror aldri vi kommer dit at ungdommers primærkilde til informasjon om flørting, kyssing, kjærtegn, intime soner og orgasmer blir ens foreldre eller klasselærer.

Ungdommer snakker først og fremst om sex med andre ungdommer. Nettopp derfor er det så bra at vi har fått et program for og med ungdommer som nettopp utforsker temaet med en fordomsfri innfallsvinkel. Alternativet til «Trekant» for mange er ikke en samtale med ens foreldre, eller å rekke opp hånda i seksualundervisningstimen på skolen. Effekten av «Trekant» er nok tvert i mot at mange unge gutter i årene fremover vil debutere seksuelt med andre referanser enn Thomas «Rocco» Hansen. Det tror jeg er utelukkende positivt, kanskje særlig med hensyn til jentene som er involvert.

Av samme grunn mener jeg det er en dårlig idé å begrense nettilgangen til serien, slik Kringkastingsrådets leder, May-Helen Molvær Grimstad, foreslår for å hindre at unge under 16 ser på. For det første klarer jeg ikke å se hvilke deler av serien som skulle være så farlig for en 15-åring. I tillegg ville nok mange latt være å se programmet hvis alternativet til å følge med via øreplugger og pc’en på gutterommet var å sette seg ned i stuen med potetgullposen og se på sammen med mor og far.

Avslutningsvis tror jeg også det er viktig å erkjenne at det er grenser for hva et program om sex faktisk kan lære deg. Et TV-program vil aldri kunne lære noen hvordan det er å være forelsket, hvor ens egne grenser går, og hva en selv føler i ulike situasjoner. Slike ting kan bare virkelig læres i intime relasjoner med andre. Heldigvis. Noe annet ville jo virkelig vært mekanisk og trist.

Det «Trekant» derimot kan sørge for er at kunnskapen om sex blant ungdom øker. At sex blir en mer naturlig ting å snakke om. Og at det å teste ut sine egne intimgrenser ettersom man oppdager og blir bedre kjent med sin egen seksualitet er noe som er forbundet med glede og spenning, fremfor usikkerhet og stigma. Hvis det er dette som er «et mer seksualisert samfunn» så er det noe vi bare burde ønske velkommen.

Jeg skjønner at enkelte, som vokste opp før MS-DOS engang var påtenkt -og med en seksualundervisning hvis klimaks var å tre en kondom på en banan, rynker litt på nesen. For den oppvoksende generasjon tror jeg imidlertid dette er en utelukkende positiv samfunnsutvikling.

Reklamer

Read Full Post »

Det er fristende å starte denne bloggposten med en blondinevits. Det ville imidlertid vært en slem generalisering av landets blondiner.

Fra Stortingets talerstol på torsdag i forrige uke skulle SVs Inga Marte Torkildsen avkrefte det hun kalte ”en myte som Høyre springer rundt og forteller». Denne Høyre-myten var visstnok at det har vært en kraftig økning i unge uføre. Det har bare blitt 94 flere unge uføre kunne Inga Marte fortelle.

Det viste seg imidlertid at det var regjeringens egne tall Inga Marte reagerte på. Hennes egen arbeidsminister Hanne Bjurstrøm var i likhet med Høyre bekymret for antallet unge uføre som ikke har økt med 94, men 3609. Denne Høyre-myten var altså de samme tallene som hennes egen regjering opererer med. Heller ikke på NRK-intervjuet hadde Torkildsen fått med seg feilen. Svaret til journalisten kan egentlig oppsummeres med «ja, men (sett inn: flaut blikk og babystemme)»

Neste gang noen kritiserer høyresiden for uansvarlig økonomisk politikk, foreslår jeg altså at man ser dette klippet av SVs – wait for it – finanspolitiske talskvinne.

Jeg vet ikke hvem som dummet seg ut mest her jeg: SV som sendte Inga Marte ut i denne debatten, rådgiveren som ga Inga Marte dette debattnotatet, eller Inga Marte selv som muligens tenkte ”dette kan jeg”.

Ja, mer er det ikke å si. Det er egentlig bare å se videoen. Den taler for seg.

Read Full Post »

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 1. JULI, 2010

– sleng gjerne inn en kommentar her)

Hadde Manifest vurdert Hugo Chavez etter de samme standardene, og med de samme påståtte intensjonene, som de vurderer menneskerettighetsforkjempere fra Venezuela, burde de hatet ham.

