Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Barry Goldwater’

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er president Obamas største fan, men nå skal jeg komme med en støtteerklæring. Bakgrunnen er at Barack Obama vil ha slutt på hemmeligholdet rundt homofili i det amerikanske militæret. Det skulle jo bare mangle. At folks seksuelle legning i det hele tatt er et spørsmål i forbindelse med deres ønske om å tjene landet sitt er for meg ubegripelig. Likevel er det ganske problematisk i USA.

Den republikanske kongressmannen Mike Pence, lovet et forent GOP (Grand Old Party – vanlig offisiel betegnelse for det amerikanske republikanske partiet) i oppoisjon mot Obamas forslag.

«The American people don’t want the American military to be used to advance a liberal political agenda. And House Republicans will stand on that principle,»

– uttalte Pence.

Han evner derimot ikke å se at han selv nettopp bruker det amerikanske militæret for å promotere sin egen agenda med dagens lovverk. Mike Pence skal selvsagt få lov til å synes at homofili både er synd og det som verre er, så mye han orker, men jeg skulle jo tro at fysisk form, mental stabilitet og militære tekniske ferdigheter var viktigere enn folks legning?

Jeg er selv dobbel statsborger, har amerikansk pass, og kan stemme ved amerikanske valg. Selv om man aldri er enig med alt et parti eller en person står for liker jeg å bruke stemmeretten min. Dessverre begynner jeg å bli mer og mer usikker på om jeg kommer til å klare å stemme ved neste presidentvalg.

Det demokratiske partiet er uaktuelt for meg. De har et såpass stort etablissement som kjemper for mer regulering og mer offentlige utgifter at partiet overhodet ikke appellerer til meg. Tradisjonelt har jeg, siden jeg begynte å engasjere meg i amerikansk politikk, følt meg nærmere republikanerne fordi størsteparten står for strengere budsjettdisiplin, en mindre ekspansiv stat, mer makt til delstatene, mer valgfrihet, og en tydeligere utenrikspolitikk. Grunnen til at jeg klarte å svelge deres standpunkter om f.eks. homofili og abort ved forrige valg var fordi dette fremsto som underordnede temaer. Nå ser jeg et republikansk parti som mer og mer gjør religion og moral til hovedsaker og samler seg rundt religiøse høyreside-kandidater. Et parti som går til valg på en slik hovedagenda vil være komplett umulig for meg å stemme på.

På samme tid begynner den såkalte TEA Party bevegelsen å vokse som en av de sterkeste stemmene i amerikansk grasrotbevegelse. Deres hovedsaker er mindre offentlige budsjetter og mindre skatter. De ønsker en stat som blander seg mindre inn i folks liv. En agenda jeg støtter helhjertet. Likevel finner vi også her sterke moralister som ønsker å prakke sine religiøse og moralske overbevisninger over på andre som aldri har gjort noen andre noe galt. Personer hvis eneste «feil» er at de forelsker seg i mennesker av samme kjønn.

Selv den republikanske kongressmannen og prominente libertarianeren Ron Paul, som i omtrent alle andre sammenhenger mener at staten skal holde seg unna, enten det er snakk om sentralbankvesenet, helsevesenet, skolesystemet, narkotika, osv… ser ingen problemer med at staten regulerer kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn. Også han er nemlig motstander av homofiles rett til å gifte seg. Hvordan dette henger sammen med den ellers kompromissløse frihetsagendaen fatter jeg ikke.

Det er forøvrig også ganske komisk at republikanerne er mest opptatt av de militære styrkenes seksuelle legning, mens forholdet mellom Nord Korea og Sør Korea er på et kritisk punkt.


Mange konservative, libertarianere eller andre frihetsforkjempere burde gå tilbake til 60-tallet, da frihet virkelig sto sentral i det republikanske partiet. Barry Goldwater, republikanernes presidentkandidat i 1964, oppsummerer egentlig debatten om homofiles rolle i militæret ganske presist:

“You don’t have to be straight to be in the military; you just have to be able to shoot straight.”

Reklamer

Read Full Post »

I’m frankly sick and tired of the political preachers across this country telling me as a citizen that if I want to be a moral person, I must believe in «A,» «B,» «C» and «D.» Just who do they think they are? And from where do they presume to claim the right to dictate their moral beliefs to me? And I am even more angry as a legislator who must endure the threats of every religious group who thinks it has some God-granted right to control my vote on every roll call in the Senate. I am warning them today: I will fight them every step of the way if they try to dictate their moral convictions to all Americans in the name of «conservatism.»
– Barry Goldwater

How right he was then, how right he still is!

Read Full Post »

Er det krigshissende å være for en tøff utenrikspolitikk? Er det krigshissende å være for vestlig suveren militærmakt?

