Hvil i fred Wenche Foss

Det eneste vi vet om et liv etter døden er vårt ettermæle på jorden.

WencheFoss vil bli husket som en av våre sterkeste representanter for mangfold og toleranse i lang lang tid.

Vi husker alle – også vi som aldri kjente henne – hennes utallige rolletolkninger, hennes åpenhent, raushet, varme, og hennes utrettelige arbeid for retten til å være annerledes – som da hun harmdirrende refset Espen Ottosen fra Norsk Luthers Misjonssamband og Erling Lundeby fra nettverket ”Til helhet” på Tabloid i 2006, da de mente at homofili kan kureres.

TV2 har lagt ut en samling av videoer og bilder fra Wenche Foss liv.

Hvil i fred, og takk for alt.

Read Full Post »

Mindre makt til ansiktsløse byråkrater

Lokaldemokrati, lokal forvaltning og selvråderett sto i fokus på Hedmark Høyres årsmøte.

Jeg tenker at det må være en snodig følelse å representere Senterpartiet om dagen. Jeg satt på Unge Høyre-kontoret og fulgte SPs landsmøte i bakgrunnen via nettet for noen dager siden, og jeg la merke til den ene debattanten etter den andre som var oppe på talerstolen og snakket om viktigheten av lokal forvaltning.

Enten må Senterpartiet lide av schizofreni, ellers så må det være en klam og ubehagelig følelse å stå på en SP-talerstol i disse dager og snakke om behovet for lokal selvråderett når de selv sitter i en regjering som sentraliserer mer og mer makt. Det er ikke tilfeldig at distrikts-Høyre merker en oppblomstring over hele landet. Mange SP-velgere som i utgangspunktet har et ganske konservativt grunnsyn har sett seg lei på de rødgrønnes sentrale overstyring. Det merkes ikke på lokaldemokratiet at SP er i regjering, i hvert fall ikke i positiv forstand.

Dette er også en problematikk som stikker dypere enn politiske uenigheter. Det er i det hele tatt et demokratisk problem når stadig mer makt flyttes over på ansiktsløse byråkrater. Politikere har den fordelen og den lasten at de skal se velgerne inn i øynene når de har gjort et vedtak. Det er alltid politikere som klipper snorene. Du ser aldri fylkesmannen, eller plan og bygningsetaten, posere forann en ny bru med saksen i hånda. Slik burde det også være andre veien.

Politikk er ikke bare til for populære vedtak.

Når prosjekt etter prosjekt som er vedtatt lokalt stoppes av fylkesmannen, burde snart sentrale politikere stå frem og svare for om de er for lokal selvråderett eller ikke.

Når distriktene påtvinges en rovdyrbelastning som forringer livskvaliteten så får de politikerne som står inne for dette stå frem og forsvare hvorfor de setter russisk ulv forann livskvalitet og verdiskaping i distrikts-norge, eller endre politikken.

Fylkesmannen har ikke mer makt enn det politikere har gitt han. Byråkrater er satt til å forvalte politiske vedtak. Hvis politikerne ikke kan se folk i øynene og forsvare disse vedtakene, så får de endre vedtakene eller finne på noe annet.

Høyre ligger an til å gjøre et strålende lokalvalg. Dessverre er mye av dette ting som må endres på Stortinget. Vi kan uansett love én ting: fylkesmannen går en betraktelig vanskeligere tid i møtet. Vi kommer ikke til å sitte stille.

Read Full Post »

Anti-Israel eller Pro-Palestina?

Det kan virke som norsk akademia altfor lenge har vært et lite internt roteloft, der man – med lønn fra skattebetalerne – pusler med sine egne ting, skriver rapporter, og helst vil unngå debatt utenfor den lille boksen man tilhører.