Kampen mot Chavez’ brutale fremferd og totale mangel på respekt for liv, lov og orden burde vært deres fremste kampsak. De burde vært i harnisk over at en slik påstått frontkjemper for folkestyre og sosialisme styrer landet mer og mer som en maktsyk diktator. I stedet er det en påfallende taushet, og det nærmeste man kommer noen form for kritikk er vage innrømmelser i retning av at «ikke alt er som de skulle ønsket seg i Venezuela».

Jeg jobbet som frivillig under hele Oslo Freedom Forum (OFF), og hadde gleden av å snakke med flere av de inviterte talerne, der vi også diskuterte politiske spørsmål. Forskjellen mellom flere var som natt og dag. Felles for alle var et brennende engasjement for menneskerettigheter, og det var utelukkende det OFF handlet om. Koblingen mellom OFF og Civita skyldes ingen politisk konspirasjon slik Manifest antyder på ganske barnslig vis. Det skyldes ganske enkelt at Civita var de eneste som våget å kaste seg rundt og satse på noe nytt og spennende, da Thor Halvorssen i 2009 trengte støttespillere for å realisere sin visjon om å skape verdens største konferanse for menneskerettigheter her i Oslo. Og han er i ferd med å lykkes, for i år – bare ett år senere – hadde en rekke organisasjoner deriblant Nobels fredssenter og Amnesty International tilsluttet seg konferansens støttespillere.

Kuppmakere

Blant konferansens deltakere var Marcel Granier, administrerende direktør i den uavhengige venezuelanske tv-kanalen RCTV: en kanal som har blitt utsatt for gjentatte trusler og overgrep, og til slutt stengt, kun fordi de våger å være kritiske til Chavez. Leopoldo Lopez, ordfører i den venezuelanske byen Chacao-Caracas fra 2000 – 2008, gjenvalgt med 81% av stemmene i 2004, og fratatt retten til å stille som presidentkandidat i 2008 uten rettssak eller dom, var også blant deltakerne på konferansen.

Fra Manifest har det haglet med beskyldninger mot disse om støtte eller aktiv deltakelse i kuppmakeri. Man skal riktignok ikke være ukritisk. Den generelle trenden for styringsskifter i Latin-Amerika har ikke akkurat vært solskinnshistorier. Så det er absolutt verdt å stille spørsmål ved om opposisjonsledere er oppriktige når de tar til orde for menneskerettigheter. Det Manifest bedriver er imidlertid ikke kritikk, det er svertekampanjer og propaganda uten belegg.

Alle av Manifests beskyldninger har blitt grundig besvart. Leopoldo Lopez har selv besvart alle anklagene mot ham selv i Dagbladet. Tidligere venezuelansk FN-ambassadør under Chavez, Milos Alcalay, har gjort rede for Wenche Hauges (PRIO-forskeren som Manifest støtter seg på) grove faktafeil  i Dagbladet, og Thor Halvorssen har selv skrevet en offentlig redegjørelse på hele 26 sider der han grundig besvarer alle anklager Manifest har kommet med. Dette ble kommentert av bl.a. Torbjørn Røe Isaksen i Minerva og Frank Rossavik i Morgenbladet. Hva gjorde så Manifest når de skulle svare på sine nettsider? Jo, de forsøkte ikke engang å bevise at de hadde rett. Ei heller trakk de anklagene sine. De bare gjentok de samme tomme beskyldningene på nytt, uten å forsøke å underbygge påstandene sine ytterligere.

Dobbeltmoral

På ytterste venstrefløy søker man åpenbart ikke sannheten, man eier den og tviholder på den til siste slutt. Manifests analyser minner om SVs «opplysningsarbeid» på 70-tallet, der man brukte store ressurser på å opplyse folk om den «egentlige» sannhet. SV måtte til og med ha sitt eget leksikon, for det gikk jo ikke an å stole på fakta som kom noe annet sted fra. De formidlet jo ikke den samme «sannheten» som venstresiden ønsket seg. Merkelig nok.

