Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Religion’ Category

Det har haglet kritikk mot NRKs «Trekant, og i dag ble det klart at Medietilsynet frikjenner programmet. Medietilsynet har faktisk brukt tid på å finne ut om programmet ifølge kringkastingsloven har innhold som kan antas å være skadelig for barn og unge. Slike programmer må nemlig sendes etter klokka 21. Det er jo ganske komisk at man faktisk har en så anspent debatt om seksualitet og ungdom i Norge at man debatterer om et ungdommelig opplysningsprogram om seksualitet kan være skadelig for barn.

Jeg har nettopp sett programmet «Debatten» på NRK der «Trekant» ble diskuteres, og Debatten enda mer enn programmet de diskuterte viser hvor nødvendig denne serien er.

Det som er betryggende er at de i panelet og i salen som representerte helsesøstre og skolevesen i stor grad var positive til programmet. Det tok bort en del av mine fordommer om at mange av disse ofte er gamle dinosaurer i klasserommet som fortsatt snakker om blomster og bier.

Det som virkelig illustrerte nødvendigheten av dette programmet var deltakeren fra «Kristenrussen». Han kunne fortelle at han åpent hadde stått frem som pornoavhengig. Dette hadde vært utrolig tøft for han, men etter samtalegrupper, bønn og nåde fra Gud hadde han klart å befri seg fra denne besettelsen. Man kunne vel knapt fått en bedre illustrasjon av hvor betimelig det er å normalisere dette temaet litt. Når man blir så besatt av normale menneskelige drifter at man må be til høyere makter for å føle seg frigitt slik «synd» må man jo være ganske seksuelt undertrykt i utgangspunktet.

I panelet satt også Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband. Han begynte med å si at han synes programmet pushet alt for mange grenser, men etter et par debattvekslinger var problemet mer at Trekant bare fokuserte på det tekniske, det hadde ikke tatt med alle problemene med sex, det følelsesmessige, osv… osv….

Jeg tror for det første ikke at Espen Ottosen hadde rost programmet noe mer om det hadde tatt med seg alle disse elementene. Han hadde antakelig funnet flere argumenter inntil han fikk det programmet han ønsket seg: et program omnekteskap og reproduksjon. Men ikke minst var argumentet også ganske patetisk i seg selv. Jeg kan egentlig bare sitere min gode venn Sebastian Næss Langaas, som skriver på facebook at:

«kan man ikke snakke om biler uten å snakke om bilulykker? Skal man ikke snakke om mat uten å ta med fedme? Hva med actionfilm uten å snakke med alle ofrene? Nei, det går an å snakke om sex uten å alltid snakke om prevensjon og voldtekt.»

Noen burde kanskje påpeke at de som uttrykte de største problemene med sex i dette panelet var de som ønsket hysje det ned mest mulig. Det burde kanskje gi noen en vekker.

Det var flere i panelet som tok til orde for bedre seksualundervisning i skolen. Isåfall tror jeg paneldeltaker Cecilie Kjernsli ville bidratt mest.

Avslutningsvis oppfordrer jeg alle blogglesere til å bli fan av Trekants facebookpage. Dere kan også la dere underholde av denne parodien fra en gjeng NTNU-studenter.

NB! Kristenrussen er advart. Dette kan fremprovosere gammel avhengighet.

Reklamer

Read Full Post »

Da er Oslo Freedom Forum (OFF) over, og jeg er full av inspirasjon etter å ha truffet så mange spennende mennesker. Det er vanskelig å ikke bli beveget når man vandrer rundt i samme konferansehall som Lech Walesa, Garry Kasparov, Rebiya Kadeer og Lidia Yusupova for å nevne noen, eller sitter til bords med opposisjonspolitikere fra Venezuela og overhører tale fra hertuginnen av York. Engasjement smitter. Særlig vi ungdomspolitikere får jo ofte høre at det er så bra at vi engasjerer oss, og det er jeg jo absolutt enig i. Som regel. For det viktigste er jo tross alt hva man engasjerer seg i – og det er det denne posten skal handle om.

Vi har alle ulike inspirasjonskilder og engasjement for ulike saker og ting som driver oss. Noen står opp hver morgen for å kjempe for grunnleggende menneskerettigheter, noen står opp hver morgen for å arbeide for mer valgfrihet til hvert enkelt menneske, noen står opp hver morgen for å gi pleie til syke mennesker og andre står opp hver morgen for å gjøre en viktig innsats i nærbutikken. Alle gjør de små og store tak som det er ikke er vanskelig å forstå at kan gi mening.

Men det er også noen som står opp hver morgen for å kjempe for helt uforståelige saker. I dag var det særlig en tale på OFF som inspirerte meg; Kasha N. Jacquelines tale med tittelen «Uganda’s Nuremberg Laws».

Kasha er grunnleggeren og direktøren i organisasjonen: Freedom and Roam Uganda (FARUG) – den eneste utelukkende lesbiske, biseksuelle, transseksuelle og interseksuelle organisasjonen i Uganda. Organisasjonen jobber for like rettigheter for alle, og en slutt på diskriminering av mennesker basert på seksuell legning.

En anti-homo lov er på dette tidspunktet i påvente av behandling i parlamentet i Uganda. Loven kriminaliserer homoseksualitet, der strengeste straff er døden, og påbyr samtidig alle borgere å rapportere mistanker om homoseksualitet eller risikere tre år i fengsel. Kasha kunne fortelle om lesbiske jenter som blir oppsøkt og banket opp når de går av bussen på vei hjem fra skolen, og jenter som blir gruppevoldtatt for for å avvenne deres lesbiske legning. Med en blanding av gripende, personlige og ærlige historier, et livlig vesen, og en levende stemme gjorde hun et sterkt inntrykk. Ekstra sjokkerende var det å høre at religiøse grupper i USA faktisk har vært i Uganda for å hjelpe til med utormingen av disse anti-homo lovene. Jeg spør meg selv: hva i all verden er det som driver dem?

