Hva med en bukett blomster, Senterpartiet?

(Innlegget er tilsendt mine lokalaviser)

Det er en fundamental forskjell mellom Høyre og dagens regjeringspartier knyttet til synet på hva et lokalsamfunn er. Dette har vi lenge sett i bl.a. i rovdyrpolitikken.

 Der de rødgrønne er mest opptatt av å samle alle penger og bestemmelser i en statlig kake som skal deles og forvaltes på distriktenes vegne, mener Høyre at lokalsamfunnene skal få bestemme mer selv.

Dobbeltkommunikasjon

Etter at de første forhandlingene om et nytt rovdyrforlik på Stortinget strandet var vi vitne til en merkelig dobbeltkommunikasjon fra regjeringspartiene som kastet om seg med beskyldninger, fortrinnsvis mot Høyre. Det er jo for det første rimelig fordummende å skylde på andre når man har rent flertall på Stortinget. De rødgrønne kunne enkelt gått veien utenom et forlik hvis de virkelig ønsket en ny rovdyrpolitikk. Når de ikke har gjort det tidligere er det simpelthen fordi de ikke har ønsket det.

Det er likevel ikke rart å skjønne hvorfor regjeringspartiene ivret for et forlik nå. De vil neppe gå ut i en ny valgkamp i distriktene og måtte forsvare den distriktsfiendtlige rovdyrpolitikken de har forvaltet til nå. Ja, ikke bare forvaltet, men de har også pålagt distriktene større byrder enn det dagens regler tilsier. Bestandsmålet for ulv er nådd, og for jerv og gaupe er det overgått i alle forvaltningsregioner. Samtidig har fellingstillatelser har til og med blitt nektet når ulv har begynt å etablere seg i områder utenfor ulvesona. Dette har medført et høyt konfliktnivå som det er nødvendig å rydde opp i.

Resultater

Etter at forhandlingene ble tatt opp igjen og løftet til topps kom gledesnyheten om at de parlamentariske lederne nå hadde blitt enige om et forlik. Resultatet var et massivt gjennomslag for Høyre.

Forliket innebærer bl.a. lavere bestandsmål for bjørn, full økonomisk kompensasjon for beitenekt, nødvergerett for hund, og at de regionale rovviltnemndene får ansvaret for rovviltforvaltningen innenfor sin region. Det siste – prinsippet om lokal forvaltning – var spesielt viktig for Høyre. Så viktig at vi brøt de forrige forhandlingene fordi nettopp dette ikke var tatt inn.

Da fikk Høyre overraskende kritikk fra Senterpartiet. ”Jeg er forbannet på at valgkamptaktikken til Høyre går foran ønsket om å få til politiske resultater”, sa SPs stortingsrepresentant Jenny Klinge etter at Høyre brøt forhandlingene. Jeg foreslår at Senterpartiet nå sender en ydmyk unnskyldning og takk til Høyre for at de sto på for lokal selvråderett når SP resignerte. For det er nettopp politiske resultater Høyre oppnådde.

Høyre ville ikke være med på et dvaskt forlik som ikke tar innover seg realitetene, innebærer synlige forandringer, og faktisk skaper en bedre situasjon for dem det gjelder. Resultatet av Høyres standhaftighet er at forliket er flyttet mange hakk i riktig retning.

Takkekort

Nå gjenstår det en viktig debatt om bestandsmålene for ulv. Hedmark Høyre vil jobbe videre for at forvaltningen tar innover seg det faktum at den såkalte ”norske ulven” er en del av en ikke-utrydningstruet russisk stamme. Det endrer utgangspunktet for politikken diametralt.  Situasjonen i dag er at regjeringspartiene har fått valget mellom å legge til rette for en robust næringsutvikling og god livskvalitet i distriktene, og å ta imot en ikke-utrydningstruet russisk ulv i Norge. De rødgrønne har til nå valgt russisk ulv.

Hvis Senterpartiet nå velger å jobbe sammen med Høyre om dette viktige området, er jeg sikker på at vi kan oppnå gode resultater også her. I mellomtiden kan takkekortet og blomsterbuketten fra Senterpartiet adresseres ”Hedmark Høyre, v/Gunnar Gundersen, Ringveien 26, 2815 Gjøvik”

Read Full Post »

«Du må ikke tåle så inderlig vel…»

(innlegget er på trykk i Hamar Arbeiderblad 04.01.2011)

«Bygdefolk sier ja til ulv» ble det slått opp over store overskrifter i både riksaviser og lokalaviser like før juleferien. Alle som har drevet valgkamp i distriktsområder som er utsatt for rovdyr er nødt for å stusse over denne overskriften.

Jeg husker valgkampen utover sommeren 2009 og det var ikke akkurat et rungende ønske om mer rovdyr som preget den (for å si det forsiktig). Den ble etterhvert en så pinlig affære at SPs nå parlamentariske leder, Trygve Slagsvold Vedum, forsøkte å fraskrive seg ansvaret for sin egen regjerings rovdyrpolitikk, ved at han ikke selv var i Stortinget da det ble stemt over.

