Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2010


Det kan vel knapt være en mer både konservativ og kapitalistisk tradisjon enn julen. Det gjør den ekstra hyggelig.

For det første handler julen om tradisjoner og historie – viktige konservative verdier. Der andre ideologier søker revolusjon eller drastisk samfunnsomveltning, har konservatismen ett historisk evolusjonært perspektiv. Edmund Burke var jo nettopp en sterk kritiker av ideen om sosiale kontrakter, og så isteden på samfunnet som et resultat av en ikke-planlagt historisk evolusjon. Det er jo få ting som kan sies å representerer julen mer enn kontinuitet, kultur og historie som har utviklet seg over tid.

For det andre handler julen om familie. En annen viktig konservativ verdi. Konservative tror ikke på staten som det eneste viktige fellesskapet. Vi erkjenner tvert imot at mennesket helt siden dets opprinnelsen har innordnet seg i fellesskaper. Lenge før det en gang fantes ideer om politiske systemer. Julen handler altså om å feire med de private fellesskapene som er viktig for folk.

For det tredje handler julen om å gi. Noen klager på kjøpegalskapen i julen, og mener dette representerer en unødvendig materialisme. Kunne vi ikke spart pengene til noe viktigere? Eller gitt det til noen som trenger det? Noen går andre veien og sier at kunne vi ikke bare gitt penger i stedet for å gi folk masse ting de ikke har bruk for? Alle disse argumentene er dårlige.

Vi mennesker har alltid hatt behov for tradisjoner, og disse har til alle tider inneholdt elementer av at man unner seg litt ekstra i ulike høytider. Det er en måte å få en pause fra hverdagens kjas og mas og kose seg litt ekstra. Kjøpegalskapen representerer nettopp det at vi liker å bruke de hundrelappene på å gi bort en morsom DVD-serie noen kan kose seg med, fremfor at pengene bare forsvinner i strømregningen slik den ellers ville gjort.

Det fjerde elementet som gir oss konservative og markedsvennlige ekstra god samvittighet er jo nettopp at julen også er med på å løfte folk ut av fattigdom. Ikke bare fordi tusenvis av mennesker hver jul gir litt ekstra til gode tiltak for å hjelpe de fattige, men også fordi handelen i seg selv gjør nettopp det. For oss som er kjent med Adam Smith kommer ikke dette som noen overraskelse. Smith forstod at enkeltmennesket gjennom sin individuelle søken etter lykke skaper ringvirkninger som gavner hele samfunnet, selv om han ikke har til hensikt å promotere samfunnets samlede interesser. Denne gjensidige verdien i å handle med hverandre kommer spesielt til uttrykk i julen.

Kjetil Wiedswang skriver ypperlig om dette i DN. I et frontalangrep på Fremtidens i våre henders kampanje mot julehandelen skriver Wiedswang følgende for en knapp måned siden:

«Det virker som om organisasjonen ikke har forstått at verden henger sammen. Julenissens verksted ligger i Kina, ikke på Nordpolen. Syv av ti kunstige juletrær i verden blir laget i Kina, og landet topper som produsent av leker. Bare i byen Shenzhen jobber rundt en million mennesker med leketøysproduksjon. I høysesongen opp mot jul går det 250.000 containere med leketøy fra havnen i Yantian, med kurs for Rotterdam, Southampton og New York. Juleshoppingen i Vesten har bidratt til at rundt 400 millioner kinesere er løftet ut av lutfattigdom (og barnedødeligheten falt, mens levealderen er gått opp) i de 18 årene siden Buy Nothing Day ble etablert i Canada i 1992.»

Så denne etterhvert ganske så kapitalistiske feiringer representerer altså både:

– Tradisjoner og historie

– Familie og private fellesskap

– Ekstra luksus

– OG fattigdomsbekjempelse

Et bedre eksempel på høyrepolitikk i praksis kunne man knapt fått.