Hva er det som får folk til å stå opp om morgenen, og finne inspirasjon i en kamp mot at mennesker av samme kjønn som elsker hverandre, skal få lov til å leve et liv i kjærlighet akkurat som alle andre. Jeg klarer bare ikke å forstå det.

Det er aldri en unnskyldning for menneskerettighetsbrudd, men dette er virkelig noe av det minst forståelige. Hvilken fare utgjør homofile for noe regime? Hva slags maktforhold er det som tilsier at homofile burde undertrykkes? På hvilken måte er det i et grusomt diktaturs interesse (eller et demokratisk vestlig tulleparti som KrF for den saks skyld), amerikanske religiøse aktivisters interesse, eller noe annet land eller organisasjons interesse, å undertrykke mennesker som tiltrekkes av et annet kjønn.

Av og til er det mulig å forstå hvordan grusomme hendelser oppsto selv om de er helt uakseptable. Det er mulig å forstå hvorfor ekstreme nasjonalistiske følelser oppsto i Tyskland etter 1. verdenskrig, selv om det ikke på noen måte forsvarer handlingene i etterkant. Det er også mulig å forstå hvorfor Russland følte behov for å innvadere Georgia, selv om handlingen var forkastelig.

Men både selve handlingene og grunnlaget for ideen om at det er i samfunnets interesse at homofile undertrykkes er virkelig komplett umulig å forstå. Jeg skulle virkelig likt å være inne i hodet på noen av disse ekstreme nut-case kristen-konservative på den religiøse høyresiden i USA i noen timer, for å forstå hva det er de virkelig er så forbannet over.

Hvis de er så imot homofili, så kan de vel bare la være å praktisere det selv?

Selv har jeg store problemer med å fortså at noen velger å være vegetarianer når det finnes så mye bra kjøtt man kan spise, men jeg klarer ikke akkurat å hisse meg opp over mennesker som foretrekker en soyabiff fremfor et blodig stykke entrecote. Like lite som jeg, som heterofil, klarer å bry meg noe særlig om mennesker som finner lykken med en av samme kjønn, eller tvekjønn for den saks skyld.

Så til alle dere intolerante moralister der ute, enten dere er gale sadister i Uganda, eller (ellers) koselige predikanter på vestlandet: «Against Gay Marriage? Then Don’t Get One and Shut the Fuck Up»

Read Full Post »

Som konservativ føler jeg at det er min plikt å gjøre folk oppmerksomme på våre lange tradisjoner og kulturhistorie.

Ved juletider i fjor skrev jeg om juletradisjonenes hedenske opprinnelse, og ja du gjettet riktig: påsken er ikke noe annerledes. Dette er, for å ha avklart det med en gang, IKKE et innlegg mot de som feirer Jesu liv, død og oppstandelse, det må de gjerne gjøre. Det har jeg ingenting imot. For meg er det likegyldig om folk feirer Jesus, Osiris, Mithras, Dionysos eller Attis (historiene deres er omtrent identiske).

Dette er et innlegg mot alle dem som i disse tider forteller meg at jeg uansett feirer en kristen høytid ved å følge våre påsketradisjoner. For det gjør jeg så aldeles ikke. Det faktum at jeg kjøper påskeegg, eller spiser påskelam med familien representerer like lite noe kristent for meg, som det representerer vårgudinnen Ostara for kristne.

Tradisjoner
Som konservativ har jeg stor respekt for tradisjoner og historie, og det er nettopp fordi disse helligdagene våre er et resultat av lange tradisjoner – at de representerer årtusener med kulturhistorie – at jeg også synes det er hyggelig med påsketradisjonene våre. Det finnes ikke en eneste tradisjon i påsken som ikke er en tilpasning av eldgamle hedenske tradisjoner som eksisterte lenge før kristendommen etablerte seg. Det er til og med en rekke kristne organisasjoner som opponerer mot dagens kristne påskefeiring, fordi de mener det kun er hedensk symbolikk og elementer i den. De mener at påsken er i direkte strid med Guds lover slik de står skrevet i bibelen.

Jeg skal imidlertid ikke vie dette mye tid, for jeg har ingen interesse av å fortelle kristne hva påsken skal symbolisere for dem. Jeg vil bare ha meg frabedt at kristne skal fortelle meg hva påsken skal symbolisere for meg. Påsketradisjonene våre er et resultat av gamle skikker som har blitt adoptert og tilpasset så mange ganger, at man antakelig kunne skrevet et tre-binds verk om hva de til ulike tider har representert. Jeg skal også nyte påsken, på samme måte som mange kristne, men det skal jeg gjøre i visshet om at jeg markerer lange tradisjoner hvis opprinnelse ikke nødvendigvis har noenting med kristendommen å gjøre.

Opprinnelse
Påsken har vært gjenstand for feiring, omtrent siden det har eksistert mennesker. Påsken og våren representerer nytt liv. Mennesker har alltid feiret fruktbarhet, og de hedenske tradisjonene knyttet til dette har blitt overført til dagens kristne påske.

Påske
Det norske ordet Påske kommer av det hebraiske ordet ‘Pasah’ som betyr «forbigang». Jødene har feiret Påske i over 1000 år før Jesus ble født. Den jødiske påskefeiringen henviser til historien om Moses og jødenes utvandring fra Egypt. Farao nektet jødene å reise, og Gud lot en etter en 10 landeplager ramme Egypt før Faraoen ga seg. Ved den tiende landeplagen lot Gud den eldste sønnen i hver egyptisk familie dø, men til jødene sa han at han ville la deres førstefødte leve hvis de slaktet et lam, spiste det den natten, og strøk blodet av lammet på dørkarmene sine. Da dødsengelen kom gikk den derfor forbi alle husene med blod på dørkarmene. Ordet påske («forbigang») stammer altså fra jødenes feiring av at Gud gikk forbi husene deres, og sparte deres førstefødte, og er likeledes en feiring av at jødene fikk forlate Egypt og dra til Israel.