Manifest opererer med en påfallende dobbeltmoral. Når de har store problemer med å presse frem en kritisk uttalelse om en autoritær leder som vi vet at dikterer medier, nekter folk ytringsfrihet, bruker landets oljeformue til å berike seg selv, bedriver valgfusk, truer politiske motstandere og medier som ikke annonserer det budskapet han vil ha og får dem banket opp hvis de ikke lar seg kue – samtidig som de er raskt ute med nådeløs kritikk av dette regimets fremste opposisjonelle figur basert på tomme indisier, er det grunn til å stille spørsmål ved den underliggende motivasjonen deres.

Thor Halvorssen har respektfullt levert et 26 siders skriv der han besvarer alle anklager fra Manifest. Kanskje Manifest kunne gjøre det samme og redegjøre skikkelig for sitt syn på Chavez en gang for alle, og de forbrytelsene vi ikke bare antar, men vet at han har gjort. De burde jo egentlig være opptatt av å bevise at deres sosialisme er noe helt annet enn Chavez, hvis ikke dette er sosialismens sanne ansikt? Isåfall kan de godt si det rett ut. Det hadde vært oppklarende. De kan jo bare sitere sin yndling Chavez, «Patrio, socialismo o muerte» på norsk: «Faderland, sosialisme eller døden».

Read Full Post »

I dag sto jeg opp litt tidligere enn vanlig, slik jeg alltid gjør når Civita har frokostmøter, for å få med meg møtet om «Marked og Moral». Civita har nettopp lansert en ny pamflett med denne tittelen, og jeg anbefaler alle å lese den. Pamfletten er en idéhistorisk gjennomgang av ulike syn på marked og moral, med særlig vekt på opplysningstiden, og linjer herfra til i dag.

SV og ideologi

Temaet for debatten var spennende, men det var dessverre lite nytt som kom frem. Dette må særlig SV ta skylden for. Det er tydelig at regjeringssamarbeidet sliter på den ideologiske utviklingen i SV. Heikki Holmås – som møtte i Kristin Halvorsens sted – gadd ikke engang å prøve å besvare de mer ideologiske og filosofiske betraktningene som ble presentert, hverken fra det øvrige panelet, eller på spørsmål fra salen. Holmås benyttet stort sett anledningen til å snakke om fordelingens fortreffeligheter, argumentere for SVs skattepolitikk, og anbefale lesestoff med venstreradikalt tankegods til en ellers belest borgerlig forsamling. Jeg tror ikke mange løp til bokhandelen etterpå for å si det slik.

Holmås reddes litt av at han ellers er en artigkar med god stemmebruk. Innholdet i det han sa var derimot heller labert. Jeg hadde gledet meg til å se om SV evnet å utfordre høyresiden noe særlig i en debatt som – ulikt vanlig norsk debatt – foregikk mer på høyresidens premisser. Jeg fikk bekreftet mine fordommer: dette er ikke en øvelse SV behersker særlig godt.

Adam Smith

Moralske betraktninger knyttet til kapitalisme, markedsøkonomi og egeninteresse er temaer som opptar meg, men Lars Kolbeinstveit, som hadde fått lov til å tre ut av sitt filosofiske hjørne og styre debatten i dag, overså hånden min (som riktignok ble strukket opp litt sent) da jeg ønsket å stille panelet et spørsmål, så da jeg skriver derfor mine betraktninger her i stedet:

Adam Smith ble trukket frem innledningsvis av både Sofie Mathiassen og Torbjørn Røe Isaksen. Dessverre ble presentasjonen av Smiths argumentasjon, særlig i Wealth of Nations, noe ufullstendig. Holmås sa ikke stort mer om Smith enn at han betvilte om Smith ville ment det samme om han levde i dag – et argument han ikke forsøkte å underbygge. Røe Isaksen og Mathiesens var mer opptatt av Smiths vektleggelse av dyder som medmenneskelighet, selvkontroll, osv… som essensielle for et fungerende marked, men det var ingen som nevnte at egeninteresse også var en dyd for Smith.

Dyder

Et fungerende marked må basere seg på tillit, men det er ikke først og fremst lover og regler som skaper denne tilliten. Det er nettopp disse menneskelige dydene som nestekjærlighet, omtanke, selvkontroll, osv… som gjør det. Og desto viktigere: det er først i samhandling med egeninteressen at de genererer verdier og økonomisk vekst. Når det er sagt kan vi kan naturligvis ikke kan ha et økonomisk system som forutsetter at markedsaktørene alltid opptrer moralsk – men vi kan like lite tro at lover og reguleringer skal være moralens stedfortreder.

