Posts Tagged ‘Barack Obama’

I decided to put out an article I wrote when the whole “don’t ask don’t tell” debate was going on in the US in may last year. I originally (unsuccessfully) tried to get it published in an American magazine, and forgot about it.

Since a lot of my friends “over there” have asked me to write something in English, I thought I’d put it out here, although the article probably isn’t that interesting now that the policy has been repealed.

However I still think the debate discloses some pretty interesting inconsistencies within a movement that on one hand consider themselves the most vehement defenders of liberty and freedom, and on the other consider themselves legitimate moral judges of a persons private lovelife.

So heres a short piece I originally wrote in may, 2010, comparing todays republicans to the days of Barry Goldwater looking at it with a european conservative viewpoint.

Here’s the article:

Leave the preaching to the priests:

(feel free to publish or quote this article anywhere you like)

There is every reason to worry when the terms moral and immoral become consistent with the terms legal and illegal. Different groups, societies, and individuals will always have different opinions on what is deemed moral or immoral. Therefore society must have defined rules for right and wrong irrespective of what moral grounds lawmakers base their life upon.

The Republican party today, once a beacon of freedom in the days of Barry Goldwater, seems to suffer from this confusion, lacking the capability of separating their own moral guidance in life, and their legitimate basis for forcing them upon everyone else.

I write this as a young conservative politician in Norway, but with close emotional bonds towards the United States of America. Growing up as a dual citizen, with an American mother, and family relations in Texas I have always found it my duty to follow the American political climate as closely as possible.

The ever growing combination in the GOP and American conservative movements, where good conservative notions of sensible anti-statism and family values are being mixed up with pure intolerant moralism, is quite appalling from a Norwegian conservative viewpoint.

Scandinavia is, in some ways, what conservatives in the US are warning others about, and in a lot of aspects they’re right. Government is way too big. Business regulations and high taxes prevent many from releasing their feasible potential. Norway even has a fortune tax, making people pay additional taxes based on their amount of savings or investments with already taxed income if it exceeds a certain (pretty low) amount. This again results in many small businesses that end up paying more taxes then their total surplus.

These are policies that I, as a conservative, oppose with every fiber of my being, but my understanding of conservatism also includes a deep repugnance towards people who try to dictate their moral beliefs on everyone else. There was a time when a majority of the Republican Party would agree.

When Barry Goldwater wrote «The Conscience of a Conservative» he described the conservative politician as one who «looks upon politics as the art of achieving the maximum amount of freedom for individuals that is consistent with the maintenance of social order». I would add that conservatism also bears within it a fundamental understanding of mans insufficiency in planning history, the importance of some institutions, and the notion that society gets its wisdom from the people and not the other way around. With this in mind, todays GOP has drifted so far away from the days of Barry Goldwater.

With tension between North Korea and South Korea reaching critical levels, and allied forces facing huge challenges in Afghanistan, many republican members of congress seem more occupied with the «fear» of American male soldiers being allowed to openly admit that they kiss men instead of woman.

Sen. John McCain, whom I voted for in 2008 despite his stance on these issues, recently said that he was «deeply disappointed» by Robert Gates’ remarks in testimony before the Senate Armed Services, where he said he fully supports the presidents decision on repealing “don’t ask don’t tell”. McCain said the current policy is «imperfect but effective,» at a time when the nation is engaged in two wars.

Perhaps John McCain should go back and read the words of ‘Mr. Conservative’, who summed up this foolish matter pretty accurately: “You don’t have to be straight to be in the military; you just have to be able to shoot straight.” You should think that is the most important thing when our proud nation is engaged in two wars.

Even within the TEA-party movement – the most vehement advocates in America today for liberty and limited government on just about every domestic matter – we find these – eager to be – moral judges. Even Ron Paul, who proudly and powerfully promotes that ‘freedom is the answer’ on approximately every subject, just recently changed his mind on «don’t ask don’t tell».

Sarah Palin, now touring the nation with hear heartful endorsement of the TEA-party movement, firing up rallies carrying a message of freedom and self-government, has such a big problem with the idea that men and woman should be ensured the lawful right to call a person of the same sex their husband or wife, that she even wants a constitutional ban on gay marriage. Clearly, the value of self-made men and woman, according to Sarah Palin, only apply when they agree with her moral guidelines. How consistent.