Innledning
Den utenrikspolitiske og forsvarspolitiske debatten blir ofte svært unyansert. Vi som ønsker større militærbudsjetter, et sterkere forsvar, og vi som er imot ensidig nedrustning blir sett på som trigger-happy gærninger, mens den motsatte fløyen, på særlig venstresiden, som hele tiden opponerer mot innkjøp av nye mer moderne våpen, som helst vil redusere forsvarsbudsjettene til et absolutt minimum, og gjøre en slutt på vestlige demokratiers besittelse av atomvåpen (mens et av verdens mest grusomme regimer; Iran er i ferd med komme i besittelse av dem), er tilsynelatende noen fredselskende duer som setter et eksempel for resten av verden, og gjør verden til et bedre sted å bo.

Dette bildet kunne ikke vært mer fjernt fra virkeligheten. Jeg vil tvert imot hevde at sistnevnte innehar noen av de mest farlige holdninger som hersker på innsiden av vårt samfunn. Den naive holdningen til mange særlig på venstresiden, i disse spørsmål, kan få fatale følger en gang i fremtiden.

For å illustrere dette skal jeg gå tilbake til 50, og 60-tallets USA. Det etterhvert ensidige fokuset på dialog, den manglende villigheten til å stille tøffe krav, den manglende evnen å sette makt bak kravene, og ønsket om ensidig nedrustning førte verden nærmere atomkrig enn vi noen gang har vært. De naive forestillingene til mange i administrasjonene til særlig president John F. Kennedy og president Lyndon B. Johnson (delvis også Dwight D. Eisenhower) er direkte ansvarlig for at mange tusen unødvendige menneskeliv gikk tapt, og for at grusomme tyranniske regimer fikk vokse frem, når vi kunne forhindret det.

Cuba
Historisk bakteppe

Cuba har lidd under en rekke diktatorer, og et ustabelit politisk system
– I 1933 var Fulgencio Batista deltakende i å kaste diktatoren Gerardo Machado, og ble en sentral figur i Cubansk politikk.
-I 1933 ble Dr. Ramón Grau San Martín valgt til president.
– I 1940 var Batista deltakende i å utforme den Cubanske grunnloven, og han ble deretter valgt til president.
– Etter valget i 1944 retunerte Grau til makten. Batista aksepterte valgnederlaget og flyttet til Florida.
– I 1948 tok Carlos Prío Socarrás over makten.

Det hadde vært storstilte bestikkelser og korrupsjon under Grau, og det var enda verre under Prío.

I 1948 retunerer Batista til cubansk politikk. Han blir valgt til senator, og stiller til valg som president i 1952. Meningsmålingene før valget indikerer at Batista ligger an til å havne på en 3. plass, og Batista tar derfor makten på egenhånd gjennom et militært støttet coup d’état. Sammen med en gruppe misfornøyde militær-offiserer og politiske aktivister blir Prío Socarrás kastet uten motstand. Fra 1940 – 1944 hadde Batista faktisk vært en demokratisk valgt og populær president, men kuppet møter naturlig nok voldsom politisk motstand.

26. juli, 1953, angriper en gjeng terrorister, på Fidel Castros kommando, de militære hovedkvarterene i Santiago. Halvparten blir drept, og en tredjedel tatt til fange, inklusiv Raul Castro. Fidel Castro som ikke deltok i angrepet selv, går i skjul, men overgir seg en uke senere. 51 av de 99 gjenlevende rebellene blir dømt til 13 års fengsel. Batista som senere ble portrettert som en brutal, nedtrykkende, diktator, insisterer ikke på dødsstraff, selv om han kunne gjort det. Castro-brødrene blir tvert imot sluppet ut etter 22 måneder i fengsel. Affæren blir etterhvert «glemt», men Castros bevegelse fortsetter og tar navn etter datoen på angrepet (26th of July movement).

I presidentvalget i 1954 trekker Ramón Grau San Martín sitt kandidatur i mangelen på et antatt rettferdig valg, og Batista blir gjenvalgt uten motkandidat. I 1958 er Manuell Márquez-Sterling den egentlige vinner av presidentvalget, etter å ha vunnet provinsene i Havana, Camagüey, Matanzas og Pinar del Rio, men Batistas kandidatur blir likevel vilkårlig valgt til vinner i provinsene Las Villas og Oriente, og regjeringen hevder at Batista har tatt så mange flere stemmer her, at han til sammen har flere stemmer enn Márquez-Sterling og dermed er vinneren av valget. Bakgrunnen for denne påstanden skyldtes ganske enkelt at Castros terrorister holdt folk unna stemmelokalene i disse områdene. Batistas regjering tok bare de tomme stemmeurnene, og fylte dem med ferdig utfyldte og merkede stemmesedler.

26th of July movement
Etter det mislykkede angrepet i 1953 flyktet Raul og Fidel Castro til Mexico, og rekrutterte en liten hær av terrorister med den hensikt å invadere Cuba, og ta makten. Sent November, 1956, seilte Castro, og ca 80 opprørere, inkl Ernesto ‘Che’ Guevara fra Mexio på båten Gramma. De blir stoppet av Batistas styrker, alle utenom ca 10 stk blir drept, og Raul, Fidel og Che flykter inn i fjellene i Sierra Maestra.

