Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Kommunisme’

Sosialismen har blitt fullstendig avkreftet økonomisk. Både av økonomer og av historien. Sosialismen er kapitalismen totalt underlegen hva gjelder å skape verdier, og de aller fleste anerkjenner dette. Sosialismen har imidlertid ikke blitt avkreftet moralsk, hvilket er mye grunnen til at den fortsatt blir anerkjent som et godt system av mange.

Jeg overhører til og med folk på høyresiden som av og til presterer å uttale følgende argument:

«Kommunisme/sosialisme er en god idé, den bare fungerer ikke i praksis».

Aller først er det rart at disse ikke reagerer på den åpenbare selvmotsigelsen i dette utsagnet. Hvordan i all verden kan sosialismen være en god idé hvis den ikke fungerer i praksis. En skulle jo tro at en idé som ikke fungerer i praksis, nettopp er en dårlig idé.

Hvis jeg talte til en forsamling, ba hele salen vandre opp på taket av den 100 meter høye bygningen, hoppe ned, og lære seg å fly, så ville nok de fleste trodd jeg var gal. Hvorfor? Antakelig ikke fordi de synes det ville vært dumt å kunne å fly. Mennesker har til alle tider drømt om å kunne fly, og i en verden hvor mennesker kunne utvikle vinger, og lære seg å fly ved å hoppe ned fra et tak, ville jo mitt forslag vært ypperlig. Så hvorfor ville alle med vettet i behold synes at min idé er det glade vannvidd? Jo fordi ideen ikke fungerer i praksis. Ideen er rett og slett elendig, fordi den ikke tar hensyn til menneskets natur.

Sosialismen tar heller ikke hensyn til menneskets natur. Den ønsker å skape et samfunn uten forskjeller på folk. Et samfunn uten materielle ulikheter. Men nå er det en gang slik at vi mennesker er forskjellige, med forskjellige utgangspunkt, talenter, og evner, med ulike ambisjoner, arbeidslyst, arbeidsmoral og arbeidsvilje. Det ligger altså i menneskets natur at det alltid vil herske ulikheter.

I det ideelle sosialistiske samfunn skal også den såkalte «utbyttingen» være avskaffet. Begrepet utbytting betegner forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Siden arbeiderne produserer i flere timer enn det som kreves for å produsere det som i verdi svarer til arbeidslønnen, og overskuddet deretter går til arbeidsgiver som profitt, mener sosialister at kapitalismen egentlig beslaglegger en verdi som i realiteten tilhører arbeiderne. De ser imidlertid fullstendig bort i fra at arbeiderne ikke har noen som helst eierskap til det ferdige produktet. De er ikke betalt for det ferdige produktet, men for sin arbeidskraft, hvilket arbeidsgiveren har gjort det mulig at de kan leve av.

Eksempel:
En salgsmann ser at det er et økende marked for stoler, og ønsker å selge stoler, så han hyrer inn noen til å lage stoler for seg. En av dem er spesielt god til å lage delene som stolen skal bestå av, mens en annen er flinkere til å sette sammen stolene. Dersom begge to skulle forsøkt å lage den ferdige stolen alene ville resultatet antakelig blitt ganske dårlig, men nettopp fordi salgsmannen gjør det mulig for hver av dem å leve av det de gjør best, kan både salgsmannen, stolmakerne og samfunnet forøvrig nyter godt av dette samarbeidet. Arbeiderne her er ikke utnyttet på noen måte – de er tvert imot gitt en mulighet de ikke hadde tidligere.

Dette eksempelet gjør seg enda mer gjeldende når det er snakk om mer komplekse størrelser som f.eks. en bru, en båt, en høyblokk, en avansert datamaskin, osv… Muligheten til å fokusere på og leve av våre fortrinn, våre talenter, på det vi gjør best, og deretter handle med hverandre, er grunnen til at mennesket er totalt overlegent alle andre vesener på jorden. I motsetning til alle andre dyr, lever mennesket langt fra sitt naturlige element. Muligheten til å fordele arbeidskraft, spesialiere oss, og handle med hverandre har gjort mennesket i stand til avansere hinsides alle andre skapninger i verdenshistorien.

