Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘KrF’

KrFs nåværende strategi, for å skille seg ut på borgerlig side, er tilsynelatende å gå inn for illiberal rødgrønn politikk som er uspiselig for alle de andre borgerlige partiene. Da burde konklusjonen andre veien være ganske grei.

Jeg er en varm tilhenger av borgerlig samarbeid, gjerne også med KrF, men det er fordi jeg ønsker meg mer borgerlig politikk. En politikk som gir mer frihet til hvert enkelt individ, en politikk som moraliserer mindre over enkeltmennesker og familiers valg, en politikk der staten griper mindre inn i folks hverdag, en politikk som anerkjenner at folk er forskjellige. Jeg er i det hele tatt tilhenger av en regjering som ser at det må være grenser for politikk.

Dessverre ser det, på nåværende tidspunkt, ikke ut som KrF vil spille noe annet enn en svært negativ rolle for et slikt prosjekt.

Det er mange saker der jeg mener at KrF kunne spilt en viktig rolle i en borgerlig regjering:

  •  En tydeligere familiepolitikk, som gir mer valgfrihet til familiene
  •  En styrking av stillingen til frivillige lag og foreninger
  •  De kunne også, selv om jeg ville vært uenig på en del punkter her, styrket Venstres stilling i miljøpolitikken og asylpolitikken.

I stedet bruker nå partiet all sin tid på å fronte rødgrønn regulerings og skattepolitikk. Det toppet seg i dag med forsiden på Klassekampen, der KrF går inn for mer skatt enn de rødgrønne. Det burde blinke kraftig i en del varsellamper i borgerlige kontorer på Stortinget, når en potensiell borgerlig regjeringsfelle fronter en skattepolitikk som ville plassert dem til venstre i en rødgrønn regjering.

KrFs gjennomgående profil synes å være at de vil kaste penger på alle gode tiltak. KrF har riktignok aldri vært noen stor tilhenger av skattekutt, men sammen med bl.a. Høyre har man tidligere jobbet seg frem til et kompromiss. Forskjellen nå er at KrF har blitt en forkjemper for netto skatteøkning. Dette kommer på toppen av en rekke andre illiberale forslag de har kommet med den siste tiden.

KrF har fra før av frontet en enda mer rigid skjenkepolitikk som en viktig gjennomslagssak. Det er heller ikke lenger siden de manet til ny omkamp om homofiles rett til å adoptere. At foreldreløse barn nå kan få to kjærlige foreldre av samme kjønn er visst så avskrekkende for KrF at de foretrekker at barna blir på barnehjemmet, eller sulter. Dette er visst KrFs måte å definere nestekjærlighet. Håbrekke argumenterte for at det var viktig å sette ”ungene i sentrum”. Ja, det skal han i det minste ha. Ungene er i sentrum for denne kyniske og usosiale kristendogmatiske politikken.

I tillegg avviste KrF nylig forslaget fra bl.a. Høyre og Frp om å fjerne begrensningene på søndagsåpne butikker. Det var visst viktig for KrF å bevare den utskjelte Brustad-bua. Det står vel noe i bibelen om at man skal holde hviledagen hellig, og dette er åpenbart viktigere for KrF enn å la f.eks. unge mennesker som kunne tenke seg å bruke helgen på å tjene noen ekstra kroner få muligheten til å jobbe i butikk på en søndag. Nei, tenke seg til, vi kunne jo fått et mer fleksibelt og åpent samfunn, både for forbrukerne og arbeidstakere, men åpenhet og fleksibilitet har aldri vært godord i KrF.

Forhandlingskortene KrF bringer med seg inn i en borgerlig regjering er nå:

  •  Strengere skjenkepolitikk
  •  Diskriminering av homofile
  •  Være en brems for utviklingen av et mer åpent og fleksibelt samfunn
  •  Mer skatt som skal brukes til mer offentlige utgifter

Hva er poenget med å delta i en borgerlig regjering dersom man har det samme synet på fellesskap som AP og SV, og de samme grepene for samfunnsutviklingen, med mer regulering, skattlegging og offentlig bruk av penger som de eneste virkemidlene? Hva er poenget med å delta i en borgerlig regjering, hvis man egentlig bare ønsker å kjempe for mer sosialisme?

