Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Ytringsfrihet’

(Hovedkronikk i Dagbladet 02.02.2012 – les og kommentar på Db.no HER)

«Hvor er rasistene blitt av?» Det er så jeg hører den desperate klagesangen. I årevis har krenkelser og «brune» oppstøt gitt en del av dem med enkel tilgang til avisspaltene åndelig og/eller økonomisk levebrød. Muligheten til å sitte på sin hvite hest og peke fordømmende mot mannen i gata.

Men til tross for «forjævliseringen» vi ofte blir utsatt for fra spaltene i rikspressen, som med ivrig lune vil fortelle oss hvor rasistiske vi er, tror jeg faktisk samfunnet går framover. Mennesker som Arne Myrdal har ikke lenger noen resonans i norsk offentlighet. Politikere som Vidar Kleppe er for lengst fordrevet til betydningsløse politiske skanser. Jeg har bare så vidt vage minner fra 8-årsalderen om et rasistisk parti i Norge med navn Hvit Valgallianse.

Det går framover, men ikke alle klarer å nyte dette. For hva skal kommentatorene nå fordrive tiden med, dersom de ikke daglig kan sette seg ned foran skrivepulten og føle seg krenket på vegne av ulike grupper til blekket spruter?

Se, en neger!

Dagens ungdommer har vokst opp med ulike kulturer, religioner og hudfarger på alle kanter, og de fleste synes ikke dette er noe spesielt lenger. Vi har fortsatt mange utfordringer, men jeg har store problemer med å se at samfunnet vårt er blitt mer intolerant eller fremmedfiendtlig. Tvert imot. Det er ingen som sperrer opp øynene lenger ved synet av en med mørk hudfarge, eller et forelsket homofilt par.

Det ironiske er at mange av dem som påberoper seg å være toleransens voktere sliter med å akseptere dette – at samfunnet faktisk blir mer tolerant. Uskyldige spøker som åpenbart ikke er sagt med noen form for rasefordommer, skal blåses opp og tolkes mest mulig rasistisk. Kanskje er det nettopp disse «toleransens voktere» som burde gå litt i seg selv?

Konsekvensen av at ting blir mer alminnelig burde også være at de blir mer uproblematiske å spøke med. Hvorfor reagerer vi i det hele tatt på en jødevits, negervits, eller homovits for den saks skyld, hvis vi mener at hudfarge, etnisitet og seksuell legning er bagateller?

Sammen med den økende toleransen har det vokst fram en fintfølende og litt forvirret generasjon. Jeg snakker ikke om alvorsgenerasjonen. Denne nye generasjonen omfatter også store deler av norske kjendiser, akademikere, kommentatorer og samfunnsdebattanter. «Generasjon krenket» burde de hete.

Nå er vi alle rasister

Det siste vi nå skal bli forferdet over er et par uskyldige jødevitser fra programmet Brille. Panelet fikk i oppgave å finne svaret på hvorfor ortodokse jøder ikke spiser seigmenn. «Det er vel nazi-digg, da,» var Atle Antonsens forslag, mens Tore Sagen mente at det var «for å unngå kliss i krøllene». Kanskje produsentene av laban-seigmenn burde henge seg på debatten, krenket over å bli forbundet med ordet «nazi»?

Det er allerede skrevet altfor mye om «mokkamann-fadesen» på årets Spellemannsprisutdeling. Jeg finner det likevel verdt å bemerke at mens resten av Kjendis-Norge kastet øl, brukte begreper som «jævla fittehøl», oppfordret til vold på twitter, eller raste på andre måter – ja i det hele tatt oppførte seg som en gjeng pubertale bygdetullinger på ungdomsfest – så var det fra nettopp bygda at det kom litt sunt folkevett. ««Mokkamann»? Hva faen er gæli med det?» var reaksjonen til Ole Ivars-vokalist Tore Halvorsen. «Det var absolutt ikke rasistisk ment, det var bare et ordspill, bare tull (…) Hva er galt med mokka?» spurte Halvorsen. Kanskje flere skulle la seg inspirere av litt sunt bygdevett?

Det er heller ikke lenge siden den svenske artisten Timbuktu raste etter å ha sett en tegneseriestripe av Frode Øverli som, med en finurlig blanding av ordspill og tegning, karikerte et gammelt kannibalsk stammesamfunn. Problemet var at disse kannibalene hadde mørk hudfarge, og det fikk altså Timbuktu til å «se svart».

