Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

De siste ukene har sexkjøpsdebatten våknet til livs igjen, og mitt Civita-notat om norsk prostitusjonslovgivning har fått en del oppmerksomhet. 

Derfor legger jeg ut en kjapp oversikt over diverse kronikker jeg har hatt på trykk om dette temaet de siste ukene.

1. Civita-notat:

Utgangspunktet for mye av debatten har vært mitt Civita-notat: «Ute av syne, ute av sinn – en liberal kritikk av norsk prostitusjonslovgivning». I notatet forsøker jeg å sammenfatte mye eksisterende kunnskap fra bl.a. norsk og internasjonal forskning og bruke dette til å nynasere bildet av prostitusjonsmarkedet, samt. komme med noen politiske og etiske drøftinger.

Notatet kan lastes ned gratis på Civitas nettsider.

2. Aftenposten-debatt

Feil løsning på feil problem

Kronikk i Aftenposten basert på mitt notat. 

«Den norske sexkjøpsdebatten preges av udokumentert synsing, radikale feminister og moralister på Stortinget, som er mer opptatt av egne kjepphester enn kunnskap.»

– Til dette innlegget fikk jeg et svar fra Petter Krogstad ved NTNU. Det kan leses her.

Svar: Et vaklende korthus

Mitt svar til Petter Krogstad:

«Norsk prostitusjonslovgivning er som et korthus, der bærebjelken er en forestilling som mangler rot i virkeligheten. Det forklarer også reaksjonene fra forbudstilhengerne når virkelighetsbildet utfordres. De er redd for at korthuset faller sammen.»

3. Debatt i BT

– Maria Dyrhol Sandvik i Bergens Tidende kritiserte mitt notat. Hennes innlegg kan leses her.

Svar i BT: Sexarbeidere gjør også valg

Maria Sandvik reagerer i en kommentar i BT på at jeg forenkler skillet mellom frivillig prostitusjon og tvang i mitt Civita-notat om norsk prostitusjonslovgivning. Jeg mener det er akkurat her hun bommer med kritikken. Det er et klart skille mellom frivillighet og tvang. Det betyr imidlertid ikke at alt som er frivillig, er tilfredsstillende og fantastisk.

4. Verdidebatt

Jeg har også skrevet en kronikk om konsekvensene av hallikparagrafen på verdidebatt.no

Tilsiktet trakassering av sexarbeidere

«Under dekke av å ville bekjempe kyniske bakmenn trakasseres sexarbeidere systematisk – med myndighetenes viten og vilje.

Debatten om norsk prostitusjonslovgivning dreier seg i all hovedsak om sexkjøpsloven. Det er imidlertid god grunn til også å se nærmere på hallikparagrafen. Den er antakelig minst like ødeleggende for de prostituerte som det sexkjøpsloven er.»

 

Advertisements

Read Full Post »

”Forakt i forkledning” er overskriften på Iselin Åsedotter Strønens anmeldelse av min bok om Hugo Chávez i Klassekampen, lørdag 26.01. Til det kan jeg jo bare svare at min forakt nok ikke er spesielt godt forkledd.

At min bok ”Diktator i forkledning” er skrevet av en som fra starten av ikke har hatt et spesielt godt øye til Venezuelas kontroversielle president, er ingen hemmelighet, og det forsøker jeg heller ikke å skjule. Nettopp derfor har jeg problemer med å forstå den etterlyste nøytraliteten i kritikken av min bok, som ironisk nok kommer fra aktører som selv har et særdeles subjektivt syn.

Jeg har i det hele tatt problemer med å forstå selve nøytralitetsidealet. Jeg synes, tvert imot, det hadde vært befriende om flere, som åpenbart har sterke politiske meninger, var åpne om det fremfor å gjemme seg bak en akademisk tittel.

Jeg skal være forsiktig med å diskutere med anmelderen om anmeldelsen av min egen bok, men det er et par momenter jeg gjerne vil kommentere. Samtidig er diskusjonen om Chávez og Venezuela en debatt jeg selvsagt vil fortsette.

