Forkledd diktatur

(Hovedinnlegg i Aftenpostens debattsider 23. Juni 2011, s 5)

Innlegget kan også leses på Aftenpostens internett-sider.

«Det skjulte diktaturets største fiende er informasjon, innsyn og bevissthet.»

Det blir færre og færre åpne diktatorer i verden. Det nye diktaturet er mer utspekulert, og går gjerne veien gjennom forkledde demokratiske prosesser før det gradvis inntar stadig større kontroll over samfunnet. Dette krever et årvåkent blikk i utenrikspolitikken.

For få dager siden kom jeg hjem fra Venezuelas hovedstad, Caracas, der jeg har møtt demonstranter, menneskerettighetsorganisasjoner, politiske fanger, uavhengige- og opposisjonelle medier, og advokater, mm. Det var utrolig sterkt å møte ungdommer som sover i telt ute i gatene, og risikerer liv og helse i ett av de mest voldelige byene i verden, for å demonstrere mot politiske fanger. Eller statlige arbeidere som sultestreiker fordi de ikke har fått lønn på 18 måneder. I løpet av mitt fem dager lange opphold i byen ble 19 mennesker drept. Kanskje så jeg noen av dem i øynene i løpet av mine vandringer langs gatene.

Voldsorgie.

Onsdag 18. mai fant politiet i Venezuela liket av Wilfred Ojeda – skribent for avisen El Clarin og aktivist for opposisjonspartiet «Democratic Action» – lenket fast med håndjern på en tom boligplass, med en hette dratt over ansiktet og et pistolskudd mot hodet. Liket viste også tegn på tortur. Årsaken til mordet er fortsatt uvisst, men FN har beordret en full granskning av forholdene. Uansett føyer dette seg bare inn i rekken av en voldsorgie som gjennomsyrer det Venezuelanske samfunnet.

Drap er blitt dagligdags, og kun to av 63 mord ender med en dom. 63 av 65 mord i Venezuela forblir altså uløst. En bekjent i landet beskriver det slik: «Hvis du er morder i Venezuela har du nesten et incentiv til å fortsette å drepe.»

FARC-forbindelser.

Det har lenge vært velbegrunnede rykter om Hugo Chavez’ forhold til terrororganisasjonen FARC. Disse ryktene ble nylig bekreftet av en studie fra Institute for Strategic Studies (IISS). Funnene er dramatiske og oppsiktsvekkende.

Da Raúl Reyes, en av FARCs toppledere, ble drept i en colombiansk militæroperasjon i 2008, fikk verden innsyn i omfattende informasjon om FARCs operasjoner og forbindelser. Sammen med Reyes ble det funnet en metalkoffert med åtte lagringsenheter som inneholdt tusenvis av svært sensitive dokumenter om FARCs forbindelser til særlig Ecuador og Venezuela. Interpol har bekreftet at arkivet ikke var blitt manipulert. Majoriteten av informasjonen har imidlertid vært klassifisert, inntil nylig.

IISS har fått ubegrenset tilgang til arkivet og slapp nylig mappen The FARC Files: Venezuela, Ecuador and the Secret Archive of «Raul Reyes». Her kommer det frem at FARC svarte på en forespørsel fra venezuelansk etterretning om å gi pro-Chavez grupper opplæring i geriljakrigføring. I tillegg antyder dokumentene at FARC-geriljaen kan ha blitt finansiert av det Venezuelanske regimet for å likvidere politiske motstandere.

Kvasidemokrati.

I 2012 går Venezuela inn i en ny presidentvalgkamp, men kandidaten med størst sjanse til å utfordre Hugo Chavez: Leopoldo Lopez, er nektet å stille. Han får snart kjennelsen fra en rettssak Inter-American Court on Human Rights. Og det er ikke Lopez, men president Chavez’ regjering som står på tiltalebenken. Den venezuelanske grunnloven stadfester eksplisitt at man kun kan fradømmes å stille til valg om man er dømt for kriminelle handlinger. Lopez er ikke dømt for noe som helst. Han har ikke engang fått muligheten til å forsvare seg.

Diktaturets ansikt.

Det vi ser i Venezuela er det moderne diktaturets ansikt; et land som på papiret respekterer menneskerettigheter, har demokratiske institusjoner på plass, og formaliserte individuelle rettigheter. Dette hjelper dog lite når utøvelsen av dem kriminaliseres og forfølges.