It’s pretty ironic how the same republicans that quickly wave banners warning us about the nanny state whenever there’s talk of government regulation on health or the economy, think it’s perfectly right to deny two grown individuals of the same sex the right to formally declare their love for each other. I find it hard to understand how the same people that understandably tell the government to keep out of their pockets and stay out of their family matters, find it perfectly sensible to try and make peoples personal religious beliefs a campaign issue. Isn’t the whole point of religion finding some kind of spiritual comfort and guidance in your life beyond earthly comprehension?

In that case you should think that ones trust in his or her maker is considerably limited if you find it so vital that the president shares your exact religious beliefs.

I hope one day we’ll see a conservative frontrunner for president, be it strongly religious for all I care, who manages to combine good old fiscal pragmatism and economic freedom with personal liberty and trust in every citizen regardless of them being gay or straight, and no matter if -or to whom they say their prayers at night. A president who talks about family values with the meaning of trusting families in figuring out for themselves how they want to organize their lives without the state figuring as a moral judge.

A president who leaves spiritual guidance too church-communities, and chooses to concentrate his leadership on the people here on earth, where his decisions will be measured by the results in this life. That would be showing some real leadership.

Read Full Post »

Gårsdagens kunngjøring av årets fredsprisvinner var en gledelig beskjed.

Endelig en verdig fredsprisvinner. Endelig en nobelkonsert jeg kan se på med glede. Endelig en prisoverrekkelse jeg kan overvære uten frustrasjon, og en vinner jeg kan applaudere helhjertet.

Etter fjorårets prisvinner dømte jeg nobelkomiteen nedenom og hjem og erklærte at Norge ikke lenger fortjente å dele ut fredsprisen. En komité som har gitt prisen til power-point ett år og til taler og intensjoner ett annet år får ikke umiddelbart fornyet tillit, men årets tildeling tar absolutt prisen tilbake fra pinlig kjendiseri dit den skal være. For jeg er ganske sikker på at Liu Xiaobo vil gå inn i historien som en av de virkelig store fredsprisvinnerne.

Liu Xiaobo er en av verdens aller fremste symboler i kampen for grunnleggende menneskerettigheter. I flere tiår har han vært en frittalende kritiker av kommunistregimet på Kina, han har blitt arrestert og truet gjentatte ganger, men har aldri gitt opp.

Han var aktiv i protestene på den himmelske freds plass i 1989, der mange tusen arbeidere og studenter demonstrerte for demokrati og frihet, mot det sittende regimet. Protestene ble slått ned på militært, det ble beordret skyting av demonstrantene, og mange hundre mennesker (andre anslag sier flere tusen) døde. Mange som vokser opp i Kina i dag vet ikke om det som skjedde engang. Hendelsen står ikke noe sted i autoriserte skolebøker. Internettsider og andre informasjonskanaler som forteller om hendelsen sensureres av myndighetene.

Dette illustrerer hvilken kamp Liu Xiaobo, og andre som ham, må kjempe hver dag for retten til ting vi tar forgitt her i Norge.

I dag sitter Liu Xiaobo i fengsel for å ha ytret sine meninger. I 2009 ble han dømt til 11 års fengsel for å ha vært en av de ansvarlige bak demokratioppropet Charta 08 – et politisk manifest for politisk reform i Kina. Oppropet ble undertegnet av 303 kinesiske tjenestemenn, jurister og intellektuelle.

Det som gjør Xiaobo så farlig for de kinesiske myndighetene er hans utrettelige kamp for demokratisk politisk reform i Kina, heller enn voldelig konfrontasjon med myndighetene. Xiaobo viser at det finnes et demokratisk alternativ. Kommunistregimet i Kina har åpnet økonomien sin mer, og Kina er i dag en av de største og mektigste økonomiene i verden. Kina har opplevd en voldsom økonomisk fremgang, og det er ofte dette vi hører mest om i mediene.

Årets fredspris er derfor en uhyre viktig vekker. Den minner oss om at det brutale totalitære regimet som fortsatt eksisterer i Kina, på tross av økonomisk fremgang og materiell velstandsvekst.