Den svenske rapperen følte seg så personlig støtt at han skrev et brev til redaktøren der han uttrykte at «jeg kjenner meg krenket av dette og er veldig lei meg». Krenket av hva? Kannibaler? Det tullete utspillet ble ytterligere tragikomisk når Øverli selv svarte at han var «knust over denne saken».

Ville han sagt det samme dersom det var en fotballsupporter, bussjåfør, MC-medlem, mannlig frisør, eller en annen representant for en av Øverlis yndede karikaturobjekter som følte seg krenket? Antakelig ikke. Rasismestempelet er blitt den selvhøytidelige politiske korrekthetens trumfkort. Nå er vi alle rasister, og hvis vi mener at vi ikke er det, så ligger bevisbyrden hos oss.

Den nye intoleransen

Så bedrøvelig kjedelig har store deler av dagens offentlighet blitt at selv humorister, musikere og komikere – de som egentlig skal være våre frontkjempere mot moralistene – har tilsluttet seg denne begredelige emosjonelle pornoen. I «toleransens» navn er vi i ferd med å skape en ny intoleranse. I stedet for å kjempe fram en offentlighet der hudfarge og etnisitet behandles som de bagatellene de burde være (få ting, om noe, burde jo være mer likegyldig for hvordan vi ser på et menneske), er vi i ferd med å skape en offentlig debatt der vi går rundt med lupe og leter etter ord og setninger som kan tolkes i diskrimineringens navn.

Det fantastiske med humor er at det bryter opp tabuer og gjør samfunnet mer åpent. Hvordan skal vi skape bedre integrering og mer samhold hvis alle går rundt og er redd for si noe feil hele tiden?

Heldigvis har vi noen hederlige unntak. «Jeg er flau over at når jeg først skal beskyldes for å sjikanere noen, ikke hadde et mye drøyere, friskere og mer raffinert poeng slå i bordet med (…) Jeg er ikke for jødehets spesielt, men hets generelt. Alle må få litt hver,» var Atle Antonsens kommentar til føleriet.

Foreldrene mine vokste opp med Monty Python. Jeg vokser opp med denne alvorsgenerasjonen. Hadde det ikke vært for folk som Atle Antonsen måtte jeg blitt i overkant pessimist.

(Innlegget kan også leses på Civitas nettsider)

Advertisements

Read Full Post »

Det er sjelden jeg har vært så enig med Jens Stoltenberg som i dagens Dagbladet-utspill.

Der gir statsministeren uttrykk for at han mener «ytringsansvar» er et forvirrende begrep, og gjør slik sett en aldri så liten irrettesettelse av sin egen ungdomspartileder, Eskil Pedersen.

Stoltenberg følger opp med to sitater, som jeg i begge tilfeller kan stille meg helhjertet bak:

– Jeg synes det (ytringsansvar) er et upresist begrep. For jeg mener at vi har et ansvar for å ytre oss og for å ta til motmæle. Ikke for å nekte folk å si noe fordi jeg mener det er dumt det de sier, sier Stoltenberg til VG.

og:

– Ytringsfrihet innebærer blant annet at vi skal akseptere meninger, standpunkter og ytringer som vi er uenig med, som er provoserende og irriterende. Og det synes jeg kanskje er litt forvirrende når vi har denne debatten om debatten, fordi jeg synes det er lettere å debattere standpunkt enn å debattere om noen kan ha et standpunkt, sier Jens Stoltenberg.

Problemet med Stoltenbergs utspill er at jeg lurer på om han virkelig mener det. Hvis Stoltenberg mente noe med dette prinsipielle utsagnet, så må han vel også mene at det skal gjelde rasistiske ytringer? Av alle standpunkt, så burde vel disse være blant de viktigste å få frem, slik at vi nettopp kan debattere dem ned, og bruke det ansvaret vi har for å ta til motmæle.

Isåfall er jeg interessert i å høre om statsministeren nå vil fjerne rasismeparagrafen? Hvis ikke er det pent lite innhold i utspillet hans.

