Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Laissez-faire’

Det er mange liberalister som leser bloggen min, og denne posten kan muligens anses som en utfordring til enkelte av disse, men den er også et forsøk på å både problematisere og komme med noen løsninger på den stadige tilbakevendene problematikken; fellesskapet kontra individet i et samfunn basert på et konservativt grunnsyn.

 

Aller først: Har mennesket en rett til å gå til grunne? Jeg har tidligere konkludert med at jeg mener at mennesket har en slik rett, og at denne også er fullstendig forenlig med konservatismen. Det må være hvert enkelt menneskes rett å ta dårlige valg. Hvis dette innebærer at et tilregnelig friskt menneske ønsker å bruke sin frihet til å hoppe ned fra en fjellskrent, så må det være hans/hennes rett å ta dette dårlige valget. Det kan ikke være statens oppgave å beskytte friske, oppegående, tilregnelige mennesker mot seg selv.

 

Men hva med dem som går til grunne uten å ha valgt det selv? Her er ansvaret et litt annet.

Jeg kan illustrere dette med et groteskt eksempel fra krigen i Kuwait i 1991: Etter at irakiske soldater rykket inn i Kuwait i 1991 og brutalt voldtok Kuwaitiske kvinner, var det flere kvinner som brente seg selv til døde. De orket ikke leve med smertene, frykten og skammen.

 

Hvem hadde ansvaret her?

 

I første omgang er det naturligvis de irakiske soldatene. Men hvem hadde ansvaret for at disse kvinnene ikke så noen annen utgang enn å ende sitt eget liv? Har ikke nettopp det kollektive samfunnet et ansvar her? I Kuwait har voldtektsofre tradisjonelt blitt behandlet som sosiale utskudd, og det eksisterer ikke noe senter som gir hjelp og veiledning til voldtektsofre (i hvert fall gjorde det ikke det på dette tidspunktet). Er det kun det frivillige sivile samfunnet som hadde ansvaret for at de ikke selv hadde bygget ut de nødvendige institusjonene for å ta hand om voldtektsofrene? Eller hadde også det kollektive samfunnet et ansvar her? Jeg vil påstå at de hadde det.

 

Hvordan kan så det kollektivet fellesskapet ha et ansvar ovenfor noen andre enn seg selv, sin egen familie, og andre som de evt måtte ønske å ha et ansvar for?

 

Vi er alle individer, men vi er også en del av et samfunn. Bare ved det å være norsk statsborger, bo i Norge, og være i besittelse av norsk pass, har man noen forpliktelser ovenfor fellesskapet; Norge. Når du har norsk pass skal f.eks. det norske polititet og det norske forsvaret garantere for din trygghet- og sikkerhet, og det norske rettsvesenet skal garantere for din rettsikkerhet. Dette innebærer uansett en viss ansvarliggjøring av individet ovenfor resten av samfunnet. Jeg vil kalle det en slags samfunnskontrakt.

 

Landet Norge har ikke eksistert til alle tider. Landegrenser er en konstruert ordning, og alle som bor innenfor denne konstruerte ordningen, har indirekte underskrevet en samfunnskontrakt. Dernest kommer selvsagt spørsmålet: Hva innebærer denne samfunnskontrakten? 

 

Noen vil hevde at statens eneste legitime oppgave er å finansiere- og drifte en nattvekterstat. Andre vil hevde at det ikke finnes noen grenser for hva staten kan drive med. Konservative står i en særstilling. Vi anerkjenner, aksepterer og dyrker enkeltindividet, men vi hevder også at vi kan ha et kollektivt sosialt ansvar for andre. Vi har et representativt demokrati i Norge. Vi har ikke mulighet til å engasjere oss i absolutt alle saker, og ta ansvar for absolutt alle problemstillinger – derfor velger vi dem vi mener er best egnet til å ta deler av dette ansvaret for oss. Slik ivaretar vi dette ansvaret som vi mener at det offentlige må kunne ta hvis det er nødvendig.

 

Konservative må anerkjenne enkeltmenneskets rett til å ta dårlige valg- og gå til grunne. Men samfunnskontrakten må også kunne innebære noen felles forpliktelser i en sosial konstruksjon. Enkeltmennesket har en rett til å gå til grunne, men ingen skal måtte gå til grunne. Mennesker som ikke kan ta vare på seg selv, skal kunne ha en garanti for at noen tar dette ansvaret.

 

Det endelige spørsmålet blir dermed: Har vi gjennom denne samfunnskontrakten et kollektivt ansvar for å ta vare på dem som ufrivillig har falt utenfor? Jeg vil hevde ja. Dette er en av årsakene til at jeg kaller meg konservativ og ikke liberalist.


Advertisements

Read Full Post »

Jeg kommer mildt sagt litt på etterskudd nå. Det har vært så mye annet som har opptatt meg i det siste, og andre saker jeg har hatt behov for å blogge om. Men så ble det plutselig søndag, litt ekstra tid, og jeg fikk dermed lyst til å avslutte et par poenger i denne ideologiske debatten, som jeg føler at ble hengende litt i løse luften. Så får Onar vurdere om han vil la meg få siste ordet i denne utvekslingen, eller om han også har lyst til å konkludere. (Så skal vi vel ikke se bort i fra at vi kommer ut i en debatt ved en senere anledning). Også håper jeg at ikke alle har glemt debatten allerede, og klarer å henge seg på.

Ideologisk forankring.

Jeg tilhører nok høyresiden i Høyre. Man kan kanskje kalle meg en liberalistisk konservativ, selv om jeg selv omtaler meg som konservativ (fordi jeg vil hevde at det er dette som er ekte konservatisme – men det er en annen debatt). Jeg har derfor hatt glede av denne debatten med Åm, fordi jeg stort sett bare argumenterer med folk som står til venstre for meg politisk, og da inkluderer jeg Frp. (At Frp er det partiet i Norge lengst til Høyre anser jeg for å være en medieskapt illusjon. Frp er for mye mer sentral styring enn Høyre, og for mer offentlige utgifter i mange tilfeller, for å nevne noe – men også dette er en annen debatt).

Det er ikke ofte jeg debatterer velferdsstaten, og må forsvare påskudd om å være sosialist. De ulike karakteristikkene Åm har brukt om meg, har derfor vært gjenstand for mye latter i partisammenheng. Ideen om meg som sosialist er nemlig ganske fjern for de aller fleste, men det gjør ikke debatten noe mindre interessant. På et eller annet tidspunkt må vi nok bare bli enige om å være uenige, men jeg skal avslutte med et par poenger her.

Markedet og media

Når det gjelder Åms reaksjoner på den manglende interessen for DLF i media, kan jeg ikke annet enn å le. Her fortsetter han å bevise hvor ensporet DLF enkelte ganger er. Åm legger ut i det vide og det brede om rettsstatlige prinsipper, og forsøker å trekke noe som, for han, antakelig virker som en logisk sammenligning. Jeg vil derimot ikke kalle det annet enn søkt. DLFs manglende interesse er kun et resultat av det såpass frie samfunnet vi tross alt har.

På den ene siden er Åm tilhenger av markedet, av fri handel og fri kapitalisme, men i det neste øyeblikket innser han ikke at det nettopp er markedet som gjør at DLF er uinteressante i media. Jeg betviler ikke at flesteparten av journalistene i Norge tilhører venstresiden i norsk politikk. Åm og jeg er nok også enige i at pressestøtten er en dårlig ordning, som ikke bidrar til å skape det mangfoldet vi kanskje skulle ønske oss (jeg ønsker meg i hvert fall det) i mediene. Men på tross av dette er jo hovedfokuset til avisene å formidle samfunnsaktuelt stoff, og mer enn noe annet: å selge aviser!

Åm klager over at han gjentatte ganger har forsøkt å få artiklene sine på trykk i Minerva, men at han blir avvist. Argumentet han, på nytt, bruker er selvfølgelig at redaksjonen i Minerva tilhører det samme sosialdemokratiske fascistiske tankesettet som resten av mediene i Norge. Han enser ikke ett øyeblikk at Minerva også må tilpasse seg sitt publikum. For det første drives Minerva stort sett av private sponsorer, som ønsker et mer synlig liberalkonservativt debattforum i Norge. Allerede her faller Åm ganske langt utenfor det tilsiktede foraet.