Avslutningsvis synes jeg det er ekstra morro at alle sosialistiske familier som samler seg rundt TVen eller en bok i dette øyeblikk og får fortalt historien om Julenissen og reinsdyret Rudolf, i realiteten kan takke en amerikansk butikkjede for en vellykket promoteringsgimmick i 1939. Et herlig eksempel på markedets fortreffelighet.

Men enten man motvillig eller helhjertet omfavner denne konservative og kapitalistiske høytiden, ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nyttår.

Reklamer

Read Full Post »

Det er inspirerende for en høyremann å observere de unge sosialdemokratene om dagen. Det er inspirerende å se den totale mangelen på nye ideer og visjoner for fremtiden.

I går var leder i AUF, Eskil Pedersen, på TV2 Nyhetene i debatt med leder i Unge Høyre, Henrik Asheim. Debatten kan sees HER 07.30 min ut i innslaget, for de som har TV2 Sumo.

Årsaken var at AUF reagerer på butikker som lar kunder handle julegaver etter kl 22.00. Ifølge sosialdemokratene er jo dette uhørt. Tidligere var det jo Gerhardsen som bestemte når butikkene skal holde åpent, og slik skal det visst fortsatt være.

Å begrense folks mulighet til å handle når de vil er så viktig for AUF at de også vedtok noe om dette på sitt landsmøte. De vil nå ha forbud mot å holde åpent på søndager, og etter kl 22.00 på hverdager. AUF har nemlig sett seg lei på alle som omgår dagens rigide regler, ved å for eksempel  stenge deler av butikken på søndag slik at den faller innunder reglene for de såkalte Brustad-buene som må være under 100 kvadrat for å holde søndagsåpnet. AUF-lederen var særlig forbannet på hagesentrene. Henrik kommenterer en uttalelse fra Pedersen (ca 11.50) i klippet), der Pedersen skal ha sagt at ”Hagesentrene uthuler det norske samfunnet».

Det er jo for så vidt greit å få en oppklaring på hva denne argumentasjonen om ”høyresidens rasering av den norske modellen”, «rasering av velferdsstaten», etc.. som vi ofte hører fra Helga Pedersen, osv… baserer seg på. Ifølge AUF er det tydeligvis hagesentrenes åpningstider. I så fall står jeg gjerne inne for en «uthuling av det norske samfunnet», jeg tror imidlertid at det norske samfunnet for de fleste betyr noe litt annet enn hagesentre som stenger tidlig.

Særlig parodisk blir det når Pedersen forsøker å definere hva slags behov vi har. Tilbud og etterspørsel er tydeligvis noe nytt i AUF-leiren. Se bare på dette utdraget fra debatten:

Eskil Pedersen: Problemet er jo at veldig mange ansatte tvinges til å jobbe på veldig ubekvemme tidspunkter bare for at vi skal kunne handle når vi vil. Og jeg tror veldig få mennesker har behov for å handle julegaver klokka… nesten midnatt på hverdager. Og derfor synes vi det er synd at åpningstidene skal stadig utvides.

Programleder: men hvis vi forbrukere ikke hadde hatt behov, hadde man da i det hele tatt vurdert å holde oppe til 12?

Eskil Pedersen: Men jeg tror ikke at det er et stort behov. Er det fordi at det er mange forbrukere som går lissom i demonstrasjonstog utenfor Oslo City fordi at de vil handle julegaver så seint på hverdager, eller er det fordi at kjøpesentrene ser en mulighet til å tjene litt ekstra penger.  Så tror jeg kanskje ikke at man heller tjener så mye penger, for jeg vet ikke om det er så veldig mange som kommer til å møte opp på Oslo City midnbatt på hverdager. Og uansett så har ikke mennesker behov for å handle til alle døgnets tider, og særlig fordi det går utover noen som faktisk må jobbe i de butikkene.

