Høyres DLD-skuespill

Høyres behandling av datalagringsdirektivet ligner mer ett skuespill, enn en reell partipolitisk behandling.

Det er selvfølgelig helt på det rene at partiledelsen av og til har sterke meninger om en sak. Slik skal det være. Det er heller ingen hemmelighet at Høyres partiledelse basert på et vedtak i forrige stortingsgruppe opprinnelig ønsket å si ja til direktivet uten debatt.

En medlemsmasse som var sterkt negative til direktivet tvang imidlertid gjennom en prosess som partiledelsen ikke ønsket. Historien om Høyres DLD-behandling er ganske enkelt historien om en partiledelse som ikke hadde kontakt med medlemsmassen, og gradvis har blitt drevet fra skanse til skanse inntil de banket saken igjennom i dag.

Jeg har tidligere skrevet om prosessen foran Høyres landsmøte på denne bloggen, og skal ikke referere hendelsesforløpet på nytt. De som vil kan lese dette HER. Utfallet av landsmøtet ble uansett at man vedtok en svært kritisk resolusjon. Det viktigste argumentet for å utsette vedtaket var at partiledelsen hadde lansert en partihøring (mistenkelig kort tid før landsmøtet, men la gå). Man ønsket å få innspill fra hele organisasjonen, pluss andre aktører, før man kunne fatte et vedtak. Det var i hvert fall den uttalte hensikten.

Det er nok grunn til å tro at partiledelsen hadde forutsett et mer balansert resultat av høringen, som ville gi grunnlag for å konkludere begge veier, men resultatet av høringen var en ganske massiv motstand mot DLD – noen mot hele direktivet, andre mot direktivet slik det forelå fra EU.

Av 11 fylkesforeninger som svarte på høringen, sa 9 nei, Hordaland var delt og sendte inn en resolusjon for og en mot og Nord-Trøndelag sa som eneste fylke ja. I ettertid har også Buskerud Høyre sagt nei, til tross for at deres stortingsrepresentanter Anders B. Werp og Trond Helleland la prestisje i å få et motsatt vedtak. Med dette grunnlag har Høyre nå altså vedtatt et ja til DLD, og forhandlinger om implementeringen med Arbeiderpartiet. Det er ikke en veldig naturlig slutning.

Trond Helleland og Arve Kambe har, blant flere, på intervjuer og debatter forsøkt å forsikre om at et DLD-ja vil bli vedtatt med forsikring om at dataene skal lagres forsvarlig for å sikre personvernet. Det er her logikken i argumentasjonen strander. Den vilkårlige lagringen av data kan være så sikker som overhodet mulig, men det forandrer ikke det faktum at vilkårlig lagring av alle borgernes data er grunnleggende illiberalt. Det er her motstanden mot direktivet oppstår for de aller fleste. Alle vil at politiet skal ha gode verktøy, men vi vil ikke diskutere verktøy som griper inn i privatlivet til mennesker som ikke er mistenkt for noe.

Det er likevel prosessen som irriterer mest på dette tidspunktet, for det mest ærlige og redelige hadde egentlig vært om Høyres partiledelse bare hadde banket saken igjennom med en gang, slik de i utgangspunktet planla, i stedet for å holde både landsmøtet og en medlemsmasse som er mot DLD for narr såpass lenge. Når nei-vedtak fra 10 fylkesforeninger, og ja vedtak fra ett enkelt fylkeslag resulterer i et ja-vedtak i Høyres stortingsgruppe er det ikke veldig vanskelig å skjønne at vedtaket har kommet med solide føringer fra en partiledelse som hadde bestemt seg for sakens utfall allerede før landsmøtet, og før partihøringen.

Høyre liker å slå seg på brystet med slagord om at vi er et parti som er bygget nedenfra og opp. I de fleste tilfeller er jeg enig i det. Jeg har alltid opplevd stor takhøyde i Høyre, der både unge og gamle har blitt respektert og hørt for meningene sine. Denne saken har imidlertid trukket frem noen av Høyres verste sider, og derfor bruker jeg tid på skrive omdet. Jeg tror aldri jeg har vært borti en sak der så mye av prosessen har foregått i hemmelige møter og bak lukkede dører.

Jeg bet meg også merke i at Erna i VG-saken ikke ville avsløre hvor mange på Høyres gruppemøte som stemte mot forhandlinger med Arbeiderpartiet. Det kan tyde på at tallet er høyere enn man tidligere har antatt. Dersom det skulle være 10 eller flere, skal det likevel mye til at såpass mange trosser vedtaket og stemmer mot i Stortinget.

Det er selvfølgelig også mulig at AP ikke tilfredsstiller Høyres krav, og at man på bakgrunn av dette sier nei, men det er lite trolig så mye prestisje de har lagt i saken. At Høyre  isåfall vil få gjennomslag for et mer begrenset direktiv er også selvsagt, men det forandrer ikke det grunnleggende veivalget man har gjort.

Alt i alt er denne saken mest skuffende. Både utfallet og prosessen. I den ene saken der Høyre har kunnet avgjøre utfallet i Stortinget, har man altså mest sannsynlig valgt å støtte Arbeiderpartiet i et overvåkningsdirektiv fremfor å sette foten ned, og si at Høyre setter invididet og retten til privatliv først. I tillegg har man gjort det ved å kjøre et skuespill for Høyres medlemmer, der man har gitt inntrykk av at man ønsket en åpen prosess – mens man i virkeligheten har bestemt seg for lenge siden, og gjort avtaler på kammerset.