Demokratiet er ikke oppnådd en gang for alle med valg. Det er på nettopp dette tidspunkt at det er svært skummelt å slakke blikket. Det skjulte diktaturets største fiende er informasjon, innsyn og bevissthet. Nettopp derfor er det viktig at vi ser dem for det de er, hvis ikke ender vi fort opp med flere kvasidemokratier som Chavez’ Venezuela.

Read Full Post »

Sex for dummies (Nettavisen avslører)

Var det helt nytt for deg at mangel på kommunikasjon og nærhet er en vanlig grunn til at parforhold tar slutt, eller at det kan bety at noen bare er ute etter sex om han ikke vil introdusere deg for vennene sine? Hvis dette var «groundbreaking news» kan jeg anbefale «sex og samliv»-spaltene hos Nettavisen.

Om noen søkte opp ordet sex på Retriever blant norske nettaviser, er jeg rimelig sikker på at Nettavisen ville vært en soleklar vinner. Ikke at det behøver å være noe negativt, hadde det bare vært noe innhold i disse artiklene. De fleste nyhetssakene får imidlertid de fleste ukeblader til å virke som en Oxford-publikasjon.

Likevel er jeg litt imponert over hvordan disse journalistene klarer å koke suppe på en spiker opp til flere ganger i uka, for å vinne den store kampen om flest klikk. Samtidig lurer jeg på om de av og til tenker: «Var det egentlig dette jeg forestilte meg når jeg satt i forelesningssalen på høgskolen og lærte om pressens rolle som den fjerde statsmakt, om verdien av den kritiske og journalisten som belyser samfunnsproblemer og setter viktige spørsmål på agendaen?»

La oss nemlig se litt på hva slags visdom Nettavisen har delt med oss på dette feltet.

– Artikkelen «Dette gjør deg opphisset», kunne jo vært en interessant artikkel før julehandelen, hvis den da hadde inneholdt noe mer informasjon enn at menn liker sexy undertøy. Var dette virkelig nytt for noen?

– I artikkelen «Derfor ryker parforholdet» får vi vite at mangel på både kommunikasjon, sex og nærhet ofte er årsak til brudd. Hvem skulle trodd det?

– I artikkelen «Er han bare ute etter sex?» får vi bl.a. vite at det er et dårlig tegn om han ikke introduserer deg for vennene sine, kun kommuniserer via mail og sms, eller gjør nye avtaler i siste sekund. Oh really?

– I artikkelen «Han er faktisk interessert» kan Nettavisen avsløre at mannen faktisk vil møte deg hvis han foreslår et bestemt sted, at det er et godt tegn at han lytter til det jenter sier, og *hold pusten*, hvis han følger deg hjem kan det bety at han er interessert…

I dag toppet likevel Nettavisen sin serie med mer eller mindre verdiløse artikler med en analyse av hva som ligger bak menns foretrukne sexstillinger. Mens de tidligere har satset på mer eller mindre innlysende informasjon, var dagens artikkel av det mer kreative og kuriøse slaget.

– I dagens artikkel, «Foretrekker han bakfra?» kunne de avsløre: at bakfra betyr at mannen er usikker, misjonær betyr en kjedelig person som ikke tar sjanser i livet, at han er lat hvis han foretrekker at kvinnen er på topp, og hvis han foretrekker å ligge i skje så betyr det at han ble mobbet i barndommen. Litt av noen valgmuligheter vi sitter igjen med. (Til Nettavisens forsvar: De som ønsker å lese den opprinnelige teksten,  som faktisk lykkes med virkemiddelet humor, kan klikke her: http://bit.ly/ioi9eK)

Den mest informative artiklen jeg finner om sex og samliv hos Nettavisen er egentlig denne om «Sexrekorder». Jeg visste faktisk ikke at verdens største orgie fant sted i Japan med 250 deltakere, eller at lengste masturbasjonsperiode varte i 9 timer og 58 minutter. Når det er sagt tror jeg ikke denne informasjonen er særlig nyttig hverken i det daglige, eller i en runde Trivial Pursuit heller for den saks skyld…

Papiravisene mister gradvis flere og flere lesere, mens flere trekker til nettavisene. Noen har tatt til orde for at dette må bety at pressestøtten omlegges slik at nettavisene også får støtte. Hvis det er flest klikk som skal ligge til grunn for en slik støtteordning, har i hvert fall jeg et alternativ: hva med å bare legge ned hele pressestøtten?

