Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Utenriks’ Category

» En dypt kritisk, fascinerende og til tider morsom reise inn i Hugo Chávez’ bisarre verden av antiamerikanisme, maktmisbruk og timelange TV-monologer», skriver Finansavisen om boken min, «Diktator i forkledning» som nylig ble gitt ut av Civita.

Bilde

Advertisements

Read Full Post »

Hvorfor ønsker omtrent halvparten av USAs befolkning å stemme på en mann som mener kvinner hører hjemme på kjøkkenet og ønsker å kaste fattige i rennesteinen?

Dette spørsmålet er det mange nordmenn som stiller seg i dag. Spørsmålet avslører en manglende innsikt i amerikanske forhold og amerikansk politikk.

Antakelig vil verden våkne opp til 4 nye år med Barack Obama i morgen, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor omtrent like mange amerikanere vil ha stemt på Mitt Romney.

I motsetning til min sentralstyrekollega Peter Christian Frølich, som fortsatt virker å være en entusiastisk Obama-supporter, er jeg egentlig ganske lite entusiastisk til begge alternativene. Men om jeg ble tvunget til å velge ville jeg likevel falt svært tvilende ned på Mitt Romney.

Dårlig politiker

Få (om noen) amerikanske presidenter har blitt valgt med så store forventninger som da Obama ble valgt i 2008. Obama var mannen med vilje og evne til å endre Washington. Mannen som skulle samle USA på tvers av partilinjer, få gjennomslag for viktig lovgivning, og stake ut en ny kurs for landet. Fire år senere er det politiske klimaet i USA mer polarisert enn noensinne. Republikanerne (GOP) skal også ha mye skyld for dette, men det øverste ansvaret ligger hos Obama.

Etter mellomvalget i 2006 vant Demokratene fullstendig flertall i Kongressen. Den historisk lave oppslutningen omkring president Bush gjorde at Demokratene kunne feie inn med flertall i både Senatet og Representantenes Hus. I valgkampen lovet Obama at han ville jobbe på tvers av partilinjene når han kom til makten. I stedet er det nettopp dette som har vist seg å være Obamas aller svakeste kort, og det har han fått svi for.

Med flertall i begge kamre kunne Obama ignorere GOP fullstendig. Det var imidlertid en kortvarig glede, slik det som regel er i USA. Det skjer bare unntaksvis at Demokratene eller Republikanerne har flertall i begge kamre samtidig. Da GOP gjenvant kontrollen over Representantenes Hus i 2010 hadde Obama gjort seg så upopulær at det ble viktigere for dem å hindre Obama i å få gjort noe som helst, enn å få til gode kompromisser.

Det amerikanske politiske systemet er designet for at prosesser skal ta lang tid. Å få gjennomslag for ny lovgivning krever godt politisk håndverk, kompromissvilje, og en evne til å manøvrere på tvers av partier og kamre i Kongressen. Obama har fortrinnsvis vært en frontfigur, men ledelse handler om mye mer enn å være et ansikt utad. Slik sett har Obama forsømt en av sine viktigste oppgaver som president.

Ingen ekstremist

Selv om Mitt Romney gjerne fremstilles som ekstremist, er historien hans en ganske annen. Som guvernør i Massachussets fra 2003 – 2007 måtte Romney arbeide med en stat som var 87 prosent demokratisk. Likevel klarte Romney å få gjennom en delstatshelsereform (som ironisk nok har vært en av inspirasjonskildene til den såkalte ”Obamacare”). Han reduserte arbeidsledigheten og eliminerte delstatens fremtidige budsjettunderskudd på 3 milliarder dollar. Som sjef for OL i Salt Lake City i 2002 tok Romney over et underskudd på nesten 400 millioner dollar og snudde det til et overskudd på 100 millioner dollar.

Dette er blant årsakene til at et flertall av amerikanerne har størst tro på at Romney er rett mann til å få orden på økonomien.

