Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2010

Som konservativ føler jeg at det er min plikt å gjøre folk oppmerksomme på våre lange tradisjoner og kulturhistorie.

Ved juletider i fjor skrev jeg om juletradisjonenes hedenske opprinnelse, og ja du gjettet riktig: påsken er ikke noe annerledes. Dette er, for å ha avklart det med en gang, IKKE et innlegg mot de som feirer Jesu liv, død og oppstandelse, det må de gjerne gjøre. Det har jeg ingenting imot. For meg er det likegyldig om folk feirer Jesus, Osiris, Mithras, Dionysos eller Attis (historiene deres er omtrent identiske).

Dette er et innlegg mot alle dem som i disse tider forteller meg at jeg uansett feirer en kristen høytid ved å følge våre påsketradisjoner. For det gjør jeg så aldeles ikke. Det faktum at jeg kjøper påskeegg, eller spiser påskelam med familien representerer like lite noe kristent for meg, som det representerer vårgudinnen Ostara for kristne.

Tradisjoner
Som konservativ har jeg stor respekt for tradisjoner og historie, og det er nettopp fordi disse helligdagene våre er et resultat av lange tradisjoner – at de representerer årtusener med kulturhistorie – at jeg også synes det er hyggelig med påsketradisjonene våre. Det finnes ikke en eneste tradisjon i påsken som ikke er en tilpasning av eldgamle hedenske tradisjoner som eksisterte lenge før kristendommen etablerte seg. Det er til og med en rekke kristne organisasjoner som opponerer mot dagens kristne påskefeiring, fordi de mener det kun er hedensk symbolikk og elementer i den. De mener at påsken er i direkte strid med Guds lover slik de står skrevet i bibelen.

Jeg skal imidlertid ikke vie dette mye tid, for jeg har ingen interesse av å fortelle kristne hva påsken skal symbolisere for dem. Jeg vil bare ha meg frabedt at kristne skal fortelle meg hva påsken skal symbolisere for meg. Påsketradisjonene våre er et resultat av gamle skikker som har blitt adoptert og tilpasset så mange ganger, at man antakelig kunne skrevet et tre-binds verk om hva de til ulike tider har representert. Jeg skal også nyte påsken, på samme måte som mange kristne, men det skal jeg gjøre i visshet om at jeg markerer lange tradisjoner hvis opprinnelse ikke nødvendigvis har noenting med kristendommen å gjøre.

Opprinnelse
Påsken har vært gjenstand for feiring, omtrent siden det har eksistert mennesker. Påsken og våren representerer nytt liv. Mennesker har alltid feiret fruktbarhet, og de hedenske tradisjonene knyttet til dette har blitt overført til dagens kristne påske.

Påske
Det norske ordet Påske kommer av det hebraiske ordet ‘Pasah’ som betyr «forbigang». Jødene har feiret Påske i over 1000 år før Jesus ble født. Den jødiske påskefeiringen henviser til historien om Moses og jødenes utvandring fra Egypt. Farao nektet jødene å reise, og Gud lot en etter en 10 landeplager ramme Egypt før Faraoen ga seg. Ved den tiende landeplagen lot Gud den eldste sønnen i hver egyptisk familie dø, men til jødene sa han at han ville la deres førstefødte leve hvis de slaktet et lam, spiste det den natten, og strøk blodet av lammet på dørkarmene sine. Da dødsengelen kom gikk den derfor forbi alle husene med blod på dørkarmene. Ordet påske («forbigang») stammer altså fra jødenes feiring av at Gud gikk forbi husene deres, og sparte deres førstefødte, og er likeledes en feiring av at jødene fikk forlate Egypt og dra til Israel.

Men påskefeiringens opprinnelse går også mye lenger tilbake enn dette. La oss se på det engelske ordet ‘Easter’. Det er mange teorier om opphavet til navnet ‘Easter’, men mange av disse er antakelig beslektet. En forklaring er at det stammer fra den gamle Anglo-Saksiske fertilitetsguden Eostre eller Eostra – et navn som ligner veldig på det tyske ordet ‘Ostern’ som stammer fra det Anglo-Saksiske begrepet Estor-monath som betyr begynnelsens måned, og henviser til våren – måneden da nytt liv begynner. ‘Easter’ kan også simpelthen være en enkel engelsk omstavelse av navnet til den gamle syriske gudinnen Ishtar, som på syrisk uttales helt likt det engelske ‘Easter’. Isåfall er det ganske interessant fordi det babylonske navnet til denne gudinnen var Astarte, ektefellen til solguden Baal, som i bibelen er fordømt av Gud som den mest avskyelige av avguder. Opprinnelsen til det engelske ordet for den «kristne» påsken er altså muligens fordømt av bibelen.

Historie
Påskefortellingene om Jesus, er i likhet med julefortellingene, heller ikke spesielt unike. Gjennom århundrer har dusiner av ulike guder i ulike kulturer til ulike tider kunnet berette om tilnærmet akkurat samme historie. Hvorfor kristendommens plagiat av disse gamle historiene har slått slik rot finnes det mange forklaringer på, men den vellykkede absorberingen av andre kulturer og religioners tradisjoner – i stedet for å forsøke å tvinge andre til å endre sine – har helt klart spilt en nøkkelrolle.

