Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Velferdsstaten’

Jeg var med på å fremme et resolusjonsforslag om velferdsstaten på Landsstyret i Unge Høyre, forrige helg.

Resolusjonen ble vedtatt, uten store endringer, og lyder som følger:

Fra velferdsstat til velferdssamfunn

 

En økende del av befolkningen er avhengig av offentlige stønader. Stadig flere blir dermed avhengig av støtte fra stadig færre. Unge Høyre vil snu denne utviklingen. Vi mener tiden er inne for å reformere velferdsstaten.

 

Målet med velferdssystemet bør være at flest mulig skal klare seg uten stønader, ikke at flest mulig skal være avhengig av dem. Unge Høyre vil ha et velferdssamfunn som tar vare på de som virkelig trenger det, og ikke et der selvstendige og oppegående mennesker blir tvunget inn i et avhengighetsforhold til staten.

 

Høye skatter finansierer velferdsstaten, men gjør samtidig folk avhengige av de samme ordningene de betaler dyrt for å finansiere. Velferdssystemet undergraver derfor sitt eget mål. Dagens progressive skattesystem, med inntektsgraderte pensjons – og velferdsordninger, bidrar til at staten i realiteten opprettholder inntektsforskjellene i samfunnet. Unge Høyre mener at statens oppgave skal være å garantere for et sosialt sikkerhetsnett, mens enkeltmennesket selv må ta ansvar for sin levestandard dersom det havner utenfor arbeidslivet.

 

For kunne gi enkeltmennesker denne muligheten må vi redusere skatte- og avgiftsnivået. Derfor vil Unge Høyre innføre en flat skattprosent med et høyt bunnfradrag.

 

Pensjon

 

Unge Høyre ønsker å beholde en god basispensjon. Alle skal være sikret en god levestandard ved pensjonsalder, men det er ikke en statlig oppgave å opprettholde middelklassens livsstil. Statens oppgave skal være å garantere et flatt pensjonssystem, der alle sikres en nødvendig levestandard. Det bør være et individuelt ansvar å sikre seg og sin families økonomiske levestandard i pensjonstilværelsen.

 

Det må derfor legges til rette for at hver enkelt skal få gode muligheter til privat pensjonssparing. Dette forutsetter naturligvis at hver enkelt får beholde en betydelig større andel av egen inntekt.

Unge Høyre ønsker å fjerne inntektstaket for pensjonister. Det er positivt at eldre ønsker å bidra til arbeidslivet og samfunnet selv om de er pensjonistene. Da må de også få beholde pensjonen.

Unge Høyre vil:

  • Innføre flat offentlig pensjon
  • At det skal legges til rette for privat pensjonssparing
  • Fjerne inntektstaket for pensjonister

 

Arbeidsledighetstrygd

 

Unge Høyre ønsker et mangfoldig og fleksibelt arbeidsmarked. Det skal alltid lønne seg å jobbe, men det er også viktig at man er sikret en viss økonomisk trygghet dersom man av ulike årsaker blir arbeidsledig. Det er riktig og naturlig at det offentlige bistår enkeltindivider i perioder med ufrivillig skifte av arbeid. Likevel mener Unge Høyre at dagens utbetaling av arbeidsledighetstrygd på to år er altfor lenge.

 

Hensikten med arbeidsledighetstrygden er å bistå i en overgangsperiode uten jobb. Unge Høyre mener det bør være et mål å gjøre det mulig for den enkelte å yte etter evne. Derfor vil Unge Høyre sikre at folk kommer seg raskt tilbake i arbeidslivet uten at de blir hengende fast i ulike støtteordninger.

 

Det skal ikke være statens oppgave å opprettholde inntektsforskjeller over lengre tid.

 

Hvis arbeidsledighetsperioden overskrider 6 måneder, bør statens oppgave begrenses til å garantere en flat arbeidsledighetstrygd som er lik for alle arbeidsledige. Staten må også kunne kreve at den enkelte aktivt forsøker å komme tilbake i arbeidslivet.

 

Unge Høyre vil:

  • innføre flat arbeidsledighetstrygd etter 6 måneder
  • at staten krever at mottakere av arbeidsledighetstrygd aktivt søker jobb, utfører et tilbudt arbeid, eller møter til omskolering eller etterutdanning

 

Sykelønn:

 

Norge har en av de friskeste befolkningene i verden, de mest sjenerøse sykelønnsordningene, og det høyeste sykefraværet. Sammenhengen mellom de sjenerøse sykelønnsordningene og det høye sykefraværet tyder på at mye av problemet ligger i systemet. Unge Høyre vil begrense mulighetene til å misbruke systemet. Dette gjelder særlig korttidsfraværet, som i stor grad er egenmeldt og har få kontrollmekanismer. I et stabilt velferdssamfunn må økonomisk trygghet over en lengre sykdomsperiode garanteres. Dersom korttidsfraværet skal reduseres, må det koste mer for den enkelte. Etter karensdagene skal staten dekke alle kostnader ved sykefravær. Det bør ikke være mulig å få økonomisk kompensasjon ved sykefravær uten å kunne fremvise legeerklæring.

 

Unge Høyre vil:

  • innføre tre karensdager
  • fjerne sykelønnen ved egenmelding
Reklamer

Read Full Post »

Påskeferien er over, og jeg har derfor ikke hatt like mye tid til å følge opp den inngående debatten med Onar Åm, men jeg skal likevel trykke et svar på hans siste innlegg, siden jeg også synes at debatten tar noen interessante vendinger som jeg vil svare på.

 

Arroganse

Aller først synes jeg det er litt ironisk hvordan Åm, som bruker mye av artikkelen sin på å forklare hvorfor det er jeg, og ikke han, som er ignorant, allerede i 3. og 4. avsnitt kun bekrefter mitt poeng.

 

Først klages det over at sosialistene har kontroll over politikken, barnehagene, barne-TV, skolene, universitetene og mediene, men ikke nok med det – Åm slår fast at DLF ikke slipper til i media fordi: «det bare er sosialister der som ser på liberalister som onde fascister, og de vil ikke slippe den slags på lufra». Det faktum at DLF ikke engang har 0,01% av stemmene i Norge er tydeligvis ikke grunn nok? Hvorfor i all verden skulle media bruke tid på DLF, når de har tilnærmet null påvirkning på samfunnet? Hvorfor skulle media bruke masse tid på et parti som ved Stortingsvalget i 2005 oppnådde 0,0081% av avgitte stemmer ved valget?

 

Et mikrosekund med TV-tid, ville altså vært mer reklametid, enn deres oppslutning tilsier, men igjen er det alle andre som har feilen. Det er naturligvis sosialistene i mediene, som mener at alle andre er onde fascister, som har feil denne gangen. Litt ironisk er det også at DLF irriterer seg over dette, når «onde fascister» stort sett er det samme stempelet de selv gir alle andre. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har irritert meg over venstrevridde medier i Norge, mer enn en gang, selv. Jeg kommer fra Ilseng i Hedmark, Norges rødeste fylke, der du nærmest må erklære din troskap til Arbeiderpartiet for å få lov til å jobbe som journalist. Det er likevel min erfaring at hvis du har et spennende, interessant, nytenkende og salgbart utspill, så trykker stort sett mediene saken. Selvinnsikt er en dyd, men det har jeg ingen forhåpning om at DLF skal innse.