Read Full Post »

(Opprinnelig trykket som hovedinnlegg i Aftenposten 04.08.2011 og lagt på bloggen i etterkant)

Det er forståelig at norske aviser ikke ønsker å trykke hatefulle innlegg, men de som likevel gjør det, fortjener honnør fremfor kjeft.

Alvor av ordene. «Mer demokrati og mer åpenhet» skal være Norges svar på tragedien 22. juli. Dersom dette er mer enn fin retorikk, innebærer det politiske realiteter vi må ta innover oss.

«Det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, og det betyr noe hvordan vi velger å møte andres holdninger.» Ordene tilhører kronprins Håkon, fra hans appell på Rådhusplassen. Statsminister Jens Stoltenberg har gjentatt at vårt svar på den grusomste handlingen Norge har opplevd i fredstid må være «mer demokrati og mer åpenhet». Jeg stiller meg helhjertet bak disse budskap. Nå må vi passe på å gjøre alvor av ordene.

For bak denne fine retorikken ligger det noen konsekvenser vi må ta innover oss, hvis vi mener alvor. Det er en, av og til, ubehagelig erkjennelse at «mer demokrati og mer åpenhet» nødvendigvis må innebære en større tilstedeværelse av også stemmer vi overhodet ikke liker. Denne erkjennelsen har dessverre manglet i store deler av Europa de siste årene.

Rettsforfulgt for uttalelser.

I 2008 ble den tidligere skuespilleren Brigitte Bardot idømt en bot på 120 000 kroner på grunn av et offentliggjort brev til Frankrikes daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy i 2006 der hun blant annet skrev at muslimer ødelegger landet. Den østerrikske politikeren Susanne Winter ble i 2009 bøtelagt etter svært krasse karakteristikker av profeten Muhammed. Det er ikke lenge siden det pågikk en rettssak mot den nederlandske høyrepopulisten Geert Wilders, etter at Wilders blant annet sammenlignet Koranen med Hitlers Mein Kampf. Og tidligere i år ble en spaltist i den franske avisen Le Figaro bøtelagt for å ha skrevet at de fleste narkolangere er svarte eller arabere.

Dette er bare noen av mange eksempler på journalister, politikere og andre som er rettsforfulgt de siste årene for kun skriverier og uttalelser. I Norge har denne tendensen vært langt mindre – det burde den fortsette å være. For alle disse landene har mye større og voksende høyreekstreme miljøer enn vi har i Norge. Den mest kraftfulle reaksjonen Norge kan vise for fremtiden, vil være å fjerne rasismeparagrafen, og si at det norske folk er klare til å møte hatefulle meninger med motargumenter. Bildene av de 200 000 menneskene med roser i hendene som fylte Oslos gater, burde være bekreftelse nok.

Hatefulle meninger blir ikke avkledd i lukkede fora, men i offentligheten.

Falsk form for toleranse.

I debatten som har oppstått i etterdønningene av 22. juli, roper flere etter strengere rammer for offentlig debatt. Det er jeg sterkt uenig i. Jeg har full forståelse for at norske aviser ikke ønsker å ha overlagt krenkende eller hatefulle innlegg på trykk, men de som likevel velger å trykke slike innlegg, fortjener honnør fremfor kjeft. Terrorhandlingene har gjort det viktigere enn noen gang å få hatefulle meninger frem i lyset. Hatefulle meninger blir ikke avkledd i lukkede fora, men i offentligheten.

Vi må selvsagt ikke forveksle ytringsfrihet med redaktørenes rett til å bestemme hva de selv ønsker å trykke i sin egen avis. Jeg mener naturligvis ikke at det er noen rettighet å ytre seg på andres «eiendom». Likevel, om noen skal ha en dårlig klump i magen i disse dager, så er det ikke dem som lot hatefulle innlegg slippe til, men dem som så dem og lot dem forbli uimotsagt.

Det er viktigere enn noen gang at ikke ekstremister – ved lov – blir tvunget inn i lukkede rom der meningene deres får lov til å ligge og ulme, mens de nører oppunder hverandres offermentalitet. I stedet må vi møte disse holdningene med nettopp «mer demokrati og mer åpenhet» i en fri, offentlig debatt. Hvis vi skaper et klima der meninger vi ikke liker sensureres bort, ender vi opp med en falsk form for toleranse. Det er en farlig oppskrift, men det er ikke minst en krenkelse av tolerante menneskers rett til å ta et oppgjør med de intolerante holdningene som eksisterer.