Babylon
Påskens hedenske røtter ligger i feiringen av vårjevndøgn. Et jevndøgn er ett av de to tidspunktene i året når jordens akse verken heller fra eller mot solen. (Fra Wikipedia: Vårjevndøgn eller jamvår inntreffer rundt 20.–21. mars og høstjevndøgn inntreffer rundt 22.–23. september hvert år. 21. mars kalles «det offisielle vårjevndøgn». Det er denne datoen som er utgangspunkt for når påsken kommer i ulike år. Første påskedag er første søndag etter første fullmåne på eller etter 21. mars. Det er imidlertid ikke den virkelige månens bevegelse som bestemmer påskedatoen, men en tenkt middelmåne som beveger seg med helt jevn hastighet og ikke har det noe uregelmessige bevegelsesforløpet som den virkelige (reelle eller astronomiske) månen er kjent for.)

Å feire vårens begynnelse er kanskje den eldste form for høytid i menneskelig kultur. I land med et mer nordlig klima, har den representert enden på en «død» sesong, og begynnelsen av nytt liv, sammen med viktigheten av fruktbarhet og reproduksjon. Den tidligste referansen vi har til en slik høytidsfeiring kommer fra Babylon, ca 2400 år f.kr, der byen ‘Ur’ skal ha hatt en feiring dedikert til vårjevndøgn i løpet av mars eller april. Antakelig har jødene hentet deler av sin feiring fra nettopp Babylon, i den tiden mange jøder var holdt fanget i det Babylonske riket. Babylonerne er muligens blant de første som brukte vårjevndøgn og høstjevndøgn som viktige snupunkter i året.

Cybele
De fleste kulturer rundt middelhavet har antakelig hatt sine egne vår-høytider. Fokuset for disse festivalene har vært en gud hvis død og oppstandelse symboliserer døden og gjenfødelsen av nytt liv på denne tiden av året. De fleste av disse religionene hadde også guder som avbildet som døde og gjenfødt. Turen ned til dødsriket, slik vi gjerne kjenner fra norrøn mytologi her i Norge, var ofte et sentralt element i oldtidens gudetro, der guden stiger ned i dødsriket for å utfordre kreftene der, og stiger opp igjen. Attis, den frygiske (Frygia: landskap i Lilleasia, i de vestre, sentrale delene av det anatolske høylandet, en del av dagens Tyrkia) gudinnen Cybeles ektefelle, var en av de mest populære. I andre kulturer er han kjent som Osiris, Orfeus, Dionysos eller Tammuz.

Tilbedelsen av Cybele startet i Roma ca 200 år f.kr. og en kult dedikert til henne var til og med lokalisert i Roma på det som i dag er ‘Vatican Hill’. Tidlige kristne og Cybele-tilbedere, som holdt til i nærheten av hverandre, feiret antakelig sine festivaler på samme tid. Begge ville selvfølgelig argumentert for at deres Gud var den eneste sanne.

Eostre, påskehare/påske-egg
Som nevnt tidligere er navnet ‘Easter’ antakelig en avstamning fra Eostre, eller ulike variasjoner av navn som Ostara, Ishtar, Astarte, Isis, osv… To av Eostres viktigste symboler er haren (fordi den symboliserer fruktbarhet og fordi folk mente de så en hare i en fullmåne), og egget, som symboliserer den voksende muligheten for nytt liv. Det spesielt interessante ved dette er at mens disse fortsatt spiller en viktig rolle i den «kristne» påskefeiringen har kristendommen ikke fullt ut innlemmet disse elementene i sin egen mytologi. Andre symboler fra andre høytider har etterhvert fått nye kristne meninger, men forsøk på å gjøre dette med mange av dagens påske-symboler har vært mindre vellykket.

Kristne feirer påske som en religiøs høytid, selv om både kristne og ateister som regel feirer påske på en distinkt ikke-religiøs måte med sjokolade, godteri, påskeegg, påskeharer, osv… De fleste kulturelle referanser til påsken inkluderer disse elementene – hvilket altså egentlig bare er hedenske skikker som i moderne tid har blitt kommersialisert.

Påskelammet
Men hva med elementene som er mer inlemmet i kristendommen, som påskelammet eller selve korset. Er ikke disse i hvert fall et eksempel på rene kristne symboler i påsketiden? Påskelammet er antakelig det nærmeste vi kommer et kristent symbol i påsken. Selv om det er en tradisjon som unektelig er hentet fra den jødiske påskefeiringen, er bibelen full av symbolikk (eks. «guds lam») som gjør nettopp påskelammet til et naturlig symbol for en kristen påskefeiring. Likevel er dette også et eksempel på velintegrerte gamle tradisjoner. Lammet har til alle tider vært et symbol på uskyldighet, og dermed et naturlig offer til fruktbarhetsguder ved starten på en ny vårsesong.

Korset
Selv korset – det fremste kristne symbolet – er også eldgammelt. Faktisk er korset også et eksempel på et av de aller eldste symbolene vi kjenner til. Den kanskje eldste kjente bruken av korset er knyttet til guden Tammuz. Bokstaven ‘T’ ble på babylonsk skrevet som et kors. Korset som symbol representerte bare forbokstaven til guden Tammuz. Diverse objekter fra perioder datert lenge før kristendommens tid, er også merket med kors. Å bli hengt på korset var en vanlig straffemetode lenge før Jesu tid. Vi kjenner også godt til korset som symbol fra norrøn mytologi – da særlig tau-korset, som symboliserte hammeren til guden Thor.

Konklusjon
Det er altså ikke pga Jesu liv, død og oppstandelse at vi i utgangspunktet feirer påske slik vi gjør. Hadde det ikke vært for forhistoriske kulturer og forhistoriske guder så hadde ikke disse tradisjonene eksistert.