Pedersen mener at vi egentlig ikke har behov for å handle julegaver sent på kvelden. Det er bare kjøpesentrene som vil tjene ekstra penger, men fordi veldig få kommer til å benytte seg av dette tilbudet så kommer de egentlig ikke til å tjene penger uansett. Denne antakelsen baserer seg på at folk ikke har gått i demonstrasjonstog.

Ja, hvor skal vi begynne. Okay, Pedersen, nå skal jeg lære deg om noe som heter ”tilbud” og ”etterspørsel”. Noen tilbyr en vare eller tjeneste basert på hvor stor etterspørsel det er. Hvis det ikke er noen etterspørsel vil ingen benytte seg av tilbudet, og det vil dermed ikke være mulig å tjene penger på det.

Så hvis det ikke er noen som dukker opp på Oslo City etter kl 22.00 på hverdager, så vil ikke butikkene tjene penger, og da vil de også stenge tidligere. Oslo City tjener nemlig ikke ekstra penger på ansatte som jobber sent. De holder ikke butikkene oppe for å plage de ansatte, men fordi mange som ikke jobber kl 9-4 synes det er behagelig å ha tid til å handle julegaver når de er ferdig med kveldsvakten, el.

Diskusjonen om behov er også ganske interessant. Pedersen mener åpenbart at han definerer hva slags behov vi mennesker har. Det er den samme argumentasjonen Arbeiderpartiet brukte på 80-tallet. Vi hadde ikke behov for å handle melk og brød etter kl 5. Men da man lot butikkene holde åpent lenger så viste det seg åpenbart at dette behovet var der, man hadde bare ikke gjort det mulig enda. Det er bare i AUF-land det er mulig å tjene penger på behov som ikke finnes. I den virkelige verden fungerer det ikke slik.

Et annet interessant poeng, som Henrik trekker frem i debatten, er hvorfor dette engasjementet for reduserte åpningstider bare gjelder butikkene.

Jeg kan bare sitere Henrik:

”Jeg skjønner ikke hva som er den store prinsipielle forskjellen på han som kjører bussen om natta og hun som står i butikken, eller han som jobber på Narvesen kontra hun som jobber på Ica”

AUF er stadig vekk ute og krever flere nattbusser. De krever altså at staten skal sørge for at bussjåfører er ute om natta og kjører fordi AUF ikke klarer å ordne seg skyss hjem fra fest på egenhånd, eller fordi de ikke orker å gå fra Youngstorget og hjem til Grünerløkka. Da er det tydeligvis ikke så viktig med arbeidstid. Dette gjelder sikkert nattkino også. Eller hva med alle kioskene? Kebab-sjappene? Var det ikke arbeidstiden som var det viktigste? Eller er det slik at man kynisk tvinges til å jobbe sent hvis man jobber kl 23.00 på Hennes & Mauritz, mens man frivillig tjener noen ekstra kroner hvis man tar en nattvakt på Deli deLuca?

Hvis det er så viktig at butikkene stenger tidligere kan jo AUF følge sin egen oppfordring og komme seg ut på demonstrasjonstog selv. Jeg tror ikke veldig mange kommer til å møte opp. Av den enkle grunn at butikkene holder åpent på søndag, fordi mange ønsker å handle på søndag.

Denne trangen til å kontrollere folks liv kommer til å føre til det samme som skjedde på 80-tallet. At vi i 2013 får den blåeste regjeringen Norge noen gang har hatt.

Gerhardsen er død, og det er snart sosialdemokratiet også hvis dette er det mest innovative de klarer å hoste opp. Det er kanskje like greit.

Read Full Post »

(teksten i denne posten er redigert etter at jeg ble informert om at det ikke var Leger Uten Grenser som finansierte Gilbert og Fosses virksomhet i Gaza)

Det er ikke mange organisasjoner som klarer skillet mellom politikk og nødhjelp i Norge. Joda, alle sier at de er politisk nøytrale og det er ingen hjelpeorganisasjoner (ikke meg bekjent i hvert fall), som bekjenner seg til et bestemt parti. Men veldig mange faller hele tiden for fristelsen å stille seg bak kampanjer med en åpenbar politisk slagside, oftest til venstre.

