Profiter på meg, takk!

Profitt og anbud er to skjellsord hos venstresiden. ”Nei til bestemor på anbud”, ”Helse skal ikke være en handelsvare”, ”Vi skal ikke slippe markedskreftene til i omsorgen”, osv… Vi hører dem stadig vekk. Det rare er at vi er så dårlige til å slå tilbake på disse argumentene, for det venstresiden foreslår, må jo være noe av det kyniske man kan tenke seg.

La oss først ta dette berømte begrepet ”Bestemor på anbud”:

De rødgrønne skal for all del ha kudos for å ha kommet opp med dette begrepet, men hva betyr egentlig ”bestemor på anbud”? Det høres jo ut som det er bestemor som skal anbudsutsettes, men det er det jo ikke. Det er jo ingen som har foreslått salg av bestemødre. Det er omsorgstilbudet til bestemor som er på anbud, slik at bestemor skal få det tilbudet som leverer mest kvalitet for hver krone.

Men hvis anbud var så kynisk og forferdelig, så skjønner jeg ikke hvorfor vesntresiden ikke foreslår å omorganisere også på andre områder.

Hva med ”Familiehjem på anbud”? Dette må jo da være kynisk høyrepolitikk. Tenk at familiehyggen innenfor hjemmets fire vegger skal overlates til markedskreftene. Nei, takke meg til, her må det offentlige inn og bestemme hvor folk skal bo i kommunale boliger med kommunal standard.

Noe sier meg at dette ikke ville blitt så godt mottatt. For hvor er disse markedskreftene egentlig? Vi boltrer oss i markedskreftene hver dag. Når vi kjøper klær til barna våre, mat til familien, bestiller ferieturer, osv… Hvis anbud var så kynisk og forferdelig, så burde det jo være mye varmere og kjærligere og ha statsmonopol på sko, klær og sydenferier. Helt uten profitt selvsagt.

For det bringer meg over til den andre ”styggedommen”: denne profitten. Det er jo for det første ganske interessant at det å gå med overskudd er sett på som noe negativt. (Men når vi ser hvordan økonomien styres i Trondhjem kommune, så skjønner man jo at venstresiden tenker på en annen måte. Der tror man åpenbart at så lenge det offentlige bruker penger, så er kassen evig.)

Trond Giske bekreftet dette da han nylig var i Hedmark for å holde ”kurs i sosialdemokrati”.

”Et aksjeselskap kan gå konkurs. Men vi kan ikke ha en eldreomsorg som kan gå konkurs”, sa Trond Giske, antakelig til stor applaus fra forsamlingen. Giske er en god retoriker, så sitatet satt sikkert, men det er ikke lett å skjønne hva Giske mener?

For det første: det eneste som ikke kan gå konkurs er ting som ikke koster penger. Er det ikke mer penger, så er det ikke mer penger. Det gjelder både offentlige tilbud og private tilbud.

Jeg regner med at Giske har hørt om Robekk-lista, der kommuner som nettopp går konkurs havner. Det er nemlig ikke helt uvanlig at rødgrønne kommuner havner der. Det er egentlig ikke så rart når man har et slikt syn på overskudd som de rødgrønne har. Det er nemlig betraktelig enklere å opprettholde et godt tilbud som går i pluss, enn ett som går i minus. Man må rett og slett være sosialdemokrat for ikke å forstå det.

Forskjellen på private tilbydere som går konkurs og offentlige som gjør det samme, er at det er så mye verre når det offentlige går konkurs. Hvis en privat tilbyder ikke klarer å levere det den har lovet, så byttes den raskt og effektivt ut. Dette er veldig enkelt når kommunen er oppdragsoppgiver og noen andre er tilbyder. Da kan kommunen vise til at kontrakten ikke er fulgt, og gjøre avtale med noen andre i stedet. Det er derimot ikke så enkelt når det er kommunen selv som sitter på begge sidene av bordet. En kan jo se for seg hvordan det ville vært hvis det nå var Adecco selv som skulle kontrollert de Adecco-drevne sykehusene.

Når kommunen går konkurs, så erstattes ikke driften. Da går den ofte bare i stå, køene blir lengre, og tilbudet blir dårligere, mens den samme dårlige praksisen fortsetter.

Det Giske ikke nevnte i sitt kurs, er at alle er enige om at vi skal ha et godt offentlig omsorgstilbud.

Forskjellen på Giskes løsning og Høyres løsning er denne:

– Høyre vil la alle slippe til i konkurransen om å levere det beste tilbudet. Hvis tilbyder ikke leverer skiftes den ut.