Men påskefeiringens opprinnelse går også mye lenger tilbake enn dette. La oss se på det engelske ordet ‘Easter’. Det er mange teorier om opphavet til navnet ‘Easter’, men mange av disse er antakelig beslektet. En forklaring er at det stammer fra den gamle Anglo-Saksiske fertilitetsguden Eostre eller Eostra – et navn som ligner veldig på det tyske ordet ‘Ostern’ som stammer fra det Anglo-Saksiske begrepet Estor-monath som betyr begynnelsens måned, og henviser til våren – måneden da nytt liv begynner. ‘Easter’ kan også simpelthen være en enkel engelsk omstavelse av navnet til den gamle syriske gudinnen Ishtar, som på syrisk uttales helt likt det engelske ‘Easter’. Isåfall er det ganske interessant fordi det babylonske navnet til denne gudinnen var Astarte, ektefellen til solguden Baal, som i bibelen er fordømt av Gud som den mest avskyelige av avguder. Opprinnelsen til det engelske ordet for den «kristne» påsken er altså muligens fordømt av bibelen.

Historie
Påskefortellingene om Jesus, er i likhet med julefortellingene, heller ikke spesielt unike. Gjennom århundrer har dusiner av ulike guder i ulike kulturer til ulike tider kunnet berette om tilnærmet akkurat samme historie. Hvorfor kristendommens plagiat av disse gamle historiene har slått slik rot finnes det mange forklaringer på, men den vellykkede absorberingen av andre kulturer og religioners tradisjoner – i stedet for å forsøke å tvinge andre til å endre sine – har helt klart spilt en nøkkelrolle.

Babylon
Påskens hedenske røtter ligger i feiringen av vårjevndøgn. Et jevndøgn er ett av de to tidspunktene i året når jordens akse verken heller fra eller mot solen. (Fra Wikipedia: Vårjevndøgn eller jamvår inntreffer rundt 20.–21. mars og høstjevndøgn inntreffer rundt 22.–23. september hvert år. 21. mars kalles «det offisielle vårjevndøgn». Det er denne datoen som er utgangspunkt for når påsken kommer i ulike år. Første påskedag er første søndag etter første fullmåne på eller etter 21. mars. Det er imidlertid ikke den virkelige månens bevegelse som bestemmer påskedatoen, men en tenkt middelmåne som beveger seg med helt jevn hastighet og ikke har det noe uregelmessige bevegelsesforløpet som den virkelige (reelle eller astronomiske) månen er kjent for.)

Å feire vårens begynnelse er kanskje den eldste form for høytid i menneskelig kultur. I land med et mer nordlig klima, har den representert enden på en «død» sesong, og begynnelsen av nytt liv, sammen med viktigheten av fruktbarhet og reproduksjon. Den tidligste referansen vi har til en slik høytidsfeiring kommer fra Babylon, ca 2400 år f.kr, der byen ‘Ur’ skal ha hatt en feiring dedikert til vårjevndøgn i løpet av mars eller april. Antakelig har jødene hentet deler av sin feiring fra nettopp Babylon, i den tiden mange jøder var holdt fanget i det Babylonske riket. Babylonerne er muligens blant de første som brukte vårjevndøgn og høstjevndøgn som viktige snupunkter i året.

Cybele
De fleste kulturer rundt middelhavet har antakelig hatt sine egne vår-høytider. Fokuset for disse festivalene har vært en gud hvis død og oppstandelse symboliserer døden og gjenfødelsen av nytt liv på denne tiden av året. De fleste av disse religionene hadde også guder som avbildet som døde og gjenfødt. Turen ned til dødsriket, slik vi gjerne kjenner fra norrøn mytologi her i Norge, var ofte et sentralt element i oldtidens gudetro, der guden stiger ned i dødsriket for å utfordre kreftene der, og stiger opp igjen. Attis, den frygiske (Frygia: landskap i Lilleasia, i de vestre, sentrale delene av det anatolske høylandet, en del av dagens Tyrkia) gudinnen Cybeles ektefelle, var en av de mest populære. I andre kulturer er han kjent som Osiris, Orfeus, Dionysos eller Tammuz.

Tilbedelsen av Cybele startet i Roma ca 200 år f.kr. og en kult dedikert til henne var til og med lokalisert i Roma på det som i dag er ‘Vatican Hill’. Tidlige kristne og Cybele-tilbedere, som holdt til i nærheten av hverandre, feiret antakelig sine festivaler på samme tid. Begge ville selvfølgelig argumentert for at deres Gud var den eneste sanne.

Eostre, påskehare/påske-egg
Som nevnt tidligere er navnet ‘Easter’ antakelig en avstamning fra Eostre, eller ulike variasjoner av navn som Ostara, Ishtar, Astarte, Isis, osv… To av Eostres viktigste symboler er haren (fordi den symboliserer fruktbarhet og fordi folk mente de så en hare i en fullmåne), og egget, som symboliserer den voksende muligheten for nytt liv. Det spesielt interessante ved dette er at mens disse fortsatt spiller en viktig rolle i den «kristne» påskefeiringen har kristendommen ikke fullt ut innlemmet disse elementene i sin egen mytologi. Andre symboler fra andre høytider har etterhvert fått nye kristne meninger, men forsøk på å gjøre dette med mange av dagens påske-symboler har vært mindre vellykket.

Kristne feirer påske som en religiøs høytid, selv om både kristne og ateister som regel feirer påske på en distinkt ikke-religiøs måte med sjokolade, godteri, påskeegg, påskeharer, osv… De fleste kulturelle referanser til påsken inkluderer disse elementene – hvilket altså egentlig bare er hedenske skikker som i moderne tid har blitt kommersialisert.