Til slutt: Denne saken er en skuffelse jeg ikke kan la gå uten å kommentere, men jeg skal selvfølgelig fortsatt stå på i valgkampen 2011 for både Unge Høyre, Hedmark Høyre og Høyre. Vi har store oppgaver foran oss. En skole tilpasset alle og ikke en gjennomsnittselev som ikke finnes. Et helsetilbud preget av valgfrihet. Et lokaldemokrati som respekterer eiendomsretten, og ikke turer frem med ekspropriasjoner i hytt og pine. Redusering og fjerning av den usosiale eiendomsskatten. Og ikke minst et samfunn med mindre byråkrati og rigide regler som hindrer nyskaping, vekst og innovasjon i hele landet.

Jeg gleder meg til å ta fatt på disse oppgavene, men håper samtidig at det er siste gang jeg opplever en saksbehandling lik DLD-behandlingen i Høyre. Det er rett og slett ikke partiet verdig.

Update: 11 av Høyres 19 representanter stemte mot DLD på gruppemøtet. Det er nok til å vippe flertallet andre veien, hvis de også stemmer mot i Stortinget

Read Full Post »

Usmakelig fråtsing i folks personopplysninger

Da er skattelistene på nytt lagt ut på nettet, og nok en gang er vi vitne til den årlige eventen der nesten samtlige av landets aviser legger bort alt som heter anstendighet og fråtser i useriøse artikler om folks personopplysninger.

I skrivende stund er det hele 26 ulike nettsaker på Dagbladet.no om skattelistene. I tillegg til alle de vanlige kjendis-sakene, der ulike kjendiser i ulike bransjer sammenlignes, får vi oppfordringer overalt på nettet om å sjekke hva naboen tjener, hva vennene tjener, hvem som tjener mest i ens egen kommune, osv… Og det stopper ikke her. Seriøse nyhetskanaler konkurrerer om å ha de mest populære facebook-applikasjonene der du kan rangere vennene dine etter inntekt, formue, osv… Det er bare å slå fast at Dagbladet har passert VG som Norges mest useriøse avis. Reaksjonene er mange.

Heidi Nordby Lunde kaller offentliggjøringen av skattelistene for skatteporno i en bloggpost i dag som jeg anbefaler alle å lese. Hun eksemplifiserer også hvor nytteløst listene er.  Det hadde holdt med en anonymisert liste med postnummer, fødselsår og kjønn hvis det å sjekke skattesystemets fordelingsvirkninger i samfunnet var målet, skriver hun

Leder i Unge Høyre, Henrik Asheim, beskriver det også meget treffende på Nettavisen. Dette er blitt et sosialpornografisk sirkus, skriver han.

At vi har et så lemfeldig forhold til personvern i et velutviklet demokrati som Norge er egentlig ganske absurd. Det er overhodet ingen fornuftige argumenter for hvorfor det skulle være et allment behov eller nødvendighet å kunne vite hva gud og hvermann har i formue og inntekt.

Og når man ser på nyhetssakene i dag så er det uansett ikke dette som er hovedfokuset en gang. Jeg har igrunn problemer med å forstå at journalister med yrkesstolthet tør å sette navnet sitt bak en del av nyhetsartiklene som ligger ute i dag.

”Dette er relevant og viktig journalistikk for oss i Dagbladet. Det har det vært i lang tid”, sier Dagbladets sjefsredaktør Anne Aasheim. Denne viktige journalistikken er altså f.eks. et stort oppslag om at Thomas Numme tjener 1 million kroner mer enn Harald Rønneberg. På samme side kan vi lese spennende overskrifter som ” ”Ingen engleinntekt for Märtha” og ”Märthas formue har ikke fått vinger”. Du verden så kreativt.

Nettavisens Lars Wæstad har på sin side brukt tiden sin på å sjekke hvor mye man tjener på å vise kroppen sin. Sosialpornografien har til og med gått så langt at Nettavisen har det som en av sine hovedsaker hvordan du blokkerer navnet ditt fra å dukke opp i diverse facebook-applikasjoner.

Det er på tide å fjerne skattelistene i sin nåværende form fra nettet, også får de som ønsker innsyn gjøre det på samme måte som med andre personopplysninger. Da kan snokerne få lov til å stå frem med fullt navn i en beskjed til vedkommende det gjelder når man ber om innsyn, også kan vi slippe denne usmakelige fråtsingen i folks personopplysninger hvert år.

Read Full Post »

Svart humor: uvurderlig for et samfunn?

Etter fest to dager på rad er tankevirksomheten litt langsommere, og det er ingen nyheter som virkelig provoserer eller engasjerer meg nok til å skrive en bloggpost, men jeg har jo alltids noen tanker og refleksjoner oppi hodet som det er mulig å få ut i forståelig form. Selv i dobbel ‘dagen derpå’-modus.

Grand Prix
Grand Prix melodier surrer fortsatt i hodet. Jeg var på grand Prix fest i går, og endte opp med å stemme på Georgia. Etter å ha kuttet ned alternativene til: Azerbaijan, Georgia, Ukraina, Armenia, Tyskland og Portugal, sto valget mellom Georgia og Tyskland. Tyskland hadde den mest fengende sangen, uten tvil, men Sofia Nizharadze briljerte sangmessig, og dessuten har jo norske Hanne Sørvaag skrevet teksten, så da kunne jeg stemme litt patriotisk også. Jeg regnet forøvrig med at Georgia trengte stemmene mer, ettersom utallige Rybak-overskrifter har oppfordringet om å stemme på Lena (Så har jeg i tillegg en liten forkjærlighet til Georgia, etter å ha vært der en uke og truffet masse fantastiske mennesker fra Young Rights i November i fjor.)

