Uredelig om redelighet

I en bloggpost går førsteamanuensis ved Senter for Utvikling og Miljø og leder for Norsk nettverk for Latin-Amerika- forskning (NorLARNet), Benedicte Bull, til angrep på det hun mener er absurde påstander i min bok «Diktator i forkledning».

Etter først å ha lagt ut om sin egen vitenskapelige redelighet, hvordan hennes argumenter er basert på ”årevis med studier av kultur, språk og historie”, osv… viser det seg, interessant nok, at Bulls kritikk av min tekst utelukkende består av grove forenklinger og bevisst villedende feiltolkninger.

Her er mitt svar til de konkrete eksemplene Bull trekker frem, som jeg også har lagt inn i kommentarfeltet på bloggen hennes:

Bull går løs på det hun mener er ”de mest absurde påstandene” i boken min. Problemet er at ingen av eksemplene hennes står i min bok.

• Jeg skriver aldri at kuppet i 2002 var ”satt i scene av Chávez selv”, slik Bull refererer. Jeg argumenterer for at Chávez’ ordre om å iverksette den omstridte beredskapsplanen ”Plan Avila” var den endelige katalysatoren for et opprør blant mange av de mest høytstående generalene i det venezuelanske forsvaret.

• Jeg skriver heller aldri at ”voldsbølgen i landet er et resultat av innflytelsen på Chávez som argentineren Norberto Ceresoles «facistiske ideologi» har hatt”. Jeg nevner imidlertid Ceresole som eksempel på en av Chávez’ inspirasjonskilder med et skummelt idégrunnlag. For ordens skyld: Ceresole fornektet Holocaust, skrev om ”jødeproblemet”, mente at politiske partier var et overflødig onde, og at veien til folkets frigjøring gikk gjennom en karismatisk diktator.

• Min angivelige påstand om at ”OAS er dominert av land som er kjøpt og betalt av Chávez” er også en mildt sagt villedende tolkning. Det jeg skriver er at Chávez’ meget generøse utdeling av subsidiert olje til andre land i regionen kan ha vært motivert av et forsøk på å kjøpe seg innflytelse, og f.eks. nøytralisere forsøk på formelle reprimander i OAS.

Bull tyr altså til klassisk stråmannsargumentasjonen. Dette er ikke et uvanlig retorisk grep, men spesielt vitenskapelig er det ikke.

Read Full Post »

Venezuela gjennom skylapper

Den 22. oktober leverte Eirik Vold nok et innlegg om hans forbilde hva gjelder demokrati og menneskerettigheter; Hugo Chavez. Jeg skrev et kort svar til Aftenposten, men glemte å legge ut hele den opprinnelige kronikken her:

Eirik Volds nesegruse beundring av Hugo Chavez er dessverre lite i stand til å hverken nyansere dekningen i norsk media eller komme med noen innsiktsfulle betraktninger om situasjonen i Venezuela.

Det er ingen tvil om at Eirik Vold besitter en masse kunnskap om Venezuela etter å ha bodd mange år i landet. Dessverre blir dette ganske verdiløst når man lever i en tilsynelatende ideologisk blindet virkelighetsforståelse der man ikke er i stand eller villig til å se de faktiske forholdene. Dette er ikke et ukjent fenomen. Det var ikke uintelligente analfabeter, men høyt utdannede mennesker i sentrale posisjoner i norsk samfunnsliv, som reiste på studietur til Kambodsja på 70-tallet under et av historiens verste folkemord og kom entusiastisk tilbake uten å ha sett noenting.

Nå er dette selvfølgelig ikke noe forsøk på å sette likhetstegn mellom Hugo Chavez og historiens verste tyranner, men et eksempel på at viljen til å se verden med skylapper kan resultere i de fjerneste tolkninger av virkeligheten. Eirik Vold ser dessverre ut til å være et eksempel på dette.

Chavez helsetilstand
Opplysninger om Chavez’ helsetilstand avvises ikke av Vold med noen form for faktaopplysninger. I stedet beskylder han Aftenposten for å ha «blikket låst mot Miami». Det er mye å være kritisk til hva gjelder norsk utenrikspolitisk pressedekning, men at de er noen nikkedukke for amerikanske medier blir en i overkant komisk påstand.

