Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘USA’

Jeg ble rimelig forskrekket da jeg leste Lars Rises utspill i Klassekampen i går. Rise som lenge var ansiktet utad for KrFs utenrikspolitikk mener at Frankrikes inngripen på Elfenbenskysten er et utslag av Frank imperialisme.

Jeg lurer på hva som er grunnlaget for Rises uttalelser, og om dette på noen måte er representativt for KrFs politikk. I så fall er det ganske hårreisende.

Laurent Gagbo har nektet å gi fra seg makten etter valgnederlaget mot Alassane Outtara i november i fjor. Det er, slik jeg har forstått det, unison enighet i verdenssamfunnet om at Outtara er den rettmessig valgte presidenten på Elfenbenskysten. Både Den Afrikanske Union, FNs sikkerhetsråd, EU (særlig Frankrike) og USA har vært klokkeklare på at Outtara er rettmessig valgt.

Laurent Gbagbos parti , Ivorian Popular Front, var også medlem av Sosialistinternasjonalen, før de ble eksludert i år.

Likevel mener altså KrFs Lars Rise at så ikke er tilfelle.

”Også Norge gjorde feil ved å anerkjenne Outtara” skriver Rise.

Han mener altså at både Den Afrikanske Union, FNs sikkerhetsråd, EU og USA tar feil her. Og det er det lov å mene, men begrunnelsen hans gjør det desto verre. For han argumenterer ikke ett eneste sted for noen tvil rundt Outtaras valgnederlag. I stedet koker Rise sammen en slags konspirasjonsteori om at dette er et utslag av fransk imperialisme, og at Erik Solheim skal ha støttet Outtara for å gi han moralsk ryggdekning for krigføringen som nå pågår.

Dette er ganske grove beskyldninger, og begrunnelsen han gir er at Outtara har jobbet over 20 år i Det internasjonale pengefondet og er en nær venn av Frankrike. Det er tilfelle, men han er jo likevel rettmessig valgt av folket. Skulle det å være en alliert av et annet land gjøre deg uskikket til å være president? Argumentet gir ingen mening.

Dersom Rise mener at Laurent Gbagbo er den rettmessig valgte presidenten så må han jo begrunne det ved å stille kritiske spørsmål til gjennomføringen av valget. Det er jo ikke noe nytt at ulike presidentkandidater har ulike utenrikspolitiske preferanser, men det er jo noe av det folket skal ta stilling til når de går til valg.

Klassekampen nevner at Rise har møtt Gbagbo flere ganger, og har hatt kontakt med kretsen rundt ham siden. Er det sånn at Rise har noen argumenter, eller er dette simpelthen føleri, fordi han har vært på et par turer for mye?

Det er heller ikke så rart at nettopp Frankrike griper inn. Frankrike og Elfenbenskysten har hatt et forsvarssamarbeid siden 1961, der Frankrike garanterer for Elfenbenskystens sikkerhet mot å få stasjonere tropper der. Franske styrker har siden vært sentrale i landet, etter at det brøt ut borgerkrig i 2002 og Frankrike satte inn 4.000 tropper (opprinnelig for å beskytte franske borgere i landet), og siden våpenhvilen i 2003 har det vært 9.000 FN-soldater i landet.

Når Lars Rise agerer mot en FN-støttet inngripen fra Frankrike, et demokratisk vestlig land – som har forpliktet seg til å beskytte landet, mot en president som nekter å gå av etter å ha tapt et valg, forventer jeg litt bedre argumenter.

Hva er KrFs holdning til dette?

Reklamer

Read Full Post »

(innlegget er også publisert nyemeninger.no)

Det har nylig vært valg i Venezuela, og landet har fått litt mer oppmerksomhet i norsk media enn det vanligvis får. Den norske dekningen av valget har likevel vært en pinlig affære. Situasjonen i Venezuela er såpass komplisert at den hadde fortjent litt mer gravende journalistikk enn masseprodusering av lite innsiktsfulle NTB meldinger.

De siste 5 årene har Chavez hatt tilnærmet eneveldig makt i Venezuela. Dette skyldes en samlet boikott fra alle opposisjonspartiene i 2005, en reaksjon på det de mente var mangel på demokrati, manipulasjon av valgsystemet og brudd på menneskerettigheter. Resultatet var en valgdeltakelse man beregner til ca 25% sammenlignet med 50-60% i tidligere parlamentsvalg. De siste 5 årene har Chavez altså styrt eneveldig basert på et valg der 25% av befolkningen deltok.

I ettertid må man kunne si at dette var en uklok vurdering av opposisjonen til tross for regjeringens manglende respekt for lov og rett og menneskerettigheter. Boikotten ga Chavez absolutt makt både lovgivende og juridisk, og han har ikke sittet stille. I fjor kom en omgjøring av valgordningen som gir kraftig overrepresentasjon til distrikter der Chavez har sterk støtte, samtidig som stater hvor opposisjonen er sterk får færre seter i parlamentet. Professor Manuel Rachadell ved ”University of Central Venezuela” viser til at pro-Chavez Amazonas med den nye valgordningen får en representant for hver 40.000 stemme. I distriktet Zulia derimot, der flertallet har stemt mot Chavez de siste valgene, så vil én representant i parlamentet kreve 250.000 stemmer.

Et enda klarere eksempel på de absurde utslagene av valgordningen er hovedstaden Caracas. Der var det tilnærmet dødt løp mellom posisjonen og opposisjonen. Opposisjonen fikk til sammen 484.844 stemmer, mot 484.103 stemmer for Chavez’ parti. Likevel fordelte de ti representantene fra distriktet seg slik at Chavez fikk 7 seter, mens opposisjonen fikk 3. Resultatet etter valget er at opposisjonen har fått over 52% av stemmene, men bare litt over en tredjedel av setene i parlamentet. Chavez parti PSUV fikk 48% av stemmene, men halvparten så mange mandater som den samlede opposisjonen. Hvordan kan et slikt resultat unngå å skape overskrifter er for meg fullstendig ubegripelig.

Hvor er alle på venstresiden som skrek ut under valget mellom George W. Bush og Al Gore i 2000? Valgutfallet i USA var et skjevt utfall av rene flertallsvalg i valgkretser. Al Gore tok flere stemmer, men hadde likevel så vidt færre valgmenn enn Bush i det som var det tetteste valget i USA siden 1876. I Venezuela er det snakk om utspekulert valgfiksing fra en president som er for smart til å ta flertallet ved åpenlys forkasting av stemmer slik man gjør i andre diktaturer. Dette er imidlertid lite interessant for norske medier.

