Er det krigshissende å være for en tøff utenrikspolitikk? Er det krigshissende å være for vestlig suveren militærmakt?
Innledning
Den utenrikspolitiske og forsvarspolitiske debatten blir ofte svært unyansert. Vi som ønsker større militærbudsjetter, et sterkere forsvar, og vi som er imot ensidig nedrustning blir sett på som trigger-happy gærninger, mens den motsatte fløyen, på særlig venstresiden, som hele tiden opponerer mot innkjøp av nye mer moderne våpen, som helst vil redusere forsvarsbudsjettene til et absolutt minimum, og gjøre en slutt på vestlige demokratiers besittelse av atomvåpen (mens et av verdens mest grusomme regimer; Iran er i ferd med komme i besittelse av dem), er tilsynelatende noen fredselskende duer som setter et eksempel for resten av verden, og gjør verden til et bedre sted å bo.
Dette bildet kunne ikke vært mer fjernt fra virkeligheten. Jeg vil tvert imot hevde at sistnevnte innehar noen av de mest farlige holdninger som hersker på innsiden av vårt samfunn. Den naive holdningen til mange særlig på venstresiden, i disse spørsmål, kan få fatale følger en gang i fremtiden.
For å illustrere dette skal jeg gå tilbake til 50, og 60-tallets USA. Det etterhvert ensidige fokuset på dialog, den manglende villigheten til å stille tøffe krav, den manglende evnen å sette makt bak kravene, og ønsket om ensidig nedrustning førte verden nærmere atomkrig enn vi noen gang har vært. De naive forestillingene til mange i administrasjonene til særlig president John F. Kennedy og president Lyndon B. Johnson (delvis også Dwight D. Eisenhower) er direkte ansvarlig for at mange tusen unødvendige menneskeliv gikk tapt, og for at grusomme tyranniske regimer fikk vokse frem, når vi kunne forhindret det.
Cuba
Historisk bakteppe
Cuba har lidd under en rekke diktatorer, og et ustabelit politisk system
– I 1933 var Fulgencio Batista deltakende i å kaste diktatoren Gerardo Machado, og ble en sentral figur i Cubansk politikk.
-I 1933 ble Dr. Ramón Grau San Martín valgt til president.
– I 1940 var Batista deltakende i å utforme den Cubanske grunnloven, og han ble deretter valgt til president.
– Etter valget i 1944 retunerte Grau til makten. Batista aksepterte valgnederlaget og flyttet til Florida.
– I 1948 tok Carlos Prío Socarrás over makten.
Det hadde vært storstilte bestikkelser og korrupsjon under Grau, og det var enda verre under Prío.
I 1948 retunerer Batista til cubansk politikk. Han blir valgt til senator, og stiller til valg som president i 1952. Meningsmålingene før valget indikerer at Batista ligger an til å havne på en 3. plass, og Batista tar derfor makten på egenhånd gjennom et militært støttet coup d’état. Sammen med en gruppe misfornøyde militær-offiserer og politiske aktivister blir Prío Socarrás kastet uten motstand. Fra 1940 – 1944 hadde Batista faktisk vært en demokratisk valgt og populær president, men kuppet møter naturlig nok voldsom politisk motstand.
26. juli, 1953, angriper en gjeng terrorister, på Fidel Castros kommando, de militære hovedkvarterene i Santiago. Halvparten blir drept, og en tredjedel tatt til fange, inklusiv Raul Castro. Fidel Castro som ikke deltok i angrepet selv, går i skjul, men overgir seg en uke senere. 51 av de 99 gjenlevende rebellene blir dømt til 13 års fengsel. Batista som senere ble portrettert som en brutal, nedtrykkende, diktator, insisterer ikke på dødsstraff, selv om han kunne gjort det. Castro-brødrene blir tvert imot sluppet ut etter 22 måneder i fengsel. Affæren blir etterhvert «glemt», men Castros bevegelse fortsetter og tar navn etter datoen på angrepet (26th of July movement).