At det foregår mye spekulasjoner om helsetilstanden til en president som har redusert venezuelansk politikk til å handle om Chavez og bare Chavez burde ikke overraske noen. Det er slik sett lite interessant om informasjonen fra El Nuevo Herald, som Vold viser til, er spekulativ eller ikke. For bare få dager siden kom det langt mer interessante og troverdige opplysninger fra legen Salvador Navarrete, som skal ha vært en del av Chavez legeteam. Han hevder at Chavez mest sannsynlig lider av en svært aggressiv type kreftsvulst som i tilfelle gir ham inntil 2 år igjen å leve. Etter intervjuet har Navarrete forlatt landet med sin familie.

Disse opplysningene krever imidlertid kommentarer med litt mer dybde enn den vanlige «anti USA/Bush/Miami-sjargongen» som preger de fleste av Volds innlegg. Det samme gjør de omfattende menneskerettighetsbruddene under Chavez’ stadig mer autoritære regime. (Noen bør forøvrig minne Vold om at USAs president de siste 3 årene har hett Barack Obama og ikke George W. Bush.)

Bekreftede inntrykk
Jeg besøkte selv Caracas tidligere i år for å ta opplysninger jeg har fått fra venezuelanske aktivister, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse i nærmere øyesyn. Det tok ikke lang tid før jeg hadde bekreftet mange av mine inntrykk.

På gatene i Caracas satt jeg ute å snakket med ungdommer som bodde i telt og demonstrerte mot fengsling av politisk opposisjonelle. En av jentene jeg snakket med var ferdig utdannet ingeniør og ikke mange år eldre enn meg. Dagen før hadde en av jentene i gruppen blitt forsøkt voldtatt mens hun sov, og kun få timer tidligere hadde en av dem blitt knivstukket til døde. Likevel var demonstrantene fast bestemt på å bli værende.

Ikke langt unna sitter en gjeng utmattede statlige arbeidere som sultestreiker etter 18 måneder uten lønn. Jeg stopper Globovision – den eneste store gjenværende opposisjonelle TV-kanalen i Venezuela – da de ankommer for å lage et nyhetsoppslag. Ingen andre medier ser ut til å være interessert. Journalistene forteller om en hverdag der de jevnlig blir utsatt for pro-Chavez pøbelgjenger, samtidig som utstyret deres ofte blir konfiskert når de lager reportasjer. RCTV, en annen opposisjonell TV-kanal, som tidligere var den største i Venezuela, er nå tvunget av alle offentlige nettverk, beordret fjernet fra private kabeloperatører, de har fått utstyret sitt stjålet av regjeringen, og er nå blokkert fra alle internasjonale frekvenser etter å ha forsøkt å sende nyhetssendinger fra en colombiansk TV-frekvens.

Da jeg skulle inn i hjemmet til forhenværende dommer Maria Lourdes Afioni, som nå sitter i husarrest, måtte jeg først gjennom et kobbel av 16 militære soldater. Hvorfor denne hyggelige middelaldrende damen iført pysjamasbukser og crocs må passes på av 16 soldater 24 timer i døgnet kunne ingen gi noen god forklaring på. Ei heller hennes forbrytelse. Hun sitter, absurd nok, inne for å ha fulgt grunnloven og frigjort en mann som hadde vært fengslet i 2 år uten å få prøve saken sin for retten.

Manglende demokrati
Som om ikke dette var nok er flere hundre mennesker i Venezuela nektet å stille til valg, uten å engang ha fått muligheten til å forsvare seg i retten. Det til tross for at grunnloven eksplisitt stadfester at det eneste som kan frata noen muligheten til å stille til folkevalgte posisjoner er om man er dømt for kriminelle handlinger.

Jeg kunne fortsatt ganske lenge med eksempler etter bare et kort opphold i landet, men da måtte Aftenposten trykket et bilag i stedet for et innlegg. Demokratiets svake stilling i landet er uansett så åpenbar at den ikke lar seg benekte.

Diktatur?
Er Chavez’ Venezuela et diktatur på linje med med Libya under sin (nå avdøde) bestekompis Ghaddafi? Eller Syria under en annen av Chavez nærmeste venner, Assad? Svaret er selvfølgelig nei. Eirik Vold har helt rett i at det eksisterer en betydelig opposiosjon i Venezuela, og at det fortsatt er flere opposisjonelle stemmer i mediene. Dette forteller imidlertid minimalt om den demokratiske situasjonen, når opposisjonelle stemmer konsekvent neglisjeres, trues, og holdes borte gjennom udemokratiske og ukonstitusjonelle prosesser.