– Giske og Aps løsning er at alle skal ta til takke med det samme tilbudet uansett hvordan dårlig eller bra det er, og fungerer det ikke så får du bare vente tålmodig på at de rødgrønne forsøker å rydde opp. (Etter 6 år vet vi at det ikke er gjort med et «pennestrøk»).

Jeg kan knapt komme på noe mindre kjærlig og omsorgsfullt, som å overlate bestemor til Giske & co. Da ser jeg mye heller at noen tjener penger på å gi bestemor et godt tilbud, som hun kan bytte ut hvis hun ikke er fornøyd.

Jeg synes faktisk at effektiv og privat omsorg er mer sosialt enn offentlig og lat kø.

Read Full Post »

Stigmatisering av private

(Innlegget er også tilsendt Hamar Arbeiderblad som svar på Stange APs utfordringer om eldreomsorg)

Argumenter som ”helsetjenester skal ikke være en handelsvare” gjentas til stadighet fra de rødgrønne. Argumentet er ikke bare dårlig, det gir overhodet ingen mening.

På tirsdag svarte jeg på en utfordring fra leder i Stange AP, Øyvind Hartvedt, om hva slags eldreomsorg Stange Høyre så for seg. Hartvedt har i likhet med mange av sine rødgrønne frender fått vann på mølla av Adecco-saken i Oslo, der det ble avslørt grove brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser ved Adecco Helses drift av Ammerudlunden sykehjem, og krever nå offentlig monopol på eldreomsorg.

For det første: når begynte vi å dømme alle aktører kollektivt på grunn av en aktørs lovbrudd? Det finnes tusenvis av private aktører i dette landet som alle er med på å skape lokal verdiskaping, lokale arbeidsplasser og lokal velferd. Private tilbud er ikke en kollektiv masse, det er individuelle aktører som kan være så forskjellige som natt og dag. De fleste er seriøse, profesjonelle, og forholder seg til de reglene som gjelder, men så er det også dessverre noen som av og til ikke opptrer slik de burde.

Det samme gjelder offentlige tjenester. De fleste er seriøse, profesjonelle aktører, men også i det offentlige finnes det mange sorte får. Ganske umiddelbart etter at Adecco-saken begynte å rulle var leder i Yngre Legers Forening (YLF), Hege Gjessing, ute med en klar beskjed: Det offentlige ikke er det spor bedre. ”Det offentlige helsevesenet er gjennomsyret av ulovlig praksis” sa hun, og kunne bl.a. fortelle om et nylig tilfelle der en lege ble skviset ut fra det offentlige sykehuset hun jobbet ved, fordi hun ikke ville jobbe over 80 timer i uken.

Skal vi følge Hartvedts logikk hva gjelder private omsorgstilbud så burde man dermed også straffe alle offentlige sykehus kollektivt. Konsekvensen av slik tenkning er at ingen egentlig kan holdes ansvarlig for noe som helst.

Vi må selvfølgelig vurdere hvert enkelt tilbud individuelt, og benytte sanksjoner mot dem det gjelder. Det kan også godt være at man trenger bedre kontrollrutiner, både i offentlig og privat sektor, men det er ingen grunn til å skjære alle over én kam. Det kan bare føre til en ting: et dårligere tilbud for alle.

Hva ville Hartvedt sagt om det var en privat barnehage man oppdaget feil hos? Ville han da også ønsket å forby alle private barnehager? Over halvparten av alle barnehagene i Norge er private. Da regjeringen lovet full barnehagedekning skjønte en rekke lokale (særlig kvinnelige) gründere at det ville være en stor etterspørsel etter barnehager fremover, og satte i gang med å skaffe barnehageplasser. Uten alle de private barnehagene ville ikke regjeringen vært i nærheten av full barnehagedekning. Hvorfor skulle det være noe annerledes med eldreomsorg og helsetilbud?

Så til det økonomiske. Eldreomsorg er en handelsvare enten Hartvedt liker det eller ei. Det koster penger å ansette sykepleiere og leger, det koster penger å ha medisinsk utstyr, det koster penger å ha medisiner, osv… I tillegg skal alt dette organiseres på en mest mulig effektiv måte, noe som også koster ansatte og penger. God eldreomsorg kommer ikke dalende ned fra himmelen fordi det offentlige driver det. Det krever, i tillegg til ressurser, kunnskap, organisasjon og ledelse – og det er ikke gitt at det alltid er det offentlige som sitter på denne. Det vil variere fra sted til sted.

Jeg skulle ønske vi kunne satt kvaliteten i fokus. Det er egentlig helt utrolig at vi debatterer hvorvidt vi skal slippe til dyktige aktører som ønsker å bidra med å skape et godt helsetilbud, og som kanskje har funnet en måte å gjøre dette på som er bedre og mer kostnadseffektiv enn det offentlige. Det burde være en selvfølge at de er ønsket. Vi er alle enige om at vi skal ha et offentlig finansiert helsetilbud. Men der Høyre er opptatt av å få mest mulig helse igjen for hver krone, virker det som Arbeiderpartiet kun er opptatt av hvem som drifter tilbudet.

