Uredelig om redelighet

I en bloggpost går førsteamanuensis ved Senter for Utvikling og Miljø og leder for Norsk nettverk for Latin-Amerika- forskning (NorLARNet), Benedicte Bull, til angrep på det hun mener er absurde påstander i min bok «Diktator i forkledning».

Etter først å ha lagt ut om sin egen vitenskapelige redelighet, hvordan hennes argumenter er basert på ”årevis med studier av kultur, språk og historie”, osv… viser det seg, interessant nok, at Bulls kritikk av min tekst utelukkende består av grove forenklinger og bevisst villedende feiltolkninger.

Her er mitt svar til de konkrete eksemplene Bull trekker frem, som jeg også har lagt inn i kommentarfeltet på bloggen hennes:

Bull går løs på det hun mener er ”de mest absurde påstandene” i boken min. Problemet er at ingen av eksemplene hennes står i min bok.

• Jeg skriver aldri at kuppet i 2002 var ”satt i scene av Chávez selv”, slik Bull refererer. Jeg argumenterer for at Chávez’ ordre om å iverksette den omstridte beredskapsplanen ”Plan Avila” var den endelige katalysatoren for et opprør blant mange av de mest høytstående generalene i det venezuelanske forsvaret.

• Jeg skriver heller aldri at ”voldsbølgen i landet er et resultat av innflytelsen på Chávez som argentineren Norberto Ceresoles «facistiske ideologi» har hatt”. Jeg nevner imidlertid Ceresole som eksempel på en av Chávez’ inspirasjonskilder med et skummelt idégrunnlag. For ordens skyld: Ceresole fornektet Holocaust, skrev om ”jødeproblemet”, mente at politiske partier var et overflødig onde, og at veien til folkets frigjøring gikk gjennom en karismatisk diktator.

• Min angivelige påstand om at ”OAS er dominert av land som er kjøpt og betalt av Chávez” er også en mildt sagt villedende tolkning. Det jeg skriver er at Chávez’ meget generøse utdeling av subsidiert olje til andre land i regionen kan ha vært motivert av et forsøk på å kjøpe seg innflytelse, og f.eks. nøytralisere forsøk på formelle reprimander i OAS.

Bull tyr altså til klassisk stråmannsargumentasjonen. Dette er ikke et uvanlig retorisk grep, men spesielt vitenskapelig er det ikke.

Read Full Post »

Finansavisen anmelder «Diktator i forkledning»

» En dypt kritisk, fascinerende og til tider morsom reise inn i Hugo Chávez’ bisarre verden av antiamerikanisme, maktmisbruk og timelange TV-monologer», skriver Finansavisen om boken min, «Diktator i forkledning» som nylig ble gitt ut av Civita.

Read Full Post »

Venezuela gjennom skylapper

Den 22. oktober leverte Eirik Vold nok et innlegg om hans forbilde hva gjelder demokrati og menneskerettigheter; Hugo Chavez. Jeg skrev et kort svar til Aftenposten, men glemte å legge ut hele den opprinnelige kronikken her:

Eirik Volds nesegruse beundring av Hugo Chavez er dessverre lite i stand til å hverken nyansere dekningen i norsk media eller komme med noen innsiktsfulle betraktninger om situasjonen i Venezuela.

Det er ingen tvil om at Eirik Vold besitter en masse kunnskap om Venezuela etter å ha bodd mange år i landet. Dessverre blir dette ganske verdiløst når man lever i en tilsynelatende ideologisk blindet virkelighetsforståelse der man ikke er i stand eller villig til å se de faktiske forholdene. Dette er ikke et ukjent fenomen. Det var ikke uintelligente analfabeter, men høyt utdannede mennesker i sentrale posisjoner i norsk samfunnsliv, som reiste på studietur til Kambodsja på 70-tallet under et av historiens verste folkemord og kom entusiastisk tilbake uten å ha sett noenting.

Nå er dette selvfølgelig ikke noe forsøk på å sette likhetstegn mellom Hugo Chavez og historiens verste tyranner, men et eksempel på at viljen til å se verden med skylapper kan resultere i de fjerneste tolkninger av virkeligheten. Eirik Vold ser dessverre ut til å være et eksempel på dette.