I Norge tror vi ofte at USA er en liberalistisk ”himmel” (eller helvete alt ettersom hvor du står) uten skatter og reguleringer, men faktum er at USA ofte er mer gjennomregulert enn Norge. USA har f.eks. en skatt på overskuddet i bedrifter på 35 prosent. Dette er høyere enn i Norge, og den høyeste formelle skattesatsen av samtlige OECD-land. Å kutte i byråkratiet, og redusere en svært høy bedriftsbeskatning i en tid med oppunder 8 prosent arbeidsledighet fremstår for meg som god høyrepolitikk, og ikke spesielt kontroversielt.

Helsedebatten fremstår også veldig skjevt i en norsk politisk kontekst. Det er viktig å huske at USA er satt sammen av 50 forskjellige delstater med svært ulik kultur og tradisjoner. Det bor f.eks. flere mennesker i Texas enn i Norge, Sverige og Danmark til sammen. Forskjellen på Romney og Obama handler fortrinnsvis om hvem som skal administrere mange av de offentlige tjenestene. En stor andel av amerikanere ønsker ikke at føderale myndigheter skal ha mer makt enn i dag, og ønsker å styre helsetjenestene sine selv.

Verdidilemmaet

Det største problemet med republikanerne for en verdiliberal høyremann i Norge er deres holdning til verdispørsmål. Personlig er jeg antakelig blant de mest liberale i verdispørsmål også i det norske politiske landskapet, og slik sett den diametrale motsetningen til GOP.

Slik sett blir valget i USA en slags ”lesser of two evils”, der jeg er mer enig med Republikanerne i spørsmål om f.eks. økonomi og utdanning, mens jeg er mer enig med Demokratene i verdispørsmål. Jeg tror imidlertid at Republikanernes verdistandpunkter er en tapt sak. Flertallet av amerikanere har et helt annet syn på homofile enn den harde kjernen i GOP. Det samme gjelder abortspørsmålet.

Det er imidlertid naturlig at abortspørsmålet er en større del av den offentlige debatten i USA enn den er i Norge. Norsk abortpolitikk ville vært en kraftig innskrenking om den ble adoptert i USA. I Norge har vi kun fri abort frem til 12. uke. I USA har Høyesterett bestemt at alle kvinner har rett til fri abort frem til fosteret er levedyktig, altså i ytterste konsekvens til 26. uke.

Konklusjon

I Aftenpostens test ble jeg 59 prosent Republikaner og 55 prosent Demokrat. Det understreker også min manglende entusiasme til begge kandidatene. Obama har ikke innfridd, og Romney er rett og slett for uspiselig på for mange områder. Han er bl.a. både verdikonservativ og avholdsmann. Bush kunne jeg i det minste ha ønsket å ta en øl med (i hvert fall før han fikk ultimatum av kona, og ble avholdsmann han også).

Som dobbelt statsborger har jeg stemmerett i USA. I 2008 valgte jeg, til tross for at jeg tror en papegøye ville gjort en bedre jobb enn Sarah Palin, å stemme på John McCain. I år har jeg hatt så store problemer med begge kandidatene at jeg ikke har klart å stemme. Om jeg likevel hadde blitt tvunget, ville jeg nok følt meg nødt til å holde for nesen og stemme på Romney.

Read Full Post »

Det er mye som provoserer meg med den rødgrønne regjeringen. Det er imidlertid lite som provoserer meg mer enn den feige og servile holdningen Norge har inntatt overfor grunnleggende menneskerettighetsbrudd i autoritære regimer, med Jonas Gahr Støre som utenriksminister.

Det skal være forskjell på en rød og en blå regjering. Det stor politisk konsensus i norsk utenrikspolitikk, men også her vil det av og til være forskjeller knyttet til ulike ideologiske mål og visjoner. Sånn skal det også være. Det er imidlertid noen ting som burde ligge fast uansett politisk farge på regjeringen, og det er holdningen til de helt grunnleggende menneskerettighetene.

Enkeltmenneskets ukrenkelighet er et universelt prinsipp som gjelder på tvers av landegrenser. Overalt, uansett. Det være et ufravikelig prinsipp at vi mennesker har noen ukrenkelige rettigheter, ikke i kraft av å være nordmenn, men simpelthen i kraft av å være mennesker. Norge har en  moralsk plikt til å være tydelige på vår fordømmelse, når andre land forbryter seg mot de mest grunnleggende rettighetene vi har som mennesker.

