Sex for dummies (Nettavisen avslører)

Var det helt nytt for deg at mangel på kommunikasjon og nærhet er en vanlig grunn til at parforhold tar slutt, eller at det kan bety at noen bare er ute etter sex om han ikke vil introdusere deg for vennene sine? Hvis dette var «groundbreaking news» kan jeg anbefale «sex og samliv»-spaltene hos Nettavisen.

Om noen søkte opp ordet sex på Retriever blant norske nettaviser, er jeg rimelig sikker på at Nettavisen ville vært en soleklar vinner. Ikke at det behøver å være noe negativt, hadde det bare vært noe innhold i disse artiklene. De fleste nyhetssakene får imidlertid de fleste ukeblader til å virke som en Oxford-publikasjon.

Likevel er jeg litt imponert over hvordan disse journalistene klarer å koke suppe på en spiker opp til flere ganger i uka, for å vinne den store kampen om flest klikk. Samtidig lurer jeg på om de av og til tenker: «Var det egentlig dette jeg forestilte meg når jeg satt i forelesningssalen på høgskolen og lærte om pressens rolle som den fjerde statsmakt, om verdien av den kritiske og journalisten som belyser samfunnsproblemer og setter viktige spørsmål på agendaen?»

La oss nemlig se litt på hva slags visdom Nettavisen har delt med oss på dette feltet.

– Artikkelen «Dette gjør deg opphisset», kunne jo vært en interessant artikkel før julehandelen, hvis den da hadde inneholdt noe mer informasjon enn at menn liker sexy undertøy. Var dette virkelig nytt for noen?

– I artikkelen «Derfor ryker parforholdet» får vi vite at mangel på både kommunikasjon, sex og nærhet ofte er årsak til brudd. Hvem skulle trodd det?

– I artikkelen «Er han bare ute etter sex?» får vi bl.a. vite at det er et dårlig tegn om han ikke introduserer deg for vennene sine, kun kommuniserer via mail og sms, eller gjør nye avtaler i siste sekund. Oh really?

– I artikkelen «Han er faktisk interessert» kan Nettavisen avsløre at mannen faktisk vil møte deg hvis han foreslår et bestemt sted, at det er et godt tegn at han lytter til det jenter sier, og *hold pusten*, hvis han følger deg hjem kan det bety at han er interessert…

I dag toppet likevel Nettavisen sin serie med mer eller mindre verdiløse artikler med en analyse av hva som ligger bak menns foretrukne sexstillinger. Mens de tidligere har satset på mer eller mindre innlysende informasjon, var dagens artikkel av det mer kreative og kuriøse slaget.

– I dagens artikkel, «Foretrekker han bakfra?» kunne de avsløre: at bakfra betyr at mannen er usikker, misjonær betyr en kjedelig person som ikke tar sjanser i livet, at han er lat hvis han foretrekker at kvinnen er på topp, og hvis han foretrekker å ligge i skje så betyr det at han ble mobbet i barndommen. Litt av noen valgmuligheter vi sitter igjen med. (Til Nettavisens forsvar: De som ønsker å lese den opprinnelige teksten,  som faktisk lykkes med virkemiddelet humor, kan klikke her: http://bit.ly/ioi9eK)

Den mest informative artiklen jeg finner om sex og samliv hos Nettavisen er egentlig denne om «Sexrekorder». Jeg visste faktisk ikke at verdens største orgie fant sted i Japan med 250 deltakere, eller at lengste masturbasjonsperiode varte i 9 timer og 58 minutter. Når det er sagt tror jeg ikke denne informasjonen er særlig nyttig hverken i det daglige, eller i en runde Trivial Pursuit heller for den saks skyld…

Papiravisene mister gradvis flere og flere lesere, mens flere trekker til nettavisene. Noen har tatt til orde for at dette må bety at pressestøtten omlegges slik at nettavisene også får støtte. Hvis det er flest klikk som skal ligge til grunn for en slik støtteordning, har i hvert fall jeg et alternativ: hva med å bare legge ned hele pressestøtten?

Read Full Post »

La oss ta valgene for deg!

Jeg vet at jeg ikke har vært flink nok til å blogge i løpet av valgkampen. Som ungdomspolitiker og aktiv nettbruker burde jeg selvfølgelig klart å få mer tid, men jeg er antakelig ikke rutinert nok enda til at jeg klarer å få plass til alt – i disse valgkampdager – da det gjerne er 12-13 timer på stands i løpet av en dag. (All ære til Heidi Nordby Lunde aka Vampus, som har holdt aktiviteten oppe i hele valgkampen).