Chavez helsetilstand
Opplysninger om Chavez’ helsetilstand avvises ikke av Vold med noen form for faktaopplysninger. I stedet beskylder han Aftenposten for å ha «blikket låst mot Miami». Det er mye å være kritisk til hva gjelder norsk utenrikspolitisk pressedekning, men at de er noen nikkedukke for amerikanske medier blir en i overkant komisk påstand.

At det foregår mye spekulasjoner om helsetilstanden til en president som har redusert venezuelansk politikk til å handle om Chavez og bare Chavez burde ikke overraske noen. Det er slik sett lite interessant om informasjonen fra El Nuevo Herald, som Vold viser til, er spekulativ eller ikke. For bare få dager siden kom det langt mer interessante og troverdige opplysninger fra legen Salvador Navarrete, som skal ha vært en del av Chavez legeteam. Han hevder at Chavez mest sannsynlig lider av en svært aggressiv type kreftsvulst som i tilfelle gir ham inntil 2 år igjen å leve. Etter intervjuet har Navarrete forlatt landet med sin familie.

Disse opplysningene krever imidlertid kommentarer med litt mer dybde enn den vanlige «anti USA/Bush/Miami-sjargongen» som preger de fleste av Volds innlegg. Det samme gjør de omfattende menneskerettighetsbruddene under Chavez’ stadig mer autoritære regime. (Noen bør forøvrig minne Vold om at USAs president de siste 3 årene har hett Barack Obama og ikke George W. Bush.)

Bekreftede inntrykk
Jeg besøkte selv Caracas tidligere i år for å ta opplysninger jeg har fått fra venezuelanske aktivister, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse i nærmere øyesyn. Det tok ikke lang tid før jeg hadde bekreftet mange av mine inntrykk.

På gatene i Caracas satt jeg ute å snakket med ungdommer som bodde i telt og demonstrerte mot fengsling av politisk opposisjonelle. En av jentene jeg snakket med var ferdig utdannet ingeniør og ikke mange år eldre enn meg. Dagen før hadde en av jentene i gruppen blitt forsøkt voldtatt mens hun sov, og kun få timer tidligere hadde en av dem blitt knivstukket til døde. Likevel var demonstrantene fast bestemt på å bli værende.

Ikke langt unna sitter en gjeng utmattede statlige arbeidere som sultestreiker etter 18 måneder uten lønn. Jeg stopper Globovision – den eneste store gjenværende opposisjonelle TV-kanalen i Venezuela – da de ankommer for å lage et nyhetsoppslag. Ingen andre medier ser ut til å være interessert. Journalistene forteller om en hverdag der de jevnlig blir utsatt for pro-Chavez pøbelgjenger, samtidig som utstyret deres ofte blir konfiskert når de lager reportasjer. RCTV, en annen opposisjonell TV-kanal, som tidligere var den største i Venezuela, er nå tvunget av alle offentlige nettverk, beordret fjernet fra private kabeloperatører, de har fått utstyret sitt stjålet av regjeringen, og er nå blokkert fra alle internasjonale frekvenser etter å ha forsøkt å sende nyhetssendinger fra en colombiansk TV-frekvens.

Da jeg skulle inn i hjemmet til forhenværende dommer Maria Lourdes Afioni, som nå sitter i husarrest, måtte jeg først gjennom et kobbel av 16 militære soldater. Hvorfor denne hyggelige middelaldrende damen iført pysjamasbukser og crocs må passes på av 16 soldater 24 timer i døgnet kunne ingen gi noen god forklaring på. Ei heller hennes forbrytelse. Hun sitter, absurd nok, inne for å ha fulgt grunnloven og frigjort en mann som hadde vært fengslet i 2 år uten å få prøve saken sin for retten.

Manglende demokrati
Som om ikke dette var nok er flere hundre mennesker i Venezuela nektet å stille til valg, uten å engang ha fått muligheten til å forsvare seg i retten. Det til tross for at grunnloven eksplisitt stadfester at det eneste som kan frata noen muligheten til å stille til folkevalgte posisjoner er om man er dømt for kriminelle handlinger.