I presidentvalget i 1954 trekker Ramón Grau San Martín sitt kandidatur i mangelen på et antatt rettferdig valg, og Batista blir gjenvalgt uten motkandidat. I 1958 er Manuell Márquez-Sterling den egentlige vinner av presidentvalget, etter å ha vunnet provinsene i Havana, Camagüey, Matanzas og Pinar del Rio, men Batistas kandidatur blir likevel vilkårlig valgt til vinner i provinsene Las Villas og Oriente, og regjeringen hevder at Batista har tatt så mange flere stemmer her, at han til sammen har flere stemmer enn Márquez-Sterling og dermed er vinneren av valget. Bakgrunnen for denne påstanden skyldtes ganske enkelt at Castros terrorister holdt folk unna stemmelokalene i disse områdene. Batistas regjering tok bare de tomme stemmeurnene, og fylte dem med ferdig utfyldte og merkede stemmesedler.
26th of July movement
Etter det mislykkede angrepet i 1953 flyktet Raul og Fidel Castro til Mexico, og rekrutterte en liten hær av terrorister med den hensikt å invadere Cuba, og ta makten. Sent November, 1956, seilte Castro, og ca 80 opprørere, inkl Ernesto ‘Che’ Guevara fra Mexio på båten Gramma. De blir stoppet av Batistas styrker, alle utenom ca 10 stk blir drept, og Raul, Fidel og Che flykter inn i fjellene i Sierra Maestra.
Historien vil ha det til at Castro deretter bygget en stor gruppe basert på voldsom folkelig støtte. Denne støtten er mildt sagt massivt overdrevet. I 1957, styrte ikke Castro over stort mer enn en liten gruppe opprørere i fjellet. Uten Frank Pais, en cubansk revolusjonær som drev en stor undergrunnsbevegelse for å kaste Batista, ville Castro antakelig aldri greid å bygge noen bevegelse av særlig betydning. Kort tid etter angrepet på de militære hovedkvarterene i Santiago i 1954, hadde Pais begynt å snakke med studenter og unge mennesker han kjente personlig. Han fikk dem til å danne lister og grupper over mennesker de kjente og stolte på, og vevde dem på denne måten inn i sitt revolusjonære nettverk. Sommeren 1955 fusjonerte Pais’ organisasjon med Castros « 26th of July movement».
Radikale medier
Amerikanske medier har hatt større betydning enn historien ofte tillegger dem. Det er et unektelig faktum at amerikanske mediers partiske, subjektive, unyanserte, og virkelighetsfjerne gjengivelse av Castro og hans bevegelse, var en svært medvirkende faktor til Castro-regimets maktovertakelse.
I April 1957, bringer Frank Pais New York Times journalist -Herbert L. Matthews, til Sierra Maestra for å intervjue Castro og hans rebeller. Over tre forsideartikler evner Matthews å presentere Castro som bl.a. en, jeg siterer: «patriotisk landsbyboer», «en sterk anti-kommunist», en «Robin Hood forsvarer av folket». Matthews skrev at Castro hadde: «sterke ideer om rettferdighet, demokrati, sosial rettferdighet, nødvendigheten av å gjenopprette grunnloven, og holde valg». Dette, sammen med voldsomme overdrivelser vedrørende Castros folkelige støtte, størrelsen på hans styrker, osv… gir Castro mye større troverdighet og oppslutning blant befolkningen på Cuba. Andre amerikanske medier henger dermed også på bølgen, og på f.eks. CBS omtales Castro av Edward R. Murrow nærmest som en nasjonal helt.
Naive byråkrater får økt innflytelse
USAs utenrikspolitikk er også en svært medvirkende faktor til Castros maktovertakelse. Utenrikspolitikken i USA forandrer seg ganske drastisk etter John Foster Dulles bortgang i 1959. I 1957 får Dulles kreft, og makten i utenriksdepartementet utøves i stor grad av ambisiøse byråkrater. John F. Dulles var amerikansk utenriksminister under president Dwight D. Eisenhower i perioden 1953 til 1959; en stødig og markant motstander av kommunismen og en av de sterkeste forkjemperne for en hard linje mot Sovjetunionen under den kalde krigen. Dulles regnes som opphavet til begrepet «terrorbalanse». Han skjønte at USA bare kunne bevare sin frihet, og hindre krig og destruksjon ved å være suverene militært. Mange av byråkratene i systemet (og flere i CIA) var derimot overbevist om at en tilpasning til Russland var eneste muligheten for å unngå en atomkrig – og utnyttet muligheten til å oppnå makt innenfra i sine beskyttede posisjoner i utenriksdepartementet.