 Lettvint kritikk

Strønen er kritisk til kildebruken i boken min og begrunner dette med at jeg skriver at jeg ”ikke forsøker å være objektiv, men har støttet meg på mest mulig objektive kilder”. Det gjelder for de fleste kapitlene, men enkelte steder er kildene mer selektive. I disse tilfellene har jeg også gitt forklaringer på utvalget selv. Det hadde vært redelig om Strønen nevnte at jeg selv gir begrunnelser for utvalget av kilder der jeg har måttet velge mellom ganske ulike virkelighetsbilder.

Ett eksempel er kuppet i 2002. Min primærkilde, Brian Nelsons bok: The Silence and the Scorpion”, er kontroversiell, slik alle fortellinger om kuppet i 2002 er. Det blir imidlertid for enkelt å skrive at Nelson ”reproduserer opposisjonens versjon av hendelsene”. For det er Nelsons bakgrunn og utgangspunkt som gjør ham interessant.

Etter å ha vært utvekslingsstudent i Venezuela og siden besøkt landet jevnlig, var Nelson blitt overbevist om at radikal forandring var nødvendig. Da han reiste til Venezuela for å skrive boken sin, var det ikke som Chávez-kritiker, men som dedikert chavista. At han, etter omfattende granskning, endte opp med noe helt annet enn det han hadde tenkt å skrive, fordi bevisene pekte i en annen retning, gjør at boken, etter mitt syn, er særlig relevant.

Lite kontroversielt

Jeg er også overrasket over at kapitlene om politiske fanger og om forbindelsene til FARC omtales som ”de mest kontroversielle”. Det er ingen systematisk fengsling av politisk opposisjonelle i Venezuela, og det skriver jeg heller aldri. Men det er flere eksempler på politiske fengslinger.  At eksempelvis dommer Maria Lourdez Afiuni er en politisk fange er det ikke bare jeg som mener, men også FN, EU og Amnesty, for å nevne noen.  Dette er altså lite kontroversielt hos andre enn ihuga revolusjonsromantikere.

Skepsisen hos Strønen til kapittelet om FARC er spesielt interessant. For her går jeg jo nettopp i rette med mange utbredte forestillinger hos Chávez’ sterkeste kritikere, som nærmest vil tegne et bilde av en president i direkte og ideologisk ledtog med FARC. Jeg mener dette er unyansert, og argumenterer tvert om for at Chávez ikke er noen ideolog, men at han i tidligere år har hatt sympati for FARC-geriljaen. Når FARC har stått i veien for det Chávez har sett på som nasjonale interesser, har han ikke tatt side med FARC. Det vennskapelige forholdet til FARC i perioder har nok snarere vært et resultat av at Chávez tidligere har innbilt seg at det var i tråd med Venezuelas interesser. Chávez har imidlertid flere ministre som nok i større grad har stått i ideologisk ledtog med geriljaen, eller deltatt i narkotikaomsetningen.

Jeg er selvfølgelig kritisk til forbindelsene mellom regjeringen og organisert kriminalitet, men tegner et ganske annet bilde enn mange av Chávez’ kritikere gjør.

Ikke så viktig med demokrati?

Jeg er for øvrig enig i at fattigdom og sosial ulikhet er en av de viktigste inngangsportene for å forstå Venezuela. Derfor er det også viktig å understreke hva jeg har skrevet og hva jeg ikke har skrevet. Boken er ingen samfunnsvitenskapelig analyse av Venezuela. Den er ikke et sosialantropologisk forsøk på å forstå den jevne venezuelaners tankesett. Den er en gjennomgang av en rekke politiske utviklingstrekk som, uavhengig av deres årsaker, har beveget seg i autoritær retning. Det betyr ikke at alt det andre ikke er interessant, eller viktig, men det er ikke dette som har vært mitt fokus.