Historien vil ha det til at Castro deretter bygget en stor gruppe basert på voldsom folkelig støtte. Denne støtten er mildt sagt massivt overdrevet. I 1957, styrte ikke Castro over stort mer enn en liten gruppe opprørere i fjellet. Uten Frank Pais, en cubansk revolusjonær som drev en stor undergrunnsbevegelse for å kaste Batista, ville Castro antakelig aldri greid å bygge noen bevegelse av særlig betydning. Kort tid etter angrepet på de militære hovedkvarterene i Santiago i 1954, hadde Pais begynt å snakke med studenter og unge mennesker han kjente personlig. Han fikk dem til å danne lister og grupper over mennesker de kjente og stolte på, og vevde dem på denne måten inn i sitt revolusjonære nettverk. Sommeren 1955 fusjonerte Pais’ organisasjon med Castros « 26th of July movement».

Radikale medier
Amerikanske medier har hatt større betydning enn historien ofte tillegger dem. Det er et unektelig faktum at amerikanske mediers partiske, subjektive, unyanserte, og virkelighetsfjerne gjengivelse av Castro og hans bevegelse, var en svært medvirkende faktor til Castro-regimets maktovertakelse.

I April 1957, bringer Frank Pais New York Times journalist -Herbert L. Matthews, til Sierra Maestra for å intervjue Castro og hans rebeller. Over tre forsideartikler evner Matthews å presentere Castro som bl.a. en, jeg siterer: «patriotisk landsbyboer», «en sterk anti-kommunist», en «Robin Hood forsvarer av folket». Matthews skrev at Castro hadde: «sterke ideer om rettferdighet, demokrati, sosial rettferdighet, nødvendigheten av å gjenopprette grunnloven, og holde valg». Dette, sammen med voldsomme overdrivelser vedrørende Castros folkelige støtte, størrelsen på hans styrker, osv… gir Castro mye større troverdighet og oppslutning blant befolkningen på Cuba. Andre amerikanske medier henger dermed også på bølgen, og på f.eks. CBS omtales Castro av Edward R. Murrow nærmest som en nasjonal helt.

Naive byråkrater får økt innflytelse
USAs utenrikspolitikk er også en svært medvirkende faktor til Castros maktovertakelse. Utenrikspolitikken i USA forandrer seg ganske drastisk etter John Foster Dulles bortgang i 1959. I 1957 får Dulles kreft, og makten i utenriksdepartementet utøves i stor grad av ambisiøse byråkrater. John F. Dulles var amerikansk utenriksminister under president Dwight D. Eisenhower i perioden 1953 til 1959; en stødig og markant motstander av kommunismen og en av de sterkeste forkjemperne for en hard linje mot Sovjetunionen under den kalde krigen. Dulles regnes som opphavet til begrepet «terrorbalanse». Han skjønte at USA bare kunne bevare sin frihet, og hindre krig og destruksjon ved å være suverene militært. Mange av byråkratene i systemet (og flere i CIA) var derimot overbevist om at en tilpasning til Russland var eneste muligheten for å unngå en atomkrig – og utnyttet muligheten til å oppnå makt innenfra i sine beskyttede posisjoner i utenriksdepartementet.

Det er blitt en populær forestilling at man ikke kjente til Castros kommunistiske nettverk på denne tiden. Det stemmer ikke. Det eksisterte mye informasjon, men mektige krefter gjorde sitt for å hindre at de kom frem i lyset. Den amerikanske ambassadøren i Cuba, Arthur Gardner, er blant dem som raskt «kjente lusa på gangen». Han beskrev Castro som en kommunist og en terrorist. Dette ble imidlertid ikke akseptert. Gardner ble kalt tilbake og Earl T. Smith ble oppnevnt til å erstatte ham. Smith fikk ikke engang konsultere med sin forgjenger før han tiltrådte. I stedet sendte utenriksdepartementet han til, ja nettopp, Herbert L. Matthews, for briefing (New York Times-korrespondenten som hyllet Castro).

Det stopper heller ikke her. I offisielle rapporter advarte også den amerikanske ambassadøren i Mexico, Robert Hill, gjentatte ganger om Castros kommunistiske tilknytninger. I senere høringer i Senatet, der Hill ble tatt under ed, bevitnet han følgende: «Individuals in the New York Times put Castro in power». Han snakket for døve ører.

Batista mister støtte
Etter valgfusket i 1958, mistet Batista all gjenværende amerikansk støtte. I januar, 1959, flykter Batista, etter at USA har avslått forespørsler om styrker og hindret andre produsenter i å sende våpen til den cubanske regjeringen. I januar, 1959, kan Castro derfor ta kontroll over Cuba uten store problemer. Til tross for at Batista har flyktet, og Cuba egentlig har en rettmessig valgt president, velger USA altså under «ledelse» av naive byråkrater å la en revolusjonær terrorist, med kjente kommunistiske forbindelser, ta makten i landet.