Avslutningsvis vil jeg understreke at dette innlegget ikke er et innlegg mot religion, eller religiøse tradisjoner. Jeg har tvert imot umåtelig stor respekt for de tradisjonene som har formet samfunnet vårt, og markerer de med glede. Men det er ganske intolerant å kreve at jeg, andre ateister, eller nordmenn med annen religiøs overbevisning skal måtte feire jul eller påske som en kristen høytid. Det er fullt mulig å feire disse tradisjonene, og ja, samtidig anerkjenne at vår tradisjon er en kristen tilpasning av disse elementene, men uten å måtte ilegge dem noen bestemt religiøs betydning.

I likhet med julen, så feirer jeg påske på ganske tradisjonell måte her i Norge, fordi jeg synes det er hyggelig, men de representerer like lite noe religiøst for meg, som de representerer tilbedelsen av guden Cybele, eller hyllester av den nordiske guden Thor, for kristne.

Jeg ber også andre legge merke til at det her er ateisten som er den tolerante. Det er nemlig ikke jeg som forteller andre hva påskefeiringen skal bety for dem. Derfor vil jeg også ha meg frabedt at andre skal fortelle meg hva den skal bety for meg.

Så til slutt: til alle kristne, ateister, agnostikere, alternativt spirituelle, hedninger eller helgener for den saks skyld – riktig god påske til dere alle.

Advertisements

Read Full Post »

(NB! Advarer om sterke bilder i denne posten)

Da er jeg hjemme igjen etter en flott helg med nesten 500 Unge Høyre folk, på Unge Høyres landskonferanse. Jeg hadde gleden av å skolere to flinke og engasjerte grupper i skoledebatt  (takk til Johannes for morsomt poeng under søndagens debatt) og dette sammen med internett-problemer har gått utover bloggingen denne helgen. Nå er det imidlertid ingen unnskyldning lenger (kudos til Stefan som har oppdatert jevnlig også under Landskonferansen)

Internasjonal politikk og menneskerettigheter var viet ekstra oppmerksomhet på Landskonferansen, noe jeg satte stor pris på. Særlig var det gledelig å høre Thor Halvorsens foredrag om situasjonen på Cuba og Latin Amerika forøvrig. Jeg har lenge etterlyst mer skolering om nettopp situasjonen på Cuba, et tema jeg har skrevet mye om på denne bloggen før (Les: Cuba før Castro og Che Guevara var en feig morder eller søk på Cuba i bloggens søkefelt)

Den manglende kunnskapen om Cubas moderne historie er skremmende. Cuba er ett av vår tids største tragedier. Cubas moderne historie, er historien om hvordan et velstående land, rikt på naturressurser, og med alle muligheter for å lykkes, på få år ble til en lutfattig øy, der befolkningen undertrykkes, initiativ drepes, kreativitet kues, og all mulig velstandsutvikling holdes tilbake – kun for å tjene regimets syke trang til makt.

Rødgrønne politikere har flere ganger besøkt Cuba, uten å legge opp til et eneste møte med opposisjonelle. Den rødgrønne regjeringen har også sluttet å invitere opposisjonen på Cuba, til den offisielle 17. mai feiringen i ambassaden. Den rødgrønne regjeringen er indirekte med på å legetimere et av verdens mest grusomme regimer. Dette bør vi ikke akseptere lenger.

En typisk omtale av Cuba er noe sånt som at:«Cuba er et fattig diktatur. Castro regimet nekter befolkningen grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, men de har likevel velsinget befolkningen med et gratis helsevesen av ypperste klasse, og tross alt, skapt noe fremgang».
Dette er omtrent like dumt som om noen skulle si følgende: «Ja, Nord-Korea er kanskje verdens mest grusomme regime, men Kim Jung-Il har lykkes i å avskaffe arbeidsledigheten og utjevne sosiale forskjeller til befolkningens glede».

De færreste vet at Cuba var et ganske velstående land før Castro. Batistia som ofte omtales i historiebøker som en grusom diktator, kan ikke sammenlignes med Castro-regimet. Jeg har snakket med mange eksil-cubanere, og lest mye stoff om Cuba fra mennesker som har hatt muligheten til å formidle historien sin uten å gå gjennom Castros propaganda-maskineri. Beskrivelsene er entydige. Alle omtaler sammenligninger mellom Batista og Castro som latterlige. Ja, Batista var en drittsekk, sier de. Men Batista var først og fremst et politisk problem, ikke et sosialt eller økonomisk problem.

Enkle fakta understøtter dette:

– immigrasjon
Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958, ett knapt år før Castro regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

– barnedødelighet
Ifølge FNs beregninger for barnedødelighet rangerte Cuba i 1958 (i pre-Castro cuba) helt i toppen, på 13. plass i hele verden. De rangerte altså ikke bare over hele Latin Amerika, men også over Vest-Europeiske land, land som Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Portugal og Spania. Under kommunistregimet har de falt til 44. plass, og det er etter at tallene er kunstig nedjustert.

Cuba har en abortrate på 0,71 for hvert fødte liv, og bare små hint om komplikasjoner er nok til at fostre blir abortert, på et hvilket som helst stadie. (FNs tall kan heller ikke helt stoles på, fordi de stort sett baserer på de tallene hvert enkelt land gir.) Likevel femholdes barnedødeligheten ofte som en av eksemplene på Cubas flotte helsevesen.

– matmangel
Gjennomsnittshøyden blant cubanere har falt med 8 cm, bare de siste 25 årene. For første gang i cubansk historie finner man tusener av barn som lider av sykdommer knyttet til proteinmangel, som abnormalt store hoder proporsjonalt med kroppen.

Før Castro, under Batista, hadde Cuba det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen. Etter at Che Guevara hadde vært industri-minister i ett år, rasjonerer Cuba mat og stenger fabrikker. Det var ingen rasjoner på mat eller matmangel under Batista, og proteinforbruket var blant verdens høyeste – i dag lider Cuba altså av sykdommer knyttet til proteinmangel.