Han viser da til at Martin Kolberg, som ikke akkurat er noen liberaler, og ei heller noen konservativ, fikk slippe til med en artikkel, og trekker automatisk konklusjonen at dette er et bevis på Minervas ønske om å «kneble ekte liberalister for å få dem inn i ”moderate” (les: lyserosa) Høyre i stedet.» Men også her glemmer han at Minerva faktisk ønsker å selge bladet sitt. Poenget med Minerva er 1) å skape debatt, 2) å bringe liberalkonservative ideer mer frem, og 3) å skape en større interesse for disse ideene. Da burde det ikke være veldig vanskelig å forstå at partisekretæren i Norges største parti er mer interessant, selger mer blader og skaper mer debatt, enn et medlem av et parti med 0,0081% oppslutning i Norge.

Å forsøke å argumentere med at det er voldelig eller fascistisk å ikke slippe til DLF i avisene eller i Minerva er, unnskyld meg, en direkte idiotisk argumentasjon. Hvis DLF ønsker å formidle mer av sine ideer, vil jeg anbefale dem å starte sin egen tidsskrift, og forsøke å markedsføre denne selv – slik som Minerva har gjort. Hvis DLF da virkelig har interessante artikler, og nyheter som vekker interesse hos folk, vil det naturligvis øke både oppmerksomheten og oppslutningen til partiet. Det de driver med nå, derimot, er ganske meningsløs surving.

Den manglende interessen for DLF, er rett og slett, et resultat av markedet (som tross alt styrer en del av samfunnet vårt). DLF har enkelt og greit ikke markedsinteresse, og dette er det ingen andre enn dem selv som har ansvaret for. Alternativet ville jo være at politikerne måtte vedta en lov; en voldelig lov (for å bruke et språk DLF forstår), som sier at alle partier uansett størrelse skal slippe til i media; en lov der et politisk fasciststyre (i tråd med DLFs ordskikk) overstyrer markedsinteressen, redaktørenes frihet, investorers frihet, osv… Denne loven måtte naturligvis også innebære at de som ikke fulgte den- og slapp til DLF i media, ble kastet i fengsel.

Jeg vil tro at Åm ikke er tilhenger av et slikt system, så da får han heller bite i det sure eplet og innse at DLF simpelthen hverken er spesielt interessante for folk flest, eller et stort nok mindretall til å skape de store overskriftene. Hvis han ønsker mer mediaoppmerksomhet har han ett valg: å skape denne interessen selv. Det krever imidlertid litt mer menneskelig forståelse og selvinnsikt enn DLF har utvist så langt.

Rettstat vs sikkerhetsnett

I forrige innlegg påpekte jeg at: «En anarkokapitalist, ville kunne bruke akkurat de samme argumentene mot Åm, som Åm bruker mot meg. En anarkokapitalist vil hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare».

Jeg er glad Åm også innser dette. Han skriver bl.a. at: «Vi åpner altså faktisk for muligheten for at anarkokapitalistene har rett og kan få viljen sin. Jeg er dog meget sikker på at vi liberalister kan bevise i retten hevet over en hver rimelig tvil at rettsstaten er nødvendig for å forhindre borgerkrig og/eller mafiastyre. Høyesterett vil ta en avgjørelse i saken basert på bevisene som fremlegges i saken.»

Her stilte også Arild Holta et viktig spørsmål (som ligger i svarfeltet til Åms forrige artikkel): «Selvfølgelig vil vedkommende hevde det (om anarkokapitalistene), MEN med hvilken empirisk dokumentasjon?» spør han meg. Dette spørsmålet kan også jeg stille Åm. Det er umulig å bevise at en minimalstat er nødvendig. Både Åm og jeg vil hevde at all mulig logikk tilsier at en minimalstat og et voldsmonopol er nødvendig, men vi kan ikke bevise det. Et viktig rettstatsprinsipp er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hvis vi skal følge Åms argumentasjon trenger derfor ikke anarkokapitalistene å bevise noenting, slik Arild Holta etterlyser. Det er alle de andre som har bevisbyrden, og anarkokapitalisme er dermed det eneste riktige, inntil det er utprøvd.

Jeg er imidlertid uenig i denne argumentasjonsrekken. Vi ikke kan ikke påvise at noen eksakt samfunnsform er den eneste rette. Vi kan kun innrette samfunnet vårt på best mulig måte, i tråd med noen rettsprinsipper, som maktfordeling, rettsikkerhet og legalitet, og i tråd med de verdiene vi tror på.

Så mener jeg også at mennesket fra naturens side har noen grunnleggende og ukrenkelige rettigheter som gjelder til enhver tid, og på et hvert sted, men innenfor samhandlingen mellom naturrett og rettstat er det et stort handlingsrom, og jeg vil påstå at både konservatisme og liberalisme er innenfor dette handlingsrommet.

Mennesket har noen ukrenkelige rettigheter som ligger til grunn. Deretter må samfunnet innrette seg på en slik måte at makten fordeles, at folkets rettigheter ivaretas, at folket sikres mot overgrep, og til slutt: at all mulig inngripen i folks liv er i tråd med de gjeldende rettsprinsipper. Spørsmålet blir dermed hva slags prinsipper dette skal være.

Retten til å bo i Norge, jobbe i Norge og forbruke i Norge, og samtidig stille seg fullstendig utenfor alle de aksepterte samfunnsnormene er ingen slik rettighet, selv om noen skulle ønske at det var det. Vi må gjerne argumentere rasjonelt for hva vi mener er moralsk riktig, men å hevde at laissez-faire er den eneste korrekte samfunnsformen etter rettstatsprinsipper er bare feil!

Friborgerskap.

Åm kommer med mange interessante oppklaringer rundt friborgerskap, som gjør det lettere å være for ideen.

Blant de oppklarende elementene er:

at man fortsatt må betale for veier, politi, rettsvesen og andre ytelser som ikke er velferdstilbud og som det ikke er enkelt å separere ut

at friborgerskap ikke kan inngås før man er 18 år

at man må betale tilbake all opptjent gjeld til samfunnet i løpet av de første 18 årene, når man blir friborger.

Blant elementer som fortsatt er problematiske:

hva slags regnestykker har man som tilsier at moms er nok til å betale for politi, forsvar og rettsvesen?

forbruk er individuelt. Det er derfor rettmessig at den andelen som man uansett må betale, gjøres over skatteseddelen, slik at man sikrer at alle friborgere tar den samme økonomiske byrden.

utgiftene til politi, rettsvesen, forsvar, veier, osv varierer ut i fra politiske prioriteringer, krig og uro ellers i verden, osv… mens forbruket ikke nødvendigvis gjør det. Hvordan skal friborgere hele tiden være med å betale for de varierende kostnadene av dette?

Åm skriver at «det er tross alt staten og sosialdemokratiets skyld at det ikke finnes private tilbud siden de i praksis har vært forbudt. I en overgangsperiode er det derfor bare rett og rimelig at friborgere kan benytte seg av offentlige velferdstilbud inntil markedet får på plass private alternativer» er jeg svært tvilende til. Hvis friborgere skal benytte seg av det offentlige velferdstilbudet må de også betale den fulle prisden for det. Ingen sosial skatter = ingen sosiale ytelser. Punktum.

innføring av friborgerskap vil antakelig skape et visst byråkrati. Noen må tross alt kontrollere hvem som er friborgere, skille ut deres forpliktelser fra resten av samfunnet, regne ut hva friborgere skal betale for politi, rettsvesen, forsvar og infrastruktur, osv. Da er det vel rettmessig at friborgerne selv betaler prisen for dette byråkratiet?

Hvorfor friborgerskap?

Jeg er altså ikke overbevist enda, men hvorfor er jeg fortsatt interessert i å se på mulighetene for et slikt system, til tross for alle problemene? Hvorfor er jeg som konservativ stor tilhenger av en slik løsning – i prinsippet?

Jeg ønsker i bunn i grunn at folk skal kunne få leve sitt eget liv, med så liten statlig inngripen som overhodet mulig, så lenge de ikke begrenser andres mulighet til det samme. Jeg mener også at offentlige tilbud i hovedsak må være nettopp et tilbud – i ordets rette betydning. Det innebærer at man også må kunne takke nei til det offentlige tilbudet. Hvis ikke er jo det såkalte tilbudet bare tvang.

Lov å ta dårlige valg?

En annen problemstilling som ofte dukker opp er hvorvidt man skal ha rett til å ta elendige valg. Dette har jeg tenkt utrolig mye på. Skal man la enkeltmennesket velge å gå til grunne. Jeg har vært uenig med meg selv flere ganger når det gjelder akkurat denne problemstillingen. Dette er naturligvis veldig individuelt, og ingen absolutt konklusjon, men jeg har etter mye selvransakelse kommet frem til at svaret på spørsmålet om det skal være lov å gå til grunne, naturligvis må være: JA!