Harald Eias program ”Hjernevask” avslørte for alvor den selvsentrerte og selvgode holdninger i viktige akademiske miljøer i Norge. Gjennom programmet ble vi kjent med forskere som bak tittelen ”forsker” har kunnet fremstille seg selv som uimotsagt innehaver av sannheten. Straks de ble utfordret på sine grunnleggende prinsipper, falt argumentasjonen pladask. De var ikke i stand til å legetimere sine egne standpunkter, uten å diskreditere andres funn – uten videre begrunnelse.

Det er selvfølgelig lett for ”forskere” å avvise andres argumenter som useriøse når man diskuterer med tilfeldige samfunnsdebattanter som ikke er innehavere av den hellige tittelen ”forsker”, men når det er enda mer anerkjente forskere, fra noen de mest anerkjente universitetene i verden, som kaller forskningen din for tull blir det straks litt vanskeligere. Det fikk særlig kjønnsforsker Jørgen Lorentzen merke. Det vaklende grunnlaget for hans forskning ble så presist fremlagt, og Lorentzen ble såpass latterliggjort, at han klaget programmet inn for PFU. Han mente Eia hadde fremstilt han feil. Da NRK så offentliggjorde intervjuene med Lorentzen i sin helhet var imidlertid punktum sagt.

Det er verdt å minne om ”Hjernevask” nå som norske universitetsmiljøers feighet nok en gang demonstreres. I disse dager er verdens kanskje mest berømte forsvarsadvokat, Alan Dershowitz, på besøk i Norge for å snakke på den kristne konferansen Oslo Symposium. Ingen universiteter har imidlertid invitert en av de største juridiske kapasitetene i verden grunnet hans forsvar av Israel. Takket være studentforeningene fikk jeg likevel muligheten til å høre Dershowitz snakke på tirsdag.

Dershowitz ga tydelig uttrykk for sin misnøye med norske professorer, og det med god grunn. Han innledet sitt foredrag med å fortelle at han har blitt nektet å forelese to steder i hele verden. På norske universiteter, og i Sør-Afrika under apartheid-regimet. Intet hyggelig selskap for norsk akademia.

Jeg anbefaler forøvrig Eirik Løkkes bloggpost om møtet og Knut Olav Åmås kommentar i Aftenposten, for nærmere informasjon om de temaene som Dershowitz tok opp. Jeg hadde på forhånd hørt at Dershowitz var en ekstremist, og var foreberedt på en del ekstreme meninger. Det som derimot møtte meg var først og fremst en ekstremt dyktig foredragsholder og retoriker, men også en løsningsorientert og pragmatisk person som gjerne kritiserte Israel og utrykket misnøye med flere deler av politikken, men som etterlyste et nyansert syn på Israel, og en interesse for å finne løsninger.

For selv om Dershowitz nok leser historien litt subjektivt (slik alle gjør) har han noen poenger som ikke fortjener å passere ubesvart.

Når norske professorer i Trondhjem underskriver på dokumenter som slår fast at ”Israel har okkupert landområder siden 1948” – tidspunktet da staten ble opprettet, tyder det på at det ikke er Israels kritikkverdige oppførsel de reagerer på, men statens eksistens. Enkelte spørsmålsstillere i salen bekreftet også dette.

Det virker som de fleste var mer opptatt av å være anti-Israel enn pro-Palestina, for Dershowitz selv var ingen fanatisk Israel-tilhenger. Han var tvert imot tilhenger av en Palestinsk stat, en fredelig tostatsløsning som innebærer at Israel gir fra seg okkuperte områder, han var mot Israels utbygging av bosettinger på okkupert jord, og for samtaler med Hamas.

Hans hovedpoenger var at en fredelig løsning må anerkjenne Israels eksistens. Det var bl.a. Nikos Tavridis-Hansen fra “Ship to Gaza” ikke interessert i.