Norges rolle

Norge har et lite land med begrensede muligheter til påvirkning. Likevel flere forhold som gir Norge en ganske unik posisjon i verden.

  • Norge har en internasjonalt anerkjent rolle som fredsnasjon
  • Norge deler ut Nobels fredspris
  • De siste fire årene har Norge vært vert for det som er i ferd med å bli verdens største menneskerettighetskonferanse, Oslo Freedom Forum

Dette  er med på å gi Norge en viktig stemme i internasjonale fora.

Valg av ord

Det er også få områder hvor det å bruke stemmen kan ha så stor betydning som i utenrikspolitikken. Autoritære regimer i dagens globaliserte verden frykter informasjonssamfunnet mer enn noe annet. Nettopp derfor har Norges viktigste internasjonale talerør, utenriksministeren, et spesielt moralsk ansvar for å bruke sin stemme når menneskers grunnleggende rettigheter blir undertrykt på det groveste.

Valg av ord har også en helt spesiell betydning. Forskjellen å si at noe er ”forkastelig og uakseptabelt”, og å si at det  ”reiser noen kritiske spørsmål” er som natt og dag på den internasjonale arenaen. Derfor er det direkte pinlig at vi har en utenriksminister som nesten utelukkende velger sistnevnte løsning, hvis han da åpner kjeften i det hele tatt.

I sak etter sak har vi sett en feig og servil holdning fra Støre i saker knyttet til grove menneskerettighetsbrudd. Her er noen eksempler:

  • Noe av det første Jonas Gahr Støre gjorde som utenriksminister var å avskaffe ordningen der også cubanske opposisjonelle ble invitert til 17. mai feiringen på den norske ambassaden i Havanna. I tillegg ble ordningen der opposisjonelle, som ellers er underlagt et strengt informasjonsregime, fikk tilgang på internett hos den norske ambassaden fjernet. Det var viktigere for Støre å ha dialog med et blidgjort cubansk diktatur enn å snakke med de som kjemper for demokrati på Cuba.
  • I 2010 forsøkte Jonas Gahr Støre å advare Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland mot å gi Nobels fredspris til den kinesiske politiske dissidenten Liu Xiaobo. Norske handelsinteresser i Kina var viktigere for utenriksministeren enn kampen for ytringsfrihet og demokrati.
  • Samtidig som menneskerettighetsaktivister, journalister og advokater, blir fengslet, banket opp og drept i Russland, har Norge pakket inn sin svært begrensede kritikk i intetsigende formuleringer. Dette har bl.a. fått sterk kritikk fra Amnesty.
  • I andre saker som f.eks. fengslingen av Ukrainas tidligere statsminister Julija Tymosjenko, og den nylige situasjonen i Hviterussland der Sveriges ambassadør ble kastet ut av landet for å være ”for opptatt av menneskerettigheter”, har det kommet vage og innholdsløse reaksjoner fra Jonas Gahr Støre, mens Sveriges Carl Bildt har markert seg med knalltydelige erklæringer om at dette er helt uakseptabelt.

I dag ble Garry Kasparov, formann i Human Rights Foundations internasjonale råd, slått og arrestert i Moskva mens han sto rolig og snakket med mediene utenfor rettsalen der rettsaken mot ungdommene i punkbandet Pussy Riot pågår. Dette er ikke bare nok et eksempel på den grusomme menneskerettighetssituasjonen i Russlands parodi på et demokrati. Det gir også noen skremmende varsler om hva vanlige borgere venter seg, når russiske myndigheter tør å gå løs på ett av Russlands kanskje mest kjente mennesker i moderne tid.

Nok en gang burde en kraftig fordømmelse fra Norges utenriksminister vært en selvfølge. Jeg forventer imidlertid lite annet enn det samme sedvanlige og innholdsløse vissvasset (hvis Støre i det hele tatt gidder å kommentere da).

Bilde

(Bildet er hentet fra Garry Kasparovs facebook-page)

Read Full Post »

Å avskaffe «parlamentarisk språkbruk» er kanskje noe av det beste vi kan gjøre for å øke interessen for politikk og samfunn i Norge.