Read Full Post »

Undertrykt! – enten du vil eller ei!

(Bildene er lånt, med tillatelse, fra Heges facebookside)

Det er en underholdende gjeng mennesker som har samlet seg på Stortorget i dag. På den ene siden står det en trist gjeng: Medlemmer av Ottar, iført skjelettkostymer, har samlet seg for å demonstrere mot strippeklubber. De vil forby stripping. Denne kuriøse gjengen med selverklærte feminister mener åpenbart at kvinners rett til å velge antrekk, er begrenset til å kle på seg.

Noen meter lenger borte har det samlet seg en helt annen gjeng. Der foregår det egentlig en liten fest. En lystig gjeng mennesker har samlet seg til en motdemonstrasjon for stripping. (Se nrk.no for bilder, eller Dagbladet for nyhetsvideo) Motdemonstrasjonen er arrangert på initiativ fra Hege Grostad, som selv er stripper. Hege er en jovial, hyggelig og glad jente som er stolt av kroppen sin og elsker jobben sin. På denne grå, småkjølige dagen, har hun tatt med seg en strippestang, satt den opp midt på Stortorget, og lager like så godt et lite show for de fremmøtte støttespillerne.

Ironien er til å ta og føle på. Mens en jordnær, hyggelig jente gladelig viser frem sine kroppskunster, står Ottar på den andre siden med en ganske tam megafon og sier «skjønner du det ikke, du er undertrykt». (Saken fortsetter undervideoen)

Det er ikke bare saksuenigheten som preger de to ulike demonstrasjonene. Mens gjengen som markerer sin støtte til stripping egentlig bare har det gøy, forsøker enkelte representanter fra Ottar-demonstrasjonen å stille seg opp på den andre siden og rope nedsettende kommentarer til Hege som beveger seg smidig på pålen i midten. Når det går opp for dem at gjengen egentlig ikke kunne brydd seg mindre om budskapet deres, subber de fortomlet tilbake til sin egen triste forsamling og fortsetter å appellere til sin egen menighet.

«Om det er noen jeg opplever at snakker nedsettende om mitt yrke, så er det «kvinneforkjemperne» som ønsker å forby stripping.» skriver Hege i en kronikk i Aftenposten tidligere i år. Ottars demonstrasjonen gjør ikke poenget mindre treffende. Kanskje burde de reflektert litt over at de eneste nedsettende kommentarene og holdningene om ikke bare strippere, men kvinner, på Torget disse timene kom fra, ja, nettopp, representantene fra Ottar. I desember i år kommer den amerikanske versjonen av filmen «Menn som hater kvinner». Om noen skulle laget en dokumentarfilm om Ottar burde den hett «Kvinner som hater kvinner».

Det er i grunn noe ganske patetisk med mennesker som vil forby handlinger som ikke skader noen, bare fordi de selv ikke liker det. Det er ikke akkurat sånn at strippere kommer uoppfordret hjem til stuen din og kler av seg. Det er faktisk ganske vanskelig å bli «utsatt» (for å si det på Ottar-måten) for stripping uten å oppsøke det selv. Hvis Ottar ikke vil se avkledde kvinner kan de jo bare oppsøke de 99,999% av utestedene i Oslo hvor folk i hvert fall har på seg mer enn undertøy. Vi alle har ting vi ikke liker. Jeg f.eks. liker ikke crocks, men jeg vil ikke forby crocks av den grunn (selv om det er veldig fristende).

Det som likevel er positivt med Ottars demonstrasjon er at de fikk fremprovosert en smakebit på det de selv vil forby. Sist gang disse såkalte kvinneforkjemperne var ute med samme sak, den gang via sine rødgrønne medsøstre (se link), ble de nemlig invitert inn på strippeklubben String som de hadde stilt seg opp utenfor til pressefoto, slik at de med egne øyne kunne få observere og snakke med representantene for det de ville forby. Svaret på invitasjonen var et klart nei. De ville heller leve i lykkelig overformynderlig uvitenhet.

Det er jo lettere å drive politikk når man kan lukke øynene og styre på Senterpartivis med parolen «du veit ikkje ka du snakkar om». Nå ble de i hvert fall tvunget til å overvære «undertrykkelsen» med egne øyne; det viste seg å være en smilende jente, som forøvrig studerer til en bachelor i pedagogikk ved siden av jobben som stripper. Huffameg.