Jeg er ikke først og fremst tilhenger av rasisters rett til å ytre seg av hensyn til rasistenes ytringsfrihet.

Plikt som medmenneske.

Toleranse er ikke bare enkelt. I definisjonen av en tolerant samfunnsmodell må det også være en innebygd aksept for det intolerante. Samtidig er det en ansvarliggjøring av alle tolerante mennesker. Jeg er ikke først og fremst tilhenger av rasisters rett til å ytre seg av hensyn til rasistenes ytringsfrihet. Å nekte en rasist å ytre sin mening er en grovere krenkelse av min frihet, fordi det frarøver meg det jeg føler er min rett og plikt som medmenneske: Å reagere på hatefulle ytringer.

Demokrati, åpenhet, toleranse og humanitet. Dette er ikke verdier som har kommet gratis. Vi må jobbe for disse hver dag. Budskapet i disse dager er at «sammen er vi sterke». Jeg tror også at vi nettopp skal bekjempe hatefulle ytringer sammen.

Krever å ta til motmæle.

Jeg blir opprørt når det norske lovverket forteller meg at jeg er så lite i stand til å møte for eksempel Tore Tvedt og andre nynazisters holdninger, at jeg skal beskyttes mot synet av dem. Jeg vil ikke beskyttes. Jeg krever å få høre oppgulpet de har å komme med, for jeg krever å ta til motmæle.

Read Full Post »

Hvordan utvikler sensur seg? Det var et av temaene på dag 2 av Oslo Freedom Forum, under sesjonen «Evolution of censorship»

Det har har vært så fullt av interessante foredrag på konferansen så langt at jeg ikke har hatt tid til å gjøre stort mer enn å skrible ned leddsetninger og stikkord i hyperfart. Jeg ville likevel legge ut en kjapp post om dagens sesjon om ytringsfrihet, og mine egne refleksjoner knyttet til temaet.

Ettersom teknologien utvikler seg, får vi stadig flere muligheter til å spre budskap. Samtidig får også autoritære regimer flere midler til å sensurere informasjon. Boken du har i nattbordskuffen kan ikke elimineres med mindre noen finner den, låser opp skuffen og brenner den. Informasjonen du har lagret på nettet kan slettes fra andre siden  av kloden. En bok kan ikke blokkeres. Det kan internett. Samtidig har internett gitt hver og en av oss et mektig våpen som før var forbeholdt noen få; nemlig evnen til å spre informasjon.

Gregory Shvedov, fra kaukasus-området, driver nyhetsbyrået Caucasian Knot, som dekker hendelser i hver av de 20 områdene i Nord-Kaukasus i Russland. Caucasian Knot er en web-portal som støtter det sivile samfunn og uavhengige medier ved å sikre offentlig tilgang til rapporter om menneskerettighetsbrudd i Kaukasus.

Shvedov var spesielt opptatt av vårt samfunnsansvar i den nye mediesituasjonen. Det er ikke lenger slik at det er opptil en avisredaktør, et mediehus, en tv-reporter, osv… å spre historier. Dette ansvaret hviler nå også på hver og en av oss. Man sier gjerne at pressen er den fjerde statsmakt. Den fjerde statsmakt er nå blitt hver og en av oss.

Shvedov ba alle instendig om å tenke igjennom dette ansvaret. Bruk så lite som en halvtime hver uke på å kommentere på en youtubevideo, spre en bloggpost, legg igjen en kommentar, og vær med på å gjøre en viktig forskjell. Både ved å fortelle andre om historiene, og ved å la de som bringer dem på bordet vite at de blir sett.

Men ytringsfriehten trues ikke bare fra udemokratiske regimer. Jeg synes det var særlig interessant at Oslo Freedom Forum også hadde valgt å invitere Jacob Mchangama til å holde en innledning og delta i denne diskusjonen. Mchangama er ikke fra et diktatur eller en autoritær stat på noen måte, men tvert imot en jurist fra Danmark (mange som leser denne bloggen kjenner han sikkert godt som sjefsjurist i tankesmien CEPOS.)

Mchangama bragte et viktig inspill inn i ytringsfrihetsdebatten, nemlig vestlige demokratiers sensurering av ytringer.

«Diktaturer sensurerer for å hindre demokrati. Vestlige land gjør det for å beskytte demokrati.»