Det ble en litt kjip plassering for Didrik i går, men jeg var egentlig ganske fornøyd med resultatene. Jeg har alltid hatt litt sansen for protest (i ordnede former), og en klar seier til en enkel, fengende, rytmisk pop-låt, fra en enkelt kledd, søt og sjarmerende 19 år gammel jente må jo regnes som en protest mot et ellers veldig pompøst og ballade-preget grand Prix.

Humor
Men nok om Grand Prix. Det jeg hovedsakelig ville dele noen tanker om er temaet: humor. Jeg har alltid hatt sansen for litt svart humor, og akkurat nå satt jeg å saumfarte youtube på leting etter morsomme kontroversielle sketsjer. Da kom jeg over et britisk program ved navn: World’s Most Offensive Joke, der de diskuterer de mest støtende humoristiske temaer, som inspirerte meg til en bloggpost.

For dere som ikke er politisk aktive kommer dette kanskje som en overraskelse, for dere som er aktive i politikken er det old news, men: politikere er antakelig en av yrkesgruppene i Norge med tidvis drøyest humor. Og dette gjelder for alle partier tror jeg. Jeg kjenner til og med KrFere som kan dele drøyere vitser enn de fleste i sosiale lag.

Utforske grenser
Egentlig er det ganske logisk. Når man bruker mesteparten av dagen sin ellers, til å veie sine ord med omhu, så er det kanskje ikke så rart at det – antakelig ubevisst – danner seg et litt motsatt behov. Jeg tror at kanskje særlig politikere og andre offentlige embedsmenn som frekventerer mediene ofte er utsatt for dette. Det er muligens litt lettere for en skuespiller, artist, osv..? En drøy vits fra en musiker vil sjelden hindre han i å selge cd’er hvis musikken er bra nok. En drøy vits fra en statsråd kan ødelegge en karriere. Så er det jo naturligvis slik at man skal tilpasse seg ulike roller. Jeg ville nok også stilt noen meget kritiske spørsmål rundt vedkommendes vurderingsevne, om en statsråd gikk på TV og fortalte en veldig støtende vits. Det finnes tid og sted for alt. Men burde det egentlig finnes tid og sted for vitser som er rasistiske, makabre, provoserende, el. i det hele tatt? Jeg mener at det burde det.

For det første fordi det er en helt grunnleggende rettighet i et demokratisk samfunn. Det er ingen rettighet å ikke bli støtt. Jeg har rett til å støte deg, og du har rett til å støte meg tilbake. Det betyr dog ikke at man må eller bør gjøre det. Men så kommer jeg til et kanskje viktigere spørsmål: har det en verdi? Kan selv de mest provoserende vitser, som definitivt støter noen, ha verdi? Ja, jeg vil hevde at det noen ganger kan ha det. Humorens rolle har alltid vært å utforske grensene. Hadde ikke Monty Python brutt en del grenser  på 70 og 80-tallet, hvilket utvilsomt provoserte mange, vil jeg faktisk gå så langt som å si at vi hadde hatt et fattigere samfunn i dag.

Islam og Muhammed
Kanskje er vi inne i en ny slik mellomfase nå, mellom politisk korrekthet og modigere humor. Mange reagerer på en samtids-humor som blir stadig røffere. Jeg tror det kan ha mye sammenheng med et diskusjons og samtaleklima som ellers er veldig konformt. I dag er det spesielt ett tema det er særlig politisk ukorrekt å spøke med: islam. Man merker en tidvis nesten pinlig veiing av ord når politikere eller andre samfunnsdebattanter kommenterer spørsmål som omhandler islam, der det er grunn for å være kritisk. Motreaksjonene til dette ser vi f.eks. særlig på internett. Når folk direkte eller indirekte blir fortalt at noe er «forbudt» å spøke om eller med så kommer det motreaksjoner. Internett er slike sett både en forbannelse og en velsignelse.

«Eberybody draw Muhammed day» – en facebookgruppe der et tusentalls personer oppfordret andre til å sende inn sine egne Muhammed-karikaturer, er et eksempel på en i utgangspunktet provoserende og unødvendig handling som ble gjort nødvendig av en veldig konform islam-debatt. Det er på ingen måte et mål i seg selv å provosere muslimer. Jeg håper tvert imot at det kommer en dag hvor dette ikke er mer nødvendig enn å provosere kristne. Men i en tid hvor mange offentlige personer fortsatt er redd for å spøke med islam av frykt for reaksjoner, er behovet for islam-vitser større enn behovet for kristen-vitser. Internett er slik sett en velsignelse, fordi man kan være mer eller mindre anonym.

Provoserende humor ufarliggjør, og forsøk på å tvinge den i kne nødvendiggjør ytterligere provokasjon. Derfor har jeg bl.a. lagt ut Muhammed-karikaturene på denne bloggen før. Før karikatur-striden hadde jeg ikke gjort det. Det var nettopp de reaksjonene som kom i etterkant av den første publiseringen som nødvendiggjorde ytterligere provokasjon. Dersom det ikke hadde kommet noen voldelige reaksjoner på Muhammed-karikaturene, ville jo debatten stilnet ganske kjapt, og behovet for å trykke dem hadde ikke vært der.