Det er blitt en populær forestilling at man ikke kjente til Castros kommunistiske nettverk på denne tiden. Det stemmer ikke. Det eksisterte mye informasjon, men mektige krefter gjorde sitt for å hindre at de kom frem i lyset. Den amerikanske ambassadøren i Cuba, Arthur Gardner, er blant dem som raskt «kjente lusa på gangen». Han beskrev Castro som en kommunist og en terrorist. Dette ble imidlertid ikke akseptert. Gardner ble kalt tilbake og Earl T. Smith ble oppnevnt til å erstatte ham. Smith fikk ikke engang konsultere med sin forgjenger før han tiltrådte. I stedet sendte utenriksdepartementet han til, ja nettopp, Herbert L. Matthews, for briefing (New York Times-korrespondenten som hyllet Castro).
Det stopper heller ikke her. I offisielle rapporter advarte også den amerikanske ambassadøren i Mexico, Robert Hill, gjentatte ganger om Castros kommunistiske tilknytninger. I senere høringer i Senatet, der Hill ble tatt under ed, bevitnet han følgende: «Individuals in the New York Times put Castro in power». Han snakket for døve ører.
Batista mister støtte
Etter valgfusket i 1958, mistet Batista all gjenværende amerikansk støtte. I januar, 1959, flykter Batista, etter at USA har avslått forespørsler om styrker og hindret andre produsenter i å sende våpen til den cubanske regjeringen. I januar, 1959, kan Castro derfor ta kontroll over Cuba uten store problemer. Til tross for at Batista har flyktet, og Cuba egentlig har en rettmessig valgt president, velger USA altså under «ledelse» av naive byråkrater å la en revolusjonær terrorist, med kjente kommunistiske forbindelser, ta makten i landet.
Det blir ikke mindre tragikomisk av at Castros første handling som president/diktator var å få alle stemmesedler og annen dokumentasjon fra valget i 1958 – valget som gjorde at Batista mistet all støtte – ødelagt. Castro visste at dersom Manuell Marquez-Sterling fremsto som den beviselig rettmessige presidenten, ville det ødelegge hans sjanser. Castro berettet selv ved en anledning til den argentinske ambassadøren, at dersom Batista når han gikk av hadde anerkjent Marquz-Sterling som Cubas rettmessige president, ville han selv antakelig aldri vunnet makten.
Feighet i administrasjonen
Feigheten som eksisterer i store deler av 60-tallets etablerte politiske system i USA er ganske betraktelig. I 1961, blir det kjent at Kennedy-folk i utenriksdepartementet forsøker å gi militære talspersoner munnkurv. All kritikk av Russland eller Russisk kommunisme blir sensurert. George Ball; under- sekretær i det amerikanske utenriksdepartementet, unnskylder tiltaket med at (egen oversettelse): «det vil være upassende om militære talsmenn eller talsmenn i utenriksdepartementet uttrykker seg kritisk til Sovjetunionen når president Kennedys politikk representerer en ny era av tilpasning og dialog».
Uttalelsen gjøres ikke mindre hårreisende når vi vet at dette finner sted bare uker etter at den tidligere administrasjonen så seg nødt til å kutte alle diplomatiske relasjoner med Cuba. Castro hadde nå, slik advarslene varslet om, flagget sin kommunistiske agenda. Han beordret ekspropriasjon av alle amerikanske eiendommer på Cuba. Politiske fanger ble henrettet i storskala, og det var ikke lenger mulig å overse de grove bruddene på alt som heter menneskerettigheter på Cuba. Situasjonen endret seg nærmest over natten.
I 1958, ett knapt år før Castro-regimets maktovertakelse var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.