Jeg kunne fortsatt ganske lenge med eksempler etter bare et kort opphold i landet, men da måtte Aftenposten trykket et bilag i stedet for et innlegg. Demokratiets svake stilling i landet er uansett så åpenbar at den ikke lar seg benekte.

Diktatur?
Er Chavez’ Venezuela et diktatur på linje med med Libya under sin (nå avdøde) bestekompis Ghaddafi? Eller Syria under en annen av Chavez nærmeste venner, Assad? Svaret er selvfølgelig nei. Eirik Vold har helt rett i at det eksisterer en betydelig opposiosjon i Venezuela, og at det fortsatt er flere opposisjonelle stemmer i mediene. Dette forteller imidlertid minimalt om den demokratiske situasjonen, når opposisjonelle stemmer konsekvent neglisjeres, trues, og holdes borte gjennom udemokratiske og ukonstitusjonelle prosesser.

Også i Russland eksisterer det en betydelig opposisjon og opposisjonelle stemmer i mediene. Likevel tror jeg de færreste seriøse kommentatorer vil kalle Putin og Medvedevs hegemoni for noe «liberalt demokrati» slik Vold omtaler Chavez’ Venezuela.

Venezuela under Hugo Chavez er i beste fall et autoritært semi-demokrati. I verste fall er det et forkledd diktatur.

Read Full Post »

Mot spennende valgkamp i Venezuela

Det er bra at nyhetssaker fra Latin-Amerika også når norske medier en gang i blant. Det som er synd er at de ikke tar seg bryet med å dykke bare ørlitegrann mer i sakene, fremfor å bare sette bilder til rimelig fattige NTB-meldinger.

Jeg er fullstending klar over at norske medier har områder i sin utenrikspolitiske dekning som er langt mer aktuelt for norske interesser en Latin-Amerika. Det er imidlertid få områder i verden som byr på så spennende, ideologiske og betente konfliktlinjer som dette kontinentet. Jeg synes derfor det er rart at dette ikke vekker større interesse.

«Opposisjonspartiene i Venezuela er blitt enige om å samle seg om én felles kandidat i presidentvalget neste år» melder VG i dag. De har også fått med seg at Leopoldo López er favoritten til å vinne denne felles nominasjonsprosessen hos opposisjonspartiene (noe som i seg selv er ganske unikt). Etter å ha lest denne korte nyhetssaken får vi inntrykket av at dette dreier seg om en helt vanlig nominasjonsprosess for å finne en kandidat som kan utfordre Hugo Chavez i et demokratisk valg. Dette er ganske milevis fra sannheten.

Det ville ikke tatt VG mange tasteklikk å finne ut at Leopoldo López er en av flere hundre mennesker i Venezuela som er nektet å stille til valg, i direkte strid med landets egen grunnlov, uten at de er dømt for noen kriminelle forhold.

López har i flere år forberedt saken sin for IACHR (Inter-American Court on Human Rights). I 2010 ble Venezuelas regjering kalt inn på tiltalebenken, og det er ikke mer enn noen uker siden dommen kom. Domstolen dømte i Leopoldo López favør. Dette betyr egentlig at Venezuela må tillate López å stille til valg, ettersom den Inter-Amerikanske Domstolen for Menneskerettigheter er konsitusjonelt bindene for Venezuela. Det er imidlertid slettes ikke sikkert at Chavez vil rette seg etter dommen.

Chavez reagerer på sitt sedvanlige vis etter dommen, med beskyldninger om korrupsjon og imperialistiske konspirasjoner. «What value can that court have? For me, it’s worthless.», stadfestet Chavez etter dommen.

Slik retorikk er vi vant med fra Chavez, men uansett hva han velger å gjøre er denne saken et voldsomt tap for regjeringen. Å føye seg etter dommen og la López stille innebærer et voldsomt presisjetap for Hugo Chavez og ikke minst en motkandidat som innebærer en reell trussel for Chavez, men å nekte å ta dommen til etterretning vil også innebære at Chavez’ regjering taper ansikt.