Integrering
Så er det også slik med humor at hensikten ofte avgjør hva slags effekt den har, og det er det viktig at en humorist har tenkt nøye igjennom. Hensikten avgjør på mange måter effekten, fordi den skinner igjennom. Hvis Vigrid legger ut en i utgangspunktet mild rasevits på nettsidene sine er det ikke morsomt, da er det kvalmende og forkastelig. Men hvis Zahid Ali forteller den samme vitsen i et humor-innslag på TV2 kan den bli hysterisk morsom, fordi konteksten gir den en helt annen mening.

Jeg  håper det kommer en tid hvor det er helt uproblematisk å spøke med noens religion. Jeg håper også det kommer en tid hvor det blir helt uproblematisk å spøke med noens hudfarge. Det er fortsatt min påstand at Zahid Alis utallige humoristiske innslag om innvandrere har gjort mer for norsk integrering enn noen politiker. Jeg håper imidlertid at det også kommer en dag hvor en hvit nordmann kan vitse om ikke-vestlige foran et flerkulturelt publikum som ler sammen, uten at noen mistenker han for å være rasist. Først da vet vi at integreringen har kommet langt nok.

Støtende og inkluderende?
Så for å avslutte det jeg egentlig hadde tenkt at skulle være en kort post: man skal selvfølgelig vise respekt, og det er en tid og et sted for alt. Det fine med et så mangfoldig og åpent samfunn som vårt er jo også at man også kan velge sine kanaler.

Men: selv om det bare var den mest kontroversielle typen humor som forsvant helt, ville det vært grunn til å være bekymret. Jeg tror at det ironisk nok er humorens tidvis provoserende og støtende karakter som i annen omgang er med på å skape et mer varmt og inkluderende samfunn. Et samfunn uten provokasjon fordi alle er redd for å provosere alle vil jeg ikke karakterisere som spesielt varmt.

Read Full Post »

Taktikk vs politikk

Da er Høyres landsmøte over. På torsdag ba jeg Erna ta hintet fra grasrota på nationen.no og si nei til DLD. Dette ble dessverre ikke vedtatt, men det har jo tross alt vært et veldig bra landsmøte.

Landsmøtet bar definitivt preg av at Høyre er i medvind, og stemningen i salen var avslappet og behagelig, i hvert fall sammenlignet med i fjor da omtrent alle satt med stive skuldre.

Vi vedtok bl.a. en god resolusjon om innvandring og integrering, og masse bra politikk om lokaldemokrati, eiendomsrett og deregulering som jeg stiller meg helhjertet bak. Høyre skal ikke bare styre bedre enn de rødgrønne, vi skal også styre mindre. Her har Erna vært knallhard, og det gir motivasjon og inspirasjon fremover mot kommunevalget.

I denne bloggposten skal jeg derimot kommentere de to sakene som har fått mest oppmerksomhet på landsmøtet:

Foreldrepermisjon

Fredagens vedtak om å gi familien frihet til selv å bestemme hvordan foreldrepermisjonen skal fordeles fikk mye oppmerksomhet, men har blitt veldig skjevt fremstilt i mediene. Jeg er egentlig ganske imponert over at det går an å fremstille saken slik som både TV2, VG, Dagbladet og Aftenposten har gjort. Alle skriver at Høyre skal «fjerne pappapermen». Når man fremstiller det slik høres det jo ut som om Høyre ønsker å ta vekk noen permisjonsuker. Det stemmer jo så aldeles ikke. Høyre vil bare la de 10 ukene som i dag er forbeholdt far, og som far mister hvis han ikke bruker dem, bli disponert fritt slik familien ønsker.

Jeg har tidligere skrevet om forslaget fra Høyres Kvinneforum som Unge Høyre også stilte seg bak. Jeg stemte også for forslaget på landsmøtet, men jeg synes at debatten ble noe skjevt fremstilt også fra dem som er enig med meg. Jeg er helt enig med f.eks. Yngve Brox og andre som fremholdt at det er naturlig at staten kan stille noen krav til en offentlig ordning. Derfor synes jeg ikke det er frihet som er det viktigste argumentet her (neida, du ser ikke syner – jeg skriver faktisk at det finnes viktigere argumenter enn frihet noen ganger).

Grunnen til at jeg stemte for forslaget er altså ikke fordi jeg nødvendigvis synes det er å begrense folks valgfrihet når man stiller krav til en offentlig ordning. Det er fordi politikere ikke burde ha noe med hvordan foreldrene prioriterer tiden med barna sine. Selv om dagens fedrekvote er en valgfri ordning, er kvoten et klart forsøk på å dulte de interne familiebestemmelsene i en bestemt retning. Familien bør få gjøre slike avgjørelser helt uten å bli dultet hit og dit av Stoltenberg & co.