KrFs tidligere nestleder, Inger-Lise Hansen, foreslo å omdøpe partiet til Kristendemokratene. Kristensosialistene ville antakelig vært et bedre navn.

Advertisements

Read Full Post »

Det eneste problemet med Stortingets vedtak om å avvikle sivil verneplikt er at det ikke går langt nok.

I forslaget fra regjeringen, åpnes det nemlig for at sivil verneplikt kan gjeninnføres. Det bør avvikles en gang for alle. Punktum. Ellers er jeg hjertelig enig med regjeringen og argumentasjonen til justisminister Grete Faremo (Ap) for en gangs skyld.

Jeg er derimot mindre imponert over KrF.

KrFs justispolitiske talsmann, Kjell Ingolf Ropstad, raser mot vedtaket, og mener dette kan være «et av de siste stegene mot å fjerne hele verneplikten». Han vil i stedet at, ikke bare pasifister, men absolutt alle det ikke er plass til i militæret, skal bli sendt til siviltjenesten – eller bare mennene da. Utspillet er tullete på så mange måter at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne.

Debatten om verneplikten i seg selv er interessant. Selv tenderer jeg mot å være svært enig med Sverre Diesens tanker, og er villig til å diskutere en avskaffing av verneplikten som sådan. Det er imidlertid en helt annen debatt. For det er en enorm forskjell på verneplikt og sivil verneplikt.

Verneplikten i seg selv handler om at alle borgere i staten Norge har en plikt til å delta i forsvaret av landet sitt. (Også i land som ikke har verneplikt, i f.eks. USA, har man et system som plikter borgere å registrere seg så de kan bli innkalt til pliktig tjeneste i en nødsituasjon). Verneplikt handler altså, i ytterste konsekvens, om å forsvare staten Norges eksistens.

Sivil verneplikt derimot innebærer at personer som søker om å slippe militær tjeneste fordi de f.eks. har en grunnfestet pasifistisk holdning, automatisk blir overført til siviltjeneste på en fritidsklubb, barnehage eller sykehus for luselønn. Det bør ikke være spesielt vanskelig å se den prinsipielle forskjellen på tvungen deltakelse i forsvaret av landet sitt, og tvungen arbeidstjeneste på en fritidsklubb.

Det er selvfølgelig flott hvis unge mennesker vil bruke ett år på å jobbe i barnehage eller sykehjem, men i et liberalt demokrati bør det være fordi de har lyst til å jobbe der, og med en normal arbeidskontrakt med normal lønn, ikke tvangsarbeid for småpenger.

Jeg har også vanskelig for å se den samfunnsøkonomiske gevinsten ved å sende titusener av umotiverte ungdommer til tvangsarbeid i en jobb de ikke hadde lyst på, fremfor at de bruker tiden til å studere noe de er interessert i, og som de vil få bruk for i arbeidslivet senere.

Det er også flere områder ved KrFs prinsipielle argumentasjon i denne saken:

– I KrF er vi varme tilhengere av den generelle verneplikten. I det minste for menn. Jeg mener at alle menn skal tjene landet sitt, både for samfunnet sin – og for deres egen del. Istedenfor å rasere siviltjenesten, så burde vi gjøre omfattende endringer i den. Vi må heller utvide» – sier Ropstad.

Å tjene landet sitt var visst bare viktig for KrF hvis det er snakk om menn. Det er visst ikke så prinsipielt viktig når det er kvinner. Hadde de vært litt konsekvente ville de i det minste fulgt opp med å foreslå denne tvungne tjenesten for alle. Ellers så kan jo Ropstad forklare hvorfor han mener at det kun er menn som egner seg til å jobbe på fritidsklubb…

Read Full Post »

Jeg ble rimelig forskrekket da jeg leste Lars Rises utspill i Klassekampen i går. Rise som lenge var ansiktet utad for KrFs utenrikspolitikk mener at Frankrikes inngripen på Elfenbenskysten er et utslag av Frank imperialisme.