Påskelammet
Men hva med elementene som er mer inlemmet i kristendommen, som påskelammet eller selve korset. Er ikke disse i hvert fall et eksempel på rene kristne symboler i påsketiden? Påskelammet er antakelig det nærmeste vi kommer et kristent symbol i påsken. Selv om det er en tradisjon som unektelig er hentet fra den jødiske påskefeiringen, er bibelen full av symbolikk (eks. «guds lam») som gjør nettopp påskelammet til et naturlig symbol for en kristen påskefeiring. Likevel er dette også et eksempel på velintegrerte gamle tradisjoner. Lammet har til alle tider vært et symbol på uskyldighet, og dermed et naturlig offer til fruktbarhetsguder ved starten på en ny vårsesong.

Korset
Selv korset – det fremste kristne symbolet – er også eldgammelt. Faktisk er korset også et eksempel på et av de aller eldste symbolene vi kjenner til. Den kanskje eldste kjente bruken av korset er knyttet til guden Tammuz. Bokstaven ‘T’ ble på babylonsk skrevet som et kors. Korset som symbol representerte bare forbokstaven til guden Tammuz. Diverse objekter fra perioder datert lenge før kristendommens tid, er også merket med kors. Å bli hengt på korset var en vanlig straffemetode lenge før Jesu tid. Vi kjenner også godt til korset som symbol fra norrøn mytologi – da særlig tau-korset, som symboliserte hammeren til guden Thor.

Konklusjon
Det er altså ikke pga Jesu liv, død og oppstandelse at vi i utgangspunktet feirer påske slik vi gjør. Hadde det ikke vært for forhistoriske kulturer og forhistoriske guder så hadde ikke disse tradisjonene eksistert.

Avslutningsvis vil jeg understreke at dette innlegget ikke er et innlegg mot religion, eller religiøse tradisjoner. Jeg har tvert imot umåtelig stor respekt for de tradisjonene som har formet samfunnet vårt, og markerer de med glede. Men det er ganske intolerant å kreve at jeg, andre ateister, eller nordmenn med annen religiøs overbevisning skal måtte feire jul eller påske som en kristen høytid. Det er fullt mulig å feire disse tradisjonene, og ja, samtidig anerkjenne at vår tradisjon er en kristen tilpasning av disse elementene, men uten å måtte ilegge dem noen bestemt religiøs betydning.

I likhet med julen, så feirer jeg påske på ganske tradisjonell måte her i Norge, fordi jeg synes det er hyggelig, men de representerer like lite noe religiøst for meg, som de representerer tilbedelsen av guden Cybele, eller hyllester av den nordiske guden Thor, for kristne.

Jeg ber også andre legge merke til at det her er ateisten som er den tolerante. Det er nemlig ikke jeg som forteller andre hva påskefeiringen skal bety for dem. Derfor vil jeg også ha meg frabedt at andre skal fortelle meg hva den skal bety for meg.

Så til slutt: til alle kristne, ateister, agnostikere, alternativt spirituelle, hedninger eller helgener for den saks skyld – riktig god påske til dere alle.

Read Full Post »

Mohyeldeen Mohammad er Norges mest omtalte mann de siste dagene etter hans uttalelse om at homofile bør drepes, fulgt opp av utsagn om bl.a. hyllester til Bin Laden, at Norge er i krig med muslimer, at det vil komme terrorangrep og at vi er et skittent folk.

Mohammads uttalelser er egentlig ikke verdig stort mer omtale enn man ville gitt en hvilken som helst annen tulling. Han representerer ikke muslimer. Den klare majoriteten av muslimer er naturligvis ikke ekstremister. Prominente talspersoner for muslimske miljøer i Norge, som f.eks. tidligere leder i muslimsk studentsamfunn, Usman Rana, har tatt fullstendig avstand fra uttalelsene og kalt dem en trussel mot tradisjonell islam. Jeg skal derfor ikke vie noe mer tid til indirekte diskurs med Mohyeldeen Mohammad – en person som er fullstendig blottet for enhver form for fornuft.

Jeg skal bare komme med en liten oppfordring:

Dersom du skulle gå lei Sharia-studiene dine, og finne ut at du har behov for å kanalisere ditt hig etter oppmerksomhet på en annen måte, foreslår jeg at du stiller opp slik i neste Gay parade (i vårt vestlige samfunn som er totalt overlegent ditt forskrudde livssyn har vi nemlig aksept for, og ser på slikt med et humoristisk blikk):

(ideen til bildet er undertegnedes ansvar, mens selve bildet krediteres en kompis som foretrekker å være anonym)

og vifter med dette flagget:

(Avislenker: VG, VG2, VG3, VG4, VG5, VG6, VG7, VG8, VG9

Oppdatert: VG: Henlegger trusselanmeldelse mot Mohammad )

Read Full Post »

(Innlegget er på trykk på minerva.as 05.01.2010)

Karikaturstriden har på nytt blusset opp etter angrepet på Kurt Westergaard. Men dette bør hverken bli en debatt om hvorvidt tegningene var nødvendige eller en debatt om respekt for muslimers tro.

Mange, deriblant Norsk Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold har, direkte eller indirekte, uttrykt at flere aviser burde valgt å trykke karikaturtegningene på nytt i solidaritet med Westergaard. Andre som f.eks. ansvarlig redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, mener at faren for å spotte muslimer veier tyngre. «Det er 1,3 – 1,7 milliarder muslimer i verden, og det er vanskelig å se at den riktige måten å motarbeide de ekstreme kreftene på er å såre resten (…) Det er islamistene som er farlige – ikke milliardene av muslimer som lever i fred med sin tro», skriver han. Dette er korrekt, men det er også et fullstendig blindspor i debatten.

Ikke mål å krenke
Det har aldri vært noe mål å krenke muslimer. Karikaturdebatten startet da Jyllands-Posten ba 40 danske karikaturtegnere lage en tegning av Muhammed. 28 avstod, mens tolv tegnere leverte bidrag som ble trykket 30. september 2005. Aftenposten trykket også tegningene kort tid etterpå, og starten av januar trykket både Dagbladet og avisen Magazinet tegningene. Utgangspunktet var ikke et ønske om å håne Islam, eller irritere muslimer, men at den danske forfatteren Kåre Bluitgen trengte illustrasjoner til sin barnebok: «Koranen og profeten Muhammeds liv».