Også i Russland eksisterer det en betydelig opposisjon og opposisjonelle stemmer i mediene. Likevel tror jeg de færreste seriøse kommentatorer vil kalle Putin og Medvedevs hegemoni for noe «liberalt demokrati» slik Vold omtaler Chavez’ Venezuela.

Venezuela under Hugo Chavez er i beste fall et autoritært semi-demokrati. I verste fall er det et forkledd diktatur.

Read Full Post »

Få gjerne pressekåte eks-politikere ut av nobelkomiteen

Flere tar til orde for å endre sammensetningen av Nobelkomiteen. Det mener jeg er en meget god idé.

Både europadirektør i Human Rights Watch, Jan Egeland, den britiske samfunnsdebattanten og forfatteren Tariq Ali, og partisekretær i Arbeiderpartiet Raymond Johansen har tatt til orde for å endre sammensetningen i Nobelkomiteen. De to sistnevnte er mennesker jeg  sjelden er enig med i noe som helst. Tariq Ali, som er en uttalt fan av Hugo Chavez, synes jeg i grunn at fremstår som en direkte tulling ikke så rent sjeldent. Det er imidlertid slik at selv en dartspiller med bind for øynene vil treffe blink hvis han kaster mange nok ganger. I dette tilfellet mener jeg altså at de alle har et poeng.

For noen er dette en debatt som er gjort relevant gjennom Kinas reaksjoner etter tildelingen av Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo. Jeg synes det er synd hvis dette skal bli hovedbegrunnelsen for å endre sammensettingen. At man i et kommunistdiktatur som Kina har problemer med å skille uavhengige komiteer fra politiske organer kommer ikke som noen stor overraskelse, og bør ikke ilegges særlig tyngde i denne debatten.

Selv om jeg har tilnærmet null sympati for både Kinas opplevelse av ærekrenkelse og Arbeiderpartiet og Støres frykt for å si noe som kan tolkes i negativ retning hos verdens diktatorer og tyranner, ser jeg likevel behovet for å gi Nobelkomiteen en mer uavhengig rolle. Ganske enkelt fordi det kan gi Nobelkomiteen mer legitimitet.

Det er imidlertid også en annen fordel ved å få en komité som er basert på nøye utvalgte fagpersoner og fredsforkjempere fremfor politikere. Fagpersoner er ofte primært opptatt av faget sitt. Politikere vil alltid ha den iboende motivasjonen som ligger i å profilere seg selv, og det er vel sjelden vi har sett et tydeligere eksempel på dette enn i Torbjørn Jaglands tilfelle.

Ukene etter at Barack Obama ble lansert som nobelprisvinner, samt dagene han var på besøk i Norge, er kanskje de dagene i mitt liv hvor jeg har vært mest flau over å være norsk. Til og med Jaglands pinlig dårlige engelsk fremsto som en bagatell sammenlignet med den svært dårlig skjulte, nesten barsnlige, stoltheten over å få posere på bilder sammen USAs president i et par dager.

Nå er selvfølgelig ikke frykten for slike pinlige tilfeller eleminert med en mer faglig og politikerfri komité. Vi kan jo se for oss en Nobelkomité med Johan Galtung i spissen og plutselig står vi her med Hugo Chavez og Muammar Gaddafi som vinnere, for deres «felles kamp mot imperialismen», men jeg har nå såpass tillit til Stortinget at jeg tror de vil kunne nominere medlemmer som ikke utgjør noen trussel for et slikt evt scenario.

Behovet for å markere et standpunkt fører naturligvis ikke bare til flauser. Jeg er en stor tilhenger av fjorårets prisvinner Liu Xiaobo. At det er en naturlig kobling mellom fredsarbeid og sikring av grunnleggende menneskerettigheter fremstår ganske åpenbart for meg. Jeg synes imidlertid ikke at vi skal glemme andre priser vi har hatt de siste årene:

2004: Grønne busker og trær

2007: Kreativ bruk av Power Point

2009: Gode intensjoner

Nå synes jeg forsåvidt at både grønne busker og trær, evner i power point og gode intensjoner kan være fine ting, men om dette er frontkjemperne/nøkkelbrikkene for fred i verden er jeg heller mindre sikker på.

Read Full Post »

Mot spennende valgkamp i Venezuela

Det er bra at nyhetssaker fra Latin-Amerika også når norske medier en gang i blant. Det som er synd er at de ikke tar seg bryet med å dykke bare ørlitegrann mer i sakene, fremfor å bare sette bilder til rimelig fattige NTB-meldinger.