Jeg lurer på hva som er grunnlaget for Rises uttalelser, og om dette på noen måte er representativt for KrFs politikk. I så fall er det ganske hårreisende.

Laurent Gagbo har nektet å gi fra seg makten etter valgnederlaget mot Alassane Outtara i november i fjor. Det er, slik jeg har forstått det, unison enighet i verdenssamfunnet om at Outtara er den rettmessig valgte presidenten på Elfenbenskysten. Både Den Afrikanske Union, FNs sikkerhetsråd, EU (særlig Frankrike) og USA har vært klokkeklare på at Outtara er rettmessig valgt.

Laurent Gbagbos parti , Ivorian Popular Front, var også medlem av Sosialistinternasjonalen, før de ble eksludert i år.

Likevel mener altså KrFs Lars Rise at så ikke er tilfelle.

”Også Norge gjorde feil ved å anerkjenne Outtara” skriver Rise.

Han mener altså at både Den Afrikanske Union, FNs sikkerhetsråd, EU og USA tar feil her. Og det er det lov å mene, men begrunnelsen hans gjør det desto verre. For han argumenterer ikke ett eneste sted for noen tvil rundt Outtaras valgnederlag. I stedet koker Rise sammen en slags konspirasjonsteori om at dette er et utslag av fransk imperialisme, og at Erik Solheim skal ha støttet Outtara for å gi han moralsk ryggdekning for krigføringen som nå pågår.

Dette er ganske grove beskyldninger, og begrunnelsen han gir er at Outtara har jobbet over 20 år i Det internasjonale pengefondet og er en nær venn av Frankrike. Det er tilfelle, men han er jo likevel rettmessig valgt av folket. Skulle det å være en alliert av et annet land gjøre deg uskikket til å være president? Argumentet gir ingen mening.

Dersom Rise mener at Laurent Gbagbo er den rettmessig valgte presidenten så må han jo begrunne det ved å stille kritiske spørsmål til gjennomføringen av valget. Det er jo ikke noe nytt at ulike presidentkandidater har ulike utenrikspolitiske preferanser, men det er jo noe av det folket skal ta stilling til når de går til valg.

Klassekampen nevner at Rise har møtt Gbagbo flere ganger, og har hatt kontakt med kretsen rundt ham siden. Er det sånn at Rise har noen argumenter, eller er dette simpelthen føleri, fordi han har vært på et par turer for mye?

Det er heller ikke så rart at nettopp Frankrike griper inn. Frankrike og Elfenbenskysten har hatt et forsvarssamarbeid siden 1961, der Frankrike garanterer for Elfenbenskystens sikkerhet mot å få stasjonere tropper der. Franske styrker har siden vært sentrale i landet, etter at det brøt ut borgerkrig i 2002 og Frankrike satte inn 4.000 tropper (opprinnelig for å beskytte franske borgere i landet), og siden våpenhvilen i 2003 har det vært 9.000 FN-soldater i landet.

Når Lars Rise agerer mot en FN-støttet inngripen fra Frankrike, et demokratisk vestlig land – som har forpliktet seg til å beskytte landet, mot en president som nekter å gå av etter å ha tapt et valg, forventer jeg litt bedre argumenter.

Hva er KrFs holdning til dette?

Read Full Post »

Det er ett parti som stadig overrasker seg med sine politiske prioriteringssaker. KrF varsler nå full kamp mot EUs nei til fortsatt reklameforbud for alkohol i Norge.

– «Reklameforbudet er en helt sentral del av norsk alkoholpolitikk», argumenter påtroppende KrF-leder Knut Arild Hareide.

Ja, det er naturligvis sant, men det er ikke et veldig godt argument for å beholde forbudet. Forbud mot homofili var også en sentral del av norsk familiepolitikk. Men vent… ja stemmer det, KrF var jo mot å oppheve dette forbudet også.