I november i fjor hadde den kvinnelige gründeren Kathrine Evensen en kronikk i VG med tittelen ”Jeg er fienden”. I kronikken spurte hun statsministeren om hun og hennes ansatte er mindre omsorgsfulle enn de som er ansatt i kommunene. Kathrine Evensen hadde skapt 57 arbeidsplasser innenfor pleie og omsorg for eldre. I tillegg kom 90 prosent av dem som jobber for henne fra en attførings-, uføre- og rehabiliteringssituasjon. Hennes spørsmål til de rødgrønne var hvorfor de mener at hun er en trussel for velferden i samfunnet.

Jeg kan egentlig bare gjenta det samme spørsmålet til Øyvind Hartvedt og Stange AP. Hvorfor er det så vanskelig for Arbeiderpartiet å anerkjenne private initiativ med omsorg for samfunnet rundt seg?

Read Full Post »

Alkoholfanatismen

(Foto: gregor909 – http://www.sxc.hu/) 

Hvis du vil ha et godt eksempel på hvorfor det er skadelig å ha sosialdemokrater ved makten for lenge, så er det bare å se på dagens forslag fra Arbeiderbevegelsens rus og sosialpolitiske forbund. De vil nå gjemme øl i butikken, for å hindre impulskjøp.

Argumentasjonen er både dum og svært moraliserende, men ikke ulikt ting som jevnlig kommer fra den kanten.

– Vi vil unngå at folk impulskjøper alkohol når de er på butikken for å handle melk og brød, og derfor er det viktig å fjerne øl og rusbrus for kundene, sier Edvin Hurlen.

For det første: Hvorfor er det et mål å hindre impulsskjøp av alkohol? Dette er klassisk avholdsarroganse, der man innbiller seg at tilgang til alkohol automatisk fører til stupfylla. Er det et problem at folk som egentlig bare skulle ha matvarer til dagens middag går i butikken og kommer på at det hadde vært godt med en øl til maten også? Jeg tror det er nettopp slike som Hurlen som fører til at mange har et så usunt forhold til alkohol i dette landet.

Foreldre får prakket på seg propaganda om at de ikke skal drikke alkohol foran barna sine. Ved juletider er det alltid et kobbel av moralister som rykker ut og formaner om å legge bort alkoholen i julen. Konsekvensen av dette er at en del unge mennesker ikke lærer alkoholvaner andre steder enn på «fylla» med jevnaldrende.

Jeg er veldig glad for at mine foreldre aldri bet på denne propagandaen. Helt siden før jeg kunne gå har jeg vært vant til at voksne mennesker tok seg et glass vin eller øl til maten, eller at de voksne gjerne fikk en drink når vi var på besøk hos bestemor. Jeg har aldri sett verken mine foreldre eller besteforeldre noe i nærheten av det som kan kalles «full» en eneste gang, men har alltid vært vant til at øl, vin, whisky eller cognac er helt normale drikkevarer som gjerne nytes ved allminnelige hyggelige anledninger.

Slik er det ikke hos familier som har et fanatisk forhold til alkohol. Der ser ikke barna en flaske alkohol før de blir 14-15 år og begynner å dra på fest. Der lærer de at alkohol er noe man drikker først og fremst for å bli ”dritings” for å si det på godt norsk. Mange av disse opplever ikke alkohol i alminnelige omstendigheter før de er godt oppe i 20-årene. Det er denne alkohol-kulturen Edvin Hurlen bygger oppunder.

– Øl er ingen dagligvare. Kundene skal derfor ikke fristes til å kjøpe drikke i butikken som de i utgangspunktet ikke hadde planlagt å kjøpe, fortsetter han.

Det Hurlen indirekte sier er at øl ikke er en noe annet enn et fyllemiddel. Øl er ikke noe man drikker i moderate mengder for å hygge seg med om kvelden. Det er noe man drikker for å bli full. Jeg vet ikke om det er Arbeiderbevegelsens drikkevaner Hurlen snakker om, for de fleste i min omgangskrets har det ikke slik.

Joda, vi går på byen både titt og ofte, og konsumerer av og til mer alkohol enn man burde, men tar også gjerne en øl til maten. Problemet er at man nesten må sette seg ned å studere alkohol for å vite hva slags øl man helst burde kjøpe. Jeg skulle ønske det kunne vært produktbeskrivelser i reklameblader og i butikken, der man opplyste om hva slags øl som passer best til rødt kjøtt, hva som passer best til lyst kjøtt, skalldyr eller til fisk. Ja, øl kan også brukes i dressing, som marinade, eller som hovedingrediens i supper og sauser.