Jeg registrerer likevel at flere sympatisører av ”den bolivarianske revolusjonen” er tilsynelatende lite interessert i å kommentere mine mange eksempler på omfattende maktmisbruk, og mer opptatt av å kritisere alt jeg ikke skriver om. Kan det være at Strønen, i sin iver etter å forstå, glemmer helt grunnleggende demokratiske prinsipper?

Strønen oppsummerer sin kritikk med at boken alt i alt ”synes å være drevet fram av en moralsk (og eurosentrisk) forargelse over at Det Udemokratiske har slått rot i Venezuela…”. Det er en kritikk jeg lever godt med. Udemokratiske utviklingstrekk er, etter mitt syn, noe det er svært betimelig å være moralsk forarget over.

Og hvis det er eurosentrisk å være for liberalt demokrati, så er det en tittel jeg mer enn gjerne smykker meg med.

Read Full Post »

Da er jeg tilbake i Oslo etter tidenes Landskonferanse, med rekordpåmelding, og om jeg skal være så freidig å si det selv: rekordbra innhold. Jeg er kjempestolt av å være medlem av en organisasjon der 500 medlemmer jobber med innlegg og trener på skoledebatt, eller utveksler ideer og trener på verveaksjoner og stands fra morgenen av til klokken nesten er midnatt.

Her er en liten videosnutt fra konferansen:

Jeg er også kjempestolt av å kunne lansere Unge Høyres valgkampslagord og budskap, som jeg har jobbet lenge med, sammen med Sentralstyret og Sekretariatet. Slagordet går rett i kjernen på vår visjon om et samfunn som setter grenser for politikk. Fordi grenser for politikk handler om troen på enkeltmennesker. Troen på at det ikke er noen politikere og byråkrater på et kontor som skaper et godt samfunn på vegne av folket, men at det er hvert enkelt menneske som skaper et godt samfunn.

Vi i Unge Høyre tror ikke det er politikere som vet best hvilken videregående skole hver enkelt bør gå på. Vi tror ikke at det er sånn at penger forvaltes best når de er på offentlige hender, men at de skaper mest verdier når hver enkelt får bruke dem til å realisere sine drømmer, visjoner og ideer.

Vi tror ikke at målet med samfunnsutviklingen er å skape et gjennomsnitt som alle skal tilpasse seg. Vi tror på et samfunn som er tilpasset hvert enkelt menneske. Når Unge Høyre vil la skoleelever velge undervisning i nivåtilpassede klasser blir vi beskyldt for å skape vinnere og tapere. Logikken til venstresiden er at folk som trenger litt ekstra hjelp i et fag er tapere. Unge Høyre aksepterer ikke at noen kalles tapere. Det er ikke et mål at alle skal bli like gode i alt. Mennesker er forskjellige, med ulike talenter, interesser og ideer.

I Norge står vi gjerne på sidelinjen og heier på fotballspillere på fotballbanen, og vi står gjerne i timesvis, klapper og hopper opp og ned for artister på scenen, men om en skoleelev skulle tillate seg å strekke armene i været, og rope» YES» etter å ha fått en 6’er på matteprøven så venter det gjerne stygge blikk. Norge er et godt land å bo i, men hvis noen ba meg om å nevne det verste med Norge, så ville jeg nevnt nettopp dette: janteloven. Denne holdningen om at du ikke skal tro at du er noe.

Jeg kommer aldri til å akseptere den sosialdemokratiske mentaliteten om at du skal være flau og helst gjemmes bort hvis du henger litt etter i noe, eller sitte stille og ikke «gjøre så mye ut av deg» hvis du har fått til noe bra.

Min drøm er ikke et gjennomsnittlig samfunn, men et samfunn der alle får muligheten til å realisere sine drømmer og visjoner.

Det handler om tilliten til hvert enkelt individ. Det handler om troen på hva mennesker kan få til når de slipper løs sin kreativitet og får bruke sine evner. Det handler om å forstå at det er enkeltmennesker som gjør en forskjell i samfunnet.