Når gjengen til slutt vandrer bortover i tog syngende på sin «oppfinnsomme» parole «Her kommer vi, her kommer vi mot strippeklubber», klarer jeg egentlig ikke annet enn å synes synd på dem. Det må være en trist tilværelse å bruke fritiden sin på å irritere seg over at andre mennesker er stolte av kroppen sin.

Samtidig er det befriende og inspirerende å møte mennesker som Hege, som tør å opponere mot etablerte moralnormer, og bare være seg selv.

(Anbefaler også denne bloggposten)

Read Full Post »

Hva med en bukett blomster, Senterpartiet?

(Innlegget er tilsendt mine lokalaviser)

Det er en fundamental forskjell mellom Høyre og dagens regjeringspartier knyttet til synet på hva et lokalsamfunn er. Dette har vi lenge sett i bl.a. i rovdyrpolitikken.

 Der de rødgrønne er mest opptatt av å samle alle penger og bestemmelser i en statlig kake som skal deles og forvaltes på distriktenes vegne, mener Høyre at lokalsamfunnene skal få bestemme mer selv.

Dobbeltkommunikasjon

Etter at de første forhandlingene om et nytt rovdyrforlik på Stortinget strandet var vi vitne til en merkelig dobbeltkommunikasjon fra regjeringspartiene som kastet om seg med beskyldninger, fortrinnsvis mot Høyre. Det er jo for det første rimelig fordummende å skylde på andre når man har rent flertall på Stortinget. De rødgrønne kunne enkelt gått veien utenom et forlik hvis de virkelig ønsket en ny rovdyrpolitikk. Når de ikke har gjort det tidligere er det simpelthen fordi de ikke har ønsket det.

Det er likevel ikke rart å skjønne hvorfor regjeringspartiene ivret for et forlik nå. De vil neppe gå ut i en ny valgkamp i distriktene og måtte forsvare den distriktsfiendtlige rovdyrpolitikken de har forvaltet til nå. Ja, ikke bare forvaltet, men de har også pålagt distriktene større byrder enn det dagens regler tilsier. Bestandsmålet for ulv er nådd, og for jerv og gaupe er det overgått i alle forvaltningsregioner. Samtidig har fellingstillatelser har til og med blitt nektet når ulv har begynt å etablere seg i områder utenfor ulvesona. Dette har medført et høyt konfliktnivå som det er nødvendig å rydde opp i.

Resultater

Etter at forhandlingene ble tatt opp igjen og løftet til topps kom gledesnyheten om at de parlamentariske lederne nå hadde blitt enige om et forlik. Resultatet var et massivt gjennomslag for Høyre.

Forliket innebærer bl.a. lavere bestandsmål for bjørn, full økonomisk kompensasjon for beitenekt, nødvergerett for hund, og at de regionale rovviltnemndene får ansvaret for rovviltforvaltningen innenfor sin region. Det siste – prinsippet om lokal forvaltning – var spesielt viktig for Høyre. Så viktig at vi brøt de forrige forhandlingene fordi nettopp dette ikke var tatt inn.

Da fikk Høyre overraskende kritikk fra Senterpartiet. ”Jeg er forbannet på at valgkamptaktikken til Høyre går foran ønsket om å få til politiske resultater”, sa SPs stortingsrepresentant Jenny Klinge etter at Høyre brøt forhandlingene. Jeg foreslår at Senterpartiet nå sender en ydmyk unnskyldning og takk til Høyre for at de sto på for lokal selvråderett når SP resignerte. For det er nettopp politiske resultater Høyre oppnådde.

Høyre ville ikke være med på et dvaskt forlik som ikke tar innover seg realitetene, innebærer synlige forandringer, og faktisk skaper en bedre situasjon for dem det gjelder. Resultatet av Høyres standhaftighet er at forliket er flyttet mange hakk i riktig retning.

Takkekort

Nå gjenstår det en viktig debatt om bestandsmålene for ulv. Hedmark Høyre vil jobbe videre for at forvaltningen tar innover seg det faktum at den såkalte ”norske ulven” er en del av en ikke-utrydningstruet russisk stamme. Det endrer utgangspunktet for politikken diametralt.  Situasjonen i dag er at regjeringspartiene har fått valget mellom å legge til rette for en robust næringsutvikling og god livskvalitet i distriktene, og å ta imot en ikke-utrydningstruet russisk ulv i Norge. De rødgrønne har til nå valgt russisk ulv.