 

Kommunikasjon

Det er også interessant hvordan Åm umiddelbart slår fast at det er staten det er noe i veien med, siden den har «gjort det mulig for en parasittisk ideologi å ta slik total kontroll over staten». Dette argumentet er rimelig korttenkt, for hvem er det som har etablert staten? Det er jo nettopp menneskene som har gjort det, så da må det åpenbart være noe i veien med alle menneskene som lar en slik stat eksistere. Vi vet jo også at alle mennesker som aksepterer dette, ifølge Åm, er onde eller naive. Onar Åm mener altså at over 50% av menneskene i Norge er naive/onde (eller parasitter) – noe jeg synes er en rimelig trist oppfatning.

 

Jeg tror ikke det er folket det er noe i veien med. I motsetning til DLF ser nemlig ikke jeg på meg selv som en del av en opplyst elite som skjønner noe 99,9919% av Norges befolkning angivelig ikke forstår. Jeg er erkjenner at når sosialistene har vunnet frem med sin retorikk, så burde høyresiden ta selvkritikk. Jeg gidder ikke å skylde på sosialistene for høyresidens problemer. Når Høyre sliter på meningsmålingene, er det først og fremst Høyres skyld og ingen andres. På samme tid tror jeg også at dette kan endre seg betraktelig, og det er også derfor jeg holder på med politikk og søker innflytelse – fordi jeg tror jeg har noen ideer som både vil være til det beste for partiet mitt og for landet mitt. Det hjelper ikke å ha «det endelige svaret» på alle verdens spørsmål, hvis ingen er enig i at du har det. Det er det fantastiske med et demokrati. Demokratiet er riktignok utrolig ineffektivt iblant, men takk og lov for at vi ikke har et teknokrati – der oppblåste bedrevitere bestemmer.

 

Anarkisme, Kommunisme og Anarkokapitalisme

Jeg har ikke helt tenkt å forlate debatten om hvorvidt anarkismens natur er sosialistisk, eller hvorvidt anarkokapitalismen er en type liberalisme eller anarkisme. Jeg synes nemlig at Åm utviser en manglende ideologisk innsikt på akkurat dette felt.

 

Anarkismen har svært mye til felles med kommunismen. Anarkismen og kommunismens respektive idealsamfunn bærer mange fellestrekk. Mange glemmer nemlig at også kommunismen har et mål om et samfunn uten stat. Kommunister tror imidlertid at de kan planlegge veien til drømmesamfunnet sitt, gjennom både kapitalisme og totalitarisme, før samfunnet når sin endelige idealtilstand, der staten opphører, og alle lever fredelig i en utopisk sosialistisk drømmeverden.

 

Kommunismen og konservatismen, derimot, (for å sammenligne med en ideologi basert på et realistisk verdensbilde) har et totalt forskjellig menneskesyn. Konservatismen anerkjenner at mennesket er født med en tilbøyelighet til ondskap, men dette anerkjenner ikke kommunister. Dersom de gjør det, mener de isåfall at det alltid er samfunnet som korrumperer enkeltmennesket og gjør det ondt. Det kommunistiske idealsamfunnet, uten klasseskiller og stat, forutsetter at alle mennesker vil nå en ufravikelig tilstand i fredelighet og lykke. Kommunismens menneskesyn gjør altså dets idealsamfunn fullstendig utopisk.

 

Kommunismens manglende forståelse av menneskets natur, og dets innovative evner, gjør heller ikke ideologien stort bedre. Det kommunistiske idealsamfunnet forutsetter at menneskets utvikling stopper opp, samt at alle vil være fornøyd med tilstanden slik den er. I det øyeblikket noen ønsker å bryte ut av dette idealsamfunnet, må kommunismen bli totalitær. Tjen Folket skriver f.eks. at Når de reaksjonære setter i gang angrep, må de revolusjonære raskt møte dette med en massiv styrke”. Dette gjør at kommunismen alltid vil være dømt til å forbli i en totalitær fascistisk tilstand.

 

Den store forskjellen på kommunismen og anarkismen, er altså veien til målet og ikke selve målet. Anarkister vil ikke gå veien om kommunismens stadier, for å nå det endelige målet om det statsløse samfunnet. Det må likevel sies at fellestrekkene mellom anarkismen og kommunismen stopper ved at de begge vil avskaffe kapitalismen og er anti-autoritære i sin endelige form. For Anarkister og kommunister har ikke det samme målet om et klasseløst samfunn.

 

Anarkismens statsløse samfunn baserer seg på individer. Kommunismens statsløse samfunn baserer seg på kollektivet; fellesskapet er alt, individet intet. Kommunismens statsløse samfunn kan derfor først etableres etter at samfunnet er omgjort til en slags kollektiv organisme. Anarkismen vil hoppe over alle disse stadiene og innføre et statsløst samfunn umiddelbart. Anarkister ønsker heller ikke, i motsetning til kommunistene, et statlig maktapparat som skal slå ned på motstand. Anarkister vil at samfunnet utelukkende skal baseres på frivillige forbindelser.

 

Anarkisme og frihet

Anarkismen ser ikke nødvendigheten av noen nedfestede organer for å sikre folks frihet. Anarkister har to løsninger på hvordan enkeltmenneskets frihet sikres. Jeg vil dele disse i 2 grupper.

 

1)    Mange anarkister er det jeg vil kalle kollektivistiske individualister. Dette høres ut som en motsetning, men det behøver ikke å være det. Slike anarkister ser på menneskeheten som et eneste stort fellesskap. Menneskeheten er altså et kollektiv av enkeltindivider. Dette synet forenes med kommunismen i at det er samfunnet (eller kapitalismen) som korrumperer individene. De hevder derfor at politi, forsvar og rettsvesen ikke vil være nødvendig i et anarkistisk samfunn.

2)    Andre anarkister vil hevde at private firmaer kan utføre disse tjenestene på en bedre måte enn staten. I et slikt samfunn vil det bli en privat oppgave å forsikre sin frihet.

 

Som konservativ anser jeg den første løsningen som fullstendig utopisk, og den andre som en oppskrift på kaos. I et samfunn der det skal være opp til private firmaer å forsikre folks frihet, vil det ikke finnes noen bestemte rettigheter som er like for alle. Da vil du heller få et slags mafiastyrt samfunn der et sett med rettigheter måles opp mot et annet. 

 

Anarkokapitalismens plass

Hvor plasserer så anarkokapitalismen seg opp i det hele. Det er ikke bare Onar og jeg som strides om anarkokapitalismen egentlig er en form for liberalisme eller anarkisme. Anarkismens vesen i seg selv er svært omstridt, så det vil være vanskelig å komme med noen fasit, men jeg kan i hvert fall argumentere for mitt ståsted, og hvorfor jeg synes det er en del hull i Åms argumentasjon.

 

Det er altfor enkelt å bare påpeke at anarkokapitalisme er en form for anarkisme, simpelthen fordi den tar avstand fra staten. Det blir omtrent som å sette likhetstegn mellom en skattesnylter og en voldsmann, av den ene grunn at begge står på utsiden av loven.