Å nekte å føye seg etter dommen vil ikke bare bety at Hugo Chavez åpent setter et konstitusjonelt vedtak til side i en sak som har fått mye internasjonal oppmerksomhet, men det vil også sende et kraftig  signal om at Chavez frykter López som motkandidat.

Read Full Post »

Forkledd diktatur

(Hovedinnlegg i Aftenpostens debattsider 23. Juni 2011, s 5)

Innlegget kan også leses på Aftenpostens internett-sider.

«Det skjulte diktaturets største fiende er informasjon, innsyn og bevissthet.»

Det blir færre og færre åpne diktatorer i verden. Det nye diktaturet er mer utspekulert, og går gjerne veien gjennom forkledde demokratiske prosesser før det gradvis inntar stadig større kontroll over samfunnet. Dette krever et årvåkent blikk i utenrikspolitikken.

For få dager siden kom jeg hjem fra Venezuelas hovedstad, Caracas, der jeg har møtt demonstranter, menneskerettighetsorganisasjoner, politiske fanger, uavhengige- og opposisjonelle medier, og advokater, mm. Det var utrolig sterkt å møte ungdommer som sover i telt ute i gatene, og risikerer liv og helse i ett av de mest voldelige byene i verden, for å demonstrere mot politiske fanger. Eller statlige arbeidere som sultestreiker fordi de ikke har fått lønn på 18 måneder. I løpet av mitt fem dager lange opphold i byen ble 19 mennesker drept. Kanskje så jeg noen av dem i øynene i løpet av mine vandringer langs gatene.

Voldsorgie.

Onsdag 18. mai fant politiet i Venezuela liket av Wilfred Ojeda – skribent for avisen El Clarin og aktivist for opposisjonspartiet «Democratic Action» – lenket fast med håndjern på en tom boligplass, med en hette dratt over ansiktet og et pistolskudd mot hodet. Liket viste også tegn på tortur. Årsaken til mordet er fortsatt uvisst, men FN har beordret en full granskning av forholdene. Uansett føyer dette seg bare inn i rekken av en voldsorgie som gjennomsyrer det Venezuelanske samfunnet.

Drap er blitt dagligdags, og kun to av 63 mord ender med en dom. 63 av 65 mord i Venezuela forblir altså uløst. En bekjent i landet beskriver det slik: «Hvis du er morder i Venezuela har du nesten et incentiv til å fortsette å drepe.»

FARC-forbindelser.

Det har lenge vært velbegrunnede rykter om Hugo Chavez’ forhold til terrororganisasjonen FARC. Disse ryktene ble nylig bekreftet av en studie fra Institute for Strategic Studies (IISS). Funnene er dramatiske og oppsiktsvekkende.

Da Raúl Reyes, en av FARCs toppledere, ble drept i en colombiansk militæroperasjon i 2008, fikk verden innsyn i omfattende informasjon om FARCs operasjoner og forbindelser. Sammen med Reyes ble det funnet en metalkoffert med åtte lagringsenheter som inneholdt tusenvis av svært sensitive dokumenter om FARCs forbindelser til særlig Ecuador og Venezuela. Interpol har bekreftet at arkivet ikke var blitt manipulert. Majoriteten av informasjonen har imidlertid vært klassifisert, inntil nylig.

IISS har fått ubegrenset tilgang til arkivet og slapp nylig mappen The FARC Files: Venezuela, Ecuador and the Secret Archive of «Raul Reyes». Her kommer det frem at FARC svarte på en forespørsel fra venezuelansk etterretning om å gi pro-Chavez grupper opplæring i geriljakrigføring. I tillegg antyder dokumentene at FARC-geriljaen kan ha blitt finansiert av det Venezuelanske regimet for å likvidere politiske motstandere.

Kvasidemokrati.