En viktig påminnelse om en skummel utvikling. For det er et voksende intellektuelt tilsnitt i vestlige land som i «toleransens» navn ønsker å forby intolerante ytringer. I europeiske land har det vokst frem stadig flere forbud mot hatefulle ytringer, rasisme, osv… I Frankrike har pro-Palestina aktivister blitt rettsforfulgt for å ta til orde for boikott av Israel, i Nederland har Arab European League blitt idømt bot på opp til 40.000 kroner for trykking av provoserende karikaturer av jøder, ekseplene er mange. I Norge hadde vi en nylig debatt om hvorvidt man burde kunne fengsles for å brenne koranen.

Hvis vi begynner å forby de samme rettighetene i vårt eget land som andre risikerer livet for hver dag , så er vi inne på et skummelt spor. Hvis frihet skal ha noen betydning i det hele tatt, så må det innebære retten til å fortelle folk hva de ikke vil høre.

Hvis vi begynner å forby de samme rettighetene i vårt eget land som andre risikerer livet for hver dag , så er vi inne på et skummelt spor. Hvis frihet skal ha noen betydning i det hele tatt, så må det innebære retten til å fortelle folk hva de ikke vil høre. Forbud mot hatefulle ytringer betyr ikke at de ikke eksisterer. Christopher Hitchens argumenterer sterkt for at Holocaust-fornektelse ikke bare må tillates. Det må vies ekstra oppmerksomhet. Slike holdninger må motbevises, ikke gjemmes bort.

Jeg vil gå enda lenger. Det er min mening at det å forby holocaust-fornekting, for å bruke det eksempelet, er en mye verre forbrytelse mot et samfunn, enn det er å fornekte holocaust. For hva sier det egentlig om tilliten til menneskene i et samfunn, hvis vi er så lite i stand til å møte argumenter og holdninger av verste sort at vi må forby dem fremfor å ta til motmæle. Og dernest: hva sier vi da egentlig til alle dem som kjemper for disse rettighetene hver dag?

Å forby meninger, det være seg tolerante eller intolerante, er alltid intolerant.

Read Full Post »

(Debattinnlegg i VG – kan også leses på VGDebatts nettsider)

I etterdønningene av massakren i Mazar-e Sharif har det vokst frem en absurd debatt om ytringsfriheten har noen skyggesider. Selvfølgelig har den det. Skyggesidene er hele poenget.

Forfatter Arne Berggrens ønske om å preventivt bure inne folk som har ”idiotiske meninger” er ikke bare en kortslutning, slik Vebjørn Selbekk skriver i VG 6. April. Det er en farlig holdning. For det er betimelig å stille spørsmålet: Hvem representerer den største trusselen mot vårt vestlige demokrati? Er det den amerikanske pastoren Terry Jones som kun har brent en bok, eller Arne Berggren som tar drapsmenn i forsvar og vil bure inne folk som bare har ytret sin mening.

Berggren har heldigvis møtt liten forståelse for sitt syn i norsk presse og samfunnsliv så langt. Det er betryggende, men motargumentene tar ikke innover seg hele alvoret i Berggrens argumentasjon. VGs avistegner Roar Hagen møtte Berggren til debatt i Dagsnytt 18, og minnet om at det finnes krefter i Holland som vil forby koranen fordi den er støtende. Et godt eksempel på hvor ute å kjøre vi er hvis Berggrens logikk skulle få rot. Hagen burde imidlertid dratt poenget videre, og stilt Berggren følgende spørsmål: hvem er det som bestemmer når en ytring går over streken?

Pøbelvelde
I dette øyeblikk har Norge ca 500 soldater i Afghanistan. I arbeidet med sivil gjenoppbygging, må de bl.a. beskytte kvinner som ønsker å bevege seg uten burka. Sterkt bevæpnede terrorister blir voldsomt provosert av kvinner som ikke dekker seg til. De ser på det som en forakt for deres religion. Hva er Berggrens svar til disse? Kanskje kvinnene bare burde dekke seg til i stede for å gå rundt og provosere unødvendig ved å vise ansiktet sitt? Når reaksjonene er så sterke kunne man kanskje latt være kollidere sånn med Talibans virkelighetsoppfatning?
Eller er det faktisk sånn at vi ikke kan akseptere at voldelige pøbler får definere hva som er akseptable ytringer? I stedet for å spørre: ”hvor langt er vi villig til å legge forholdene til rette for suicidale tullinger?” burde Berggren stilt seg det åpenbare spørsmålet: er det riktig at det å si sin mening skal medføre en fare for sitt eget liv?