Det er et mareritt for mange som meg på høyresiden, som tross ganske trang økonomi ønsker å gi litt penger til gode tiltak, nå og da. Kanskje er det et menneskelig behov for å føle seg litt snill iblant som er årsaken, men det er uansett positivt. Da er det svært irriterende at det ofte er tilnærmet umulig å støtte gode hjelpetiltak fra organisasjoner i Norge uten å samtidig donere penger til kampanjer med en åpenbar politisk slagside jeg ikke støtter.

Sosialismestøtte

Det siste eksempelet på dette er den såkalte Robin Hood-skattens (egentlig navn: Tobin skatten) støttespillere. Dette er en skatt på transaksjoner av valuta, aksjer og andre verdipapirer. At skatten har fått navnet Robin Hood-skatten er i seg selv ganske ironisk. Robin Hoods erkefiende var kongens skatteinnkrever: sheriffen av Nottingham. Robin Hood tok altså penger fra skattefuten og ga tilbake til folket. Det stikk motsatte av hva Tobin skatten tar til orde for: innføringen av sosialisme.

Følgende organisasjoner står bak innføringen av denne skatten: Forum for utvikling og miljø, Redd Barna, PRESS, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Utviklingsfondet, LO Oslo, Framtiden i våre hender, Naturvernforbundet, Fagforbundet, Attac Norge, AUF, Rødt, Caritas, Spire, Sosialistisk Ungdom, Latin-Amerika Gruppene, Senterungdommen, Changemaker, Rød Ungdom, FIVAS, Natur og Ungdom og KFUK-KFUM Global.

Det burde kanskje ringt en liten bjelle hos Redd Barna eller Kirkens Nødhjelp når de så hvilket selskap de var i, men den gang ei. Konsekvensen er at jeg ikke kan forsvare for meg selv å gi penger til noen av de ovenstående organisasjonene, da jeg samtidig tvinges til å støtte sosialisme.

Tobin skatt

Tobin skatten baserer seg på et syn som sier at verditransaksjoner er negativt. For folk som erkjenner at det nettopp er markedsøkonomi og kapitalflyt som har ført til den største velstandsøkningen vi har sett, fremstår naturligvis denne skatten som absurd. Effektene av tobin skatten vil ikke være mer penger til fellesskapet, men mindre kapitalflyt som i seg selv er en negativ faktor for økonomisk utvikling. Det er nettopp mest mulig fri flyt av penger som gjør at markedet hyppig allokerer ressurser til de mest lønnsomme og produktive områdene i økonomien, og som gjør at vi har den velstanden vi har i dag, og de økonomiske musklene til å bekjempe fattigdom.

Tobin skatten kan også bli en oppskrift på å holde folk fanget i en devaluerende valuta. Det er også grunn til å tro at den vil øke volatiliteten i økonomien fordi det ikke lenger vil være mulig å handle på små endringer. Så alle kursendringer må være større enn transaksjonskostnad. Det gjør at svingningene i økonomien blir færre og større.

I Sverige prøvde man denne skatten og det funket heller dårlig. Fra Wikipedia:

“When a financial transaction tax was implemented in Sweden, the volume of bond trading fell by 85% in the first week after the tax was introduced, even though the tax rate on five-year bonds was only 0.003%. The volume of futures trading fell by 98% and the options trading market disappeared. On 15 April 1990, the tax on fixed-income securities was abolished. It is notable that the tax imposed an increased cost on government borrowing, and this may have influenced the decision to repeal the tax”

I ønsket om å detaljstyre økonomien til det beste for folk flest, ender man altså som vanlig opp med å skape uforutsette og uheldige konsekvenser. Denne posten skulle imidlertid ikke først og fremst handle om Tobin skatten. Midt i dette mylderet av organisasjoner finnes det nemlig noen organisasjoner som klarer å gi effektiv og god hjelp til mennesker i nød uten å drive politiske kampanjer.