Jeg er egentlig interessert i å høre KrFs praktiske argumenter, for det er  ikke påvist noen systematisk sammenheng mellom mengden alkoholkonsum og reklame. Det varierer fra land til land. Det som alkoholreklame derimot ganske effektivt påvirker, som med alt annet av reklame, er valg av produkt.

Det er ikke slik at jeg hvis jeg skulle på butikken og kjøpe en 6-pack med Tuborg, men ser en bra reklame for Frydenlund på veien, ender opp meg å kjøpe dobbelt så mye som jeg egentlig hadde tenkt å kjøpe fordi jeg MÅ ha Frydenlund i tillegg. Nei, da bytter jeg ut Tuborg med Frydenlund. På samme måte som med klær eller mat. Man spiser ikke dobbelt så mye eller kjøper dobbelt så mye klær pga av en effektiv reklame, men man kjøper noe annet enn man ellers ville gjort.

Det ironiske her er at KrF faktisk gjør seg til ufrivillig forsvarer av flatfylla. Med et fortsatt reklameforbud for alkohol, blir det null fokus på kvalitet, smak, merkevarebygging, osv… Da fortsetter fokuset på mest mulig pils for minst mulig kroner.

Eller kanskje det bare er bedehusmiljøene, som er skrekkslagne for å bli avbrutt med en slik reklame i pausen på Home and Away:

Spøk til side. For det bringer meg egentlig over på det siste poenget. Vi er allerede utsatt for så mye både direkte og indirekte alkoholreklame at det er vanskelig å se for seg at reklame skulle bety noe for konsumet.

Gjennom blogger, facebook og andre sosiale medier kan man spre så mye reklame man vil. De fleste unge i dag er på utenlandske websider hver eneste dag der man ofte treffer på alkoholreklame, og for ikke å si alle TV-seriene som bedriver solid produktplassering av alkoholvarer.

Skal man følge dette fullt ut, så burde man jo da egentlig forby sendinger av serier som Mad Men på norske TV-kanaler.

Read Full Post »

KrF vil bruke forbud for å oppnå valgfrihet. Det er omtrent like logisk som gammelkommunistene som ville bruke diktatur for å oppnå frigjøring.

KrF vil forby barnehager å ha åpent døgnet rundt. Det handler visst om barnas rettigheter. KrF er bekymret for at barna skal få for lite tid med familien. Det er jeg også. Jeg er heller ikke veldig fan av for mye tid i barnehage. Selv om jeg tror det er sunt å sosialisere seg med andre barn, tror jeg det er enda viktigere å ha trygge stabile rammer i hjemmet når man vokser opp. Forskjellen på meg og KrF er at jeg ikke vil forby alt jeg ikke liker. Det finnes helt klart et rom for at døgnåpne barnehager misbrukes, men jeg tviler på at det gjelder de fleste.

Døgnåpne barnehager er et behov som vil gjøre seg stadig mer gjeldende, fordi samfunnet vårt blir mer mangfoldig. Det er ikke lenger slik at alle jobber fra 9 – 4. Døgnåpne barnehager betyr ikke at ett barn skal være i barnehagen 24/7. Det betyr at foreldre som f.eks. jobber nattevakt kan ha barna i barnehagen om kvelden, og heller tilbringe tid med barna om dagen. Noen foreldre har jobber hvor de reiser mye. Da kan det også være praktisk å ha barna noen dager i barnehagen mens man er borte. Nå ville jeg selv antakelig valgt dagmamma fremfor barnehage i dette tilfellet. Og hvis det nå er noen foreldre som velger å ha barna i barnehagen 24/7, 7 dager i uken, så burde de kanskje ikke ha forsørgeransvar for de barna i det hele tatt.

Men la oss se litt på KrFs argumentasjon for å beholde kontantstøtten:

«KrF garanterer at kampen for småbarnsfamiliens valgfrihet generelt og kontantstøtten spesielt vil være en av de viktigste sakene i den kommende stortingsvalgkampen», sier KrF-leder Dagfinn Høybråten.