I skrivende stund er Liu Xiaobos kone, Liu Xia, på vei til stedet der mannen er fengslet for å gi ham nyheten om prisutdelingen. Mannen vet antakelig ikke selv at han har vunnet engang. Det siste vi har hørt nå er at Xias advokat ikke kommer i kontakt med henne. Advokaten frykter nå at nobelprisvinnerens kone også vil bli frarøvet sin frihet.

Dette er situasjonen mennesker i Kina lever under hver dag. Medier sensuereres, informasjon fra utlandet holdes tilbake, og skolebøker og medier forteller kun den virkeligheten Kinas kommunistregime regner for sann. For hver oppvoksende generasjon blir det stadig færre mennesker som kjenner Kinas virkelige historie.

I boken «On Liberty», skriver John Stuart Mill følgende:

«The peculiar evil of silencing the expression of an opinion is, that it is robbing the human race; posterity as well as the existing generation; those who dissent from the opinion, still more than those who hold it. If the opinion is right, they are deprived of the opportunity of exchanging error for truth: if wrong, they lose, what is almost as great a benefit, the clearer perception and livelier impression of truth, produced by its collision with error.»

For Mill er sensur en forbrytelse mot hele menneskeheten. Den besynderlige ondskapen i å tvinge en meningsformidler til taushet, sier Mill, er at den raner de som avviker fra meningen enda mer enn dem som fremmer den. Hvis oppfatningen er korrekt, frarøves nåværende og fremtidige generasjoner muligheten til å skifte ut feil med sannhet. Hvis oppfatningen er gal, frarøves man en nesten like stor fordel; et klarere inntrykk av sannhet, produsert av dens kollisjon med mistak.

Alle mennesker er feilbarlige og det er kun gjennom ytringer man kan oppdage sannheten. En mening som ikke kan forsvares mot kritikk og argumenteres for har ingen verdi. Først når vi har hørt alle innvendinger og fremdeles mener at vi har rett, har vi grunnlag for å mene dette.

«If all mankind minus one were of one opinion, mankind would be no more justified in silencing that one person than he, if he had the power, would be justified in silencing mankind.»

Nok en gang illustrerer Mill hvorfor ingen majoritet har retten til å frarøve et enkelt menneske friheten til ytre sine meninger. Samme hvor stor majoriteten måtte være, er sensur av et enkelt menneskes frie meningsfremsetting en forbytelse mot hele menneskeheten.

Derfor er årets fredspris så viktig. Liu Xiaobos kamp for grunnleggende rettigheter, er ikke bare en kamp for Kinas befolkning mot et undetrykkende regime. Det er kamp på vegne av hele mennesketen.

«If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter.»

– George Washington

Read Full Post »

(Innlegget er også publisert på Dagsavisens debattsider nyemeninger.no)

Magnus Marsdals logikk i innlegget ”Kapitalisme og frihet” er så hinsides all fornuft at jeg lurer på om Marsdal virkelig tror på det han selv skriver.

I Dagsavisen 27. september gjør Magnus Marsdal et fattig forsøk på å sette likhetstegn mellom kapitalisme og tyranni. Bakgrunnen er filmatiseringen av Naomi Kleins bok ”Sjokkdoktrinen” som vises i Oslo denne uken. Både boken og Marsdals kronikk ligner mer på en dårlig konspirasjonsteori, enn gravende journalistikk. For en som jobber som utreder i en tankesmie som kaller seg et ”senter for samfunnsanalyse” burde dette være rimelig flaut. Her er det ikke mye verken utredning eller samfunnsanalyse å spore.

Sjokkdoktrinens påstand er at kapitalisme er uforenelig med frihet og demokrati. Skal vi tro boken bruker kapitalismens tilhengere bevisst det Klein kaller en “sjokkdoktrine” basert på ustabilitet, diktatur, tortur og grusomhet for å integrere det kapitalistiske systemet i samfunnet. Ja, ikke bare det, de omfavner også naturkatastrofer som orkaner og tsunamier, for da ser nemlig de onde kapitalistene sitt snitt til å utnytte situasjonen for å befeste sin politikk. Videre blir vi fortalt at mesterhjernen bak denne onde planen er Milton Friedman og hans økonomiske skole. Bevisene er Pinochets undertrykkende regime i Chile og den amerikanske invasjonen i Irak.