Leger Uten Grenser

En av disse er Leger Uten Grenser. Leger Uten Grenser hjelper befolkningsgrupper i nød, ofre for natur- og menneskeskapte katastrofer og ofre for væpnet konflikt, uten å diskriminere og uten å legge vekt på rase, religion, livsfilosofi eller politisk tilhørighet av noe slag.

Det er f.eks. stor forskjell på å ta et politisk ståsted i Gaza-konflikten, og hjelpe sårede som trenger behandling uansett. Uansett hva man mener om en konflikt, så er alle enige om at man burde gjøre det man kan for å hjelpe sivile mennesker som trenger hjelp, og særlig barna – de mest uskyldige ofrene. Leger Uten Grenser har hatt et stort engasjement i Gaza, og har krevde tilgang til sårede under Gaza-krigen, men de har ikke tatt stilling i konflikten.

Ved årsskiftet 2008-2009 lyktes Mads Gilbert i å komme inn i Gaza. Sammen med kollega Erik Fosse har han skrevet boken ”Øyne i Gaza”, en bok om de tre ukene de var krigsleger på Al Shifa-sykehuset. I forbindelse med boklanseringen uttalte Gilbert at: ”Det er legens plikt å bry seg om krigsofre”. Han hadde tydeligvis glemt at han i 2006 boikottet TV-aksjonen fordi han var uenig i at Leger Uten Grenser jobber på begge sidene av en krig uten å ta stilling til den. Så lenge det er Gilberts politiske motstandere som lider er det tydeligvis greit. Man skal hjelpe palestineren, men la jøden dø. Gilbert ga også moralsk støtte til terrorangrepet mot USA 11. september.

I 2009 opprettholdt han dette i et intervju med Dagbladet:

–          (…) Døde sivile er det samme enten det er amerikanere, palestinere eller irakere, sa overlegen og professoren, men stoppet ikke her:

Støtter du et terrorangrep på USA, spurte journalisten.

Terror er et dårlig våpen, men svaret er ja, innenfor den konteksten jeg har nevnt, sa Gilbert.

Gilbert nektet også å gi opplæring til nye legestillinger som skulle øke norske soldaters sikkerhet i utlandet, av ideologiske årsaker.

Gilbert er splitter pine gal politisk, men definitivt en av de aller dyktigste vi har i Norge på sitt fagfelt. Nå er det en miforståelse at Gilbert og Fosse var på oppdrag fra Leger Uten Grenser i Gaza, slik jeg skrev i denne posten tidligere. Men om de hadde vært det så skulle jeg fortsatt gjerne gitt penger til en organisasjon som lar en politisk gal lege operere skadde barn på Gazastripen, så lenge jeg slipper å støtte hans politiske synspunkter. Jeg er sikker på at av legene som har operert rundt Gaza for LUG har ganske sterke antipatier for Israel, men så lenge dette ikke er organisasjonens ståsted, og legene utfører humanitært arbeid har jeg ingen problemer med det.

Forum for utvikling og miljø, Redd Barna, PRESS, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Utviklingsfondet, Caritas og Changemaker er alle ført opp på min svarteliste for hjelpeorganisasjoner.

Det hadde vært flott å få en tilsvarende liste andre veien. Leger Uten Grenser er foreløpig på den sikre siden, og mottar herved 100 kr. Håper jeg ikke angrer på det.