Flere har regaert på det danske Venstres oppførsel da Helle Thorning-Schmidt debuterte som dansk statsminister, tirsdag denne uken. Under den ferske statsministerens tale kom det flere sarkastiske kommentarer på facebook og twitter fra bl.a. tidligere integrasjonsminister Søren Pind (V) og eks-finansminister Claus Hjort Frederiksen (V).

Her er noen eksempler som trekkes frem i Aftenposten:

På Facebook skrev Pind følgende: «Claus spør om det ikke er den kjedeligste talen på årtier. Har svart at jeg ikke kjenner dem (som ble holdt, red anm) for 100 år siden…». 

Søren Pind griper tak i enkeltsetninger fra Helle Thorning-Schmidt og kommenterer dem: 

«Vekk med starthjelp. Vekk med tak på kontanthjelp. Vekk med insitament til å arbeide…»

«Helsevesenet er under kjempepress. Derfor har vi avskaffet fradraget for helseforsikringer, så presset kan bli større…»

Valgforsker Hanne Marthe Narud kaster seg på kritikken og kommenterer at hun «håper dette ikke skjer i Norge». Jeg ikke bare håper at dette kan skje i Norge. Jeg skulle gjerne sett at de sarkastiske kommentarene kunne flyttet seg fra sosiale medier og opp på selve talerstolen inne i Stortingssalen.

Jeg vil tro at jeg ut i fra de fleste parametre kan definere meg som ganske langt over gjennomsnittet politisk interessert. Jeg tror også at jeg langt i fra er alene om å mene at norsk politisk debatt veldig ofte er dørgende kjedelig. Og da snakker jeg ikke først og fremst om den debatten som foregår i mediene, den kan selvfølgelig vaære kjedelig iblant den også, men den er ofte frisk og god. Kronikkutvekslinger og replikkutvekslinger i pressen kan være svært så underholdende, også i Norge.

Som mange andre politisk interesserte, kanskje særlig på borgerlig side, har jeg stor glede av å lese Kjetil Alstadheims syrlige kommentarer i Dagens Næringsliv. Likevel er det et paradoks at mesteparten av de retoriske vendingene til mannen som bl.a. har vunnet Riksmålsforbundets språkpris for pressefolk, Gullpennen, ville blitt klubbet ned i Stortingssalen. Der har vi nemlig noe som kalles parlamentarisk språkbruk. Det er en praksis som dreper treffende retoriske vendinger, og som kan få den beste politiske nerden blant oss til å sovne selv i en relativ «frisk» debatt i Stortingets spørretime.

SP-leder Liv Signe Navarsete er blant dem som har blitt irrettesatt for såkalt «uparlamentarisk språkbruk». I 2008 ble Navarsete kraftig irettesatt av daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland, som mente at hennes språkbruk var «langt utover parlamentarisk språkbruk»

Begrepene Navarsete fikk kjeft for var bl.a. en kommentar til Borghild Tenden (V) som hun mente at hadde «frekkhetens nådegave», hvorpå hun påpekte at «noen burde gå hjem og gjøre hjemmeleksa si». Det vakte også oppsikt da hun kommenterte at «Høyre holder fram en tåpelig målestokk for hvordan en skal måle aktiviteten» i veibygging, som en kommentar til Øyvind Halleraker.

I 2007 ble Høyres nestleder Jan Tore Sanner klubbet ned da han påpekte at daværende finansminister Kristin Halvorsens innlegg inneholdt «tull om skatt», Siv Jensen ble klubbet for å bruke ordet «flåsete» om statsmisterens innlegg og Jan Arild Ellingsen (Frp) fikk påtale for å bruke karakteristikken «springe med halen mellom beina» om regjeringen.

Felles for alle uttalelsene er at vi ikke ville leet på et øyelokk om vi leste dem i en kronikk, hørte dem referert i en tale på et landsmøte, eller over en samtale på et formelt selskap. I vår folkevalgte forsamling derimot klubbes velvalgte ord og uttrykk, som ellers ville fått bestemor til å nikke anerkjennende om de ble sagt over middagsbordet, ned som om de var banneord.