– tilgjengelig informasjon;
Før Castro, på 50-tallet, kunne cubanere velge mellom over 50 daglige aviser. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land». I dag kontrolleres hvert ord som publiseres noe sted, hvert ord som undervises i skolen, og det er forbudt å eie en bok som ikke er produsert av kommunist-regimet.

Og til slutt:

HVA MED HELSEVESENET DA?
Ja, hva med helsevesenet? Det må da være noe sant i alt snakket om det fantastiske helsevesenet på Cuba. Vi har jo sett Michael Moores film, der det cubanske helsevesenet fremstår som rene idyllen. Og ja, det er noe sant i det. For kommmunist-regimet, og turister som kan betale, er det cubanske helsevesenet flott. For alle andre er det en skitten pøl som ikke er noe menneske verdig.

Hvis du ikke tar med dine egne lakener, håndkler og såper, så er det gjerne senger som dette – fulle av størknet blod, skitt og møkk – som møter deg når du kommer på sykehuset:

Dette er hvordan den allmenne cubaners fasciliteter gjerne ser ut (og nei, dette er ikke en nedlagt, fraflyttet bygning):

Her ser vi en vaskebalje i bruk på ortopedisk avdeling:


Slik behandles gjerne en mann som har skadet foten:

Og her er et bilde fra en akutt-avdeling:

Nei, dette er ikke bilder fra Auschwitz selv om man skulle tro det. Dette er bilder som har blitt sneket ut av mennesker, modige nok til å risikere livet for å fortelle sannheten om helsevesenet på Cuba. I mellomtiden drar ignorante filmskapere som Michael Moore, politikere som i beste fall er lettlurte idioter,- eller i verste fall  er likefyldige eller gladelige medspillere for Castros propaganda-kampanje, på studieturer til Cuba.

Der nyter politikere og byråkrater godt av den luksusen landet tilbyr turister og særlig representanter fra andre regjeringer, mens vanlige mennesker på Cuba mangler grunnleggende menneskerettigheter, ikke får kjøpe et såpestykke uten rasjoneringskort fra det totalitære regimet, og lider under forhold vi ikke ville unnet noe menneske. De burde skamme seg.

Read Full Post »

Inpirert av helgens konferanse, der det bl.a. ble satt fokus på Cuba og menneskerettigheter legger jeg ut et forkortet utdrag om Cubas historie, fra et tidligere innlegg om utenrikspolitikk:

Historisk bakteppe
Cuba har lidd under en rekke diktatorer, og et ustabilt politisk system, men jeg velger å begynne i 1948. I 1948 retunerer Batista til cubansk politikk, fra et opphold i Florida, etter valgnederlaget i 1944. Han blir valgt til senator, og stiller til valg som president i 1952. Meningsmålingene indikerer imidlertid nederlag for Batista og han tar makten på egenhånd. Sammen med en gruppe misfornøyde militær-offiserer og politiske aktivister blir Prío Socarrás kastet uten motstand. (Fra 1940 – 1944 var Batista faktisk en demokratisk valgt og populær president, som bl.a. var med på å utforme den Cubanske grunnloven)

26. juli, 1953, angriper en gjeng terrorister, på Fidel Castros kommando, de militære hovedkvarterene i Santiago. Halvparten blir drept, og en tredjedel tatt til fange. Fidel Castro som ikke deltok i angrepet selv, går i skjul, men overgir seg en uke senere. 51 av de 99 gjenlevende rebellene blir dømt til 13 års fengsel. Batista som senere ble portrettert som en brutal, nedtrykkende, diktator, lar Castro-brødrene slippe ut etter 22 måneder i fengsel.

I 1958 er Carlos Márquez-Sterling den egentlige vinner av presidentvalget, etter å ha vunnet provinsene i Havana, Camagüey, Matanzas og Pinar del Rio, men Batistas kandidatur blir likevel vilkårlig valgt til vinner i provinsene Las Villas og Oriente. Regjeringen hevder at Batista har tatt så mange flere stemmer her, at han til sammen har flere stemmer enn Márquez-Sterling. Castro skjønte at det ikke kunne være en demokratisk vinner av valget for at hans revolujon skulle være vellykket: Castros terrorister holdt derfor folk unna stemmelokalene i disse områdene. Da Batistas regjering tok de tomme stemmeurnene, fylte dem med ferdig utfyldte og merkede stemmesedler, og erklærte Batista som vinner hadde Castro det utgangspunktet han trengte. Amerikanske politikere og medier bet på.

26th of July movement
Etter det mislykkede angrepet i 1953 flyktet Raul og Fidel Castro til Mexico, og rekrutterte en liten hær av terrorister (26th of July Movement) med den hensikt å invadere Cuba. Sent November, 1956, seilte Castro, og ca 80 opprørere, inkl Ernesto ‘Che’ Guevara fra Mexio på båten Gramma. De blir stoppet av Batistas styrker, og alle utenom ca 10 stk blir drept, og Raul, Fidel og Che flykter inn i fjellene i Sierra Maestra. Historien vil ha det til at Castro deretter bygget en stor gruppe basert på voldsom folkelig støtte. Denne støtten er mildt sagt massivt overdrevet. I 1957, styrte ikke Castro over stort mer enn en liten gruppe opprørere i fjellet.

Radikale medier
Amerikanske medier har hatt større betydning enn historien ofte tillegger dem. Det er et unektelig faktum at amerikanske mediers partiske, subjektive, unyanserte, og virkelighetsfjerne gjengivelse av Castro og hans bevegelse, var en svært medvirkende faktor til Castro-regimets maktovertakelse.