 

To the point. Jeg satt her å tenkte på hva det var jeg kunne skrive om, og strøk umiddelbart ut ordet: regjeringskoalisjoner, og alt som måtte ligne. Nesten mer enn jeg gleder meg til valgresultatet, gleder jeg meg til å slippe å ikke høre/se annet enn gjentatte reproduserte argumenter om ulike regjeringsmuligheter. Det er direkte skremmende at kommentatorer i norske medier (det finnes riktignok mange hederlige unntak) er så lite politisk orienterte og så lite visjonære, at de ikke makter å se mer interessante problemstillinger og politiske skillelinjer enn den konstante debatten om hvem som skal regjere sammen,- som uansett ikke blir klart før etter valget.

 

Jeg bestemte meg i stedet for å skrive om det ordet som gjorde at jeg meldte meg inn i Unge Høyre for nå snart 4 år siden; valgfrihet. Jeg kom plutselig på noen ord leder i SU, Mali Tronsmoen, med fullt overlegg presterte å si på en debatt på Storhamar Videregående Skole i Hedmark. Temaet var helse og omsorg. 

 

Jeg lurte på hvorfor den rødgrønne regjeringen ikke ønsker å betale for at rusmisbrukere kan få avrusningsplass på private rusomsorgstilbud med ledig kapasitet, fremfor å lide i offentlig kø.

Jeg lurte på hvorfor den rødgrønne regjeringen ikke ønsker at staten kan betale for at syke mennesker får behandling på et privat sykehjem, fremfor å lide i offentlig kø.

Jeg lurte på hvorfor den rødgrønne regjeringen heller vil at folk skal DØ i offentlig kø, heller enn å få privat hjelp.

 

Jeg lurte på: HVORFOR eldre som trenger pleie, syke som trenger hjelp eller rusmisbrukere som trenger behandling, ikke kan få lov til å velge tilbud selv – mens det offentlige betaler.

 

Svaret jeg fikk var ganske enkelt: 

«Vi mener ikke at dette er valgfrihet. Vi mener at folk skal få slippe det styret det er å søke etter ulike tilbud, og lete seg frem til der det er best».

 

Sagt med andre ord: 

«Vi mener ikke det er bra for deg at du får lov til å velge selv. Vi mener at det beste for deg er om du bare legger dine liv i våre hender, så skal vi forsøke etter beste evne å dirigere deg i den retningen vi mener er best».

 

Dette er hva dagens regjering mener!

 

De rødgrønne skal bestemme hvilken hjemmehjelp som kommer hjem til pleietrengende.

De rødgrønne skal bestemme hvilket sykehus du må gå på.

De rødgrønne skal bestemme hvor du skal få rusbehandling.

 

I tillegg til dette mener de altså at:

 

De rødgrønne skal bestemme hvor du skal gå på skole.

De rødgrønne skal bestemme når du må dra hjem fra byen.

De rødgrønne skal bestemme hva en enda større andel av dine penger skal gå til.

 

Sosialistene i dagens regjering mener at det er best om du ikke får bestemme selv. 

Med varm røst sier de: «La oss ta valgene for deg».

 

Selv om de rødgrønne ofte taler med varm røst, synes jeg at budskapet er kaldt og intolerant. 

 

Høyre mener offentlige ordninger skal dreie seg om offentlig finansiering, der det er den enkelte som bestemmer hvilket tilbud han/hun ønsker å benytte seg av. 

 

Det offentlige skal betale for skolen, men vi tar det som en selvfølge at du skal få bestemme hvilken skole du vil gå på selv.

Den offentlige sykeforsikringen din skal betale for behandlingen din, men vi tar det som en selvfølge at du skal få bestemme hvilket sykehus du ønsker å benytte selv.

 

Det er dessverre ikke alle som tar dette som en selvfølge.

Det er enkelte som er så freidige at de mener de gjør deg en tjeneste hvis de tar valgfriheten fra deg.

 

Om du er i tvil burde dette ordet være grunn nok til å stemme Høyre i år: Valgfrihet!

 

Vi tror samfunnet blir best når det enkelte mennesket får ta mer avgjørelser vedrørende sitt eget liv. Valgfrihet er også velferd.

 

Read Full Post »

Radikalisme og Islam er ikke det samme!