Jeg er fullstending klar over at norske medier har områder i sin utenrikspolitiske dekning som er langt mer aktuelt for norske interesser en Latin-Amerika. Det er imidlertid få områder i verden som byr på så spennende, ideologiske og betente konfliktlinjer som dette kontinentet. Jeg synes derfor det er rart at dette ikke vekker større interesse.

«Opposisjonspartiene i Venezuela er blitt enige om å samle seg om én felles kandidat i presidentvalget neste år» melder VG i dag. De har også fått med seg at Leopoldo López er favoritten til å vinne denne felles nominasjonsprosessen hos opposisjonspartiene (noe som i seg selv er ganske unikt). Etter å ha lest denne korte nyhetssaken får vi inntrykket av at dette dreier seg om en helt vanlig nominasjonsprosess for å finne en kandidat som kan utfordre Hugo Chavez i et demokratisk valg. Dette er ganske milevis fra sannheten.

Det ville ikke tatt VG mange tasteklikk å finne ut at Leopoldo López er en av flere hundre mennesker i Venezuela som er nektet å stille til valg, i direkte strid med landets egen grunnlov, uten at de er dømt for noen kriminelle forhold.

López har i flere år forberedt saken sin for IACHR (Inter-American Court on Human Rights). I 2010 ble Venezuelas regjering kalt inn på tiltalebenken, og det er ikke mer enn noen uker siden dommen kom. Domstolen dømte i Leopoldo López favør. Dette betyr egentlig at Venezuela må tillate López å stille til valg, ettersom den Inter-Amerikanske Domstolen for Menneskerettigheter er konsitusjonelt bindene for Venezuela. Det er imidlertid slettes ikke sikkert at Chavez vil rette seg etter dommen.

Chavez reagerer på sitt sedvanlige vis etter dommen, med beskyldninger om korrupsjon og imperialistiske konspirasjoner. «What value can that court have? For me, it’s worthless.», stadfestet Chavez etter dommen.

Slik retorikk er vi vant med fra Chavez, men uansett hva han velger å gjøre er denne saken et voldsomt tap for regjeringen. Å føye seg etter dommen og la López stille innebærer et voldsomt presisjetap for Hugo Chavez og ikke minst en motkandidat som innebærer en reell trussel for Chavez, men å nekte å ta dommen til etterretning vil også innebære at Chavez’ regjering taper ansikt.

Å nekte å føye seg etter dommen vil ikke bare bety at Hugo Chavez åpent setter et konstitusjonelt vedtak til side i en sak som har fått mye internasjonal oppmerksomhet, men det vil også sende et kraftig  signal om at Chavez frykter López som motkandidat.

Read Full Post »

Forkledd diktatur

(Hovedinnlegg i Aftenpostens debattsider 23. Juni 2011, s 5)

Innlegget kan også leses på Aftenpostens internett-sider.

«Det skjulte diktaturets største fiende er informasjon, innsyn og bevissthet.»

Det blir færre og færre åpne diktatorer i verden. Det nye diktaturet er mer utspekulert, og går gjerne veien gjennom forkledde demokratiske prosesser før det gradvis inntar stadig større kontroll over samfunnet. Dette krever et årvåkent blikk i utenrikspolitikken.

For få dager siden kom jeg hjem fra Venezuelas hovedstad, Caracas, der jeg har møtt demonstranter, menneskerettighetsorganisasjoner, politiske fanger, uavhengige- og opposisjonelle medier, og advokater, mm. Det var utrolig sterkt å møte ungdommer som sover i telt ute i gatene, og risikerer liv og helse i ett av de mest voldelige byene i verden, for å demonstrere mot politiske fanger. Eller statlige arbeidere som sultestreiker fordi de ikke har fått lønn på 18 måneder. I løpet av mitt fem dager lange opphold i byen ble 19 mennesker drept. Kanskje så jeg noen av dem i øynene i løpet av mine vandringer langs gatene.

Voldsorgie.

Onsdag 18. mai fant politiet i Venezuela liket av Wilfred Ojeda – skribent for avisen El Clarin og aktivist for opposisjonspartiet «Democratic Action» – lenket fast med håndjern på en tom boligplass, med en hette dratt over ansiktet og et pistolskudd mot hodet. Liket viste også tegn på tortur. Årsaken til mordet er fortsatt uvisst, men FN har beordret en full granskning av forholdene. Uansett føyer dette seg bare inn i rekken av en voldsorgie som gjennomsyrer det Venezuelanske samfunnet.