Follow my blog with
Blogglisten

Read Full Post »

(Denne posten er redigert)

Nå er klokken 2, det er jobb i morgen, og jeg har nok en gang begitt meg ut på en lang facebookdiskusjon. Bakgrunnen er at jeg har reagert litt på en tegneserie-kampanje mot vold mot barn som verserer på facebook akkurat nå. Den går ut på at folk skal sette en tegneseriefigur på profilen sin for å stoppe vold mot barn. Det eneste problemet er at denne kampanjen ikke inneholder ett eneste forslag til tiltak. Den er bare en del av hyperinflasjonen av kvasisympatiske facebookstatuser som dessverre hjelper lite, og oversvømmer de som faktisk kan være med på å gjøre en forskjell.

I stedet for å endre profilbildet mitt, bruker jeg heller en bloggpost på sette fokus på noe som faktisk kan gjøre en forskjell.

1) Vold mot barn

Vi vet at vold mot barn, den mest grusomme forbrytelsen et menneske kan gjøre, dessverre eksisterer. Det er imidlertid færre som vet hvor man kan henvende seg hvis man selv opplever problemer, eller kjenner noen som gjør det. De fleste voldsepisoder skjer i hjemmet. Det gjør det ekstra vanskelig å vite hvor man kan henvende seg.

116 111 er en gratis alarmtelefon for barn og unge. Den er åpen når barneverntjenestenes kontorer er stengt. I ukedager er den åpen fra kl. 15:00 om ettermiddagene og til kl. 08:00 neste morgen. I helgene er den åpen hele døgnet.

Hit kan man ringe hvis man blir utsatt for vold eller overgrep, hvis man er redd for tvangsgifte eller kjønnslemlestelse, hvis voksne ruser seg, og hvis man generelt opplever frykt i hjemmet og ikke vet hvem man kan snakke med. Telefonen er også der for folk som tror eller vet om noen andre som opplever noe slikt.

116 111 er altså telefonen.

UPDATE:

Jeg fjerner min oppfordring om å skrive under på DnB Nors julekalender der de gir en krone til Redd Barna for hver person som skriver under på Til/Fra kortet. Dette skyldes at Redd Barna støtter opp om den såkalte Robin Hood-skatten. En skatt på transaksjoner. Jeg gir gjerne og oppfordrer gjerne folk til å gi penger for å redde barn i nød. Jeg gir ikke penger hvis jeg kan risikere at de går til dårlig økonomisk politikk og sosialisme!

2) Leger uten grenser:

Jeg vil i stedet oppfordre folk til å kjøpe Leger Uten Grensers julekort. Leger Uten Grenser hjelper befolkningsgrupper i nød, ofre for natur- og menneskeskapte katastrofer og ofre for væpnet konflikt, uten å diskriminere og uten å legge vekt på rase, religion, livsfilosofi eller politisk tilhørighet av noe slag.

De har hatt et stort engasjement i Gaza. Men fikk også kraftig kritikk av Mads Gilbert tidligere for å ikke ta side i konflikter, men behandle pasienter på begge sider. Det er nettopp dette som gjør at Leger Uten Grenser fortjener støtte i et mylder av organisasjoner som sliter med dette skillet.

Du kan kjøpe Leger Uten Grensers julekort her. Der kan du også gi firmagave og donere penger via facebook.

Read Full Post »

Leder i Rød Ungdom, Iver Aastebøl, har en interessant bloggpost i dag. Den er ikke interessant fordi han har et godt poeng, men fordi det er sjelden jeg ser så klare bevis på den ytre venstresidens logiske bristepunkter.

I bloggposten anbefaler Aastebøl å se dokumentaren ”Garantert kort levetid” på NRK. En dokumentar om hvordan produsenter gjennom tidene har redusert levetiden på produkter for å øke kjøpehastighet. Han mener denne filmen viser hvor forferdelig kapitalismen er. Det er jo helt unødvendig å lage produkter dårligere med vilje, slik at folk må kjøpe nytt oftere. Et kynisk spill for å holde forbruket og vekstspiralen i gang. Har Aastebøl et poeng?

Nei.

Denne filmen er omtrent like sjokkerende som episode 4 av Trekant, som kunne avsløre at homofile egentlig er ganske normale mennesker.