Datalagringsdirektivet

Så til DLD. Jeg skal ikke skrive så mye om problemstillingene rundt selve direktivet i denne posten. Det har jeg skrevet mye om før, både på bloggen, i Minerva og mine lokalaviser. Jeg skal imidlertid gjenta et av poengene til Jon Wessel-Aas som holdt en appell på landsmøtet:

«Registreringen av bilpasseringer i alle bomstasjoner langs veiene. De skjer i dag utelukkende av betalingshensyn, men samtidig gir de lagrede opplysningene ofte verdifull informasjon til politiet i etterforskning av straffesaker – så lenge informasjonen finnes lagret, når etterforskningen åpnes. Hvis (ja, det kan synes teoretisk) behovet for å innkreve bomavgift forsvinner, slik at formålet med bomstasjonene opphører, og de kan fjernes, er det da helt greit å beholde dem, utelukkende for å lagre potensielle bevis i fremtidige straffesaker?»
(sitatet her ble forøvrig hentet fra kommentarfeltet på minerva, men Wessel-Aas brukte også dette poenget på landsmøtet)

Behandlingen av DLD

Som kjent falt dissensforslaget om å si ‘nei til datalagringsdirektivet’ på landsmøtet, men det er viktig å påpeke at resolusjonen som til slutt ble vedtatt ikke på noen måte er et ja-vedtak. Resolusjonen stiller seg sterkt kritisk til datalagringsdirektivet, og konkluderer hverken for eller mot. Salen var definitivt negativ til DLD. Resolusjonen som til slutt ble vedtatt var egentlig veldig god, men jeg stemte likevel mot hele resolusjonen på landsmøtet, hovedsakelig pga prosessen – og det er den jeg skal bruke litt tid på å kommentere her.

Prosess

For det er betimelig at noen påpeker den ganske merkelige behandlingen av denne saken, der mange sentralt i Høyre har opptrått på en litt dårlig måte. Jeg er utrolig glad i Høyre, men slikt må det være lov å si ifra om.

Kunnskap

Det var knyttet stor spenning til om landsmøte i det hele tatt kom til å behandle datalagringsdirektivet. At partiledelsen ikke har ønsket debatten som har oppstått er en kjent sak. I 2008 var Høyre klare for å konkludere med en innføring av direktivet, og da med langt mindre kunnskap enn vi har nå. Da motstanden i resten av partiet eskalerte var det plutselig nødvendigheten av mer kunnskap som ble argumentet.

Høring

I lang tid forsøkte man å kue debatten i fylkeslagene og lokallagene. Erna uttalte at hun ikke ønsket bindende vedtak på fylkesårsmøtene, noe som ble trosset i en rekke fylker. Da man til slutt skjønte at motstanden var såpass stor at det ikke var mulig å stoppe DLD-motstanden, bestemte man seg i stedet for å utlyse en høring med frist i August. Det er ganske spesielt å utlyse en høring dager før et landsmøte om noe som har vært heftig debattert fra oktober 2009 – mai 2010, samtidig som 8 ulike delegasjoner har sendt inn resolusjoner med et klart standpunkt. Det er ganske tydelig for de som har vært i gamet et stund at denne høringen var et skalkeskjul for å forskyve debatten.

Bredde

Heller ikke høringen klarte å legge et ønsket lokk på debatten, og dermed ble løsningen å legge til grunn en bredere personvernsresolusjon uten konklusjon om DLD. En bredere personvernsdebatt støtter jeg fullt ut. Personvern handler om mer enn datalagringsdirektivet. Skattelister og helseregistre er bare noen av eksemplene på områder som Høyre burde fokusere mer på. Det er egentlig ganske vemmelig å tenke på at en hvilken som helst lege eller sykepleier i dette landet skal kunne logge seg inn på et register og lese sensitive helseopplysninger om alle landets borgere. Etter mitt syn burde det være en selvfølge at det er den enkelte som selv skal bestemme hvem som har tilgang til dens helseopplysninger.

Det påståtte ønsket om en bred personvernsdebatt på landsmøtet fremsto imidlertid litt falskt når dette ikke har vært signalisert på forhånd. Hvis dette virkelig var et stort ønske så burde jo en personvernsresolusjon blitt sendt ut på forhånd, slik at nettopp fylkene fikk mulighet til å debattere dette, og komme med innspill. I stedet fikk delegatene utdelt et resolusjonsforslag til debatten søndag morgen etter endte forhandlinger på lørdag kveld før middagen. Høyres medlemmer skulle altså ta stilling til denne «brede» personvernsdebatten i løpet av landsmøtemiddagen og eventuelle nachspiel.

Forhandlingsrom

Da søndagen kom var det naturligvis ikke stort annet enn datalagringsdirektivet som ble debattert.  Det var DLD delegatene hadde kommet for å debattere, det var det de hadde forberedt seg på, og det var det man ønsket å behandle. Det var selvfølgelig ulike meninger, men jeg tør påstå at debatten dreide ganske kraftig i retning nei før Erna bestemte seg for å gå opp på talerstolen og be landsmøtet om å gi henne forhandlingsrom i Stortinget, og la være å binde stortingsgruppen. Med dette punkterte i realiteten Solberg debatten. Likevel stemte altså 108 delegater for dissensen om et klart nei til DLD.

Torbjørn Røe Isaksen kommenterer det ganske treffende:

– Erna er en myndig dame, og det er ikke rart at mange stemte etter anbefalingen fra en leder man nettopp har gjenvalgt, sa Isaksen til Aftenposten.no.

Det ble forøvrig gjort til et poeng fra vente-tilhengerne at et overveldende flertall i resolusjonskomiteen var enige om ikke å gå for dissensen, men man trenger ikke ha så altfor stor kjennskap til Høyres medlemmer for å se at resolusjonskomiteen nok var nøye håndplukket for nettopp å utgjøre dette flertallet. Sånn fungerer nå det politiske spillet iblant, så det er egentlig greit, men et veldig treffende poeng i debatten var det ikke, ei heller spesielt retningsgivende for stemningen i partiet.