Fri meningsutveksling
Hele fundamentet i et demokrati er fri meningsutveksling, nettopp fordi det er gjennom fri meningsutveksling at vi luker ut forkastelige holdninger. Vi gjør det ikke ved å bure folk inne, men ved å vise hvorfor de tar feil. Min familie i Brumunddal husker fortsatt den profilerte rasisten Arne Myrdal. De husker at hele 4.000 mennesker i en liten by med da ikke stort mer enn 7.000 innbyggere møtte opp på torget, 20. september 1991, da Myrdal skulle tale og snudde ham ryggen alle sammen. Hadde det vært bedre å bure Myrdal inne før han fikk åpnet munnen?

På Abid Rajas dialogmøter i Litteraturhuset ble Muhammed Ali Chisti invitert til å holde et foredrag med tittelen ”Derfor hater jeg jøder”. Resultatet var at ikke bare sentrale norske muslimer, men at også Chisti selv, tok avstand fra uttalelsene i ettertid. Det var resultatet av en fri meningsutveksling der forkastelige holdninger fikk møte verbal motstand og ikke vold. Intoleransen tapte fordi den møtte toleranse – ikke munnbind og fengselsceller.

Moral og juss
Berggren skriver i sin kronikk at ”demokratiet hviler på ideen om at forskjellige syn møtes og sammen finner en ny vei”, men det er ikke den amerikanske pastoren Terry Jones som truer denne verdien. Jones har ikke gjort annet enn å benytte sin ytringsfrihet. Det er Berggren som vil fengsle folk som bringer provokative syn inn i denne utvekslingen. Berggren ser ikke ut til å forstå forskjellen på moral og juss. Det er Jones juridiske rett å fremme intolerante holdninger. Samtidig er det vår moralske plikt å ta avstand fra dem. Slik er forholdene i en debatt der meninger møter meninger. Det er først når vold kommer inn i bildet at tolerante mennesker tvinges ut på barrikadene for å forsvare intolerante ytringer de ellers ville argumentert mot. På Dagsnytt 18 gjentok Berggren poenget om at vi har regler mot f.eks. Holocaust-fornektelse i Europa. Jeg er glad for at dette ikke er forbudt i Norge. Hva sier det egentlig om samfunnet vårt hvis vi ikke klarer å dementere selv de groveste eksemplene på forkastelige holdninger? Det er ikke mulig å bekjempe ekstremisme ved å skyve den under bordet.

Bøfler og muslimer
Fri meningsutveksling er ikke mulig uten provokasjoner. Det vil alltid finnes både tolerante og intolerante mennesker, men hvis vi av frykt for de intolerante meningene er nødt for å sensurere dem, fremfor å bekjempe dem verbalt, så er det ikke intoleransen vi har drept, men toleransen.
Jeg avslutter med å sitere Frank Rossaviks twitter-melding: ”Som liberaler føler jeg meg krenket. Kan jeg nå myrde Arne Berggren og regne med at en kulturdust gir ham ansvaret?” Svaret er nei Rossavik. Ifølge Berggren må du først bli bøffel… eller muslim.

Read Full Post »

Folk som ikke forstår de mest grunnleggende prinsippene i et demokrati bør ikke få representere FN som spesialutsending noe sted. FNs spesialutsending i Afghanistan, Staffan de Mistura, burde få sparken umiddelbart.

Angrepet fra sinte demonstranter i Afghanistan som førte til at 7 FN-ansatte mistet livet har berørt mange. Særlig tungt er det naturligvis for FNs utsendinger i Afghanistan som har mistet kjære venner og kolleger. Det forsvarer imidlertid ikke slike uttalelser som Staffan de Mistura har kommet med.

Å gjøre seg til forsvarer av voldshandlinger på grunn av noens ytringer er det stikk motsatte av FNs overordnede mål: å arbeide for «internasjonal fred og sikkerhet». Pastor Terry Jones koran-brenning er en idiotisk handling, men det er ikke sånne som Jones som er en trussel mot verdensfreden. Den kommer fra sånne som Mistura som forsvarer voldens plass som erstatning for ord.