Holmås brukte mye tid på å snakke om det flotte ved dugnadsånden, og satte likhetstegn mellom dugnad og skatt. Ingen skulle tro at dugnad var frivillig mente han. Men kjære Holmås: hvis det ikke er frivillig så er det vel pr. definisjon ikke en dugnad, og dugnadsånd gir vel lite mening hvis den er tvungen?

Det var nettopp denne balansegangen mellom dyder, spontan orden, nødvendige rammeverk og moralens betydning opp i det hele som panelet kunne brukt mer tid på. Det er få som vil betvile at et fungerende marked avhenger av bestemte dyder – men det er ikke noen automatikk i sammenhengen mellom nødvendige dyder og innføringen av reguleringer. Dyder som ansvarlighet og medmenneskelighet kan også utfordres og undermineres av for mye reguleringer.

Egeninteresse

Det er derfor synd at kritikk av markedsliberalisme ofte begrenser seg til kritikk av ‘homo economicus’. Det finnes knapt noen seriøse tenkere, økonomer eller politikere som vil forsøke å argumentere for denne ideen om det 100% rasjonelle økonomiske mennesket som alltid maksimerer sin egen og samfunnets totale nytte. Smiths poeng er jo nettopp at mennesket tross sine mangler, tross sine utilstrekkeligheter, tross sine tidvis irrasjonelle valg – likevel fremmer samfunnets totale nytte bedre når de søker å oppfylle sin egeninteresse, heller enn hvis det var samfunnets totale nytte som var deres opprinnelige mål.

«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker, that we expect our dinner, but from their regard to their own self-interest. We address ourselves, not to their humanity but to their self-love, and never talk to them of our own neccessities but of their advantages.»

Holmås kan ikke ha lest Adam Smith spesielt godt, og ei heller brukt normale briller når han ser seg rundt i dagens verden. (Så er det jo også en kjent sak da at radikale briller ofte oppfatter virkeligheten på en noe spesiell måte).

Dagens globaliserte verden er jo nettopp det best tenkelige eksempelet på at ulike mennesker på vidt forskjellige steder i verden sammen fremmer samfunnets felles beste både utilsiktet og uten å vite om det på en så effektiv og innbringende måte at selv Adam Smith antakelig ikke ville kunne forestilt seg noe lignende.

«I have never known much good done by those who affected to trade for the public good.»


Read Full Post »

Jeg føler behov for å komme med en vennlig oppfordring til mine partifeller i Høyre, i anledning debatten omkring foreldrepermisjon. For få dager siden startet Høyres Kvinneforum en debatt omkring foreldrepermisjonen. Leder av Høyres Kvinneforum, Linda C. Hofstad Helleland, gikk offensivt ut etter kvinneforumets vedtak forrige helg, der de vil fjerne fedrekvoten i sin helhet.

Fedrekvoten var fra starten i 1993 på fire uker, og er nå på ti uker. Dersom far ikke tar sin del av kvoten, mister familien disse ukene. Høyrekvinnenes forslag går altså ut på at ingen av disse ukene lenger skal forbeholdes far, men at det er familien selv som skal bestemme hvordan permisjonen skal fordeles. Dette er et forslag jeg uten forbehold støtter 100%.

Ikke bare uttrykker jeg uforbeholden støtte. Jeg mener også at dette burde være en selvfølge, og er glad for å se at Høyres Kvinneforum opplever mye støtte i partiet, fra bl.a. Torbjørn Røe Isaksen og Michael Tetzchner. Men enkelte i Høyre er også mer skeptiske. Dette innlegget er en vennlig oppfordring til dem. Det er en oppfordring om å tenke seg om, og undersøke de underliggende ideologiske og prinsipielle fundamentene i dette spørsmålet.

De mer skeptiske røstene viser nemlig til resultatene. Jan Tore Sanner sier f.eks. at «fedrekvoten har bidratt til å gi familiene større muligheter og økt valgfrihet. Denne type virkemidler er fortsatt nødvendig og skiller seg fra sosialistenes forslag om å regulere hele permisjonstiden». Her vil jeg be Sanner om å undersøke premisset for sitt syn. Det Sanner indirekte sier er at staten har tvunget familiene til mer frihet. Fra et konservativt synspunkt åpner det for en meget skummel frihetsdefinisjon. Det faktum at flere fedre har valgt å ta ut permisjon etter dette vedtaket, er ikke et utslag av mer valgfrihet, det er simpelthen et utslag av tilpasning.