Dette kan illustreres med et berømt eksempel fra Milton Friedmans «Free to Choose»:

«Ingen vet hvordan man lager en blyant» sier han. «Det finnes ikke et eneste menneske i verden som faktisk vet hvordan man lager en blyant». For å lage en blyant, trenger du tømmer for å lage løpet. For å skaffe tømmeret, er det nødvendig med tømring, og ikke minst noen som kan produsere en sag, for ikke å si alle de ulike delene som en moderne sag består av. Allerede nå er man kommet langt forbi kunnskapen til noe enkelt menneske.

Videre er blyet i blyanten ikke bly. Det er grafitt, og kommer fra miner i Sør-Amerika. Viskelæret på enden av blyanten er et gummiliknende produkt som lages ved at frøolje reagerer med svovelklorid, hvorpå gummi binder det sammen. Jeg skal ikke engang begynne å gjengi hvordan disse komponentene fremstilles. Men for spesielt interesserte kan de lese denne: www.civita.no/publikasjoner/dl/16/

De tusener av menneskene som har gjort blyanten mulig, kjenner ikke hverandre. De snakker forskjellige språk, har ulik religion, og mange av dem ville sikkert hatet hverandre hvis faktisk møttes. Så hva er det som gjør dem i stand til å samarbeide? Markedets eksistens!

Gruvearbeiderne i Sør-Amerika graver ut grafitten fordi noen er villig til å betale dem. De trenger ikke å vite hvem som betaler dem, eller hva det skal brukes til. Alt de trenger å vite er at de vil få betalt. Hvorfor er noen villig til å betale dem? Fordi vedkommende i neste omgang vil tjene på det. Alle disse menneskene ble brakt sammen av vanvittig komplekse pris-strukturer. Prisen på grafitt, prisen for tømmer, lønningene til arbeiderne, osv… osv…

Det er ingen som har oversikt over alt dette. Det er ingen som sitter på et offentlig kontor i statens blyantavdeling, og sender ut ordre til gruvearbeiderne i Sør-Amerika: «produser mer grafitt». Markedet koordinerer dette selv, uten at noe menneske engang kjenner til alle de ulike produksjonsrekkene som til slutt ender opp i en simpel blyant. Skulle en stat kontrollert denne produksjonsrekken ville vi antakelig hatt en meget akutt mangel på blyanter.

Skal vi realisere et samfunn der det sosialistene kaller «utbytting» avskaffes, betyr det at det ikke vil være mulig å hyre noen og betale dem en gitt pris for å produsere en gitt vare eller en tjeneste. I realiteten er det ikke bare en fasit på økonomisk fallitt – det er en falliterklæring for hele menneskeheten, og en underkjennelse av det som gjør oss overlegne alle andre skapninger.

Hva er det som likevel får folk til å fortsette å insistere på at sosialismen nettopp er en god idé, selv om den ikke fungerer i praksis. Antakelig må det være fordi de skulle ønske at den hadde fungert; at mennesket var annerledes. De unnskylder rett og slett hele den menneskelige natur og nærmest beklager sin eksistens. For i et paralellt univers hvor menneskets natur er noe helt annet, måtte jo sosialismen være en flott idé? (I realiteten er det jo dette kommunismen ville skape; et nytt sovjet-menneske skulle vokse frem av kommunismens elendighet. Man må jo knuse noen plommer for å lage omelett).

Nei, jeg vil hevde at sosialismen er en dårlig idé selv om den hadde fungert i praksis. Selv i et utopisk univers høres sosialismen, etter mitt syn, helt grusom ut. Ideen om at du, uansett hvor mye du jobber, ikke skal få noe mer igjen for det, og ideen om at mennesket ikke skal ha noen egeninteresser annet enn å tjente kollektivet, fremstår for meg som avskyelig. Ja, jeg vil kalle den direkte ond!

Hvordan noen kan mene at denne ideen er god, eller i det hele tatt ønske at den hadde fungert, er og blir et mysterium for meg.

Reklamer

Read Full Post »

A brilliant humoristic video from 1948, that shows the dangers of Socialism and the benefits of capitalism. As true today as it was then:

Make Mine Freedom (1948):

Read Full Post »

Stortingskandidat for Arbeiderpartiet i Hedmark, Tone Sønsterud, har de siste ukene spydd ut det ene innlegget etter det andre (jeg får dessverre ikke linket til innleggene hennes som har vært på trykk i HA, Østlendingen og Glåmdalen – siden de har dårlige søkesider, og fortsatt opererer med at du må betale for mye av innholdet i avisene på nett) med totalitert innhold. Det er skremmende at slike holdninger antakelig vil finne sted på Stortinget de neste fire årene.