NRKs Joar Hoel Larsen unnskylder til og med Chavez omfattende trusler mot regjeringskritiske medier. Trusler som har fått flere til å rømme landet. Privateide medier har ”sviktet sin rolle som den fjerde statsmakt, fordi de har bedrevet ” kampanjejournalistikk og misbruk av ytringsfriheten”, skriver han. Hvorfor det å drive kampanjejournalistikk skulle være misbruk av ytringsfriheten forklarer han ikke. Og hvis dette skulle være grunnlag for legitim knebling av medier, så er det jo rart han ikke tok til orde for tvangsoppløsning av Dagsavisen i 2009 da de hadde «Stem rødgrønt» på forsiden.

Og mens norske medier har vært ganske likegyldige til det som skjer har andre utvist ganske skremmende autoritære sympatier. I Dagsavisens debattsider nyemeninger.no skriver Eirik Vold om ”Overleveren Chavez”. Han er så imponert over at Chavez har kommet fra ”sitt femtende valg med parlamentsflertallet i behold”. Noen burde jo snart stille spørsmålet: hvor imponerende er det egentlig å vinne valg når du kontrollerer rettsvesenet, mediene, kan nekte motkandidater å stille til valg, bruke offentlige midler ukontrollert til egen fordel og omorganisere valgordningen slik det passer en selv?

Dette valget har som alle andre valg i Venezuela handlet om Chavez. Alt handler om Chavez. Det vi ser i Venezuela er en persondyrkelse som vi kun har sett maken til i de mest grumsete kapitlene i moderne historie. Derfor er dette valget et gigantisk nederlag for mannen som ser på hele valget som et videre steg i sin bolivarianske revolusjon. Chavez ser på seg selv som selve personifikasjonen av revolusjonen. Chavez ER revolusjonen.

Det er kun norske medier som formidler dette valget som en seier for Chavez. I norske aviser kan vi lese om «jublende rødkledde folkemasser». Vi får nesten ikke inntrykk av at det er en synlig opposisjon. Faktum er imidlertid at Chavez nå styrer med et mindretall av befolkningen i ryggen. Det gjør den kompromissløse retorikken vanskeligere.

Alle som motsier Chavez får karakteristikker som rotter, basiller, kuppmakere, imperialister, fiender av fedrelandet, konspiratorer, osv… Det skal bli vanskeligere å bruke slike karakteristikker på 52% av befolkningen.

Read Full Post »

(Innlegget er også publisert på Dagsavisens debattsider nyemeninger.no)

Magnus Marsdals logikk i innlegget ”Kapitalisme og frihet” er så hinsides all fornuft at jeg lurer på om Marsdal virkelig tror på det han selv skriver.

I Dagsavisen 27. september gjør Magnus Marsdal et fattig forsøk på å sette likhetstegn mellom kapitalisme og tyranni. Bakgrunnen er filmatiseringen av Naomi Kleins bok ”Sjokkdoktrinen” som vises i Oslo denne uken. Både boken og Marsdals kronikk ligner mer på en dårlig konspirasjonsteori, enn gravende journalistikk. For en som jobber som utreder i en tankesmie som kaller seg et ”senter for samfunnsanalyse” burde dette være rimelig flaut. Her er det ikke mye verken utredning eller samfunnsanalyse å spore.

Sjokkdoktrinens påstand er at kapitalisme er uforenelig med frihet og demokrati. Skal vi tro boken bruker kapitalismens tilhengere bevisst det Klein kaller en “sjokkdoktrine” basert på ustabilitet, diktatur, tortur og grusomhet for å integrere det kapitalistiske systemet i samfunnet. Ja, ikke bare det, de omfavner også naturkatastrofer som orkaner og tsunamier, for da ser nemlig de onde kapitalistene sitt snitt til å utnytte situasjonen for å befeste sin politikk. Videre blir vi fortalt at mesterhjernen bak denne onde planen er Milton Friedman og hans økonomiske skole. Bevisene er Pinochets undertrykkende regime i Chile og den amerikanske invasjonen i Irak.

Det ville i grunn gitt lite belegg til Kleins konspirasjonsteori, om Friedman hadde vært for Irak-krigen i første omgang. I så fall måtte hun også inkludert Australia, Polen og Storbritannia, samt de 36 øvrige landene som bidro med tropper i etterkant av invasjonen, i denne onde konspirasjonen. Klein hadde sikkert fått til det, men hun kan spare seg bryet for problemet med hele boken er at den raser sammen før grunnmuren er lagt. Friedman støttet aldri Pinochet og at han var en uttalt motstander av krigen i Irak.

Friedman var en motstander av Irak-krigen helt fra begynnelsen av, og fremhevet dette i flere intervjuer. Det han imidlertid mente var at man burde stå løpet ut og gjøre oppdraget til en suksess når man først hadde gjort feilen å gå inn. De færreste vil mene at man bare skulle fraskrevet seg alt ansvar for situasjonen som oppsto og trukket seg ut igjen umiddelbart. Uavhengig av om man var for eller mot krigen burde man vedkjenne seg situasjonen, og sørge for at Irak har stabile institusjoner som kan opprettholde fred og demokrati når de amerikanske styrkene er ute. Det var simpelthen det Milton Friedman mente – ikke en veldig kontroversiell mening med andre ord.

Milton Friedmans påståtte støtte til Pinochet er også mildt sagt kreativt fremlagt. Milton Friedman tilbragte 6 dager i Chile i 1975 på invitasjon fra – ikke Pinochet – men en privat stiftelse. I løpet av disse dagene holdt han forelesninger om fri markedsøkonomi på bl.a. universitetet i Chile. I forbindelse med besøket fikk han møte Pinochet i ca 45 minutter, hvorpå han skrev et brev i etterkant der han argumenterte for hvordan Chile kunne få en slutt på hyperinflasjon og liberalisere økonomien. Når Marsdal forsøker å gjøre et retorisk poeng ut av at Friedman i brevet formulerte seg i høflige termer blir det rimelig patetisk. I så fall burde han også gå hardt ut mot Jonas Gahr Støre fordi han ikke starter sine brev til Russlands president med ”Kjære menneskerettighetsforbryter og semi-diktator”.

Logikken i Naomi Kleins argumenter, som Magnus Marsdal ukritisk videreformidler, er omtrent på samme nivå som de mest fundamentalistiske anti-Obama aksjonistene i USA. De som tegner Hitler-barter på Obama plakater fordi han er for statlig velferd. Deres logikk er som følger: Hitler var for en stor velferdsstat, og Obama er for en større velferdsstat, ergo er Obama lik Hitler.