Mistura uttalte nylig at han mente pastor Terry Jones burde holdes ansvarlig for de grusommer handlingene mot FN-ansatte:

«Den som bør få skylda for dette, er den personen som skapte nyheten, personen som brente Koranen. Ytringsfrihet er ikke det samme som frihet til å krenke andres kultur, religion eller tradisjoner», sier Mistura

Hvordan en person med slike holdninger kan få fortsette å representere FN fatter jeg ikke. Holdningene er jo et hån mot alt FN jobber for.

Ytringsfriheten er faktisk – enten vi liker det eller ei – en juridisk rett til å krenke. Jeg har rett til å krenke andre, og de har rett til å krenke meg. Der sterke meninger møtes vil det alltid være noe som kan føle seg fornermet. Det er ikke mulig å aksepterer meningsytringer, hvis folk skal ha en rett til ikke å føle seg krenket.

Noe annet er uforenelig med noen form for demokrati eller fredelig samfunn.

Skal vi følge Misturas logikk ville det vært legitimt med nye kristne korstog mot alle muslimske grupperinger eller land som har gjort krenkende ting mot kristendommen, eller vestlig kultur. Og dersom Oslo bispedømme hadde mobilisert til masseangrep på TV2-ansatte, da Otto Jespersen brente bibelen på Rikets Røst i 2006, må Mistura da tydeligvis mene at det ville vært Jespersens ansvar.

Ytringsfrihet er den mest grunnleggende bærebjelken i et demokrati, nettopp fordi ytringsfriheten ikke er enkel. Dersom vi kun forsvarte ytringsfriheten når den beskytter ytringer vi liker, så har dens funksjon egentlig opphørt å eksistere. Ytringsfriheten blir først relevant når den beskytter ytringer vi ikke liker.

Personlig har jeg ikke noe behov for å forsvare Terry Jones, og hans handlinger. Jeg synes Koran-brenningen var unødvendig, og ganske idiotisk når vi vet hva den betyr for mange. Likevel er Jones ved sin fulle rett til å brenne hvilken bok han vil, eller si høyt akkurat hva han mener om noens kultur, religion eller tradisjoner. Gale pøblers handlinger kan ikke og skal ikke rokke ved dette.

Dersom man aksepterer meninger, er man samtidig nødt for å akseptere krenkelser. Juridisk. For en krenkelse skal selvfølgelig ikke beskyttes mot moralsk avsky. Ytringsfriheten forsvarer også min rett til å reagere på ytringer jeg ikke liker, men ikke med vold. Det er hele kjernen i et demokratisk samfunn, at meninger skal kunne måles mot hverandre.

Det er derfor viktig å alltid være seg bevisst forskjellen på en moralsk og juridisk fordømmelse av ytringer. For vi må ikke komme dit at vi diskuterer sensur av noens ytringer, fordi noen ikke takler dem. Det ville være et sykdomstegn for samfunnet, og samtidig et hån mot alle tolerante mennesker. For hva sier det egentlig om oss mennesker hvis vi ikke klarer å dementere hatefulle ytringer med toleranse?

Hvis vi snur om på det så vil det også være slik at tolerante ytringer alltid vil krenke intolerante mennesker. Hvis vi av frykt for de intolerante meningene er nødt for å sensurere dem, fremfor å bekjempe dem verbalt, så er det ikke intoleransen vi har drept, men toleransen.

Derfor er Misturas ytringer en større fare for demokratiet, enn noen ytterliggående pastor noensinne har vært.

Read Full Post »

(Har tatt noen av poengene fra forrige bloggpost, og utvidet dem til et Minerva-inlegg. Kommenter gjerne innlegget der)

Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undetrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele menneskeheten.

Liu Xiaobo er en av verdens aller fremste symboler i kampen for grunnleggende menneskerettigheter. I flere tiår har han vært en frittalende kritiker av kommunistregimet i Kina, han har blitt arrestert og truet gjentatte ganger, men har aldri gitt opp. Nå har han fått Nobels fredspris for sin utrettelige kamp for frihet, menneskerettigheter og demokratisk reform i Kina.