Det er helt naturlig at flere fedre velger å ta ut permisjon, når alternativet er at de ikke får permisjon i det hele tatt. Det betyr imidlertid ikke at det var dette familien i utgangspunktet ønsket. I mange tilfeller ville det vært til det beste for familien om det var mor som fikk disse ukene. Men siden staten bare tillater at far tar ut disse ukene, vil mange se seg indirekte tvunget til å benytte seg av denne såkalte «muligheten».

I realiteten har det ingenting med valgfrihet å gjøre. Det er et resultat av at staten opptrer som moralsk dommer ovenfor hele landets familier. Det er slettes ikke slik at det er til det beste for enhver familie at permisjonen deles likt mellom mor og far. Dette kan variere veldig i ulike tilfeller, og det burde ikke være opp til politikere å definere hva som er den korrekte løsningen her. Det er det ingen fasit på.

Erna Solberg har også en litt bekymringsfull tilnærming til saken etter mitt syn. Jeg har riktignok stor forståelse for at Erna som partileder ikke kan ha et bastant syn i den ene eller andre retningen før partiet har fattet et vedtak. Jeg etterlyser bare en mer prinsipiell tilnærming til saken.

«Pappakvoten har ført til store, gode og raske endringer, men spørsmålet er om vi har kommet langt nok. Er holdningen på arbeidsplassene slik at menn kan velge å være hjemme med barna uten å frykte at de blir sett på som lite karriereorienterte», sier Erna, som tror at dette blir en viktig og god debatt på landsmøtet.

Det tror jeg også, men det bør ikke bli en debatt om resultatene. Det er ikke resultatene som avgjør hvorvidt man har valgfrihet. Det er valgene som avgjør om valgfriheten er til stede. I dette tilfellet er valget pappperm eller ingen perm. Likestillingsombudet har forsøkt å påstå at dette skulle gi mer valgfrihet, men det er ingen logisk sammenheng i det argumentet. Det er umulig å fremlegge et logisk argument som ikke skulle tilsi at valgfriheten ville bli større dersom mor og far kan velge hvordan de vil fordele dette helt selv. Hvis ikke har man i hvert fall en pussig definisjon på valgfrihet.

Til slutt vil jeg derfor bare be om at alle mine partifeller i Høyre, som er usikre på hva de mener i denne saken, om å tenke på våre mest grunnleggende prinsipper: frihet, ansvar og mangfold. Friheten til å ta egne avgjørelser, og deretter ta ansvar for de valg man har gjort, og verdien av at ulike mennesker, med ulike behov, ulike talenter, utgangspunkt, interesser og drømmer, også kan ta ulike valg på vegne av seg selv og sin familie, uten at staten nødvendigvis har noen rett til å si at det ene valget er bedre enn det andre.

Jeg har i hvert fall gjort det, og konklusjonen min er entydig: Høyres Kvinneforum har min ubetingede støtte i denne saken. Som konservativ, med tro på at det finnes grenser for politikk, kan jeg ikke med samvittigheten i behold moralisere over hvordan foreldre velger å fordele tiden med sine egne barn.

Read Full Post »

Valgordningen

Jeg synes det er på tide å starte en seriøs debatt om hvorvidt valgordningen i Norge er rettferdig. Denne synes jeg også de rødgrønne partiene burde delta i. Alle valgmålinger viser at de borgerlige partiene fikk betraktelig flere stemmer enn de rødgrønne, men valgsystemet i Norge gjør at mandatfordelingen fordeler seg slik at det likevel blir rødgrønt flertall. Her bare noen av nyhetssakene som har florert i nettavisene i dag: VG: De borgerlige fikk flest stemmer – tapte valgetTV2: De borgerlige vant med 40.000 stemmer, men tapte valget, NETTAVISEN: Han er ikke valgt av folket, Dagbladet: De rødgrønne tok en «Bush», Aftenposten: De borgerlige fikk 45.000 flere stemmer enn de rødgrønne.