Hvis Senterpartiet nå velger å jobbe sammen med Høyre om dette viktige området, er jeg sikker på at vi kan oppnå gode resultater også her. I mellomtiden kan takkekortet og blomsterbuketten fra Senterpartiet adresseres ”Hedmark Høyre, v/Gunnar Gundersen, Ringveien 26, 2815 Gjøvik”

Read Full Post »

Diktaturets første steg: kontroll over pressen

RCTV: før Venezuelas største TV-stasjon og arbeidsplassen til mellom 3500 og 4000 mennesker. Nå: stengt av president Hugo Chavez.

Jeg møter Hernan M. Porras G. som er «Image & Communications VP» i RCTV, og får historien om hvordan dette enorme kontorlokalet gikk fra å være Venezuelas aller største TV-stasjon og arbeidsplassen til flere tusen mennesker til å bli et nesten tomt kontorbygg.

Det første forsøket på å stenge RCTV fant sted i 2007. RCTV ble først bekyldt for å være involvert i kuppet mot Chavez 2002, og tatt av sendingsfrekvensen. Beskyldningene er ikke bevist og de er heller aldri blitt dømt for noe som helst. Regjeringen erklærte simpelthen i stedet at kringkastingskontrakten deres var utgått

RCTVs kontrakt utgikk ikke før i 2012, men regjeringen hevdet at de trengte frekvensen til en annen TV-kanal i «offentlig tjeneste». (En ganske ironisk påstand ettersom RCTV var en av de mest sette TV-kanalene i landet.)

Det er to åpenbare løgner i denne påstanden forklarer Porras:

– For det første hadde regjeringen allerede offentlige TV-kanaler-

– Og for det andre var det mange ledige frekvenser, og derav ikke noe behov for å okkupere RCTVs frekvens.

Det er ikke vanskelig å se at årsaken til stengningen var at regjeringen ikke likte kanalens innhold, sier Porras.

Men RCTV lot seg ikke stoppe av det første forsøket på å stenge kanalen, de fortsatte i stedet å sende over privat kabel-TV. Noe som skulle bli en voldsom suksess. RCTV ble tatt av den offentlige frekvensen 1. mai 2007, og begynte å sende over privat kabelnett 1. juni samme år. Resultatet var at folk umiddelbart begynte å kjøpe tilgang til kabelnettet, samtidig som seertallene på de offentlige kanalene begynte å dale. I løpet av en måned (!) etablerte RCTV seg som den aller mest sette TV-kanalen i hele Venezuela, med 6 ganger så mange seere som kanal nummer 2.

– RCTVs suksess på kabelnettet var noe Chavez ikke hadde ventet seg, forteller Porras. De begynte derfor å lage nye regler og komme med nye beskyldninger som skulle lede frem til den andre stengningen.

(Ensomme kontorlokaler i det som tidligere var en livlig og fullpakket arbeidsplass)

For å forstå denne prosessen er det viktig å vite litt om hvordan mediene fungerer i Venezuela:

I Venezuela er alle nasjonale TV-kanaler registrert som såkalte PNA-kanaler. Detter er kanaler som har mer enn 70% nasjonale nyheter. RCTV var på dette tidspunktet registrert som en PNA-kanal.

For å gjøre det vanskeligere for RCTV, laget regjeringen en ny lov for alle PNA-kanaler som nektet dem å sende reklame mer enn hver time. For RCTV, som sendte reklame mye oftere enn dette, betød dette en dramatisk reduksjon av deres inntektsgrunnlag. RCTV omgjorde følgelig programmet sitt, for å kunne bli registrert som en internasjonal kanal.

All telekommunikasjon i Venezuela er regulert av Conatel – et offentlig direktorat underlagt departementet for informasjon. RCTV gikk til Conatel og viste til sitt nye program for å få status som internasjonal kanal. For å bli en internasjonal kanal kan man bare ha en viss andel nasjonale nyheter.

(Nok et tomt kontorlokale)

Etter RCTVs søknad ble dermed reglene for dette på nytt endret. Det ble laget en ny lov med tilbakevirkende kraft som stadfestet at de siste 3 månedene måtte regnes med for å avgjøre kanalens status.  En lov med tilbakevirkende kraft ble altså spesialdesignet for RCTV.