Nå er det nettopp småbarnsfamilienes generelle valgfrihet KrF vil forby? Denne valgfriheten gjaldt altså bare når småbarnsfamiliene velger det KrF mener de skulle velge.

Da regjeringen gikk ut i Dagsavisen foran sist stortingsvalg og vil fjerne kontantstøtten fra og med 2010, reagerte KrF slik:

”Dette er overformynderi i særklasse. Regjeringen vil straffe dem som velger løsninger de ikke liker. KrF velger å stole på foreldrene og deres evne til å treffe fornuftige og gode valg for sin egen familie

Hva mener da Høybråten at dette er? Er Høybråten enig med KrFs familiepolitiske talsmann i denne saken? For i så fall er han jo nettopp for både overformynderi og straff til dem som velger løsninger de ikke liker. Han mener visst ikke at familiene treffer så gode valg likevel, uten retningslinjer fra KrF.

Jeg er selv for kontantstøtten, og deler Høybråtens argumentasjon for den. Forskjellen på meg og Høybråten er at jeg også lar denne argumentasjonen være gjeldende når noen velger noe annet enn jeg ville valgt.

Dette utspillet føyer seg egentlig inn i rekken av KrFs dobbeltmoralisme, og det verste er at de ikke skjønner det selv.

  • KrF er veldig for menneskeverd og nestekjærlighet, bare det ikke gjelder homofile.
  • KrF er også veldig for mangfold og pluralisme så lenge det er innenfor et kristent grunnsyn.
  • KrF er veldig for friheten til å kle seg som man vil, men bare så lenge man kler seg som en bedehuskvinne fra vestlandet eller bruker hijab.
  • Og KrF er veldig for familienes valgfrihet, så lenge de velger innefor de valgene KrF har bestemt.

«Etter vinteren Spirer det lyse hodet Frimodig på nytt», skriver Inger Lise Hansen i ett av sine selvterapautiske dikt. Det tror jeg hun har helt rett i, nå som hun endelig er frigjort fra KrF.

Det er ikke veldig mye frimodig som spirer der.

Read Full Post »

KrF vil måle folks lykke, og ønsker seg en slags «Brutto Nasjonal Livskvaliteten», en lykkeversjon av BNP. Det er en skummel illiberal idé.

«Vi trenger et større samsvar mellom politikken og det som gjør oss lykkelige», sier KrFs avtroppende leder Dagfinn Høybråten. Dette er en skummel tankegang som avdekker lite liberale ryggmargsreflekser. Slik sett er det kanskje ikke et veldig overraskende utspill fra mørkemannspartiet, men det er likevel skremmende at ikke flere i et parti godt plantet på borgerlig side (selv om Knut Arild Hareide er av en annen oppfatning) reagerer på implikasjonene av et slikt forslag. (Det er riktignok noen hederlige unntak i KrFU i denne tråden).

Det er ikke nødvendigvis noe galt i å forsøke å måle lykke i seg selv. Problemet er at dette ønskes brukt som et politisk styringsverktøy. Det skal altså være politikernes oppgave å gjøre meg lykkelig. Her kan man riktignok si at Høybråten har WHOs definisjon av helse på sin side, men det gjør ikke forslaget bedre.

WHOs definisjon av helse fra 1948: ”Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter.” er fortsatt gjeldende. Basert på disse kriteriene er det vel omtrent ikke ett eneste menneske i verden som oppfyller kravene for å være «frisk». Inge Lønning har ganske treffende beskrevet det som «et for alle drømmer om det gode liv», i kronikken «Helse – utopi og mareritt».

KrFs forslag er et skremmende skritt inn i utopienes verden. Hvis man ser litt stort på det så er det en påminnelse om en pervers utstrekning av positiv frihetstenkning, der politikken gjøres ansvarlig for individets fullkomne tilfredshet.