I følgende innlegg som er sendt til Hedmarks lokalaviser, mener jeg det er på tide å spørre Sønsterud om hun har forstått hvorfor kommunismen ikke fungerte. 

Skjønner du hvorfor kommunismen ikke fungerte?

 

Det er på tide å stille stortingskandidat for Arbeiderpartiet, Tone Sønsterud følgende spørsmål: «Har du i det hele tatt forstått hvorfor kommunismen ikke fungerte?»

 

 I sitt siste innlegg presierer Sønsterud nemlig å si at det er å «flytte beslutninger fra demokratiske organer til lukkede styrerom» når enkeltmennesket får bestemme skole, sykehus eller eldrebolig selv, samtidig som det offentlige betaler. Hun mener altså at det er udemokratisk hvis noen velger noe annet enn det Sønsterud selv mener de skal velge. Det er nettopp slik tankegang som gjorde at Sovjetunionen råtnet innenfra. Staten kan ikke ta bedre valg på vegne av hele befolkningen, enn det den enkelte klarer selv. 

 

Denne destruktive tankegangen stopper heller ikke her. I mange uker nå har Sønsterud kommet med det ene oppgulpet etter det andre. Blant hennes andre kampsakene finner vi f.eks.: at arbeidsdagen skal reduseres til 6-timer, et nei til midlertidige ansettelser, et nei til søndagsåpne butikker, osv… Det er altså ikke måte på hva Sønsterud vil kontrollere. Nå midt i finanskrisen skal hun få folk til å jobbe enda mindre. Hun vil nekte arbeidsgivere friheten og muligheten til midlertidige ansettelser- som blant annet gir mange unge en sjanse i arbeidslivet. De som driver en butikk skal ikke få bestemme selv hvor lenge den vil være åpen. Og nå vil Sønsterud også nekte folk å velge skole, sykehus og eldrebolig selv. 

 

Sønsterud fremstår som et kaldt gufs fra en ikke så altfor fjern tid. I november i år, er det 20 år siden muren falt. De fleste av oss kommer til å feire denne dagen som en gledens dag. En dag da millioner av mennesker ble frigjort fra en absolutt stats tyranni og undertrykkelse. Det virker derimot som om Sønsterud heller drømmer seg tilbake til mer totalitære tider.

 

Staten har et ansvar i å skaffe tjenester på best mulig måte, men staten behøver ikke være tilbyder alene. Privatisering er jo nettopp når den enkelte er nødt til å betale hele summen av egen lomme, og det er nettopp dette som er realiteten med de rødgrønnes politikk. Alle SKAL gå på den offentlige skolen som staten har valgt for deg – de som vil ha noe annet må betale dette selv. Alle SKAL bruke de offentlige helsetjenestene – de som vil ha noe annet må betale dette selv. Det er denne politikken som har ført til at stadig flere mister tiltroen til det offentlige helsevesenet, og kjøper seg private sykeforsikringer i stedet. Bare det siste året har over 70% flere kjøpt private sykeforsikringer. Til og med vår tidligere helseminister, Sylvia Brustad, hadde så dårlig tillit til det offentlige systemet hun selv forvaltet at hun måtte ty til private tilbud (volvat). Det er altså de rødgrønne som skaper en negativ privatisering. Høyre vil i stede la private og offentlige tilbud konkurrere om kvalitet og pris, samtidig som staten garanterer for det økonomiske. DET er en positiv måte å få private kvalitetstilbud til å florere, samtidig som vanlige folk får velge mellom gode tilbud.

 

Tone Sønsterud representerer det verste i Arbeiderpartiet. Holdningene hennes minner meg om AP for bare noen tiår siden, da de kjempet innbitt mot nærradio, ville forby farge-tv og nekte folk å handle på butikken etter klokken fem. Sønsterud representerer den gammeldagse, bakstreverske delen av partiet som jeg, tross alt, trodde man hadde forsøkt å kvitte seg med. Slikt vrakgods har vi ikke bruk for på Stortinget i det 21. århundre.