Det blir ikke mindre tragikomisk av at Castros første handling som president/diktator var å få alle stemmesedler og annen dokumentasjon fra valget i 1958 – valget som gjorde at Batista mistet all støtte – ødelagt. Castro visste at dersom Manuell Marquez-Sterling fremsto som den beviselig rettmessige presidenten, ville det ødelegge hans sjanser. Castro berettet selv ved en anledning til den argentinske ambassadøren, at dersom Batista når han gikk av hadde anerkjent Marquz-Sterling som Cubas rettmessige president, ville han selv antakelig aldri vunnet makten.

Feighet i administrasjonen
Feigheten som eksisterer i store deler av 60-tallets etablerte politiske system i USA er ganske betraktelig. I 1961, blir det kjent at Kennedy-folk i utenriksdepartementet forsøker å gi militære talspersoner munnkurv. All kritikk av Russland eller Russisk kommunisme blir sensurert. George Ball; under- sekretær i det amerikanske utenriksdepartementet, unnskylder tiltaket med at (egen oversettelse): «det vil være upassende om militære talsmenn eller talsmenn i utenriksdepartementet uttrykker seg kritisk til Sovjetunionen når president Kennedys politikk representerer en ny era av tilpasning og dialog».

Uttalelsen gjøres ikke mindre hårreisende når vi vet at dette finner sted bare uker etter at den tidligere administrasjonen så seg nødt til å kutte alle diplomatiske relasjoner med Cuba. Castro hadde nå, slik advarslene varslet om, flagget sin kommunistiske agenda. Han beordret ekspropriasjon av alle amerikanske eiendommer på Cuba. Politiske fanger ble henrettet i storskala, og det var ikke lenger mulig å overse de grove bruddene på alt som heter menneskerettigheter på Cuba. Situasjonen endret seg nærmest over natten.

I 1958, ett knapt år før Castro-regimets maktovertakelse var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

Operasjon Pluto
Tidlig i 1960, med president Eisenhowers tillatelse, utarbeidet CIA en plan for å kaste Castro og frigjøre Cuba. General Charles P. Cabell og Richard M. Bisell ledet operasjonen, som fikk kodenavnet Pluto. En styrke på ca 1400 anti-Castro-cubanere ble rekruttert, og militære treningsleire ble etablert i Guatemala og Nicaragua, men da John F. Kennedy vant presidentvalget i 1960, satte Eisenhower operasjonen på vent. Eisenhower følte at president Kennedy burde få stå fritt til å velge om han ville fullføre planene, eller tilbakekalle dem. Invasjonsplanene, utarbeidet av CIA og den militære sjefsnemnd (Joint Chiefs of Staff), gikk ut på at seksten B-26 fly skulle ødelegge Castros fly på bakken. Dagen etter skulle flyene returnere og ta ut alle eventuelle gjenværende fly, og på dag 3 skulle tropper lande med luftstøtte, sikre flystripen på Girón, og gjøre den tilgjengelig for B-26 flyene.

Goldwater og Kennedy
15. April, 1961, blir Barry Goldwater bedt om å møte i Det Hvite Hus. (Goldwaters memoarer inneholder levende, personlige og ærlige skildringer av det politiske landskapet i USA på denne tiden, deriblant dette møtet). Barry Goldwater og John F. Kennedy var rake motsetninger i politikken, men i senatet hadde de utviklet et nært vennskap og en stor respekt for hverandre. På dette tidspunktet har Kennedy nettopp fått beskjed om at de første delene av Eisenhowers «Operasjon Pluto» har vært en moderat suksess. Åtte B-26 fly, fløyet av Cubanske piloter har utført overraskelsesangrep på tre flyplasser, halvparten av alle Castros fly er ødelagt, og tre B-26 fly er gått tapt. Kennedy er imidlertid usikker på om han skal fortsette Operasjonen.

Det første Goldwater bemerker er hvorfor det ikke ble brukt 16 fly i angrepet, i tråd med planene. Kennedy forteller at de opprinnelige planene er revidert. Hans folk i utenriksdepartementet har til hensikt å nekte offisiell støtte til invasjonen, og Kennedy er redd for at dette vil bli vanskelig dersom seksten bombefly blir innvilget tillatelse til å fly. Kennedy informerer også Goldwater om at han er redd for at det opprinnelige landingsstedet vil skape for mye oppmerksomhet. De nye planene ser i stedet for seg en landing på Bay of Pigs. Kennedy informerer også om at han for kort tid siden, før han visste om planene, har avholdt en pressekonferanse der han lovet at amerikanske styrker ikke vil bli brukt til en invasjon av Cuba. Goldwater repliserer at det var svært dumt å forskuttere et slikt løfte, men at alle soldatene er Cubanere og at ingen amerikanske styrker, teknisk sett, vil bli brukt.