Striden tok først av over nyttår i 2006, da danske muslimer fra Islamsk Trossamfund sendte delegasjoner til Midtøsten for å opplyse om hva Jyllands-Posten hadde gjort, og fremprovosere reaksjoner mot Danmark. Konflikten som oppstod nådde sitt mest kritiske punkt lørdag 4. februar da både den danske og den norske ambassaden i Syria ble stormet og nedbrent av rasende muslimske demonstranter. Dagen etter ble det danske konsulatet i Beirut satt i brann av et pøbeltog på 10 000 muslimer. Og nå for få dager siden ble altså Kurt Westergaard angrepet med øks i sin egen leilighet. Det er disse hendelsene som gjør at karikaturtegningene fortsatt sirkulerer i mediene, og det er disse hendelsene som har gjort det riktig å fortsette å trykke dem.

Når Stavrum skriver følgende: «Poenget er at Gud er av en annen verden og ikke lar seg avbilde(…) Dermed kan en påstått avbilding av Muhammed oppfattes som spotting og verdsliggjøring av helligdommen», blir det derfor en avsporing fra hele debatten. Karikaturstriden handler ikke om de over 1,3 milliardene muslimer i verden. Den handler ikke om spotting av muslimsk helligdom. Karikaturstriden handler nettopp om islamistene. Uten islamistene hadde ikke tegningene lenger vært et tema. Karikaturstriden handler nettopp om vi skal la oss tvinge til taushet eller ikke. Det er ikke nødvendigheten av å terge muslimer som gjør at karikaturtegningene av Muhammed burde trykkes, men det er reaksjonene mot tegningene som har skapt denne nødvendigheten.

Nødvendig å provosere?
Det er som regel mest behagelig å unngå konflikt, men det betyr ikke at konflikten ikke er nødvendig. Skulle Martin Luther latt være å slå opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg i 1517? Skulle han i det minste valgt å ordlegge seg på en litt annen måte enn han gjør i sin «Traktat om den kristne frihet» der han bl.a. skriver følgende: «Den romerske kirke, en gang den helligste av dem alle, er blitt til den villeste røverhule og det mest skamløse bordell, til syndens, dødens og helvetes rike, så ikke engang Antikrist, om han skulle dukke opp, kunne tenke på å legge noe til denne ondskapen.” Skulle Luther bare tidd stille, latt være å gi avlat selv, og simpelthen tilbedt sin Gud på den måten han fant best i sin egen stue, for ikke å provosere den katolske kirke så kraftig?

2. juledag sendte Viasat4 den gamle Monthy Python klassikeren «Meaning of Life». Den provoserer både overvektige, jøder, den katolske kirke og den anglikanske kirke, for å nevne noen. Monty Python filmene vakte kraftige reaksjoner, og mye sinne, da de først kom ut. Det er imidlertid ikke særlig mange hverken overvektige, jøder, eller kristne, da eller nå, som brenner ambassader, sprenger busser med sivile i lufta, eller angriper folk med øks. Men sett at filmene hadde vakt samme reaksjoner som Muhammed-karikaturene? Skulle BBC da latt være å sponse gruppen? Skulle TV-kanaler latt være å sende filmene? (Slik mange gjorde).

Jeg er helt enig med Stavrum i at det ikke er et mål å provosere i tide og utide bare for å provosere. Noen ganger er det riktig å provosere, men det er uansett ikke poenget. Denne konflikten er blitt en konflikt mellom ytringsfriheten og alle dem som vil begrense den. Alle bloggere burde derfor legge ut tegningene på sine blogger, redaktører i hele Norge burde trykke tegningene på forsiden av avisene, eller ha en spalte på baksiden med «dagens karikaturtegning», og alle TV-kanaler burde vise tegningene på nyhetene i beste sendetid.

Truer du ytringsfriheten, truer du oss alle
Dette handler om ytringsfriheten og våre vestlige demokratiske prinsipper, ikke om religiøs toleranse. Det handler om at slike som Kurt Westergaard skal slippe å være modige unntak som må risikere livet sitt for å forsvare ytringsfriheten. Det handler om å forsvare de som nekter å fire på våre demokratiske prinsipper og sende et signal til islamister som forsøker å true våre modige redaktører til taushet. Et samlet medie-Norge burde verne om ytringsfriheten, og si til dem som truer Danmarks Kurt Westergaard, Norges Vebjørn Selbekk og Per Edgar Kokkvold, eller Sveriges Lars Viik, at hvis du truer dem, så truer du også oss. Truer du ytringsfriheten, truer du oss alle. I Norge har vi ytringsfrihet – og den kødder du ikke med!

Read Full Post »

Ytringsfriheten må være absolutt. Det er ikke nødvendigheten av å terge muslimer som gjør at karikatur-tegningene av Muhammed burde trykkes, men det er reaksjonene mot tegningene som har skapt denne nødvendigheten.

Jeg følger stiller derfor med dette meg bak Kurt Westergaard og alle andre karikatur-tegnere, og legger ved et knippe bilder under. Mange av bildene er hentet fra denne siden.

Kurt Westergaards berømte tegning

Enda en av tegningene som ble trykket i Jyllands-Posten

Polemiken.net illustrerer Muhammeds likhet med Hitler


Til slutt: Jeg kjenner flere hyggelige muslimer som det går ann å diskutere religion med, og som ellers oppfører seg som alle andre mennesker. Dette er tolerante mennesker som jeg er glad for at jeg kjenner. Dette er ikke et angrep på dere. Jeg tolerer fullt ut at folk kan velge å tro akkurat hva de vil.

Denne posten er et verbalt angrep på islamistene som har en slik oppfatning av hva toleranse er:

Read Full Post »

Det kommer vel ikke som noen stor overraskelse at jeg er glad i å diskutere, og i disse juletider havner jeg fort i dikusjoner med mine religiøse venner. Selv er jeg ateist (eller nærmere sagt, en agnostisk ant-teist, men jeg skal ikke bruke denne posten på å definere hva jeg legger i det), og gleder meg over juleferien. Enkelte mener at det hyklersk av oss som ikke er religiøse å feire jul, sette opp juletre, tenne lys, synge julesanger, osv… Dette er både en intolerant, unyansert, og ganske historieløs påstand.