Etter foredraget satt jeg i grunn igjen med 3 inntrykk:

1) Der utgangspunktet for de fleste Israel venner ser ut til å være at de anerkjenner Israels eksistens og rett til å forsvare seg, men ønsker en fredelig løsning, ser det ut som at store deler av norske Palestina-venners utgangspunkt baserer seg på et simpelt Israel-hat, eller til og med et ønske om at staten Israel skal opphøre å eksistere. Det fremstår for meg ganske tydelig hvem som er den konstruktive part her.

2) Arrogante og selvopptatte norske professorer sitter på universitetet sitt og underskriver boikotter mot Israel, samtidig som de er så lite interessert i å bli utfordret på sine meninger at de nekter fagpersoner i verdensklasse en talerstol. Et – for meg  – sykdomstegn for norsk akademia og en degradering av norske studenter som de tilsynelatende ikke mener at kan håndtere utfordrende informasjon.

3) Et lyspunkt er det likevel: Norske studenter virker mer åpne for fri debatt enn sine lærere. Det lover i det minste godt for den neste generasjonen av akademikere.

Read Full Post »

KrF (Krampaktig Forbudsparti)

Det er ett parti som stadig overrasker seg med sine politiske prioriteringssaker. KrF varsler nå full kamp mot EUs nei til fortsatt reklameforbud for alkohol i Norge.

– «Reklameforbudet er en helt sentral del av norsk alkoholpolitikk», argumenter påtroppende KrF-leder Knut Arild Hareide.

Ja, det er naturligvis sant, men det er ikke et veldig godt argument for å beholde forbudet. Forbud mot homofili var også en sentral del av norsk familiepolitikk. Men vent… ja stemmer det, KrF var jo mot å oppheve dette forbudet også.

Jeg er egentlig interessert i å høre KrFs praktiske argumenter, for det er  ikke påvist noen systematisk sammenheng mellom mengden alkoholkonsum og reklame. Det varierer fra land til land. Det som alkoholreklame derimot ganske effektivt påvirker, som med alt annet av reklame, er valg av produkt.

Det er ikke slik at jeg hvis jeg skulle på butikken og kjøpe en 6-pack med Tuborg, men ser en bra reklame for Frydenlund på veien, ender opp meg å kjøpe dobbelt så mye som jeg egentlig hadde tenkt å kjøpe fordi jeg MÅ ha Frydenlund i tillegg. Nei, da bytter jeg ut Tuborg med Frydenlund. På samme måte som med klær eller mat. Man spiser ikke dobbelt så mye eller kjøper dobbelt så mye klær pga av en effektiv reklame, men man kjøper noe annet enn man ellers ville gjort.

Det ironiske her er at KrF faktisk gjør seg til ufrivillig forsvarer av flatfylla. Med et fortsatt reklameforbud for alkohol, blir det null fokus på kvalitet, smak, merkevarebygging, osv… Da fortsetter fokuset på mest mulig pils for minst mulig kroner.

Eller kanskje det bare er bedehusmiljøene, som er skrekkslagne for å bli avbrutt med en slik reklame i pausen på Home and Away:

Spøk til side. For det bringer meg egentlig over på det siste poenget. Vi er allerede utsatt for så mye både direkte og indirekte alkoholreklame at det er vanskelig å se for seg at reklame skulle bety noe for konsumet.

Gjennom blogger, facebook og andre sosiale medier kan man spre så mye reklame man vil. De fleste unge i dag er på utenlandske websider hver eneste dag der man ofte treffer på alkoholreklame, og for ikke å si alle TV-seriene som bedriver solid produktplassering av alkoholvarer.

Skal man følge dette fullt ut, så burde man jo da egentlig forby sendinger av serier som Mad Men på norske TV-kanaler.

Read Full Post »

Høyres DLD-skuespill

Høyres behandling av datalagringsdirektivet ligner mer ett skuespill, enn en reell partipolitisk behandling.

Det er selvfølgelig helt på det rene at partiledelsen av og til har sterke meninger om en sak. Slik skal det være. Det er heller ingen hemmelighet at Høyres partiledelse basert på et vedtak i forrige stortingsgruppe opprinnelig ønsket å si ja til direktivet uten debatt.