Bare så det er sagt; Dette er ikke et forsøk på å unnskylde valgtapet! Nå skal det jo også sies at Høyre på ingen måte har tapt valget. Høyre går mest frem av alle partier, og styrker stortingsgruppen sin med 7 eller 8 mandater – avhengig av fintellingen. For mitt eget partis del er jeg svært fornøyd. Min representant i Hedmark; Gunnar Gundersen, som de siste 4 årene har vært inne på utjevningsmandat – og som jeg har jobbet for i valgkampen – er nå inne på sikkert distriktsmandat, Michael Tetzschner fra Oslo Høyre (som det riktignok aldri var noen tvil om) er ny på Stortinget og står for en politisk tilnærming som jeg har stor sans for, Oslo Høyres 4. kandidat Nikolai Astrup er inne, og ikke minst: Torbjørn Røe Isaksen er inne på Stortinget fra Telemark Høyre. Høyre er svært styrket og vi har fått inn nye spennende kandidater, men borgerlig side har tapt dette valget. Det er det bare å innse.

Jeg ønsker bare å stille spørsmål ved om vi til neste stortingsvalg bør forsøke en annen ordning som er mer demokratisk en den vi har nå. Dette er ikke lett. Vi bor i et langstrakt land med spredt bosetning, og spredt verdiskaping. Derfor er argumentene for å sikre en bred representasjon på Stortinget ganske god. Jeg tror likevel at det er mulig å gjøre dette, innenfor en mer demokratisk ordning. Det er mange muligheter:

Vi kunne satt opp sperregrensen, slik at flere av småpartiene ville bli omfattet av valg der velgerne trekker til de større partiene.

– Vi kunne fjernet sperregrensen og simpelthen innført «one man – one vote»

Vi kunne innført nasjonale valglister – dvs at hvert parti stiller med en kandidatliste som er felles for hele landet, med muligheter for å stryke og kumulere, osv…

– Vi kunne forsøkt å lage et system der det fortsatt er fylkesvise lister sånn som nå, men der partienes representasjon på Stortinget reflekterer den nasjonale stemmeoppslutningen – mens mandatfordelingen innen hvert parti skal sikre en bred representasjon.

…og det er helt sikkert mange andre tenkelige alternativer.

Jeg har ingen fasit, men jeg synes det bør debatteres av de ulike partiene. Hensikten må være at det er den politikken som folkeflertallet ønsker, som også blir ført på Stortinget.

Valget

Valgoppslutningen i år er den laveste siden 1929. Jeg synes dette var overraskende. I et valg der mulighetene var så mange – og der utfallet var så spennende – hadde jeg trodd at valgoppslutningen skulle øke, men slik gikk det ikke. Antakelig må borgerlig side ta mye av ansvaret her, og da tenker jeg først og fremst på Venstre, men også tildels Frp.

Jeg har stått på stands, banket på dører og gjennomført aksjoner i en del uker nå, og er det en ting som er felles overalt så er det at folk er lei den evinnelige kjeklingen mellom partiene. De er lei av en politisk debatt der partiene bare krangler om hvem som skal sitte i regjering sammen, i stede for å snakke om de politiske sakene, de politiske skillelinjene og hva man kan samarbeide om.

Dette har Høyre forsøkt hele valgkampen. Vi har sagt at vi går til valg på Høyres politikk, og at vi kommer til å samarbeide med de partiene som gir oss mest gjennomslag for høyrepolitikk. Vi har sagt at vi ønsker oss en ny borgerlig regjering, og at vi ikke kommer til å stille noen garantier før valget som vanskeliggjør en slik regjering. Dette har velgerne belønnet oss for. Venstre derimot har brukt mest tid på å garantere for hva de ikke skal gjøre, og kalle Frp for «livsfarlig» ol. De har basert valgkampen sin på hva de garanterer mot – og ikke hva de vil arbeide for. Dette blir de straffet ganske kraftig for.

Fremtiden

Til slutt er det altså bare å gratulere Arbeiderpartiet med et kjempevalg. De har klart å mobilisere på en imponerende måte.

Gratulerer også til Høyres medlemmer over hele landet, som har jobbet i motvind hele valgkampen, inntil sluttinnspurten der vi endelig fikk en oppsving. Høyre har gjort et godt valg. Det skal vi være glade for, men Høyre bør ha større ambisjoner enn dette. Nå er det tid for oppvask i Høyre. Høyre har ikke vært tydelige nok, Høyre har ikke vært offensive nok, og Høyre har ikke markert et tydelig nok alternativ.