I et fritt samfunn må det være lov å ta elendige valg, så lenge valget ikke går utover noen andre. MEN dersom du er tilregnelig og vet konsekvensene av ditt eget dårlige valg, må du også få lov til å ta dette valget. Det eksempelet som hjalp meg å konkludere, kom frem i et foredrag/samtale med Lars Fr. H. Svendsen (forfatter, filosof, amanuensis ved Universitetet i Bergen, og prosjektleder i tankesmia Civita) under et møte med programkomiteen for programmet «Grenser for Politikk» som skal behandles på neste landsmøte i Unge Høyre i 2010.

Eksempel var omtrent som følger: Hvis et menneske tar med seg en fallskjerm, går opp på en farlig fjellskrent, hopper utenfor og blir liggende på en fjellhylle med brukket ben og ikke klarer å røre seg? Er det da statens oppgave å sende et helikopter for å redde personen, noe som innebærer kanskje hundretusenvis av kroner, og at et annet menneske ikke får hjelp? Eller må man simpelthen la han ligge der, såfremt noen ikke velger å hjelpe til på privat initiativ?

For meg var svaret på det spørsmålet ganske enkelt. Det kan ikke være statens oppgave å bruke ressurser på å hente dette mennesket. Han har tatt et uhyre dårlig valg, han visste farene ved valget han tok, og må ta konsekvensene av det valget han har gjort. Det høres kanskje kynisk ut, men er det like kynisk hvis det å hente personen kanskje innbærer at hun som nettopp ble knivstukket i parken ikke får hjelp?

Hvis det ikke skal være lov å gå til grunne, så må staten nødvendigvis kontrollere enhver handling du gjør. Et slikt samfunn vil være uutholdelig. Alt annet enn en totalitær stat må derfor innebære retten til å gå til grunne. Og i en totalitær stat vil et betraktelig høyere antall mennesker alltid gå til grunne, til tross for sine såkalte rettigheter, enn i noe fritt samfunn. Det er derfor utopisk å se for seg et samfunn der ingen mennesker går til grunne. Frihet til å velge må dermed også innebære friheten til å ta et dårlig valg. Frihet medfører ansvar. Når man bruker friheten sin, må man også ta ansvaret for sine egne handlinger.

Finale

MEN nå kommer vi til forskjellen på meg som konservativ og en liberalist som Åm. Selv om jeg mener at man faktisk må ha rett til å ta et forferdelig dårlig valg, og ta konsekvensene av dette valget, så er det ikke dermed sagt at ALLE dårlige valg skal ende med at staten overlater deg til deg selv, og den hjelpen du evt måtte få av private barmhjertige mennesker. Jeg er, som sagt, tilhenger av et sosialt sikkerhetsnett!

Jeg holder likevel fast på min kritikk av velferdsstaten (selv om Åm prøver å få meg til høres ut som en sosialist, marxist og det ene etter det andre). Velferdsstaten er umoralsk og passiviserende. Den reduserer selvstendige oppegående mennesker til passive mottakere av sosiale stønader. Den tvinger mennesker inn i et avhengighetsforhold til staten, i stedet for å gjøre det den egentlig skal; nemlig hjelpe dem som faller utenfor.

Min kritikk av velferdsstaten ender ikke med en konklusjon som går ut på at den skal avvikles fullstendig. Den ender med et velferdssamfunn som lar folk leve sine egne liv, som lar folk ta ansvar for sine egne handlinger, men som likevel garanterer for en viss trygghet. Og så må det nødvendigvis være slik at hvis du velger å hoppe utenfor en klippe, så er du samtidig inneforstått med at det i verste fall kan innebære at du blir liggende uten tilgang til hjelp, men jeg vil ikke på noen måte ha det slik at hvis du f.eks. velger å satse på å starte en egen bedrift, så skal du være dømt til å gå på suppekjøkken og hospits resten av livet, hvis det slår fullstendig feil, og du taper alle eiendelene dine.

Det er en styrke i et samfunn at folk har trygghet nok til å satse. Ikke så mye trygghet at man syr puter under armene på folk så de blir passive, men så mye at man likevel tør å satse. Jeg ønsker meg et velferdssamfunn der det er lov å prøve og feile både 1, 2, 3 og 4 ganger før man endelig lykkes.

Det er ingen skam å ta sjanser. I et konservativt samfunn er det ikke BARE lov å lykke, det er også lov å prøve og feile.

Read Full Post »

 

Jeg har ikke tenkt å fortsette denne diskusjon med Onar Åm ut i evigheten (noe sier meg at vi antakelig kunne holdt på med de samme spørsmålene en stund – så får vi se når vi blir enige om å være uenige), men jeg har heller ikke tenkt å la hans siste innlegg passere i stillhet.

Jeg er som regel skeptisk til oppfølgere. Jeg skrev i mitt forrige innlegg at jeg likte Onar Åms «Svar til en konservativ», jeg kan dessverre ikke si helt det samme om «Svar til en konservativ 2».

DLF

Åm viser at DLF åpenbart har en blind tro på sin egen argumentasjon, og jeg skal derfor ikke bruke mye tid å argumentere for hvordan DLF bør argumentere. Det er tross alt ikke jeg, Unge Høyre eller Høyre som taper på at DLF omtrent er usynlige i norsk politikk. Jeg har heller ikke bedt DLF om alltid å være dannede, smilende og høflige, men om å argumentere på en litt mer saklig måte, og iblant begrunne politikken sin med litt mer enn hardnakket ensidig prinsipiell argumentasjon.

Ifølge wikipedia (noen får rette på meg hvis tallene ikke stemmer) fikk DLF følgende stemmeantall ved de siste valgene:

Kommunestyrevalget i 2003: 113 stemmer i Oslo kommune

Stortingsvalget i 2005: 213 stemmer i Oslo og Hordaland

Kommunestyrevalget i 2007: 127 stemmer i Oslo

DLF er svært aktive på nettet, og man skulle derfor tro at deres meget høye internett-aktivitet ville vise seg på valgresultatene i en tid der nettet får stadig mer innflytelse, slik som f.eks. har vært tilfelle i USA med oppslutningen rundt det libertarianske partiet (den har riktignok stilnet noe etter at Obama feberen tok av, men vil nok blusse opp igjen snart), og den republikanske (men svært liberalistiske) kongressmannen fra Texas: Ron Paul. Valgresultatene til DLF viser imidlertid at vi foreløpig merker lite til denne store rekrutteringen av unge, intelligente spirer som ifølge Åm skal «endre Norge gjennom universitetene, gjennom Barne-TV, gjennom skolene». Har det noengang enset DLFere at måten de ofte legger frem politikken sin på, ved at stort sett alle motstridende argumenter klassifiseres som ond politikk av onde mennesker, faktisk frastøter både disse unge intelligente spirene, og mennesker i andre partier som kaller seg liberalister?!

Anarkisme, anarki og anarkokapitalisme

Når det gjelder spørsmålet om anarki, så påstår Åm at jeg ikke svarer på hans problemstilling. Dette stemmer ikke. I det forrige innlegget (hvilket han også gjentar i det påfølgende) påpeker han at liberalister hadde foretrukket anarki dersom dette var praktisk gjennomførbart, men at de innser at dette alltid fører til mafia/statsdannelse, og at liberalister derfor er tilhengere av rettsstaten som et nødvendig onde, ikke for å ta felles ansvar, men i selvforsvar.

I mitt innlegg anerkjente jeg nettopp dette. Vi skulle alle ønske at det ikke var nødvendig med et såkalt voldsmonopol for å sikre folks frihet. Det beste hadde naturligvis vært om alle mennesker kunne leve akkurat slik de ville uten lover og regler, og at alle automatisk ville innrette seg på en slik måte at de fikk utfolde seg uten å begrense andres frihet. Vi er altså enige i at dette er utopisk, i hvert fall på sikt. Jeg er med andre ord enig i grunnlaget for rettsstatens nødvendige tilstedeværelse, men Åm og jeg er uenige i hva som skal være statens oppgaver utover dette.