Ulike alkoholvaner er et resultat av lange tradisjoner og bryggerikunst. Tenk om vi kunne fått en alkoholkultur som var mer tuftet på smaksopplevelser og kvalitet.

Dette får vi imidlertid ikke så lenge det er slik tankegang som Hurlen representerer som preger norsk alkoholpolitikk. ”Kalinka” og ”First Price appelsinjuice”  burde egentlig sende et felles julekort til Edvin Hurlen og Arbeiderbevegelsens rus og sosialpolitiske forbund.

Sosialdemokratiets forhold til alkohol begynner å ligne på den katolske kirkens forhold til sex.

Read Full Post »

På tide å kalle en spade for en spade

Årets sjokknyhet. Det glansbildet som har blitt tegnet av helsevesenet på Cuba er ikke så rosenrødt likevel. For oss som ikke har Cuba som sosialpolitisk forbilde (dvs så og si alle til høyre for SV) kommer ikke dette som noen overraskelse. Dette er gammelt nytt som vi har vært klar over lenge.

NRK slo i går opp avsløringer fra to avhoppede cubanske leger; Amauris Samartino og Ricardo Enrique Silva Gual. De avslører at myndighetene jukser med helsestatistikkene for å få det berømte cubanske helsevesenet til å skinne. – Det er ikke et pent syn, det som skjer bak glansbildet og de manipulerte tallene, sier de til NRK.

Her er noe av det de forteller:

– De lave barnedødelighetstallene er en løgn, iscenesatt av Fidel Castros propagandaapparat. Både innenfor og utenfor landet har det vært viktig å glorifisere det cubanske helsevesenet, for å vise at man har klart å oppnå revolusjonens mål.

– Mange cubanske sykehus har verken laken, mat eller medisiner til pasientene. Mat og sengetøy må pasienten selv medbringe. Gravide følges ikke opp på sykehus, men på poliklinikker som mangler alt.

– Nyfødte som dør de første dagene eller ukene, blir registrert som dødfødte. Dermed unngår man at de havner i statistikken FN-organisasjoner bygger sine levekårsindekser på, men i en kategori som ikke teller med.

– Antallet dødfødsler på Cuba er mye høyere enn spedbarnsdødeligheten. Det beviser at tallene er manipulerte.

– Det er vanskelig å få tak i medisiner, det er knapphet på lokalbedøvelse, man får ikke sterilisert operasjonssalene. Selv operasjonshansker er i manko.

– Det økende antall aborter henger sammen med en økende under- og feilernæring av befolkningen. Kvinner blir overtalt til abort dersom de er underernærte, for å unngå at det fødes barn med skader

Jeg har tidligere trykket bilder her på bloggen lik de NRK viste i sin artikkel i går ved navn: «- Bak fasaden er det kun elendighet», de kan dere se på denne posten. Dette er realiteten for vanlige cubanere, og det er et under at myten om Cubas helsevesen har fått leve så lenge på offisielle statistikker og uttalelser. Er det virkelig dette helsevesenet som SV omtaler som «…eksempel på offentlig helsetjeneste…»?:

Det er svært vanskelig å vite noe sikkert om land som Cuba. Noe av det første Castro-regimet gjorde da tok makten i landet for over 50 år siden var å arrangere store bokbål, der all litteratur og vitenskap som regimet ikke likte ble brent og forbudt, og gradvis erstattet med Castro-regimets egen «historeskrivning».  Fidel Castro er antakelig en av verdens beste PR-agenter, godt hjulpet av nyttige idioter i kulturradikale medier med kommunist-sympatier, og sosialister som fortsatt nekter å innse at Cuba, i likhet med Kambodsja eller Nord-Korea, aldri ble den himmelen på jord som mange ønsket.

I dag har vi i realiteten to virkelighetsbeskrivelser av Cuba:

1) den virkeligheten vi får fra Castro-regimet, et brutalt kommunist-diktatur, som forteller en solskinnshistorie om hvor fantastisk alt er på Cuba.

2) den virkeligheten vi får fra dissidenter, fra mennesker som har rømt fra Cuba og kan fortelle om situasjonen der uten at den må kanaliseres gjennom regimets offisielle kanaler.