Det er rødgrønt flertall på Stortinget. De rødgrønne har vunnet valget. Nå er vi nødt til å innse dette, brette opp ermene, og tale med en enda tydeligere, klarere og offensiv opposisjonsstemme de neste 4 årene. Nå må borgerlig side begynne å samarbeide i stede for å bare markere avstand til hverandre. Den viktigste avstanden er tross alt til sosialistene!

Nå må vi begynne å se fremover mot kommune og fylkestingsvalget i 2011 – der det står Høyrefolk over hele landet som er klare til å kjempe for gode løsninger lokalt innenfor lokaldemokratiets rammer.

Og til slutt: Nå må vi begynne å se fremover mot en stortingsvalgkamp i 2013 der Høyre står i førersetet for en borgerlig politikk som har en klar visjon; En visjon om et samfunn der familien og de små fellesskapene ilegges mer ansvar, der enkeltmennesket får mer frihet over sitt eget liv, og der valgfriheten, mangfoldet og respekten for ulike menneskers ulike valg styrkes.

Jeg synes naturligvis det er trist at landet ikke fikk en ny regjering. Det synes jeg den trenger sårt, men når alt kommer til alt er det ikke valgordningen som har mest ansvar for dette, men oss selv!


Read Full Post »

Til tross for sin massive kritikk av Høyres ledelse, sender Christen Sveaas i dag en sjekk på kroner 1.000.000,- til Høyre – «slik at det gode parti får litt hjelp til å markedsføre sine gode blå budskap klarere, veldig mye mer klarere», skriver han i dagens DN.

 

I DN 6. juli spurte Sveaas hvorfor han skulle stemme Høyre. Han ba om å få vite Høyres langsiktige plan for Norge. Hva som er Høyres vei fremover. Svaret han fikk var i stedet en beskyldning om hukommelsessvikt og en leksjon i hva Høyre gjorde i forrige regjering. Etter å ha spurt enda en gang: «hvorfor skal jeg stemme Høyre? Vær så snill?», kom det noe som lignet på et svar (men heller ikke da kom den uten en liten leksjon i Bondevik II regjeringens fortreffeligheter).

 

Sveaas har ikke vært nådig i sin kritikk av Høyre: veldig kjedelig, uengasjert og visjonsløs – er noen av karakteristikkene han har brukt. Når det i dag er blitt kjent at Sveaas likevel velger å gi 1 million kroner til Høyre, burde man kanskje velge å lytte litt til hans kritikk. Ikke pga pengene, men fordi de kommer fra en støttespiller som gir noen vink man burde begynne å ta på alvor. For dagens million kommer heller ikke uten et ganske kraftig sleivspark: «lytt til de yngre og glem de gamle, grå og selvopptatte Høyregarkene», sier han.

 

Jeg har ikke tenkt å legge skjul på at jeg mener mye av Sveaas’ kritikk er ganske berettiget. Når våre støttespillere beskriver oss på en slik måte, burde Høyre i større grad ta selvkritikk og erkjenne at man ikke har vært flink nok til å fremme budskapet sitt. I likhet med Sveaas tror heller ikke jeg at det er politikken det er noe i veien med. Alle Høyrefolk som tror på sin egen politikk, må jo enten erkjenne at man har feilet i kommunikasjonen, eller at politikken er for dårlig (hvis man da ikke er fornøyd med meningsmålingene for tiden…). Selv om jeg skulle ønske meg at også politikken ble mer offensiv, er jeg ikke i tvil om det er førstnevnte det virkelig er noe i veien med.

 

Jeg har ikke lagt skjul på, hverken i media eller på bloggen min tidligere, at jeg ikke er helt fornøyd med alt som skjer i partiet om dagen, men jeg har troen på- og vil være med å jobbe for at Høyre skal komme seg gjennom uværet. Selv jobber jeg for Hedmark Høyre dette valget, og vil presisere at jeg, på tross av forholdene andre steder, er meget fornøyd med Hedmark Høyres stortingskandidat; Gunnar Gundersen, som sitter rimelig usikkert – grunnet de nasjonale meningsmålingene – for tiden. Gundersen er, etter mitt syn, et av Høyres sterkeste kort på Stortinget, og en av dem som virkelig har beholdt sitt lokale engasjement. Så i en tid hvor enkelte Høyrefolk ser ut til å vandre viljeløst rundt i tåken – burde alle hedmarkinger som leser denne bloggen stille massivt opp i valgkontorene, og stemme på en av våre stortingspolitikere som virkelig klarer å være klar og tydelig. 