Read Full Post »

Påskeferien er over, og jeg har derfor ikke hatt like mye tid til å følge opp den inngående debatten med Onar Åm, men jeg skal likevel trykke et svar på hans siste innlegg, siden jeg også synes at debatten tar noen interessante vendinger som jeg vil svare på.

 

Arroganse

Aller først synes jeg det er litt ironisk hvordan Åm, som bruker mye av artikkelen sin på å forklare hvorfor det er jeg, og ikke han, som er ignorant, allerede i 3. og 4. avsnitt kun bekrefter mitt poeng.

 

Først klages det over at sosialistene har kontroll over politikken, barnehagene, barne-TV, skolene, universitetene og mediene, men ikke nok med det – Åm slår fast at DLF ikke slipper til i media fordi: «det bare er sosialister der som ser på liberalister som onde fascister, og de vil ikke slippe den slags på lufra». Det faktum at DLF ikke engang har 0,01% av stemmene i Norge er tydeligvis ikke grunn nok? Hvorfor i all verden skulle media bruke tid på DLF, når de har tilnærmet null påvirkning på samfunnet? Hvorfor skulle media bruke masse tid på et parti som ved Stortingsvalget i 2005 oppnådde 0,0081% av avgitte stemmer ved valget?

 

Et mikrosekund med TV-tid, ville altså vært mer reklametid, enn deres oppslutning tilsier, men igjen er det alle andre som har feilen. Det er naturligvis sosialistene i mediene, som mener at alle andre er onde fascister, som har feil denne gangen. Litt ironisk er det også at DLF irriterer seg over dette, når «onde fascister» stort sett er det samme stempelet de selv gir alle andre. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har irritert meg over venstrevridde medier i Norge, mer enn en gang, selv. Jeg kommer fra Ilseng i Hedmark, Norges rødeste fylke, der du nærmest må erklære din troskap til Arbeiderpartiet for å få lov til å jobbe som journalist. Det er likevel min erfaring at hvis du har et spennende, interessant, nytenkende og salgbart utspill, så trykker stort sett mediene saken. Selvinnsikt er en dyd, men det har jeg ingen forhåpning om at DLF skal innse.

 

Kommunikasjon

Det er også interessant hvordan Åm umiddelbart slår fast at det er staten det er noe i veien med, siden den har «gjort det mulig for en parasittisk ideologi å ta slik total kontroll over staten». Dette argumentet er rimelig korttenkt, for hvem er det som har etablert staten? Det er jo nettopp menneskene som har gjort det, så da må det åpenbart være noe i veien med alle menneskene som lar en slik stat eksistere. Vi vet jo også at alle mennesker som aksepterer dette, ifølge Åm, er onde eller naive. Onar Åm mener altså at over 50% av menneskene i Norge er naive/onde (eller parasitter) – noe jeg synes er en rimelig trist oppfatning.

 

Jeg tror ikke det er folket det er noe i veien med. I motsetning til DLF ser nemlig ikke jeg på meg selv som en del av en opplyst elite som skjønner noe 99,9919% av Norges befolkning angivelig ikke forstår. Jeg er erkjenner at når sosialistene har vunnet frem med sin retorikk, så burde høyresiden ta selvkritikk. Jeg gidder ikke å skylde på sosialistene for høyresidens problemer. Når Høyre sliter på meningsmålingene, er det først og fremst Høyres skyld og ingen andres. På samme tid tror jeg også at dette kan endre seg betraktelig, og det er også derfor jeg holder på med politikk og søker innflytelse – fordi jeg tror jeg har noen ideer som både vil være til det beste for partiet mitt og for landet mitt. Det hjelper ikke å ha «det endelige svaret» på alle verdens spørsmål, hvis ingen er enig i at du har det. Det er det fantastiske med et demokrati. Demokratiet er riktignok utrolig ineffektivt iblant, men takk og lov for at vi ikke har et teknokrati – der oppblåste bedrevitere bestemmer.

 

Anarkisme, Kommunisme og Anarkokapitalisme

Jeg har ikke helt tenkt å forlate debatten om hvorvidt anarkismens natur er sosialistisk, eller hvorvidt anarkokapitalismen er en type liberalisme eller anarkisme. Jeg synes nemlig at Åm utviser en manglende ideologisk innsikt på akkurat dette felt.