Drap er blitt dagligdags, og kun to av 63 mord ender med en dom. 63 av 65 mord i Venezuela forblir altså uløst. En bekjent i landet beskriver det slik: «Hvis du er morder i Venezuela har du nesten et incentiv til å fortsette å drepe.»

FARC-forbindelser.

Det har lenge vært velbegrunnede rykter om Hugo Chavez’ forhold til terrororganisasjonen FARC. Disse ryktene ble nylig bekreftet av en studie fra Institute for Strategic Studies (IISS). Funnene er dramatiske og oppsiktsvekkende.

Da Raúl Reyes, en av FARCs toppledere, ble drept i en colombiansk militæroperasjon i 2008, fikk verden innsyn i omfattende informasjon om FARCs operasjoner og forbindelser. Sammen med Reyes ble det funnet en metalkoffert med åtte lagringsenheter som inneholdt tusenvis av svært sensitive dokumenter om FARCs forbindelser til særlig Ecuador og Venezuela. Interpol har bekreftet at arkivet ikke var blitt manipulert. Majoriteten av informasjonen har imidlertid vært klassifisert, inntil nylig.

IISS har fått ubegrenset tilgang til arkivet og slapp nylig mappen The FARC Files: Venezuela, Ecuador and the Secret Archive of «Raul Reyes». Her kommer det frem at FARC svarte på en forespørsel fra venezuelansk etterretning om å gi pro-Chavez grupper opplæring i geriljakrigføring. I tillegg antyder dokumentene at FARC-geriljaen kan ha blitt finansiert av det Venezuelanske regimet for å likvidere politiske motstandere.

Kvasidemokrati.

I 2012 går Venezuela inn i en ny presidentvalgkamp, men kandidaten med størst sjanse til å utfordre Hugo Chavez: Leopoldo Lopez, er nektet å stille. Han får snart kjennelsen fra en rettssak Inter-American Court on Human Rights. Og det er ikke Lopez, men president Chavez’ regjering som står på tiltalebenken. Den venezuelanske grunnloven stadfester eksplisitt at man kun kan fradømmes å stille til valg om man er dømt for kriminelle handlinger. Lopez er ikke dømt for noe som helst. Han har ikke engang fått muligheten til å forsvare seg.

Diktaturets ansikt.

Det vi ser i Venezuela er det moderne diktaturets ansikt; et land som på papiret respekterer menneskerettigheter, har demokratiske institusjoner på plass, og formaliserte individuelle rettigheter. Dette hjelper dog lite når utøvelsen av dem kriminaliseres og forfølges.

Demokratiet er ikke oppnådd en gang for alle med valg. Det er på nettopp dette tidspunkt at det er svært skummelt å slakke blikket. Det skjulte diktaturets største fiende er informasjon, innsyn og bevissthet. Nettopp derfor er det viktig at vi ser dem for det de er, hvis ikke ender vi fort opp med flere kvasidemokratier som Chavez’ Venezuela.

Read Full Post »

Diktaturets første steg: kontroll over pressen

RCTV: før Venezuelas største TV-stasjon og arbeidsplassen til mellom 3500 og 4000 mennesker. Nå: stengt av president Hugo Chavez.

Jeg møter Hernan M. Porras G. som er «Image & Communications VP» i RCTV, og får historien om hvordan dette enorme kontorlokalet gikk fra å være Venezuelas aller største TV-stasjon og arbeidsplassen til flere tusen mennesker til å bli et nesten tomt kontorbygg.

Det første forsøket på å stenge RCTV fant sted i 2007. RCTV ble først bekyldt for å være involvert i kuppet mot Chavez 2002, og tatt av sendingsfrekvensen. Beskyldningene er ikke bevist og de er heller aldri blitt dømt for noe som helst. Regjeringen erklærte simpelthen i stedet at kringkastingskontrakten deres var utgått

RCTVs kontrakt utgikk ikke før i 2012, men regjeringen hevdet at de trengte frekvensen til en annen TV-kanal i «offentlig tjeneste». (En ganske ironisk påstand ettersom RCTV var en av de mest sette TV-kanalene i landet.)