En medlemsmasse som var sterkt negative til direktivet tvang imidlertid gjennom en prosess som partiledelsen ikke ønsket. Historien om Høyres DLD-behandling er ganske enkelt historien om en partiledelse som ikke hadde kontakt med medlemsmassen, og gradvis har blitt drevet fra skanse til skanse inntil de banket saken igjennom i dag.

Jeg har tidligere skrevet om prosessen foran Høyres landsmøte på denne bloggen, og skal ikke referere hendelsesforløpet på nytt. De som vil kan lese dette HER. Utfallet av landsmøtet ble uansett at man vedtok en svært kritisk resolusjon. Det viktigste argumentet for å utsette vedtaket var at partiledelsen hadde lansert en partihøring (mistenkelig kort tid før landsmøtet, men la gå). Man ønsket å få innspill fra hele organisasjonen, pluss andre aktører, før man kunne fatte et vedtak. Det var i hvert fall den uttalte hensikten.

Det er nok grunn til å tro at partiledelsen hadde forutsett et mer balansert resultat av høringen, som ville gi grunnlag for å konkludere begge veier, men resultatet av høringen var en ganske massiv motstand mot DLD – noen mot hele direktivet, andre mot direktivet slik det forelå fra EU.

Av 11 fylkesforeninger som svarte på høringen, sa 9 nei, Hordaland var delt og sendte inn en resolusjon for og en mot og Nord-Trøndelag sa som eneste fylke ja. I ettertid har også Buskerud Høyre sagt nei, til tross for at deres stortingsrepresentanter Anders B. Werp og Trond Helleland la prestisje i å få et motsatt vedtak. Med dette grunnlag har Høyre nå altså vedtatt et ja til DLD, og forhandlinger om implementeringen med Arbeiderpartiet. Det er ikke en veldig naturlig slutning.

Trond Helleland og Arve Kambe har, blant flere, på intervjuer og debatter forsøkt å forsikre om at et DLD-ja vil bli vedtatt med forsikring om at dataene skal lagres forsvarlig for å sikre personvernet. Det er her logikken i argumentasjonen strander. Den vilkårlige lagringen av data kan være så sikker som overhodet mulig, men det forandrer ikke det faktum at vilkårlig lagring av alle borgernes data er grunnleggende illiberalt. Det er her motstanden mot direktivet oppstår for de aller fleste. Alle vil at politiet skal ha gode verktøy, men vi vil ikke diskutere verktøy som griper inn i privatlivet til mennesker som ikke er mistenkt for noe.

Det er likevel prosessen som irriterer mest på dette tidspunktet, for det mest ærlige og redelige hadde egentlig vært om Høyres partiledelse bare hadde banket saken igjennom med en gang, slik de i utgangspunktet planla, i stedet for å holde både landsmøtet og en medlemsmasse som er mot DLD for narr såpass lenge. Når nei-vedtak fra 10 fylkesforeninger, og ja vedtak fra ett enkelt fylkeslag resulterer i et ja-vedtak i Høyres stortingsgruppe er det ikke veldig vanskelig å skjønne at vedtaket har kommet med solide føringer fra en partiledelse som hadde bestemt seg for sakens utfall allerede før landsmøtet, og før partihøringen.

Høyre liker å slå seg på brystet med slagord om at vi er et parti som er bygget nedenfra og opp. I de fleste tilfeller er jeg enig i det. Jeg har alltid opplevd stor takhøyde i Høyre, der både unge og gamle har blitt respektert og hørt for meningene sine. Denne saken har imidlertid trukket frem noen av Høyres verste sider, og derfor bruker jeg tid på skrive omdet. Jeg tror aldri jeg har vært borti en sak der så mye av prosessen har foregått i hemmelige møter og bak lukkede dører.