Operasjon Pluto
Tidlig i 1960, med president Eisenhowers tillatelse, utarbeidet CIA en plan for å kaste Castro og frigjøre Cuba. General Charles P. Cabell og Richard M. Bisell ledet operasjonen, som fikk kodenavnet Pluto. En styrke på ca 1400 anti-Castro-cubanere ble rekruttert, og militære treningsleire ble etablert i Guatemala og Nicaragua, men da John F. Kennedy vant presidentvalget i 1960, satte Eisenhower operasjonen på vent. Eisenhower følte at president Kennedy burde få stå fritt til å velge om han ville fullføre planene, eller tilbakekalle dem. Invasjonsplanene, utarbeidet av CIA og den militære sjefsnemnd (Joint Chiefs of Staff), gikk ut på at seksten B-26 fly skulle ødelegge Castros fly på bakken. Dagen etter skulle flyene returnere og ta ut alle eventuelle gjenværende fly, og på dag 3 skulle tropper lande med luftstøtte, sikre flystripen på Girón, og gjøre den tilgjengelig for B-26 flyene.
Goldwater og Kennedy
15. April, 1961, blir Barry Goldwater bedt om å møte i Det Hvite Hus. (Goldwaters memoarer inneholder levende, personlige og ærlige skildringer av det politiske landskapet i USA på denne tiden, deriblant dette møtet). Barry Goldwater og John F. Kennedy var rake motsetninger i politikken, men i senatet hadde de utviklet et nært vennskap og en stor respekt for hverandre. På dette tidspunktet har Kennedy nettopp fått beskjed om at de første delene av Eisenhowers «Operasjon Pluto» har vært en moderat suksess. Åtte B-26 fly, fløyet av Cubanske piloter har utført overraskelsesangrep på tre flyplasser, halvparten av alle Castros fly er ødelagt, og tre B-26 fly er gått tapt. Kennedy er imidlertid usikker på om han skal fortsette Operasjonen.
Det første Goldwater bemerker er hvorfor det ikke ble brukt 16 fly i angrepet, i tråd med planene. Kennedy forteller at de opprinnelige planene er revidert. Hans folk i utenriksdepartementet har til hensikt å nekte offisiell støtte til invasjonen, og Kennedy er redd for at dette vil bli vanskelig dersom seksten bombefly blir innvilget tillatelse til å fly. Kennedy informerer også Goldwater om at han er redd for at det opprinnelige landingsstedet vil skape for mye oppmerksomhet. De nye planene ser i stedet for seg en landing på Bay of Pigs. Kennedy informerer også om at han for kort tid siden, før han visste om planene, har avholdt en pressekonferanse der han lovet at amerikanske styrker ikke vil bli brukt til en invasjon av Cuba. Goldwater repliserer at det var svært dumt å forskuttere et slikt løfte, men at alle soldatene er Cubanere og at ingen amerikanske styrker, teknisk sett, vil bli brukt.
Her er en gjengivelse av deler av samtalen mellom Goldwater (husk at Goldwater hadde militær utdannelse og pensjonerte seg med tittelen «Major General») og Kennedy fra boken «With No Apologies»:
Kennedy: What would you do if you were in my place
Goldwater: I’d do whatever is necessary to make this invasion a success. We’ve got naval forces in the area. Once all of Castro’s planes are destroyed on the ground, the brigade can land succesfully. Of course they will need some air cover. We know the extent of anti-Castro feelings among the Cubans. You just get these troops established safely on the island. The people will take care of the rest
(lang pause)
Kennedy: What about world opinion? What about my promise at the press conference? Adlai Stevenson was on the telephone this morning from New York giving us hell. He threatened to stand in the UN and tell the world we were behind this operation. (…) Hell, Barry, Ike planned it – I didn’t
Goldwaters videre beretning i boken:
«I told him I knew Ike had planned it. Then I pointed out that after the election Ike had stopped everything, believing the decision should be made by the new administration. The President admitted that was true. But he said the Republicans had permitted Castro to come to power in the first place, and now we had a communist military in our hemisphere. I told president Kennedy that was exactly why we must go ahead and guarantee the success of the invasion of Cuba by the anti-Castro freedom fighters. I said the American people didn’t gove a damn about world opinion, that our friends around the world would applaud him, and that he would be a hero in the eyes of the American voters.»