 

Det finnes mange former for anarkisme. Jeg kan nevne: anarkosyndikalisme, anarkafeminisme,  økoanarkisme, mutualisme og individualisme blant flere. Felles for alle er at de ikke anerkjenner anarkokapitalismen som anarkistisk. Enhver ideologi som er tilhenger av kapitalisme og eiendomsrett strider mot anarkismen. Anarkismen er imot alle former for herskere. Mennesker har kun bruksrett til det de selv produserer gjennom sitt arbeid. Arv blir derfor også forbudt i et anarkistisk samfunn. Mennesket har altså bare verdiene det produserer på lån. Anarkokapitalismen er totalt uforenelig med alt dette. Anarkokapitalister jobber for akkurat det samme samfunnet som de mest liberalistiske. Forskjellen er kun den at liberalister ser voldsmonopolet som et nødvendig onde for å bevare folks frihet, mens anarkokapitalister mener frihet forutsetter totalt fravær av autoriteter.

 

Rettstat eller mafia

Påstanden om at jeg ønsker et mafiastyre er også rimelig usaklig. Åm motsier seg selv ved å hevde dette, siden han selv sier at liberalister er for en rettstat for å hindre mafia. Åm mener altså at et statlig voldsmonopol er nødvendig. Det gjør også jeg, men jeg ønsker ikke så minimale begrensninger for statens muligheter til å gripe inn. Hvis dette gjør at jeg ønsker et mafiasamfunn, så betyr det at Åm også ønsker et mafiasamfunn; bare en minimal mafia.

 

Det som også er interessant, er at Åm ikke innser at en anarkokapitalist, ville kunne bruke akkurat de samme argumentene mot Åm, som han bruker mot meg. Jeg kan bruke Åms eget argument om bevisbyrde for å illustrere dette. Åm hevder at han kan bevise at et statlig voldsmonopol er nødvendig for å ivareta folks frihet, og at han derfor kan rettferdiggjøre dette. En anarkokapitalist vil imidlertid hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare. En anarkokapitalist som er like hardnakket i sitt syn, som det Åm er, vil dermed kunne bruke samme argumentasjon for å hevde at Åm enten er ond eller naiv, ettersom han er for statens rett til å utøve vold mot et annet menneske, basert på det en anarkokapitalist vil kunne definere som utopiske argumenter. Det dette viser er egentlig bare hvor hul slik argumentasjon er.

 

Om friborgerskap

Det stemmer at jeg er åpen for friborgerskap. Jeg støtter ideen fullt ut, men jeg er nødt for å se på de reelle mulighetene for å gjennomføre et slikt system. Jeg er stor tilhenger av mer prinsipper og ideologi i politikken – og har flere ganger hudflettet partifeller for manglende prinsipiell og ideologisk argumentasjon og kontinuitet i sine politiske ideer, men jeg har heller ingen tro på utopiske idealsamfunn. Jeg kommer aldri til å fronte en politisk idé, samme hvor ideell jeg synes den er, hvis jeg anser den som umulig å gjennomføre. Å stirre inn i ideenes verden er for filosofer, ikke for politikere.

 

Det er mange problemer med friborgerskap:

Skal foreldre kunne velge friborgerskap for sine barn?

Hva ja; er det riktig at foreldre i praksis kan velge bort barnas rett til å få behandling hvis de er syke?

Hvis nei; hvordan blir da forholdet mellom en forelder som er friborger, og barnet som ikke kan bli friborger før det er 18?

Hvordan skal friborgere betale rettmessig for de deler av samfunnet som alle er forbrukere av: som f.eks. kraftledninger, strømkabler, veier, osv… samtidig som de slipper å bidra til det sosiale samfunnet for øvrig?

Bevilgningene til disse områdene varierer fra år til år, ettersom regjeringen prioriterer, hvordan skal man sikre at friborgere hele tiden er med på å betale den riktige andelen av disse kostnadene?

 

Dette er bare noen få problemstillinger jeg kommer på i farta, ved et øyeblikks problematisering, og det vil antakelig dukke opp mange flere. Som sagt, synes jeg ideen er utrolig interessant, og hvis gjennomførbar: fullstendig forenlig med mitt ideologiske tankesett. Jeg må imidlertid bli overbevist om at dette systemet er realistisk å gjennomføre, før jeg ville foreslått det i noen av de politiske organene i Høyre eller Unge Høyre.

 

Moral

Til slutt vil jeg ta tak i det jeg mener er en trangsynt oppfatning av moral, samt en unnvikende argumentasjonsform.

 

Åm har en debatt-teknikk som ofte går ut på å legge ord i munnen andre, eller bevisst feiltolke det andre mener på en måte som gagner hans egen argumentasjon. Nå hevder han at jeg mener at moral kun kan baseres på føleri. Så er ikke tilfelle, men jeg tar sterk avstand fra en oppfatning om at noe menneske kan ha en objektiv og ubestridelig tolkning av hva som er korrekt moral. Det er Åm som mener at hans moralsyn, og oppfatning av rett og galt, er det eneste rette. Han hevder til og med at dette er så sikkert som at 1+1=2, at jorden er rund, at månen er mindre enn jorden, at gravitasjonsfelt virker på jorden og holder oss festet til den”.

 

Videre sier han at jeg krever at alle følger mitt moralsyn. Dette stemmer ikke. Jeg sier jo tvert imot at jeg aksepterer at folk kan ha en annen moralsk oppfatning enn meg. Jeg mener selvfølgelig at det finnes noen naturgitte rettigheter, som retten til liv. Jeg er også selvfølgelig helt enig i at det er ondt å myrde et annet menneske med overlegg. Det finnes likevel subjektive moralske oppfatninger, uten noe fasitsvar. Noen mennesker mener f.eks. at det er helt umoralsk å ha sex før ekteskapet, andre ser det som helt uproblematisk. Ingen av disse tar feil, nettopp fordi det er en subjektiv oppfatning av hva som er moralsk riktig.

 

Jeg er for å tilpasse samfunnet, slik at folk kan følge sin egen moral, men det må naturligvis gå en grense når man forsøker å pålegge andre sin moral. Et eksempel på dette er diskusjonen om abortrestriksjoner. Det er i dag en pågående debatt, om hvorvidt man skal fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium. Argumentet er at man vil unngå et sorteringssamfunn. Av samme grunn, får kvinnen heller ingen informasjon om bl.a. barnets kjønn før etter perioden for selvbestemt abort er ferdig (12 uker). Utgangspunktet for slike synspunkt er at man mener det er umoralsk å abortere et foster basert på slike opplysninger. Jeg er også enig i at det ville være umoralsk å abortere et foster fordi det er gutt eller jente, men jeg har likevel ingen rett til å pålegge andre å følge min moralske oppfatning.

 

Konklusjon

Det er ikke jeg, men Åm -som forlanger at alle skal legge seg flat for hans moralsyn. Han mener at det eneste moralsk riktige prinsippet et samfunn kan bygges på er: laissez-faire. Derfor vil han tvinge alle til å leve etter dette prinsippet!

Read Full Post »

 

Jeg har ikke tenkt å fortsette denne diskusjon med Onar Åm ut i evigheten (noe sier meg at vi antakelig kunne holdt på med de samme spørsmålene en stund – så får vi se når vi blir enige om å være uenige), men jeg har heller ikke tenkt å la hans siste innlegg passere i stillhet.

Jeg er som regel skeptisk til oppfølgere. Jeg skrev i mitt forrige innlegg at jeg likte Onar Åms «Svar til en konservativ», jeg kan dessverre ikke si helt det samme om «Svar til en konservativ 2».