Dessverre vil han neppe få muligheten til å ta imot prisen selv. I dag sitter Liu Xiaobo i fengsel for å ha ytret sine meninger. Uretten mot Xiaobo er ikke bare en urett fra et undertrykkende regime mot et enkelt individ, det er en urett som angår oss alle.

Å legge bånd på menneskers frie tenkning og ytringer er også å legge bånd på søken etter mer kunnskap og sannhet. Å legge bånd på ett enkelt individs rett til å ytre sin mening, er samtidig å legge bånd alle andres mulighet til å danne sin egen karakter. For det er gjennom fri meningsutveksling at individet danner sin moralske karakter. I dag er millioner av mennesker i Kina frarøvet denne muligheten.

Alle taper på sensur
På høyresiden sier vi ofte at «holder du enkeltmennesket tilbake, så holder du også samfunnet tilbake». Liu Xiaobos kamp illustrerer dette. I Kina i dag sensureres internettsider med informasjon som myndighetene ikke liker, sosiale medier sensureres for å forhindre at kinesere skal få enda mer innblikk i og inntrykk fra resten av verden, og autoriserte skolebøker forteller kun den virkeligheten som Kinas kommunistregime regner for sann. Det betyr at for hver oppvoksende generasjon vil det bli stadig færre mennesker som kjenner Kinas virkelige historie.

I en global verden angår dette oss alle. Det er vår plikt å gi kampen for den mest grunnleggende rettigheten vi har: retten til å ytre sine meninger, en stemme. Det er vår plikt å la Liu Xiaobos kamp bli hørt.

I boken «On Liberty» leverer John Stuart Mill et nesten kompromissløst forsvar av ytringsfriheten, men Mill nøyer seg ikke med et typisk prinsipielt forsvar av enkeltindividets rettigheter. Liberale tenkere har ofte tilnærmet seg debatten om ytringsfrihet med et slags naturrettslig utgangspunkt. Som utilitarist må Mill forene sitt radikale forsvar av enkeltindividet med et instrumentelt forsvar til samfunnets felles beste:

The peculiar evil of silencing the expression of an opinion is, that it is robbing the human race; posterity as well as the existing generation; those who dissent from the opinion, still more than those who hold it. If the opinion is right, they are deprived of the opportunity of exchanging error for truth: if wrong, they lose, what is almost as great a benefit, the clearer perception and livelier impression of truth, produced by its collision with error.

For Mill er sensur en forbrytelse mot hele menneskeheten. Den besynderlige ondskapen i å tvinge en meningsformidler til taushet, sier Mill, er at den raner de som avviker fra meningen enda mer enn dem som fremmer den. Hvis oppfatningen er korrekt, frarøves nåværende og fremtidige generasjoner muligheten til å skifte ut feil med sannhet. Hvis oppfatningen er gal, frarøves man en nesten like stor fordel; et klarere inntrykk av sannhet, produsert av dens kollisjon med feil.

Alle mennesker er feilbarlige og det er kun gjennom frie ytringer man kan oppdage sannheten. En mening som ikke kan forsvares mot kritikk og argumenteres for har ingen verdi. Først når vi har hørt alle innvendinger og fremdeles mener at vi har rett, har vi grunnlag for å mene dette.

Mill understreker også at ingen majoritet har rett til å frarøve et enkelt menneske retten til ytre sine meninger:

If all mankind minus one were of one opinion, mankind would be no more justified in silencing that one person than he, if he had the power, would be justified in silencing mankind.

Samme hvor stor majoriteten i et spørsmål måtte være, er sensur av selv den minste minoritets frie meningsfremsetting en forbrytelse mot hele samfunnet.

Sensur muliggjør undertrykking
I en globalisert verden der vi i stadig større grad er avhengige av hverandre, er det å kue andre til taushet det beste våpenet undertrykkende regimer har mot reaksjoner fra resten av verden. Holocaust, folkemordet i Kambodsja, Josef Stalins gulager, historiens mørkeste kapitler har alltid blitt muliggjort gjennom taushet, sensur og systematisk undertrykking av opposisjonelle røster.

George Washingtons ord illustrerer brutalt ytringsfrihetens fundamentale nødvendighet i ethvert demokratisk samfunn: «If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter.» Derfor er årets fredspris så viktig. Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter, er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undertrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele menneskeheten.

Read Full Post »

Older Posts »