Til slutt ga regjeringen ordre til den private kabeloperatøren om at RCTV skulle tvinges av kabelnettet. For å sikre at denne stengningen ble langvarig, konfiskerte regjeringen like så godt alt utstyret i samme slengen.

RCTV ble stengt på en søndag. Fredagen etter ga høyesterett beskjed om at militæret skulle inndra RCTVs utstyr, i et «lån» til en ny kanal regjeringen hadde opprettet.

RCTV har ikke fått utstyret tilbake og har ikke blitt betalt en krone.

RCTV ga fortsatt ikke helt opp, og har siden da fortsatt å sende et nyhetsprogram via en Colombiansk TV-frekvens. Inntil nylig.

– For ca 2 uker siden, forteller Porres, sendte regjeringen nok en ordre om at alle colombianske TV programmer skulle tas av kabelnettet.

Regjeringen har altså:

– Tvunget RCTV fra alle offentlige nettverk

– Beordret kabeloperatørene om å nekte dem å sende via kabel

– Stjålet utstyret deres

– Og nå blokkert alle mulige sendinger fra utlandet

Dette skjer samtidig som Chavez-supportere i Manifest påstår at mediene i Venezuela kun er underlagt like strenge regler som TV2 i Norge. Jeg tror vi kan konkludere med at dette er en rimelig virkelighetsfjern beskrivelse.

Read Full Post »

Politikken i fokus

Svarer Carsten Bleness om nominasjonen i Stange Høyre, i HA i dag. Her er kronikken for dere som ikke leser HA:

Hvis sjefredaktøren i HA mener at min politiske CV er den viktigste politiske debatten før kommunevalget i Stange, så lover det dårlig for HAs politiske dekning.

Lørdag 4. juni skriver sjefredaktør i HA, Carsten Bleness, om den nasjonale kampen om Hamar og Hedmarken. I kommentaren kritiserer han bl.a. Stange Høyres satsing på undertegnedes alder som ordførerkandidat. For å ta det minst viktige først: Jeg tror at sjefredaktøren burde slå opp ordet ”bramfritt”. Når Bleness skriver at jeg ”bramfritt” sikter mot ordførerjobben, tenker han kanskje på begrepet ”brask og bram”, ordet bram betyr imidlertid støy, så definisjonen av ”bramfritt” stillfarende, beskjeden, osv.

Jeg tror nok ikke det var stillfarende Bleness mente å kalle meg, men det tror jeg for så vidt ikke at så mange vil oppfatte meg som heller. Jeg har imidlertid et svært ydmykt forhold til det å være nominert til ordførerkandidat i en alder av snart 23 år, og nettopp derfor er jeg glad for at det på listen under meg er mange kandidater med solid lokalpolitisk erfaring og lang livserfaring.

Ung alder – lang politisk bakgrunn

Å bli nominert til ordførerkandidat i ung alder er en enorm tillit, men det er også et ønske om et politisk fokus, og mer politisk debatt i Stange. Det vet jeg at jeg kan bidra med, og det tror jeg også at HA vet ettersom jeg har bombardert dem med kronikker og leserinnlegg siden 2005.

For selv om jeg er ung, har jeg etter hvert ganske lang erfaring i politikken. Jeg har ikke 6 år bak meg i Unge Høyre som eneste politiske bakgrunn slik Bleness skriver, men har vært aktiv i Stange Høyre like lenge og møtt som 1. vara til planutvalget mange ganger. Jeg har sittet i arbeidsutvalget i Hedmark Høyre og vært aktiv i fylkesorganisasjonen i en årrekke. I tillegg har jeg arbeidserfaring fra både Høyres Hovedorganisasjon og Høyres stortingsgruppe.

Jeg minner også om at fungerende ordfører i Løten fra SV ikke er mange mnd eldre enn meg, og kun var 19 år da hun ble varaordfører.

Politikk i fokus

Høyre går til valg med en liste kandidater med folk i alle aldre, fra alle deler av kommunen, og ulik erfaring fra politikken og arbeidslivet. Felles for alle er at vi mener at Stange trenger mer Høyre-politikk, og det er derfor jeg har sagt ja til å toppe listen.

Høyre ønsker en omsorgspolitikk med kvalitet i sentrum. Det betyr at vi ønsker å slippe alle alternativer til, både private og offentlige, i arbeidet med å skape mest mulig kvalitet i omsorgen. Vi tror valgfrihet er en nøkkel til god omsorg. Det betyr både at kommunen må velge mellom flere leverandører og at hver enkelt bruker skal få velge. Å satse blindt på én leverandør er en svært dårlig oppskrift på å sikre god kvalitet.