Her er en gjengivelse av deler av samtalen mellom Goldwater (husk at Goldwater hadde militær utdannelse og pensjonerte seg med tittelen «Major General») og Kennedy fra boken «With No Apologies»:

Kennedy: What would you do if you were in my place

Goldwater: I’d do whatever is necessary to make this invasion a success. We’ve got naval forces in the area. Once all of Castro’s planes are destroyed on the ground, the brigade can land succesfully. Of course they will need some air cover. We know the extent of anti-Castro feelings among the Cubans. You just get these troops established safely on the island. The people will take care of the rest

(lang pause)

Kennedy: What about world opinion? What about my promise at the press conference? Adlai Stevenson was on the telephone this morning from New York giving us hell. He threatened to stand in the UN and tell the world we were behind this operation. (…) Hell, Barry, Ike planned it – I didn’t

Goldwaters videre beretning i boken:

«I told him I knew Ike had planned it. Then I pointed out that after the election Ike had stopped everything, believing the decision should be made by the new administration. The President admitted that was true. But he said the Republicans had permitted Castro to come to power in the first place, and now we had a communist military in our hemisphere. I told president Kennedy that was exactly why we must go ahead and guarantee the success of the invasion of Cuba by the anti-Castro freedom fighters. I said the American people didn’t gove a damn about world opinion, that our friends around the world would applaud him, and that he would be a hero in the eyes of the American voters.»

(Kennedy walked around his desk)

Kennedy: «I thank you for coming, Barry, I knew what you would say. I think you’re right. I’m going to do it»

Goldwater beretter videre at han så forlater Det Hvite Hus svært fornøyd, ikke fordi han tror han har overbevist president Kennedy om sitt syn, men fordi han tror USA vil stå støtt, at Castro vil bli eliminert og at Cuba vil bli reddet fra et tyrannisk kommunistregime. Gleden skulle senere vise seg å være ubegrunnet.

Invasjonen på Cuba
Kennedy hadde egentlig villet at invasjonen av Cuba skulle fremstå som en utelukkende Cubansk operasjon, men New York Times sørget for at det ikke skjedde, da de fikk lekkasjer om saken, og slo den opp på forsiden 10. januar 1961 med overskriften “U.S. HELPS TRAIN AN ANTI-CASTRO FORCE AT SECRET GUATEMALAN BASE.”

Av frykt for å vekke internasjonal misnøye og oppmerksomhet, gjør Kennedy derfor den fatale beslutningen å gjennomføre operasjonen i så liten skala som mulig. Historien som følger kjenner vi, og det er et trist kapittel. De forsiktige og svært reviderte planene, samt den voldsomme frykten for verdensopinionens syn, førte til en av moderne militær histories største svik og største fiaskoer.

I løpet av natten 16. – 17. April, 1961 går ca 1400 eksil-cubanere i land på såkalte «Bay of Pigs». Med havet bak seg, ingen muligheter til retrett, og møtt av styrker som er dem tallmessig overlegne nesten 50 til 1, kjempet de cubanske soldatene – de fleste med mindre enn en måneds militær trening – med en villskap og et mot som mangler sidestykke. Lett bevepnet, og med ammunisjon for bare en dag sto de cubanske frihetsforkjemperne støtt, mens de russisk støttede styrkene til Castro – med tungt artilleri – ble nødt til å trekke seg tilbake gang på gang. Frihetsforkjemperne påfører Castros styrker enorme tap. Først etter at de har kjempet i 3 dager uten mat, uten søvn, tomme for ammunisjon og uten håp om hverken matforsyningene, ammunisjonen eller den militære støtten de var blitt lovet av USA, kapitulerer eksil-cubanerne. Først når røyken letter og frihetsforkjemperne er utsultet og praktisk talt ubevepnet evner Castros styrker å rykke inn og knuse motstanden. Da har knapt 1400 sivile frihetsforkjempere kjempet non-stop i 3 dager mot 51.000! tungt bevepnede militære styrker, inklusiv panservogner og krigsfly. I prosessen ble Castros styrker påført ca 3.100 tap, mens de cubanske frihetsforkjemperne mistet 114.

Jack Hawkins, oberst i den amerikanske marinen og en av de eksil-cubanske styrkenes trenere, uttalte følgende:
«They were not defeated. They simply ran out of ammunition and had no choice but to surrender And that was not their fault. They fought magnificently. They were abandoned on the beach without supplies , protection, and support that had been promised by their sponsor, the government of the United States»

Grayston Lynch, som var med på de alliertes invasjon i Normandie 6. juni 1944, som seks måneder senere var med på å tvinge Hitlers panservogner tilbake i Ardenner-slaget og som kjempet vekk en flom av kinesiske kommunister i Korea 6 år senere, er enda krassere: «For the first time in my life, I was ashamed of my country», skal han ha uttalt.

Kennedy-administrasjonens feighet og frykt for verdensopinionen syn har på dette tidspunktet gjort USA til en vits!

Fatale følger
Men så til de virkelige fatale diplomatiske følgene. Fiaskoen på Bay of Pigs, var naturlig nok også svært ødeleggende for amerikansk internasjonal troverdighet. Kennedys manglende handekraft latterliggjorde de modige ordene i sine taler, og Nikita Khrushchev ble selvfølgelig motivert av det svake lederskapet i USA.