Friedman holdt for øvrig de samme leksjonene i Sovjetunionen, Kina og Jugoslavia. Da han kom tilbake fra en serie med leksjoner i Kina skrev han et brev til Stanford Daily med følgende tekst (ref. Wikipedia): “It’s curious. I gave exactly the same lectures in China that I gave in Chile. I have had many demonstrations against me for what I said in Chile. Nobody has made any objections to what I said in China. How come?”. Sjokkdoktrinen inneholder mao så mange løgnaktige påstander og kreative omskrivinger av historien at jeg har vanskelig for å forstå at intelligente mennesker kan ta den seriøst.

At den økonomiske inspirasjonen fra Friedman og Chicago-skolen sørget for at Chile har en av de sterkeste økonomiene i Sør-Amerika gidder ikke Klein å nevne. Ei heller gidder hun å nevne at Chile aldri hadde vært noe diktatur om det var Friedmans tanker man forsøkte å kopiere. Forfatteren har, bevisst eller ubevisst, ikke engang skjønt forskjellen mellom ideologi og økonomi. Kapitalisme er ingen ideologi. Det er et økonomisk system, men ingen garanti for demokrati eller menneskerettigheter. Milton Friedman var tilhenger av en minst mulig stat som grep minst mulig inn i folks liv på alle områder. Han avskydde alle former for diktatur.

Å sette likhetstegn mellom kapitalisme og tyranni er like dumt som å sette likhetstegn mellom velferd og nazisme. Magnus Marsdals kronikk er et kleint innlegg i kapitalismedebatten.

Read Full Post »

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er president Obamas største fan, men nå skal jeg komme med en støtteerklæring. Bakgrunnen er at Barack Obama vil ha slutt på hemmeligholdet rundt homofili i det amerikanske militæret. Det skulle jo bare mangle. At folks seksuelle legning i det hele tatt er et spørsmål i forbindelse med deres ønske om å tjene landet sitt er for meg ubegripelig. Likevel er det ganske problematisk i USA.

Den republikanske kongressmannen Mike Pence, lovet et forent GOP (Grand Old Party – vanlig offisiel betegnelse for det amerikanske republikanske partiet) i oppoisjon mot Obamas forslag.

«The American people don’t want the American military to be used to advance a liberal political agenda. And House Republicans will stand on that principle,»

– uttalte Pence.

Han evner derimot ikke å se at han selv nettopp bruker det amerikanske militæret for å promotere sin egen agenda med dagens lovverk. Mike Pence skal selvsagt få lov til å synes at homofili både er synd og det som verre er, så mye han orker, men jeg skulle jo tro at fysisk form, mental stabilitet og militære tekniske ferdigheter var viktigere enn folks legning?

Jeg er selv dobbel statsborger, har amerikansk pass, og kan stemme ved amerikanske valg. Selv om man aldri er enig med alt et parti eller en person står for liker jeg å bruke stemmeretten min. Dessverre begynner jeg å bli mer og mer usikker på om jeg kommer til å klare å stemme ved neste presidentvalg.

Det demokratiske partiet er uaktuelt for meg. De har et såpass stort etablissement som kjemper for mer regulering og mer offentlige utgifter at partiet overhodet ikke appellerer til meg. Tradisjonelt har jeg, siden jeg begynte å engasjere meg i amerikansk politikk, følt meg nærmere republikanerne fordi størsteparten står for strengere budsjettdisiplin, en mindre ekspansiv stat, mer makt til delstatene, mer valgfrihet, og en tydeligere utenrikspolitikk. Grunnen til at jeg klarte å svelge deres standpunkter om f.eks. homofili og abort ved forrige valg var fordi dette fremsto som underordnede temaer. Nå ser jeg et republikansk parti som mer og mer gjør religion og moral til hovedsaker og samler seg rundt religiøse høyreside-kandidater. Et parti som går til valg på en slik hovedagenda vil være komplett umulig for meg å stemme på.

På samme tid begynner den såkalte TEA Party bevegelsen å vokse som en av de sterkeste stemmene i amerikansk grasrotbevegelse. Deres hovedsaker er mindre offentlige budsjetter og mindre skatter. De ønsker en stat som blander seg mindre inn i folks liv. En agenda jeg støtter helhjertet. Likevel finner vi også her sterke moralister som ønsker å prakke sine religiøse og moralske overbevisninger over på andre som aldri har gjort noen andre noe galt. Personer hvis eneste «feil» er at de forelsker seg i mennesker av samme kjønn.

Selv den republikanske kongressmannen og prominente libertarianeren Ron Paul, som i omtrent alle andre sammenhenger mener at staten skal holde seg unna, enten det er snakk om sentralbankvesenet, helsevesenet, skolesystemet, narkotika, osv… ser ingen problemer med at staten regulerer kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. Også han er nemlig motstander av homofiles rett til å gifte seg. Hvordan dette henger sammen med den ellers kompromissløse frihetsagendaen fatter jeg ikke.

Det er forøvrig også ganske komisk at republikanerne er mest opptatt av de militære styrkenes seksuelle legning, mens forholdet mellom Nord Korea og Sør Korea er på et kritisk punkt.


Mange konservative, libertarianere eller andre frihetsforkjempere burde gå tilbake til 60-tallet, da frihet virkelig sto sentral i det republikanske partiet. Barry Goldwater, republikanernes presidentkandidat i 1964, oppsummerer egentlig debatten om homofiles rolle i militæret ganske presist:

“You don’t have to be straight to be in the military; you just have to be able to shoot straight.”

Read Full Post »

Da er Oslo Freedom Forum (OFF) over, og jeg er full av inspirasjon etter å ha truffet så mange spennende mennesker. Det er vanskelig å ikke bli beveget når man vandrer rundt i samme konferansehall som Lech Walesa, Garry Kasparov, Rebiya Kadeer og Lidia Yusupova for å nevne noen, eller sitter til bords med opposisjonspolitikere fra Venezuela og overhører tale fra hertuginnen av York. Engasjement smitter. Særlig vi ungdomspolitikere får jo ofte høre at det er så bra at vi engasjerer oss, og det er jeg jo absolutt enig i. Som regel. For det viktigste er jo tross alt hva man engasjerer seg i – og det er det denne posten skal handle om.

Vi har alle ulike inspirasjonskilder og engasjement for ulike saker og ting som driver oss. Noen står opp hver morgen for å kjempe for grunnleggende menneskerettigheter, noen står opp hver morgen for å arbeide for mer valgfrihet til hvert enkelt menneske, noen står opp hver morgen for å gi pleie til syke mennesker og andre står opp hver morgen for å gjøre en viktig innsats i nærbutikken. Alle gjør de små og store tak som det er ikke er vanskelig å forstå at kan gi mening.

Men det er også noen som står opp hver morgen for å kjempe for helt uforståelige saker. I dag var det særlig en tale på OFF som inspirerte meg; Kasha N. Jacquelines tale med tittelen «Uganda’s Nuremberg Laws».