Videre overrasker det meg at Åm, som ellers pleier å være rimelig godt ideologisk orientert, ser ut til å ha misforstått anarkismen, eller i hvert fall deler av den. I mitt innlegg påpekte jeg forskjellen mellom anarki og anarkisme. Anarki betyr i utgangspunktet bare lovløshet, eller fravær av stat, og er ikke nødvendigvis ensbetydende med anarkismen. Anarkisme er derimot en ideologi, som riktignok spriker i mange retninger, men der alle har til felles at de stort sett er imot både kapitalisme og eiendomsrett.

Åm har selvfølgelig helt rett i at anarkokapitalismen er imot stat, men tvert imot anerkjenner eiendomsretten. (Jeg kan legge til at den også anerkjenner det kapitalistiske systemet). Det Åm imidlertid glemmer er at anarkokapitalismen, ved at den hegner om eiendomsretten og kapitalismen, ikke er anerkjent av noen av de andre anarkistiske retningene. Det er også nettopp dette forholdet som gjør at anarkismen av mange regnes som slags sosialisme, mens anarkokapitalismen regnes som en libertariansk retning.

Arroganse

Når Åm hevder følgende «liberalismen egentlig bare har vært noenlunde implementert ett eneste sted i hele historien, og det var i USA, især i perioden fra ca 1870 til 1913. Liberalismen ble avskaffet i USA, ikke av folket, men av onde politikere som delvis begikk statskupp og som brukte politisk list til å tilrane seg makt» er vi også tilbake i det samme gamle usaklige sporet. (Påstanden om at USA var liberalistisk i denne perioden kan nok også diskuteres, men det blir en litt for lang debatt å ta her nå).

Det jeg imidlertid er interessert i er hvilke såkalte statskupp, etter 1913, Åm snakker om? Woodrow Wilson ble riktignok valgt med et lavere antall stemmer enn sin motkandidat, men her er det nok snakk om hull i valgsystemet heller enn «statskupp, tilraning av makt og onde politikere» (Wilson gikk til informasjon til valg på individuelle rettigheter, og mer makt fra den sentrale regjeringen til hver enkelt stat), den påfølgende presidenten Warren G. Harding ble valgt med et overveldende flertall. Flere av de påfølgende presidentene gjennomførte riktignok politikk som også jeg er grundig uenig i, Franklin D. Roosevelt, og hans New Deal, er et godt eksempel på dette, men han ble valgt med et overveldende flertall, og er i ettertid en av de mest populære presidentene i amerikansk historie (selv om jeg er sterkt uenig i grunnlaget for denne populariteten)

Ondskap

Poenget mitt er at jeg, i motsetning til Åm, er åpen for tanken om at andre enkelt og greit ønsker noe annet enn meg, uten at dette er snakk om onde mennesker. Åm benekter jo direkte at sosialister kan ha andre meninger fordi de besitter et annet verdisyn og en annen moral.

Jeg siterer: «Det finnes kun to typer sosialister, de uvitende og de uærlige. Det vil si, sosialister er enten naive eller så er de onde». Dette er en så bunnløs arroganse, at det er vanskelig å ta det seriøst.

Mange mennesker mener åpenbart at det er til det beste for alle, at valgene deres blir styrt av en informert elite. En slikt tankesett vil også jeg klassifisere som ondt, men det betyr ikke at tilhengere av en slik ideologi er onde mennesker. Jeg kan faktisk forstå synspunktet, selv om jeg er grunnleggende uenig. Mennesket er i stor grad et irrasjonelt vesen som tar irrasjonelle valg (jeg vil naturligvis mene at dette er menneskets rett – så lenge valgene kun går utover dem selv, og at politikere ikke er det spor bedre – heller verre i mange tilfeller), og mange vil derfor mene at det er best at noen begrenser flere av disse valgene for å beskytte folk eller samfunnet mot seg selv. Så langt er det lett å være enig, men når man spør seg hva konsekvensene er: at et knippe politikere, med den samme tilbøyeligheten til irrasjonelle valg, skal beskytte andre mot sin egen irrasjonalitet, og kontrollere livene deres, så har jeg store problemer med å forstå en slik konklusjon.

Jeg tror likevel ikke at f.eks. Kristin Halvorsen er et ondt menneske (styringskåt? Absolutt, men ikke ond), men hun tror helt sikkert at ideene hennes er til det beste for samfunnet. Hun besitter ganske enkelt et annet verdisyn og andre moralske verdier enn meg. Så tror jeg samtidig at de aller fleste ønsker å styre sitt eget liv, ikke bli styrt, men det er likeledes mange som er villig til å gi opp deler av sin økonomiske frihet for trygghet. Da blir det min oppgave å overbevise folk om at mer frihet er forenlig med trygghet.

Sikkerhetsnett

Og plutselig er vi over i velferdsdebatten igjen, for i motsetning til Åm, mener jeg at staten ikke bare skal kunne garantere for din frihet til å leve det livet du vil uten overgrep, men også at staten skal kunne garantere for et system som tar vare på deg hvis du faller fullstendig utenfor. Åms hovedargumentet mot dette er at han anser et statlig sosialt sikkerhetsnett for vold å være.

Jeg siterer: «(…)hva er det egentlig staten kan gjøre? Utøve vold. Tonning Riise sier altså vold=garanti. Hvis vold var kilden til trygghet burde jo jorden for tusenvis av år siden vært svært trygt for da var det jo veldig voldelig. Hvis vold er så fantastisk hvorfor er det først etter at kapitalismen, rettsstaten og det fredelige samfunnet ble utviklet at samfunnet virkelig har blitt trygt og godt å leve i?»

Denne argumentasjonen er så søkt, at det er svært vanskelig å ta den seriøst. Å sette likhetstegn mellom den volden og uroen som hersket i samfunnet for tusenvis av år siden, og et sosialt sikkerhetsnett -basert på en begrenset økonomisk omfordeling, blir så virkelighetsfjernt at det egentlig er direkte humoristisk. Det virker nesten som Åm har blitt litt inspirert av argumentasjonen til Erasmus Montanus (fra Ludvig Holbergs kjente komedie): «Mor Nille kan ikke fly, det kan heller ikke en stein. Ergo er mor Nille en stein».

Ei heller er det et spesielt valid argument at jeg aldri kan garantere at et slikt system, som jeg og mange konservative er tilhengere av, aldri vil bli fjernet. Det finnes ikke en politiker som kan garantere for et systems evige eksistens. Det er umulig. Jeg kan kun argumentere for det systemet jeg mener vil være til det beste for samfunnet, og arbeidet for at dette får flertall.

Like lite som jeg kan garantere for et offentlig sosialt sikkerhetsnetts evige tilværelse, kan Åm og DLF garantere for at det alltid vil være et tilgjengelig privat tilbud. Jeg tror imidlertid at vi kan løse mye av det gigantiske byråkratiet rundt helsevesenet ved å øke egenandelene en del, samtidig som skattebyrden senkes betraktelig. Da sørger man får at folk ikke går til legen hver gang de har fått en flis i fingeren, samtidig som køene går ned, og at folk som virkelig trenger hjelp får denne raskere.

Åm har også helt rett i at den offentlige garantien betyr fint lite, hvis man dør i offentlig helsekø, men Åm tvinger meg faktisk til å argumentere for en offentlig kø (som riktignok burde vært betraktelig lavere), hvis alternativet er intet tilbud i det hele tatt. Jeg er for å legge til rette for flere private forsikringer og tilbud som kan utfordre det offentlige helsevesenet. Det offentlige skal være et tilbud alle har rett til å velge, men ikke tvang. Så det betyr naturligvis at folk også må få lov til å velge bort det offentlige helsetilbudet, hvis de vil det. Hvis man sier fra seg dette tilbudet, skal man også slippe å betale skatt for et tilbud man ikke benytter seg av. En mulig ordning kan være såkalt friborgerskap.

Friborgerskap

Ideen om friborgerskap synes jeg faktisk er rimelig interessant. Jeg senser en del praktiske problemer, i forhold til hvordan skatte og avgiftssystemet er innrettet, som jeg må undersøke litt nærmere. Man betaler jo ikke bare skatt til velferdsstaten, men også for at vi skal ha et forsvar, rettsvesen, politi, skoler, og for å bygge opp infrastruktur som veier, kraftledninger, osv…, men selve ideen om friborgerskap er et system jeg mener også kan være forenlig med konservatismen.