DLF

Åm viser at DLF åpenbart har en blind tro på sin egen argumentasjon, og jeg skal derfor ikke bruke mye tid å argumentere for hvordan DLF bør argumentere. Det er tross alt ikke jeg, Unge Høyre eller Høyre som taper på at DLF omtrent er usynlige i norsk politikk. Jeg har heller ikke bedt DLF om alltid å være dannede, smilende og høflige, men om å argumentere på en litt mer saklig måte, og iblant begrunne politikken sin med litt mer enn hardnakket ensidig prinsipiell argumentasjon.

Ifølge wikipedia (noen får rette på meg hvis tallene ikke stemmer) fikk DLF følgende stemmeantall ved de siste valgene:

Kommunestyrevalget i 2003: 113 stemmer i Oslo kommune

Stortingsvalget i 2005: 213 stemmer i Oslo og Hordaland

Kommunestyrevalget i 2007: 127 stemmer i Oslo

DLF er svært aktive på nettet, og man skulle derfor tro at deres meget høye internett-aktivitet ville vise seg på valgresultatene i en tid der nettet får stadig mer innflytelse, slik som f.eks. har vært tilfelle i USA med oppslutningen rundt det libertarianske partiet (den har riktignok stilnet noe etter at Obama feberen tok av, men vil nok blusse opp igjen snart), og den republikanske (men svært liberalistiske) kongressmannen fra Texas: Ron Paul. Valgresultatene til DLF viser imidlertid at vi foreløpig merker lite til denne store rekrutteringen av unge, intelligente spirer som ifølge Åm skal «endre Norge gjennom universitetene, gjennom Barne-TV, gjennom skolene». Har det noengang enset DLFere at måten de ofte legger frem politikken sin på, ved at stort sett alle motstridende argumenter klassifiseres som ond politikk av onde mennesker, faktisk frastøter både disse unge intelligente spirene, og mennesker i andre partier som kaller seg liberalister?!

Anarkisme, anarki og anarkokapitalisme

Når det gjelder spørsmålet om anarki, så påstår Åm at jeg ikke svarer på hans problemstilling. Dette stemmer ikke. I det forrige innlegget (hvilket han også gjentar i det påfølgende) påpeker han at liberalister hadde foretrukket anarki dersom dette var praktisk gjennomførbart, men at de innser at dette alltid fører til mafia/statsdannelse, og at liberalister derfor er tilhengere av rettsstaten som et nødvendig onde, ikke for å ta felles ansvar, men i selvforsvar.

I mitt innlegg anerkjente jeg nettopp dette. Vi skulle alle ønske at det ikke var nødvendig med et såkalt voldsmonopol for å sikre folks frihet. Det beste hadde naturligvis vært om alle mennesker kunne leve akkurat slik de ville uten lover og regler, og at alle automatisk ville innrette seg på en slik måte at de fikk utfolde seg uten å begrense andres frihet. Vi er altså enige i at dette er utopisk, i hvert fall på sikt. Jeg er med andre ord enig i grunnlaget for rettsstatens nødvendige tilstedeværelse, men Åm og jeg er uenige i hva som skal være statens oppgaver utover dette.

Videre overrasker det meg at Åm, som ellers pleier å være rimelig godt ideologisk orientert, ser ut til å ha misforstått anarkismen, eller i hvert fall deler av den. I mitt innlegg påpekte jeg forskjellen mellom anarki og anarkisme. Anarki betyr i utgangspunktet bare lovløshet, eller fravær av stat, og er ikke nødvendigvis ensbetydende med anarkismen. Anarkisme er derimot en ideologi, som riktignok spriker i mange retninger, men der alle har til felles at de stort sett er imot både kapitalisme og eiendomsrett.

Åm har selvfølgelig helt rett i at anarkokapitalismen er imot stat, men tvert imot anerkjenner eiendomsretten. (Jeg kan legge til at den også anerkjenner det kapitalistiske systemet). Det Åm imidlertid glemmer er at anarkokapitalismen, ved at den hegner om eiendomsretten og kapitalismen, ikke er anerkjent av noen av de andre anarkistiske retningene. Det er også nettopp dette forholdet som gjør at anarkismen av mange regnes som slags sosialisme, mens anarkokapitalismen regnes som en libertariansk retning.

Arroganse

Når Åm hevder følgende «liberalismen egentlig bare har vært noenlunde implementert ett eneste sted i hele historien, og det var i USA, især i perioden fra ca 1870 til 1913. Liberalismen ble avskaffet i USA, ikke av folket, men av onde politikere som delvis begikk statskupp og som brukte politisk list til å tilrane seg makt» er vi også tilbake i det samme gamle usaklige sporet. (Påstanden om at USA var liberalistisk i denne perioden kan nok også diskuteres, men det blir en litt for lang debatt å ta her nå).

Det jeg imidlertid er interessert i er hvilke såkalte statskupp, etter 1913, Åm snakker om? Woodrow Wilson ble riktignok valgt med et lavere antall stemmer enn sin motkandidat, men her er det nok snakk om hull i valgsystemet heller enn «statskupp, tilraning av makt og onde politikere» (Wilson gikk til informasjon til valg på individuelle rettigheter, og mer makt fra den sentrale regjeringen til hver enkelt stat), den påfølgende presidenten Warren G. Harding ble valgt med et overveldende flertall. Flere av de påfølgende presidentene gjennomførte riktignok politikk som også jeg er grundig uenig i, Franklin D. Roosevelt, og hans New Deal, er et godt eksempel på dette, men han ble valgt med et overveldende flertall, og er i ettertid en av de mest populære presidentene i amerikansk historie (selv om jeg er sterkt uenig i grunnlaget for denne populariteten)

Ondskap

Poenget mitt er at jeg, i motsetning til Åm, er åpen for tanken om at andre enkelt og greit ønsker noe annet enn meg, uten at dette er snakk om onde mennesker. Åm benekter jo direkte at sosialister kan ha andre meninger fordi de besitter et annet verdisyn og en annen moral.

Jeg siterer: «Det finnes kun to typer sosialister, de uvitende og de uærlige. Det vil si, sosialister er enten naive eller så er de onde». Dette er en så bunnløs arroganse, at det er vanskelig å ta det seriøst.

Mange mennesker mener åpenbart at det er til det beste for alle, at valgene deres blir styrt av en informert elite. En slikt tankesett vil også jeg klassifisere som ondt, men det betyr ikke at tilhengere av en slik ideologi er onde mennesker. Jeg kan faktisk forstå synspunktet, selv om jeg er grunnleggende uenig. Mennesket er i stor grad et irrasjonelt vesen som tar irrasjonelle valg (jeg vil naturligvis mene at dette er menneskets rett – så lenge valgene kun går utover dem selv, og at politikere ikke er det spor bedre – heller verre i mange tilfeller), og mange vil derfor mene at det er best at noen begrenser flere av disse valgene for å beskytte folk eller samfunnet mot seg selv. Så langt er det lett å være enig, men når man spør seg hva konsekvensene er: at et knippe politikere, med den samme tilbøyeligheten til irrasjonelle valg, skal beskytte andre mot sin egen irrasjonalitet, og kontrollere livene deres, så har jeg store problemer med å forstå en slik konklusjon.