Kasha er grunnleggeren og direktøren i organisasjonen: Freedom and Roam Uganda (FARUG) – den eneste utelukkende lesbiske, biseksuelle, transseksuelle og interseksuelle organisasjonen i Uganda. Organisasjonen jobber for like rettigheter for alle, og en slutt på diskriminering av mennesker basert på seksuell legning.

En anti-homo lov er på dette tidspunktet i påvente av behandling i parlamentet i Uganda. Loven kriminaliserer homoseksualitet, der strengeste straff er døden, og påbyr samtidig alle borgere å rapportere mistanker om homoseksualitet eller risikere tre år i fengsel. Kasha kunne fortelle om lesbiske jenter som blir oppsøkt og banket opp når de går av bussen på vei hjem fra skolen, og jenter som blir gruppevoldtatt for for å avvenne deres lesbiske legning. Med en blanding av gripende, personlige og ærlige historier, et livlig vesen, og en levende stemme gjorde hun et sterkt inntrykk. Ekstra sjokkerende var det å høre at religiøse grupper i USA faktisk har vært i Uganda for å hjelpe til med utormingen av disse anti-homo lovene. Jeg spør meg selv: hva i all verden er det som driver dem?

Hva er det som får folk til å stå opp om morgenen, og finne inspirasjon i en kamp mot at mennesker av samme kjønn som elsker hverandre, skal få lov til å leve et liv i kjærlighet akkurat som alle andre. Jeg klarer bare ikke å forstå det.

Det er aldri en unnskyldning for menneskerettighetsbrudd, men dette er virkelig noe av det minst forståelige. Hvilken fare utgjør homofile for noe regime? Hva slags maktforhold er det som tilsier at homofile burde undertrykkes? På hvilken måte er det i et grusomt diktaturs interesse (eller et demokratisk vestlig tulleparti som KrF for den saks skyld), amerikanske religiøse aktivisters interesse, eller noe annet land eller organisasjons interesse, å undertrykke mennesker som tiltrekkes av et annet kjønn.

Av og til er det mulig å forstå hvordan grusomme hendelser oppsto selv om de er helt uakseptable. Det er mulig å forstå hvorfor ekstreme nasjonalistiske følelser oppsto i Tyskland etter 1. verdenskrig, selv om det ikke på noen måte forsvarer handlingene i etterkant. Det er også mulig å forstå hvorfor Russland følte behov for å innvadere Georgia, selv om handlingen var forkastelig.

Men både selve handlingene og grunnlaget for ideen om at det er i samfunnets interesse at homofile undertrykkes er virkelig komplett umulig å forstå. Jeg skulle virkelig likt å være inne i hodet på noen av disse ekstreme nut-case kristen-konservative på den religiøse høyresiden i USA i noen timer, for å forstå hva det er de virkelig er så forbannet over.

Hvis de er så imot homofili, så kan de vel bare la være å praktisere det selv?

Selv har jeg store problemer med å fortså at noen velger å være vegetarianer når det finnes så mye bra kjøtt man kan spise, men jeg klarer ikke akkurat å hisse meg opp over mennesker som foretrekker en soyabiff fremfor et blodig stykke entrecote. Like lite som jeg, som heterofil, klarer å bry meg noe særlig om mennesker som finner lykken med en av samme kjønn, eller tvekjønn for den saks skyld.

Så til alle dere intolerante moralister der ute, enten dere er gale sadister i Uganda, eller (ellers) koselige predikanter på vestlandet: «Against Gay Marriage? Then Don’t Get One and Shut the Fuck Up»

Read Full Post »

Obama-besøket er allerede i ferd med å bli en skikkelig farse, og det før Obama en gang har ankommet. Denne gangen er det hverken Obama eller Torbjørn Jagland sin feil, selv om det naturligvis hadde vært best om 1) Obama aldri hadde fått prisen, 2) Obama i det minste hadde takket nei.

Men nå når Jagland, (i sin iver etter å gjøre opp for «Bongo fra Kongo-affæren», 36,9 og andre «stolte» øyeblikk som utenriksminister eller statsminister), har gitt Obama fredsprisen, gjør både mediene og arrangørene tilsynelatende alt de kan for å gjøre hele seansen så flau som mulig.

«Vi kan ikke redde verden alene» har Obama sagt. Sant nok, men norske medier ser ut til å tro at det ene spørsmålet norsk presse får lov til å stille Obama kan ha slike enorme ringvirkninger. Jeg føyer meg til Jan Arild Snoens bemerkninger i Minerva:

«Like greit å ta rådet fra DDN på lederplass i går: “How do you like Norway”? Får dere Erik Solheim til å stille det, får dere en genuin norsk aksent også. Eller mitt forslag: “Har du sovet godt”.»

Bård Vegard Solhjell som ellers er opptatt av å kjempe mot USA-imperialismen, og representerer et parti som mener at USA er den største trusselen mot verdensfreden, trengte ikke akkurat å overtales da han fikk muligheten til å møte verdens mektigste mann. Kanskje det er skolepolitikk Solhjell ønsker å snakke med Obama om – da kan han jo dele av sine erfaringer.

Det er heller ikke bare Torbjørn Jagland som er stormannsgal i disse tider. Jens Stoltenberg har også voldsomme ambisjoner forann møtet. I løpet av de 30 minuttene han har til rådighet med Obama, skal han ha med seg Jonas Gahr Støre, Grete Faremo, Erik Solheim og Terje Riis-Johannesen, på en slags konferanse der intet mindre enn:

– Nordområdene
– Klimaforhandlingene
– Afghanistan (der Stoltenberg visstnok har tenkt å fortelle Obama at han gjør det riktige ved å trappe opp. Ja, det veier jo sikkert veldig tungt for Obama, når Norge har bestemt seg for å gjøre det motsatte. Var det noen som sa hykler? Way to go Jens, aka Avgifts-Jens)

…skal diskuteres.

Stoltenberg utelukker heller ikke å snakke om start-avtalen (tre avtaler om atomvåpenreduskjon inngått mellom Sovjetunionen, senere Russland og USA) og nedrusting av atomvåpen. (Ja, jøss, som den store militærmakten Norge er, veier nok Stoltenbergs synspunkt om atomvåpen veeeldig tungt for Obamas vurdering, når han skal håndtere to kriger, og en konflikt med Iran som er i ferd med å eskalere).

Støre, som etterhvert kanskje har blitt litt for vant til rollen som Norges svar på «Messias», synes imidlertid at Stoltenbergs ambisjoner er litt for små. Han vil også ta opp midtøsten med Obama. (Ja, det er jo klart Obama vil lytte ekstra godt til råd fra regjeringen som anerkjente Hamas.)