Det er to åpenbare løgner i denne påstanden forklarer Porras:

– For det første hadde regjeringen allerede offentlige TV-kanaler-

– Og for det andre var det mange ledige frekvenser, og derav ikke noe behov for å okkupere RCTVs frekvens.

Det er ikke vanskelig å se at årsaken til stengningen var at regjeringen ikke likte kanalens innhold, sier Porras.

Men RCTV lot seg ikke stoppe av det første forsøket på å stenge kanalen, de fortsatte i stedet å sende over privat kabel-TV. Noe som skulle bli en voldsom suksess. RCTV ble tatt av den offentlige frekvensen 1. mai 2007, og begynte å sende over privat kabelnett 1. juni samme år. Resultatet var at folk umiddelbart begynte å kjøpe tilgang til kabelnettet, samtidig som seertallene på de offentlige kanalene begynte å dale. I løpet av en måned (!) etablerte RCTV seg som den aller mest sette TV-kanalen i hele Venezuela, med 6 ganger så mange seere som kanal nummer 2.

– RCTVs suksess på kabelnettet var noe Chavez ikke hadde ventet seg, forteller Porras. De begynte derfor å lage nye regler og komme med nye beskyldninger som skulle lede frem til den andre stengningen.

(Ensomme kontorlokaler i det som tidligere var en livlig og fullpakket arbeidsplass)

For å forstå denne prosessen er det viktig å vite litt om hvordan mediene fungerer i Venezuela:

I Venezuela er alle nasjonale TV-kanaler registrert som såkalte PNA-kanaler. Detter er kanaler som har mer enn 70% nasjonale nyheter. RCTV var på dette tidspunktet registrert som en PNA-kanal.

For å gjøre det vanskeligere for RCTV, laget regjeringen en ny lov for alle PNA-kanaler som nektet dem å sende reklame mer enn hver time. For RCTV, som sendte reklame mye oftere enn dette, betød dette en dramatisk reduksjon av deres inntektsgrunnlag. RCTV omgjorde følgelig programmet sitt, for å kunne bli registrert som en internasjonal kanal.

All telekommunikasjon i Venezuela er regulert av Conatel – et offentlig direktorat underlagt departementet for informasjon. RCTV gikk til Conatel og viste til sitt nye program for å få status som internasjonal kanal. For å bli en internasjonal kanal kan man bare ha en viss andel nasjonale nyheter.

(Nok et tomt kontorlokale)

Etter RCTVs søknad ble dermed reglene for dette på nytt endret. Det ble laget en ny lov med tilbakevirkende kraft som stadfestet at de siste 3 månedene måtte regnes med for å avgjøre kanalens status.  En lov med tilbakevirkende kraft ble altså spesialdesignet for RCTV.

Til slutt ga regjeringen ordre til den private kabeloperatøren om at RCTV skulle tvinges av kabelnettet. For å sikre at denne stengningen ble langvarig, konfiskerte regjeringen like så godt alt utstyret i samme slengen.

RCTV ble stengt på en søndag. Fredagen etter ga høyesterett beskjed om at militæret skulle inndra RCTVs utstyr, i et «lån» til en ny kanal regjeringen hadde opprettet.

RCTV har ikke fått utstyret tilbake og har ikke blitt betalt en krone.

RCTV ga fortsatt ikke helt opp, og har siden da fortsatt å sende et nyhetsprogram via en Colombiansk TV-frekvens. Inntil nylig.

– For ca 2 uker siden, forteller Porres, sendte regjeringen nok en ordre om at alle colombianske TV programmer skulle tas av kabelnettet.

Regjeringen har altså:

– Tvunget RCTV fra alle offentlige nettverk

– Beordret kabeloperatørene om å nekte dem å sende via kabel

– Stjålet utstyret deres

– Og nå blokkert alle mulige sendinger fra utlandet

Dette skjer samtidig som Chavez-supportere i Manifest påstår at mediene i Venezuela kun er underlagt like strenge regler som TV2 i Norge. Jeg tror vi kan konkludere med at dette er en rimelig virkelighetsfjern beskrivelse.

Read Full Post »

Fengslet for å følge grunnloven

Det er en ganske merkverdig opplevelse å møte dommer Maria Lourdes Afioni. Afioni sitter ironisk nok i husarrest (etter først å ha blitt fengslet i 14 måneder) for å ha fulgt Venezuelas grunnlov.

Grunnloven i Venezuela stadfester at det ikke er lov å holde noen fengslet i mer enn to år, uten å ha fått saken sin prøvd for retten.