Jeg tror likevel ikke at f.eks. Kristin Halvorsen er et ondt menneske (styringskåt? Absolutt, men ikke ond), men hun tror helt sikkert at ideene hennes er til det beste for samfunnet. Hun besitter ganske enkelt et annet verdisyn og andre moralske verdier enn meg. Så tror jeg samtidig at de aller fleste ønsker å styre sitt eget liv, ikke bli styrt, men det er likeledes mange som er villig til å gi opp deler av sin økonomiske frihet for trygghet. Da blir det min oppgave å overbevise folk om at mer frihet er forenlig med trygghet.

Sikkerhetsnett

Og plutselig er vi over i velferdsdebatten igjen, for i motsetning til Åm, mener jeg at staten ikke bare skal kunne garantere for din frihet til å leve det livet du vil uten overgrep, men også at staten skal kunne garantere for et system som tar vare på deg hvis du faller fullstendig utenfor. Åms hovedargumentet mot dette er at han anser et statlig sosialt sikkerhetsnett for vold å være.

Jeg siterer: «(…)hva er det egentlig staten kan gjøre? Utøve vold. Tonning Riise sier altså vold=garanti. Hvis vold var kilden til trygghet burde jo jorden for tusenvis av år siden vært svært trygt for da var det jo veldig voldelig. Hvis vold er så fantastisk hvorfor er det først etter at kapitalismen, rettsstaten og det fredelige samfunnet ble utviklet at samfunnet virkelig har blitt trygt og godt å leve i?»

Denne argumentasjonen er så søkt, at det er svært vanskelig å ta den seriøst. Å sette likhetstegn mellom den volden og uroen som hersket i samfunnet for tusenvis av år siden, og et sosialt sikkerhetsnett -basert på en begrenset økonomisk omfordeling, blir så virkelighetsfjernt at det egentlig er direkte humoristisk. Det virker nesten som Åm har blitt litt inspirert av argumentasjonen til Erasmus Montanus (fra Ludvig Holbergs kjente komedie): «Mor Nille kan ikke fly, det kan heller ikke en stein. Ergo er mor Nille en stein».

Ei heller er det et spesielt valid argument at jeg aldri kan garantere at et slikt system, som jeg og mange konservative er tilhengere av, aldri vil bli fjernet. Det finnes ikke en politiker som kan garantere for et systems evige eksistens. Det er umulig. Jeg kan kun argumentere for det systemet jeg mener vil være til det beste for samfunnet, og arbeidet for at dette får flertall.

Like lite som jeg kan garantere for et offentlig sosialt sikkerhetsnetts evige tilværelse, kan Åm og DLF garantere for at det alltid vil være et tilgjengelig privat tilbud. Jeg tror imidlertid at vi kan løse mye av det gigantiske byråkratiet rundt helsevesenet ved å øke egenandelene en del, samtidig som skattebyrden senkes betraktelig. Da sørger man får at folk ikke går til legen hver gang de har fått en flis i fingeren, samtidig som køene går ned, og at folk som virkelig trenger hjelp får denne raskere.

Åm har også helt rett i at den offentlige garantien betyr fint lite, hvis man dør i offentlig helsekø, men Åm tvinger meg faktisk til å argumentere for en offentlig kø (som riktignok burde vært betraktelig lavere), hvis alternativet er intet tilbud i det hele tatt. Jeg er for å legge til rette for flere private forsikringer og tilbud som kan utfordre det offentlige helsevesenet. Det offentlige skal være et tilbud alle har rett til å velge, men ikke tvang. Så det betyr naturligvis at folk også må få lov til å velge bort det offentlige helsetilbudet, hvis de vil det. Hvis man sier fra seg dette tilbudet, skal man også slippe å betale skatt for et tilbud man ikke benytter seg av. En mulig ordning kan være såkalt friborgerskap.

Friborgerskap

Ideen om friborgerskap synes jeg faktisk er rimelig interessant. Jeg senser en del praktiske problemer, i forhold til hvordan skatte og avgiftssystemet er innrettet, som jeg må undersøke litt nærmere. Man betaler jo ikke bare skatt til velferdsstaten, men også for at vi skal ha et forsvar, rettsvesen, politi, skoler, og for å bygge opp infrastruktur som veier, kraftledninger, osv…, men selve ideen om friborgerskap er et system jeg mener også kan være forenlig med konservatismen.

Jeg har ikke konkludert helt, når det gjelder friborgerskap, men la oss ta utgangspunkt i et slikt system. Hvis man innførte friborgerskap ville det ikke være nødvendig med noe ytterligere laissez-faire, slik DLF likevel vil. Friborgerskapet forsvarer enkeltmenneskets rett til å si «la meg være i fred», mens et samfunn, der alle forhold er tuftet på prinsippet om laissez-faire, heller blir et slags motsatt tyranni, et slags frihetstyranni. Og JA, selv en frihetsforkjemper kan hevde at det finnes noe sånt som frihetstyranni. Hvis et menneske tvinges til å være overlatt seg selv, er det også en form for tvang. Et slikt «vi står lykkelige alene for oss selv» samfunn tror jeg heldigvis er like utopisk som sosialistenes kollektivistiske «vi marsjerer lykkelige i takt/himmel på jord» samfunn.

Disputering

Når jeg hevder at laissez-faire, også kan bli et slags tyranni, kommer Åm igjen med det klassiske «ondskap vs fred» argumentet, som jeg egentlig synes begynner å bli ganske kjedelig. Alt som går imot Åms meninger defineres av han selv som ondskap, samtidig som hans egne meninger defineres som fred. Så når jeg hevder at laissez-faire samfunnet også kan bli et slags tyranni, hopper Åm automatisk til den konklusjonen at det jeg da indirekte sier er at fred er en form for tyranni. Jeg minner nok en gang om Erasmus Montanus: «fyll får en til å sove, den som sover synder ikke, ergo – den som er full synder heller ikke». Eller som DLF kanskje ville sagt: Vi er for fred, ergo er alle som ikke er enige med oss for vold. Dette blir rimelig meningsløs disputering, etter mitt syn.

Lov å lykkes

Unge Høyres mantra er «lov å lykkes». Dette er antakelig også DLF enig i, men lov å lykkes betyr litt mer for Unge Høyre. I et konservativt samfunn er det også lov å prøve og feile. Det skal være lov å ta sjanser, feile, og prøve igjen. Det er slik vi skaper muligheter for alle.

Read Full Post »

Jeg leste med interesse Onar Åms kommentar til mitt forrige innlegg om velferdsstaten. Selv savner jeg en tydeligere liberalistisk røst i det politiske landskapet i Norge, og tror både Høyre og resten av de etablerte politiske partiene hadde hatt godt av å bli utfordret litt mer fra også ytre høyrefløy.

(Jeg vil imidlertid påpeke at jeg med ytre høyrefløy ikke mener fascisme. I likhet med DLF så mener også jeg at den vanlige venstre–høyre aksen, der man ser på kommunisme som ytterste venstreside og fascisme som den rake motsetningen, er helt misforstått. Både kommunismen, fascismen og nazismen er systemer som forutsetter at staten eller en fører har absolutt kontroll. Aksen burde heller gå fra totalitarisme på den ene siden og liberalisme på den andre siden, mellom absolutt kontroll, og absolutt frihet (hvor anarkismen plasserer seg i en slik akse, er en annen debatt).)