Jeg har ikke konkludert helt, når det gjelder friborgerskap, men la oss ta utgangspunkt i et slikt system. Hvis man innførte friborgerskap ville det ikke være nødvendig med noe ytterligere laissez-faire, slik DLF likevel vil. Friborgerskapet forsvarer enkeltmenneskets rett til å si «la meg være i fred», mens et samfunn, der alle forhold er tuftet på prinsippet om laissez-faire, heller blir et slags motsatt tyranni, et slags frihetstyranni. Og JA, selv en frihetsforkjemper kan hevde at det finnes noe sånt som frihetstyranni. Hvis et menneske tvinges til å være overlatt seg selv, er det også en form for tvang. Et slikt «vi står lykkelige alene for oss selv» samfunn tror jeg heldigvis er like utopisk som sosialistenes kollektivistiske «vi marsjerer lykkelige i takt/himmel på jord» samfunn.

Disputering

Når jeg hevder at laissez-faire, også kan bli et slags tyranni, kommer Åm igjen med det klassiske «ondskap vs fred» argumentet, som jeg egentlig synes begynner å bli ganske kjedelig. Alt som går imot Åms meninger defineres av han selv som ondskap, samtidig som hans egne meninger defineres som fred. Så når jeg hevder at laissez-faire samfunnet også kan bli et slags tyranni, hopper Åm automatisk til den konklusjonen at det jeg da indirekte sier er at fred er en form for tyranni. Jeg minner nok en gang om Erasmus Montanus: «fyll får en til å sove, den som sover synder ikke, ergo – den som er full synder heller ikke». Eller som DLF kanskje ville sagt: Vi er for fred, ergo er alle som ikke er enige med oss for vold. Dette blir rimelig meningsløs disputering, etter mitt syn.

Lov å lykkes

Unge Høyres mantra er «lov å lykkes». Dette er antakelig også DLF enig i, men lov å lykkes betyr litt mer for Unge Høyre. I et konservativt samfunn er det også lov å prøve og feile. Det skal være lov å ta sjanser, feile, og prøve igjen. Det er slik vi skaper muligheter for alle.

Read Full Post »

Jeg leste med interesse Onar Åms kommentar til mitt forrige innlegg om velferdsstaten. Selv savner jeg en tydeligere liberalistisk røst i det politiske landskapet i Norge, og tror både Høyre og resten av de etablerte politiske partiene hadde hatt godt av å bli utfordret litt mer fra også ytre høyrefløy.

(Jeg vil imidlertid påpeke at jeg med ytre høyrefløy ikke mener fascisme. I likhet med DLF så mener også jeg at den vanlige venstre–høyre aksen, der man ser på kommunisme som ytterste venstreside og fascisme som den rake motsetningen, er helt misforstått. Både kommunismen, fascismen og nazismen er systemer som forutsetter at staten eller en fører har absolutt kontroll. Aksen burde heller gå fra totalitarisme på den ene siden og liberalisme på den andre siden, mellom absolutt kontroll, og absolutt frihet (hvor anarkismen plasserer seg i en slik akse, er en annen debatt).)

DLF i norsk politikk

Den norske politiske debatten er svært preget av at den dominerende venstresiden får definere debatten og sette agendaen. I stede for å sette agendaen selv, blir de politiske partiene på høyresiden tvunget til å svare på angrep fra venstresiden, og motbevise feilaktige karakteristikker. Dette skyldes, som jeg også skriver i forrige innlegg, at høyresiden nesten fullstendig unnlater å fremme sin politikk som den moralsk riktige, og låser seg inne i et slags pragmatisk spor der de helhetlige visjonene med politikken forsvinner. Men det skyldes også at vi ikke har en klar nok stemme som utfordrer venstresiden fra ytre høyrefløy.

Dessverre virker det som om DLF ikke er interessert i en slik rolle. Jeg, blant flere, reagerer litt på måten DLF ofte argumenterer. Hvis DLF ikke ønsker reell innflytelse, så kan de i grunn fortsette slik de gjør. Hvis de fortsetter å argumentere på en slik måte at de tilsynelatende nærmest opphøyer seg selv til et allvitende orakel, med den endelige fasiten på ethvert spørsmål, så er det svært få som gidder å ta dem seriøst. Da forblir de en sånn liten «høyre-ekstremistisk gutteklubb», som skriver en del underholdende kritikker av sosialismen, og produserer noen gode quotes av og til som tas opp og brukes av noen aktive i kanskje særlig Unge Høyre og Fpu som følger litt med på hva DLF foretar seg, og er litt aktive på nettforum der en del liberalister diskuterer.

Dette synes jeg imidlertid ville være litt synd, fordi jeg som sagt savner en mer tydelig liberalistisk røst i den politiske debatten. Det er mange intelligente mennesker i DLF som kunne fylt dette rommet, men for øyeblikket blir de mer en parodi på seg selv, gjennom måten de ofte argumenterer på.

Men så tilbake til den egentlige debatten om velferdsstaten:

Anarkismen

Onar Åm skriver at: «Liberalister skulle gjerne ha hatt anarki, hvis det fungerte i praksis, men absolutt all erfaring tilsier at anarki er ustabilt og fører til at mafia tar makten og danner et voldsmonpol. Statsdannelse er altså et uunngåelig onde, og da sier liberalister: hvis staten er uunngåelig er det bedre at vi tar kontroll over den enn at onde mennesker gjør det». 

Jeg regner med at Åm her kun snakker om begrepet anarki -som betyr lovløshet, og ikke anarki -som i anarkismen. Anarkismen er ikke bare imot en stat, men også imot alle former for autoriteter. Eiendomsrett til produksjonsmidlene er en slik autoritet. Eiendom generelt motstrider anarkismen. Ifølge anarkismen har mennesket kun rett til fruktene fra sitt eget arbeid, ikke av andres arbeid. Anarkismen blir derfor en motsetning til hele det kapitalistiske systemet. Ved å eie en bedrift, er du både herre over arbeiderne (selv om de når som helst kan avslutte dette forholdet dersom de ikke er fornøyd), samtidig som du indirekte høster fruktene av andres arbeid. Derfor er både arv, og retten til din egen eiendom, uforenlig med anarkismen.

Eiendomsretten er noe av det mest essensielle i både konservatismen og liberalismen – og et helt nødvendig fundament for å skape nye verdier (manglende eiendomsrett er f.eks. en av de mest medvirkende faktorene til fattigdom i Afrika). Jeg tviler absolutt ikke på at Åm er en tilhenger av eiendomsretten, men jeg synes det var viktig å påpeke dette ideologiske aspektet.

Når det er sagt, kan jeg faktisk til og med være enig med Åm i at et anarki (ikke anarkisme) hadde vært å foretrekke hvis det hadde fungert i praksis. Hvis mennesket kunne levd som frie, fredelige, skapende og innovative mennesker, uten noen former for lover og regler, og uten å begrense andres frihet – så hadde jeg ikke hatt noen motforestillinger mot en anarkistisk samfunnsform. Når vi begge anerkjenner at dette er utopisk blir det imidlertid en diskusjon om hva slags samfunn vi vil ha. Her er nok Åm og jeg enig om en del grunnleggende prinsipper som må ligge til grunn, samtidig som vi har ganske forskjellige løsninger på hvordan samfunnet skal innrette seg etter disse.

Fellesskapet

Så til fellesskapsbegrepet. Jeg er enig i at man skal være forsiktig med å bruke fellesskapet på en måte som understøtter sosialdemokratiets ensidige definisjon av velferdsbegrepet, men konservative har også et litt annet syn på fellesskapet enn liberalister. No man is an island. Du er født som et fritt tenkende individ, men konservative stopper ikke der. Du er også automatisk en del av ulike fellesskaper. De viktigste fellesskapene for konservative er de små private fellesskapene som familien, vennene, organisasjoner, osv… men man kan ikke se fullstendig bort i fra at det å være en del av det norske samfunnet, også kan kalles et fellesskap. Når vi feirer 17. mai har vi alle en felles stolthetsfølelse av hva det vil si å være norsk. Kan ikke denne følelsen også kalles en fellesskapsfølelse?

Denne debatten blir i hovedsak en debatt om grenser for politikk. Hvor skal grensen for statlig inngripen gå? Åm mener at denne grensen går ved en såkalt minimalstat: dvs at statens eneste legitime oppgaver skal være politi, forsvar og rettsvesen. Jeg trekker denne grensen noe lenger. Unge Høyre er f.eks. for en flat skatt med lavest mulig sats. Selv en slik flat skatt, vil innebære en viss omfordeling. Summen av skatten som den flate prosentandelen til en person med høy lønn utgjør, vil naturligvis være høyere enn skatteandelen til en med lavere inntekt.