I det siste har jeg brukt mye tid på å diskutere innvandring, radikalisme, integrering og islam med venner i og utenfor Unge Høyre og Høyre. Jeg irriterer meg noen ganger over tidvise naive holdninger i mitt eget parti, men jeg blir enda mer irritert over mennesker som ikke evner å skille radikalisme og ekstremisme fra muslimer og Islam.

For noe av grunnen til at Høyre av og til fremstår som naive i en del innvandrings og integreringsspørsmål er at vi gang på gang blir nødt til å reagere på uttalelser fra andre partier som synes mest interessert i å spille på populisme og fremmedfrykt. I en slik debatt kan Høyre fort virke som naive fordi vi føler oss forpliktet til å ta til motmæle mot mennesker som bevisst bedriver stigmatisering, og bidrar til mer gruppetenkning. Vi nekter å gi etter for slike holdninger, men Høyre er i utgangspunktet på ingen måte naive, noe landsmøtet i helgen bl.a. viste.

Høyre vedtok bl.a. at vi vil:
– etablere forvaringsordninger for asylsøkere som begår kriminelle handlinger inntil asylsøknadene er ferdigbehandlet.

– etablere en egen returpolitikk som fører til raskere utsendelse av grunnløse asylsøkere og personer som oppholder seg ulovlig i Norge.

Innvandring og integrering
Personlig var jeg, som egentlig er mer liberal i innvandringsspørsmålet enn Høyre, også for Østfold Høyres forslag om å internere asylsøkere som ikke kan identifisere seg ved ankomst til landet, i mottak fram til de kan vise gyldige ID-papirer. Det er misforstått snillisme av landsmøtet, å avvise dette forslaget. Men det som er enda værre er at Høyre ikke stemte for Unge Høyres endringsforslag om å: føre en liberal innvandringspolitikk og en streng integreringspolitikk.

Jeg mener nemlig at Høyre fører en altfor streng innvandringspolitikk, og enda ikke på langt nær er strenge nok når det gjelder integrering. Hovedproblemet er, som VamPus skriver på sin blogg, at vi ikke har en legitim dør inn til Norge. Selv om jeg ikke er enig i hennes motstand mot internering, anbefaler jeg alle å lese hennes bloggpost «Integrering eller internering» fordi den utmerket godt beskriver den feilslåtte innvandringspolitikken vi har i Norge. Norge har innvandringsstopp. Eller rettere sagt, vi tar bare imot humanitære og politiske flyktninger, samt familiegjenforening.

Vanlige mennesker fra ikke-vestlige land, som simpelthen ønsker å komme hit for å jobbe, og skape en bedre fremtid for seg selv og sin familie har altså ikke adgang til Norge. Dette fører naturligvis til at tusenvis av mennesker forsøker å komme inn til Norge gjennom asyl, selv om de egentlig ikke har rett til asyl i Norge. Disse menneskene velger da naturligvis å kvitte seg med all mulig identifikasjon, fordi denne ville vist at de ikke hadde rett til asyl i Norge. Folk som kommer til Norge med avslipne fingeravtrykk, blir allerede i mange tilfeller fengslet inntil fingeravtrykkene vokser ut igjen, slik at det er mulig å identifisere vedkommende. Det burde faktisk være en selvfølge at du kan legitimere hvem du er, for å få opphold i Norge.

MEN mange av disse er bare desperate mennesker, som kun ønsker å nyte godt av de mulighetene som finnes i Norge. De er ikke ekstremister, terrorister eller trygdesnyltere for den saks skyld. De er bare vanlige folk som ønsker å søke lykken i Norge. Hadde disse hatt en lovlig inngang til Norge, kunne vi sluppet flesteparten av disse uidentifiserte menneskene som kommer til Norge «uten grunnlag». Dette er mennesker som kunne jobbet, og bidratt til å skape verdier i det norske samfunnet. Det er en skam at dørene våre ikke er åpne for disse.

Jeg er i utgangspunktet for fri innvandring. Hvem som helst skal få lov å komme til Norge, men det skal også stilles krav til dem som kommer. De må, enkelt og greit, lære seg norsk, jobbe og følge norsk lov. Jeg mener med andre ord at Høyre er altfor pinglete i integreringspolitikken, mens de tvert imot enda ikke har tatt innover seg problemene med dagens innvandringspolitikk (og Frp er 100 ganger værre). Her er jeg 100% enig med VamPus. Dagens innvandringspolitikk er intet annet enn rasistisk!

Radikal Islam

Så var det dette med kampen mot radikal islam. Jeg skal gjerne innrømme at Frp har vært villig til å sette fingeren på noen problemer som Høyre har vist manglende vilje til å ta tak i, men problemet med Frps holdninger er at de kommer fra et parti som i utgangspunktet er kritisk til innvandring. Det er ikke Radikal Islam som er grunnlaget for Frps kritikk. Frp har vært mot innvandring lenge før Radikal Islam var et tema. Det er først de siste årene at Frp har begynt å snakke om Radikal Islam, fordi de pluteselig har funnet et nytt talerør, og en effektiv måte å legitimere sine egne innvandringsfiendtlige standpunkter. Før dette brukte de stort sett omvridde deler av kriminalstatistikken som argument.

Frp gjør altså kampen mot radikal islam til en kamp mot innvandring. Det er ikke radikalisme de først og fremst ønsker å bekjempe, men innvandring fra ikke-vestlige land generelt. Det er ikke lenge siden Frp hadde en valgkampflyer med teksten: «gjerningsmannen var av utenlandsk opprinnelse». Denne flyeren spilte overhodet ikke på islam på noen måte. Frp brukte statistikker som viste at det var overrepresentasjon av mennesker med utenlandsk opprinnelse blant kriminelle, men de brydde seg overhodet ikke om at disse menneskene sto for en liten del av innvandrere i Norge.

En gammel artikkel i internettavisen Liberaleren viser hvor latterlig en slik konklusjon er. De skriver at: «Menn mellom 15 og 30 år er overrepresentert i voldelige handlinger i Oslo sentrum etter kl. 20.00 på kvelden. Statistisk FrP-løsning: Portforbud for slike menn i dette tidsrommet. Menn som blir tatt ute etter 20.00 sendes til Bjørnøya! Dette ville sikkert redusert volden i Oslo på kveldstid. Likevel er det uakseptabelt. Rett og slett fordi det rammer uskyldige.»

Frp, som ellers er ganske glad i å snakke om individet, og om enkeltmenneskets frihet og rettigheter, står tvert i mot for en bunnløs kollektivisme, når det kommer til innvandringsspørsmål. Hva kan være grunnen til dette? Svaret er nok ganske enkelt at partiet i utgangspunktet er innvandringsfiendtlige og at mye av deres velgerbase er basert på fremmedfrykt og rasisme

Så vil jeg gjøre det klart at jeg naturligvis er helt enig i at det er uhyre viktig å bekjempe Radikal Islam. I verste fall vil hele vår eksistens avhenge av at vi tar denne trusselen på alvor. (Selv om jeg ikke har tro på at vi kommer til dette stadiet noen gang). Jeg vegrer meg likevel veldig fra å bruke begrepet «Radikal Islam» – nettopp fordi innvandringsfiendtlige og fremmedfiendtlige personer og partier, har fått kampen mot Radikal Islam til å virke som en kamp mot Islam, og dermed gjør de hele det muslimske miljøet til sine motstandere.

Det er radikalisme og ekstremisme jeg ønsker å bekjempe. Under 2. verdenskrig var det ikke tyskerne vi kjempet mot, men nazistene og deres støttespillere (det var riktignok en nasjonalistisk krig – så det ville være mer legitimt å si kampen mot tyskerne på den tiden, men likevel står det stort sett nazistene i de fleste historiebøker). Hitler hadde aldri støtte blant mer enn 43,9% av befolkningen, og det var mange tyskere som satt i konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig fordi de kjempet mot nazismen. Det finnes likeledes en rekke mennesker som ønsker å reformere Islam; mennesker som forkynner at Islam egentlig er en fredelig religion. Disse menneskene er også forfulgt av radikale islamister.

Organisasjonen: Muslims Against Sharia, er et eksempel på en slik organisasjon.

Deres mål er å
– lære muslimer om farene ved islamske religiøse tekster, og hvorfor Islam må reformeres
– å lære ikke-muslimer om forskjellene mellom moderate muslimer og islamister (radikale muslimer, fanatikere, fundamentalister, ekstremister of islamofascister)
– å lære både muslimer og ikke-muslimer at moderate muslimer også er mål for Islamsk Terror!

Sistnevnte er kjempeviktig. Vi som ønsker oss et flerkulturelt samfunn og ser verdiene i dette, må mer enn noen andre støtte opp om slike organisasjoner som: Muslims Against Sharia. I sitt manifest skriver de bl.a. følgende:

We, as Muslims who desire to live in harmony with people of other religions, agnostics, and atheists choose the latter option. We can no longer allow Islamic extremists to use our religion as a weapon. We must protect future generations of Muslims from being brainwashed by the Islamic radicals. If we do not stop the spread of Islamic fundamentalism, our children will become homicidal zombies.

Religion is the private matter of every individual. Any person should be able to freely practice any religion as long as the practice does not interfere with the local laws, and no person must be forced to practice any religion. Just as people are created equal, there is no one religion that is superior to another. Any set of beliefs that is spread by force is fundamentally immoral; it is no longer a religion, but a political ideology.

There will be no Peace and Harmony in the World if Muslims and non-Muslims do not have equal rights. Islamic supremacy doctrine is just as repulsive as Aryan supremacy doctrine. History clearly shows what happens to the society whose members consider themselves above other peoples. All moderate Muslims must repudiate the mere notion of Islamic supremacy.

Sharia Law must be abolished, because it is incompatible with norms of modern society.

Any practices that might have been acceptable in the Seventh Century; i.e., stoning, cutting off body parts, marrying and/or having sex with children or animals, must be condemned by every Muslim.

Islam has no place for violence. Any person calling for an act of violence in the name of Islam must be promptly excommunicated. Any grievances must be addressed by lawful authorities. It is the religious and civic duty of every Muslim to unconditionally condemn any act of terrorism perpetrated in the name of Islam. Any Muslim group that has ties to terrorism in any way, shape, or form, must be universally condemned by both religious and secular Muslims.

Dette er muslimer som ønsker å leve i fred med andre religioner, agnostikere og ateister. De tar fullstendig avstand fra enhver spredning av religion ved bruk av makt. De anerkjenner religion som en privatsak. De forkynner at det aldri vil eksistere fred og harmoni i verden hvis ikke muslimer og ikke-muslimer har samme rettigheter. De anerkjenner at Sharia-lover er uforenelig med normene i et moderne samfunn. De sier også at: Islam har ingen plass for vold, og at enhver muslimsk gruppe som har bånd til terrorisme på noen måte, må bli unisont fordømt av alle både religiøse og sekulære muslimer!

Til tross for dette har ikke denne organisasjonen blitt nevnt av politikere eller media en eneste gang. I stedet skaper man en skrudd virkelighet der det blir vesten og de vestlige idealene mot islam og de muslimske verdiene. Og hvem er de virkelige taperne i en slik debatt? Det er naturligvis nettopp sekulære og moderate muslimer som «Muslims Against Sharia«.

Så til slutt: La oss huske at: en drittsekk er en drittsekk uansett hudfarge, og at ekstremisme må bekjempes uansett religion.

Alle mennesker burde være velkomne til Norge, uansett kulturell bakgrunn, men alle burde også dømmes like strengt dersom de ikke følger norsk lov. Et menneske er et menneske. Punktum!

Kampen mot ekstremisme og radikalisme er viktig. Ekstremistiske holdninger som oppfordrer til vold, og som konspirerer mot den norske stat og den vestlige verden er fullstendig uakseptabelt og må slåes hardt og brutalt ned på. MEN – vi må ALDRI glemme at ekstremisme ikke er det samme som muslimer eller islam. Dersom vi ikke innser det, kommer vi til å tape denne kampen, og da har vi også fortjent det.

Read Full Post »

Sannheten om Cubas skolesystem

(Oversatt fra engelsk til norsk – fra nettsiden The Real Cuba, med egne refleksjoner og kommentarer)

Skolesystemet på Cuba trekkes ofte frem som en formildende omstendighet, i et forsøk på å forbedre synet på regimet. Her er imidlertid sannheten om det cubanske skolesystemet.

4. April, 1961, skapte den Cubanske diktatoren Fidel Castro organisasjonen: «Unión de Pioneros de Cuba» (Unionen for Cubanske Pionêrer)

Nesten alle cubanske barn, inkludert Elian Gonzales (bildet) må bli såkalte ‘pionêrer’. Hvis du ikke vil at ditt barn skal bli en pionêr, er sjansene for å få en utdanning i Castros Cuba nesten ikke-eksisterende.