Jeg bet meg også merke i at Erna i VG-saken ikke ville avsløre hvor mange på Høyres gruppemøte som stemte mot forhandlinger med Arbeiderpartiet. Det kan tyde på at tallet er høyere enn man tidligere har antatt. Dersom det skulle være 10 eller flere, skal det likevel mye til at såpass mange trosser vedtaket og stemmer mot i Stortinget.

Det er selvfølgelig også mulig at AP ikke tilfredsstiller Høyres krav, og at man på bakgrunn av dette sier nei, men det er lite trolig så mye prestisje de har lagt i saken. At Høyre  isåfall vil få gjennomslag for et mer begrenset direktiv er også selvsagt, men det forandrer ikke det grunnleggende veivalget man har gjort.

Alt i alt er denne saken mest skuffende. Både utfallet og prosessen. I den ene saken der Høyre har kunnet avgjøre utfallet i Stortinget, har man altså mest sannsynlig valgt å støtte Arbeiderpartiet i et overvåkningsdirektiv fremfor å sette foten ned, og si at Høyre setter invididet og retten til privatliv først. I tillegg har man gjort det ved å kjøre et skuespill for Høyres medlemmer, der man har gitt inntrykk av at man ønsket en åpen prosess – mens man i virkeligheten har bestemt seg for lenge siden, og gjort avtaler på kammerset.

Til slutt: Denne saken er en skuffelse jeg ikke kan la gå uten å kommentere, men jeg skal selvfølgelig fortsatt stå på i valgkampen 2011 for både Unge Høyre, Hedmark Høyre og Høyre. Vi har store oppgaver foran oss. En skole tilpasset alle og ikke en gjennomsnittselev som ikke finnes. Et helsetilbud preget av valgfrihet. Et lokaldemokrati som respekterer eiendomsretten, og ikke turer frem med ekspropriasjoner i hytt og pine. Redusering og fjerning av den usosiale eiendomsskatten. Og ikke minst et samfunn med mindre byråkrati og rigide regler som hindrer nyskaping, vekst og innovasjon i hele landet.

Jeg gleder meg til å ta fatt på disse oppgavene, men håper samtidig at det er siste gang jeg opplever en saksbehandling lik DLD-behandlingen i Høyre. Det er rett og slett ikke partiet verdig.

Update: 11 av Høyres 19 representanter stemte mot DLD på gruppemøtet. Det er nok til å vippe flertallet andre veien, hvis de også stemmer mot i Stortinget

Read Full Post »

Profiter på meg, takk!

Profitt og anbud er to skjellsord hos venstresiden. ”Nei til bestemor på anbud”, ”Helse skal ikke være en handelsvare”, ”Vi skal ikke slippe markedskreftene til i omsorgen”, osv… Vi hører dem stadig vekk. Det rare er at vi er så dårlige til å slå tilbake på disse argumentene, for det venstresiden foreslår, må jo være noe av det kyniske man kan tenke seg.

La oss først ta dette berømte begrepet ”Bestemor på anbud”:

De rødgrønne skal for all del ha kudos for å ha kommet opp med dette begrepet, men hva betyr egentlig ”bestemor på anbud”? Det høres jo ut som det er bestemor som skal anbudsutsettes, men det er det jo ikke. Det er jo ingen som har foreslått salg av bestemødre. Det er omsorgstilbudet til bestemor som er på anbud, slik at bestemor skal få det tilbudet som leverer mest kvalitet for hver krone.

Men hvis anbud var så kynisk og forferdelig, så skjønner jeg ikke hvorfor vesntresiden ikke foreslår å omorganisere også på andre områder.

Hva med ”Familiehjem på anbud”? Dette må jo da være kynisk høyrepolitikk. Tenk at familiehyggen innenfor hjemmets fire vegger skal overlates til markedskreftene. Nei, takke meg til, her må det offentlige inn og bestemme hvor folk skal bo i kommunale boliger med kommunal standard.