(Kennedy walked around his desk)
Kennedy: «I thank you for coming, Barry, I knew what you would say. I think you’re right. I’m going to do it»
Goldwater beretter videre at han så forlater Det Hvite Hus svært fornøyd, ikke fordi han tror han har overbevist president Kennedy om sitt syn, men fordi han tror USA vil stå støtt, at Castro vil bli eliminert og at Cuba vil bli reddet fra et tyrannisk kommunistregime. Gleden skulle senere vise seg å være ubegrunnet.
Invasjonen på Cuba
Kennedy hadde egentlig villet at invasjonen av Cuba skulle fremstå som en utelukkende Cubansk operasjon, men New York Times sørget for at det ikke skjedde, da de fikk lekkasjer om saken, og slo den opp på forsiden 10. januar 1961 med overskriften “U.S. HELPS TRAIN AN ANTI-CASTRO FORCE AT SECRET GUATEMALAN BASE.”
Av frykt for å vekke internasjonal misnøye og oppmerksomhet, gjør Kennedy derfor den fatale beslutningen å gjennomføre operasjonen i så liten skala som mulig. Historien som følger kjenner vi, og det er et trist kapittel. De forsiktige og svært reviderte planene, samt den voldsomme frykten for verdensopinionens syn, førte til en av moderne militær histories største svik og største fiaskoer.
I løpet av natten 16. – 17. April, 1961 går ca 1400 eksil-cubanere i land på såkalte «Bay of Pigs». Med havet bak seg, ingen muligheter til retrett, og møtt av styrker som er dem tallmessig overlegne nesten 50 til 1, kjempet de cubanske soldatene – de fleste med mindre enn en måneds militær trening – med en villskap og et mot som mangler sidestykke. Lett bevepnet, og med ammunisjon for bare en dag sto de cubanske frihetsforkjemperne støtt, mens de russisk støttede styrkene til Castro – med tungt artilleri – ble nødt til å trekke seg tilbake gang på gang. Frihetsforkjemperne påfører Castros styrker enorme tap. Først etter at de har kjempet i 3 dager uten mat, uten søvn, tomme for ammunisjon og uten håp om hverken matforsyningene, ammunisjonen eller den militære støtten de var blitt lovet av USA, kapitulerer eksil-cubanerne. Først når røyken letter og frihetsforkjemperne er utsultet og praktisk talt ubevepnet evner Castros styrker å rykke inn og knuse motstanden. Da har knapt 1400 sivile frihetsforkjempere kjempet non-stop i 3 dager mot 51.000! tungt bevepnede militære styrker, inklusiv panservogner og krigsfly. I prosessen ble Castros styrker påført ca 3.100 tap, mens de cubanske frihetsforkjemperne mistet 114.
Jack Hawkins, oberst i den amerikanske marinen og en av de eksil-cubanske styrkenes trenere, uttalte følgende:
«They were not defeated. They simply ran out of ammunition and had no choice but to surrender And that was not their fault. They fought magnificently. They were abandoned on the beach without supplies , protection, and support that had been promised by their sponsor, the government of the United States»
Grayston Lynch, som var med på de alliertes invasjon i Normandie 6. juni 1944, som seks måneder senere var med på å tvinge Hitlers panservogner tilbake i Ardenner-slaget og som kjempet vekk en flom av kinesiske kommunister i Korea 6 år senere, er enda krassere: «For the first time in my life, I was ashamed of my country», skal han ha uttalt.
Kennedy-administrasjonens feighet og frykt for verdensopinionen syn har på dette tidspunktet gjort USA til en vits!
Fatale følger
Men så til de virkelige fatale diplomatiske følgene. Fiaskoen på Bay of Pigs, var naturlig nok også svært ødeleggende for amerikansk internasjonal troverdighet. Kennedys manglende handekraft latterliggjorde de modige ordene i sine taler, og Nikita Khrushchev ble selvfølgelig motivert av det svake lederskapet i USA.