Det ville i grunn gitt lite belegg til Kleins konspirasjonsteori, om Friedman hadde vært for Irak-krigen i første omgang. I så fall måtte hun også inkludert Australia, Polen og Storbritannia, samt de 36 øvrige landene som bidro med tropper i etterkant av invasjonen, i denne onde konspirasjonen. Klein hadde sikkert fått til det, men hun kan spare seg bryet for problemet med hele boken er at den raser sammen før grunnmuren er lagt. Friedman støttet aldri Pinochet og at han var en uttalt motstander av krigen i Irak.

Friedman var en motstander av Irak-krigen helt fra begynnelsen av, og fremhevet dette i flere intervjuer. Det han imidlertid mente var at man burde stå løpet ut og gjøre oppdraget til en suksess når man først hadde gjort feilen å gå inn. De færreste vil mene at man bare skulle fraskrevet seg alt ansvar for situasjonen som oppsto og trukket seg ut igjen umiddelbart. Uavhengig av om man var for eller mot krigen burde man vedkjenne seg situasjonen, og sørge for at Irak har stabile institusjoner som kan opprettholde fred og demokrati når de amerikanske styrkene er ute. Det var simpelthen det Milton Friedman mente – ikke en veldig kontroversiell mening med andre ord.

Milton Friedmans påståtte støtte til Pinochet er også mildt sagt kreativt fremlagt. Milton Friedman tilbragte 6 dager i Chile i 1975 på invitasjon fra – ikke Pinochet – men en privat stiftelse. I løpet av disse dagene holdt han forelesninger om fri markedsøkonomi på bl.a. universitetet i Chile. I forbindelse med besøket fikk han møte Pinochet i ca 45 minutter, hvorpå han skrev et brev i etterkant der han argumenterte for hvordan Chile kunne få en slutt på hyperinflasjon og liberalisere økonomien. Når Marsdal forsøker å gjøre et retorisk poeng ut av at Friedman i brevet formulerte seg i høflige termer blir det rimelig patetisk. I så fall burde han også gå hardt ut mot Jonas Gahr Støre fordi han ikke starter sine brev til Russlands president med ”Kjære menneskerettighetsforbryter og semi-diktator”.

Logikken i Naomi Kleins argumenter, som Magnus Marsdal ukritisk videreformidler, er omtrent på samme nivå som de mest fundamentalistiske anti-Obama aksjonistene i USA. De som tegner Hitler-barter på Obama plakater fordi han er for statlig velferd. Deres logikk er som følger: Hitler var for en stor velferdsstat, og Obama er for en større velferdsstat, ergo er Obama lik Hitler.

Friedman holdt for øvrig de samme leksjonene i Sovjetunionen, Kina og Jugoslavia. Da han kom tilbake fra en serie med leksjoner i Kina skrev han et brev til Stanford Daily med følgende tekst (ref. Wikipedia): “It’s curious. I gave exactly the same lectures in China that I gave in Chile. I have had many demonstrations against me for what I said in Chile. Nobody has made any objections to what I said in China. How come?”. Sjokkdoktrinen inneholder mao så mange løgnaktige påstander og kreative omskrivinger av historien at jeg har vanskelig for å forstå at intelligente mennesker kan ta den seriøst.

At den økonomiske inspirasjonen fra Friedman og Chicago-skolen sørget for at Chile har en av de sterkeste økonomiene i Sør-Amerika gidder ikke Klein å nevne. Ei heller gidder hun å nevne at Chile aldri hadde vært noe diktatur om det var Friedmans tanker man forsøkte å kopiere. Forfatteren har, bevisst eller ubevisst, ikke engang skjønt forskjellen mellom ideologi og økonomi. Kapitalisme er ingen ideologi. Det er et økonomisk system, men ingen garanti for demokrati eller menneskerettigheter. Milton Friedman var tilhenger av en minst mulig stat som grep minst mulig inn i folks liv på alle områder. Han avskydde alle former for diktatur.

Å sette likhetstegn mellom kapitalisme og tyranni er like dumt som å sette likhetstegn mellom velferd og nazisme. Magnus Marsdals kronikk er et kleint innlegg i kapitalismedebatten.