DLF i norsk politikk

Den norske politiske debatten er svært preget av at den dominerende venstresiden får definere debatten og sette agendaen. I stede for å sette agendaen selv, blir de politiske partiene på høyresiden tvunget til å svare på angrep fra venstresiden, og motbevise feilaktige karakteristikker. Dette skyldes, som jeg også skriver i forrige innlegg, at høyresiden nesten fullstendig unnlater å fremme sin politikk som den moralsk riktige, og låser seg inne i et slags pragmatisk spor der de helhetlige visjonene med politikken forsvinner. Men det skyldes også at vi ikke har en klar nok stemme som utfordrer venstresiden fra ytre høyrefløy.

Dessverre virker det som om DLF ikke er interessert i en slik rolle. Jeg, blant flere, reagerer litt på måten DLF ofte argumenterer. Hvis DLF ikke ønsker reell innflytelse, så kan de i grunn fortsette slik de gjør. Hvis de fortsetter å argumentere på en slik måte at de tilsynelatende nærmest opphøyer seg selv til et allvitende orakel, med den endelige fasiten på ethvert spørsmål, så er det svært få som gidder å ta dem seriøst. Da forblir de en sånn liten «høyre-ekstremistisk gutteklubb», som skriver en del underholdende kritikker av sosialismen, og produserer noen gode quotes av og til som tas opp og brukes av noen aktive i kanskje særlig Unge Høyre og Fpu som følger litt med på hva DLF foretar seg, og er litt aktive på nettforum der en del liberalister diskuterer.

Dette synes jeg imidlertid ville være litt synd, fordi jeg som sagt savner en mer tydelig liberalistisk røst i den politiske debatten. Det er mange intelligente mennesker i DLF som kunne fylt dette rommet, men for øyeblikket blir de mer en parodi på seg selv, gjennom måten de ofte argumenterer på.

Men så tilbake til den egentlige debatten om velferdsstaten:

Anarkismen

Onar Åm skriver at: «Liberalister skulle gjerne ha hatt anarki, hvis det fungerte i praksis, men absolutt all erfaring tilsier at anarki er ustabilt og fører til at mafia tar makten og danner et voldsmonpol. Statsdannelse er altså et uunngåelig onde, og da sier liberalister: hvis staten er uunngåelig er det bedre at vi tar kontroll over den enn at onde mennesker gjør det». 

Jeg regner med at Åm her kun snakker om begrepet anarki -som betyr lovløshet, og ikke anarki -som i anarkismen. Anarkismen er ikke bare imot en stat, men også imot alle former for autoriteter. Eiendomsrett til produksjonsmidlene er en slik autoritet. Eiendom generelt motstrider anarkismen. Ifølge anarkismen har mennesket kun rett til fruktene fra sitt eget arbeid, ikke av andres arbeid. Anarkismen blir derfor en motsetning til hele det kapitalistiske systemet. Ved å eie en bedrift, er du både herre over arbeiderne (selv om de når som helst kan avslutte dette forholdet dersom de ikke er fornøyd), samtidig som du indirekte høster fruktene av andres arbeid. Derfor er både arv, og retten til din egen eiendom, uforenlig med anarkismen.

Eiendomsretten er noe av det mest essensielle i både konservatismen og liberalismen – og et helt nødvendig fundament for å skape nye verdier (manglende eiendomsrett er f.eks. en av de mest medvirkende faktorene til fattigdom i Afrika). Jeg tviler absolutt ikke på at Åm er en tilhenger av eiendomsretten, men jeg synes det var viktig å påpeke dette ideologiske aspektet.

Når det er sagt, kan jeg faktisk til og med være enig med Åm i at et anarki (ikke anarkisme) hadde vært å foretrekke hvis det hadde fungert i praksis. Hvis mennesket kunne levd som frie, fredelige, skapende og innovative mennesker, uten noen former for lover og regler, og uten å begrense andres frihet – så hadde jeg ikke hatt noen motforestillinger mot en anarkistisk samfunnsform. Når vi begge anerkjenner at dette er utopisk blir det imidlertid en diskusjon om hva slags samfunn vi vil ha. Her er nok Åm og jeg enig om en del grunnleggende prinsipper som må ligge til grunn, samtidig som vi har ganske forskjellige løsninger på hvordan samfunnet skal innrette seg etter disse.

Fellesskapet

Så til fellesskapsbegrepet. Jeg er enig i at man skal være forsiktig med å bruke fellesskapet på en måte som understøtter sosialdemokratiets ensidige definisjon av velferdsbegrepet, men konservative har også et litt annet syn på fellesskapet enn liberalister. No man is an island. Du er født som et fritt tenkende individ, men konservative stopper ikke der. Du er også automatisk en del av ulike fellesskaper. De viktigste fellesskapene for konservative er de små private fellesskapene som familien, vennene, organisasjoner, osv… men man kan ikke se fullstendig bort i fra at det å være en del av det norske samfunnet, også kan kalles et fellesskap. Når vi feirer 17. mai har vi alle en felles stolthetsfølelse av hva det vil si å være norsk. Kan ikke denne følelsen også kalles en fellesskapsfølelse?

Denne debatten blir i hovedsak en debatt om grenser for politikk. Hvor skal grensen for statlig inngripen gå? Åm mener at denne grensen går ved en såkalt minimalstat: dvs at statens eneste legitime oppgaver skal være politi, forsvar og rettsvesen. Jeg trekker denne grensen noe lenger. Unge Høyre er f.eks. for en flat skatt med lavest mulig sats. Selv en slik flat skatt, vil innebære en viss omfordeling. Summen av skatten som den flate prosentandelen til en person med høy lønn utgjør, vil naturligvis være høyere enn skatteandelen til en med lavere inntekt.

Omfordeling

Hvorfor er en slik begrenset omfordeling nødvendig? Et eksempel: rusbehandling. Tunge narkomane har ingen ordentlig inntekt, og de har ingen mulighet til å betale for slik dyr behandling selv. Rendyrkede liberalister vil derfor være imot enhver form for offentlig rusbehandling. Den rusavhengige vil enten måtte fullfinansiere behandlingen selv, eller være avhengig av at private initiativ stiller opp.

Åm har helt rett i at «mange mennesker er helt frivillig og ivrig villig til å bidra til å danne private, fredelige sikkerhetsnett i samfunnet for å yte nødhjelp til de som trenger en hjelpende hånd». Derfor synes jeg det er hjerterått at dagens regjering f.eks. stenger private rusinstitusjoner og hindrer private sykehus i å bidra til å gi folk den hjelpen de trenger. Private personers solidaritet, er likevel dessverre ingen garanti for at disse menneskene får en hjelpende hånd.

I motsetning til mange konservative vil jeg faktisk være enig i at enkeltmennesker har en rett til å gå til grunne. Men jeg aksepterer ikke på noen måte at mennesker går til grunne fordi det ikke var tilgjengelig privat hjelp, eller at mennesker ikke får hjelp til å komme ut av en håpløs situasjon fordi det ikke eksisterer tilstrekkelige private foretak. Jeg mener faktisk at det er statlig oppgave å ta vare på de svakeste i samfunnet, ikke ved tvang, men hvis de ønsker hjelp. Åm vil antakelig kalle dette vold, da jeg aksepterer at dette også innebærer en viss form for omfordeling, men som konservativ mener jeg at det er en del av det ansvaret det innebærer å være en del av et samfunn – eller et fellesskap om du vil.