Mindre enn 4 måneder etter det mislykkede angrepet begynte Khrushchev å bygge Berlin-muren. Russerne satte først opp noen få liner med piggtråd. Utenriksdepartementet i USA ba om tillatelse til å ødelegge gjerdet, men Kennedy nektet. Da USA ikke reagerte ble piggtråden som kjent erstattet med en omfattende murvegg. Militære eksperter forsikret om at Khrushchevs trekk var en test, at ingen motreaksjoner ville kommet, og at ingen murvegg ville blitt satt opp dersom USA hadde reagert. Nok en gang gjorde Edmund Burkes gamle treffende sitat seg gjeldene: «All that is necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing».

Mindre enn et år senere planlegger Khrushchev og Castro å innstallere atomvåpen på Cuba (under 150 km fra USAs grenser). Sikre etteretningskilder underetter president Kennedy tidlig om tilstedeværelsen av russiske atomvåpen på Cuba. Kennedy nekter nok en gang å reagere. Først da flybilder avslører baser for mellomdistanse-raketter, utskytningsramper og overflate-til-luft missiler (SAM) blir det umulig å ignorere situasjonen. På et møte i det Hvite Hus blir det bestemt at ytterligere flygninger over Cubas territorie for å sikre flere bevis skal gjennomføres, og at USA vil respondere med et fullt militært angrep dersom de russiske missilene på Cuba brukes mot et amerikansk fly.

27. oktober, 1962, blir et amerikansk fly av typen U-2 skutt ned av av en missil over Cuba. Igjen velger Kennedy å la være å realisere sine trusler. På dette tidspunktet er USA på DEFCON 3 og verden er på randen av en 3. verdenskrig. Først etter at Kennedy bl.a. lover at USA ikke skal invadere Cuba, og går med på å fjerne sine nylig installerte ballistiske raketter i Tyrkia og Italia, trekker Sovjet seg tilbake, sender våpnene tilbake til Russland og stopper arbeidet på Cuba. Russland har nå altså tvunget USA til å akseptere et tyrannisk kommunistisk diktatur-regime, 150 km fra sine grenser, og til å avstå fra strategiske militære posisjoner – alt fordi Kennedy ikke reagerte da han kunne.

Konklusjon
Svakt lederskap, et overdrevent fokus på tilpasning og dialog, manglende handlekraft og ensidig nedrustning, er alle oppskrifter på kaos, og et skritt nærmere krig. Den beste oppskriften på en fredelig verden, er totalt militær overlegenhet blant vestlige demokratiske land. Det er ikke noe jeg heller ønsker en fred. Krig er alltid ødeleggende. Det kommer aldri noe godt ut av krig. Det eneste gode krig kan føre med seg, er å hindre enda verre konsekvenser dersom krigen ikke hadde brutt ut. Det er f.eks. ingen som mener at det ville være en lur idé å sitte stille mens tyskerne okkuperte verden under 2. verdenskrig.

Kennedy var redd for å være tøff i utenrikspolitikken. Han var redd for å fremstå som en krigshisser. I stedet førte de feige løsningene til henrettelsen av eksil-cubanere, de ble en svært medvirkende faktor i reisingen av Berlin-muren, de førte USA til randen av atomkrig, og sørget for at USA tapte ansikt internasjonalt, mistet troverdighet og autoritet. Kennedy skal kanskje ha noe ære for håndteringen av Cuba-krisen de siste dagene, for at at konflikten aldri eskalerte og ble varm, men krisen hadde aldri oppstått, Cuba hadde antakelig vært fritt og Berlin-muren hadde muligens aldri blitt reist dersom USA hadde stått stødig og vist muskler i 60-årene.

En tøffere utenrikspolitikk i starten av 60-årene ville antakelig ført til en fredeligere, friere og mer demokratisk verden i dag,

Kilder:

Barry Goldwater – «With No Apologies»
Humberto Fontova – «Exposing the real Che Guevara»
http://www.historyofcuba.com/history/pais.htm
http://timeglider.com/app/viewer.php?uid=line_24eeaff2c7d9fe095b90ca372f9672d6
http://cuba1952-1959.blogspot.com/
http://tripatlas.com/Frank_País
http://www.britannica.com/blogs/2009/01/4-kennedys-failure-at-the-bay-of-pigs-top-10-mistakes-by-us-presidents/
http://folk.uio.no/catrinem/dkk1.html
http://therealcuba.com

Read Full Post »

NATO feirer 60 år i år. I den anledning holdt den amerikanske ambassadøren Benson K. Whitney en tale om alliansens historie og dens mulige vei videre.

 

Kort om NATO:

Norge er et av NATOs 12 opprinnelige medlemsland. Alliansen ble stiftet i 1949. Da var det frykten for Sovjetunionens økende makt og kommunismens utbredelse som dannet grunnlaget for samarbeidet.

 

De opprinnelige medlemslandene var: USA, Storbritannia, Frankrike, Canada, Danmark, Portugal, Nederland, Luxembourg, Italia, Island, Belgia og Norge. Under den kalde krigen ble: Hellas, Tyrkia, Vest-Tyskland og Spania medlemmer, og etter den kalde krigen har en rekke tidligere Østblokk-land sluttet seg til alliansen. Dette gjelder: Polen, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia.