Det er ganske utrolig at enkelte fortsatt velger å tviholde på versjon 1. Stoler vi på Ahmadinejad når vi søker virkelighetsbeskrivelser av det iranske samfunnet? Stoler vi på Kim Jong-Il når vi vil finne ut hvordan den menige Nord-Koreaner har det i landet? Eller Lukasjenko når vi vil vite hvordan det står til med demokrati og ytringsfrihet i Hviterussland? Selvsagt ikke.  Så hvorfor aksepterer vi da så villig informasjon fra et av verdens verste diktaturer og tar det for god fisk? Er det Che Gueavara t-skjortene, og det glorifiserte bildet vi får presentert av Hollywood fra tid til annen? Ikke vet jeg…

Det finnes mange bøker om virkeligheten på Cuba. En av dem er skrevet av Manuell Márguez-Sterling, sønnen til Carlos Márguez-Sterling, han var Batistas mest kjente og mest høyrøstede politiske fiende i Cuba, og en av de mest prominente opposisjonspolitikerne på Cuba før revolusjonen. Han var med å skrive den Cubanske grunnloven i 1940 og var anerkjent av mange Cubanere, og av den amerikanske ambassadøren Earl Smith, som den rettmessige vinneren av Cubas presidentvalg i November, 1958. Det skulle gi grunnlaget for mer troverdige beskrivelser av realiteten på Cuba, enn Castros virkelighetsbeskrivelse. Og her er noen av opplysningene vi får i Márguez-Sterlings berettinger (tidligere gjengitt her):

– immigrasjon
Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958, ett knapt år før Castro regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

– barnedødelighet
Ifølge FNs beregninger for barnedødelighet rangerte Cuba i 1958 (i pre-Castro cuba) helt i toppen, på 13. plass i hele verden. De rangerte altså ikke bare over hele Latin Amerika, men også over Vest-Europeiske land, land som Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Portugal og Spania. Under kommunistregimet har de falt til 44. plass, og det er etter at tallene er kunstig nedjustert.

Cuba har en abortrate på 0,71 for hvert fødte liv, og bare små hint om komplikasjoner er nok til at fostre blir abortert, på et hvilket som helst stadie. (FNs tall kan heller ikke helt stoles på, fordi de stort sett baserer på de tallene hvert enkelt land gir.) Likevel femholdes barnedødeligheten ofte som en av eksemplene på Cubas flotte helsevesen.

– matmangel
Gjennomsnittshøyden blant cubanere har falt med 8 cm, bare de siste 25 årene. For første gang i cubansk historie finner man tusener av barn som lider av sykdommer knyttet til proteinmangel, som abnormalt store hoder proporsjonalt med kroppen.

Før Castro, under Batista, hadde Cuba det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen. Etter at Che Guevara hadde vært industri-minister i ett år, rasjonerer Cuba mat og stenger fabrikker. Det var ingen rasjoner på mat eller matmangel under Batista, og proteinforbruket var blant verdens høyeste – i dag lider Cuba altså av sykdommer knyttet til proteinmangel.

– tilgjengelig informasjon;
Før Castro, på 50-tallet, kunne cubanere velge mellom over 50 daglige aviser. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land». I dag kontrolleres hvert ord som publiseres noe sted, hvert ord som undervises i skolen, og det er forbudt å eie en bok som ikke er produsert av kommunist-regimet.

– helsevesenet

Hvis du ikke tar med dine egne lakener, håndkler og såper, så er det gjerne senger som på bildet over – fulle av størknet blod, skitt og møkk – som møter deg når du kommer på sykehuset. Politikere og byråkrater nyter godt av den luksusen landet tilbyr turister og særlig representanter fra andre regjeringer, mens vanlige mennesker på Cuba mangler grunnleggende menneskerettigheter, ikke får kjøpe et såpestykke uten rasjoneringskort fra det totalitære regimet, og lider under forhold vi ikke ville unnet noe menneske.

Høyre har en tradisjon med å invitere cubanske dissidenter på våre landsmøter. Hedmark Høyre var blant de første som gjorde dette på sitt årsmøte, der jeg først kom i kontakt med eksil-cubanere og ble engasjert i saken. Mange av disse jobber aktivt med å få sneket ut bilder av virkeligheten på Cuba, slik at verden kan bli klar over situasjonen der.

Uttalelser som dette er vanlig i mer radikale fora: «Joda, Cuba er et fattig diktatur, og Castro regimet viser liten respekt for ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, men de har likevel velsignet befolkningen med et gratis helsevesen av ypperste klasse, og tross alt, skapt noe fremgang».

Neste gang du hører noen si dette skal du vite at de forhåpentligvis ikke vet hva de snakker om, for hvis de gjør det betyr det at de aksepterer forhold som på bildet over. Da betyr det at de er mer opptatt av å tjene Castro-regimets propaganda om «himmel på jord» enn den reelle menneskelige situasjonen.

Det er på tide å kalle en spade for en spade. Castros regime er et undertrykkende brutalt diktatur som ikke bare nekter folk rettferdige valg, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, osv… men som også holder befolkningen nede i underernæringen og en helsekvalitet vi ikke hadde unnet noen noe sted.