Mindre enn 4 måneder etter det mislykkede angrepet begynte Khrushchev å bygge Berlin-muren. Russerne satte først opp noen få liner med piggtråd. Utenriksdepartementet i USA ba om tillatelse til å ødelegge gjerdet, men Kennedy nektet. Da USA ikke reagerte ble piggtråden som kjent erstattet med en omfattende murvegg. Militære eksperter forsikret om at Khrushchevs trekk var en test, at ingen motreaksjoner ville kommet, og at ingen murvegg ville blitt satt opp dersom USA hadde reagert. Nok en gang gjorde Edmund Burkes gamle treffende sitat seg gjeldene: «All that is necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing».
Mindre enn et år senere planlegger Khrushchev og Castro å innstallere atomvåpen på Cuba (under 150 km fra USAs grenser). Sikre etteretningskilder underetter president Kennedy tidlig om tilstedeværelsen av russiske atomvåpen på Cuba. Kennedy nekter nok en gang å reagere. Først da flybilder avslører baser for mellomdistanse-raketter, utskytningsramper og overflate-til-luft missiler (SAM) blir det umulig å ignorere situasjonen. På et møte i det Hvite Hus blir det bestemt at ytterligere flygninger over Cubas territorie for å sikre flere bevis skal gjennomføres, og at USA vil respondere med et fullt militært angrep dersom de russiske missilene på Cuba brukes mot et amerikansk fly.
27. oktober, 1962, blir et amerikansk fly av typen U-2 skutt ned av av en missil over Cuba. Igjen velger Kennedy å la være å realisere sine trusler. På dette tidspunktet er USA på DEFCON 3 og verden er på randen av en 3. verdenskrig. Først etter at Kennedy bl.a. lover at USA ikke skal invadere Cuba, og går med på å fjerne sine nylig installerte ballistiske raketter i Tyrkia og Italia, trekker Sovjet seg tilbake, sender våpnene tilbake til Russland og stopper arbeidet på Cuba. Russland har nå altså tvunget USA til å akseptere et tyrannisk kommunistisk diktatur-regime, 150 km fra sine grenser, og til å avstå fra strategiske militære posisjoner – alt fordi Kennedy ikke reagerte da han kunne.
Konklusjon
Svakt lederskap, et overdrevent fokus på tilpasning og dialog, manglende handlekraft og ensidig nedrustning, er alle oppskrifter på kaos, og et skritt nærmere krig. Den beste oppskriften på en fredelig verden, er totalt militær overlegenhet blant vestlige demokratiske land. Det er ikke noe jeg heller ønsker en fred. Krig er alltid ødeleggende. Det kommer aldri noe godt ut av krig. Det eneste gode krig kan føre med seg, er å hindre enda verre konsekvenser dersom krigen ikke hadde brutt ut. Det er f.eks. ingen som mener at det ville være en lur idé å sitte stille mens tyskerne okkuperte verden under 2. verdenskrig.
Kennedy var redd for å være tøff i utenrikspolitikken. Han var redd for å fremstå som en krigshisser. I stedet førte de feige løsningene til henrettelsen av eksil-cubanere, de ble en svært medvirkende faktor i reisingen av Berlin-muren, de førte USA til randen av atomkrig, og sørget for at USA tapte ansikt internasjonalt, mistet troverdighet og autoritet. Kennedy skal kanskje ha noe ære for håndteringen av Cuba-krisen de siste dagene, for at at konflikten aldri eskalerte og ble varm, men krisen hadde aldri oppstått, Cuba hadde antakelig vært fritt og Berlin-muren hadde muligens aldri blitt reist dersom USA hadde stått stødig og vist muskler i 60-årene.
En tøffere utenrikspolitikk i starten av 60-årene ville antakelig ført til en fredeligere, friere og mer demokratisk verden i dag,
Kilder:
Barry Goldwater – «With No Apologies»
Humberto Fontova – «Exposing the real Che Guevara»
http://www.historyofcuba.com/history/pais.htm
http://timeglider.com/app/viewer.php?uid=line_24eeaff2c7d9fe095b90ca372f9672d6
http://cuba1952-1959.blogspot.com/
http://tripatlas.com/Frank_País
http://www.britannica.com/blogs/2009/01/4-kennedys-failure-at-the-bay-of-pigs-top-10-mistakes-by-us-presidents/
http://folk.uio.no/catrinem/dkk1.html
http://therealcuba.com
Read Full Post »
Grenser for Politikk 