Konklusjonen som presenteres i Direktoratet for naturforvaltnings bestillingsverk er så langt fra den virkeligheten alle som har vært litt rundt i distrikts-Norge opplever at det er god grunn til å lure på hva slags spørsmål man egentlig har stilt. Det er ingen som ønsker å utrydde ulven. Det har vært klart fra alle hold. Det var også soleklart fra «Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk» da de mobiliserte til demonstrasjonen «La bygdene leve» forann Stortinget. Folk er innstilt på å finne løsninger, men er lei overstyringen fra sentralt hold som ikke tar hensyn til lokal forvaltning.

En kan tenke seg at Vegvesenet gjorde en lignende meningsmåling og spurte om folk i distriktene mener at vi skal ha veger her. Ikke mange vil svare nei. Så  kunne de kanskje spurt om folk vil ha ny veg gjennom sin kommune. Noen vil kanskje nølende si nei, de vil lure på hvor vegen skal gå før de svarer, men de aller fleste vil nok svare ja. Så når svarene er kommet inn, kunne man da slått opp «Bygdefolk vil ha ekspropriasjon» i store bokstaver på forsidene, ja folk kunne gjerne tenke seg enda mer av det. Konklusjonen ville vært omtrent like seriøs som det DN nå presenterer. Alle mener at vi skal ha rovdyr, men ingen vil ha rovdyr i sin egen hage. Om Vegvesenet spurte om folk vil ha veg tvers gjennom hagen sin hadde nok nær 100% ja, blitt til 100% nei der også.

Heldigvis driver ikke Vegvesenet med slikt tull. Når det gjelder veg har vi etablerte kjøreregler, som et forvaltningsmiljø følger, når det kommer situasjoner der folk må få veien tett inn på seg eller over sin eiendom. Slike saker er ikke alltid enkle de heller, men her har man i det minste klare retningslinjer for hvordan de skal behandles. I miljøbyråkratiet opptrer man på en annen måte. Her bruker man meningsmålinger for å legitimere flertallsveldet.

Naturforvaltningen har igjen sendt ut resultatene av en spørreundersøkelse som visstnok bekrefter at folket er positive til rovdyr. Det er ingen overraskelse. De fleste har ingen erfaring med det eller tenkt igjennom utfordringen. Jeg hadde heller ikke det før jeg ble aktiv i Hedmarks-politikken. Jeg har ingen praktisk erfaring med sauedrift, og som Ilseng-sokning er jeg ikke akkurat veldig berørt av rovdyr, men i politikken må man kunne klare å sette seg inn i andres situasjon. Etter en del år i Hedmarks-politikken har jeg mistet tellingen på hvor mange jeg har snakket med som sier at «nå er det nok, utfordringen var jo aldri ment å komme til oss”. Direktoratet avslører at de ikke skjønner den konflikten de selv forsterker i stedet for å løse.

Debatten om vi skal ha rovdyr eller ikke er konfliktfylt i seg, men det er ikke det som er spørsmålet nå. Det viktigste spørsmålet er hvordan man skal behandle de som faktisk må leve det «alle» vil ha, men som ingen vil ha i sitt eget nabolag. Her har Direktoratet tatt rollen som oppvigler fremfor problemløser. De ønsker ikke en gang å forsøke å forstå konflikten. Ønsket om nytt rovdyrforlik kommer jo nettopp fordi situasjonen er blitt såpass ulevelig for mange at den er blitt et politisk problem for de rødgrønne. Hvis strategien nå er å fortelle alle at rovdyr egentlig er veldig ønsket i distriktene, så skal det bli spennende å se hvor lenge Senterpartiet er villig til å være med på dette.

Det er veldig lett å akseptere en byrde man ikke påføres selv. Vi har fått et flertallstyranni som skyver hele belastningen over på noen få som bare må vike for flertallets ønsker. I stedet for å forsøke å finne frem til en politikk som er til å leve for dem som skal ha belastningen, virker det som forvaltningen er mer interessert i å tre belastningen nedover hodet på noen få. Det er også det denne meningsmålingen nører oppunder. Den sier ingenting om forholdene hos dem som må leve med byrden, det er bare nok et tåpelig forsøk på å skape en illusjon i det norske folk om at rovvilt er så ønsket. Hvis dette er miljødepartementets strategi tror jeg desverre det er duket for flere konfliktfylte år.

Read Full Post »

Den «norske» sovjetulven

Stortingsrepresentant for Hedmark Høyre, Gunnar Gundersen, var i går ute med et glimrende utspill om rovdyrproblematikken rundt Osdalsulvene!

I den anledning legger jeg ut et innlegg jeg holdt på Unge Høyres landsmøte i fjor, som tar for seg noe av den samme problematikken. Anledningen var behandlingen av miljøprogrammet, der det bl.a. var et foreslått kapittel om rovdyr og bøndenes erstatningsordninger (noe det antakeligvis var bymennesker som hadde utarbeidet) som jeg reagerte kraftig på.