Read Full Post »

Det eneste vi vet om et liv etter døden er vårt ettermæle på jorden.

WencheFoss vil bli husket som en av våre sterkeste representanter for mangfold og toleranse i lang lang tid.

Vi husker alle – også vi som aldri kjente henne – hennes utallige rolletolkninger, hennes åpenhent, raushet, varme, og hennes utrettelige arbeid for retten til å være annerledes – som da hun harmdirrende refset Espen Ottosen fra Norsk Luthers Misjonssamband og Erling Lundeby fra nettverket ”Til helhet” på Tabloid i 2006, da de mente at homofili kan kureres.

TV2 har lagt ut en samling av videoer og bilder fra Wenche Foss liv.

Hvil i fred, og takk for alt.

Read Full Post »

Det kan virke som norsk akademia altfor lenge har vært et lite internt roteloft, der man – med lønn fra skattebetalerne – pusler med sine egne ting, skriver rapporter, og helst vil unngå debatt utenfor den lille boksen man tilhører.

Harald Eias program ”Hjernevask” avslørte for alvor den selvsentrerte og selvgode holdninger i viktige akademiske miljøer i Norge. Gjennom programmet ble vi kjent med forskere som bak tittelen ”forsker” har kunnet fremstille seg selv som uimotsagt innehaver av sannheten. Straks de ble utfordret på sine grunnleggende prinsipper, falt argumentasjonen pladask. De var ikke i stand til å legetimere sine egne standpunkter, uten å diskreditere andres funn – uten videre begrunnelse.

Det er selvfølgelig lett for ”forskere” å avvise andres argumenter som useriøse når man diskuterer med tilfeldige samfunnsdebattanter som ikke er innehavere av den hellige tittelen ”forsker”, men når det er enda mer anerkjente forskere, fra noen de mest anerkjente universitetene i verden, som kaller forskningen din for tull blir det straks litt vanskeligere. Det fikk særlig kjønnsforsker Jørgen Lorentzen merke. Det vaklende grunnlaget for hans forskning ble så presist fremlagt, og Lorentzen ble såpass latterliggjort, at han klaget programmet inn for PFU. Han mente Eia hadde fremstilt han feil. Da NRK så offentliggjorde intervjuene med Lorentzen i sin helhet var imidlertid punktum sagt.

Det er verdt å minne om ”Hjernevask” nå som norske universitetsmiljøers feighet nok en gang demonstreres. I disse dager er verdens kanskje mest berømte forsvarsadvokat, Alan Dershowitz, på besøk i Norge for å snakke på den kristne konferansen Oslo Symposium. Ingen universiteter har imidlertid invitert en av de største juridiske kapasitetene i verden grunnet hans forsvar av Israel. Takket være studentforeningene fikk jeg likevel muligheten til å høre Dershowitz snakke på tirsdag.

Dershowitz ga tydelig uttrykk for sin misnøye med norske professorer, og det med god grunn. Han innledet sitt foredrag med å fortelle at han har blitt nektet å forelese to steder i hele verden. På norske universiteter, og i Sør-Afrika under apartheid-regimet. Intet hyggelig selskap for norsk akademia.

Jeg anbefaler forøvrig Eirik Løkkes bloggpost om møtet og Knut Olav Åmås kommentar i Aftenposten, for nærmere informasjon om de temaene som Dershowitz tok opp. Jeg hadde på forhånd hørt at Dershowitz var en ekstremist, og var foreberedt på en del ekstreme meninger. Det som derimot møtte meg var først og fremst en ekstremt dyktig foredragsholder og retoriker, men også en løsningsorientert og pragmatisk person som gjerne kritiserte Israel og utrykket misnøye med flere deler av politikken, men som etterlyste et nyansert syn på Israel, og en interesse for å finne løsninger.

For selv om Dershowitz nok leser historien litt subjektivt (slik alle gjør) har han noen poenger som ikke fortjener å passere ubesvart.