I April 1957 kommer New York Times journalist -Herbert L. Matthews, til Sierra Maestra for å intervjue Castro og hans rebeller. Over tre forsideartikler evner Matthews å presentere Castro som bl.a. en, jeg siterer: «patriotisk landsbyboer», «en sterk anti-kommunist», og en «Robin Hood forsvarer av folket». Matthews skrev at Castro hadde: «sterke ideer om rettferdighet, demokrati, sosial rettferdighet, nødvendigheten av å gjenopprette grunnloven, og holde valg». Dette, sammen med voldsomme overdrivelser vedrørende Castros folkelige støtte, størrelsen på hans styrker, osv… gir Castro mye større troverdighet og oppslutning blant befolkningen på Cuba.

Naive byråkrater får økt innflytelse
USAs utenrikspolitikk er også en svært medvirkende faktor til Castros maktovertakelse. Utenrikspolitikken i USA forandrer seg ganske drastisk etter John Foster Dulles bortgang i 1959. I 1957 får Dulles kreft, og makten i utenriksdepartementet utøves i stor grad av ambisiøse byråkrater. Mange av byråkratene i systemet (og flere i CIA) var overbevist om at en tilpasning til Russland var eneste muligheten for å unngå en atomkrig – og utnyttet muligheten til å oppnå makt innenfra i sine beskyttede posisjoner i utenriksdepartementet.

Det er blitt en populær forestilling at man ikke kjente til Castros kommunistiske nettverk på denne tiden. Det stemmer ikke, men mektige krefter gjorde sitt for å hindre at de kom frem i lyset. Den amerikanske ambassadøren i Cuba, Arthur Gardner, er blant dem som raskt «kjente lusa på gangen». Han beskrev Castro som en kommunist og en terrorist. Dette ble imidlertid ikke akseptert. Gardner ble kalt tilbake og Earl T. Smith ble oppnevnt til å erstatte ham. Smith fikk ikke engang konsultere med sin forgjenger før han tiltrådte. I stedet sendte utenriksdepartementet han til, ja nettopp, Herbert L. Matthews, for briefing (New York Times-korrespondenten som hyllet Castro).

Det stopper heller ikke her. I offisielle rapporter advarte også den amerikanske ambassadøren i Mexico, Robert Hill, gjentatte ganger om Castros kommunistiske tilknytninger. I senere høringer i Senatet, der Hill ble tatt under ed, bevitnet han følgende: «Individuals in the New York Times put Castro in power». Han snakket for døve ører.

Batista mister støtte
Etter valgfusket i 1958, mistet Batista all gjenværende amerikansk støtte. I januar, 1959, flykter Batista, etter at USA har avslått forespørsler om styrker og hindret andre produsenter i å sende våpen til den cubanske regjeringen. I januar, 1959, kan Castro derfor ta kontroll over Cuba uten store problemer. Til tross for at Batista har flyktet, og Cuba egentlig har en rettmessig valgt president, velger USA altså under «ledelse» av naive byråkrater å la en revolusjonær terrorist, med kjente kommunistiske forbindelser, ta makten i landet.

Det blir ikke mindre tragikomisk av at Castros første handling som president/diktator var å få alle stemmesedler og annen dokumentasjon fra valget i 1958 – valget som gjorde at Batista mistet all støtte – ødelagt.

Demokrati var mulig
Castro visste at dersom Manuell Marquez-Sterling fremsto som den beviselig rettmessige presidenten, ville det ødelegge hans sjanser. Castro berettet selv ved en anledning til den argentinske ambassadøren, at dersom Batista når han gikk av hadde anerkjent Marquz-Sterling som Cubas rettmessige president, ville han selv antakelig aldri vunnet makten. I stedet for å støtte det egentlig demokratisk valgte alternativet, tillot USA en kommunist-diktator å ta makten.

Castro kunne nå, slik advarslene varslet om, flagge sin kommunistiske agenda. Han beordret ekspropriasjon av alle amerikanske eiendommer på Cuba. Politiske fanger ble henrettet i storskala, og det var ikke lenger mulig å overse de grove bruddene på alt som heter menneskerettigheter på Cuba. Situasjonen endret seg nærmest over natten.
Før Castro, hadde Cuba en stor middelklasse, på ca 36% av landets populasjon. Nå er Cuba et totalitært regime som undertrykker befolkningen sin. Et land der hundrevis (om ikke tusenvis) av mennesker dør hvert eneste år mens de forsøker å svømme, eller på andre måter, flykte til Floridas grenser.

Read Full Post »

(INNLEGGET VAR PÅ TRYKK I MINERVA.AS 23. MARS 2010)

Den østerrikske økonomiske skolen baserer seg på mange av prinsippene som Burke anvendte i sin forståelse av historiens evolusjonære utvikling. Kan Hayeks idé om markedets spontane orden, og østerrikske økonomisk teori, av den grunn kalles konservativ?

Burke var en sterk kritiker av ideen om sosiale kontrakter, og så isteden på samfunnet som et resultat av en ikke-planlagt historisk evolusjon. Samfunnets institusjoner er et resultat av lange tradisjoner, sprunget ut av en rekke forskjellig politiske, kulturelle og sosiale omstendigheter, og er således et resultat av så uhyre kompliserte mellommenneskelige mekanismer at de hverken kan planlegges eller forutses. I denne forståelsen ligger også frykten for store abstrakte planer for radikale politiske, økonomiske og sosiale reorganiseringer av samfunnet.