Etter å ha blitt kalt bl.a. ulvefascist av Torbjørn Røe Isaksen (som likevel halvveis støttet saken til Hedmark, bare ikke i samme krasse ordvendinger, og gikk inn for et kompromissforslag) ble avsnittet endret og vedtatt.

Enkeltmenneskets frihet og rett til å forsvare seg selv, familien sin, eiendommen sin, næringsvirksomheten sin eller husdyrene sine vil ALLTID komme forann ulvens rett til å leve i mine øyne!

Innlegget følger under:

Året er 1989 – den kalde krigen er over. Faren for russisk invasjon er overhodet ikke et tema lenger, men knapt 10 år senere er invasjonen en brutal realitet for deler av distrikts Norge, og etterlevninger fra den gamle kommuniststaten terroriserer på nytt befolkningen. Men denne gangen er det riktignok i form av firbeinte skikkelser med fråtsende kjeft og skarpe tenner.
 
Slik burde historien om den nye ”norske” ulven egentlig startet. For siden sovjetulven gjorde sitt inntog i Norge, har den norske ulve,- og rovdyrpolitikken vært en verkebylle for distriktene og en skamplett på den politiske arenaen.
 
Kjære landsmøte,
 
Det er lenge siden jeg har lest, hørt eller til og med drømt noe så dumt som kapittelet om rovdyr i miljøprogrammet.. Jeg vil nesten gå så langt som å si at det hadde vært mer intelligent å be Hallgeir Langeland om å utarbeide Unge Høyres forsvarspolitikk.
 
Vi er nødt til å innse at store levedyktige rovdyrstammer, fortrinnsvis ulven, er totalt uforenlig med noen form for sivilisasjon i Norge. Likheten mellom rovdyr og sosialister er slående, for rovdyr er til enhver tid, akkurat som sosialister i posisjon, en trussel mot folks ferdselsrett, mot den privat eiendomsrett, mot folks mulighet til å drive en effektiv næringsvirksomhet og mot det enkelte individets rettigheter.
 
Det er absurd, og det opprører meg at Unge Høyre, frontkjemperen for enkeltmenneskets frihet i Norsk politikk, som jeg egentlig er umåtelig stolt av å være medlem av, i dette tilfellet bryter fullstendig med sine egne verdier.
 
Hvor ble det av trygge lokalsamfunn? Trygghet for hus, hjem og jobb? Privat eiendomsrett? Gjelder ikke dette for distriktene? Hva med barnas rett til å leke trygt i skogen, hva med eldres rett til å gå tur og plukke bær ute i naturen. Er det slik Unge Høyre skal vinne valget i 2009? Med en urbanisert elitepolitikk som er omtrent like demokratisk som to ulver og en sau som møtes for å stemme over hva de skal ha til middag?
 
Både Jerv, Gaupe, Bjørn og Ulv påfører sauebøndene i Hedmark store tap. Det nytter ikke å drive en effektiv, progressiv og produktiv næringsvirksomhet på erstatningspolitikk. De store erstatningssummene fungerer i stor grad bare som et overlevelsesmiddel for bøndene. Sammen med den tiltaksløse rovdyrpolitikken blir dette praktisk talt ikke annet enn å bruke skattebetalernes penger på å holde en underskuddsbedrift i live.
 
Ulven er en lystmorder. En ulv kan lett drepe flere hundre sauer i løpet av en kveld hvis den fårlov. Det verste er imidlertid ikke at vi kaster bort skattebetalernes penger på å verne om lystmorderes rett til å herje fritt. Det verste er at vi innbiller oss at livskvalitet bare handler om hva slags erstatningssum man får. Særlig frykten for Ulv reduserer livskvaliteten til vanlige folk i distriktene, og denne kan ikke kjøpes vekk med penger. Her trengs det handling!

Det finnes ingen gode argumenter for å bevare ulv i Norge. Ulven er ikke en del av det norske biologiske mangfoldet. Den norske ulven er utryddet. Dagens ulv i Norge er avkom fra russiske streifdyr. For å sitere vår tidligere landbruksminister Johan C Løken, og snakke et språk byfolket kanskje forstår:

”Sett fra et naturvitenskapelig syn kunne det argumenteres sterkere for å gjenopprette slum øst for akerselva enn å gjenninføre ulv i Norge”

For to år siden var vårt kjære sentralstyremedlem og kommende nestleder Stefan Heggelund oppe på talerstolen og ønsket ulven velkommen til Nordmarka. Det kunne vært spennende å se dette forslaget gjennomført i praksis, for jeg tror det hadde holdt at Stefan så en litt sint hund som lignet på en ulv, før han ville blitt sett vandrende i Nordmarka med rifla på ryggen!
 
Kjære landsmøte. Jeg har en innrømmelse å komme med, nei, i motsetning til Stefan har jeg ikke vært sosialist, men som naiv fjortiss har jeg en svart fortid som ulvevenn. Men også jeg gikk fra å være dum til å bli smart.

Jeg oppfordrer herved landsmøtet til å gjøre det samme, og stemme for Hedmarks endringsforslag.

Read Full Post »