Omfordeling

Hvorfor er en slik begrenset omfordeling nødvendig? Et eksempel: rusbehandling. Tunge narkomane har ingen ordentlig inntekt, og de har ingen mulighet til å betale for slik dyr behandling selv. Rendyrkede liberalister vil derfor være imot enhver form for offentlig rusbehandling. Den rusavhengige vil enten måtte fullfinansiere behandlingen selv, eller være avhengig av at private initiativ stiller opp.

Åm har helt rett i at «mange mennesker er helt frivillig og ivrig villig til å bidra til å danne private, fredelige sikkerhetsnett i samfunnet for å yte nødhjelp til de som trenger en hjelpende hånd». Derfor synes jeg det er hjerterått at dagens regjering f.eks. stenger private rusinstitusjoner og hindrer private sykehus i å bidra til å gi folk den hjelpen de trenger. Private personers solidaritet, er likevel dessverre ingen garanti for at disse menneskene får en hjelpende hånd.

I motsetning til mange konservative vil jeg faktisk være enig i at enkeltmennesker har en rett til å gå til grunne. Men jeg aksepterer ikke på noen måte at mennesker går til grunne fordi det ikke var tilgjengelig privat hjelp, eller at mennesker ikke får hjelp til å komme ut av en håpløs situasjon fordi det ikke eksisterer tilstrekkelige private foretak. Jeg mener faktisk at det er statlig oppgave å ta vare på de svakeste i samfunnet, ikke ved tvang, men hvis de ønsker hjelp. Åm vil antakelig kalle dette vold, da jeg aksepterer at dette også innebærer en viss form for omfordeling, men som konservativ mener jeg at det er en del av det ansvaret det innebærer å være en del av et samfunn – eller et fellesskap om du vil.

Trygghet

Det stemmer heller ikke at jeg fremstiller trygghet som en ubetinget gode, slik Åm påpeker. Hele innlegget som Åm referer til, baserer seg jo tvert imot på at vi har fått en så omfattende velferdsstat -som garanterer for all mulig utrygghet, eller med andre ord skaper så mye trygghet, at folk i stadig større grad slutter å ta ansvar for sine egne liv. Åm har helt rett i at trygghet i for store doser er ekstremt skadelig, men jeg er litt overrasket over at han benytter denne kritikken ovenfor meg, siden dette jo er blant mine hovedpoeng. Nemlig at velferdsstaten, med sitt, kall det gjerne trygghetstyranni, passiviserer virksomme individer. Den skaper et moralsk forfall i samfunnet, der mennesker venner seg til at det er statens oppgave å gripe inn, hver eneste gang du opplever den minste motgang i livet. Vi slutter altså å tenke over konsekvensene av våre egne valg og beslutninger.

Den store forskjellen på meg og Åm slik jeg ser det, er at Åm ønsker seg en minimalstat for enhver pris. For det første tror jeg at en slik stat, dessverre, også er helt utopisk, nettopp fordi ethvert eksempel i historien viser at de fleste mennesker ikke ønsker et slikt samfunn. Mennesker ønsker noen trygghetsmekanismer. De vil f.eks. vite at de får hjelp hvis de blir syke, og de vil vite at deres barn er sikret en trygg og god oppvekst selv om noe skulle skje med dem.

Høyresidens utfordringer

Utfordringen for høyresiden er altså å bevise at, konkurranse, fri handel, og frihet for enkeltmenneske i et samfunn basert på mangfold og private initiativ, kan fungere samtidig som folk garanteres et sosialt sikkerhetsnett. Høyresidens problem er jo nettopp at venstresiden har fått lov til å ha monopol på velferdsbegrepet. Hvis Åms løsning er å befeste dette monopolet, så kan jeg garantere at høyresiden vil tape ytterligere terreng. Høyres oppgave må nettopp være å sørge for at sosialistenes destruktive velferdstotalitarisme erstattes med et konservativt velferdssamfunn som legger grunnlaget for en fungerende innovativ kapitalisme, fri handel, personlig valgfrihet og velstand – uten at venstresiden vinner frem med sin retorikk.

Laissez-faire kan også anses som et slags tyranni. Laissez-faire innebærer ikke bare retten til å være i fred, men at alle MÅ bli latt være i fred. I motsetning til sosialistene ønsker jeg ikke et samfunn der alle tvinges til å ha staten som sin dagmamma fra krybbe til grav, men i motsetning til Åm så mener jeg at de som ønsker det skal kunne benytte seg av et offentlig sosialt sikkerhetsnett. Dette sikkerhetsnettet er ikke dagens velferdsstat der det for mange lønner seg å ikke jobbe, der det er statens oppgave å bevare inntektsforskjeller, og der man legger opp til passivitet. Men det er et sikkerhetsnett der gigantiske universelle ordninger som indoktrinere mennesker i sosialdemokratiet, omgjøres til et system som har det som fokus å ta vare på dem som trenger det mest.

I et konservativt samfunn er det ingen skam å prøve og feile. I et konservativt samfunn er det ikke bare lov å lykkes, men også lov å ta sjanser, feile, og prøve igjen. Det er kun slik du virkelig skaper mulighet for alle.

Read Full Post »

Selv om de siste tabloide nyhetssakene her på bloggen har trukket opp lesertallene en del, synes jeg det var på tide med et lengre reflekterende og ideologisk innlegg igjen. Det betyr imidlertid ikke at innholdet er av noen mindre relevans, men det er et faktum at enkelte er mer interessert i kjærlighetslivet til Mikkel Gaup og Kristin Spitznogle, enn politisk idéhistorie. Dette er altså et innlegg til den lille harde kjernen som faktisk leser denne bloggen, og ikke bare klikker seg vilkårlig inn fra en eller annen link på VG.

Dagens tema er finanskrisen. Ikke at det har manglet stoff om finanskrisen i avisene den siste tiden, naturlig nok, men artikler som bidrar til refleksjon og nytenkning har imidlertid vært ganske stor mangelvare. Derfor var det en glede å åpne Aftenposten på Søndag, og finne noe annet enn et stort traust bilde av Roar Flåthen med det samme innholdsløse budskapet om at vi nå trenger mer sosialdemokrati, og statlig kontroll.

Økonomisk evolusjon

Under Innsikt, vier Aftenposten hele 3 fulle sider, til omfattende refleksjoner rundt finanskrisens indre årsaker. De har gått grundig til verks og snakket med både organisasjonspsykolog og BI-lektor Per Espen Stoknes, biolog ved UiO og Darwin ekspert Dag O. Hessen, professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø, Joar Vittersø, og Øyvind Vada og Petter Braathen som begge tar doktorgrad på evolusjon, pragmatisme og kompleksitetsteori anvendt på sosiale systemer. Temaet er intet mindre enn Darwins evolusjonslære og mulige koblinger mellom den og finanskrisen.


Stadig flere mener angivelig at Darwins evolusjonslære kan brukes til å si noe om samfunnsstrukturer og sosiale fenomener, og det er altså dette Aftenposten tilsynelatende vil grave litt dypere i. Evolusjonsteorien går ut på at arter utvikles over tid og at kun de mest tilpasningsdyktige overlever og fører sine gener videre. I dette ligger det at endringene i naturen skjer gradvis, og at arter kan gi opphav til andre arter. Dinosaurene er et eksempel på dette, som igjen danner grunnlag for en del spørsmål. Hva slags endringer i naturen var det som gjorde at dinosaurene ikke evnet å tilpasse seg? Hvorfor klarte plutselig ikke en rase som hadde dominert jordkloden i flere millioner år å tilpasse seg nye endringer? Ville menneskene eksistert dersom dinosaurene hadde evnet å tilpasse seg disse endringene?Det økonomiske systemet er likeledes et resultat av en lang utvikling, der mange ulike systemer har vært utprøvd. Verden blir stadig mer sammensveiset, markedet mer innviklet, og det er med markedet som i biologien at kun de mest tilpasningsdyktige systemene overlever.

Det er ikke akkurat mangel på metaforiske sammenligninger når dette panelet skal analysere disse problemstillingene. Både slengbukser, ipod, påfugler, klassisk og evolusjonær spillteori, kompleksitetsteori og den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter trekkes inn. Jeg har imidlertid ikke tenkt å gå i dybden på hvert enkelt eksempel og vurdere hvorvidt hver enkelts ekspertise er faglig relevant i forhold til den nevnte problemstillingen. Til det er nok min kompetanse fortsatt litt for smal, men jeg ønsker å kommentere noen aspekter jeg synes at manglet i en såpass ambisiøs artikkel, med et såpass kompetent panel.