 

Anarkismen har svært mye til felles med kommunismen. Anarkismen og kommunismens respektive idealsamfunn bærer mange fellestrekk. Mange glemmer nemlig at også kommunismen har et mål om et samfunn uten stat. Kommunister tror imidlertid at de kan planlegge veien til drømmesamfunnet sitt, gjennom både kapitalisme og totalitarisme, før samfunnet når sin endelige idealtilstand, der staten opphører, og alle lever fredelig i en utopisk sosialistisk drømmeverden.

 

Kommunismen og konservatismen, derimot, (for å sammenligne med en ideologi basert på et realistisk verdensbilde) har et totalt forskjellig menneskesyn. Konservatismen anerkjenner at mennesket er født med en tilbøyelighet til ondskap, men dette anerkjenner ikke kommunister. Dersom de gjør det, mener de isåfall at det alltid er samfunnet som korrumperer enkeltmennesket og gjør det ondt. Det kommunistiske idealsamfunnet, uten klasseskiller og stat, forutsetter at alle mennesker vil nå en ufravikelig tilstand i fredelighet og lykke. Kommunismens menneskesyn gjør altså dets idealsamfunn fullstendig utopisk.

 

Kommunismens manglende forståelse av menneskets natur, og dets innovative evner, gjør heller ikke ideologien stort bedre. Det kommunistiske idealsamfunnet forutsetter at menneskets utvikling stopper opp, samt at alle vil være fornøyd med tilstanden slik den er. I det øyeblikket noen ønsker å bryte ut av dette idealsamfunnet, må kommunismen bli totalitær. Tjen Folket skriver f.eks. at Når de reaksjonære setter i gang angrep, må de revolusjonære raskt møte dette med en massiv styrke”. Dette gjør at kommunismen alltid vil være dømt til å forbli i en totalitær fascistisk tilstand.

 

Den store forskjellen på kommunismen og anarkismen, er altså veien til målet og ikke selve målet. Anarkister vil ikke gå veien om kommunismens stadier, for å nå det endelige målet om det statsløse samfunnet. Det må likevel sies at fellestrekkene mellom anarkismen og kommunismen stopper ved at de begge vil avskaffe kapitalismen og er anti-autoritære i sin endelige form. For Anarkister og kommunister har ikke det samme målet om et klasseløst samfunn.

 

Anarkismens statsløse samfunn baserer seg på individer. Kommunismens statsløse samfunn baserer seg på kollektivet; fellesskapet er alt, individet intet. Kommunismens statsløse samfunn kan derfor først etableres etter at samfunnet er omgjort til en slags kollektiv organisme. Anarkismen vil hoppe over alle disse stadiene og innføre et statsløst samfunn umiddelbart. Anarkister ønsker heller ikke, i motsetning til kommunistene, et statlig maktapparat som skal slå ned på motstand. Anarkister vil at samfunnet utelukkende skal baseres på frivillige forbindelser.

 

Anarkisme og frihet

Anarkismen ser ikke nødvendigheten av noen nedfestede organer for å sikre folks frihet. Anarkister har to løsninger på hvordan enkeltmenneskets frihet sikres. Jeg vil dele disse i 2 grupper.

 

1)    Mange anarkister er det jeg vil kalle kollektivistiske individualister. Dette høres ut som en motsetning, men det behøver ikke å være det. Slike anarkister ser på menneskeheten som et eneste stort fellesskap. Menneskeheten er altså et kollektiv av enkeltindivider. Dette synet forenes med kommunismen i at det er samfunnet (eller kapitalismen) som korrumperer individene. De hevder derfor at politi, forsvar og rettsvesen ikke vil være nødvendig i et anarkistisk samfunn.

2)    Andre anarkister vil hevde at private firmaer kan utføre disse tjenestene på en bedre måte enn staten. I et slikt samfunn vil det bli en privat oppgave å forsikre sin frihet.

 

Som konservativ anser jeg den første løsningen som fullstendig utopisk, og den andre som en oppskrift på kaos. I et samfunn der det skal være opp til private firmaer å forsikre folks frihet, vil det ikke finnes noen bestemte rettigheter som er like for alle. Da vil du heller få et slags mafiastyrt samfunn der et sett med rettigheter måles opp mot et annet. 