Da bankmannen Eligio Cedeño, beskyldt for å ha sirkulert offentlige midler ulovlig for å tilegne seg dollar (det er ulovlig i Venezuela å veksle pengeenheter uten offentlig godkjenning), hadde sonet 2 år i fengsel uten å ha fått saken sin prøvd for retten, slapp Afioni følgelig mannen fri, slik grunnloven tilsier.

Denne saken som egentlig burde vært en konstitusjonell automatisk handling skulle vise seg å ikke være som alle andre. For å følge grunnloven, hvilket Afioni er underlagt som dommer, ble hun fengslet av Chavez’ regime. Hun satt 14 måneder i fengsel, før hun ble flyttet til husarrest av helsemessige årsaker etter å ha fått en svulst, men først etter at bl.a. IACHR (Inter American Court on Human Rights) tok saken hennes. I dette øyeblikket nekter hun å møte i retten, pga den fullstendige mangelen på rettferdig rettergang.

Jeg møter henne hjemme i huset hennes, der legetimasjonen min sjekkes og noteres ned under inspeksjon av 3 militære vakter stasjonert utenfor døren, før jeg går inn.

Det er intet annet enn tragikomisk å sitte her å snakke med denne hyggelige damen og vite at hun voktes av 16 militære vakter døgnet rundt. Her dør folk på gatene hver dag, og Chavez’ setter av 16 militære vakter til å vokte en hyggelig middelaldrende dame i pysjamasbukser og lilla crocks.

At denne saken er noe utenom det vanlige virker rimelig åpenbart. Ryktene skal ha det til at Cedeño, Afionis klient, skal ha hatt et forhold til Hugo Chavez’ datter, og gjort henne gravid, hvorpå Chavez forlangte abort, og deretter fikset falske anklager mot Cedeño.

Jeg spør om dette stemmer, men Afioni vil ikke si noe om disse ryktene.

– Jeg vet lite om dette, sier hun. Jeg forholder meg til spesifikke fakta, og faktum er at jeg har handlet konstitusjonelt på alle måter. FN har kommentert saken og sagt at jeg gjorde hva som måtte gjøres. Undersøkelser har også bekreftet at Cedeño ikke gjorde noe galt. Det virker rimelig åpenbart at presidenten har skjulte motiver.

Er din sak nok et eksempel på en økende trend vi har sett under Chavez’ presidentperiode?

– Definitivt. Det er simpelthen en måte å putte opposisjonelle stemmer bak lås og slå.

Hvordan er din situasjon akkurat nå?

– Jeg fortsetter å nekte å møte i retten. Jeg nekter å bli dømt for å ha handlet konstitusjonelt. Så akkurat nå venter jeg egentlig bare på at regjeringen skal bestemme hva de vil gjøre med meg.

Har du håndtert mange liknende saker som Cedeños i ditt virke som dommer?

– Ja, dette skal egentlig være en helt alminnelig prosess. Hver gang en fange har vært i fengsel i mer enn 2 år, så skal han/hun settes fri. I Cedeños tilfelle har Chavez imidlertid blandet seg inn personlig. Han refererte til min sak i en offentlig uttalelse og proklamerte at jeg burde fengsles i mer enn 30 år for det jeg har gjort – det er strafferammen for mord. Strafferammen for det han beskylder meg for er 6 år. Det er svært bemerkelsesverdig for en president å involvere seg på denne måten. Det styrker i det hele tatt intrykket av at regjeringen har skjulte motiver.¨

– Det er i grunn bare å se på vaktholdet her. Du ser hvor ekstensiv sikkerheten er. 16 vakter for å passe på meg alene i denne bygningen. Når jeg fraktes til retten følges jeg av 36 vakter, og militære kjøretøy.

Det virker jo nesten som en slags besettelse, eller bare et ekstremt behov for å demonstrere makt?

– Det er ren propaganda.

Mitt inntrykk av Chavez er at han – også sammenlignet med andre autoritære regimer – er ekstremt opptatt av sitt internasjonale rykte. Påvirker det saker som din?

– Andre land har satt internasjonale observatører til disposisjon på min sak, så regjeringen er svært forsiktig med å gjøre noe, av frykt for negativ oppmerksomhet. Chavez er veldig taktisk og varsom hva gjelder internasjonale spørsmål. Han prøver å gi et annet inntrykk av Venezuela i internasjonale fora; et inntrykk av et land med maktspredning og respekt for menneskerettigheter, mens faktum er at han samler all makt på ett sted, og ser fullstendig bort ifra grunnleggende rettigheter.