Read Full Post »

I tiden fremover skal Nobelkomiteen diskutere hvem de mener fortjener Nobels fredspris. Tidligere har prien gått til både power-point og gode intensjoner, så mulighetene er mange.

Jeg tenkte derfor å hjelpe Nobel-komiteen litt på veien slik at de også i år kan komme opp med en ny interessant vinner, som bredder fredsprisens spekter.

1) Naomi Klein

Venstresidens elskede ideolog. 1 kriterium oppfylt. Hun var mot Irak-krigen. 2 kriterier oppfylt. Hun er mot globalisering, markedsøkonomi og kapitalisme. 3,4 og 5 kriterier oppfylt. Det eneste som taler mot henne er kanskje at noen onde tunger kan være fristet til å kalle det en ”Klein fredspris”

2) Alle tidligere, nåværende og fremtidige demokratiske presidenter i USA

Hey, de er jo mot Bush og republikanerne og sånn, og for hope and change and stuff. Trenger vi egentlig noe mer enn det?

3) Jens Stoltenberg

I fjor gikk prisen til ”yes we can”, så hva med å fornorske prisen litt i år og gi den til ”jens vi kæn”. Intensjoner er viktig, og i likhet med forrige prisvinner har også Jens Stoltenberg visjoner om å få helsekøene ned, fylle svømmebassengene og sånn. Og når visjonene er bra er allting godt.

4) Gunnar Kongsrud

Det er vanskelig å komme utenom Gunnar Kongsrud i diskusjonen om Nobels fredspris. Med kampanjen ”med Winorg for en bedre fremtid” har Kongsrud store ambisjoner om en mer systematisk verden.

5) John F. Kennedy post-mortem

For hans intensjoner om et demokratisk Cuba og et samlet fritt Tyskland uten gjerder.

6) Michael Moore

Kanskje den kandidaten som skiller seg ut som den mest trolige vinneren. Moore har gått videre fra power-point til høymotens television. Gjennom sine filmer om både våpenpolitikk, krigen i Irak og helsepolitikk skiller Moore seg ut som en forkjemper for verdensfreden. At filmene baserer seg på ytterst tvilsom journalistikk, kryssklipping og lemfeldig omgang med fakta burde ikke skremme Nobel-komiteen. Hans intensjoner kan man jo ikke betvile. Moore ønsker jo å avskaffe kapitalismen og skape himmel på jord. Vi fikk aldri tildelt Pol Pot eller Mao Tse Tung priser for sine intensjoner. Tiden er inne for Moore. Slagord kan jo for eksempel være: ”less is Moore”, ”Moore than change”, ”Moore change”, eller lignende

7) Rosabloggerne

Med sin herlige naivitet overgår rosabloggernes intensjoner selv de mest erfarne fredsaktivister. Hvorfor kan ikke bare alle være venner? En fredspris til verdens samlede rosabloggere ville også vært et solid ”call to action”

Hvis noen har flere forslag til Jagland & co må dere gjerne skrive på kommentarfeltet:

Read Full Post »

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er president Obamas største fan, men nå skal jeg komme med en støtteerklæring. Bakgrunnen er at Barack Obama vil ha slutt på hemmeligholdet rundt homofili i det amerikanske militæret. Det skulle jo bare mangle. At folks seksuelle legning i det hele tatt er et spørsmål i forbindelse med deres ønske om å tjene landet sitt er for meg ubegripelig. Likevel er det ganske problematisk i USA.

Den republikanske kongressmannen Mike Pence, lovet et forent GOP (Grand Old Party – vanlig offisiel betegnelse for det amerikanske republikanske partiet) i oppoisjon mot Obamas forslag.

«The American people don’t want the American military to be used to advance a liberal political agenda. And House Republicans will stand on that principle,»

– uttalte Pence.

Han evner derimot ikke å se at han selv nettopp bruker det amerikanske militæret for å promotere sin egen agenda med dagens lovverk. Mike Pence skal selvsagt få lov til å synes at homofili både er synd og det som verre er, så mye han orker, men jeg skulle jo tro at fysisk form, mental stabilitet og militære tekniske ferdigheter var viktigere enn folks legning?

Jeg er selv dobbel statsborger, har amerikansk pass, og kan stemme ved amerikanske valg. Selv om man aldri er enig med alt et parti eller en person står for liker jeg å bruke stemmeretten min. Dessverre begynner jeg å bli mer og mer usikker på om jeg kommer til å klare å stemme ved neste presidentvalg.