Aastebøl synes bl.a. det er urettferdig at  iPod batteriene er designet for å slites ut etter en viss tid.”I valget mellom et solid produkt som varer lenge, og et dårlig produkt som gir best mulig profitt, sørger kapitalismen for at det er de dårlige produktene som blir laget. Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at det ikke er et system som er særlig smart.” skriver Aastebøl.

Jo, det er nettopp dette systemet som sørger for at vi får nye kvalitetsprodukter og at vi i det hele tatt har noe som heter rakettforskere. Det er selvfølgelig lett å stå med iPhonen i hånda i dag, og ønske at den kunne vare evig, men med det systemet hadde vi aldri fått noe som heter iPhone i første omgang. Man kunne selvfølgelig  også laget biler som ikke ruster og med motorer som varer livet ut, men da hadde bilparken sett ganske annerledes ut i dag. Jeg tviler på at det er så mange sjåfører i dag som skulle ønsker at bilprodusentene hadde sluttet å utvikle nye produkter, slik at de kunne kjørt rundt i den samme bilen de hadde for 30 år siden.

Rød Ungdom har en forståelse av verden som minner om Nisseland. Et magisk sted der man bare kan trylle frem alt det verden trenger uten videre, men hadde man fulgt RUs system i den virkelige verden så hadde ikke Iver Aastebøl stått her med en iPhone i dag. Han ville i stedet trasket rundt med noe slik:

Men han kunne jo priset seg lykkelig over at den i hvert fall ville vart livet ut.

Det ganske innlysende poenget er jo selvfølgelig at folk må kjøpe nytt, for at det skal lønne seg å utvikle nye produkter. Det er økonomisk vekst som gir oss stadig nyere og mer moderne teknologi og sørger for at vi har en levestandard som tidligere konger og keisere bare kunne drømme om.

Jeg anbefaler Rød Ungdoms leder å kikke seg litt rundt når han går hjem fra sitt utopiske verdensbilde på RU kontoret i dag. Jeg anbefaler han å kikke seg litt rundt, og tenke på hvordan samfunnet rundt han ville sett ut hvis folk hadde fulgt dette rådet i 1980, 1950, 1930, osv…

Da jeg fikk min første mobil, en hvit Nokia 3330, var det noe av det nyeste og flotteste for ungdom på mobilmarkedet. I dag er jeg veldig glad for at den ikke varte evig.

Read Full Post »

Det er fristende å starte denne bloggposten med en blondinevits. Det ville imidlertid vært en slem generalisering av landets blondiner.

Fra Stortingets talerstol på torsdag i forrige uke skulle SVs Inga Marte Torkildsen avkrefte det hun kalte ”en myte som Høyre springer rundt og forteller». Denne Høyre-myten var visstnok at det har vært en kraftig økning i unge uføre. Det har bare blitt 94 flere unge uføre kunne Inga Marte fortelle.

Det viste seg imidlertid at det var regjeringens egne tall Inga Marte reagerte på. Hennes egen arbeidsminister Hanne Bjurstrøm var i likhet med Høyre bekymret for antallet unge uføre som ikke har økt med 94, men 3609. Denne Høyre-myten var altså de samme tallene som hennes egen regjering opererer med. Heller ikke på NRK-intervjuet hadde Torkildsen fått med seg feilen. Svaret til journalisten kan egentlig oppsummeres med «ja, men (sett inn: flaut blikk og babystemme)»

Neste gang noen kritiserer høyresiden for uansvarlig økonomisk politikk, foreslår jeg altså at man ser dette klippet av SVs – wait for it – finanspolitiske talskvinne.

Jeg vet ikke hvem som dummet seg ut mest her jeg: SV som sendte Inga Marte ut i denne debatten, rådgiveren som ga Inga Marte dette debattnotatet, eller Inga Marte selv som muligens tenkte ”dette kan jeg”.