Vi trenger imidlertid ikke se lenger enn til Storbrittania før debattene har en helt annen tone. Der er replikkvekslingene i parlamentet tidvis på et sånt nivå at det er retorikkutveksling i verdensklasse. Samtidig inneholder de engelske debattene karakteristikker som ville gjort norske politikere stumme av forskrekkelse om man forsøkte seg på noe lignende her. I Storbrittania er debattene gentlemanssport. Britene håndterer en form uforskammet eleganse som gjør gode debatter til en slags verbal kårdefekting.

Her er et eksempel fra en frisk britisk debatt som ville vært helt utenkelig i Norge:

Jeg mener det er altfor få friske debatter i norsk politikk, og det har flere negative konsekvenser. Det fører ikke bare til at de formelle politiske diskusjonene i Norge blir kjedelige og uinteressante for folk flest. Det fører også til at norske politikere rett og slett blir mer kjedelige i mangel på retorisk trening.

Det ville vært et interessant prosjekt å avskaffe alt som heter «parlamentarisk språkbruk» i Stortinget. Jeg er selvfølgelig enig i at man bør stille strengere krav til språkbruken i parlamentet enn ellers, men disse kravene vil bli stilt uavhengig av hva som står i Stortingets språkreglement. Jeg tror ikke at allmennheten vil belønne politikere som høres ut som fulle sjømenn fra talerstolen dersom stortingsrepresentantene fikk si akkurat hva de vil.

På mange måter vil kravene til treffende ordbruk kunne bli større dersom reglementet i hvert fall løses opp ganske kraftig. I stedet for å gjemme seg bak det vi på politiker-folkemunne kaller «bullshit-bingo» ville kravene til tydelighet ble større.

Da ville vi kanskje for alvor sett hvilke norske politikere som behersker debattformen. De som går for langt vil ikke vinne særlig respekt blant hverken folk flest eller stortingskolleger. Samtidig vil det bli en langt mer pinlig affære å møte opp på Stortinget med innholdsløs retorikk eller taler der man ikke har gjort en grundig nok jobb med faktaarbeidet.

Når man er folkevalgt medlem av landets parlament synes jeg rett og slett at man bør takle å høre at noen mener talen din er kjedelig. Å kunne håndtere sarkastiske påminnelser om løfter man har gjort før valget, når man gjør helomvending kort tid etter valget burde være enda mer selvfølgelig. Ellers kan det kanskje tenkes at man hadde passet bedre som taleskriver enn som taler.

Read Full Post »

Flere tar til orde for å endre sammensetningen av Nobelkomiteen. Det mener jeg er en meget god idé.

Både europadirektør i Human Rights Watch, Jan Egeland, den britiske samfunnsdebattanten og forfatteren Tariq Ali, og partisekretær i Arbeiderpartiet Raymond Johansen har tatt til orde for å endre sammensetningen i Nobelkomiteen. De to sistnevnte er mennesker jeg  sjelden er enig med i noe som helst. Tariq Ali, som er en uttalt fan av Hugo Chavez, synes jeg i grunn at fremstår som en direkte tulling ikke så rent sjeldent. Det er imidlertid slik at selv en dartspiller med bind for øynene vil treffe blink hvis han kaster mange nok ganger. I dette tilfellet mener jeg altså at de alle har et poeng.

For noen er dette en debatt som er gjort relevant gjennom Kinas reaksjoner etter tildelingen av Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo. Jeg synes det er synd hvis dette skal bli hovedbegrunnelsen for å endre sammensettingen. At man i et kommunistdiktatur som Kina har problemer med å skille uavhengige komiteer fra politiske organer kommer ikke som noen stor overraskelse, og bør ikke ilegges særlig tyngde i denne debatten.

Selv om jeg har tilnærmet null sympati for både Kinas opplevelse av ærekrenkelse og Arbeiderpartiet og Støres frykt for å si noe som kan tolkes i negativ retning hos verdens diktatorer og tyranner, ser jeg likevel behovet for å gi Nobelkomiteen en mer uavhengig rolle. Ganske enkelt fordi det kan gi Nobelkomiteen mer legitimitet.