Politikk vs taktikk

I stedet for å være en debatt om grunnleggende personvernsspørsmål ble dette nesten en forkledd debatt om hvorvidt man har tillit til stortingsgruppen eller ikke. En kan jo spørre seg: hvis man skulle fulgt den tankegangen, hva er poenget med landsmøtet da? Poenget må jo nettopp være å gi stortingsgruppen beskjed om hva slags politikk Høyres medlemmer ønsker seg. Jeg har også stor tillit til stortingsgruppen. Erna og Høyres stortingsrepresentanter skal ha veldig mye av æren for at Høyre står så sterkt om dagen, men det blir å snu hele poenget med et partidemokrati på hodet hvis landsmøte ikke skal mene noe pga stortingsgruppens handlingsrom. Da kan vi jo egentlig omdøpe Høyres landsmøte til Høyres landsseminar.

Konklusjon

Når dette er sagt vil jeg påpeke at jeg ellers er veldig fornøyd med landsmøtet, og den jobben som gjøres i Høyres stortingsgruppe om dagen. Jeg synes Erna fremstår som en klar leder, Høyre fremstår som et løsningsorientert, tydelig og styringsdyktig parti. Denne saken er imidlertid en ripe i lakken på en ellers blankpolert og flott bil.

Read Full Post »

«Kanskje vil der gå både vinter og vår…»

Skriver om datalagringsdirektivet på Minerva i dag, i lys av Høyres partiledelses noe merkelige «avgjørelse» om å utsette DLD-behandlingen på landsmøtet.

Noen av momentene vil dere kjenne igjen fra tidligere bloggposter, mennye fiffige argumenter er også inkludert:

I 2008 ble det kjent at APs Saera Khan hadde brukt svimlende summer på spåkoner. Nå virker det som om noen i Høyres ledelse har benyttet seg av lignende tjenester.

NRK melder at Høyres landsmøte har bestemt seg for å utsette debatten om datalagringsdirektivet. Sist gang jeg sjekket var det Høyres landsmøte som bestemmer hva som behandles og ingen andre. Høyre har tidligere reagert på bruken av sentrale føringer og forskuttering av vedtak i andre partier. Hvis Høyre fortsatt står fast ved sitt levende partidemokrati må dette altså enten være en glipp eller et forsøk på å se inn i fremtiden.

(LES RESTEN PÅ MINERVA.AS)

Read Full Post »

«Jeg mener at»

Politikk og føleri har en lei tendens til å krysse spor, men dette er sjelden en god idé. Følelser må gjerne være retningsgivende for nyskjerrighet og søken etter informasjon, men hvis personlige følelser aksepteres som selvstendige politiske argumenter er vi inne i en farlig utvikling. Hva enn du og jeg måtte føle er riktig er verdiløst i enhver diskusjon (med mindre den handler om nettopp våre egne personlige følelser), hvis ikke følelsene underbygges med noe mer. Høres det innlysende ut? Dessverre virker det ikke alltid slik.

Vi har alle sterke følelser om mye rart. Mennesker er følelsesvesener. Vi har personlige oppfatninger om rett og galt, og egne moralske retningslinjer, som veileder oss i livet. Politikere er også like mye følelsesvesener som alle andre, men en majoritet av norske politikere har i ulik grad en tendens til å forveksle sine egne personlige følelser med sin rolle som formynder.

Jeg havner ofte i politiske diskusjoner (gjerne også i mitt eget parti) der argumenter som «jeg mener at», «jeg kan bare ikke akseptere at», eller «for meg blir dette bare feil» dukker opp som selvstendige argumenter. Som regel er dette en konsekvens av manglende argumenter, men argumentasjonen er like fullt skummel. De som postulerer slike argumenter må bevisst eller ubevisst mene at sitt eget føleri er grunn nok til å tre meningene sine nedover hodet på folk. Men når ble dine og mine personlige følelser et godt nok utgangspunkt for å overføre disse til retningslinjer for hele samfunnet?

Politikeres tenkning, som hos alle andre mennesker, er selvfølgelig preget av subjektive holdninger og meninger, men disse meningene i seg selv kan ikke være god nok grunn til å tvinge lover på hele befolkningen. Jeg antar at et flertall av politikerne på Stortinget mener at utroskap er høyst umoralsk, men det er ingen som vil forby det. Hvorfor? Fordi politikeres personlige følelser om hvorvidt utroskap er riktig eller galt ikke er et legitimt grunnlag for å tvinge alle andre til å følge dem ved lov.

Det er særlig noen områder der «jeg mener at»-argumentasjonen ofte kommer frem. Narkotikadebatten er ett av eksemplene. Det skjer meget sjeldent at samfunnsdebattanter overhodet tar med vurderinger av de negative konsekvensene av legalisering opp mot de negative konsekvensene av forbud i offentlig debatt, og så og si aldri hvis det er snakk om politikere. De fleste bare mener at forbud er den eneste riktige løsningen uten særlig tungtveiende argumentasjon for dette, og er ikke villig til å akseptere legalisering, selv om det skulle vise seg at de negative konsekvensene av legalisering er mindre. Dette er ikke et angrep på alle som er for en streng forbudslinje, men et angrep på dem som ikke underbygger det med argumenter og også er villig til å vurdere forbud opp mot legalisering. For narkotikadebatten er absolutt ett eksempel på en vanskelig debatt, der det er mange gode argumenter for og imot, men også en debatt der føleri ofte tar over for saklig diskusjon.