Trygghet

Det stemmer heller ikke at jeg fremstiller trygghet som en ubetinget gode, slik Åm påpeker. Hele innlegget som Åm referer til, baserer seg jo tvert imot på at vi har fått en så omfattende velferdsstat -som garanterer for all mulig utrygghet, eller med andre ord skaper så mye trygghet, at folk i stadig større grad slutter å ta ansvar for sine egne liv. Åm har helt rett i at trygghet i for store doser er ekstremt skadelig, men jeg er litt overrasket over at han benytter denne kritikken ovenfor meg, siden dette jo er blant mine hovedpoeng. Nemlig at velferdsstaten, med sitt, kall det gjerne trygghetstyranni, passiviserer virksomme individer. Den skaper et moralsk forfall i samfunnet, der mennesker venner seg til at det er statens oppgave å gripe inn, hver eneste gang du opplever den minste motgang i livet. Vi slutter altså å tenke over konsekvensene av våre egne valg og beslutninger.

Den store forskjellen på meg og Åm slik jeg ser det, er at Åm ønsker seg en minimalstat for enhver pris. For det første tror jeg at en slik stat, dessverre, også er helt utopisk, nettopp fordi ethvert eksempel i historien viser at de fleste mennesker ikke ønsker et slikt samfunn. Mennesker ønsker noen trygghetsmekanismer. De vil f.eks. vite at de får hjelp hvis de blir syke, og de vil vite at deres barn er sikret en trygg og god oppvekst selv om noe skulle skje med dem.

Høyresidens utfordringer

Utfordringen for høyresiden er altså å bevise at, konkurranse, fri handel, og frihet for enkeltmenneske i et samfunn basert på mangfold og private initiativ, kan fungere samtidig som folk garanteres et sosialt sikkerhetsnett. Høyresidens problem er jo nettopp at venstresiden har fått lov til å ha monopol på velferdsbegrepet. Hvis Åms løsning er å befeste dette monopolet, så kan jeg garantere at høyresiden vil tape ytterligere terreng. Høyres oppgave må nettopp være å sørge for at sosialistenes destruktive velferdstotalitarisme erstattes med et konservativt velferdssamfunn som legger grunnlaget for en fungerende innovativ kapitalisme, fri handel, personlig valgfrihet og velstand – uten at venstresiden vinner frem med sin retorikk.

Laissez-faire kan også anses som et slags tyranni. Laissez-faire innebærer ikke bare retten til å være i fred, men at alle MÅ bli latt være i fred. I motsetning til sosialistene ønsker jeg ikke et samfunn der alle tvinges til å ha staten som sin dagmamma fra krybbe til grav, men i motsetning til Åm så mener jeg at de som ønsker det skal kunne benytte seg av et offentlig sosialt sikkerhetsnett. Dette sikkerhetsnettet er ikke dagens velferdsstat der det for mange lønner seg å ikke jobbe, der det er statens oppgave å bevare inntektsforskjeller, og der man legger opp til passivitet. Men det er et sikkerhetsnett der gigantiske universelle ordninger som indoktrinere mennesker i sosialdemokratiet, omgjøres til et system som har det som fokus å ta vare på dem som trenger det mest.

I et konservativt samfunn er det ingen skam å prøve og feile. I et konservativt samfunn er det ikke bare lov å lykkes, men også lov å ta sjanser, feile, og prøve igjen. Det er kun slik du virkelig skaper mulighet for alle.

Read Full Post »

Feil utgangspunkt

Det er en utbredt holdning, særlig blant mange på høyresiden, at om alle de andre bare hadde visst det samme som oss så hadde de også vært enige med oss. Hadde sosialistene bare kunnet mer økonomi, lest like mye om markedsøkonomiens utvikling, eller sett de samme grafene og tabellene som oss, så innbiller noen seg at de naturligvis ikke ville hatt noe annet valg enn å mene det samme som vi gjør.

Det er lett å falle for denne argumentasjonen, men jeg tror det er en destruktiv vei å gå. I det vi faller for denne argumentasjonen reduserer vi politikk til regnestykker uten mål og mening. Da fjerner vi det ideologiske fra politikken, og sitter igjen med noe rent pragmatisk. Pragmatisk resultatorientert politikk er en av høyresidens største styrker, men vi har en tendens til å glemme det aller viktigste. Pragmatisk politikk er verdiløs hvis den ikke er forankret i en større sammenheng. Det er vår moral og våre verdier som utgjør målet den pragmatiske politikken skal jobbe mot.

Det finnes mange høyrevelgere i dag som sier de gjerne kunne stemt SV, hvis det ikke var for at SV er så virkelighetsfjerne. En del høyrepolitikere slår seg derfor stolt på brystet og konstaterer at de har den mest virkelighetsorienterte politikken. Jeg synes dette minner om moralsk forfall på høyresiden. En slik tankegang anerkjenner sosialismen som det moralsk riktige, men Høyre som det mest pragmatiske. Denne konklusjonen er helt uakseptabel i mine øyne.

Velferdsstaten er umoralsk

Vår politikk er basert på andre moralske verdier enn sosialistenes, og det er også derfor den fungerer bedre. Hvis Høyre virkelig vil bryte ut av det sosialdemokratiske status quo vi har i Norge må vi også fremme våre verdier som de moralsk riktige.

Jeg ønsker å ta et oppgjør med dagens velferdsstat, men Unge Høyres alternativ til velferdsstaten kan ikke bare fremstå som et resultat av «kald og kynisk» utregning. Vi vet naturligvis hvor viktig økonomi er i alle deler av politikken, men vi er ikke bare imot dagens velferdsstat fordi den er dyr og ineffektiv, men fordi den korrumperer samfunnet vårt moralsk. Den reduserer selvstendige oppegående mennesker til passive mottakere av sosiale stønader.

Hva er velferd?

Mange vil mene at det ikke er strategisk lurt å ta et oppgjør med vår hellige ku; velferdsstaten. Jeg er av en annen oppfatning. Jeg ble ikke medlem av et politisk parti for å fronte den politikken som sett fra et strategisk ståsted er lurest, men for å fronte de verdiene jeg tror på. 

Vi må slutte å føre velferdsdebatt på sosialistenes premisser, og heller sette agendaen selv. Høyresiden taper denne debatten fordi sosialistene har fått lov til å definere velferd. Sosialistene kan ikke lenger få lov til å definere velferdsbegrepet. Velferd er ikke bare noe som deles ut fra en offentlig institusjon. Velferd er også noe som skapes mellom mennesker i private fellesskap gjennom frivillige initiativ.

Det er helt umulig å forvente at enkeltmennesker skal bli ansvarlige individer, dersom staten begrenser dets frihet og tar stadig mer ansvar selv. I Unge Høyre vet vi at frihet, ansvar og mangfold henger uløselig sammen. Derfor er Unge Høyre også de eneste som virkelig kan komme med et troverdig alternativ til dagens velferdssystem. 

Som konservative kan vi komme med et annet alternativ enn individualistisk laissez-fare kapitalisme. Eksempler på dette kan være ordninger som f.eks. Hedmark Unge Høyre har vedtatt, som går ut på å bl.a. omgjøre alle inntektsgraderte velferdsytelser til flate ordninger som sikrer alle et basis-kronebeløp, og at alle offentlige velferdsordninger skal kunne erstattes av et privat tilbud av samme eller bedre kvalitet.