I denne posten skal jeg derfor både gjøre rede for hvorfor jeg mener ateister gjerne kan synge julesalmer av full hals uten å føle seg hyklersk på noen måte, og også gjøre rede for den hedenske opprinnelsen til mange av våre «kristne» tradisjoner.

(Jeg sitter naturligvis ikke inne med alt dette i hodet, og posten er basert på en sammenfatning av en rekke kilder på nettet som jeg også oppsummerer under, siden posten ville blitt altfor lang dersom jeg skulle utdypet absolutt alt. Hvis noen ser noe de mener er absolutt feil, så er det bare å bruke kommentarfeltet. Ellers håper jeg dere finner posten interessant).

Først det personlige og kulturelle:

Julen er ikke først og fremst en kristen feiring. Det er en sekulær feiring basert på kristne tilpasninger av hedenske tradisjoner. Det er ikke noe som er distinkt kristent ved julen, og ingen ikke-religiøse burde føle noe som helst problem med å delta helhjertet i offentlige og familiære feiringer av de sekulære verdiene vårt samfunn er bygget på via et kristent kulturgrunnlag. Fred, frihet, ansvar, mangfold, nestekjærlighet og toleranse er ikke noe man trenger å være kristen for å feire!

Visst finner jeg verdi i mange religiøse fortellinger som ofte blir fortalt i julen. Mange av kirkens og bibelens fortellinger innehar viktige moralske verdier, men det gjør riktignok også Harry Potter, og jeg trenger like lite å tro på Harry Potter for å glede meg over dem, som jeg trenger å tro på Jesus for å glede over enkelte av kristendommens fabler og eventyr. Det skal dog sies at Harry Potter er vesentlig bedre skrevet.

Ei heller trenger man å føle noe ubehag ved å gå i kirken på julaften, eller synge julesanger med familien. Det kan like fullt handle om å hedre våre tradisjoner, som noe religiøst. Jeg var lenge eneste ateist i et representasjonskor for Ung Kirkesang. Det var ikke noe problem for meg å stå i gudstjenester, eller på konserter, og synge sanger fullt av tekster som hyllet Gud og aspekter ved den kristne tro.

De andre i koret, som alle var mer eller mindre religiøse, var – tør jeg påstå – ikke først og fremst med av religiøse grunner de heller (for mange var det nok en sterkt medvirkende årsak), men pga sin glede ved gammel kirkemusikk. Gammel middelaldermusikk, og renessansemusikk har en helt egen stemning.

Man trenger da virkelig ikke å være kristen for å synes at dette er nydelig musikk:

Ei heller trenger man å være kristen for å glede seg over gammel kunst, flotte fortellinger, eller mest av alt våre kulturhistoriske tradisjoner.

Så det historiske:

Høytider, festlighter, store måltider, ofre, gaver, osv… er på ingen måte noe særegent for kristendommen eller moderne religiøse tradisjoner. Alle religiøse feiringer i dag har sin opprinnelse i gamle hedenske tradisjoner.

Gamle midtvintersfeiringer feiret solens gjenkomst fra kulde og mørke, og symboliserte en overgang fra det gamle året til det nye året. Mange av dagens tradisjoner begynte med feiringen av det nye året i Mesopotamia. Mesopotamiere tilba mange guder, og den største av dem alle var Marduk. Hvert år når vinteren kom, trodde man at Marduk ville bekjempe «Kaosets Monstre» (Monsters of Chaos). For å assistere Marduk i hans kamp, holdt Mesopotamiere en festival for det nye året kaldt Zagmuk. Feiringen varte i 12 dager. Julens 12 dager, brennende bål, julekubben, gaver, karnival, parader, julebukk, høytidsmåltider og kirkeprosesjoner kan altså alle finne sitt opphav i tidlige mesopotamiske tradisjoner.

Her i Skandinavia forbinderr vi midtvintersfeiringer med vikingenes tradisjoner. Ordet Jul (av norr. jól som egentlig refererer til jólablót) er opprinnelig navnet både på den hedenske feiringen av midtvinterdagen i Norden. Jól-feiringen eksisterte over hele Nord-Europa. Det var en feiring av solens tilbakekomst på den mørkeste tiden av året. I løpet av vintermånedene i Norden forsvinner solen i ganske store deler av døgnet, og enda lenger nord i mange dager og uker av gangen.

I vikingtiden sendte man, etter et visst antall dager med mørketid, speidere opp på fjellet for å avvente solens tilbakekomst. Straks lys kunne skimtes ville de i all hast skynde seg tilbake til landsbyen og bringe de gode nyhetene. For å feire dette ble en stor festival holdt. Den kunne vare opp til 12 dager i strekk.

Hovedregelen var antakelig at man holdt på til ølet (jólaölet) var drukket opp, og det kunne ta lang tid. Gårdene var pålagt å brygge mye og godt øl, og kunne vente straff hvis de ikke fulgte opp. Lot man være å brygge masse og godt øl tre år på rad, ville man miste gård og grunn til kongen og hans menn. Julaften eller jólaaptann ble feiret en eller annen gang mellom 21. og 24. desember, og da ofret man et villsvin til Frigg. Maten ble servert over en stor rund kubbe av eik eller furu (yule-log). Store bål ble tent, og i noen områder knyttet folk epler til grener fra trær som en påminnelse om at vår og sommer ville komme på nytt.