Midtøsten-professor Hilde Henriksen Waage ved UiO tror imidlertid at Støre kan spille en viktig rolle for amerikanerne i Midtøsten-prosessen, men hun understreker riktignok at Norge og USA overhodet ikke er på noe som ligner et likt nivå i Midtøsten-konflikten. (Det var da enda godt vi fikk den opplysningen.)

Jeg vet ikke hvem som er mest naiv jeg; Obama, Støre, Waage, eller denne damen som er svært skuffet over at hun ikke får levere selbuvottene hun har strikket til Obama personlig (hvilket, tross hyggelige hensikter, jo må sies å være ganske naivt og ikke noen stor nyhetssak).

*puste tungt og oppgitt*

Men men, selv om jeg skulle ønske at Obama var her i et annet ærend enn å motta verdens hittil dyreste tale-pris, så er det jo ikke Obamas feil at norske politikere,- og norsk presse i særdeleshet, men også mye av befolkningen forøvrig, oppfører seg som en gjeng pubertale tenåringer som får øye på pappas «Vi Menn» blad for første gang.

Hva om jeg hadde fått 30 min. med Obama? Da skulle jeg satt meg ned i sofaen på suiten, snakket litt om løst og fast, funnet ut hvilke filmer han liker, og vitset om alle de idiotiske abortmotstanderne Obama må takle fra den kreasjonistiske wacko-kristne fløyen i det republikanske partiet (også hadde jeg nok måttet forsøke så godt jeg kunne å unngå å nevne at Franklin D. Roosevelt var en tulling som forlenget depresjonen på 30-tallet og ikke løste den, siden jeg ikke har noen forhåpninger om å overbevise Obama om dette med det første uansett).

Så til alle involverte: Lykke til i morgen. Jeg skal ikke si «make me proud», men prøv i det minste å ikke gjøre dette enda pinligere.

Read Full Post »

Er det krigshissende å være for en tøff utenrikspolitikk? Er det krigshissende å være for vestlig suveren militærmakt?

Innledning
Den utenrikspolitiske og forsvarspolitiske debatten blir ofte svært unyansert. Vi som ønsker større militærbudsjetter, et sterkere forsvar, og vi som er imot ensidig nedrustning blir sett på som trigger-happy gærninger, mens den motsatte fløyen, på særlig venstresiden, som hele tiden opponerer mot innkjøp av nye mer moderne våpen, som helst vil redusere forsvarsbudsjettene til et absolutt minimum, og gjøre en slutt på vestlige demokratiers besittelse av atomvåpen (mens et av verdens mest grusomme regimer; Iran er i ferd med komme i besittelse av dem), er tilsynelatende noen fredselskende duer som setter et eksempel for resten av verden, og gjør verden til et bedre sted å bo.

Dette bildet kunne ikke vært mer fjernt fra virkeligheten. Jeg vil tvert imot hevde at sistnevnte innehar noen av de mest farlige holdninger som hersker på innsiden av vårt samfunn. Den naive holdningen til mange særlig på venstresiden, i disse spørsmål, kan få fatale følger en gang i fremtiden.

For å illustrere dette skal jeg gå tilbake til 50, og 60-tallets USA. Det etterhvert ensidige fokuset på dialog, den manglende villigheten til å stille tøffe krav, den manglende evnen å sette makt bak kravene, og ønsket om ensidig nedrustning førte verden nærmere atomkrig enn vi noen gang har vært. De naive forestillingene til mange i administrasjonene til særlig president John F. Kennedy og president Lyndon B. Johnson (delvis også Dwight D. Eisenhower) er direkte ansvarlig for at mange tusen unødvendige menneskeliv gikk tapt, og for at grusomme tyranniske regimer fikk vokse frem, når vi kunne forhindret det.

Cuba
Historisk bakteppe

Cuba har lidd under en rekke diktatorer, og et ustabelit politisk system
– I 1933 var Fulgencio Batista deltakende i å kaste diktatoren Gerardo Machado, og ble en sentral figur i Cubansk politikk.
-I 1933 ble Dr. Ramón Grau San Martín valgt til president.
– I 1940 var Batista deltakende i å utforme den Cubanske grunnloven, og han ble deretter valgt til president.
– Etter valget i 1944 retunerte Grau til makten. Batista aksepterte valgnederlaget og flyttet til Florida.
– I 1948 tok Carlos Prío Socarrás over makten.

Det hadde vært storstilte bestikkelser og korrupsjon under Grau, og det var enda verre under Prío.

I 1948 retunerer Batista til cubansk politikk. Han blir valgt til senator, og stiller til valg som president i 1952. Meningsmålingene før valget indikerer at Batista ligger an til å havne på en 3. plass, og Batista tar derfor makten på egenhånd gjennom et militært støttet coup d’état. Sammen med en gruppe misfornøyde militær-offiserer og politiske aktivister blir Prío Socarrás kastet uten motstand. Fra 1940 – 1944 hadde Batista faktisk vært en demokratisk valgt og populær president, men kuppet møter naturlig nok voldsom politisk motstand.

26. juli, 1953, angriper en gjeng terrorister, på Fidel Castros kommando, de militære hovedkvarterene i Santiago. Halvparten blir drept, og en tredjedel tatt til fange, inklusiv Raul Castro. Fidel Castro som ikke deltok i angrepet selv, går i skjul, men overgir seg en uke senere. 51 av de 99 gjenlevende rebellene blir dømt til 13 års fengsel. Batista som senere ble portrettert som en brutal, nedtrykkende, diktator, insisterer ikke på dødsstraff, selv om han kunne gjort det. Castro-brødrene blir tvert imot sluppet ut etter 22 måneder i fengsel. Affæren blir etterhvert «glemt», men Castros bevegelse fortsetter og tar navn etter datoen på angrepet (26th of July movement).

I presidentvalget i 1954 trekker Ramón Grau San Martín sitt kandidatur i mangelen på et antatt rettferdig valg, og Batista blir gjenvalgt uten motkandidat. I 1958 er Manuell Márquez-Sterling den egentlige vinner av presidentvalget, etter å ha vunnet provinsene i Havana, Camagüey, Matanzas og Pinar del Rio, men Batistas kandidatur blir likevel vilkårlig valgt til vinner i provinsene Las Villas og Oriente, og regjeringen hevder at Batista har tatt så mange flere stemmer her, at han til sammen har flere stemmer enn Márquez-Sterling og dermed er vinneren av valget. Bakgrunnen for denne påstanden skyldtes ganske enkelt at Castros terrorister holdt folk unna stemmelokalene i disse områdene. Batistas regjering tok bare de tomme stemmeurnene, og fylte dem med ferdig utfyldte og merkede stemmesedler.

