”Forakt i forkledning” er overskriften på Iselin Åsedotter Strønens anmeldelse av min bok om Hugo Chávez i Klassekampen, lørdag 26.01. Til det kan jeg jo bare svare at min forakt nok ikke er spesielt godt forkledd.
At min bok ”Diktator i forkledning” er skrevet av en som fra starten av ikke har hatt et spesielt godt øye til Venezuelas kontroversielle president, er ingen hemmelighet, og det forsøker jeg heller ikke å skjule. Nettopp derfor har jeg problemer med å forstå den etterlyste nøytraliteten i kritikken av min bok, som ironisk nok kommer fra aktører som selv har et særdeles subjektivt syn.
Jeg har i det hele tatt problemer med å forstå selve nøytralitetsidealet. Jeg synes, tvert imot, det hadde vært befriende om flere, som åpenbart har sterke politiske meninger, var åpne om det fremfor å gjemme seg bak en akademisk tittel.
Jeg skal være forsiktig med å diskutere med anmelderen om anmeldelsen av min egen bok, men det er et par momenter jeg gjerne vil kommentere. Samtidig er diskusjonen om Chávez og Venezuela en debatt jeg selvsagt vil fortsette.
Lettvint kritikk
Strønen er kritisk til kildebruken i boken min og begrunner dette med at jeg skriver at jeg ”ikke forsøker å være objektiv, men har støttet meg på mest mulig objektive kilder”. Det gjelder for de fleste kapitlene, men enkelte steder er kildene mer selektive. I disse tilfellene har jeg også gitt forklaringer på utvalget selv. Det hadde vært redelig om Strønen nevnte at jeg selv gir begrunnelser for utvalget av kilder der jeg har måttet velge mellom ganske ulike virkelighetsbilder.
Ett eksempel er kuppet i 2002. Min primærkilde, Brian Nelsons bok: The Silence and the Scorpion”, er kontroversiell, slik alle fortellinger om kuppet i 2002 er. Det blir imidlertid for enkelt å skrive at Nelson ”reproduserer opposisjonens versjon av hendelsene”. For det er Nelsons bakgrunn og utgangspunkt som gjør ham interessant.
Etter å ha vært utvekslingsstudent i Venezuela og siden besøkt landet jevnlig, var Nelson blitt overbevist om at radikal forandring var nødvendig. Da han reiste til Venezuela for å skrive boken sin, var det ikke som Chávez-kritiker, men som dedikert chavista. At han, etter omfattende granskning, endte opp med noe helt annet enn det han hadde tenkt å skrive, fordi bevisene pekte i en annen retning, gjør at boken, etter mitt syn, er særlig relevant.
Lite kontroversielt
Jeg er også overrasket over at kapitlene om politiske fanger og om forbindelsene til FARC omtales som ”de mest kontroversielle”. Det er ingen systematisk fengsling av politisk opposisjonelle i Venezuela, og det skriver jeg heller aldri. Men det er flere eksempler på politiske fengslinger. At eksempelvis dommer Maria Lourdez Afiuni er en politisk fange er det ikke bare jeg som mener, men også FN, EU og Amnesty, for å nevne noen. Dette er altså lite kontroversielt hos andre enn ihuga revolusjonsromantikere.
Skepsisen hos Strønen til kapittelet om FARC er spesielt interessant. For her går jeg jo nettopp i rette med mange utbredte forestillinger hos Chávez’ sterkeste kritikere, som nærmest vil tegne et bilde av en president i direkte og ideologisk ledtog med FARC. Jeg mener dette er unyansert, og argumenterer tvert om for at Chávez ikke er noen ideolog, men at han i tidligere år har hatt sympati for FARC-geriljaen. Når FARC har stått i veien for det Chávez har sett på som nasjonale interesser, har han ikke tatt side med FARC. Det vennskapelige forholdet til FARC i perioder har nok snarere vært et resultat av at Chávez tidligere har innbilt seg at det var i tråd med Venezuelas interesser. Chávez har imidlertid flere ministre som nok i større grad har stått i ideologisk ledtog med geriljaen, eller deltatt i narkotikaomsetningen.
Jeg er selvfølgelig kritisk til forbindelsene mellom regjeringen og organisert kriminalitet, men tegner et ganske annet bilde enn mange av Chávez’ kritikere gjør.
Ikke så viktig med demokrati?
Jeg er for øvrig enig i at fattigdom og sosial ulikhet er en av de viktigste inngangsportene for å forstå Venezuela. Derfor er det også viktig å understreke hva jeg har skrevet og hva jeg ikke har skrevet. Boken er ingen samfunnsvitenskapelig analyse av Venezuela. Den er ikke et sosialantropologisk forsøk på å forstå den jevne venezuelaners tankesett. Den er en gjennomgang av en rekke politiske utviklingstrekk som, uavhengig av deres årsaker, har beveget seg i autoritær retning. Det betyr ikke at alt det andre ikke er interessant, eller viktig, men det er ikke dette som har vært mitt fokus.
Jeg registrerer likevel at flere sympatisører av ”den bolivarianske revolusjonen” er tilsynelatende lite interessert i å kommentere mine mange eksempler på omfattende maktmisbruk, og mer opptatt av å kritisere alt jeg ikke skriver om. Kan det være at Strønen, i sin iver etter å forstå, glemmer helt grunnleggende demokratiske prinsipper?
Strønen oppsummerer sin kritikk med at boken alt i alt ”synes å være drevet fram av en moralsk (og eurosentrisk) forargelse over at Det Udemokratiske har slått rot i Venezuela…”. Det er en kritikk jeg lever godt med. Udemokratiske utviklingstrekk er, etter mitt syn, noe det er svært betimelig å være moralsk forarget over.
Og hvis det er eurosentrisk å være for liberalt demokrati, så er det en tittel jeg mer enn gjerne smykker meg med.
Grenser for Politikk 