Ja, mer er det ikke å si. Det er egentlig bare å se videoen. Den taler for seg.

Read Full Post »

(Innlegget er også oversendt mine lokalaviser i Hedmark)

(UPDATE: Se også denne saken i Østlendingen, og denne i Nationen)

Landbruksminister Lars Peder Brekk oppfører seg som en arrogant mafiaboss når han nå vil innføre en minstepris på ribbe i Norge.

Produksjon og salg av mat er blitt Norges eneste lovlige kartellvirksomhet. Når landbruksministeren rykker ut og ønsker et forbud mot for billig ribbe basert på det han selv mener at ribben bør koste, illustrerer det hvor absurd denne politikken faktisk er.

Lars Peder Brekk sier han har fått mange reaksjoner på at, sitat: ” festmat er lokkemat i butikkene”. De fleste ville kanskje tolket dette positivt, men ikke Brekk. Det er negative reaksjoner Brekk snakker om. Jeg tror Brekks omgangskrets stort sett må bestå av de som selger disse produktene, og landbruksbyråkratene som lever av de rigide reglene vi har satt opp for norsk landbruk. Jeg har nemlig også fått masse reaksjoner på den billige ribben, og Brekk er den første som har reagert på at den er for billig.

Alle jeg har snakket med gleder seg nemlig over at julematen blir litt billigere i år. Julematen er en stor utgift for mange. I julen ønsker de fleste å ha rikelig med god mat til familie, barn og slektninger som kommer på besøk uten å tenke på at man har for lite. Dette utgjør en stor utgift for ganske mange familier i Norge. Det er mulig at Brekk med sin statsrådslønn ikke hadde hatt noe problem med å betale 3 ganger så mye for julematen. For andre folk med middels og lave inntekter betyr billig ribbe imidlertid at man har litt bedre råd i juleferien og kan unne seg litt mer enn tidligere.

Landbruksministerens beskjed til disse menneskene er at de koser seg for mye. Andre med litt sosial samvittighet ville tenkt: så flott at også de med dårlig råd nå kan unne seg skikkelig festmat i julen. Det tenker i hvert fall jeg. Når ribben koster 15 kroner kiloen mange steder, så betyr det at folk som tidligere har måttet snu på hver krone for å gi ungene den beste maten til jul nå i stedet kanskje til og med har litt ekstra til overs i lommeboken.

”Vi er opptatt av at forbrukerne skal stå overfor riktige priser, og at produsentene skal får riktig betalt for varene”, sier Brekk. For Brekk betyr riktig pris åpenbart at den skal være såpass dyr at færre har råd til å kjøpe den.

Landbruksministeren er så nedlatende og arrogant at jeg merker jeg blir forbannet. Det er faktisk helt utrolig at det går an å bli opprørt over at flere har råd til festmat i jula.

Det er nemlig dette som er så flott med konkurranse. Det finnes ikke noen fasit på hva den riktige prisen er for et produkt. Når noen har monopol, så kan man sette prisen så høyt man bare vil. Når flere konkurrerer er det den som kan levere det beste tilbudet til den billigste prisen som vinner. Den riktige prisen i år er altså ikke det Brekk mener, men det butikken er villig til å selge for.

I år har det resultert i at butikkene har konkurrert om å prise julematen så billig som mulig slik at flere handler det de trenger i nettopp deres butikk. Det er en vinn-vinn situasjon.  For de butikkene som tiltrekker seg flest kunder, og for alle oss som får kvalitetsvarer til en billigere pris og kan unne oss litt ekstra i julen i år.

Hvis Brekk er så opptatt av at hans egen julemat skal være så mye dyrere enn alle andres, så får han servere hummer og trøfler hjemme hos seg selv. Jeg gleder meg som vanlig til å komme hjem til mammas ribbe denne julen, og det gjør meg ingenting at hun betalte litt mindre for den i år.

Read Full Post »