I 2012 går Venezuela inn i en ny presidentvalgkamp, men kandidaten med størst sjanse til å utfordre Hugo Chavez: Leopoldo Lopez, er nektet å stille. Han får snart kjennelsen fra en rettssak Inter-American Court on Human Rights. Og det er ikke Lopez, men president Chavez’ regjering som står på tiltalebenken. Den venezuelanske grunnloven stadfester eksplisitt at man kun kan fradømmes å stille til valg om man er dømt for kriminelle handlinger. Lopez er ikke dømt for noe som helst. Han har ikke engang fått muligheten til å forsvare seg.

Diktaturets ansikt.

Det vi ser i Venezuela er det moderne diktaturets ansikt; et land som på papiret respekterer menneskerettigheter, har demokratiske institusjoner på plass, og formaliserte individuelle rettigheter. Dette hjelper dog lite når utøvelsen av dem kriminaliseres og forfølges.

Demokratiet er ikke oppnådd en gang for alle med valg. Det er på nettopp dette tidspunkt at det er svært skummelt å slakke blikket. Det skjulte diktaturets største fiende er informasjon, innsyn og bevissthet. Nettopp derfor er det viktig at vi ser dem for det de er, hvis ikke ender vi fort opp med flere kvasidemokratier som Chavez’ Venezuela.

Read Full Post »

Diktaturets første steg: kontroll over pressen

RCTV: før Venezuelas største TV-stasjon og arbeidsplassen til mellom 3500 og 4000 mennesker. Nå: stengt av president Hugo Chavez.

Jeg møter Hernan M. Porras G. som er «Image & Communications VP» i RCTV, og får historien om hvordan dette enorme kontorlokalet gikk fra å være Venezuelas aller største TV-stasjon og arbeidsplassen til flere tusen mennesker til å bli et nesten tomt kontorbygg.

Det første forsøket på å stenge RCTV fant sted i 2007. RCTV ble først bekyldt for å være involvert i kuppet mot Chavez 2002, og tatt av sendingsfrekvensen. Beskyldningene er ikke bevist og de er heller aldri blitt dømt for noe som helst. Regjeringen erklærte simpelthen i stedet at kringkastingskontrakten deres var utgått

RCTVs kontrakt utgikk ikke før i 2012, men regjeringen hevdet at de trengte frekvensen til en annen TV-kanal i «offentlig tjeneste». (En ganske ironisk påstand ettersom RCTV var en av de mest sette TV-kanalene i landet.)

Det er to åpenbare løgner i denne påstanden forklarer Porras:

– For det første hadde regjeringen allerede offentlige TV-kanaler-

– Og for det andre var det mange ledige frekvenser, og derav ikke noe behov for å okkupere RCTVs frekvens.

Det er ikke vanskelig å se at årsaken til stengningen var at regjeringen ikke likte kanalens innhold, sier Porras.

Men RCTV lot seg ikke stoppe av det første forsøket på å stenge kanalen, de fortsatte i stedet å sende over privat kabel-TV. Noe som skulle bli en voldsom suksess. RCTV ble tatt av den offentlige frekvensen 1. mai 2007, og begynte å sende over privat kabelnett 1. juni samme år. Resultatet var at folk umiddelbart begynte å kjøpe tilgang til kabelnettet, samtidig som seertallene på de offentlige kanalene begynte å dale. I løpet av en måned (!) etablerte RCTV seg som den aller mest sette TV-kanalen i hele Venezuela, med 6 ganger så mange seere som kanal nummer 2.

– RCTVs suksess på kabelnettet var noe Chavez ikke hadde ventet seg, forteller Porras. De begynte derfor å lage nye regler og komme med nye beskyldninger som skulle lede frem til den andre stengningen.

(Ensomme kontorlokaler i det som tidligere var en livlig og fullpakket arbeidsplass)

For å forstå denne prosessen er det viktig å vite litt om hvordan mediene fungerer i Venezuela:

I Venezuela er alle nasjonale TV-kanaler registrert som såkalte PNA-kanaler. Detter er kanaler som har mer enn 70% nasjonale nyheter. RCTV var på dette tidspunktet registrert som en PNA-kanal.

For å gjøre det vanskeligere for RCTV, laget regjeringen en ny lov for alle PNA-kanaler som nektet dem å sende reklame mer enn hver time. For RCTV, som sendte reklame mye oftere enn dette, betød dette en dramatisk reduksjon av deres inntektsgrunnlag. RCTV omgjorde følgelig programmet sitt, for å kunne bli registrert som en internasjonal kanal.