Når norske professorer i Trondhjem underskriver på dokumenter som slår fast at ”Israel har okkupert landområder siden 1948” – tidspunktet da staten ble opprettet, tyder det på at det ikke er Israels kritikkverdige oppførsel de reagerer på, men statens eksistens. Enkelte spørsmålsstillere i salen bekreftet også dette.

Det virker som de fleste var mer opptatt av å være anti-Israel enn pro-Palestina, for Dershowitz selv var ingen fanatisk Israel-tilhenger. Han var tvert imot tilhenger av en Palestinsk stat, en fredelig tostatsløsning som innebærer at Israel gir fra seg okkuperte områder, han var mot Israels utbygging av bosettinger på okkupert jord, og for samtaler med Hamas.

Hans hovedpoenger var at en fredelig løsning må anerkjenne Israels eksistens. Det var bl.a. Nikos Tavridis-Hansen fra “Ship to Gaza” ikke interessert i.

Etter foredraget satt jeg i grunn igjen med 3 inntrykk:

1) Der utgangspunktet for de fleste Israel venner ser ut til å være at de anerkjenner Israels eksistens og rett til å forsvare seg, men ønsker en fredelig løsning, ser det ut som at store deler av norske Palestina-venners utgangspunkt baserer seg på et simpelt Israel-hat, eller til og med et ønske om at staten Israel skal opphøre å eksistere. Det fremstår for meg ganske tydelig hvem som er den konstruktive part her.

2) Arrogante og selvopptatte norske professorer sitter på universitetet sitt og underskriver boikotter mot Israel, samtidig som de er så lite interessert i å bli utfordret på sine meninger at de nekter fagpersoner i verdensklasse en talerstol. Et – for meg  – sykdomstegn for norsk akademia og en degradering av norske studenter som de tilsynelatende ikke mener at kan håndtere utfordrende informasjon.

3) Et lyspunkt er det likevel: Norske studenter virker mer åpne for fri debatt enn sine lærere. Det lover i det minste godt for den neste generasjonen av akademikere.

Read Full Post »

Det er ett parti som stadig overrasker seg med sine politiske prioriteringssaker. KrF varsler nå full kamp mot EUs nei til fortsatt reklameforbud for alkohol i Norge.

– «Reklameforbudet er en helt sentral del av norsk alkoholpolitikk», argumenter påtroppende KrF-leder Knut Arild Hareide.

Ja, det er naturligvis sant, men det er ikke et veldig godt argument for å beholde forbudet. Forbud mot homofili var også en sentral del av norsk familiepolitikk. Men vent… ja stemmer det, KrF var jo mot å oppheve dette forbudet også.

Jeg er egentlig interessert i å høre KrFs praktiske argumenter, for det er  ikke påvist noen systematisk sammenheng mellom mengden alkoholkonsum og reklame. Det varierer fra land til land. Det som alkoholreklame derimot ganske effektivt påvirker, som med alt annet av reklame, er valg av produkt.

Det er ikke slik at jeg hvis jeg skulle på butikken og kjøpe en 6-pack med Tuborg, men ser en bra reklame for Frydenlund på veien, ender opp meg å kjøpe dobbelt så mye som jeg egentlig hadde tenkt å kjøpe fordi jeg MÅ ha Frydenlund i tillegg. Nei, da bytter jeg ut Tuborg med Frydenlund. På samme måte som med klær eller mat. Man spiser ikke dobbelt så mye eller kjøper dobbelt så mye klær pga av en effektiv reklame, men man kjøper noe annet enn man ellers ville gjort.

Det ironiske her er at KrF faktisk gjør seg til ufrivillig forsvarer av flatfylla. Med et fortsatt reklameforbud for alkohol, blir det null fokus på kvalitet, smak, merkevarebygging, osv… Da fortsetter fokuset på mest mulig pils for minst mulig kroner.