Det er denne manglende kunnskapen om noen endelig fasit for samfunnet som gjør sterk konsentrasjon av makt så farlig. Vår manglende kunnskap både om hvordan samfunnet burde være, og hvordan det kommer til å bli, er nettopp det som gjør grenser for politikk og individuell frihet til grunnleggende konservative ideer. En bør kanskje også kalle dem forutsetninger for at noe i det hele tatt skal kunne kalles konservativt i ideologisk forstand, da dette i realiteten er betingelser for å unngå brå forandringer som skaper opprør og kaos.

Innebygget evne til fellesskap
Både biologiske, økonomiske og historiske argumenter tyder på at mennesket har en innebygget evne til å innordne seg i fellesskaper, fordele arbeid, og koordinere sine individuelle evner på en måte som fremmer den enkeltes egeninteresse og samfunnets totale nytte. Mennesket er den eneste skapningen på denne planeten som ikke ser ut til å ha noe naturlig element. Fugler bygger reder i trærne slik de alltid har gjort, beveren bygger demninger i elvene, mens mennesker – som før levde huler og jaktet med spyd – bor i høyblokker store som fjell, hus med innlagt vann og strøm, og tjener til livets brød gjennom et digitalt univers som ikke eksisterte for få år siden.

Det er lite som tyder på at det, selv hos våre tidligste forfedre, noen gang har eksistert en slags hobbsiansk brutal dyrisk naturtilstand – en alles kamp mot alle. Det er tvert imot klare indikasjoner på at mennesket helt siden opprinnelsen har innordnet seg i fellesskaper. Lenge før det en gang fantes ideer om politiske systemer, er det helt tydelig at mennesker må ha laget regler for sin sameksistens i et slags marked – en sosial orden – som la begrensninger for markedsaktørene på en eller annen måte. I en verden der mennesket ofte er underlegent både i størrelse, hurtighet, sanser og styrke, ligger vår overlegenhet antakelig i vår evne til å handle med hverandre og fordele arbeid.

Opplyst egeninteresse
«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, but from their regard to their own interest», skriver Adam Smith i Wealth of Nations. Den enorme gjensidige verdien i å handle med hverandre skyldes altså ikke et genuint ønske fra noen om å fremme det store fellesskapets beste. Bakeren, bryggeren og slakteren går på jobb hver dag først og fremst fordi det fremmer deres egen interesse. Men uten å ha planlagt det, og til og med uten å vite det, promoterer de samtidig samfunnets felles interesser.

Jeg forsøker ikke med dette å hevde den populære forestillingen at Adam Smith var tilhenger av, eller opphavet til, ideen om ”homo economicus”. Smith hevdet på ingen måte at mennesket var et rasjonelt vesen som alltid ville maksimere sin egen og samfunnets nytte når det forfulgte sine egne egoistiske behov, men Smith skjønte at markedsmekanismene er uhyre kompliserte, og koblet sammen på en så kompleks måte at ingen politiker, tross markedet og menneskets mange svakheter, kan styre det som en maskin og justere dets komponenter etter eget forgodtbefinnende

Smith forstod at enkeltmennesket gjennom sin individuelle søken etter lykke skaper ringvirkninger som gavner hele samfunnet, selv om han ikke har til hensikt å promotere samfunnets samlede interesser. Ved å forfølge sin egeninteresse, fremmer enkeltindividet stadig samfunnets behov mer effektivt enn om han virkelig søkte å fremme det. Gjennom sine avgjørelser og daglige valg forandrer mennesket samfunnet, driver det fremover og skaper en velstand som han ikke hadde til intensjon om å gjøre, som han ikke har kunnskap om, og på en måte som er så komplisert at han umulig kan forstå det. Det er denne effekten av den uvitende samhandlingen mellom mennesker som har gitt opphavet til begrepet den usynlige hånd (selv om Smith aldri brukte begrepet direkte i denne sammenhengen).

Hayek og samfunnets dynamikk
Det er ikke vanskelig å se hvordan Adam Smith og Edmund Burke komplimenterer hverandre på en rekke områder i sin forståelse av de mekanismene som binder mennesker sammen og driver samfunnet fremover. Begrepet om den usynlige hånd kunne like gjerne blitt brukt til å forklare historiens mange vendinger. For det handler naturligvis ikke om noen magisk kraft, men om hvordan mennesker over hele verden er koblet sammen på en uhyre komplisert måte, og om hvordan denne dynamikken skaper ringvirkninger som det ikke er mulig for noe menneske å forstå fullt ut, og minst av alt kontrollere. Denne innsikten er like gyldig i økonomisk teori, og Burke og Smiths forståelse for samfunnets dynamikk kulminerer i den østerrikske filosofen og økonomen Friedrich A. Hayeks filosofi, og østerriksk økonomisk teori generelt.

Svært inspirert av både Adam Smith og Edmund Burke utviklet Hayek begrepet om ”spontan orden”. I likhet med Burke mente han at mennesker gjennom generasjoner med prøving og feiling  har utviklet systemer uten noen form for sentral styring. Hayek sammenlignet også sin spontane orden med en evolusjonær prosess. I The Fatal Conceit argumenterer Hayek forat all evolusjon, både kulturell og biologisk, er en prosess av kontinuerlig tilpasning til uforutsette hendelser. Evolusjonær teori, sier han, kan aldri sette oss i stand til å forutse og kontrollere fremtidig evolusjon. Alt slik teori kan gjøre er å vise oss hvordan komplekse strukturer bærer med seg kimen til videre evolusjonær utvikling som er i seg selv uunngåelig uforutsigbar. På samme måte har markedet en mekanisme som gjør at det tilpasser seg gjennom  prøving, feiling og tilpasning. Denne prosessen og utviklingen kan like lite planlegges eller styres som evolusjonen.