(Her er en oversikt over tidligere poster jeg har skrevet om Cuba)

Read Full Post »

Lykkemarerittet

KrF vil måle folks lykke, og ønsker seg en slags «Brutto Nasjonal Livskvaliteten», en lykkeversjon av BNP. Det er en skummel illiberal idé.

«Vi trenger et større samsvar mellom politikken og det som gjør oss lykkelige», sier KrFs avtroppende leder Dagfinn Høybråten. Dette er en skummel tankegang som avdekker lite liberale ryggmargsreflekser. Slik sett er det kanskje ikke et veldig overraskende utspill fra mørkemannspartiet, men det er likevel skremmende at ikke flere i et parti godt plantet på borgerlig side (selv om Knut Arild Hareide er av en annen oppfatning) reagerer på implikasjonene av et slikt forslag. (Det er riktignok noen hederlige unntak i KrFU i denne tråden).

Det er ikke nødvendigvis noe galt i å forsøke å måle lykke i seg selv. Problemet er at dette ønskes brukt som et politisk styringsverktøy. Det skal altså være politikernes oppgave å gjøre meg lykkelig. Her kan man riktignok si at Høybråten har WHOs definisjon av helse på sin side, men det gjør ikke forslaget bedre.

WHOs definisjon av helse fra 1948: ”Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter.” er fortsatt gjeldende. Basert på disse kriteriene er det vel omtrent ikke ett eneste menneske i verden som oppfyller kravene for å være «frisk». Inge Lønning har ganske treffende beskrevet det som «et for alle drømmer om det gode liv», i kronikken «Helse – utopi og mareritt».

KrFs forslag er et skremmende skritt inn i utopienes verden. Hvis man ser litt stort på det så er det en påminnelse om en pervers utstrekning av positiv frihetstenkning, der politikken gjøres ansvarlig for individets fullkomne tilfredshet.

Politikkens rolle burde være å lage et rammeverk der enkeltmennesket har mulighet og trygghet til å ta sine egne valg, og skape det livet man selv tror vil gjøre en lykkelig. Slik sett kunne jo en lykkemåling bli brukt som et argument for mer frihet, og mindre politisk inngripen. Jeg har imidlertid liten tro på det er det Høybråten tenker på:

«Det er ikke først og fremst penger eller ting som gjør folk lykkelige, men heller familie og venner og det å ha jobb(…)Dersom livskvalitet er målet, og livskvalitet i stor grad handler om å være sammen, kan politikken få nye perspektiver», sier Høybråten

At det kan gi nye perspektiver er jeg helt enig i, men det Høybråten ikke ser ut til å forstå er at penger og familie henger sammen. Hvis det virkelig var mer tid, og fokus på familien Høybråten ønsket så kunne han jo begynt med å være for litt mer personskatteletter slik at vanlige folk hadde mer penger å bruke på det nettopp familien mente var best.

Det er imidlertid nesten så man kan se Høybråtens øyne vokse mens han tenker på alle tiltakene han kan kaste penger etter, eller områder de kan regulere. Dette er jo som kjent ingen fjern tankegang for KrF når det gjelder kosthold, røyking, skjenkepolitikk, alkohol, osv…

«Det er viktig å bli minnet om at økonomisk vekst er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv»

«Indeksen skal kunne gi myndighetene kunnskap om hvordan politiske tiltak påvirker innbyggernes livskvalitet, og være en navigator i planleggingen av framtidens samfunn»

Jeg tror Høybråten og jeg har et litt annet syn på planleggingen av fremtidens samfunn. Jeg vil ha et samfunn som fanger opp dem som trenger hjelp og ellers gir folk muligheter til å søke lykken selv. Jeg vil ikke ha et samfunn som griper inn i mitt liv og min valgfrihet og bruker skattepengene mine basert på antakelser om hva som gjør meg lykkelig. Det vil jeg gjerne finne ut selv.

Jeg lurer også på hva som skjer hvis denne lykkemålingen viser at folk blir lykkelige av annet enn KrF politikk. Hva hvis folk f.eks. blir lykkelige av å kunne kjøpe øl etter klokken åtte, eller kjøpe en god whisky uten å måtte betale en formue i spritavgift? Vil KrF da være med på å senke alkoholavgiftene? Neppe.

KrF kunne jo begynt med å anerkjenne homofile pars rett til å kalle seg gift. Man trenger neppe noen undersøkelse for å innse at homofile antakelig blir mer lykkelige i et samfunn som ikke ser på dem som annenrangs borgere.

Da tenker jeg KrF har mer enn nok å henge fingrene i for en stund.