Frihet for konservative

Frihet for oss konservative er noe mer enn retten til å være i fred. Selv de mest liberale anerkjenner at en stat er nødvendig – for å ivareta folks frihet. Konservative tar konsekvensen av dette og sier at når fellesskapet er nødt til å ta et begrenset ansvar overfor enkeltmennesket, så må enkeltmennesket også nødvendigvis ha et visst ansvar i fellesskapet.

I et rikt vestlig land som Norge burde et sosialt sikkerhetsnett være en del av statens begrensede ansvar. Det er imidlertid helt nødvendig at det er en tydelig balansegang her, og den norske velferdsstaten er i dag langt over grensen. Et samfunn uten noen form for sikkerhetsnett gir ikke mennesker den tryggheten de trenger for å våge, satse og skape verdier, men et samfunn med en altfor sterk stat som forsikrer alle mot mest mulig usikkerhet er enda verre fordi den passiviserer mennesker og hindrer virksomme individer i å se sine talenter og muligheter. Den norske velferdsmodellen er dessverre et godt eksempel på sistnevnte.

Read Full Post »

Det er ikke noe galt i å diskutere utfordringene og problemstillingene ved innvandring. Det er kun naivt og dumt å ikke ville innse at innvandrings og integreringspolitikken i Norge har mange negative sider. Vi burde f.eks. snart begynne å snakke om hva som er grunnen til at enkelte grupperinger, som i USA regnes blant de største arbeidsressursene, for det meste er sosialklienter i Norge. Hvorfor er det slik i Norge at arbeidsløsheten blant innvandrere fra Afrika er 5 ganger høyere enn for befolkningen for øvrig, mens flyktningene fra Afrika går rett i jobb i USA? Kan det kan være noe med den omfattende velferdsstaten i Norge som tvinger mange innvandrere inn i et avhengighetsforhold til staten, før de rekker å bli kjent med det norske samfunnet og komme seg i jobb? Kan det kanskje være noe med at den sosialdemokratiske mentaliteten i Norge har skapt en passivitet og manglende aksept for det å stille krav?

De siste dagene har Torbjørn Røe Isaksens landsmøtetale i 2007, gått på repeat på Youtube. Denne talen er antakelig en av mine absolutte favoritter, og i lys av innvandringsdebatten som har herjet den siste tiden, er ordene stadig mer aktuelle. Det er særlig partiet fra 02.00 – 05.37 jeg tenker på:

Jeg vemmes av den rasistiske retorikken fra de populistiske sosialdemokratene, på såkalt «ytterste høyre» i Norge. Frp gjør ikke noe annet enn å bidra til ytterligere stigmatisering, gruppetenkning, fordommer, og mistenkeliggjøring av muslimer. De bidrar bare til polarisere debatten, når vi heller burde diskutert virkelige problemstillinger.

Jeg er glad for at det finnes mennesker som tør å ta et oppgjør med rasistiske tendenser og si klart og tydelig at: ”Vi ofrer ikke en tomme, ikke en millimiter for rasisme og fremmedfrykt, ikke en eneste millimeter!”

Read Full Post »

Det er på tide å ta et oppgjør med vår hellige ku; velferdsstaten. Hedmark Unge Høyre har derfor sendt inn en glimrende resolusjon til Landsstyre i Unge Høyre, som jeg legger ut her:

Reduser velferdsstaten – styrk velferden

En stadig større del av befolkningen er avhengig av offentlige stønader. Stadig flere er altså avhengig av støtte fra stadig færre. Unge Høyre vil snu denne utviklingen og mener tiden er inne for å reformere velferdsstaten. Målet med velferdssystemet bør være at flest mulig skal kunne klare seg uten stønader, ikke at flest mulig skal være avhengig av dem. Unge Høyre ønsker et velferdssamfunn som tar vare på de som virkelig trenger det, i stedet for å tvinge selvstendige og oppegående mennesker inn i et avhengighetsforhold til staten.

Sterk reduksjon av skatter, avgifter og offentlige utgifter er derfor helt nødvendig. Høye skatter finansierer velferdsstaten, men gjør samtidig folk avhengige av de samme ordningene de betaler dyrt for å finansiere. Velferdssystemet undergraver derfor sine egen hensikt. Velferdsstatens natur er også grunnleggende usosial, ved at inntektsgraderte ordninger gir mer til de som har mest fra før.

Unge Høyre vil derfor at slike inntektsgraderte ordninger omgjøres til flate ordninger som sikrer alle et basis-kronebeløp.

Pensjon

Unge Høyre ønsker å opprettholde en god basispensjon. Alle skal være sikret en god levestandard ved pensjonsalder, men det burde ikke være en statlig oppgave å opprettholde middel- og overklassens ekstravagante livsstil. Unge Høyre ønsker derfor et flatt pensjonssystem. Dette vil frigjøre milliarder og slik finansiere omfattende skattelettelser som blant annet vil muliggjøre privat pensjonssparing

Unge Høyre vil derfor:

  • Innføre flat pensjon

Skatt

Alle skal ha råd til omfattende pensjonssparing. Å investere i fremtiden må også være en mulighet for de med lav inntekt. Et slikt system forutsetter derfor at skattene er på et lavest mulig nivå.

Arbeidsledighetstrygd

Sosiale stønader er ingen ubetinget rettighet. Arbeidsledighetstrygden bør være en støtteordning for arbeidsledige som aktivt søker jobb, slik at disse sikres en grunnleggende levestandard i en overgangsfase. Det skal imidlertid ikke være statens oppgave å sørge for et tidligere inntektsnivå. Arbeidsledighetstrygden bør derfor være flat. Staten må også kunne kreve at mottakere av arbeidsledighetstrygd aktivt søker jobb, utfører en tilbudt jobb, eller møter til arbeidstrening eller utdanning. Dersom kravene brytes bortfaller arbeidsledighetstrygden umiddelbart.

Unge Høyre vil derfor:

  • Innføre flat arbeidsledighetstrygd

Sykelønn

Norge har den friskeste befolkningen i verden, de mest sjenerøse sykelønnsordningene, og det høyeste sykefraværet. Når verdens friskeste befolkning også er mest syk, er det åpenbart noe som ikke stemmer. Dette illustreres ganske godt ved å se på hvilke dager de fleste tar ut egenmelding. Det er neppe tilfeldig at mandag overlegent vinner konkurransen om det høyeste sykefraværet. Sykelønnsordningen er altså selve problemet, ikke løsningen. Pensjonister, arbeidsledige og uføre går drastisk ned i inntekt mens det samtidig gis full kompensasjon ved sykefravær. Unge Høyre synes dette er svært urettferdig og mener samme prinsipp må gjelde for sykelønn som for alderstrygd og arbeidsledighetstrygd. Det skal ikke være statens oppgave å opprettholde nåværende eller tidligere inntektsnivå ved arbeidsfravær, men å sikre en nødvendig basiskompensasjon.

Unge Høyre vil derfor:

  • Innføre flat sykelønn

Valgfrihet i velferdsordningene

Det skal ikke være mulig å stå uten et sosialt sikkerhetsnett i Norge, men alle skal ha mulighet til å velge bort det offentlige tilbudet til fordel for et privat tilbud.

Unge Høyre vil derfor:

  • At alle offentlige velferdsordninger skal kunne velges bort til fordel for private tilbud for dem som ønsker det. 

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »