Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Moral’

Kan det muligens være slik at mange mennesker liker både å føle seg sexy og å få det bekreftet av andre? For de fleste av oss er det opplagte svaret ja.

Ifølge Heidi Helene Sveen er det derimot helt umulig å se for seg at det å spille på sex kan være et fritt og selvstendig valg. I kronikken «De som villig spiller på sex» i dagens Aftenposten gjør hun det som er surmagede sosiologers favorittøvelse: å rakke ned på sterke kvinner. Denne gangen langer hun ut mot Tone Damli, Hanne Sørvaag og Stella Mwangi som hun mener er dårlige forbilder fordi de spiller på sex. På motsatt side har vi visstnok Susanne Sundfør, Ane Brun og Anne Grete Preus som Sveen holder frem som «utmerkede rollemodeller for unge kvinner som ønsker å kombinere ambisjoner og talent med integritet».

Integritet

Hvorfor Tone, Hanne eller Stella skulle mangle integritet, begrunner Sveen ikke. Det kan jo muligens henge sammen med at Sveen ikke vet hva integritet er. Hun har liten grunn til å hevde at nevntes kroppsfokus står i kontrast til deres egne moral, verdier eller prinsipper. Heller tvert imot. Tones kropp er f.eks. et resultat av både nøye planlagt kosthold og et rigid treningsregime som hun har vært mer enn villig til å markedsføre. Er det noe Tones sexy image er, så er det jo nettopp konsistent med de verdier hun har forfektet i mediene.

Det er altså ikke slik at integritet er en objektiv standard der alle måles etter Heidi Helene Sveens verdier. Integritet handler om å være tro mot de verdier man selv hevder å forfekte. Derfor regner jeg med at Sveen lar være å pynte seg neste gang hun er på byen, og hun må for all del unngå å smile blygt og si ”takk” hvis noen komplimenterer hennes utseende. Hvis hun skal være konsistent bør hun i tråd med sine egne verdier fike til vedkommende i stedet.

Kropp

Sveen har for øvrig ganske snever både musikalsk og biologisk kompetanse hvis hun ikke skjønner at rumpevrikking og/eller sensuelle dansemoves er en litt mer naturlig del av 23 år gamle Tones listepop, enn 55 år gamle Anne Grethe Preuss’ låter. Ikke til forkleinelse for Preuss som holder seg svært godt, men en 23 år gammel Tone Damli ligger nok noe nærmere en tenåringsjentes umiddelbare forbilde hva gjelder kropp og image.

Sveen synes også å ha et interessant syn på kropp og menneskelighet:

Det naturlige spørsmålet blir da hvorfor enkelte utviser denne iveren etter å redusere seg selv til kropp” – fortsetter Sveen.

Redusere seg selv til kropp? Hva mener Sveen med det? Er det slik at man automatisk blir et ”mindre” menneske av å ha en pen kropp? Vi har alle en kropp. Er det noe i veien med å ønske at denne ser best mulig ut? Skal vi følge Sveens logikk kunne man jo, dersom Tone nå valgte å ligge unna tredemøllen og leve i studioet på grandis og cola de neste årene, si at hun ”reduserte seg selv til musikk”. Jeg har vanskelig for å se at noen som arbeider hardt for å nå målene sine ”reduserer seg selv”, enten det er kropp, musikk eller akademia de har valgt å satse på.

Kroppen til både Stella, Tone og Hanne er et resultat av sunt kosthold og beinhard trening. At de er stolte over denne og velger å vise den frem gjør dem til det stikk motsatte av et dårlig forbilde. Alle sammen demonstrerer de at det er målbevisst hardt arbeid som medfølger resultater. Det gjelder kroppen, like mye som alt annet. Tone, Stella og Hanne spiller ikke bare på sex, de jobber hardt for å beholde sin sex-appeal. Dersom flere unge jenter valgte å følge disse jentenes eksempel ville de antakelig fått et bedre selvbilde, sammen med en sunnere livsstil.

Det er selvfølgelig helt lov å ha den oppfatningen at cheese doodles er viktigere for ens personlige lykke enn å ha en veldreid kropp, men det er da virkelig ikke Tones feil at kiloene på enkelte da også kommer sammen med en liten bismak.

Seksualitet og selvbilde

”Kjendiskvinner som velger å spille på sex bidrar til sementering av tradisjonelle kjønnsrollemønstre”, skriver Sveen?

Hvilke kjønnsrollemønstre er dette? Mener Sveen at sex ikke var en ganske vesentlig del av imaget til mannlige ikoner som Ricky Martin, eller Elvis Prestley for den saks skyld? Det er vel snarere slik at kvinnekroppen og mannekroppen kjennetegnes av ulike ting, og at det er ulike ting ved en mannekropp og kvinnekropp som vekker kjønnsdriftene hos både heterofile og homofile mennesker av begge kjønn. Det vil aldri surmagede sosiologer kunne gjøre noe med (heldigvis).

«Signalet hun sender er at for kvinner er ikke talent nok, man skal ha en sexy og tilgjengelig kropp for å lykkes. Ikke å være sexy er en mangel», skriver Sveen i innledningen.

Nei, men det å være sexy er definitivt et pluss, både for kvinner og menn.

Forsøker de å bøte på dårlig selvfølelse? Er de lurt av en mannsdominert bransje? Er de selvsentrerte ekshibisjonister?

Det er egentlig her jeg tror det er meningen at man skal slutte å lese. Legg ned Sveens kronikk, og ta på deg joggebuksene i stedet. Det vil antakelig ha langt større effekt på selvtilliten.

Advertisements

Read Full Post »

I dag sto jeg opp litt tidligere enn vanlig, slik jeg alltid gjør når Civita har frokostmøter, for å få med meg møtet om «Marked og Moral». Civita har nettopp lansert en ny pamflett med denne tittelen, og jeg anbefaler alle å lese den. Pamfletten er en idéhistorisk gjennomgang av ulike syn på marked og moral, med særlig vekt på opplysningstiden, og linjer herfra til i dag.

SV og ideologi

Temaet for debatten var spennende, men det var dessverre lite nytt som kom frem. Dette må særlig SV ta skylden for. Det er tydelig at regjeringssamarbeidet sliter på den ideologiske utviklingen i SV. Heikki Holmås – som møtte i Kristin Halvorsens sted – gadd ikke engang å prøve å besvare de mer ideologiske og filosofiske betraktningene som ble presentert, hverken fra det øvrige panelet, eller på spørsmål fra salen. Holmås benyttet stort sett anledningen til å snakke om fordelingens fortreffeligheter, argumentere for SVs skattepolitikk, og anbefale lesestoff med venstreradikalt tankegods til en ellers belest borgerlig forsamling. Jeg tror ikke mange løp til bokhandelen etterpå for å si det slik.

Holmås reddes litt av at han ellers er en artigkar med god stemmebruk. Innholdet i det han sa var derimot heller labert. Jeg hadde gledet meg til å se om SV evnet å utfordre høyresiden noe særlig i en debatt som – ulikt vanlig norsk debatt – foregikk mer på høyresidens premisser. Jeg fikk bekreftet mine fordommer: dette er ikke en øvelse SV behersker særlig godt.

Adam Smith

Moralske betraktninger knyttet til kapitalisme, markedsøkonomi og egeninteresse er temaer som opptar meg, men Lars Kolbeinstveit, som hadde fått lov til å tre ut av sitt filosofiske hjørne og styre debatten i dag, overså hånden min (som riktignok ble strukket opp litt sent) da jeg ønsket å stille panelet et spørsmål, så da jeg skriver derfor mine betraktninger her i stedet:

Adam Smith ble trukket frem innledningsvis av både Sofie Mathiassen og Torbjørn Røe Isaksen. Dessverre ble presentasjonen av Smiths argumentasjon, særlig i Wealth of Nations, noe ufullstendig. Holmås sa ikke stort mer om Smith enn at han betvilte om Smith ville ment det samme om han levde i dag – et argument han ikke forsøkte å underbygge. Røe Isaksen og Mathiesens var mer opptatt av Smiths vektleggelse av dyder som medmenneskelighet, selvkontroll, osv… som essensielle for et fungerende marked, men det var ingen som nevnte at egeninteresse også var en dyd for Smith.

Dyder

Et fungerende marked må basere seg på tillit, men det er ikke først og fremst lover og regler som skaper denne tilliten. Det er nettopp disse menneskelige dydene som nestekjærlighet, omtanke, selvkontroll, osv… som gjør det. Og desto viktigere: det er først i samhandling med egeninteressen at de genererer verdier og økonomisk vekst. Når det er sagt kan vi kan naturligvis ikke kan ha et økonomisk system som forutsetter at markedsaktørene alltid opptrer moralsk – men vi kan like lite tro at lover og reguleringer skal være moralens stedfortreder.

Holmås brukte mye tid på å snakke om det flotte ved dugnadsånden, og satte likhetstegn mellom dugnad og skatt. Ingen skulle tro at dugnad var frivillig mente han. Men kjære Holmås: hvis det ikke er frivillig så er det vel pr. definisjon ikke en dugnad, og dugnadsånd gir vel lite mening hvis den er tvungen?

Det var nettopp denne balansegangen mellom dyder, spontan orden, nødvendige rammeverk og moralens betydning opp i det hele som panelet kunne brukt mer tid på. Det er få som vil betvile at et fungerende marked avhenger av bestemte dyder – men det er ikke noen automatikk i sammenhengen mellom nødvendige dyder og innføringen av reguleringer. Dyder som ansvarlighet og medmenneskelighet kan også utfordres og undermineres av for mye reguleringer.

Egeninteresse

Det er derfor synd at kritikk av markedsliberalisme ofte begrenser seg til kritikk av ‘homo economicus’. Det finnes knapt noen seriøse tenkere, økonomer eller politikere som vil forsøke å argumentere for denne ideen om det 100% rasjonelle økonomiske mennesket som alltid maksimerer sin egen og samfunnets totale nytte. Smiths poeng er jo nettopp at mennesket tross sine mangler, tross sine utilstrekkeligheter, tross sine tidvis irrasjonelle valg – likevel fremmer samfunnets totale nytte bedre når de søker å oppfylle sin egeninteresse, heller enn hvis det var samfunnets totale nytte som var deres opprinnelige mål.

«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker, that we expect our dinner, but from their regard to their own self-interest. We address ourselves, not to their humanity but to their self-love, and never talk to them of our own neccessities but of their advantages.»

Holmås kan ikke ha lest Adam Smith spesielt godt, og ei heller brukt normale briller når han ser seg rundt i dagens verden. (Så er det jo også en kjent sak da at radikale briller ofte oppfatter virkeligheten på en noe spesiell måte).

Dagens globaliserte verden er jo nettopp det best tenkelige eksempelet på at ulike mennesker på vidt forskjellige steder i verden sammen fremmer samfunnets felles beste både utilsiktet og uten å vite om det på en så effektiv og innbringende måte at selv Adam Smith antakelig ikke ville kunne forestilt seg noe lignende.

«I have never known much good done by those who affected to trade for the public good.»


Read Full Post »

Jeg vil gjerne ha deres syn på forholdet mellom samfunn og moral, fordi det er utrolig interessante spørsmål å diskutere. Jeg har brukt en del tid på å skrive om moral på minerva og på denne bloggen. Jeg forfekter ganske enkelt et samfunn som er basert på normer som er så lite moralistiske som overhodet mulig. Det er imidlertid mange som mener at jeg lager et skille mellom normer og moralisme som ikke eksisterer. Det store skillet her går, etter mitt syn, mellom dem som har kollektivet som utgangspunkt, og dem som har individet som utgangspunkt.

Jeg skal først definere noen begreper slik jeg bruker dem, for ikke å skape forvirring:

Moral = en oppfatning av rett og galt, eller et sett av normer, verdier og holdninger som hevdes og praktiseres av et individ eller en gruppe
Moralisme = å påtvinge andre din moral
Moralnorm = en indikasjon på, eller lov om, hvordan enkeltmennesket burde bruke sin frihet

Vårt liberale samfunn er selvfølgelig basert på en rekke normer og regler. Ethvert samfunn er avhengig av dette for å fungere, men jeg vil hevde at det som skiller liberale samfunn fra andre er at de i mye mindre grad er basert på normer og regler som er moralistiske.

Hvordan er dette mulig? Er ikke det å påføre andre ett sett med regler det samme som å bedrive moralisme, uansett? Jeg vil hevde nei. De mest grunnleggende rettighetene i vårt liberale samfunn er friheter som ikke tvinger enkeltmennesket til å leve på noen bestemt måte:

Religionsfrihet tvinger ingen til å tro på noe, eller til å la være å tro på noe. Religionsfrihet tvinger simpelthen bare folk til å akseptere andres rett til å tro det de vil.
Ytringsfrihet tvinger likeledes ingen til å ytre noe, eller til å la være å ytre noe. Den tvinger bare folk til å akseptere andres rett til å ytre sine meninger.
Retten til arbeid, til likestilling, osv…, i liberal forstand, skal heller ikke tvinge noen til å gi noen jobb, eller til å behandle noen på en bestemt måte (annet enn å avstå fra overgrep da naturligvis). Disse rettighetene slår simpelthen bare fast at det ikke skal være noen formelle lover som begrenser folks muligheter pga kjønn, religion, hudfarge, osv…

Disse eksemplene tvinger folk til en moralsk toleranse, men det tvinger ingen til å følge en bestemt type moral. Med dette som utgangspunkt vil jeg hevde at det er fullt mulig å ha et samfunn som baserer seg på normer og regler uten å være moralistisk.

Hvis kollektivet alltid går foran individet, får det selvfølgelig et annet utslag. Hvis man mener at kollektivets felles interesser alltid er det beste, vil det jo også alltid være best å tvinge alle mennesker til å innrette seg på den måten som best tjener det store kollektivet.

Hvis man derimot har et liberalt menneskesyn. Hvis man ser kollektivet som en ansamling individer, og mener at samfunnets oppgave er å sørge for at disse ulike individene i bunn og grunn skal kunne leve sine egne liv, etter sine egne moralnormer, med mindre disse går direkte utover en annens rett til å gjøre det samme, så gir det absolutt mening å snakke amoralistiske regler i et liberalt samfunn.

Hva mener du?

Read Full Post »

Jeg føler behov for å komme med en vennlig oppfordring til mine partifeller i Høyre, i anledning debatten omkring foreldrepermisjon. For få dager siden startet Høyres Kvinneforum en debatt omkring foreldrepermisjonen. Leder av Høyres Kvinneforum, Linda C. Hofstad Helleland, gikk offensivt ut etter kvinneforumets vedtak forrige helg, der de vil fjerne fedrekvoten i sin helhet.

Fedrekvoten var fra starten i 1993 på fire uker, og er nå på ti uker. Dersom far ikke tar sin del av kvoten, mister familien disse ukene. Høyrekvinnenes forslag går altså ut på at ingen av disse ukene lenger skal forbeholdes far, men at det er familien selv som skal bestemme hvordan permisjonen skal fordeles. Dette er et forslag jeg uten forbehold støtter 100%.

Ikke bare uttrykker jeg uforbeholden støtte. Jeg mener også at dette burde være en selvfølge, og er glad for å se at Høyres Kvinneforum opplever mye støtte i partiet, fra bl.a. Torbjørn Røe Isaksen og Michael Tetzchner. Men enkelte i Høyre er også mer skeptiske. Dette innlegget er en vennlig oppfordring til dem. Det er en oppfordring om å tenke seg om, og undersøke de underliggende ideologiske og prinsipielle fundamentene i dette spørsmålet.

De mer skeptiske røstene viser nemlig til resultatene. Jan Tore Sanner sier f.eks. at «fedrekvoten har bidratt til å gi familiene større muligheter og økt valgfrihet. Denne type virkemidler er fortsatt nødvendig og skiller seg fra sosialistenes forslag om å regulere hele permisjonstiden». Her vil jeg be Sanner om å undersøke premisset for sitt syn. Det Sanner indirekte sier er at staten har tvunget familiene til mer frihet. Fra et konservativt synspunkt åpner det for en meget skummel frihetsdefinisjon. Det faktum at flere fedre har valgt å ta ut permisjon etter dette vedtaket, er ikke et utslag av mer valgfrihet, det er simpelthen et utslag av tilpasning.

Det er helt naturlig at flere fedre velger å ta ut permisjon, når alternativet er at de ikke får permisjon i det hele tatt. Det betyr imidlertid ikke at det var dette familien i utgangspunktet ønsket. I mange tilfeller ville det vært til det beste for familien om det var mor som fikk disse ukene. Men siden staten bare tillater at far tar ut disse ukene, vil mange se seg indirekte tvunget til å benytte seg av denne såkalte «muligheten».

I realiteten har det ingenting med valgfrihet å gjøre. Det er et resultat av at staten opptrer som moralsk dommer ovenfor hele landets familier. Det er slettes ikke slik at det er til det beste for enhver familie at permisjonen deles likt mellom mor og far. Dette kan variere veldig i ulike tilfeller, og det burde ikke være opp til politikere å definere hva som er den korrekte løsningen her. Det er det ingen fasit på.

Erna Solberg har også en litt bekymringsfull tilnærming til saken etter mitt syn. Jeg har riktignok stor forståelse for at Erna som partileder ikke kan ha et bastant syn i den ene eller andre retningen før partiet har fattet et vedtak. Jeg etterlyser bare en mer prinsipiell tilnærming til saken.

«Pappakvoten har ført til store, gode og raske endringer, men spørsmålet er om vi har kommet langt nok. Er holdningen på arbeidsplassene slik at menn kan velge å være hjemme med barna uten å frykte at de blir sett på som lite karriereorienterte», sier Erna, som tror at dette blir en viktig og god debatt på landsmøtet.

Det tror jeg også, men det bør ikke bli en debatt om resultatene. Det er ikke resultatene som avgjør hvorvidt man har valgfrihet. Det er valgene som avgjør om valgfriheten er til stede. I dette tilfellet er valget pappperm eller ingen perm. Likestillingsombudet har forsøkt å påstå at dette skulle gi mer valgfrihet, men det er ingen logisk sammenheng i det argumentet. Det er umulig å fremlegge et logisk argument som ikke skulle tilsi at valgfriheten ville bli større dersom mor og far kan velge hvordan de vil fordele dette helt selv. Hvis ikke har man i hvert fall en pussig definisjon på valgfrihet.

Til slutt vil jeg derfor bare be om at alle mine partifeller i Høyre, som er usikre på hva de mener i denne saken, om å tenke på våre mest grunnleggende prinsipper: frihet, ansvar og mangfold. Friheten til å ta egne avgjørelser, og deretter ta ansvar for de valg man har gjort, og verdien av at ulike mennesker, med ulike behov, ulike talenter, utgangspunkt, interesser og drømmer, også kan ta ulike valg på vegne av seg selv og sin familie, uten at staten nødvendigvis har noen rett til å si at det ene valget er bedre enn det andre.

Jeg har i hvert fall gjort det, og konklusjonen min er entydig: Høyres Kvinneforum har min ubetingede støtte i denne saken. Som konservativ, med tro på at det finnes grenser for politikk, kan jeg ikke med samvittigheten i behold moralisere over hvordan foreldre velger å fordele tiden med sine egne barn.

Read Full Post »

Onsdag kveld stilte naive jenter i SU seg opp i Oslos prostitusjonsstrøk for å sjekke om horekundene fortsatt sirkulerte.

 

Jentene i SU var sjokkert over at det fortsatt stopper folk for å kjøpe sex. SU er altså så naive at de blir overrasket over at markedet for verdens eldste yrke ikke har forsvunnet et drøyt halvår etter at loven trådte i kraft. Dette er bare nok et eksempel på hvor virkelighetsfjerne SU er, og hvor umåtelig stor tro de har på at absolutt alt kan løses med politiske lover og reguleringer.

 

For hvem er denne loven?

 Leder i SU, Mali Steiro Tronsmoen, påpeker at det er  kundene, og ikke de prostituerte, de ønsker å ramme med aksjonen. Vel både aksjonen og den nye loven, gjør ikke annet enn å ramme nettopp de prostituerte.

 

 Tronsmoen sier også at: «SU ikke har noe ønske om å moralisere over de prostituerte». Hva er det hun kaller dette da? Er ikke det å nekte noen andre å gjøre hva de vil med kroppen sin, fordi SV mener det er umoralsk, nettopp å moralisere over de prostituerte?

 

Hvis Tronsmoen virkelig ønsket å hjelpe de prostituerte, og ikke bare moralisere over andres valg, kunne hun kanskje lyttet til leder for de prostituertes interesseorganisasjon (Pion) Janni Wintherbauer. 

 

 Hun sier bl.a. følgende: «markedet vil aldri forsvinne. Se bare på Sverige. Der har de hatt forbud mot sexkjøp i ti år, men likevel er det full trafikk»

 

Hun sier også at denne loven som angivelig ble opprettet for «jentenes beste» tvert i mot gjør det vanskeligere for de prostituerte.

 

«Det er de mest utsatte jentene óg de mest utsatte kundegruppene som fortsatt er på gata. Nå er de enda mindre beskyttet enn de var før loven kom. Det sier seg selv. Hvis en jente blir dårlig behandlet så vil hun ikke melde dette til politiet. Da lokker hun til seg politiet som vil henge etter henne hele tiden. Hun ødelegger levebrødet sitt. Det samme gjelder kundene. Det finnes også noen piratjenter, men kundene kan ikke anmelde dem hvis han blir truet eller ranet. Han har jo allerede gjort noe ulovlig. Denne loven har fått mange negative konsekvenser»  mener Wintherbauer.

 

De som blir overrasket over Wintherbauers uttalelser har fulgt særdeles dårlig med i samfunnslivet de siste årene. Da debatten gikk på TV-skjermene før loven ble innført 1. januar 2009, sto flere prostituerte frem i bl.a. Tabloid og advarte mot loven. De viste bl.a. til Sverige, der loven kun har sendt hele industrien under jorden og gjort forholdene mye verre for de prostituerte. Dette valgte de rødgrønne å ignorere, og innførte loven likevel.

 

«SU skryter av at de har vært en pådriver i kampen mot prostitusjon, og at sexkjøpsforbudet er deres viktigste seier, er det De later som det er kundene de snakker om, men det er jentene de står og tråkker på», sier Wintherbauer.

 

SUs største seier er altså en umenneskeliggjøring av de prostiturte.   

 

Alternativ

Både Høyre og Unge Høyre var sterkt imot regjeringens kriminalisering av prostitusjonskundene, og det har ingenting med beskyttelse av horekundene å gjøre. Det er nok av dokumentasjon fra andre land som har kriminalisert prostitusjon som viser at miljøet bare blir mer skjult, at volden mot de prostituerte øker, at smittespredningen øker og at politiet får mye mindre kontroll. 

 

I vårt moderne, demokratiske og frie samfunn skal selvfølgelig ingen måtte ty til prostitusjon for å klare seg, men selv om de fleste synes prostitusjon er moralsk forkastelig og uverdig, må vi akseptere at noen er av en annen oppfatning, og prostituerer seg helt frivillig. Det er ikke disse menneskene vi vil konsentrere ressursene våre om. Hovedfokuset må være rettet mot menneskehandel. Tvangsarbeid er ulovlig, uansett form, og det er vårt ansvar og vår plikt å bidra til at politiet finner og straffer forbryterne som misbruker sårbare individer på groveste måte.

 

Jeg mener derfor at man bør forby gateprostitusjon. Prostitusjon er et moralsk dilemma, det vekker sterke følelser hos mange, og folk skal få lov til å gå i fred på gatene om kvelden uten å bli utsatt for provokative handlinger. For å forhindre en helt ukontrollert situasjon må vi da gi de prostituerte en ny arena, der dette kan foregå under kontrollerte former. Den eneste ordentlige løsningen på dette slik jeg ser det, er derfor offentlig godkjente bordeller. Det vil si at man ved tillatelse til å opprette et bordell blir nødt til å følge en del retningslinjer.

 

Denne saken har tidligere vært oppe til behandlingen i Landsstyret i Unge Høyre. Hedmark Unge Høyre sendte også inn en resolusjon på dette før landsmøtet i Unge Høyre i 2008, men vi fikk ikke behandlet den. På landsstyre fikk jeg dessverre ikke vært til stede og forsvart saken selv, og der falt den pladask.

 

Jeg har derfor noen utfordringer til alle dere konservative:

Mener dere at situasjonen var perfekt før sexkjøpsloven?

Hvis ja? Så du synes det er greit at jenter blir misbrukt og tvunget til å selge kroppen sin? (antakelig vil de færreste velge dette alternativet)

Så hvis nei? HVA ER ALTERNATIVET DITT?

 

Det er nemlig dette jeg savner hos mine partifeller. Vi er enige om at kriminaliseringen av horekunder er feil vei å gå, men de som er motstandere av offentlig godkjente bordeller har ikke noe alternativ! Jeg appellerer derfor både til de prinsipielle sidene deres, men også til de pragmatiske, løsningsorienterte og virkelighetsorienterte sidene hos dere konservative? HVA ER DERES ALTERNATIV?

 

I andre land har man nemlig lykkes med å redusere gateprostitusjon, menneskehandel og smittespredning, ved å opprette slike offentlig godkjente bordeller. Disse bordellene har jevnlige legesjekker, kondompåbud og vakthold som både garanterer for de prostituertes sikkerhet og sjekker at alle er over myndighetsalder. På denne måten kommer de prostituerte inn i rene og trygge omgivelser. De får også en mer verdig arbeidssituasjon, i motsetning til gateprostitusjon der de ofte utsettes for grov vold.

 

Prostituerte lever i dag under helt umenneskelige forhold. Hovedmålet med politikken må jo være å gi disse en mer verdig livssituasjon, men også å skape mer åpenhet og dialog mellom myndigheter og de prostituerte, slik at politiet får et bedre grunnlag for en effektiv jakt på menneskehandlere. Vi kan heller ikke glemme helt allmenne hensyn til befolkningen forøvrig. Det må derfor stilles strenge krav til slike bordellers beliggenhet. Foreldre skal naturligvis slippe å måtte oppdra barna sine med et bordell som nærmeste nabo.

 

Offentlig godkjente bordeller har slik jeg ser det – 3 hovedmål: 

1) Viktigst av alt: å gi de prostituerte et mer humant og verdig liv.

2) At enkeltmennesker skal slippe å omgås prostitusjonsmiljøet dersom de ikke ønsker det

3) Å gi politiet en arena de kan henvende seg til, og på den måten skape en bedre dialog mellom myndigheter og prostitusjonsmiljøet

 

Så må vi, som sagt, også huske at det finnes mennesker som prostituerer seg helt frivillig. Det er godt mulig at disse er i et mindretall, men det finnes faktisk folk som selger kroppen sin helt frivillig, nettopp fordi de tjener mye mer enn de ellers ville gjort, og har mulighet til å leve en livsstil som de ikke ville hatt muligheten til ellers. Det er flere prostituerte som, anonymisert, har stått frem og sagt nettopp dette. De tjener gjerne 8-900.000 i året og ønsker simpelthen den økonomiske friheten dette innebærer. Vi må gjerne mene at dette er umoralsk, men det er ikke vår oppgave å pålegge andre vår moral.

 

Vårt fokus burde være, og MÅ være, å forfølge dem som misbruker de prostituerte; De som tvinger andre til å selge kroppen; hvilket er den groveste frihetsberøvelsen noen kan gjøre mot et menneske. Slike mennesker må du gjerne sperre inne i en kald kjeller, uten mulighet til å se dagslys igjen, for min del. Dagens politikk gjør imidlertid ikke noe annet enn å gjøre det verre for ofrene.

 

Løsning

Den beste løsningen jeg har er derfor å forby gateprostitusjon, og innføre offentlig godkjente bordeller, samt øke politiets ressurser i kampen mot menneskehandel betraktelig. 

 

Da oppretter vi en lovlig arena der prostitusjonsmarkedet kan få lov til å foregå ute av synet for dem som ikke vil ha noe med det å gjøre, samtidig som man forbedrer forholdene for de prostituerte, gjør det mulig for prostitusjonsmiljøet å ha kontakt med politiet, og gjør kampen mot menneskehandel mer effektiv.

 

Jeg oppfordrer herved folk til å komme med et realistisk alternativ hvis de fortsatt er imot dette forslaget, eller bare innrømme at de er intolerante bedrevitere som synes det er greit at prostituerte behandles som rotter, og tror de har rett til å moralisere over andres valg, og pålegge andre sine moralske verdier.


Read Full Post »

Det ble en het debatt om eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium under programdebatten i dag.
Jeg holdt et innlegg, der jeg også fikk 2 replikker som jeg svarte på. Jeg har laget et sammendrag av innlegget mitt og svarreplikkene her:

Kjære landsmøte,

Debatten, om hvorvidt eugenisk indikasjon skal være et selvstendig abortkriterium, er alt annet enn enkel.

Den er svært vanskelig fordi problemstillingen berører grunnleggende moralske verdier hos hver og en av oss.

Men nettopp derfor er det så viktig at vi lager et tydelig skille mellom hva som er våre egne moralske verdier og hva vi ønsker å pålegge andre ved lov.

Vi har alle akseptert kvinnens rettigheter til selv å bestemme hvorvidt hun ønsker å få barn eller ikke. Da må vi også akseptere at ulike mennesker, har ulik begrunnelse for dette valget.

Forrige helg var vi vitne til et annet såkalt borgerlig parti, som søkte å tvinge sine egne diskriminerende holdninger ovenfor homofile, på resten av samfunnet.

Skal Høyre nå sitte her i dag, og vedta at vi ønsker en annen diskriminerende lov?
Skal vi gå ut i valget og fortelle kvinner at vi vil nekte dem informasjon om det barnet som ligger i deres egen mage, fordi vi er så forutinntatte at vi tror de vil ta et valg som vi mener er umoralsk?
Det er isåfall så navlebeskuende og så intolerant – at jeg får vondt langt inni hjertet!

Vi skal selvfølgelig sørge for at alle, som får påvist alvorlige lidelser, eller funksjonshemminger, hos barnet sitt, skal få informasjon om det hjelpeapparatet som er tilgjengelig. De skal vite at samfunnet vil gjøre alt for å gi barnet et fullverdig liv, og avlaste foreldrene hvis det er nødvendig.

Dette er også et følsomt tema for mange, fordi det berører personlige og, for mange, familiære erfaringer. Jeg tror det er svært viktig å ha respekt for slike erfaringer og slike eksempler. Men det denne debatten viser er jo nettopp at dette er en individuell problemstilling, med individuelle løsninger for ulike mennesker.

Jeg er også lei de tåpelige og ignorante kommentarene om at programkomiteens innstilling er det riktige konservative standpunktet. Lederen av det konservative partiet i England, David Cameron, mener selv at eugenisk indikasjon skal være et selvstendig abortkriterium, og han er nok mer konservativ enn de fleste her.

Cameron vet også hva han snakker om. Cameron var i dyp sorg da hans sønn, Ivan, gikk bort i februar i i år. Ivan hadde cerebral parese, epilepsi og var fullstendig paralysert i begge armer og ben. Cameron sier om sin sønn at: «I et altfor kort liv, ga han glede til alle dem rundt seg, og i alle dagene av sitt liv var han omringet av sin families kjærlighet.»

Men Cameron er samtidig en STERK motstander av ENHVER restriksjon i den retningen som programkomiteen går inn for her.

Cameron sier selv at:

«Jeg vet hva jeg snakker om, men i ethvert tilfelle vil det være helt feil å stoppe mødre fra å ta denne avgjørelsen selv. Jeg vil ikke putte meg selv i en situasjon, der jeg forteller kvinner at de ikke får lov å ta denne avgjørelsen selv»

Jeg oppfordrer landsmøtet til å innse det David Cameron, og det konservative partiet i England har skjønt; det våre fleste konservative søsterpartier ellers i Europa har skjønt: Det er forskjell på hva som er riktig for meg og min familie og hva som er riktig for andre, OG det vi anser som moralsk riktig gir oss ikke noen rett til å påføre andre de samme moralske holdningene.

Og til slutt:
Det ER – SELVFØLGELIG – et mål, at så få kvinner som overhodet mulig, skal måtte se det som nødvendig å abortere et barn, på grunn av eugeniske indikasjoner. Men dette må vi oppnå fordi kvinnen har tatt et INFORMERT valg, etter EGET BEHOV, og etter EGEN MORALSK OPPFATNING.
– IKKE fordi staten har tatt valget for dem.

Stem derfor FOR dissens 10, på linje 1375

Read Full Post »

Påskeferien er over, og jeg har derfor ikke hatt like mye tid til å følge opp den inngående debatten med Onar Åm, men jeg skal likevel trykke et svar på hans siste innlegg, siden jeg også synes at debatten tar noen interessante vendinger som jeg vil svare på.

 

Arroganse

Aller først synes jeg det er litt ironisk hvordan Åm, som bruker mye av artikkelen sin på å forklare hvorfor det er jeg, og ikke han, som er ignorant, allerede i 3. og 4. avsnitt kun bekrefter mitt poeng.

 

Først klages det over at sosialistene har kontroll over politikken, barnehagene, barne-TV, skolene, universitetene og mediene, men ikke nok med det – Åm slår fast at DLF ikke slipper til i media fordi: «det bare er sosialister der som ser på liberalister som onde fascister, og de vil ikke slippe den slags på lufra». Det faktum at DLF ikke engang har 0,01% av stemmene i Norge er tydeligvis ikke grunn nok? Hvorfor i all verden skulle media bruke tid på DLF, når de har tilnærmet null påvirkning på samfunnet? Hvorfor skulle media bruke masse tid på et parti som ved Stortingsvalget i 2005 oppnådde 0,0081% av avgitte stemmer ved valget?

 

Et mikrosekund med TV-tid, ville altså vært mer reklametid, enn deres oppslutning tilsier, men igjen er det alle andre som har feilen. Det er naturligvis sosialistene i mediene, som mener at alle andre er onde fascister, som har feil denne gangen. Litt ironisk er det også at DLF irriterer seg over dette, når «onde fascister» stort sett er det samme stempelet de selv gir alle andre. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har irritert meg over venstrevridde medier i Norge, mer enn en gang, selv. Jeg kommer fra Ilseng i Hedmark, Norges rødeste fylke, der du nærmest må erklære din troskap til Arbeiderpartiet for å få lov til å jobbe som journalist. Det er likevel min erfaring at hvis du har et spennende, interessant, nytenkende og salgbart utspill, så trykker stort sett mediene saken. Selvinnsikt er en dyd, men det har jeg ingen forhåpning om at DLF skal innse.

 

Kommunikasjon

Det er også interessant hvordan Åm umiddelbart slår fast at det er staten det er noe i veien med, siden den har «gjort det mulig for en parasittisk ideologi å ta slik total kontroll over staten». Dette argumentet er rimelig korttenkt, for hvem er det som har etablert staten? Det er jo nettopp menneskene som har gjort det, så da må det åpenbart være noe i veien med alle menneskene som lar en slik stat eksistere. Vi vet jo også at alle mennesker som aksepterer dette, ifølge Åm, er onde eller naive. Onar Åm mener altså at over 50% av menneskene i Norge er naive/onde (eller parasitter) – noe jeg synes er en rimelig trist oppfatning.

 

Jeg tror ikke det er folket det er noe i veien med. I motsetning til DLF ser nemlig ikke jeg på meg selv som en del av en opplyst elite som skjønner noe 99,9919% av Norges befolkning angivelig ikke forstår. Jeg er erkjenner at når sosialistene har vunnet frem med sin retorikk, så burde høyresiden ta selvkritikk. Jeg gidder ikke å skylde på sosialistene for høyresidens problemer. Når Høyre sliter på meningsmålingene, er det først og fremst Høyres skyld og ingen andres. På samme tid tror jeg også at dette kan endre seg betraktelig, og det er også derfor jeg holder på med politikk og søker innflytelse – fordi jeg tror jeg har noen ideer som både vil være til det beste for partiet mitt og for landet mitt. Det hjelper ikke å ha «det endelige svaret» på alle verdens spørsmål, hvis ingen er enig i at du har det. Det er det fantastiske med et demokrati. Demokratiet er riktignok utrolig ineffektivt iblant, men takk og lov for at vi ikke har et teknokrati – der oppblåste bedrevitere bestemmer.