Det er imidlertid også en annen fordel ved å få en komité som er basert på nøye utvalgte fagpersoner og fredsforkjempere fremfor politikere. Fagpersoner er ofte primært opptatt av faget sitt. Politikere vil alltid ha den iboende motivasjonen som ligger i å profilere seg selv, og det er vel sjelden vi har sett et tydeligere eksempel på dette enn i Torbjørn Jaglands tilfelle.

Ukene etter at Barack Obama ble lansert som nobelprisvinner, samt dagene han var på besøk i Norge, er kanskje de dagene i mitt liv hvor jeg har vært mest flau over å være norsk. Til og med Jaglands pinlig dårlige engelsk fremsto som en bagatell sammenlignet med den svært dårlig skjulte, nesten barsnlige, stoltheten over å få posere på bilder sammen USAs president i et par dager.

Nå er selvfølgelig ikke frykten for slike pinlige tilfeller eleminert med en mer faglig og politikerfri komité. Vi kan jo se for oss en Nobelkomité med Johan Galtung i spissen og plutselig står vi her med Hugo Chavez og Muammar Gaddafi som vinnere, for deres «felles kamp mot imperialismen», men jeg har nå såpass tillit til Stortinget at jeg tror de vil kunne nominere medlemmer som ikke utgjør noen trussel for et slikt evt scenario.

Behovet for å markere et standpunkt fører naturligvis ikke bare til flauser. Jeg er en stor tilhenger av fjorårets prisvinner Liu Xiaobo. At det er en naturlig kobling mellom fredsarbeid og sikring av grunnleggende menneskerettigheter fremstår ganske åpenbart for meg. Jeg synes imidlertid ikke at vi skal glemme andre priser vi har hatt de siste årene:

2004: Grønne busker og trær

2007: Kreativ bruk av Power Point

2009: Gode intensjoner

Nå synes jeg forsåvidt at både grønne busker og trær, evner i power point og gode intensjoner kan være fine ting, men om dette er frontkjemperne/nøkkelbrikkene for fred i verden er jeg heller mindre sikker på.

Read Full Post »

Oslo skal være stolte av å ta imot det som raskt er i ferd med å bli den største menneskerettighetskonferansen i verden: Oslo Freedom Forum. I fjor hadde jeg stor glede av å bli bedre kjent med Rebiya Kadeer, som ble fengslet i 5 år i Kina for sin kamp for urbefolkningens rettigheter, og Anwar Ibrahim; tidligere visestatsminister i Malaysia som satt flere år i isolasjon, der han ble torturert og banket bevisstløs.

Det er ganske uvirkelig å sitte i våre behagelige omgivelser i Norge, og snakke med mennesker som har et liv så vidt forskjellig fra en selv. Det tvinger en til å løfte hodet litt. Det føles i grunn litt rart å gå direkte fra Høyres landsmøte der det ble stor debatt om valgfritt sidemål, og språkopplæringen i barneskolen, til et møte med mennesker som er forfulgt, og har opplevd umenneskelige reaksjoner i sine hjemland, bare fordi de krever rettigheter vi tar forgitt.

Oslo Freedom Forum handler om å holde oppe et speil, og bringe historiene på bordet. Thor Halvorssen, leder av Human Rights Foundation, holdt frem det sivile samfunnets rolle i kampen for menneskerettigheter. Denne kampen kan ikke avhenge av regjeringer. Regjeringer vil til alle tider ha andre interesser som menneskerettigheter må måles mot. Det er politisk umulig for vestlige land å forholde seg til f.eks. Kina på samme måte som man forholder seg til Nord-Korea.

Nettopp derfor er det vitalt at det sivile samfunn løfter historiene, og tvinger dem på dagsorden når regjeringer svikter. I løpet av konferansen håper jeg på å få gjort et par intervjuer, og jeg vil skrive flere artikler om de ulike temaene som blir presentert fra innlederne.