Det demokratiske partiet er uaktuelt for meg. De har et såpass stort etablissement som kjemper for mer regulering og mer offentlige utgifter at partiet overhodet ikke appellerer til meg. Tradisjonelt har jeg, siden jeg begynte å engasjere meg i amerikansk politikk, følt meg nærmere republikanerne fordi størsteparten står for strengere budsjettdisiplin, en mindre ekspansiv stat, mer makt til delstatene, mer valgfrihet, og en tydeligere utenrikspolitikk. Grunnen til at jeg klarte å svelge deres standpunkter om f.eks. homofili og abort ved forrige valg var fordi dette fremsto som underordnede temaer. Nå ser jeg et republikansk parti som mer og mer gjør religion og moral til hovedsaker og samler seg rundt religiøse høyreside-kandidater. Et parti som går til valg på en slik hovedagenda vil være komplett umulig for meg å stemme på.

På samme tid begynner den såkalte TEA Party bevegelsen å vokse som en av de sterkeste stemmene i amerikansk grasrotbevegelse. Deres hovedsaker er mindre offentlige budsjetter og mindre skatter. De ønsker en stat som blander seg mindre inn i folks liv. En agenda jeg støtter helhjertet. Likevel finner vi også her sterke moralister som ønsker å prakke sine religiøse og moralske overbevisninger over på andre som aldri har gjort noen andre noe galt. Personer hvis eneste «feil» er at de forelsker seg i mennesker av samme kjønn.

Selv den republikanske kongressmannen og prominente libertarianeren Ron Paul, som i omtrent alle andre sammenhenger mener at staten skal holde seg unna, enten det er snakk om sentralbankvesenet, helsevesenet, skolesystemet, narkotika, osv… ser ingen problemer med at staten regulerer kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. Også han er nemlig motstander av homofiles rett til å gifte seg. Hvordan dette henger sammen med den ellers kompromissløse frihetsagendaen fatter jeg ikke.

Det er forøvrig også ganske komisk at republikanerne er mest opptatt av de militære styrkenes seksuelle legning, mens forholdet mellom Nord Korea og Sør Korea er på et kritisk punkt.

Mange konservative, libertarianere eller andre frihetsforkjempere burde gå tilbake til 60-tallet, da frihet virkelig sto sentral i det republikanske partiet. Barry Goldwater, republikanernes presidentkandidat i 1964, oppsummerer egentlig debatten om homofiles rolle i militæret ganske presist:

“You don’t have to be straight to be in the military; you just have to be able to shoot straight.”

Read Full Post »

Obama-besøket er allerede i ferd med å bli en skikkelig farse, og det før Obama en gang har ankommet. Denne gangen er det hverken Obama eller Torbjørn Jagland sin feil, selv om det naturligvis hadde vært best om 1) Obama aldri hadde fått prisen, 2) Obama i det minste hadde takket nei.

Men nå når Jagland, (i sin iver etter å gjøre opp for «Bongo fra Kongo-affæren», 36,9 og andre «stolte» øyeblikk som utenriksminister eller statsminister), har gitt Obama fredsprisen, gjør både mediene og arrangørene tilsynelatende alt de kan for å gjøre hele seansen så flau som mulig.

«Vi kan ikke redde verden alene» har Obama sagt. Sant nok, men norske medier ser ut til å tro at det ene spørsmålet norsk presse får lov til å stille Obama kan ha slike enorme ringvirkninger. Jeg føyer meg til Jan Arild Snoens bemerkninger i Minerva:

«Like greit å ta rådet fra DDN på lederplass i går: “How do you like Norway”? Får dere Erik Solheim til å stille det, får dere en genuin norsk aksent også. Eller mitt forslag: “Har du sovet godt”.»

Bård Vegard Solhjell som ellers er opptatt av å kjempe mot USA-imperialismen, og representerer et parti som mener at USA er den største trusselen mot verdensfreden, trengte ikke akkurat å overtales da han fikk muligheten til å møte verdens mektigste mann. Kanskje det er skolepolitikk Solhjell ønsker å snakke med Obama om – da kan han jo dele av sine erfaringer.