26th of July movement
Etter det mislykkede angrepet i 1953 flyktet Raul og Fidel Castro til Mexico, og rekrutterte en liten hær av terrorister med den hensikt å invadere Cuba, og ta makten. Sent November, 1956, seilte Castro, og ca 80 opprørere, inkl Ernesto ‘Che’ Guevara fra Mexio på båten Gramma. De blir stoppet av Batistas styrker, alle utenom ca 10 stk blir drept, og Raul, Fidel og Che flykter inn i fjellene i Sierra Maestra.

Historien vil ha det til at Castro deretter bygget en stor gruppe basert på voldsom folkelig støtte. Denne støtten er mildt sagt massivt overdrevet. I 1957, styrte ikke Castro over stort mer enn en liten gruppe opprørere i fjellet. Uten Frank Pais, en cubansk revolusjonær som drev en stor undergrunnsbevegelse for å kaste Batista, ville Castro antakelig aldri greid å bygge noen bevegelse av særlig betydning. Kort tid etter angrepet på de militære hovedkvarterene i Santiago i 1954, hadde Pais begynt å snakke med studenter og unge mennesker han kjente personlig. Han fikk dem til å danne lister og grupper over mennesker de kjente og stolte på, og vevde dem på denne måten inn i sitt revolusjonære nettverk. Sommeren 1955 fusjonerte Pais’ organisasjon med Castros « 26th of July movement».

Radikale medier
Amerikanske medier har hatt større betydning enn historien ofte tillegger dem. Det er et unektelig faktum at amerikanske mediers partiske, subjektive, unyanserte, og virkelighetsfjerne gjengivelse av Castro og hans bevegelse, var en svært medvirkende faktor til Castro-regimets maktovertakelse.

I April 1957, bringer Frank Pais New York Times journalist -Herbert L. Matthews, til Sierra Maestra for å intervjue Castro og hans rebeller. Over tre forsideartikler evner Matthews å presentere Castro som bl.a. en, jeg siterer: «patriotisk landsbyboer», «en sterk anti-kommunist», en «Robin Hood forsvarer av folket». Matthews skrev at Castro hadde: «sterke ideer om rettferdighet, demokrati, sosial rettferdighet, nødvendigheten av å gjenopprette grunnloven, og holde valg». Dette, sammen med voldsomme overdrivelser vedrørende Castros folkelige støtte, størrelsen på hans styrker, osv… gir Castro mye større troverdighet og oppslutning blant befolkningen på Cuba. Andre amerikanske medier henger dermed også på bølgen, og på f.eks. CBS omtales Castro av Edward R. Murrow nærmest som en nasjonal helt.

Naive byråkrater får økt innflytelse
USAs utenrikspolitikk er også en svært medvirkende faktor til Castros maktovertakelse. Utenrikspolitikken i USA forandrer seg ganske drastisk etter John Foster Dulles bortgang i 1959. I 1957 får Dulles kreft, og makten i utenriksdepartementet utøves i stor grad av ambisiøse byråkrater. John F. Dulles var amerikansk utenriksminister under president Dwight D. Eisenhower i perioden 1953 til 1959; en stødig og markant motstander av kommunismen og en av de sterkeste forkjemperne for en hard linje mot Sovjetunionen under den kalde krigen. Dulles regnes som opphavet til begrepet «terrorbalanse». Han skjønte at USA bare kunne bevare sin frihet, og hindre krig og destruksjon ved å være suverene militært. Mange av byråkratene i systemet (og flere i CIA) var derimot overbevist om at en tilpasning til Russland var eneste muligheten for å unngå en atomkrig – og utnyttet muligheten til å oppnå makt innenfra i sine beskyttede posisjoner i utenriksdepartementet.

Det er blitt en populær forestilling at man ikke kjente til Castros kommunistiske nettverk på denne tiden. Det stemmer ikke. Det eksisterte mye informasjon, men mektige krefter gjorde sitt for å hindre at de kom frem i lyset. Den amerikanske ambassadøren i Cuba, Arthur Gardner, er blant dem som raskt «kjente lusa på gangen». Han beskrev Castro som en kommunist og en terrorist. Dette ble imidlertid ikke akseptert. Gardner ble kalt tilbake og Earl T. Smith ble oppnevnt til å erstatte ham. Smith fikk ikke engang konsultere med sin forgjenger før han tiltrådte. I stedet sendte utenriksdepartementet han til, ja nettopp, Herbert L. Matthews, for briefing (New York Times-korrespondenten som hyllet Castro).

Det stopper heller ikke her. I offisielle rapporter advarte også den amerikanske ambassadøren i Mexico, Robert Hill, gjentatte ganger om Castros kommunistiske tilknytninger. I senere høringer i Senatet, der Hill ble tatt under ed, bevitnet han følgende: «Individuals in the New York Times put Castro in power». Han snakket for døve ører.

Batista mister støtte
Etter valgfusket i 1958, mistet Batista all gjenværende amerikansk støtte. I januar, 1959, flykter Batista, etter at USA har avslått forespørsler om styrker og hindret andre produsenter i å sende våpen til den cubanske regjeringen. I januar, 1959, kan Castro derfor ta kontroll over Cuba uten store problemer. Til tross for at Batista har flyktet, og Cuba egentlig har en rettmessig valgt president, velger USA altså under «ledelse» av naive byråkrater å la en revolusjonær terrorist, med kjente kommunistiske forbindelser, ta makten i landet.

Det blir ikke mindre tragikomisk av at Castros første handling som president/diktator var å få alle stemmesedler og annen dokumentasjon fra valget i 1958 – valget som gjorde at Batista mistet all støtte – ødelagt. Castro visste at dersom Manuell Marquez-Sterling fremsto som den beviselig rettmessige presidenten, ville det ødelegge hans sjanser. Castro berettet selv ved en anledning til den argentinske ambassadøren, at dersom Batista når han gikk av hadde anerkjent Marquz-Sterling som Cubas rettmessige president, ville han selv antakelig aldri vunnet makten.

Feighet i administrasjonen
Feigheten som eksisterer i store deler av 60-tallets etablerte politiske system i USA er ganske betraktelig. I 1961, blir det kjent at Kennedy-folk i utenriksdepartementet forsøker å gi militære talspersoner munnkurv. All kritikk av Russland eller Russisk kommunisme blir sensurert. George Ball; under- sekretær i det amerikanske utenriksdepartementet, unnskylder tiltaket med at (egen oversettelse): «det vil være upassende om militære talsmenn eller talsmenn i utenriksdepartementet uttrykker seg kritisk til Sovjetunionen når president Kennedys politikk representerer en ny era av tilpasning og dialog».