All telekommunikasjon i Venezuela er regulert av Conatel – et offentlig direktorat underlagt departementet for informasjon. RCTV gikk til Conatel og viste til sitt nye program for å få status som internasjonal kanal. For å bli en internasjonal kanal kan man bare ha en viss andel nasjonale nyheter.

(Nok et tomt kontorlokale)

Etter RCTVs søknad ble dermed reglene for dette på nytt endret. Det ble laget en ny lov med tilbakevirkende kraft som stadfestet at de siste 3 månedene måtte regnes med for å avgjøre kanalens status.  En lov med tilbakevirkende kraft ble altså spesialdesignet for RCTV.

Til slutt ga regjeringen ordre til den private kabeloperatøren om at RCTV skulle tvinges av kabelnettet. For å sikre at denne stengningen ble langvarig, konfiskerte regjeringen like så godt alt utstyret i samme slengen.

RCTV ble stengt på en søndag. Fredagen etter ga høyesterett beskjed om at militæret skulle inndra RCTVs utstyr, i et «lån» til en ny kanal regjeringen hadde opprettet.

RCTV har ikke fått utstyret tilbake og har ikke blitt betalt en krone.

RCTV ga fortsatt ikke helt opp, og har siden da fortsatt å sende et nyhetsprogram via en Colombiansk TV-frekvens. Inntil nylig.

– For ca 2 uker siden, forteller Porres, sendte regjeringen nok en ordre om at alle colombianske TV programmer skulle tas av kabelnettet.

Regjeringen har altså:

– Tvunget RCTV fra alle offentlige nettverk

– Beordret kabeloperatørene om å nekte dem å sende via kabel

– Stjålet utstyret deres

– Og nå blokkert alle mulige sendinger fra utlandet

Dette skjer samtidig som Chavez-supportere i Manifest påstår at mediene i Venezuela kun er underlagt like strenge regler som TV2 i Norge. Jeg tror vi kan konkludere med at dette er en rimelig virkelighetsfjern beskrivelse.

Read Full Post »

Verdens verste fengsle

Som dere har fått med dere har jeg, etter mye skriverier om Venezuela, nylig fått muligheten til å reise til Caracas. Her følger en ny oppdatering.

Ute på gatene i Caracas møter jeg en gruppe med demonstranter utenfor et Venezuelansk fengsel. Det er forøvrig protester, ca 15 hver eneste dag blir jeg fortalt.

Dette virker som en mindre organisert protest men det gjør den ikke mindre alvorlig. Utenfor fengselet har det samlet seg en gruppe med folk, det virker kaotisk, og det stinker i området rundt. På veien bort tråkker jeg nesten på en halvråtten fugl som ligger midt i veien omsvermet av fluer.

Demonstrantene utenfor fengselet demonstrerer mot menneskerettighetsbrudd inne innenfor. Samtidig demonstrerer fangene inne i fengselet, og demonstrantene – som stort sett er innsattes familienmedlemmer nektes sin lovfestede rett til å besøke familien sin innenfor. De har vært voldelige sammenstøt, og myndighetene vil ikke at vi skal hva som skjer der inne, forteller de.

De forteller at de innsatte ikke har rene sengetøy, de har ikke senger en gang, men må sove på gulvet og i telt. I tillegg blir ikke maten de får servert inspisert av noen, og de innsatte blir syke av den.

De sier at de de ble nektet adkoms da de innsatte innenfor begynte å demonstrere mot menneskerettighetsbrudd inne i fengselet. De innsatte har ikke rent sengetøy, de har ikke senger en gang, men må sove på gulvet og i telt. Samtidig er ikke helsemessig sjekket, og de innsatte blir syke av den. Det er heller ingen klassifisering av fanger forteller de, så folk som sitter inne for småforbrytelser kan sone sammen med de verste forbryterne. De får heller ingen form for skolegang, arbeidstrening, eller noenting. De lever i kummerlige forhold og har ingenting å gjøre. Det virker i det hele tatt som en uutholdelig situasjon det er vanskelig å forestille seg.