Husk Adam Smith
Det irriterer meg nemlig at Aftenposten, i en artikkel som omhandler økonomiske ideer, allerede før diskusjonen er i gang, indirekte avkrefter en av våre største samfunnsøkonomiske idémakere; – nemlig Adam Smith – som en tenker det er verdt å bruke særlig mye tid på. Jeg siterer: «Hva mener så de forskjellige profesjonene når de snakker om evolusjon knyttet til økonomi? Hva skal vi bruke teoriene til og hvordan skal de finne veien fra forskerens hode og inn i den daglige forvaltningen av en økonomi som åpenbart trenger en hjelpende hånd – og da fortrinnsvis en hånd som ikke tilhører 1700-tallets Adam Smith»Her har altså Aftenposten samlet en gjeng med intelligente, velutdannede mennesker, med åpenbar sans for åpne refleksjoner rundt komplekse spørsmål, også slår de, på ignorant vis, fast at Smith’s teorier ikke er verdig mer refleksjon, i midten av en økonomisk krise. Det er dessverre ikke spesielt overraskende, men dog intet mindre irriterende at man på denne måten fortsetter å bygge opp under den sosialdemokratiske konsensusen om at markedsliberalismens teorier er motbevist og slått fallitt. Ingenting kunne vært mer feil enn dette. Panelets refleksjoner og konklusjoner forsterker egentlig bare (muligens noe ufrivillig), argumentene og teoriene til Adam Smith.

 

Den usynlige hånd
En evolusjonsteoretisk økonomisk tankegang har svært mange fellestrekk med Adam Smiths usynlige hånd. Stoknes sammenligner økonomien med biologien, og sier at ”de finansielle systemene, som har mange aktører som er tett forbundet med hverandre, får det vi kaller emergente egenskaper; helhetsegenskaper, som ingen har kontroll over”. Dette er ikke veldig ulikt det Adam Smith sier. Smiths teori går ut på at enkeltpersoner som forfølger sine egne mål, til sammen kan skape en effekt de i utgangspunktet ikke har hatt intensjon om. Den samlede effekten som skapes ved at enkeltindivider forfølger sine egne separate interesser, skaper en slags usynlig hånd. Nå skal det riktignok sies at Adam Smith aldri direkte brukte dette begrepet på denne måten. Smith nevnte angivelig bare den usynlige hånd noe sånt som 2 ganger i løpet av sitt forfatterskap, og da ikke i økonomisk sammenheng. Men den usynlige hånd kan likevel trekkes ut som en treffende beskrivelse av Smiths poeng. Nemlig at mennesker gjennom sine avgjørelser, kan forandre samfunnet, driver det fremover, og skape velstand, selv om de ikke hadde en intensjon om det. Samhandling mellom mennesker skaper en slags usynlig hånd.Stoknes mener også at problemet med mange av de økonomiske modellene vi har i dag er at de er statiske, mens mennesker er dynamiske. De økonomiske modellene evner altså ikke å følge menneskers dynamiske utvikling, hevder han. Her er også Smith svært relevant, for den konstante dynamikken er jo nettopp det som er så fantastisk med markedsliberalismen. Grunnen til at markedsliberalismen har skapt, og skaper større rikdommer enn noen annen økonomisk modell, er jo nettopp dens enorme egenskap til å tilpasse seg hvert enkelt menneskes utvikling. Markedsliberalisme går, svært forenklet, ut på at hvert enkelt menneske får handle fritt med hverandre, uten statlig inngripen. Det ligger derfor i markedsliberalismens natur at den må følge hvert enkelt menneskes utvikling –  når det nettopp er hvert enkelt menneske som driver markedet fremover, i kraft av den usynlige hånd, som hvert menneske utgjør.

 

Kritikk av dagens økonomiske modeller
Både Per Espen Stoknes og Joar Vittersø, kritiserer dagens økonomiske teorier og modeller. Vittersø mener at dagens økonomiske teorier er ”basert på mange hundre år gamle dogmer, som blant annet går ut på at individet foretar rasjonelle valg, altså at vi har full oversikt over hvilke alternativer vi har”. Vitterså hevder at mennesker ikke har kapasitet til å bearbeide informasjonen som alle våre valg innebærer, og illustrerer dette med at «det er 3,6 millioner ulike måter, det vil si rekkefølger, å ta på seg 10 klesplagg på». Han mener derfor at økonomiske standardteorier ikke kan være riktige.At mennesker ikke alltid foretar rasjonelle valg, at vi ikke alltid kjenner konsekvensene av valgene våre, vet nytten av valgene våre eller har oversikt over alternativene, er jeg naturligvis ikke uenig i. Vittersø sin konklusjon har jeg imidlertid mindre sans for. Intet menneske er perfekt, og et perfekt 100% forutsigbart økonomisk system, er derfor like umulig. Vittersøs kritikk er et vanlig argument mot markedsliberalisme og fri-handels tankegang, men argumentet Vittersø legger til grunn stemmer enkelt og greit ikke. Den rådende økonomiske tankegangen i dag baserer seg ikke på at mennesket er et ubetinget rasjonelt og rettferdig vesen.

Den usynlige hånds dynamiske krefter

Markedsliberalismen og Adam Smiths filosofi baserer seg på den SAMLEDE effekten som enkeltindivider skaper når de forfølger sine egne mål. Denne modellen tar nettopp hensyn til at mennesket ikke er rasjonelt og allvitende. Det vi må spørre oss er nemlig; hva er alternativet? Hvis markedet ikke hovedsakelig skal styres av den enorme innovative kraften som hver enkelt forbruker utgjør, med sine tilhørende svakheter, hvem skal da styre? Det eneste alternativet er i større grad, å overlate dette til enda færre mennesker med deres svakheter.

Det er fullstendig umulig å putte mennesker inn i en formell eller modell som garanterer sikre samfunnskonsekvenser. Mennesker tar ikke alltid rasjonelle valg, men det gjør ikke politikere eller økonomer heller. Selv om du tar verdens mest intelligente politiker, byråkrat eller økonom, så vil han aldri være smartere, mer fremsynt eller mer innovativ enn den samlede effekten som mange hundre millioner mennesker utgjør. Det er nettopp dette som er det vidunderlige ved markedet. En standardteori må ikke være feil, hvis standardteorien baserer seg på nettopp hvert enkelt menneskes dynamiske utvikling, og det er nettopp det Adam Smiths usynlige hånd gjør.

En ny mentalitet
Jeg har nok mer sans for Stoknes’ kritikk av dagens økonomiske modeller. Stoknes mener vi må bli flinkere til å se endring som noe konstruktivt og interessant, noe som ”gir muligheter snarere enn noe vi snarest må «rette opp» og tvinge tilbake på det gamle sporet”. Stoknes mener det må skapes en mentalitet der folk ikke er så redd for store endringer. En finanskrise kan i likhet med evolusjonen sees som en brå utryddelsesperiode som igjen rydder grunnen for ny mangfoldsvekst. «Faktum er at en katastrofe i ny og ne er helt nødvendig for videre utvikling», sier han.


Dette synes deler jeg, men i motsetning til Stoknes er jeg ikke av den oppfatning at vi må la de gamle økonomiske modellene dø ut, for at en slik mentalitet kan skapes. Ei heller er jeg spesielt interessert i å bruke masse tid på å lage urealistiske scenarioer og fremtidsbilder. Jeg tror ikke vi blir bedre rustet til å møte fremtidige kriser ved å forsøke å spå fremtiden, men ved å la de innovative kreftene, som hvert enkelt menneske i et fritt marked utgjør, definere fremtiden. Det forutsetter at markedet får fungere mest mulig fritt, skjermet fra politisk inngripen som både skaper finanskriser og/eller gjør dem enda verre.

Laissez-faire? Nei takk!

Til slutt vil jeg bare gjøre en ting klinkende klart: Jeg er markedsliberalist, men i likhet med Friedrich Hayek er jeg ikke tilhenger av laissez-faire. Jeg er for en viss statlig velferd, og jeg er for et garantert offentlig sosialt sikkerhetsnett. Jeg er for en minimalistisk stat. Jeg er for en debatt om hva som skal være statens legitime oppgaver, men jeg er på ingen måte interessert i et rendyrket individualistisk samfunn. Et samfunn uten noen form for sikkerhetsnett gir ikke mennesker den tryggheten de trenger for å våge, satse og skape verdier, men et samfunn med en altfor sterk stat som forsikrer alle mot mest mulig usikkerhet er enda verre fordi den passiviserer mennesker og hindrer virksomme individer i å se sine talenter og muligheter.