 

Anarkokapitalismens plass

Hvor plasserer så anarkokapitalismen seg opp i det hele. Det er ikke bare Onar og jeg som strides om anarkokapitalismen egentlig er en form for liberalisme eller anarkisme. Anarkismens vesen i seg selv er svært omstridt, så det vil være vanskelig å komme med noen fasit, men jeg kan i hvert fall argumentere for mitt ståsted, og hvorfor jeg synes det er en del hull i Åms argumentasjon.

 

Det er altfor enkelt å bare påpeke at anarkokapitalisme er en form for anarkisme, simpelthen fordi den tar avstand fra staten. Det blir omtrent som å sette likhetstegn mellom en skattesnylter og en voldsmann, av den ene grunn at begge står på utsiden av loven.

 

Det finnes mange former for anarkisme. Jeg kan nevne: anarkosyndikalisme, anarkafeminisme,  økoanarkisme, mutualisme og individualisme blant flere. Felles for alle er at de ikke anerkjenner anarkokapitalismen som anarkistisk. Enhver ideologi som er tilhenger av kapitalisme og eiendomsrett strider mot anarkismen. Anarkismen er imot alle former for herskere. Mennesker har kun bruksrett til det de selv produserer gjennom sitt arbeid. Arv blir derfor også forbudt i et anarkistisk samfunn. Mennesket har altså bare verdiene det produserer på lån. Anarkokapitalismen er totalt uforenelig med alt dette. Anarkokapitalister jobber for akkurat det samme samfunnet som de mest liberalistiske. Forskjellen er kun den at liberalister ser voldsmonopolet som et nødvendig onde for å bevare folks frihet, mens anarkokapitalister mener frihet forutsetter totalt fravær av autoriteter.

 

Rettstat eller mafia

Påstanden om at jeg ønsker et mafiastyre er også rimelig usaklig. Åm motsier seg selv ved å hevde dette, siden han selv sier at liberalister er for en rettstat for å hindre mafia. Åm mener altså at et statlig voldsmonopol er nødvendig. Det gjør også jeg, men jeg ønsker ikke så minimale begrensninger for statens muligheter til å gripe inn. Hvis dette gjør at jeg ønsker et mafiasamfunn, så betyr det at Åm også ønsker et mafiasamfunn; bare en minimal mafia.

 

Det som også er interessant, er at Åm ikke innser at en anarkokapitalist, ville kunne bruke akkurat de samme argumentene mot Åm, som han bruker mot meg. Jeg kan bruke Åms eget argument om bevisbyrde for å illustrere dette. Åm hevder at han kan bevise at et statlig voldsmonopol er nødvendig for å ivareta folks frihet, og at han derfor kan rettferdiggjøre dette. En anarkokapitalist vil imidlertid hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare. En anarkokapitalist som er like hardnakket i sitt syn, som det Åm er, vil dermed kunne bruke samme argumentasjon for å hevde at Åm enten er ond eller naiv, ettersom han er for statens rett til å utøve vold mot et annet menneske, basert på det en anarkokapitalist vil kunne definere som utopiske argumenter. Det dette viser er egentlig bare hvor hul slik argumentasjon er.

 

Om friborgerskap

Det stemmer at jeg er åpen for friborgerskap. Jeg støtter ideen fullt ut, men jeg er nødt for å se på de reelle mulighetene for å gjennomføre et slikt system. Jeg er stor tilhenger av mer prinsipper og ideologi i politikken – og har flere ganger hudflettet partifeller for manglende prinsipiell og ideologisk argumentasjon og kontinuitet i sine politiske ideer, men jeg har heller ingen tro på utopiske idealsamfunn. Jeg kommer aldri til å fronte en politisk idé, samme hvor ideell jeg synes den er, hvis jeg anser den som umulig å gjennomføre. Å stirre inn i ideenes verden er for filosofer, ikke for politikere.

 

Det er mange problemer med friborgerskap:

Skal foreldre kunne velge friborgerskap for sine barn?

Hva ja; er det riktig at foreldre i praksis kan velge bort barnas rett til å få behandling hvis de er syke?