Videre ønsker Høyre en skolepolitikk med tilpasset opplæring i sentrum. Vi ønsker en skole som er tilpasset hver enkelt elev og ikke en gjennomsnittselev som ikke finnes. Det betyr at elever skal få velge mer nivåtilpasset undervisning slik at alle skal få noe å strekke seg etter. Samtidig ønsker vi en skole som stiller mer krav til både elever og lærere. Erfaringene fra den Høyre-styrte Oslo-skolen er at elevene både lærer mest og trives best. Vi tror elever trives best når de lærer og utvikler seg.

Et enklere samfunn

Høyre ønsker et enklere samfunn både for innbyggere næringsliv. Derfor vil vi bl.a. gradvis redusere og fjerne eiendomsskatten, både for næringseiendom og privatboliger, uten at det skal gå utover tjenestetilbudet. Erfaringene fra bl.a. Gran kommune viser at dette er fullt mulig.

Å fjerne eiendomsskatten er viktig både for næringsgrunnlaget og for tryggheten knyttet til eget hjem. Samtidig handler skattepolitikken om valgfrihet. Det kan ikke være slik at løsningen når kommunen trenger mer penger alltid er å grave dypere i folks lommebøker. Politikk handler om å prioritere. Det må folk gjøre hele tiden. Innbyggerne har ingen kilde de bare kan hente mer penger fra når det begynner å skrante. Nettopp derfor handler folks privatøkonomi også om valgfrihet.

Dette er ikke minst sentralt også i velferdsdebatten. Velferd handler ikke bare om offentlige ordninger. En minst like viktig velferd er muligheten til å gjøre de valgene hver enkelt mener er best for seg selv, sine barn og sin familie. Å kreve mer og mer skatt av innbyggerne betyr at innbyggerne får bestemme mindre over sitt eget liv – det er Høyre mot.

Oppfordring

Stange Høyre har ikke stilt noe ultimatum i ordførerdebatten. Vårt mål er et politisk skifte, og hvis utfallet blir slik som målingene indikerer betyr det selvfølgelig at Høyre vil kreve gjennomslag for en del politiske saker. Høyre i Stange ønsker å være en konstruktiv samarbeidspartner og kommer ikke til å stille noe ultimatum om posisjoner før valgresultatene er fremlagt. Men en stemme til Høyre vil være en stemme til mer Høyre-politikk.

Derfor håper jeg at HA vil sette de politiske sakene i fokus fremover. Jeg har ingen planer om noen ”bramfri” valgkamp, men hvis Bleness og HA har flere spørsmål om hva Stange Høyre mener så har de herved en åpen lunsjinvitasjon der skal få stille så mange spørsmål de vil.

Read Full Post »

Verdens verste fengsle

Som dere har fått med dere har jeg, etter mye skriverier om Venezuela, nylig fått muligheten til å reise til Caracas. Her følger en ny oppdatering.

Ute på gatene i Caracas møter jeg en gruppe med demonstranter utenfor et Venezuelansk fengsel. Det er forøvrig protester, ca 15 hver eneste dag blir jeg fortalt.

Dette virker som en mindre organisert protest men det gjør den ikke mindre alvorlig. Utenfor fengselet har det samlet seg en gruppe med folk, det virker kaotisk, og det stinker i området rundt. På veien bort tråkker jeg nesten på en halvråtten fugl som ligger midt i veien omsvermet av fluer.

Demonstrantene utenfor fengselet demonstrerer mot menneskerettighetsbrudd inne innenfor. Samtidig demonstrerer fangene inne i fengselet, og demonstrantene – som stort sett er innsattes familienmedlemmer nektes sin lovfestede rett til å besøke familien sin innenfor. De har vært voldelige sammenstøt, og myndighetene vil ikke at vi skal hva som skjer der inne, forteller de.

De forteller at de innsatte ikke har rene sengetøy, de har ikke senger en gang, men må sove på gulvet og i telt. I tillegg blir ikke maten de får servert inspisert av noen, og de innsatte blir syke av den.