Østerriksk økonomi og politikkens begrensninger
Den østerrikske økonomiske skolen mener derfor at det er umulig å styre og finjustere markedet. Det er få i dag som mener at politikere er i stand til å detaljstyre markedet. Blant konservative er det en utbredt forståelse at markedskreftene må være mest mulig frie for å fungere. Likevel er det en utstrakt idé blant konservative at politikere må kunne korrigere markedet, enten det gjelder rentenivået, prisveksten gjennom inflasjon, eller særavgifter som skal gi folk incentivene til å handle ”korrekt”. I burkiansk tradisjon er dette ikke en spesielt konservativ tanke, men heller et utslag av en naiv styringsoptimisme som Burke antakelig ville vært svært negativ til. Mennesket er like lite i stand til å vite hva som er den korrekte prisen på et produkt, som det er i stand til å planlegge vår historiske utvikling.

Det betyr selvsagt ikke at markedet er perfekt. Markedet tar feil hele tiden, men konsekvensene av at enkeltaktører i markedet er uansvarlige og gjør gale beslutninger er ikke i samme skala som de konsekvensene det får når politikere forsøker å kontrollere uhyre sammensatte systemer, og skaper ringvirkninger som går utover langt flere. Er det ikke derfor i tråd med god konservativ innsikt å anerkjenne at politikere, i stedet for å forsøke å kontrollere et marked de aldri fullt ut vil forstå, burde konsentrere seg om det juridiske rammeverket som er nødvendig for å hindre menneskers kontrasterende interesser i å gjøre urett mot hverandre? Historien viser at mennesker i sin forsøksvise forfølgelse av egeninteresse opptrer umoralsk rett som det er. Markedet er derfor helt avhengig av at lover sørger for at markedets aktører søker å oppfylle sin egeninteresse i samhandling med hverandre, og ikke et system som avhenger av at dets aktører til enhver tid opptrer moralsk.

Dernest, burde ikke et slikt rammeverk, etter moderne konservativ forståelse, også være nettopp etrammeverk, og ikke et system som forskjellsbehandler egne borgere, men som garanterer for og forsvarer rettigheter som er like for alle? Markedsmekanismene, med solide regler i ryggen, vil danne sin egen orden så lenge markedet er fritt. En skulle tro det var svært konservativt å tenke seg at markedet derfor burde reguleres av generelle prinsipper, og ikke gjennom, spesifikk statlig inngripen, enten det dreier seg om lønninger, priser, handelsreguleringer, eller liknende. Ikke fordi markedet er perfekt – ingen konservativ vil hevde dette – men fordi markedet ikke kan perfeksjoneres av politikere.

Hayeks konservative idé
Hayeks spontane orden, er i bunn og grunn basert på en Burkiansk evolusjonær historisk forståelse. Den spontane orden er basert på århundrer med utvikling, og innebærer en indre korreksjon som intet menneske kan ha full kontroll over, og som ingen politiker kan kontrollere. Markedet vil uansett korrigere seg selv, og markedet fungerer derfor optimalt når den naturlige orden får gå sin gang uten at politikere blander seg inn. Markedet blir aldri perfekt, men enkeltmenneskers irrasjonelle valg skaper mindre alvorlige konsekvenser og mindre dramatiske korreksjoner enn politikeres irrasjonelle valg.

Det er klart at hvis man ser konservatisme som et adjektiv i betydningen reaksjonær, er hverken Smith, Hayek, eller ”konservatismens far” Edmund Burke særlig konservative. Hvis man derimot ser konservatisme, i en moderne etter-burkiansk kontekst, som en ideologi basert på en grunnleggende forståelse av menneskets utilstrekkelighet i å forutse eller planlegge fremtiden, en respekt for tradisjoner og historie, og en innsikt i at samfunnet henter sin kunnskap fra individene og ikke motsatt, så er det lite som er mer konservativt enn nettopp markedsliberalisme og østerriksk økonomisk tenkning.

Read Full Post »

Det er virkelig noe riv ruskende galt som er i ferd med å skje i et samfunn, når eiendomsretten; en våre mest grunnleggende rettigheter, kan utsettes for helt vanvittige overgrep nesten uten debatt.

Fra og med 1. juli kommer det nye krav til universell utforming ved bygg av nye boliger. Universell utforming er ikke noe nytt. Det burde være en selvfølge at byggverk og uteområder som er i alminnelig bruk skal utformes slik at alle mennesker skal kunne bruke dem på en likestilt måte, så langt det er mulig, uten spesielle tilpasninger eller hjelpemidler. Et samfunn med muligheter for alle må legge opp til at også folk med nedsatt bevegelsesevne, i størst mulig grad, skal kunne fungere i samfunnet av egen hjelp. Universell utforming i det offentlige rom er derfor ingen problematisk sak.

De nye kravene i Plan- og bygningsloven krever imidlertid ikke bare universell utforming i det offentlige rom, men omfatter alle nye boliger som skal bygges. Ett av kravene er at alle nye boliger skal ha minst ett bad som er tilrettelagt for rullestolbrukere. Det vil altså fra 1. juli være forbudt å bygge et nytt hus uten handicap toalett. Hvordan det er mulig å fatte et slikt vedtak, nesten uten debatt, er meg fullstendig ubegripelig.