Hvis nei; hvordan blir da forholdet mellom en forelder som er friborger, og barnet som ikke kan bli friborger før det er 18?

Hvordan skal friborgere betale rettmessig for de deler av samfunnet som alle er forbrukere av: som f.eks. kraftledninger, strømkabler, veier, osv… samtidig som de slipper å bidra til det sosiale samfunnet for øvrig?

Bevilgningene til disse områdene varierer fra år til år, ettersom regjeringen prioriterer, hvordan skal man sikre at friborgere hele tiden er med på å betale den riktige andelen av disse kostnadene?

 

Dette er bare noen få problemstillinger jeg kommer på i farta, ved et øyeblikks problematisering, og det vil antakelig dukke opp mange flere. Som sagt, synes jeg ideen er utrolig interessant, og hvis gjennomførbar: fullstendig forenlig med mitt ideologiske tankesett. Jeg må imidlertid bli overbevist om at dette systemet er realistisk å gjennomføre, før jeg ville foreslått det i noen av de politiske organene i Høyre eller Unge Høyre.

 

Moral

Til slutt vil jeg ta tak i det jeg mener er en trangsynt oppfatning av moral, samt en unnvikende argumentasjonsform.

 

Åm har en debatt-teknikk som ofte går ut på å legge ord i munnen andre, eller bevisst feiltolke det andre mener på en måte som gagner hans egen argumentasjon. Nå hevder han at jeg mener at moral kun kan baseres på føleri. Så er ikke tilfelle, men jeg tar sterk avstand fra en oppfatning om at noe menneske kan ha en objektiv og ubestridelig tolkning av hva som er korrekt moral. Det er Åm som mener at hans moralsyn, og oppfatning av rett og galt, er det eneste rette. Han hevder til og med at dette er så sikkert som at 1+1=2, at jorden er rund, at månen er mindre enn jorden, at gravitasjonsfelt virker på jorden og holder oss festet til den”.

 

Videre sier han at jeg krever at alle følger mitt moralsyn. Dette stemmer ikke. Jeg sier jo tvert imot at jeg aksepterer at folk kan ha en annen moralsk oppfatning enn meg. Jeg mener selvfølgelig at det finnes noen naturgitte rettigheter, som retten til liv. Jeg er også selvfølgelig helt enig i at det er ondt å myrde et annet menneske med overlegg. Det finnes likevel subjektive moralske oppfatninger, uten noe fasitsvar. Noen mennesker mener f.eks. at det er helt umoralsk å ha sex før ekteskapet, andre ser det som helt uproblematisk. Ingen av disse tar feil, nettopp fordi det er en subjektiv oppfatning av hva som er moralsk riktig.

 

Jeg er for å tilpasse samfunnet, slik at folk kan følge sin egen moral, men det må naturligvis gå en grense når man forsøker å pålegge andre sin moral. Et eksempel på dette er diskusjonen om abortrestriksjoner. Det er i dag en pågående debatt, om hvorvidt man skal fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium. Argumentet er at man vil unngå et sorteringssamfunn. Av samme grunn, får kvinnen heller ingen informasjon om bl.a. barnets kjønn før etter perioden for selvbestemt abort er ferdig (12 uker). Utgangspunktet for slike synspunkt er at man mener det er umoralsk å abortere et foster basert på slike opplysninger. Jeg er også enig i at det ville være umoralsk å abortere et foster fordi det er gutt eller jente, men jeg har likevel ingen rett til å pålegge andre å følge min moralske oppfatning.

 

Konklusjon

Det er ikke jeg, men Åm -som forlanger at alle skal legge seg flat for hans moralsyn. Han mener at det eneste moralsk riktige prinsippet et samfunn kan bygges på er: laissez-faire. Derfor vil han tvinge alle til å leve etter dette prinsippet!

Read Full Post »

Her er et knippe bilder av cubanske barn, som i tidlig alder blir trent opp som mulige soldater i de militære styrkene til det kommunistiske regimet på Cuba (jeg trenger vel neppe si at dette er obligatorisk og ikke noe foreldre har rett til å bestemme over):

childrenterrorists

militar11

Hvor gamle tror du disse barna er? Et sted mellom 7 og 10 år?

militar32     militar61

Read Full Post »