Hensikten her er ikke å gi en kjedelig oppramsing av NATOs historie, men å si noe om hvor omfattende dette samarbeidet faktisk er. Dette bildet illustrerer det ganske godt:

map_of_nato_countries3

Kjernen i hele NATO-samarbeidet er Artikkel 5. Den slår fast at et angrep på ett Nato land er å betrakte som et angrep på hele alliansen. Dersom ett NATO-land blir angrepet har de øvrige altså en plikt til å respondere.

 

 

Da Artikkel 5 ble utarbeidet, ble den antakelig av de fleste medlemslandene betraktet som en garanti for at USA ville være forpliktet til å komme sine allierte til unnsetning ved et eventuelt angrep. Den 11. September, 2001, skjedde imidlertid det ingen trodde kunne skje, når terrorister fløy inn i World Trade Center. Den allierte krigen mot terror var for alvor i gang.

 

NATO – en suksesshistorie

Whitney begynte talen sin med å hylle alliansen. Innledningen oppsummeres med følgende hyllest: “This year we celebrate NATO’s 60th anniversary and rightly recognize the achievements of the trans-Atlantic alliance. And what a record of almost inconceivable success – a Europe prosperous, whole and free, total victory in the Cold War, the creation of multilateral institutions that brings global order and pr ogress — the UN, the EU, the WTO, OSCE, IMF, World Bank. And, of course, NATO itself, the greatest defensive political and military alliance of all time. It is no exaggeration to say that this alliance has been the most powerful global force for peace, development, and progress in all history.”

 

Veien videre

Men når det er sagt, følger Whitney opp med en ”tydelig pekefinger”, og minner oss på hva det faktisk vil si å være en del av et forpliktende internasjonalt samarbeid.

 

Norge er et av verdens aller rikeste land, hvilket også gir oss mye innflytelse internasjonalt. Vi er dog et lite land, og mye mer avhengig av allianser og samarbeidspartnere enn for eksempel USA. For å sette det litt i perspektiv: Texas alene er større enn Frankrike.

 

 

Whitney påpeker at Norge, og resten av Europa, i lang tid har etterlyst en mer utstrakt hånd fra USA. Store deler av Europa har reagert på det som har blitt tolket som maktarroganse og et solorun fra USA, under Bush administrasjonen. Whitney påpeker imidlertid at mye har endret seg nå. President Obama har gjort «en utstrakt hånd» til en hovedpillar i sin administrasjon, sier han. Dette legger press på Europa. Hvis Norge og Europa forventer en utstrakt hånd, må de også være villige til å trå til.

 

Utfordringer

Det er mange viktige spørsmål Whitney setter fokus på:

 

 

Etter å ha opplevd ytterligere kutt i gass-leveransene i Europa, hvilke tiltak vil bli satt inn for å variere energiforsyningene? Hva kan Europa gjøre for å få et gjenoppblussende og mer aggressivt Russland til å spille en mer ansvarlig rolle i ulike verdensforhold? Er Norge villig til å bruke sine relasjoner til å påvirke russland i en mer positiv retning?

 

 

Nøyaktig hvilke ”gulrøtter og pisker” vil Europa bruke for å få Iran til å stanse utviklingen av kjernefysiske våpen? Er handel og business blitt så lokkende at det underminerer sanksjoner og diplomati? Hvis effektivt press på Iran blir holdt tilbake i Sikkerhetsrådet av Kina eller Russland, burde ikke transatlantiske partnere gjøre hva de kan utenfor FNs rammeverk?

 

Er det ikke på tide at Norge og andre som var imot Irak-krigen, putter begynnelsen på konflikten bak seg og begynner å støtte det Irakiske folk, og deres demokratisk valgte regjering? Hva vil Norge og Europa faktisk gjøre, for å hjelpe til med å stenge Guantanamo Bay?

 

Ett av de viktigste områdene fremover blir situasjonen i Afghanistan. Hva mer vil Norge nå bidra med i Afghanistan for å skape en sikker og bærekraftig nasjon?

 

Norge må ta ansvar

Norge har fått viljen sin. Norge har fått en amerikansk president og en stab som rekker ut en utstrakt hånd mot Europa, men det forplikter. Nå er det på tide at Norge viser at ordene om samarbeid ikke bare var tomme ord. Hvis Norge virkelig mener at det var feil av Bush å ikke innlede til nærmere samarbeid – er Norge nødt til å gi noe andre veien.

 

Norge er på BUNNEN av listen over hvor mye penger NATO-landene bruker på forsvar og sikkerhet. Av 26 land, ligger Norge på 20. plass, og bruker 1,3% av BNP. Det er ned fra 1,9 prosent for bare fem år siden, og langt under NATOS mål på 2%.

 

Vi står ovenfor en rekke viktige og vanskelige globale problemstillinger, som må løses globalt. Norge gjør allerede en viktig jobb i f.eks. Afghanistan, men det er på tide at Norge trapper opp engasjementet og viser at vi virkelig tar et forpliktende internasjonalt samarbeid på alvor.