Hva ser du komme de nærmeste årene, både med valget neste år, og lenger frem i tid?

– Vi har en manglende bevissthet i store deler av befolkningen om alvorligheten av situasjonen i Venezuela akkurat nå. Jeg har vansker med å se en annen president enn Chavez i 2012, også fordi opposisjonen for øyeblikket virker å være mer opptatt med interne grep, enn å samle seg om et politisk prosjekt for landet. Når du har å gjøre med en president som Chavez, en karismatisk autoritær populist med uendelige midler til disposisjon, så må du selge et prosjekt. Mange steder møter du folk som tenker: «Chavez  ga meg en laptop, derfor stemmer jeg på Chavez».

– Opposisjonen i dag har ikke det som skal til for å gjøre det Chavez gjorde for 10 år siden. De er ikke samlet, og har ikke et tydelig nok politisk prosjekt for hele landet enda.

Men likevel, begynner ikke Chavez å gå tom for virkemidler snart? 575 (?) personer er nå fradømt retten til å stille til valg, i fjor ble valgdistriktene omgjort. Vil Chavez kunne bli desperat hvis støtten hans fortsetter å minske?

– Chavez trenger ikke gjøre noe mer nå for å virke desperat. Han har gjort alt han trenger for å bli værende ved makten. Akkurat nå er det folket som må bli lei Chavez.

Hva slags forskjell kan internasjonal oppmerksomhet utgjøre?

– For det store bildet? Veldig lite! Dette må komme innenfra. Venezuelanere går fort lei ting. Det kan også skje med Chavez.

Er det en frykt for at Venezuela kan bli et nytt Cuba? Eller er dette en lite rasjonell tanke?

– På en måte frykter nok alle – også chavistas (Chavez-supportere) – at Venezuela kan bli et nytt Cuba. Venezuelanere er vant til å ha fine ting. Dette vil du legge merke til også i fattige områder. Du kan se folk i «barrioene» med fine sko og en blackberry i hånda. Brakkene ser ikke pene ut, men du finner likevel folk med playstation, osv… Jeg tviler på at du finner så mange folk med Blackberryer i fattige områder i Cuba. Venezuelas befolkning vil ikke akseptere å bli et nytt Cuba. Tross alt, så er selv den fattige befolkningen i Venezuela vant med å eie ting. Men igjen, dette gjaldt jo forsåvidt også for Cuba i sin tid…

I dette øyeblikket pågår det rettsaker mot regjeringen i Venezuela, som f.eks. Leopoldo Lopez’ sak, i den Inter Amerikanske domstolen for menneskerettighter (IACHR) vedrørende grunnlovsstridige rettslige avgjørelser. Vil det ha betydning for rettsvesenet hvis domstolen dømmer i Chavez disfavør, eller vil regjeringen bare se bort ifra kjennelsen?

– Jeg tror Chavez kun vil anerkjenne avgjørelsen hvis han ser at den er hensiktsmessig for han selv. I tilfellet med Leopoldo Lopez, er det sannsynlig at Chavez vil kunne akseptere hans rett til å stille til valg hvis han samtidig kan splitte opposisjonen. Lopez – som egentlig er en av de sterkeste kandidatene  – er ikke blant potensielle utfordrere til neste års presidentvalg så lenge han er fradømt å stille til valg. Men hvis IACHRs avgjørelse kommer etter at opposisjonen har holdt sitt primærvalg, så kunne vi fått en situasjon der Chavez godkjenner Lopez for å forsøke å splitte opposisjonen i to blokker.

Kan Chavez komme til å sitte til 2030, slik han har uttalt at han har til hensikt?

– Nei. Det kommer ikke til å skje. Folket vil gå lei før det.

Til slutt. Selv om internasjonal oppmerksomhet kanskje har lite å si for det store overordnede bildet, så håper og tror jeg at det vil kunne fortsette å gjøre en stor forskjell i mange enkeltsaker?

(Afioni smiler og nikker)

Det har gjort en stor forskjell allerede, for min sak og mange andres. Akkurat nå lever jeg i uvisshet. Det jeg frykter aller mest er at noen plutselig banker på døren min og setter meg i fengsel på nytt, men jeg håper å kunne møte deg som en fri borger neste gang du er her.

Read Full Post »