Pionêrer må delta i masse obligatoriske akitiviteter etter skoletid, som f.eks. å marsjere forann departementet for amerikanske interesser i Havana (en selvstendig avdeling på den Sveitsiske ambassaden) på et hvilket som helst tidspunkt, hvis Castro og regimet hans finner det for godt. Eller en hvilken som helst annen aktivitet promotert av det Cubanske regimet.

Pionêrer blir også bedt om å rapportere enhver antirevolusjonær aktivitet de ser hjemme eller hos venner, til sine lærere. Mange cubanske foreldre blir fengslet fordi barna deres (som antakeligvis er blitt hjernevasket, skremt eller ikke vet bedre) rapporterer til autoritetene at foreldrene deres snakket nedsettende om regjeringen, styresettet, eller gjorde noe hjemme som blir ansett som «ulovlig».

Når pionêrene marsjerer eller deltar i regjeringens mangfolde aktiviteter, sponset av det cubanske regimet, blir de tildelt en kupong (bildene under). Disse kupongene må gis til sine lærere den påfølgende dagen, for å bevise at du faktisk deltok. Hvis du ikke leverer kupongen eller ikke har en meget god unnskyldning, så vil læreren notere en anmerkning i din personlige mappe som hver Cubaner bærer med seg fra barnehagen til du går ut av videregående skole.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Informasjonen som denne mappen inneholder avgjør om du får lov til å begynne på høyere utdanning. Dette høres kanskje ikke spesielt dramatisk ut, sammenlignet med norske forhold, men den minste anmerkning kan bety at dine sjanser til å få utdanning i Cuba er fullstendig utelukket. Det er altså påbudt å være kommunist og revolusjonær i Cuba, hvis du ikke vil havne i fengsel eller måtte livnære deg som tigger eller prostituert. Antallet prostituerte i Cuba har vokst fra ca 10.000 under Batista, til ca 150.000 under Castro – så dette er ingen urettmessig påstand.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eksempel: På denne siden står det «Participated in the guard of pioneros of April 4» (Deltok i pionerenes vaktstyrker 4. april). Dette fant sted mens vedkommende gikk i 1. klasse!!

 I tillegg til informasjon om elevens deltakelse i alle politiske aktiviteter, har den individuelle mappen informasjon om elevens familie og hvorvidt foreldrene er «integrert» eller ikke – som vist ovenfor.

Dette er ikke snakk om den norske inkluderende betydningen av ordet integrering, men revolusjonær integrering (på spansk: «Integración Revolucionaria» som skrevet på bildet ovenfor). Den første linjen representerer elevens far og den andre linjen representerer elevens mor. Den viser om de hører til Kommunistpartiet, Cubanske Kvinners Union (Union of Cuban Women, CDR (Committees for the Defense of the Revolution), the Federation of Cuban Woman og CTC eller Confederation of Cuban Workers – ALLE organisasjoner styrt av det kommunistiske regimet!

I pre-Castro Cuba, representerte CTC Cubanske arbeidere og forlangte rettigheter, goder, og bedre lønnsvilkår på vegne av sine medlemmer. I Castros’ Cuba er CTC, i likhet med alt annet, en del av regimet som utnytter arbeiderne og behandler dem som om de var slaver.

De fattige Cabanske arbeiderne må betale en avgift til CTC fra sine, i utgangspunktet minimale, lønninger slik at CTC kan «representere» deres interesser (denne «representasjonen» er naturligvis ikke noe du kan velge bort). Dette er omtrent like latterlig som en situasjon der Afro-Amerikanere skulle betalt en avgift til Ku Klux Klan for at deres rettigheter som mørkhudede innbyggere skulle bli representert.

En annen stor løgn

En annen stor løgn, spredt av det Cubanske propaganda regimet, og repetert av tusener av ignorante mennesker verden over, er at kun rike mennesker hadde råd til høyere utdanning, for å bli f.eks. lege, advokat eller arkitekt, før Castro tok makten i Cuba. Det var angivelig kun rike og velstående mennesker som hadde mulighet til å velge utdanning under Batista.

Kvitteringer fra Juss-studiet på Universitet i Havana, viser tvert imot at juss-studiet bare kostet 45 cubanske peso, eller 45 dollar (siden peso og dollar på den tiden hadde samme verdi, inntil Che Guevara på rekordtid raserte økonomien). Du kunne også betale i 3 separate betalinger på henholdsvis $20, $15 and $10. I tillegg til dette, var det mange gratis stipender, for de som ville studere på universitet i Havana og ikke hadde råd til å betale noe.