Uttalelsen gjøres ikke mindre hårreisende når vi vet at dette finner sted bare uker etter at den tidligere administrasjonen så seg nødt til å kutte alle diplomatiske relasjoner med Cuba. Castro hadde nå, slik advarslene varslet om, flagget sin kommunistiske agenda. Han beordret ekspropriasjon av alle amerikanske eiendommer på Cuba. Politiske fanger ble henrettet i storskala, og det var ikke lenger mulig å overse de grove bruddene på alt som heter menneskerettigheter på Cuba. Situasjonen endret seg nærmest over natten.

I 1958, ett knapt år før Castro-regimets maktovertakelse var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

Operasjon Pluto
Tidlig i 1960, med president Eisenhowers tillatelse, utarbeidet CIA en plan for å kaste Castro og frigjøre Cuba. General Charles P. Cabell og Richard M. Bisell ledet operasjonen, som fikk kodenavnet Pluto. En styrke på ca 1400 anti-Castro-cubanere ble rekruttert, og militære treningsleire ble etablert i Guatemala og Nicaragua, men da John F. Kennedy vant presidentvalget i 1960, satte Eisenhower operasjonen på vent. Eisenhower følte at president Kennedy burde få stå fritt til å velge om han ville fullføre planene, eller tilbakekalle dem. Invasjonsplanene, utarbeidet av CIA og den militære sjefsnemnd (Joint Chiefs of Staff), gikk ut på at seksten B-26 fly skulle ødelegge Castros fly på bakken. Dagen etter skulle flyene returnere og ta ut alle eventuelle gjenværende fly, og på dag 3 skulle tropper lande med luftstøtte, sikre flystripen på Girón, og gjøre den tilgjengelig for B-26 flyene.

Goldwater og Kennedy
15. April, 1961, blir Barry Goldwater bedt om å møte i Det Hvite Hus. (Goldwaters memoarer inneholder levende, personlige og ærlige skildringer av det politiske landskapet i USA på denne tiden, deriblant dette møtet). Barry Goldwater og John F. Kennedy var rake motsetninger i politikken, men i senatet hadde de utviklet et nært vennskap og en stor respekt for hverandre. På dette tidspunktet har Kennedy nettopp fått beskjed om at de første delene av Eisenhowers «Operasjon Pluto» har vært en moderat suksess. Åtte B-26 fly, fløyet av Cubanske piloter har utført overraskelsesangrep på tre flyplasser, halvparten av alle Castros fly er ødelagt, og tre B-26 fly er gått tapt. Kennedy er imidlertid usikker på om han skal fortsette Operasjonen.

Det første Goldwater bemerker er hvorfor det ikke ble brukt 16 fly i angrepet, i tråd med planene. Kennedy forteller at de opprinnelige planene er revidert. Hans folk i utenriksdepartementet har til hensikt å nekte offisiell støtte til invasjonen, og Kennedy er redd for at dette vil bli vanskelig dersom seksten bombefly blir innvilget tillatelse til å fly. Kennedy informerer også Goldwater om at han er redd for at det opprinnelige landingsstedet vil skape for mye oppmerksomhet. De nye planene ser i stedet for seg en landing på Bay of Pigs. Kennedy informerer også om at han for kort tid siden, før han visste om planene, har avholdt en pressekonferanse der han lovet at amerikanske styrker ikke vil bli brukt til en invasjon av Cuba. Goldwater repliserer at det var svært dumt å forskuttere et slikt løfte, men at alle soldatene er Cubanere og at ingen amerikanske styrker, teknisk sett, vil bli brukt.

Her er en gjengivelse av deler av samtalen mellom Goldwater (husk at Goldwater hadde militær utdannelse og pensjonerte seg med tittelen «Major General») og Kennedy fra boken «With No Apologies»:

Kennedy: What would you do if you were in my place

Goldwater: I’d do whatever is necessary to make this invasion a success. We’ve got naval forces in the area. Once all of Castro’s planes are destroyed on the ground, the brigade can land succesfully. Of course they will need some air cover. We know the extent of anti-Castro feelings among the Cubans. You just get these troops established safely on the island. The people will take care of the rest

(lang pause)

Kennedy: What about world opinion? What about my promise at the press conference? Adlai Stevenson was on the telephone this morning from New York giving us hell. He threatened to stand in the UN and tell the world we were behind this operation. (…) Hell, Barry, Ike planned it – I didn’t

Goldwaters videre beretning i boken:

«I told him I knew Ike had planned it. Then I pointed out that after the election Ike had stopped everything, believing the decision should be made by the new administration. The President admitted that was true. But he said the Republicans had permitted Castro to come to power in the first place, and now we had a communist military in our hemisphere. I told president Kennedy that was exactly why we must go ahead and guarantee the success of the invasion of Cuba by the anti-Castro freedom fighters. I said the American people didn’t gove a damn about world opinion, that our friends around the world would applaud him, and that he would be a hero in the eyes of the American voters.»

(Kennedy walked around his desk)

Kennedy: «I thank you for coming, Barry, I knew what you would say. I think you’re right. I’m going to do it»

Goldwater beretter videre at han så forlater Det Hvite Hus svært fornøyd, ikke fordi han tror han har overbevist president Kennedy om sitt syn, men fordi han tror USA vil stå støtt, at Castro vil bli eliminert og at Cuba vil bli reddet fra et tyrannisk kommunistregime. Gleden skulle senere vise seg å være ubegrunnet.

Invasjonen på Cuba
Kennedy hadde egentlig villet at invasjonen av Cuba skulle fremstå som en utelukkende Cubansk operasjon, men New York Times sørget for at det ikke skjedde, da de fikk lekkasjer om saken, og slo den opp på forsiden 10. januar 1961 med overskriften “U.S. HELPS TRAIN AN ANTI-CASTRO FORCE AT SECRET GUATEMALAN BASE.”

Av frykt for å vekke internasjonal misnøye og oppmerksomhet, gjør Kennedy derfor den fatale beslutningen å gjennomføre operasjonen i så liten skala som mulig. Historien som følger kjenner vi, og det er et trist kapittel. De forsiktige og svært reviderte planene, samt den voldsomme frykten for verdensopinionens syn, førte til en av moderne militær histories største svik og største fiaskoer.