De sier at de de ble nektet adkoms da de innsatte innenfor begynte å demonstrere mot menneskerettighetsbrudd inne i fengselet. De innsatte har ikke rent sengetøy, de har ikke senger en gang, men må sove på gulvet og i telt. Samtidig er ikke helsemessig sjekket, og de innsatte blir syke av den. Det er heller ingen klassifisering av fanger forteller de, så folk som sitter inne for småforbrytelser kan sone sammen med de verste forbryterne. De får heller ingen form for skolegang, arbeidstrening, eller noenting. De lever i kummerlige forhold og har ingenting å gjøre. Det virker i det hele tatt som en uutholdelig situasjon det er vanskelig å forestille seg.

Demonstrantene forteller at de ganske nylig har blitt angrepet med shock-pistoler av politiet. Det kan forklare noe av den kaotiske stemningen utenfor. Senere på dagen møter jeg Carlos Nieta Palma, som er direktør for menneskerettighetsorganisasjonen «Window to Freedom» som dokumenterer overgrep i Venezuelanske fengsle.

Fengslene i Venezuela er de aller verste i Sør-Amerika, og Sør-Amerika har generelt noen av de verste fengslene i verden.

Jeg spør om han kan identifisere det han mener er hovedproblemene:

1) Fengslene er overbefolkede

Infrastrukturen for fengsle i Venezuela er tilsvarende et antall på 14.000 innsatte, forteller Palma, men til sammen er det over 50.000 mennesker i fengsel. Det er 300% mer enn det egentlig er plass til.

Jeg skyter inn et spørsmål, fordi jeg kommer på artikler jeg har lest om den kjente fengselsaktivisten Humberto Prado som har vært utsatt for overgrep og forfølgelse for sitt arbeid for innsattes rettigheter, og lurer på hvorfor det er kontroversielt å arbeide for dette. Burde ikke dette være noe alle er interessert i å forbedre?

– Regjeringen er ikke interessert i at det skal bli avslørt hvor elendige forholdene i fengslene er, sier Palma. De vil ikke tape ansikt internasjonalt. Det hele handler om en image greie. Det er direkte tragisk.

Han fortsetter:

2) Mangelende rettsikkerhet

De fleste fanger er fortsatt «on trial», og har ikke fått en dom. Grunnloven i Venezuela slår tydelig fast at det ikke er lov å holde noen fengslet i mer enn 2 år, uten at de får en dom, men denne loven overskrides til stadighet.

3) Manglende tiltak

Fangene har absolutt ingenting å gjøre. Ingen skolering. Ingen arbeidstrening. Regjeringen har et musikprogram, men det er bare i 3 fengsle og omfatter ca 1200 fanger. De resterende nesten 40.000 har ingenting å gjøre. Konsekvensen er at fengslene i stedet blir en eneste stor mafiavirksomhet. Hvilket leder til problem 4:

4) Kriminalitet

Kriminaliteen inne i fengslene er overveldende. Fangene kontrollerer mafiaen, de har tunge våpen og dop innenfor fengselsmurene. Vi har funnet håndgranater og maskingevær som brukes i gjengkamper, inne i fengslene, for å erobre territorier og makt.

Det skjer flere mord inne i fengslene i Venezuela, enn i hele Latin-Amerika – sammenlagt (!).

5) Fangene er ikke klassifisert.

Hvem som helst kan havne med hvem som helst. Småkriminelle soner sammen med de verste drapsmennene.

6) Statlig korrupsjon

Offentlige tjenestemenn deltar i korrupsjonen. Vi snakker vakter, statsadvokater, og offentlige tjenstemenn som aksepterer bestikkelser og lar utviklingen eskalere. Samtidig er fengslene i Venezula statlig styrt. Justisdepartementet administrerer og nasjonalgarden står for sikkerheten. Fengslene kontrolleres og administreres av staten samtidig som regjeringen – landets øverste politiske organ – er en del av korrupsjonen. Det er en håpløs situasjon. De som egentlig skal løse problem, er de samme som skaper problemet, og ingen ønsker å gjøre noe med det. Tvert i mot.

Jeg spør hva Palma mener må gjøres. Han er rask med å liste tydelig og punktlig opp:

– Vi trenger for det første en stab som operer etisk.

– Vi må ta kontroll over korrupsjonen i regjeringen.

– Vi trenger mer lokal kontroll over fengslene. Slik at det er kommunene, og fengselsdirektøren som har det daglige ansvaret.

– Ikke minst trenger vi en stab som er trent i å administrere fengsle, og ikke militære som ikke har den fjerneste kunnskap om eller trening på problemstillingene inne i et fengsel.

Read Full Post »