 

Anarkisme, Kommunisme og Anarkokapitalisme

Jeg har ikke helt tenkt å forlate debatten om hvorvidt anarkismens natur er sosialistisk, eller hvorvidt anarkokapitalismen er en type liberalisme eller anarkisme. Jeg synes nemlig at Åm utviser en manglende ideologisk innsikt på akkurat dette felt.

 

Anarkismen har svært mye til felles med kommunismen. Anarkismen og kommunismens respektive idealsamfunn bærer mange fellestrekk. Mange glemmer nemlig at også kommunismen har et mål om et samfunn uten stat. Kommunister tror imidlertid at de kan planlegge veien til drømmesamfunnet sitt, gjennom både kapitalisme og totalitarisme, før samfunnet når sin endelige idealtilstand, der staten opphører, og alle lever fredelig i en utopisk sosialistisk drømmeverden.

 

Kommunismen og konservatismen, derimot, (for å sammenligne med en ideologi basert på et realistisk verdensbilde) har et totalt forskjellig menneskesyn. Konservatismen anerkjenner at mennesket er født med en tilbøyelighet til ondskap, men dette anerkjenner ikke kommunister. Dersom de gjør det, mener de isåfall at det alltid er samfunnet som korrumperer enkeltmennesket og gjør det ondt. Det kommunistiske idealsamfunnet, uten klasseskiller og stat, forutsetter at alle mennesker vil nå en ufravikelig tilstand i fredelighet og lykke. Kommunismens menneskesyn gjør altså dets idealsamfunn fullstendig utopisk.

 

Kommunismens manglende forståelse av menneskets natur, og dets innovative evner, gjør heller ikke ideologien stort bedre. Det kommunistiske idealsamfunnet forutsetter at menneskets utvikling stopper opp, samt at alle vil være fornøyd med tilstanden slik den er. I det øyeblikket noen ønsker å bryte ut av dette idealsamfunnet, må kommunismen bli totalitær. Tjen Folket skriver f.eks. at Når de reaksjonære setter i gang angrep, må de revolusjonære raskt møte dette med en massiv styrke”. Dette gjør at kommunismen alltid vil være dømt til å forbli i en totalitær fascistisk tilstand.

 

Den store forskjellen på kommunismen og anarkismen, er altså veien til målet og ikke selve målet. Anarkister vil ikke gå veien om kommunismens stadier, for å nå det endelige målet om det statsløse samfunnet. Det må likevel sies at fellestrekkene mellom anarkismen og kommunismen stopper ved at de begge vil avskaffe kapitalismen og er anti-autoritære i sin endelige form. For Anarkister og kommunister har ikke det samme målet om et klasseløst samfunn.

 

Anarkismens statsløse samfunn baserer seg på individer. Kommunismens statsløse samfunn baserer seg på kollektivet; fellesskapet er alt, individet intet. Kommunismens statsløse samfunn kan derfor først etableres etter at samfunnet er omgjort til en slags kollektiv organisme. Anarkismen vil hoppe over alle disse stadiene og innføre et statsløst samfunn umiddelbart. Anarkister ønsker heller ikke, i motsetning til kommunistene, et statlig maktapparat som skal slå ned på motstand. Anarkister vil at samfunnet utelukkende skal baseres på frivillige forbindelser.

 

Anarkisme og frihet

Anarkismen ser ikke nødvendigheten av noen nedfestede organer for å sikre folks frihet. Anarkister har to løsninger på hvordan enkeltmenneskets frihet sikres. Jeg vil dele disse i 2 grupper.

 

1)    Mange anarkister er det jeg vil kalle kollektivistiske individualister. Dette høres ut som en motsetning, men det behøver ikke å være det. Slike anarkister ser på menneskeheten som et eneste stort fellesskap. Menneskeheten er altså et kollektiv av enkeltindivider. Dette synet forenes med kommunismen i at det er samfunnet (eller kapitalismen) som korrumperer individene. De hevder derfor at politi, forsvar og rettsvesen ikke vil være nødvendig i et anarkistisk samfunn.

2)    Andre anarkister vil hevde at private firmaer kan utføre disse tjenestene på en bedre måte enn staten. I et slikt samfunn vil det bli en privat oppgave å forsikre sin frihet.

 

Som konservativ anser jeg den første løsningen som fullstendig utopisk, og den andre som en oppskrift på kaos. I et samfunn der det skal være opp til private firmaer å forsikre folks frihet, vil det ikke finnes noen bestemte rettigheter som er like for alle. Da vil du heller få et slags mafiastyrt samfunn der et sett med rettigheter måles opp mot et annet. 

 

Anarkokapitalismens plass

Hvor plasserer så anarkokapitalismen seg opp i det hele. Det er ikke bare Onar og jeg som strides om anarkokapitalismen egentlig er en form for liberalisme eller anarkisme. Anarkismens vesen i seg selv er svært omstridt, så det vil være vanskelig å komme med noen fasit, men jeg kan i hvert fall argumentere for mitt ståsted, og hvorfor jeg synes det er en del hull i Åms argumentasjon.

 

Det er altfor enkelt å bare påpeke at anarkokapitalisme er en form for anarkisme, simpelthen fordi den tar avstand fra staten. Det blir omtrent som å sette likhetstegn mellom en skattesnylter og en voldsmann, av den ene grunn at begge står på utsiden av loven.

 

Det finnes mange former for anarkisme. Jeg kan nevne: anarkosyndikalisme, anarkafeminisme,  økoanarkisme, mutualisme og individualisme blant flere. Felles for alle er at de ikke anerkjenner anarkokapitalismen som anarkistisk. Enhver ideologi som er tilhenger av kapitalisme og eiendomsrett strider mot anarkismen. Anarkismen er imot alle former for herskere. Mennesker har kun bruksrett til det de selv produserer gjennom sitt arbeid. Arv blir derfor også forbudt i et anarkistisk samfunn. Mennesket har altså bare verdiene det produserer på lån. Anarkokapitalismen er totalt uforenelig med alt dette. Anarkokapitalister jobber for akkurat det samme samfunnet som de mest liberalistiske. Forskjellen er kun den at liberalister ser voldsmonopolet som et nødvendig onde for å bevare folks frihet, mens anarkokapitalister mener frihet forutsetter totalt fravær av autoriteter.