I løpet av natten 16. – 17. April, 1961 går ca 1400 eksil-cubanere i land på såkalte «Bay of Pigs». Med havet bak seg, ingen muligheter til retrett, og møtt av styrker som er dem tallmessig overlegne nesten 50 til 1, kjempet de cubanske soldatene – de fleste med mindre enn en måneds militær trening – med en villskap og et mot som mangler sidestykke. Lett bevepnet, og med ammunisjon for bare en dag sto de cubanske frihetsforkjemperne støtt, mens de russisk støttede styrkene til Castro – med tungt artilleri – ble nødt til å trekke seg tilbake gang på gang. Frihetsforkjemperne påfører Castros styrker enorme tap. Først etter at de har kjempet i 3 dager uten mat, uten søvn, tomme for ammunisjon og uten håp om hverken matforsyningene, ammunisjonen eller den militære støtten de var blitt lovet av USA, kapitulerer eksil-cubanerne. Først når røyken letter og frihetsforkjemperne er utsultet og praktisk talt ubevepnet evner Castros styrker å rykke inn og knuse motstanden. Da har knapt 1400 sivile frihetsforkjempere kjempet non-stop i 3 dager mot 51.000! tungt bevepnede militære styrker, inklusiv panservogner og krigsfly. I prosessen ble Castros styrker påført ca 3.100 tap, mens de cubanske frihetsforkjemperne mistet 114.

Jack Hawkins, oberst i den amerikanske marinen og en av de eksil-cubanske styrkenes trenere, uttalte følgende:
«They were not defeated. They simply ran out of ammunition and had no choice but to surrender And that was not their fault. They fought magnificently. They were abandoned on the beach without supplies , protection, and support that had been promised by their sponsor, the government of the United States»

Grayston Lynch, som var med på de alliertes invasjon i Normandie 6. juni 1944, som seks måneder senere var med på å tvinge Hitlers panservogner tilbake i Ardenner-slaget og som kjempet vekk en flom av kinesiske kommunister i Korea 6 år senere, er enda krassere: «For the first time in my life, I was ashamed of my country», skal han ha uttalt.

Kennedy-administrasjonens feighet og frykt for verdensopinionen syn har på dette tidspunktet gjort USA til en vits!

Fatale følger
Men så til de virkelige fatale diplomatiske følgene. Fiaskoen på Bay of Pigs, var naturlig nok også svært ødeleggende for amerikansk internasjonal troverdighet. Kennedys manglende handekraft latterliggjorde de modige ordene i sine taler, og Nikita Khrushchev ble selvfølgelig motivert av det svake lederskapet i USA.

Mindre enn 4 måneder etter det mislykkede angrepet begynte Khrushchev å bygge Berlin-muren. Russerne satte først opp noen få liner med piggtråd. Utenriksdepartementet i USA ba om tillatelse til å ødelegge gjerdet, men Kennedy nektet. Da USA ikke reagerte ble piggtråden som kjent erstattet med en omfattende murvegg. Militære eksperter forsikret om at Khrushchevs trekk var en test, at ingen motreaksjoner ville kommet, og at ingen murvegg ville blitt satt opp dersom USA hadde reagert. Nok en gang gjorde Edmund Burkes gamle treffende sitat seg gjeldene: «All that is necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing».

Mindre enn et år senere planlegger Khrushchev og Castro å innstallere atomvåpen på Cuba (under 150 km fra USAs grenser). Sikre etteretningskilder underetter president Kennedy tidlig om tilstedeværelsen av russiske atomvåpen på Cuba. Kennedy nekter nok en gang å reagere. Først da flybilder avslører baser for mellomdistanse-raketter, utskytningsramper og overflate-til-luft missiler (SAM) blir det umulig å ignorere situasjonen. På et møte i det Hvite Hus blir det bestemt at ytterligere flygninger over Cubas territorie for å sikre flere bevis skal gjennomføres, og at USA vil respondere med et fullt militært angrep dersom de russiske missilene på Cuba brukes mot et amerikansk fly.

27. oktober, 1962, blir et amerikansk fly av typen U-2 skutt ned av av en missil over Cuba. Igjen velger Kennedy å la være å realisere sine trusler. På dette tidspunktet er USA på DEFCON 3 og verden er på randen av en 3. verdenskrig. Først etter at Kennedy bl.a. lover at USA ikke skal invadere Cuba, og går med på å fjerne sine nylig installerte ballistiske raketter i Tyrkia og Italia, trekker Sovjet seg tilbake, sender våpnene tilbake til Russland og stopper arbeidet på Cuba. Russland har nå altså tvunget USA til å akseptere et tyrannisk kommunistisk diktatur-regime, 150 km fra sine grenser, og til å avstå fra strategiske militære posisjoner – alt fordi Kennedy ikke reagerte da han kunne.

Konklusjon
Svakt lederskap, et overdrevent fokus på tilpasning og dialog, manglende handlekraft og ensidig nedrustning, er alle oppskrifter på kaos, og et skritt nærmere krig. Den beste oppskriften på en fredelig verden, er totalt militær overlegenhet blant vestlige demokratiske land. Det er ikke noe jeg heller ønsker en fred. Krig er alltid ødeleggende. Det kommer aldri noe godt ut av krig. Det eneste gode krig kan føre med seg, er å hindre enda verre konsekvenser dersom krigen ikke hadde brutt ut. Det er f.eks. ingen som mener at det ville være en lur idé å sitte stille mens tyskerne okkuperte verden under 2. verdenskrig.

Kennedy var redd for å være tøff i utenrikspolitikken. Han var redd for å fremstå som en krigshisser. I stedet førte de feige løsningene til henrettelsen av eksil-cubanere, de ble en svært medvirkende faktor i reisingen av Berlin-muren, de førte USA til randen av atomkrig, og sørget for at USA tapte ansikt internasjonalt, mistet troverdighet og autoritet. Kennedy skal kanskje ha noe ære for håndteringen av Cuba-krisen de siste dagene, for at at konflikten aldri eskalerte og ble varm, men krisen hadde aldri oppstått, Cuba hadde antakelig vært fritt og Berlin-muren hadde muligens aldri blitt reist dersom USA hadde stått stødig og vist muskler i 60-årene.

En tøffere utenrikspolitikk i starten av 60-årene ville antakelig ført til en fredeligere, friere og mer demokratisk verden i dag,

Kilder:

Barry Goldwater – «With No Apologies»
Humberto Fontova – «Exposing the real Che Guevara»
http://www.historyofcuba.com/history/pais.htm
http://timeglider.com/app/viewer.php?uid=line_24eeaff2c7d9fe095b90ca372f9672d6
http://cuba1952-1959.blogspot.com/
http://tripatlas.com/Frank_País
http://www.britannica.com/blogs/2009/01/4-kennedys-failure-at-the-bay-of-pigs-top-10-mistakes-by-us-presidents/
http://folk.uio.no/catrinem/dkk1.html
http://therealcuba.com

Read Full Post »

Older Posts »