Read Full Post »

Nok helsefascisme

Helsedirektoratet er i ferd med å bli noe av det nærmeste vi kommer fascisme i dette landet. Det er bare fantasien som setter grenser for hvor mye man skal regulere folk i ”riktig” retning.

Kort tid etter at helsedirektoratet har tvunget utsalgssteder til å skjule tobakksvarer i skap, som om folk bestemmer seg for å begynne å røyke i køen på Jokern, kommer de med et forslag til et nytt påbud. Nå vil de ha bevillingsordning for tobakksalg. Det innebærer samme regler for salg av tobakk som for øl, noe som vil bety egne utsalgssteder og tidsbestemt salgstid.

I alt er det snakk om rundt 11 000 utsalgssteder som kan miste retten til salg av tobakk, noe som tilsvarer tre av fire utsalg som eksisterer i dag. Dette kan bli dramatisk for mange bensinstasjoner og kiosker rundt omkring som leverer viktige varer og tjenester til folk, men som er avhengig av tobakksalget for å gå rundt.

Når skal helsemyndighetene begynne å innse at veldig mange mennesker gjør usunne ting fordi de har lyst? Det er ikke det store stygge samfunnet som har tvunget enkeltindivider inn på en vei de egentlig ikke ønsker. De er veldig klar over hva de gjør, men prioriteter annerledes enn helsemyndighetene.

I den kommersielle tobakksindustriens vugge kan man nok påstå at flere ble villedet til å tro at sigaretter var mindre farlig enn det egentlig er, men det er ingen som kan påstå at ungdommer eller voksne i dag ikke er meget klar over helsefarene ved bruk av tobakksvarer. Det bugner over av advarsler overalt. Helsedirektoratets formynderske pekefinger er så omfattende at en ellers sunn sjel som meg nesten får lyst til å røyke bare på trass.

Hvor skal grensen gå? En bevillingsordning kommer ikke til å gjøre at folk slutter å røyke. Så hva blir det neste grepet når vi om noen år til fortsatt sliter med helseskader knyttet til tobakksbruk? Korte inn salgstidene enda mer? Pålegge tobakksprodusentene å dekke sigarettinnpakningen med lunger fulle av tjære? Hva om dette ikke funker da? Kanskje vi bare må forby røyk helt og holdent?

For hvis det var slik at folk alltid kunne dultes i den retningen politikere ønsker, så burde jo et forbud være det beste. Så hvorfor forbyr vi ikke røyk? Er det kanskje fordi at selv helsemyndighetene vet at såpass mange faktisk ønsker å røyke at det bare ville ført til omfattende smugling og fremvekst av kriminelle miljøer?

På ett eller annet tidspunkt så må vi bare stoppe opp og innse at Ola Nordmann går til kiosken og ber om en pakke Marlboro, ikke fordi han ikke vet at det er farlig eller pga den slemme reklameplakaten han så i et utenlandsk magasin, men fordi han rett og slett hadde lyst på en sigg!

Og hvis helsedirektoratet fortsatt tviholder på å regulere folks atferd, så bruk i det minste pengene på noe som fungerer. Bruk dem på å legge til rette for gode idrettstilbud for barn og unge lokalt, og la folk komme frem til at de ønsker å være sunne på egenhånd.

Read Full Post »

De uønskede og samfunnet

(INNLEGGET ER PÅ TRYKK PÅ MINERVA.AS 11. JUNI 2010

legg gjerne igjen kommentar på kommentarfeltet der)

I dag har jeg et nytt innlegg på trykk i minerva. Denne gangen om tigging og prostitusjon. Jeg gjengir også innlegget her på bloggen, men anbefaler alle å klikke på linken, og legge igjen en kommentar også på minervas nettsider. Anbefaler også å følge de øvrige debattene på Minerva, som av flere regnet som det mest spennende tidsskriftet i Norge for tiden.

Nå som sommermånedene er her, og været i det ellers kalde Norge blir varmere, trekker stadig flere tiggere og prostituerte til gatene igjen. Men løsningen er uansett ikke nye nasjonale forbud.

Jeg skal ta for meg tre hensyn vi må ta stilling i begge tilfeller. Det er 1) hensynet til turisme og trygge og trivelige omgivelser for befolkningen, 2) muligheten for kriminalitetsbekjempelse, og 3) tiltak for å hjelpe de svakeste i samfunnet.

Unødvendig med forbud mot tigging
Knut Storberget er blant dem som nå vurderer et nasjonalt forbud mot tigging. Jeg mener det er unødvendig. Der det kan bevises at tiggere finansierer kriminell virksomhet er den allerede ulovlig, men ellers synes jeg ikke at det isolert sett er noen grunn til å behandle tigging lovmessig, på annen måte enn andre former for inntektservervelse. Det er mange grunner til at folk ikke burde gi penger til tiggere, men det er en annen debatt. Dette handler først og fremst om regler for oppførsel i det offentlige rom, og det er ingen enten det er tiggere, selgere, prostituerte eller forbipasserende på shoppingtur som har lov til å ta seg til rette akkurat som de vil i det offentlige rom.