I likhet med metodene for kristendommens senere utbredelse var Roma kjent for å absorbere de «hedenske» religionene og ritualene som eksisterte i det voksende romerske imperiet. I Roma, der vintrene ikke var like harde som lenger nord, feiret man Saturnalia – en feiring til ære for Saturn, åkerbrukets gud. På samme tid var Mitraismen svært populær. Den tilba guden Mithra, solens Gud, som man mente at ble født den 25. desember. Denne datoen er antakelig utgangspunktet for den senere julefeiringen på dette tidspunktet. Soldatene i Roma ble etterhvert ivrige tilhengere av Mitraismen, som opprinnelig kom fra Persia, og Mitraismen spredte seg over hele Romerriket.

Før kristendommen ble statsreligionen i Romerrike, var Mitraismen blitt den ledende religion innenfor det romerske keiserriket. Mithraismen og kristendommen var lenge i sterk konflikt. Kristendommen løste dette slik mange hadde gjort før dem, og fikk ganske enkelt sin plass ved å ta til seg mithraismens tradisjoner og skikker og gi dem kristne navn. (På samme måte som man gjorde med kristendommens innførelse i Norge, og de liknende skikkene til de nordiske religionene.)

Det er bare å se på likhetene:

Mithraismen (se http://www.kirkehistorie.no/Mithras1.html)

– trodde på en opphøyet himmel og et infernalsk helvete
– trodde på udødelighet og frelse i en kommende verden
– mente at renselse gjennom en rituell dåpshandling var nødvendig for de troende, som også tok del i en seremoni hvor de drakk vin og spiste brød som symboliserte kroppen og blodet til guden
– søndagen ble holdt hellig, og gudens fødselsdag ble feiret hvert år den 25. desember
– etter det jordiske oppdraget til denne guden var blitt fullført, tok han del i et siste måltid med hans følgesvenner før han steg opp til himmelen, for alltid å beskytte de troende fra oven

Mithra:

– ble referert til som ”Verdens Lys”, symbol for sannhet, rettferdighet og lojalitet.
– var mellommann mellom himmelen og jorden og medlem av en hellig treenighet
– ifølge persisk mytologi ble Mithras født av en jomfru (det er kontrasterende myter om Mithra der det også hevdes at han ble født av en stein)

Likhetene er slående, og Mithra var langt ifra den eneste guden med liknende historie. Det krydde av dem. Den Egyptiske solguden Ra har f.eks. en – så og si – identisk historie som Jesus.

Eksempler på øvrige guder:

Attis

I Roma ca 200 f.kr. tilba man guden Attis. Attis var sønn av jomfruen Nana. Bursdagen hans ble feiret den 25. desember. Han ble ofret som voksen for å bringe frelse til menneskeheten. Han skal ha dødd ca 22. mars, ble henrettet på et tre, steg ned i underverdenen i tre dager, og sto opp igjen. Hans gjenoppstandelse ble feiret i Roma, og festivalen til hans ære het: «The Festival of Joy». For å feire Attis, spiste hans tilbedere et hellig måltid der brødet representerte frelserens legeme, og vinen hans blod.

Dionysos

I antikkens Hellas feiret man Dionysos (han ble også feiret i store deler av midt-østen). Dionysos ble født 25. desember. Dionysos var fruktbarhetens Gud, halvt gud, halvt menneske og sønn av Zevs. I senere år ble hans blod og legeme symbolsk spist i form av vin og brød.

Osiris

I Egypt tilba man lenge, og mange tusen år før kristus, guden Osiris. Osiris var fruktbarhetsguden. Han ble født 25. desember og tre vise menn annonserte hans fødsel. Hans etterkommere spiste brød eller kaker for å symbolisere hans legeme.

25. desember:

Datoren 25. desember går igjen i stort sett alle religioner. Dette har simpelhen sammenheng med de eldste former for soltilbedelse. De fleste antikke og avanserte samfunn, som Babylon, Egypt, Persia, Hellas, Roma, England, for å nevne noen, har til alle tider trodd (og alle religioner siden dette er på en eller annen måte en tilpasning) at 25. desember var en hellig dag. Feiringen av denne dagen har sammenheng med vintersolverv, og symboliserte solens seier over mørket, som man mente at gradvis ble sterkere etter 25. desember.

Dagens tidspunkt for julefeiringen er bare en tilpasning av dette. Vi feirer jul på 25.desember (julemorgen), eller 24. desember (julaften). Det er imidlertid ingenting som tyder på at Jesus ble født 25. desember. De fleste lærde kristne er også helt enig i dette. Datoen ble simpelthen tatt i bruk, fordi det var lettere å tilpasse sin religion til andres tradisjoner enn å tvinge folk til å ta til seg nye.

For de fleste som har studert bibelen er det rimelig innlysende at Jesus ikke ble født i desember. I Lukas-evangeliet sies det at gjeterne fikk budskapet om Jesu fødsel mens de voktet over sauene som sov på markene. Bare om våren og sommeren voktet gjeterne flokken sin døgnet rundt. Israel om vinteren er altfor kaldt til å ha suene ute. Hvis det var desember ville flokken vært i en stall.

Julens øvrige «kristne» symboler har også lange hedenske tradisjoner:

Juletreet:

– for egypterne symboliserte treet gjenoppstandelse, og de dekorerte sine hjem med grener i løpet av vintersolvervet
– de første dekorasjonene av et tre begynte med grekerne og deres tilbedelse av guden Adonia, som skal ha blitt brakt tilbake til livet av guden Aessulapius, etter å ha blitt drept
– romerne dekorerte sine trær med metallbiter og «etterlikninger» av guden Bacchus (fertilitetsguden), og plasserte også 12 lys på treet til ære for solguden Mithra.
– I Nord-Europa knyttet sør-Germanske folk frukt og lys på trærne til ære for guden Woden (tilsvarende Odin i norrøn mytologi).
– I Norrøn mytologi har også treet en helt spesiell plass, med verdenstreet Yggdrasil som strekker seg opp til himmelen som symbol

Treet i seg selv har alltid vært et livssymbol. Å knytte treet opp til kristendommen er altså fullstendig ahistorisk.

Misteltein:

Mistelteinen har fra de tidligste tider vært vært ansett som en av de mest mystiske og magiske planter.