Noe sier meg at dette ikke ville blitt så godt mottatt. For hvor er disse markedskreftene egentlig? Vi boltrer oss i markedskreftene hver dag. Når vi kjøper klær til barna våre, mat til familien, bestiller ferieturer, osv… Hvis anbud var så kynisk og forferdelig, så burde det jo være mye varmere og kjærligere og ha statsmonopol på sko, klær og sydenferier. Helt uten profitt selvsagt.

For det bringer meg over til den andre ”styggedommen”: denne profitten. Det er jo for det første ganske interessant at det å gå med overskudd er sett på som noe negativt. (Men når vi ser hvordan økonomien styres i Trondhjem kommune, så skjønner man jo at venstresiden tenker på en annen måte. Der tror man åpenbart at så lenge det offentlige bruker penger, så er kassen evig.)

Trond Giske bekreftet dette da han nylig var i Hedmark for å holde ”kurs i sosialdemokrati”.

”Et aksjeselskap kan gå konkurs. Men vi kan ikke ha en eldreomsorg som kan gå konkurs”, sa Trond Giske, antakelig til stor applaus fra forsamlingen. Giske er en god retoriker, så sitatet satt sikkert, men det er ikke lett å skjønne hva Giske mener?

For det første: det eneste som ikke kan gå konkurs er ting som ikke koster penger. Er det ikke mer penger, så er det ikke mer penger. Det gjelder både offentlige tilbud og private tilbud.

Jeg regner med at Giske har hørt om Robekk-lista, der kommuner som nettopp går konkurs havner. Det er nemlig ikke helt uvanlig at rødgrønne kommuner havner der. Det er egentlig ikke så rart når man har et slikt syn på overskudd som de rødgrønne har. Det er nemlig betraktelig enklere å opprettholde et godt tilbud som går i pluss, enn ett som går i minus. Man må rett og slett være sosialdemokrat for ikke å forstå det.

Forskjellen på private tilbydere som går konkurs og offentlige som gjør det samme, er at det er så mye verre når det offentlige går konkurs. Hvis en privat tilbyder ikke klarer å levere det den har lovet, så byttes den raskt og effektivt ut. Dette er veldig enkelt når kommunen er oppdragsoppgiver og noen andre er tilbyder. Da kan kommunen vise til at kontrakten ikke er fulgt, og gjøre avtale med noen andre i stedet. Det er derimot ikke så enkelt når det er kommunen selv som sitter på begge sidene av bordet. En kan jo se for seg hvordan det ville vært hvis det nå var Adecco selv som skulle kontrollert de Adecco-drevne sykehusene.

Når kommunen går konkurs, så erstattes ikke driften. Da går den ofte bare i stå, køene blir lengre, og tilbudet blir dårligere, mens den samme dårlige praksisen fortsetter.

Det Giske ikke nevnte i sitt kurs, er at alle er enige om at vi skal ha et godt offentlig omsorgstilbud.

Forskjellen på Giskes løsning og Høyres løsning er denne:

– Høyre vil la alle slippe til i konkurransen om å levere det beste tilbudet. Hvis tilbyder ikke leverer skiftes den ut.

– Giske og Aps løsning er at alle skal ta til takke med det samme tilbudet uansett hvordan dårlig eller bra det er, og fungerer det ikke så får du bare vente tålmodig på at de rødgrønne forsøker å rydde opp. (Etter 6 år vet vi at det ikke er gjort med et «pennestrøk»).

Jeg kan knapt komme på noe mindre kjærlig og omsorgsfullt, som å overlate bestemor til Giske & co. Da ser jeg mye heller at noen tjener penger på å gi bestemor et godt tilbud, som hun kan bytte ut hvis hun ikke er fornøyd.

Jeg synes faktisk at effektiv og privat omsorg er mer sosialt enn offentlig og lat kø.

Read Full Post »