En annen debatt som derimot ikke inneholder særlig gode argumenter både for og imot, men der intoleranse/moralisme møter toleranse/respekt, er i prostitusjonsdebatten. Jeg tror ikke det er noen debatt hvor jeg oftere møter de tomme «jeg mener at»-argumentene. De fleste mener nemlig at ingen burde prostituere seg; et rimelig forståelig argument, men mange bruker også dette som et argument for å ville forby prostitusjon. Når de konfronteres med en rekke eksempler på mennesker som faktisk prostituerer seg av egen fri vilje, kommer ofte motsvaret: «jeg kan bare ikke akseptere at folk selger kroppen sin». Men hva med vedkommende som ikke har noe problem med å selge egne seksuelle tjenester? Har ikke denne personen noen verdi, eller rett til en egen oppfatning?

Hva gir den enkelte politiker rett til å la sine personlige følelser rundt prostitusjon definere hvordan alle andre skal opptre når den deres handlinger ikke skader noen andre?

Det er mye jeg ikke kan akseptere for min egen del, for mine egne eventuelle barn en gang i fremtiden inntil de blir voksne, for min familie, osv… men gir det alene meg en rett til å la dette gjelde som formelle moralske retningslinjer for resten av samfunnet?

Hvis individet står i fokus for den politiske tenkningen… – med mindre man mener at kollektivet er alt og individet intet, må man alltid spørre seg hvorvidt noens uønskede handling faktisk skader noen andre eller ikke, før man har noen rett til å gripe inn som formynder. Ens egne gode intensjoner, ønsker for noen andre, idé om hva som ville være moralsk riktig eller best for noen andre, kan ikke være en tilstrekkelig grunn til å frata noen andre dets frihet. Hvordan skal man isåfall rettferdiggjøre sine egne frie valg?

Dagens budskap er egentlig så enkelt som dette:

Argumentet «jeg mener at» må alltid etterfølges av ‘hvorfor’. Et argument må per definisjon inneholde argumentasjon; et utsagn som blir satt fram for å styrke eller svekke en påstand. Med mindre en ytring inneholder dette er det ikke et argument, men kun et tomt postulat uten verdi i en politisk debatt.

Når man går fra å mene noe personlig , til å ville la dette være retningsgivende for hele befolkningen, så holder det ikke bare å si hva man mener.

Jeg skal avslutte denne posten, med et passende utdrag fra John Stuart Mills ‘On Liberty’:

The sole end for which mankind are warranted, individually or collectively, in interfering with the liberty of action of any of their number, is self-protection. That the only purpose for which power can be rightfully exercised over any member of a civilized community, against his will, is to prevent harm to others. His own good, either physical or moral, is not sufficient warrant. He cannot rightfully be compelled to do or forbear because it will be better for him to do so, because it will make him happier, because, in the opinion of others, to do so would be wise, or even right… The only part of the conduct of anyone, for which he is amenable to society, is that which concerns others. In the part which merely concerns himself, his independence is, of right, absolute. Over himself, over his own body and mind, the individual is sovereign.

Read Full Post »

Sunn skepsis, men manglende besluttsomhet

I helgen var det årsmøte i Hedmark Høyre. Det var et hyggelig årsmøte, med trivelige mennesker og spennende debatt,

Årsmøtet vedtok 4 resolusjoner. Et resolusjonsforslag fra Gunnar Gundersen om å legge ned direktoratet for naturforvaltning ble vedtatt uten veldig mye debatt. Rovviltforvaltningen er naturligvis sentral i denne problemstillingen, og i Hedmark Høyre er det ganske skjønn enighet om at «norsk natur er hærlig – uten ulv».

Videre ble en resolusjon om å fjerne fedrekvoten, og gi familien full frihet til selv å bestemme fordelingen av foreldrepermisjonen mellom seg, enstemmig vedtatt uten noe debatt. Å gi familien tillit til å ta egne valg er ikke et spesielt kontroversielt tema i Hedmark Høyre. Ei heller er økt fokus på forsvarets innsats i Afghanistan, økte midler til forsvaret, eller fjerning av politiske restriksjoner på hvor styrkene kan operere i Afghanistan. Dette ble også banket igjennom i en resolusjon uten innsigelser.

DLD
Den store debatten handlet om datalagringsdirektivet, og Hedmark Høyre skal ha honnør for at de tok denne debatten. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er skuffet over at resolusjonen «Nei til datalagringsdirektivet» ikke ble vedtatt, og at Hedmark Høyre endte opp med ikke å vedta noenting på den viktigste saken vi hadde oppe til behandling. Det jeg imidlertid er glad for, som debatten – tross alt – illustrerte, er dette: det eksisterer en sterk skepsis til DLD, og tilhengerne av direktivet har egentlig ingen argumenter.

Det var nemlig ikke de meget få innleggene med positiv innstilling til direktivet som hindret flertall for resolusjonen, men argumentet om at vi må vente på at Høyre får svar på sine spørsmål til regjeringen, vet hva de lander på, og får lagt alle kortene på bordet.