Jeg håper også at norsk presse benytter anledningen til å sette fokus på de mange historiene her som fortjener oppmerksomhet. På pressekonferansen tidligere i dag valgte de norske journalistene til stede å fokusere på hva paneldeltakerne mente om likvideringen av Osama Bin Laden.

Jeg synes det er ganske utrolig at det er fokuset når man sitter forann Zoya Phan som i utallige intervjuer og kommentarer har satt fokus på den grenseløse brutaliteten fra militærjuntaen, Shirin Ebadi – vinner av nobels fredspris – den første muslimske kvinnen og iraner som mottar prisen – og en prominent kritiker av det iranske regimet, eller Maryam al-Khawaja fra Bahrain.

En av talerne som skulle vært der, Ali Abdulemam, er journalist og blogger fra Bahrain. Kort tid etter han ble invitert og takket ja forsvant han.

Vi skylder han, og alle andre, som risikerer livet hver dag i kampen for grunnleggende rettigheter, å løfte deres historier. Diktatorer frykter talerstolen mer enn noe annet. Det er vår moralske plikt å gjøre ekkoet av deres stemme høy og tydelig.

Read Full Post »

I dag fikk jeg beskjed om nok et eksempel på grove menneskerettighetsbrudd i Venezuela. I Venezuela har det over lengre tid pågått demonstrasjoner mot Chavez-regimets manglende respekt for menneskerettigheter.

Dette er regimets reaksjon på ungdomsorganisasjonen “Generación Libre” (Generation Freedom) sine fredelige demonstrasjoner i Venezuela (saken fortsetter under bildet):

Tidligere i år gjennomførte en gruppe studenter en sultestreik utenfor kontorene til OAS (Organisasjonen av amerikanske stater, Organization of American States, forkortet OAS, regional sammenslutning av alle stater i Amerika og Karibia) der de demonstrerte mot Hugo Chavez og hans mangel på respekt for grunnleggende rettsikkerhetsprinsipper.

General Delfin Gomez Parra, en brigadegeneral i det Venezuelanske Forsvaret, ble i Mars 2006 fengslet etter å ha avslørt massiv korrupsjon ved en statlig sukkerplantasje i Barinas, som han selv var gitt i oppdrag å administrere.

For dette ble Gomez Parra fengslet og – ironisk nok – beskyldt for korrupsjon, nøyaktig det samme han selv hadde avslørt. Han har nå vært fengslet i over 5 år uten rettsak – et grovt brudd på venezuelansk lov som forbyr fengsling i mer enn 2 år, uten rettsak.

Sultestreiken som vokste fra 9 studenter til over 80 i løpet av de 23 dagene den varte i februar i år, tok slutt da OAS gikk med på å diskutere menneskerettighetsbruddene i Venezuela. Demonstrantene krevde at OAS undersøker over to dusin politiske motstandere av Hugo Chavez som de hevder at er satt under tiltale eller fengslet på grunn av politiske motiver. Chavez regjering skal ha gått med på å frigjøre 7 av de 27 fangene det er snakk om.

På mandag skulle Gomez Parras sak opp for retten i rettshuset i Barinas. Da rettsaken nok en gang ble utsatt uten at det ble satt noen ny dato, ble en ny fredelig demonstrasjon avholdt med krav om at bruddene mot Gomez Parras rettsikkherhøt opphører.

Under Guvernør i Barinas, Adan Chavez (Hugo Chavez’ bror) jurisdiksjon, ble en av lederne i organisasjonen, Lorent Saleh, brutalt banket opp og fengslet av politiet. Det samme ble hans mor og en annen student Saleh Yamilet Marialvic Olivares. Hadde vi akseptert slike reaksjoner på fredelige ikke-voldelige demonstrasjoner i Norge?

Generation Freedom krever nå at Saleh, hans mor, og Marialvic Olivares løslates umiddelbart, og at dere sgrunnlovsfestede rett til fredelige demonstrasjoner eterfølges. De varsler også nye demonstrasjoner dersom det ikke skjer.

Det er på tide at slike brudd får litt mer internasjonal oppmerksomhet. Det er også på tide at Erik Solheim og SVs fascinasjon for venstre-regimer i Latin Amerika viker til side for respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Read Full Post »

Older Posts »