I mange tilfeller kan selgere som nærmest overrumpler deg med all verdens tilbud på kosttilskudd i hvert gatehjørne være minst like plagsomme som de mest pågående tiggerne, men det er noen viktige forskjeller. For det første gjør selgerne noe samfunnsnyttig. De selger et produkt til folk som ønsker å benytte seg av det. Nå er riktignok produktene av varierende kvalitet, og noe må kunne regnes som ren og skjer gimmick, men så lenge selgerne oppgir korrekt produktinformasjon, og det finnes folk som ønsker å betale, er det ikke opp til politikere å vurdere hvor samfunnsnyttig produktet er. Den viktigste forskjellen er at selgerne har søkt om tillatelse til å stå der de står, og hvis de blir for pågående kan forbipasserende klage til kommunen eller grunneier, som deretter vil vurdere om personen eller foretaket skal få fortsette å stå der. Slik er det ikke med tiggere. Tiggere i Norge er i hovedsak østeuropeiske turister som er her gjennom Schengen-avtalen, eller ulovlige innvandrere som er smuglet inn. De har ikke arbeidstillatelse og mange er her langt utover den lovlige tidsperioden som Schengen-avtalen åpner for.

Storberget trenger heller ingen ny lov for å kaste ut tiggere som oppholder seg ulovlig eller bedriver kriminell virksomhet. Og med dagens lovverk har også kommunepolitikere mer enn nok hjemmel til å regulere strengere eller innføre forbud mot tigging. Ei heller er det usosialt. Det er helt legitimt å ville gjøre bybildet mindre sjenerende for befolkningen, og når Norge samtidig har sosiale tiltak som gjør det helt unødvendig å tigge, kan jeg ikke se at lokale forbud eller strengere regulering burde være spesielt kontroversielt.

Prostitusjonsproblemene større ved forbud
I tilfellet med prostitusjon er det derimot innføringen av en lov som er problemet. 80 prosent av de nigerianske prostituerte har lovlig opphold i Italia eller Spania, og er i Norge som turister. De har ikke arbeidstillatelse. Så helt uavhengig av sexkjøpsloven, ville virksomheten vært ulovlig.  Sexkjøpsloven var derfor helt unødvendig, og gjorde bare problemet verre. Det eneste sexkjøpsloven i realiteten rammer er den frivillige prostitusjonen. Det er snakk om f.eks. norske og danske prostituerte som prostituerer seg frivillig og selger tjenestene sine fra hotellrom eller leiligheter i Oslo. Sexkjøpsloven var først og fremst en reaksjon på den synlige prostitusjonen vi ser i hovedsak langs Karl Johan. Dette er stort sett nigerianske prostituerte, der utnyttelsen av mennesker i en kynisk og brutal menneskehandel er åpenbar for alle med åpne øyne. Tvangsarbeid og menneskehandel har aldri vært tillat i Norge.

Det ironiske er jo dermed at problemene med de nigerianske prostituerte kunne vært løst dersom sexsalg var lovlig, og dersom man behandlet yrkesgruppen slik man behandler alle andre. Dersom vi fjerner våre moralske briller et øyeblikk, anerkjenner at vi mennesker har ulike oppfatninger om hva som er moralsk akseptabelt for oss selv og ulike grenser for vår egen kropp, og retter blikket mot dem som prostituerer seg frivillig, er løsningen ganske enkel. Vi trenger ingen egne lover for prostituerte. De må som alle andre forholde seg til kommunale vedtekter om salg på offentlig sted, ro og orden, skremmende eller sjenerende atferd, også videre.

Dersom vi tillot prostituerte å selge sine tjenester fra egen leilighet, eller fra offentlig godkjente bordeller, regulert med hensyn til nærmiljø, boligområder, slik som med all annen virksomhet, kunne vi økt politiets handlingsrom betydelig. Da kunne vi vist prostituerte – enten de oppholder seg lovlig eller ulovlig – bort fra gatene og kastet dem som oppholder seg her ulovlig ut av landet.

Samtidig ville vi hatt muligheten til å gi mange prostituerte en mer verdig livssituasjon, bekjempe smittespredning, men også å skape mer åpenhet og dialog mellom myndigheter og de prostituerte, slik at politiet fikk et bedre grunnlag for en effektiv jakt på menneskehandlere.

Nye lover er altså ikke alltid løsningen, men det krever litt mer ressurser å etterfølge dem man allerede har.

Read Full Post »