Ikke gjort hjemmeleksen
På fredagen var Erna tilstede på årsmøtet. Der holdt hun først en glimrende tale. Hun var frisk, tydelig, offensiv, kunnskapsrik, og svarte godt for seg bare så det er sagt, men det er ett stort unntak; datalagringsdirektivet. I Hamar Arbeiderblad ble jeg sitert på at Erna ikke hadde gjort hjemmeleksen sin når det gjaldt datalagringsdirektivet – det stemmer, og det står jeg for 100% (jeg ble riktignok ikke sitert på at jeg synes talen forøvrig var glimrende, så jeg vil dermed ha presisert det i denne bloggposten).

Erna forsøkte å balansere sine argumenter om DLD for å unngå å forskuttere vedtaket vårt, men det var rimelig tydelig hvilket vedtak hun ville vi skulle falle ned på. Hun ville vi skulle vente med å vedta noe. Frykten for å sette EØS avtalen i fare, kriminaliteten som skjer på nettet knyttet til barneporno, viktigheten av å gi politiet effektive verktøy, og sammenligninger med den form for datalagring som teleselskapene i dag benytter, var argumenter Erna brukte for å balansere mot personvernsargumentene. Alle disse argumentene kan enkelt avkreftes.

Argumenter
To av våre fremste jurister på europarett, Finn Arnesen & Fredrik Sejersted, ved senter for europarett, sier i en redegjørelse bestilt av IKT-Norge, at det er svært usannsynlig at et nei vil påvirke EØS-avtalen en gang – likevel er det ingen som en gang forsøkte å komme med et argument som utfordrer dette. Det er fordi de ikke har et slikt argument.

Dagens lagring hos teletilbyderne skjer av faktureringshensyn, og etter 5 måneder er de forpliktet til å slette dem. Hvis politiet – som i utgangspunktet ikke har noe med lagringen å gjøre – vil ha disse opplysningene må de fremlegge skjellig grunn til mistanke. DLD endrer på hele dette grunnprinsippet og sier at teletilbyderne skal være pliktig å lagre opplysninger om ALLE landets borgere, fordi de alle i teorien kanskje kan bli mistenkt for noe i fremtiden. DLD utfordrer altså et av de mest grunnleggende prinsippene i rettstaten. Dette var det heller ingen som avkreftet.

Argumentet om å gi politiet effektive verktøy fremstår også som ganske komisk, når EU-kommisjonen selv sier at de ikke vet om direktivet har fungert etter hensikten, og at de ikke kan vise til noen saker der alvorlig kriminalitet/terror har blitt avslørt – dette gjelder også barneporno. Det er like enkelt å logge seg på skype (som i likhet med andre sosiale medier ikke omfattes av den lagringen som direktivet pålegger) og spre barneporno, som det er å planlegge terrorisme. Det er derfor både politiets fellesforbund og EU-kommisjonen ikke kan vise til at direktivet overhodet har hatt noen effekt. Man ender altså opp med et direktiv som kun overvåker alle dem som ikke planlegger noen lovbrudd. Kriminalitet brukes altså til inntekt for et direktiv som ikke oppklarer kriminalitet. Det er nesten parodisk

Debatten
Unge Høyre hadde likevel en vanskelig jobb å gjøre på årsmøtet. Vi arbeidet mot Høyres partileder, mot Hedmark Høyres avtroppende leder, mot Hedmark Høyres påtroppende leder, og stortingsrepresentant Gunnar Gundersen, som alle mente vi burde vente med å konkludere i saken. Til tross for dette var ikke stemningen i salen på deres side. Stemningen var preget av en sterk skepsis til DLD. Etter at bl.a. både avtroppende,- og påtroppende leder, samt Gunnar, la frem sine avventende syn på talerstolen – var Høyre-folk som tidlig i debatten hadde uttrykte usikkerhet i saken avslutningsvis oppe på talerstolen og uttrykte nå uforbeholden støtte til Unge Høyres resolusjon, og ønske om å konkludere med et NEI.

Debatten endte likevel med 31 stemmer mot resolusjonsforslaget, 24 stemmer for, og 11 blanke stemmer. Resolusjonen ble dermed avvist. Unge Høyre vant debatten, men fikk dessverre ikke nok stemmer til å vippe flertallet på vår side. Slik er politikken iblant.

Jobben videre
Nå blir jobben fremover mot landsmøtet viktig, for det Høyre-folk må svare for er: hva skal vi vente på? Det eneste vi kan få ut av nye høringer er tillegsopplysninger.

Vi vet allerede at DLD innebærer en massiv overvåking av borgernes personopplysninger.
Vi vet allerede at DLD er erklært grunnlovsstridig i Tyskland og Romania.
Vi vet at DLD står i et tvilsomt forhold til EMK artikkel 8 og 10
Vi vet at det er svært usannsynlig at DLD vil påvirke EØS avtalen
Vi vet at DLD ikke har dokumentert effekt, på hverken terrorisme eller barneporno.
Vi vet at DLD antakelig ikke vil ha noen effekt på hverken terrorisme eller barneporno

Og sist men ikke minst:

Vi vet at DLD utfordrer et av våre mest grunnleggende rettsprinsippet: at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Det er på ingen måte nødvendighet å vente med å konkludere. Hedmark Høyre viste en sunn skepsis til direktivet, men dessverre en litt manglende besluttsomhet. Det er ikke siste gang denne debatten kommer i Hedmark Høyre – den skal tas på lokallagsmøter, jeg skal ta den på fylkesstyremøter, jeg skal ta den på møter i arbeidsutvalget, og jeg skal ta den på landsmøtet.

Vi sees!

Read Full Post »