Eller kanskje det bare er bedehusmiljøene, som er skrekkslagne for å bli avbrutt med en slik reklame i pausen på Home and Away:

Spøk til side. For det bringer meg egentlig over på det siste poenget. Vi er allerede utsatt for så mye både direkte og indirekte alkoholreklame at det er vanskelig å se for seg at reklame skulle bety noe for konsumet.

Gjennom blogger, facebook og andre sosiale medier kan man spre så mye reklame man vil. De fleste unge i dag er på utenlandske websider hver eneste dag der man ofte treffer på alkoholreklame, og for ikke å si alle TV-seriene som bedriver solid produktplassering av alkoholvarer.

Skal man følge dette fullt ut, så burde man jo da egentlig forby sendinger av serier som Mad Men på norske TV-kanaler.

Read Full Post »

I går gikk over 5000 i fakkeltog gjennom Oslos gater. I går var det 10 år siden da 15 år gamle Benjamin Hermansen ble overfalt og knivstukket av to nynazister på Holmlia i Oslo. Bl.a. Oslos Ordfører Fabian Stang, statsminister Jens Stoltenberg, og kunnskapsminister Kristin Halvorsen var til stede i fakkeltoget.

Det var en verdig markering, med mange fine ord. Enkelte taler kunne vi imidlertid vært foruten. I Gunnar Stålsetts tale, som kan leses her, sammenlignet han Maria Amelie med Benjamin Hermansen.

– I Moskva sitter de siste dagers ikon, en redd, men samtidig modig ung kvinne. Maria Amelies budskap er at alle papirløse er unike enkeltmennesker, med hver sin historie, og med sitt umistelig verd og krav på respekt (…) Også hun har utløst noe som er større enn henne selv, sa Stålsett

Jeg synes egentlig det er ganske skamløst å sammenligne disse to sakene. De er så milevis fra hverandre som det omtrent er mulig å få to saker. Det er faktisk ganske respektløst ovenfor Hermansens familie, venner og pårørende. Benjamin Hermansen ble knivstukket av to nynazister, Maria Amelie sitter på en café i Moskva med kjæresten sin og snakker med norske aviser. Å sammenligne disse to sakene er direkte provoserende.

Jeg stusser også over at en stor avis som Aftenposten gidder å gi SOS Rasisme noe oppmerksomhet i forbindelse med denne demonstrasjonen. At nestleder i SOS Rasisme, Kenneth Fuglemsmo, får være talsmann for en demonstrasjon mot ideologisk vold, er omtrent like dumt som om man skulle latt Mullah Krekar være talsperson for en ”religionsfrihet og pluralisme”-demonstrasjon. Det er mildt sagt, slett journalistikk.

– …vi må ikke være så naive og tro at mennesker som sympatiserer med nynazismen har forsvunnet. Flere av dem kan være villige til å drepe og begå voldelige handlinger ut fra sin ideologiske overbevisning, sa Kenneth Fuglemsmo til Aftenposten i går.

Hadde journalisten gjort jobben sin, og det var tre av dem på denne saken, så burde de spurt Fuglemsmo  hva han da kaller væpnet revolusjon? For det kjemper Fuglemsmo aktivt for i Tjen Folket. Sist gang jeg sjekket burde det falle innunder ”voldelige handlinger ut fra ideologisk overbevisning”.

Vi har alle et ansvar for å ta opp kampen mot rasisme hver dag. Vi kan ikke sammenligne rasistisk motivert vold, med en hvilken som helst annen urettferdighet i samfunnet vårt. Maria Amelie er et offer for norsk asylpolitikk som, og den kan vi like eller ikke like, men den gjelder for alle uavhengig av hudfarge, religion, etnisitet, seksuell legning, osv

Benjamin Hermansens ”forbrytelse” var hans hudfarge. Rasisme og fremmedfiendtlighet er ikke en urettferdighet i lovverket. Det er en uakseptabel verkebyll i samfunnet vårt som vi skal bekjempe hver dag.

Read Full Post »

Older Posts »