Skremmende
Det mest skremmende er også at det kun er de økonomiske hensynene som er vurdert. Disse nye kravene vil selvsagt gjøre det mye dyrere å bygge ny bolig. Boligentreprenør Selvaags beregninger viser at byggekostnadene på en toroms på 46 kvadratmeter vil øke med nærmere 430.000 kroner, som følge av de nye kravene til bad. Dette er et stort problem da det vil gjøre et allerede dyrt boligmarked enda dyrere, noe som særlig vil ramme førstegangsetablerere. Det er likevel det prinsipielle her som er det viktigste, og det er skremmende at dette knapt har vært diskutert.

Hensikten med de nye kravene er at det skal «sikre likestilt deltakelse for alle», men når i all verden ble deltakelse i folks private hjem en rettighet for alle? De nye boligreguleringene legger altså det grunnleggende premisset for samfunnet, at alle skal ha mulighet til å ferdes fritt i et hvilket som helst hjem i Norge.

Flere påbud
Og handicaptolaett er ikke det eneste påbudet. Fra om med 1. juli er bl.a. følgende påbudt ved bygging av nytt bad:

– Rommet skal ha plass til en hinderfri snusirkel, som har en diameter på 1,5 meter utenfor møbleringssonen

– Dusjhodet skal kunne høydereguleres mellom ca 900 millimeter og 2,1 meter over gulvnivå.

– Gulvet skal være sklisikkert

Til og med fargene og belysningen på badet er regulert:

– Dersom det leveres belysning, skal den være avblendet

– Kontrastfarger mellom flater og inventar skal forenkle orienteringen

Vil dette altså bety at det nå er forbudt å ha samme farge på badekaret og gulvet?

Det er så dumt at jeg ikke kunne ha funnet på det i min villeste fantasi.

Farlig vei
Her begir man seg ut på en svært farlig vei:
– Skal ikke også hundeallergikere ha lik rett til deltakelse overalt? Burde ikke da hundehold forbys? Eller man burde i hvert fall påby alle hundekjære mennesker å ha hunder som ikke røyter, slik at hundeallergikere skal ha mulighet til å ferdes fritt i folks hjem.
– Likeledes burde vel sentralstøvsuger være påbudt, for å sikre astmatikeres rett til lik deltakelse overalt.
– Kjøkkenutstyr, bad, osv… bør jo også være tilpasset veldig kortvokste mennesker, slik at vi ikke hindrer deres rett til deltakelse overalt.
– Eller hva med rullestolbrukerne som ikke har noen til å hjelpe seg i hjemmet? Burde vi ikke for deres skyld forby hus med flere etasjer, eller i det minste innføre et påbud om heis i alle nye bygg?

Det åpenbare her er selvsagt at det er den enkelte som best vet hvordan den ønsker å tilpasse sitt hjem etter eget behov. Det er ingen andre enn den enkelte som har noen rett til å ferdes i noens eget private hjem, og det er ingen andre enn den enkelte som burde ha noe å si for hvordan noen skal innrette hjemmet sitt, annet enn helt grunnleggende sikkerhetshensyn.

Min eiendom er min eiendom. Jeg er veldig for universell tilrettelegging i det offentlige rom, men en det bryter jo ikke med noens bevegelsesfrihet, eller muligheter, at jeg ikke har handicap-toalett på badet mitt. Det er ingen som har rett til å få ting tilrettelagt for seg i mitt private hjem. Om jeg vil ha et trangt, glatt, upraktisk bad, med helt ensidige farger og blendende belysning, så bør det være mitt valg og ingen annens.

Read Full Post »

…og Robin Hood var bra og til fattige ga
hurra hurra
men det var skattefuten han stjal det fra
hurra hurra
for om høy skatt så mener vi at når staten krever så stjeler de…

Han tok fra skattefuten og ga til folket!

«What we ask for is liberty – liberty by law»

Kombinasjonen Ridley Scott og Russel Crowe…

…fy søren som jeg gleder meg til denne filmen:


Read Full Post »

Aftenposten melder at norske forbrukere ikke liker smaken av Fairtrade. Ingen fairtrade-sertifiserte sjokolademerker produseres i Norge.

Ifølge leder i Norges Sjokoladefabrikkers Forening, Dag Kjetil Øyna, har dette sammenheng med smak: Fairtrade-kakao kommer stort sett fra Sør-Amerika og Indonesia, mens norske forbrukere ikke liker smaken av denne kakaoen. Sjokoladen i Norge kommer stort sett fra kakaobønner fra Elfenbenskysten og Ghana, og sjokolader av søramerikansk kakao som har blitt prøvd ut på markedet har ikke solgt bra i Norge.

Jeg liker heller ikke smaken av Fairtrade, men det henger mer sammen med den bitre smaken av mer proteksjonisme.

Barnearbeid er selvfølgelig et kjempeproblem i disse landene, og må bekjempes, men Fairtrade er ikke rette løsningen. Selv om merkevaren Fairtrade har til hensikt å hjelpe verdens fattigste gjør den i virkeligheten det stikk motsatte.

Fairtrade bidrar i svært liten grad til økonomisk utvikling, fordi fokuset er å forsørge fattige på deres nåværende sted. Bønder som ikke er konkurransedyktige der de er holdes slik sett tilbake, og på lang sikt forhindrer dette mekanisering, effektivisering og muligheten for vekst. Fairtrade vil dermed i verste fall kunne være et hinder for kommende generasjoners mulighet til et bedre liv.

Den mest rettferdige handelen er fri handel – fairtrade er det stikk motsatte av dette. Det er mer proteksjonisme – mer av det som ikke fungerer, og gjør ting verre på lang sikt.

Les mer om dette i et tidligere innlegg om Fairtrade-kaffe

Les også denne grundige rapporten fra Adam Smith Institute om (Un)fairtrade:

unfair_trade-1

Read Full Post »

Older Posts »