– Den var hellig for de keltiske druidene
– I middelalderen ble misteltein hengt i taket for å skremme vekk onde krefter.
– I  Europa ble den plassert over hus -og stalldører for å hindre heksers entré.
– Den ble også brukt av grekerne i gamle ekteskapsritualer fordi man trodde den ville gi fertilitet og hadde en livgivende kraft

Julebukk:

– I antikkens Roma, under feiringen av solguden, gikk utkledte sangere og dansere fra hus til hus for å underholde sine naboer.

Julenissen og julestrømpen

Julenissen er antakelig den mest kristne juletradisjonen vi har, men også julenissen og julestrømpen har hedenske forgjengere.

Dagens julenisse stammer fra St. Nikolaus som var en kristen biskop i byen Myra i Lilleasia (Kale i dagens Tyrkia) på 300-tallet. St. Nikolaus var barnas beskytter . Den mest kjente historien om St. Nikolaus handler om tre unge jenter som faren ville selge til prostitusjon fordi han manglet medgift, men om natten kastet St. Nikolaus tre sekker gull inn vinduet og reddet pikene fra et liv i skam. Men St.Nikolaus skal også ha kunnet vekke de døde til live, og redde sjøfolk fra stormene.

Under reformasjonen ble helgendyrkelsen avskaffet av protestantene. Man skulle dyrke Jesus og ikke helgenene. Det var imidlertid ikke lett å droppe den populære katolske helgenen St.Nikolaus, så i stedet fremstilte man ham uten bispelue, og kalte ham julenissen. Den moderne julenissen som en tjukk mann med kritthvitt skjegg, rød drakt med hvite pelskanter og flygende reinsdyr ble gradvis introdusert i USA gjennom dikt, tegninger og barnebøker, med merkeår i 1809, 1823 og 1863. (les mer her: http://no.wikipedia.org/wiki/Julenissen )

Likheter med Odin:

MEN historien om det som etterhvert har blitt dagens julenisse har likevel mange likhetstrekk med legendene om Odin. Ifølge norrøn mytologi, pleide Odin, som Jólnir, Julens Herre, å dele ut frukt og nøtter til krigerne sine ved vintersolverv. Odin ble ofte avbildet mens han ledet et jaktlag gjennom himmelen, og red på sin hest med åtte ben; Slepner. Sleipner skal ha kunnet hoppe enorme distanser, og legendene om Sleipner har av lærde blitt sammenlignet med legendene om julenissens reinsdyr. Odin ble også som regel portrettert som en gammel mann, med langt hvitt skjegg – ikke så ulikt St.Nicholas.

I løpet av vinteren plasserte barn sine støvler i nærheten av pipen, med gulrøtter eller strå til Sleipner. Når Odin fløy forbi premierte han barna med gaver i støvlene sine. I flere germanske land har denne praksisen blitt bevart til tross for innføringen av kristendommen. Den har bare blitt assosiert med St.Nicholas i stedet. I dag har vi dermed bare, praktisk nok, en julestrømpe i stede for en støvel ved pipen. Tradisjonen om at nissen kommer ned pipen, har altså også en klar link til Odin.

Konklusjon:

Enten det er antikk gresk, romersk, eller norrøn mytologi, katolosisme eller kristendom, finner vi ganske like tradisjoner over hele verden til alle tider. Mennesket har til alle tider søkt å finne svar på livets store spørsmål. Sol, ild, vann, jord og diverse planter har naturlig nok blitt gjenstand for symbolsk religiøs bruk siden de første mennesker eksisterte grunnet sin uvurderlighet nødvendighet for menneskets overlevelse.

I Norge har samfunnet vårt og våre tradisjoner etterhvert blitt formet av den kristne omstillingen av hedenske tradisjoner, men det betyr ikke at man trenger å være kristne for å markere dem. Å hevde dette er å utvise manglende respekt for, og lite kunnskap om, religioners lange kompliserte kulturhistoriske tradisjoner.

Kristne må gjerne mene at de tenner lys på juletreet, fordi Jesus er verdens lys, og at stjernen på toppen av juletreet representerer betlehem-stjernen som ledet gjeterne til stallen der Jesus ble født. De må gjerne mene at de henger opp strømpene på peisen til ære for St.Nicholas (eller den symbolske personifiseringen av julens protestantisk kristne budskap), og spiser et festmåltid på julaften i takknemlighet for det Gud har skapt, men dette kan like fullt symbolisere noe helt annet for andre. Disse tradisjonene er på ingen måte unike for kristendommen eller noen religion.

Jeg feirer jul, på vår etterhvert ganske tradisjonelle måte her i Norge, fordi jeg synes det er hyggelig, og fordi jeg er stolt av de kristne kulturverdiene som samfunnet vårt er bygget på, men de representerer like lite noe religiøst for meg, som de representerer Mithraisme, Norrøn mytologi, eller annen hedensk opprinnelse for kristne.

– – – – – – – – – – – –

En mer utfyllende oversikt over våre «kristne» tradisjoners bakgrunn:

http://www.bandoli.no/norsk/julen.htm

For å se hvor stor innflytelse Miraismen har hatt på svært mange av kristendommens forestillinger og begreper, anbefaler jeg også disse:

http://www.bandoli.no/norsk/mihra.htm
http://www.bandoli.no/norsk/nooriginaljesus.htm#mithra

For mer informasjon, sjekk noen av mine andre kilder:

http://vodpod.com/watch/581207-christmas-history

http://www.agderviking.no/artikler/jolablot.html
http://www.novareinna.com/festive/xmas.html
http://www.humanreligions.info/christmas.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Jul#Julenissen
http://www.viking.no/e/info-sheets/norway/n-skedsm.htm
http://paganwiccan.about.com/od/yulethelongestnight/p/Santa_Claus.htm
http://www.julinorge.no/d/julenissen.php
http://www.kirkehistorie.no/Mithras1.html
http://www.schooloftheseasons.com/celsolstice.html

Read Full Post »