 

Det var dog en digresjon. Høyres kommunikasjonsproblemer understøttes også ved Nettavisens partitest (som også Sveaas trekker frem i sitt siste innlegg), der Høyre er valgvinner og scorer 25% av de over 60.000 som har tatt testen. Det er altså mange flere som er enig med politikken vår, enn som sier de vil stemme på oss. De er enig med oss, de bare vet det ikke enda, eller vil ikke vedkjenne seg det.

 

Selv mener jeg at Høyre må være betraktelig mer offensive på skattelettelser og redusering av unødvendig byråkrati, tørre å ta et skikkelig oppgjør med enhetsskolen, samt være mye tøffere på sosialpolitikk. Dette har jeg også skrevet om før, bl.a. i mitt forrige blogginnlegg. Høyre må være det klare førstevalget for alle som vil at det skal lønne seg å ta i et tak – alle dem som vil at det skal lønne seg å stå opp om morran – eller som Torbjørn Røe Isaksen sier, «for dem som legger inn en time ekstra, for dem som gjør en ekstra innsats enten i frivillige organisasjoner eller i næringslivet, og fortjener å belønnes for det».

 

Sveaas skriver avslutingsvis at: «Fremtiden er ikke rød, og heller ikke grønn, og i hvert fall ikke rød-grønn. Og den er definitivt ikke grå. Fremtiden er Blå! Det har de yngre skjønt og Høyregarkene glemt.». De blå kreftene må derfor mobilisere kraftig nå, både før og etter valget – slik at vi kan få en blå regjering med klar og tydelig politikk. Slik at vi kan få en regjering som ikke bare forvalter sosialdemokratiet på en litt bedre måte – men som faktisk evner å komme med et alternativ. Denne muligheten finnes – det er bare å hente inspirasjon fra Kristin Clemets kronikk i gårsdagens DN.

 

Jeg har troen på at en borgerlig regjering på nytt kan forvandle Norge – slik Willoch greide på 80-tallet. Da trenger vi et sterkt Høyre, som sammen med Frp kan utgjøre et markant alternativ til dagens politikk.

 

I Høyredebatten som har herjet i DN i sommer, skriver Torbjørn Røe Isaksen at Høyre i forrige regjering ble for feige. «Høyre fremsto utydelige og varsomme i forrige regjering (…) Høyre kunne satt ned foten på flere saker også i regjering. I tillegg burde man hatt et større trykk på skattepolitikken og presset på i større grad for en omstrukturering av offentlig sektor», sier han.

 

Jan Arild Snoen, mener i likhet med meg, at Høyre må samarbeide med Frp for å få gjennomslag for den politikken vi ønsker i programmet. Jeg siterer:

 

«Vi som tilhører det blå Høyre vet at de meste sentrale delene av Høyres program bare kan gjennomføres sammen med Fremskrittspartiet: Store skattelettelser, mer konkurranse i offentlig sektor, reduksjoner i overføringene til distrikter og landbruket, grunnleggende reform av u-hjelpen, en strengere kriminalpolitikk. Hva er det egentlig Høyre kan få til på disse områdene sammen med Kristelig Folkeparti?»

 

Landsmøtene til Venstre og KrF viste ingen evne til å forandre Norge i særlig grad. Det var en evig lang kompilasjon av offentlige utgifter og reguleringer. Både Høyre og Frp har en vilje til å reformere, men vi trenger et sterkt Høyre i denne koalisjonen. Vi trenger et ansvarlig parti av en viss størrelse som kan holde stø kurs, ikke snu etter vinden hele tiden, og holde forbrukskåte Frpere i ørene. Hele poenget med en mindre stat, er jo nettpp at staten skal bruke mindre penger. Da er ikke oljepopulisme noen oppskrift. Vi trenger ikke en ny versjon av sosialdemokratiet, som kun vil styre mennesker på en annerledes måte. Vi trenger et alternativ som i stede for å styre andre, faktisk vil overlate mer ansvar til enkeltmennesket. 

 

Jeg tror også at fremtiden er blå. Spørsmålet er om dette er en fjern eller nær fremtid. Fremtiden er blå. Jeg håper bare at vi slipper å falle ned i en grå skyggedal først. Nå trenger vi et alternativ – ikke et ekko! Et blått alternativ!


Read Full Post »

Older Posts »