Det er heller ikke bare Torbjørn Jagland som er stormannsgal i disse tider. Jens Stoltenberg har også voldsomme ambisjoner forann møtet. I løpet av de 30 minuttene han har til rådighet med Obama, skal han ha med seg Jonas Gahr Støre, Grete Faremo, Erik Solheim og Terje Riis-Johannesen, på en slags konferanse der intet mindre enn:

– Nordområdene
– Klimaforhandlingene
– Afghanistan (der Stoltenberg visstnok har tenkt å fortelle Obama at han gjør det riktige ved å trappe opp. Ja, det veier jo sikkert veldig tungt for Obama, når Norge har bestemt seg for å gjøre det motsatte. Var det noen som sa hykler? Way to go Jens, aka Avgifts-Jens)

…skal diskuteres.

Stoltenberg utelukker heller ikke å snakke om start-avtalen (tre avtaler om atomvåpenreduskjon inngått mellom Sovjetunionen, senere Russland og USA) og nedrusting av atomvåpen. (Ja, jøss, som den store militærmakten Norge er, veier nok Stoltenbergs synspunkt om atomvåpen veeeldig tungt for Obamas vurdering, når han skal håndtere to kriger, og en konflikt med Iran som er i ferd med å eskalere).

Støre, som etterhvert kanskje har blitt litt for vant til rollen som Norges svar på «Messias», synes imidlertid at Stoltenbergs ambisjoner er litt for små. Han vil også ta opp midtøsten med Obama. (Ja, det er jo klart Obama vil lytte ekstra godt til råd fra regjeringen som anerkjente Hamas.)

Midtøsten-professor Hilde Henriksen Waage ved UiO tror imidlertid at Støre kan spille en viktig rolle for amerikanerne i Midtøsten-prosessen, men hun understreker riktignok at Norge og USA overhodet ikke er på noe som ligner et likt nivå i Midtøsten-konflikten. (Det var da enda godt vi fikk den opplysningen.)

Jeg vet ikke hvem som er mest naiv jeg; Obama, Støre, Waage, eller denne damen som er svært skuffet over at hun ikke får levere selbuvottene hun har strikket til Obama personlig (hvilket, tross hyggelige hensikter, jo må sies å være ganske naivt og ikke noen stor nyhetssak).

*puste tungt og oppgitt*

Men men, selv om jeg skulle ønske at Obama var her i et annet ærend enn å motta verdens hittil dyreste tale-pris, så er det jo ikke Obamas feil at norske politikere,- og norsk presse i særdeleshet, men også mye av befolkningen forøvrig, oppfører seg som en gjeng pubertale tenåringer som får øye på pappas «Vi Menn» blad for første gang.

Hva om jeg hadde fått 30 min. med Obama? Da skulle jeg satt meg ned i sofaen på suiten, snakket litt om løst og fast, funnet ut hvilke filmer han liker, og vitset om alle de idiotiske abortmotstanderne Obama må takle fra den kreasjonistiske wacko-kristne fløyen i det republikanske partiet (også hadde jeg nok måttet forsøke så godt jeg kunne å unngå å nevne at Franklin D. Roosevelt var en tulling som forlenget depresjonen på 30-tallet og ikke løste den, siden jeg ikke har noen forhåpninger om å overbevise Obama om dette med det første uansett).

Så til alle involverte: Lykke til i morgen. Jeg skal ikke si «make me proud», men prøv i det minste å ikke gjøre dette enda pinligere.

Read Full Post »

In November 2008:

«We have to be willing to shed the spending that we dont need»

«Budget reform is not an option, its a necessity»

«We cant sustain a system that bleeds bilions of tax payer dollars on programs that have outlived their use or exists solely because of the power of politicians, lobbyists or interest groups. We simply cant afford it»

AND NOW, October 2009, Ladies and gentleman, I give you:

The real Obamanomics

From speeches to real life

(The U.S. budget deficit for fiscal year 2009, which ended in September, was a record-shattering $1.4 trillion)

And plans for the future? Trillions in new spending…

…and more taxes:

Obamanomics? You raise taxes, deficits, probably create inflation… and everything else thats bad for your economy.

Obama – here’s a message for you:

Read Full Post »

Older Posts »