 

Utviklingen i Afghanistan tyder nå på at mye av strategien har vært feil. Å forhindre at Afghanistan på nytt blir et sikkert tilholdssted for terrorister beskytter alle medlemslandene i alliansen. Obama har allerede besluttet å sende 17.000 flere soldater til Afghanistan, Norge har besluttet at det foreløpig ikke skal sende noen flere norske soldater.

 

Nå er det viktigere enn noen gang at Norge og resten av Europa tar ansvar, og setter inn de nødvendige ressursene, slik at innsatsen vår i Afghanistan ikke blir forgjeves. Hvis ikke er det slett ikke gitt at NATO og forholdet mellom Norge, Europa og USA vil være like nært som i dag.

Ideologi

Til slutt vil jeg også si litt om det ideologiske. Vi er inne på tunge utenrikspolitiske spørsmål her, der sterke prinsipielle og ideologiske standpunkt utfordres: Hva slags rett har Norge til å gripe inn i et annet lands anliggender? Har Norge bare rett til å gripe inn hvis Norges sikkerhet trues direkte? Hva slags sanksjoner har vi rett til å innføre mot land som bryter menneskerettighetene? Går det en grense, og hvor går evt grensen, for når det er nødvendig å ta steget fra sanksjoner til direkte intervensjon?

 

Dette er ett av de områdene der jeg skiller meg mest fra libertarianere eller liberalister. Mange liberalister vil hevde at vi ikke har noen rett til å gripe inn i et annet lands anliggender, annet enn i direkte selvforsvar. Selv mener jeg at retten til et liv i frihet, fri fra undertrykkelse og vold, er absolutt på tvers av landegrenser.

 

Vi i den vestlige verden har et moralsk ansvar ovenfor dem som lever i sult, fattigdom og nød. Vi har likeledes en moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker som lever i regimer som undertrykker befolkningen sin. Vi kan ikke akseptere at regimet i Nord-Korea bestialsk torturerer hundretusener av mennesker i fangeleire, og er i ferd med å sulte i hjel en tredjedel av sin egen befolkning. Ei heller kan vi akseptere at Iran er i ferd med å utvikle atomvåpen som på sikt vil kunne true verdensfreden.

 

Jeg siterer nok en gang Benson K. Whitney i hans foredrag: The new U.S. administration has said we will ask our allies to rethink some of their approaches – including their willingness to use military force. Force should never be our first choice, but a choice it must be. To keep the alliance relevant, all the members must have the political will to use it.”

 

Jeg velger å avslutte bloggposten med å sitere Barry Goldwaters berømte slagord: Peace Through Strength!

(Du kan lese hele ambassadørens fulle tale her)

Read Full Post »

(Det var litt lettere å skrive denne på engelsk)

Its New Years Day, and all around us, on TV, radio, newspapers, and so on we are filled with hopes for the new year. As people talk about peace and freedom, my mind wanders to the one guy who understood the true meaning of individual freedom better than almoust just about anyone. Today is not only the first day of the year 2009, but also exactly 100 years since Barry Goldwater was born in Phoenix, Arizona 1909. Although Barry Goldwater passed away more than 10 years ago, his legacy still lives on.

Unlike other politicians, Barry Goldwater didn’t just talk about individual freedom, and then turn around and vote for more government regulations and intervention. Barry Goldwater didnt seek the presidency so that he could enforce his values and ideas on others. He sought the office because he was deeply concerned with how society was turning. He questioned how it could happen that the national government of such a great country, based on freedom, could grow from a servant with sharply limited powers into a master with virtually unlimited power.

Barry Goldwater believed the time would come when we entrust the conduct of affairs to men who understand their first duty as public officials is to divest themselves of the power they have been given. Someday I hope he is right. Here’s an excerpt from «The Conscience of a Conservative»:

«I have little interest in streamlining the government or in making it more efficient, for I mean to reduce it’s size. I do not undertake to promote welfare, for I propose to extend freedom. My aim is not to pass laws, but to repeal them. It is not to inaugurate new programs, but to cancel old ones that do violence to the Constitution, or that have failed purpose, or that impose on the people an unwarranted financial burden. I will not attempt to discover whether legislation is «needed» before I have determined whether it is constitutionally permissable. And if I should later be attacked for neglecting my constituents interests, I shall reply that I was informed that their main interest is liberty and that in that cause I am doing the very best I can.»

Barry Goldwater is the true leader America would’ve needed (then and today), but not sadly not the leader they deserved. Barry Goldwater would never sacrifice his principles for simple populism. Barry Goldwater was a republican and a christian, but he despised the religious right in his own party. He considered abortion a matter of personal choice, and defended gay rights on numerous occations. Barry Goldwater stood proudly by his values and kept his integrity. Barry Goldwaters run for the precidency was something as rare as a glorius disaster. Lyndon B. Johnson will forever be remembered as maybe the worst president in the history of the United States, while Barry Goldwaters words is forever an inspiration like on other.

Today I remember the best president the United States of America never had!

Read Full Post »