Politikkens rolle burde være å lage et rammeverk der enkeltmennesket har mulighet og trygghet til å ta sine egne valg, og skape det livet man selv tror vil gjøre en lykkelig. Slik sett kunne jo en lykkemåling bli brukt som et argument for mer frihet, og mindre politisk inngripen. Jeg har imidlertid liten tro på det er det Høybråten tenker på:

«Det er ikke først og fremst penger eller ting som gjør folk lykkelige, men heller familie og venner og det å ha jobb(…)Dersom livskvalitet er målet, og livskvalitet i stor grad handler om å være sammen, kan politikken få nye perspektiver», sier Høybråten

At det kan gi nye perspektiver er jeg helt enig i, men det Høybråten ikke ser ut til å forstå er at penger og familie henger sammen. Hvis det virkelig var mer tid, og fokus på familien Høybråten ønsket så kunne han jo begynt med å være for litt mer personskatteletter slik at vanlige folk hadde mer penger å bruke på det nettopp familien mente var best.

Det er imidlertid nesten så man kan se Høybråtens øyne vokse mens han tenker på alle tiltakene han kan kaste penger etter, eller områder de kan regulere. Dette er jo som kjent ingen fjern tankegang for KrF når det gjelder kosthold, røyking, skjenkepolitikk, alkohol, osv…

«Det er viktig å bli minnet om at økonomisk vekst er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv»

«Indeksen skal kunne gi myndighetene kunnskap om hvordan politiske tiltak påvirker innbyggernes livskvalitet, og være en navigator i planleggingen av framtidens samfunn»

Jeg tror Høybråten og jeg har et litt annet syn på planleggingen av fremtidens samfunn. Jeg vil ha et samfunn som fanger opp dem som trenger hjelp og ellers gir folk muligheter til å søke lykken selv. Jeg vil ikke ha et samfunn som griper inn i mitt liv og min valgfrihet og bruker skattepengene mine basert på antakelser om hva som gjør meg lykkelig. Det vil jeg gjerne finne ut selv.

Jeg lurer også på hva som skjer hvis denne lykkemålingen viser at folk blir lykkelige av annet enn KrF politikk. Hva hvis folk f.eks. blir lykkelige av å kunne kjøpe øl etter klokken åtte, eller kjøpe en god whisky uten å måtte betale en formue i spritavgift? Vil KrF da være med på å senke alkoholavgiftene? Neppe.

KrF kunne jo begynt med å anerkjenne homofile pars rett til å kalle seg gift. Man trenger neppe noen undersøkelse for å innse at homofile antakelig blir mer lykkelige i et samfunn som ikke ser på dem som annenrangs borgere.

Da tenker jeg KrF har mer enn nok å henge fingrene i for en stund.

Read Full Post »

(Publisert på Minerva den 11.11.2010)

Onsdagens frokostmøte i regi av Civita skulle klargjøre hva som skiller kristendemokratiet fra andre politiske ideologier, og om det har noen fremtid i Norge. Definisjonsspørsmålet viste seg å være vanskelig nok i seg selv.

Civita hadde invitert både KrFs kronprins Knut Arild Hareide og den frittalende nestlederen, Inger Lise Hansen til frokostmøte på Café Christiania i dag. Sammen med Pål Veiden og Helge Simonnes skulle vi få presentert en mer ideologisk debatt om Kristelig Folkepartis betydning og rolle i norsk politikk. Konklusjonen skulle vise seg å bli mer diffus enn Venstres EU-standpunkt.

Tredje vei
Knut Arild Hareide begynte sin innledning med å fortelle at KrF stod for en tredje vei. De befant seg i den unike posisjonen mellom individ og samfunn. Mente han, i motsetning til SV, som i sitt prinsipprogram skriver at ”samfunnsmessig og individuell handling må gå hånd i hånd”? Var det i motsetning til Venstre som skriver at ”alle mennesker har behov for å høre til i fellesskap, og det er sammen med andre den enkelte kan finne og forme sin egen vei til et godt liv”, eller Høyre som skriver at ”Høyres politikk bygger på et konservativt samfunnssyn og liberale verdier, og Høyre legger derfor til grunn at samfunnet er til for å styrke enkeltmennesket”? Det var ikke godt å vite.