Å organisere samfunnet etter en opphøyd sosialistisk/sosialdemokratisk plan er intet annet enn den strake veien til et nytt slaveri – spørsmålet er bare hvor fort turen nedover går.

Konservatisme

Som konservativ har jeg ikke noe endelig mål for det ideelle samfunn, men ønsker å legge noen retningslinjer for det dynamiske samfunnets utvikling. Noen retningslinjer basert på hvert enkelt menneskes rett til å forfølge sine egne individuelle interesser. Noen retningslinjer basert på frihet under ansvar. Da er det både historieløst og ignorant å ignorere den visdommen som fortsatt finnes i Adam Smiths ideer.

 

Read Full Post »

Mens ord om likhet og omfordeling, fra alskens sosialister preget avisene i julen, benyttet jeg anledningen til å hylle de private innovatørene, og de markedskreftene som har gitt oss den velstanden vi har i dag, i en kronikk 23. desember kalt «God Jul til dere Sosialister». Dette startet en ganske livlig debatt i Hamar Arbeiderblad.

Sist ute var Aleksander Bern, med innlegget «Utopisk om kapitalismen» der jeg både fremstilles som liberalist, individualist, osv… Bern har åpenbart ikke forstått hverken den ideologien jeg vedkjenner meg, eller de øvrige betgnelsene han forsøker å gi meg. HA har dessverre ikke lagt ut dette innlegget på nettsidene sine så jeg får ikke linket til det, men mitt svar er i hvert fall som følger:


Virkelighetsfjerne betraktninger

Det var med stor interesse at jeg begynte å lese Aleksander Berns innlegg i HA, 7. januar, for Bern kommer egentlig med noen viktige betraktninger og problemstillinger. Dessverre våger han seg fort ut på altfor dypt vann, og drukner fullstendig i virkelighetsfjerne konklusjoner og uholdbare påstander.

Lite imponerende

Bern har tilsynelatende aldri lært korrekt sitatbruk. Det er nemlig ikke spesielt imponerende å svare på «sitater» man selv har konstruert. Jeg skrev aldri at «verden er kun drevet fremover av enkeltindividet» slik Bern feilaktig siterer, men at «verden beveges av individer som forfølger sine egne individuelle interesser». Her er det markante forskjeller. Berns forvrengning av mine uttalelser gir uttrykk for et rent individualistisk verdensbilde, mens min opprinnelige setning er en anerkjennelse og en hyllest av de innovatørene som har gjort dagens samfunnsutvikling mulig.

Videre er det usaklig å angripe min ideologiske forankring uten å nevne den faktiske ideologien jeg vedkjenner meg med ett eneste ord. Jeg aldri har lagt skjul på min markedsliberale eller nyliberale overbevisning, men denne er forankret i konservatismen. Hvis Bern hadde fulgt med i timen ville han visst at fellesskapet er svært viktig for konservative, men at fellesskapet for oss er noe mer enn en flokk. For konservative er fellesskapet en ansamling enkeltindivider.

Innovatører

Mitt poeng illustreres egentlig meget godt av Bern selv, når han fremstiller Statkraft, Televerket, Norges Statsbaner og Vegvesenet som kollektivistiske motsetninger til min påståtte individualisme, for også disse institusjonene er bygget opp av enkeltindivider. Det blir nesten komisk når Bern ikke forstår at disse offentlige institusjonene aldri kunne eksistert om ikke det var for de innovatørene jeg hyllet i mitt innlegg 23. desember. Hadde Statkraft i det hele tatt hatt noe strøm å levere hvis ikke Nikola Tesla egenhendig hadde løst problemet med roterende magnetfelt, konstruert den første kraftstasjonen for vekselstrøm og dermed lagt hele grunnlaget for dagens elektrifiserte sivilisasjon? Hvem skulle televerket ha levert telefontilknytning til, hvis ikke Alexander Graham Bell hadde funnet opp telefonen?

Jernbaneutviklingen har også sitt opphav i private innovatørers kreativitet. Det som virkelig satte i gang jernbaneutbygging over hele verden, var jo oppfinnelsen av dampmaskinen. Norges Statsbaner var naturligvis svært viktig aktør, men er det noen som tror at jernbaneutbyggingen i Norge hadde skjedd dersom Thomas Newcomen ikke hadde funnet opp dampmaskinen i 1712, eller hvis James Watt ikke hadde videreutviklet den til en brukbar modell i 1769? Dagens tog er riktignok drevet av elektrisitet, men da kan man jo igjen spørre seg hvor vi hadde vært uten Teslas oppdagelser.

Berns henvisninger til Albert Einstein er nok et eksempel på at grundigere research ville vært klokt. Einstein var sterk kritiker av kapitalismen, men det var fysikeren Einstein jeg hyllet i mitt innlegg. Det er som fysiker han er kjent og genierklært. Hva han mente om politikk er forholdsvis uinteressant. Videre forsøker Bern å gjøre et treffende poeng ved å hevde at «det var ved det offentlige universitetet han gjorde mye av sin banebrytende forskning». Dette er faktisk grov faktafeil. Det er allmennkunnskap at Einstein aldri var noe skolelys. Einstein ble uteksaminert i 1900, uten å ha utmerket seg noe bemerkelsesverdig. Det var først i 1905 at han introduserte relativitetsteorien, som et resultat av teoretiske eksperimenter han puslet med på fritiden.

Inkompetanse

Det er likevel ideologisk at Bern skyter fullstendig skivebom. Han tegner et skrekkbilde av min ideologi som ikke ville passet de mest ytterliggående og rendyrkede liberalistene i DLF, og forsøker å stemple meg som en ekstremistisk laizzes-fare liberalist mer objektivistisk enn selv Ayn Rand noengang var. Han utviser rett og slett en usedvanlig manglende ideologisk innsikt og ignoranse. For det første burde Bern lære seg at kapitalismen ikke er en ideologi, men et økonomisk system. Markedsliberalisme kan heller ikke regnes for å være en fullkommen ideologi, men en betegnelse på et ideologisk tankesett for hvordan markeds, og handelspolitikken burde styres. Både konservative og liberalister kan derfor være tilhengere av markedsliberalisme.

Ved frihetsbegrepet når Berns ideologiske inkompetanse nye høyder. Jeg siterer: «Når Riise og hans meningsfeller snakker om frihet, er det frihet til å følge sin egeninteresse (…) ikke frihet fra sult, tyranni, overgrep drap og vold (…)» Dette er vrøvl fra ende til annen. Konservatismen ser det som statens fremste oppgave å beskytte hvert enkelt menneske mot slike forhold. Et menneske er ikke fritt, dersom det ikke er noe som sikrer dette menneskets frihet. Alle har rett til trygghet. Det jeg er motstander av er at selvstendige mennesker tvinges inn i et avhengighetsforhold til staten. Staten burde konsentrere seg om å hjelpe de som trenger hjelp og vil ha hjelp, og la resten være i fred! Det er det frihet handler om.

Frihet

Jeg tror på ingen måte at jeg har svaret på alle spørsmål og problemer, slik Bern insinuerer. Min fremste politiske sak er nettopp å ta mer makt fra politikere og overlate valgene til hvert enkelt menneske. Enkelte ting burde tilhøre den private sfære, og være utenfor politikeres innblandingsrett. Sosialismen er en dystopi i mine øyne, men en ond utopi når den fremføres av sosialister. Bern har fullstendig rett i at undertrykkelse og rettsløshet ikke er en del av sosialistenes drømmesamfunn, men sosialismens utopiske ondhet gjør at den alltid fører til dét hvis den får lov. Hvis jeg trodde jeg hadde svaret på alle livets spørsmål, ville jeg vært sosialist. Det er sosialister som søker å tvinge sin moral og prinsipper over på andre. Det er sosialister som søker makt og innflytelse fordi de tror de er egnet til å styre andres liv. Som politiker søker også jeg innflytelse, men av helt andre grunner. Jeg søker innflytelse fordi jeg tror på et ufravikelig prinsipp; frihet. Frihet til å leve det livet man selv vil, fri fra undertrykkelse – både statlig og privat. Ikke en utopisk individualistisk frihet, men en virkelig frihet som henger sammen med ansvar og orden. Kall det gjerne fundamentalistisk om du vil. Frihet er ikke noe jeg kompromisser med.

Read Full Post »