Demonstrantene forteller at de ganske nylig har blitt angrepet med shock-pistoler av politiet. Det kan forklare noe av den kaotiske stemningen utenfor. Senere på dagen møter jeg Carlos Nieta Palma, som er direktør for menneskerettighetsorganisasjonen «Window to Freedom» som dokumenterer overgrep i Venezuelanske fengsle.

Fengslene i Venezuela er de aller verste i Sør-Amerika, og Sør-Amerika har generelt noen av de verste fengslene i verden.

Jeg spør om han kan identifisere det han mener er hovedproblemene:

1) Fengslene er overbefolkede

Infrastrukturen for fengsle i Venezuela er tilsvarende et antall på 14.000 innsatte, forteller Palma, men til sammen er det over 50.000 mennesker i fengsel. Det er 300% mer enn det egentlig er plass til.

Jeg skyter inn et spørsmål, fordi jeg kommer på artikler jeg har lest om den kjente fengselsaktivisten Humberto Prado som har vært utsatt for overgrep og forfølgelse for sitt arbeid for innsattes rettigheter, og lurer på hvorfor det er kontroversielt å arbeide for dette. Burde ikke dette være noe alle er interessert i å forbedre?

– Regjeringen er ikke interessert i at det skal bli avslørt hvor elendige forholdene i fengslene er, sier Palma. De vil ikke tape ansikt internasjonalt. Det hele handler om en image greie. Det er direkte tragisk.

Han fortsetter:

2) Mangelende rettsikkerhet

De fleste fanger er fortsatt «on trial», og har ikke fått en dom. Grunnloven i Venezuela slår tydelig fast at det ikke er lov å holde noen fengslet i mer enn 2 år, uten at de får en dom, men denne loven overskrides til stadighet.

3) Manglende tiltak

Fangene har absolutt ingenting å gjøre. Ingen skolering. Ingen arbeidstrening. Regjeringen har et musikprogram, men det er bare i 3 fengsle og omfatter ca 1200 fanger. De resterende nesten 40.000 har ingenting å gjøre. Konsekvensen er at fengslene i stedet blir en eneste stor mafiavirksomhet. Hvilket leder til problem 4:

4) Kriminalitet

Kriminaliteen inne i fengslene er overveldende. Fangene kontrollerer mafiaen, de har tunge våpen og dop innenfor fengselsmurene. Vi har funnet håndgranater og maskingevær som brukes i gjengkamper, inne i fengslene, for å erobre territorier og makt.

Det skjer flere mord inne i fengslene i Venezuela, enn i hele Latin-Amerika – sammenlagt (!).

5) Fangene er ikke klassifisert.

Hvem som helst kan havne med hvem som helst. Småkriminelle soner sammen med de verste drapsmennene.

6) Statlig korrupsjon

Offentlige tjenestemenn deltar i korrupsjonen. Vi snakker vakter, statsadvokater, og offentlige tjenstemenn som aksepterer bestikkelser og lar utviklingen eskalere. Samtidig er fengslene i Venezula statlig styrt. Justisdepartementet administrerer og nasjonalgarden står for sikkerheten. Fengslene kontrolleres og administreres av staten samtidig som regjeringen – landets øverste politiske organ – er en del av korrupsjonen. Det er en håpløs situasjon. De som egentlig skal løse problem, er de samme som skaper problemet, og ingen ønsker å gjøre noe med det. Tvert i mot.

Jeg spør hva Palma mener må gjøres. Han er rask med å liste tydelig og punktlig opp:

– Vi trenger for det første en stab som operer etisk.

– Vi må ta kontroll over korrupsjonen i regjeringen.

– Vi trenger mer lokal kontroll over fengslene. Slik at det er kommunene, og fengselsdirektøren som har det daglige ansvaret.

– Ikke minst trenger vi en stab som er trent i å administrere fengsle, og ikke militære som ikke har den fjerneste kunnskap om eller trening på problemstillingene inne i et fengsel.

Read Full Post »