Man kunne sitert flere prinsipprogram og funnet rimelig likelydende setninger, men vi kan vel allerede stadfeste at den unike posisjonen ikke var så unik likevel. Alle etablerte partier i Norge har i ulik grad en ideologisk eller prinsipiell forankring i samspillet mellom enkeltmenneske og samfunn. KrFs standpunkt på dette området var altså ikke mer unikt enn Stortingets.

Verdier
Hareide fortsatte sin ”tydeliggjøring” av kristendemokratiet med å fortelle at KrF setter menneskeverdet i fokus, og begrunnet dette med deres motstand mot dødsstraff og aktiv dødshjelp. Det er meg bekjent ingen partier i Norge som er for dødsstraff. Frp er som eneste parti for aktiv dødshjelp, men også de er det kun i prinsippet. I forbindelse med forrige stortingsprogram var Siv Jensen raskt ute med å påpeke at aktiv dødshjelp ikke kom på tale de neste årene. Heller ikke dette var altså spesielt unikt.

Var det i det hele tatt noe som var unikt med KrF? Joda, her kom det, KrF hadde enkeltmennesket som utgangspunkt, men anerkjente også at mennesket var et fellesskapssøkende vesen. En kunne jo lure på om Hareide leste fra Høyres prinsipprogram der det ettertrykkelig står: ”Mennesket er et sosialt vesen. Uten sterke bånd til andre vil de færreste oppleve lykke eller føle trygghet nok til å ta sine evner i bruk.”

Hareides tredje vei kunne i grunn oppsummeres med: Litt her og litt der, og litt ingen av delene.

Innledningen lignet etter hvert mer på en øvelse i politiske slagord enn noe annet. KrF skulle ta verdiene inn i systemet, og ikke forsvare systemet i seg selv. Mente Hareide at KrF var det eneste partiet med verdier? I så fall ville det vært spennende å høre hva han mener at sosialister, liberalister, liberale, konservative, og så videre, driver med. Poenget er vel nettopp at verdiene definerer hva slags system man vil ha. Det siste ble vi ikke klokere på for KrF sin del, men de er i det minste for verdier. Hareides tredje vei kunne i grunn oppsummeres med: Litt her og litt der, og litt ingen av delene.

Karikatur
Så var det Inger Lise Hansen sin tur. Hansen var noe nærmere å plassere KrF ideologisk. Hun fremholdt viktigheten av fellesskap, men skilte seg fra venstresiden i synet på at fellesskapet er til for oss, ikke motsatt. Hun snakket om grenser for politikk, og særlig engasjert ble hun av å snakke om privat velferd. All velferd skapes ikke i staten. ”Vi kan ikke vedta at noen skal være glade i hverandre, eller at naboen henter posten for oss hvis vi har brukket benet”, sa Hansen. I motsetning til sin kommende leder klarte hun å eksemplifisere KrFs borgerlige tradisjon og ståsted, men når hun skulle forklare KrFs rolle i den borgerlige tradisjonen ble det straks mer diffust.

Hadde dette vært partibingo tror jeg de fleste vill slitt med å plassere retorikken i riktig parti, i hvert fall i riktig borgerlig parti.

Hadde dette vært partibingo tror jeg de fleste vill slitt med å plassere retorikken i riktig parti, i hvert fall i riktig borgerlig parti. Å plassere KrF uten å karikere høyresiden virket umulig. Hansen var egentlig ikke nærmere en borgerlig plassering av KrF enn at de skilte seg fra en individualisme som bare passer til Det Liberale Folkeparti (et parti med noe sånt som 0,0081% av det norske folk i ryggen). Hverken private fellesskap, ideelle aktører eller en frihetsbasert fattigdoms og utviklings politikk er spesielt unikt på borgerlig side.

En mann i salen oppsummerte i grunn KrFs ideologiske øvelse ganske presist. ”Det nytter ikke å drive KrF slik man driver norsk samferdselspolitikk”, sa han. Man klatter litt her, klatter litt der, henger 20 år etter, og evner ikke å peke ut noen skikkelig satsing eller tydelig retning.

Read Full Post »

Older Posts »