 

Rettstat eller mafia

Påstanden om at jeg ønsker et mafiastyre er også rimelig usaklig. Åm motsier seg selv ved å hevde dette, siden han selv sier at liberalister er for en rettstat for å hindre mafia. Åm mener altså at et statlig voldsmonopol er nødvendig. Det gjør også jeg, men jeg ønsker ikke så minimale begrensninger for statens muligheter til å gripe inn. Hvis dette gjør at jeg ønsker et mafiasamfunn, så betyr det at Åm også ønsker et mafiasamfunn; bare en minimal mafia.

 

Det som også er interessant, er at Åm ikke innser at en anarkokapitalist, ville kunne bruke akkurat de samme argumentene mot Åm, som han bruker mot meg. Jeg kan bruke Åms eget argument om bevisbyrde for å illustrere dette. Åm hevder at han kan bevise at et statlig voldsmonopol er nødvendig for å ivareta folks frihet, og at han derfor kan rettferdiggjøre dette. En anarkokapitalist vil imidlertid hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare. En anarkokapitalist som er like hardnakket i sitt syn, som det Åm er, vil dermed kunne bruke samme argumentasjon for å hevde at Åm enten er ond eller naiv, ettersom han er for statens rett til å utøve vold mot et annet menneske, basert på det en anarkokapitalist vil kunne definere som utopiske argumenter. Det dette viser er egentlig bare hvor hul slik argumentasjon er.

 

Om friborgerskap

Det stemmer at jeg er åpen for friborgerskap. Jeg støtter ideen fullt ut, men jeg er nødt for å se på de reelle mulighetene for å gjennomføre et slikt system. Jeg er stor tilhenger av mer prinsipper og ideologi i politikken – og har flere ganger hudflettet partifeller for manglende prinsipiell og ideologisk argumentasjon og kontinuitet i sine politiske ideer, men jeg har heller ingen tro på utopiske idealsamfunn. Jeg kommer aldri til å fronte en politisk idé, samme hvor ideell jeg synes den er, hvis jeg anser den som umulig å gjennomføre. Å stirre inn i ideenes verden er for filosofer, ikke for politikere.

 

Det er mange problemer med friborgerskap:

Skal foreldre kunne velge friborgerskap for sine barn?

Hva ja; er det riktig at foreldre i praksis kan velge bort barnas rett til å få behandling hvis de er syke?

Hvis nei; hvordan blir da forholdet mellom en forelder som er friborger, og barnet som ikke kan bli friborger før det er 18?

Hvordan skal friborgere betale rettmessig for de deler av samfunnet som alle er forbrukere av: som f.eks. kraftledninger, strømkabler, veier, osv… samtidig som de slipper å bidra til det sosiale samfunnet for øvrig?

Bevilgningene til disse områdene varierer fra år til år, ettersom regjeringen prioriterer, hvordan skal man sikre at friborgere hele tiden er med på å betale den riktige andelen av disse kostnadene?

 

Dette er bare noen få problemstillinger jeg kommer på i farta, ved et øyeblikks problematisering, og det vil antakelig dukke opp mange flere. Som sagt, synes jeg ideen er utrolig interessant, og hvis gjennomførbar: fullstendig forenlig med mitt ideologiske tankesett. Jeg må imidlertid bli overbevist om at dette systemet er realistisk å gjennomføre, før jeg ville foreslått det i noen av de politiske organene i Høyre eller Unge Høyre.

 

Moral

Til slutt vil jeg ta tak i det jeg mener er en trangsynt oppfatning av moral, samt en unnvikende argumentasjonsform.

 

Åm har en debatt-teknikk som ofte går ut på å legge ord i munnen andre, eller bevisst feiltolke det andre mener på en måte som gagner hans egen argumentasjon. Nå hevder han at jeg mener at moral kun kan baseres på føleri. Så er ikke tilfelle, men jeg tar sterk avstand fra en oppfatning om at noe menneske kan ha en objektiv og ubestridelig tolkning av hva som er korrekt moral. Det er Åm som mener at hans moralsyn, og oppfatning av rett og galt, er det eneste rette. Han hevder til og med at dette er så sikkert som at 1+1=2, at jorden er rund, at månen er mindre enn jorden, at gravitasjonsfelt virker på jorden og holder oss festet til den”.

 

Videre sier han at jeg krever at alle følger mitt moralsyn. Dette stemmer ikke. Jeg sier jo tvert imot at jeg aksepterer at folk kan ha en annen moralsk oppfatning enn meg. Jeg mener selvfølgelig at det finnes noen naturgitte rettigheter, som retten til liv. Jeg er også selvfølgelig helt enig i at det er ondt å myrde et annet menneske med overlegg. Det finnes likevel subjektive moralske oppfatninger, uten noe fasitsvar. Noen mennesker mener f.eks. at det er helt umoralsk å ha sex før ekteskapet, andre ser det som helt uproblematisk. Ingen av disse tar feil, nettopp fordi det er en subjektiv oppfatning av hva som er moralsk riktig.

 

Jeg er for å tilpasse samfunnet, slik at folk kan følge sin egen moral, men det må naturligvis gå en grense når man forsøker å pålegge andre sin moral. Et eksempel på dette er diskusjonen om abortrestriksjoner. Det er i dag en pågående debatt, om hvorvidt man skal fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium. Argumentet er at man vil unngå et sorteringssamfunn. Av samme grunn, får kvinnen heller ingen informasjon om bl.a. barnets kjønn før etter perioden for selvbestemt abort er ferdig (12 uker). Utgangspunktet for slike synspunkt er at man mener det er umoralsk å abortere et foster basert på slike opplysninger. Jeg er også enig i at det ville være umoralsk å abortere et foster fordi det er gutt eller jente, men jeg har likevel ingen rett til å pålegge andre å følge min moralske oppfatning.

 

Konklusjon

Det er ikke jeg, men Åm -som forlanger at alle skal legge seg flat for hans moralsyn. Han mener at det eneste moralsk riktige prinsippet et samfunn kan bygges på er: laissez-faire. Derfor vil han tvinge alle til å leve etter dette prinsippet!

Read Full Post »

Older Posts »