Studenter var heller ikke tvunget til å slite i arbeidsleire, hvilket mange er nå. Maten deres var ikke rasjonert, hvilket den er nå. De hadde ytringsfrihet, noe de ikke har nå og de var frie menn og kvinner – ikke slaver, hvilket de er nå.

Face the facts

Dette er de harde fakta om det cubanske skolesystemet, som alle burde ta opp til vurdering, før de lirer av seg alskens uvitende hyllester til det cubanske regimets ypperlige skolesystem. Er det akseptabelt at barn må bli slaver for en manisk diktator, hvis han/hun skal ha en mulighet til å studere? Er det akseptabelt at foreldre blir tvunget til å være medlem av kommunistiske organisasjoner, for at barna deres skal ha mulighet til å gå på offentlig skole?

Det finnes et Cuba for turister, og det finnes et Cuba for befolkningen. Mange turister reiser hjem fra Cuba, med lovord om landets forhold, uvitende om hvordan de faktiske forholdene for den alminnelige cubaner er.

Denne bloggposten er ikke mine personlige betraktninger rundt det cubanske regimet – det er gjenfortellinger fra Cubanere som har flyktet fra det totalitære samfunnet på Cuba. Sosialistenes desperate forsøk på fortsatt å hylle hele eller deler av det cubanske samfunnet i dag, viser intet annet enn en fullstendig mangel på helter.

For å sitere Mario Vargas Llosa (et sitat jeg forøvrig fant i en minerva-artikkel av Torbjørn Røe Isaksen):

Røe Isaksen skriver: «Diktaturets moralske korrupsjon kan ikke isoleres til det politiske liv. Det forpester selv de mest intime, personlige forhold».

“Det er en historie som ofte gjentar seg selv”, sier Llosa. ”Hvis en far var forretningsmann, måtte han være føyelig overfor diktaturet. Det var den eneste måten å oppnå velstand på, ikke sant? Og det som skjer er at sønnen oppdager dette, sønnen er ung, rastløs, idealistisk og tror på rettferdighet og frihet, og han finner ut at faren indirekte tjente et diktatur som henrettet og fengslet uskyldige, sensurerte og som er korrumpert inn til beinet.”

Read Full Post »

Cuba før Castro

 

”Okay, Fidel Castro var en diktator, og Che Guevara var en morder, men regimet som var før var jo ikke stort bedre – og mye har jo bedret seg nå” Dette er kommentarer man ofte får servert når man konfronterer uvitende sosialister og Castro/Che sympatisører, med de faktiske forbrytelsene til Castro-regimet.

 

Om disse menneskene ikke har noen anelse om hvordan det faktisk sto til på Cuba før ”frigjøringen” i 1959, eller om de simpelthen fornekter det, er ikke alltid godt å vite. De har uansett fått god hjelp av venstrevridde medier som i en årrekke har hjulpet frem det glorifiserte bildet av Fidel Castro og Ernesto ’Che’ Guevara.

 

Media – Castros lydige saueflokk

”Batista myrdet tusenvis” skriver f.eks. Herbert Matthews i New York Times. Jules Dubois går enda lenger (egen oversettelse): «Den Cubanske diktatoren, Batista, er en egoistisk galning, en mann av grådighet, en sadist. Han knuser enhver som står i hans vei. Han beordrer forfølgelse, tortur og drap (…)». Denne mannen som visstnok knuser enhver som står i hans vei, er ironisk nok den samme mannen som flyktet fra Cuba, da kommandørene i hans rimelig begrensede militære styrker ble bestukket av Castro, og den generelle kampviljen ellers var rimelig laber.

 

Alt fra New York Times til CBS og CNN, alt fra Harvard til Berkeley, professorer og andre nyttige idioter, forkynte likevel at Batistas Cuba var et rottehull med endeløs fattigdom, undertrykkelse og håpløshet. Colin Barraclough i Torontos Globe and Mail går, så sent som i 2004, ut i en artikkel og omtaler Batistas Cuba som noe av det mest blodige, korrupte og fryktinngytende regime noensinne, med en hær av tyver og voldsmenn. Resten av artikkelen brukes forøvrig til å promotere turisme til Castros Cuba.

 

Hva sier Castro selv?

Kanskje vi skal la en kjent morder og terrorist, som i 1955 var fengslet i Cuba, beskrive hvordan det ”grusomme” Batista regimet var. Mannen heter så mye som Fidel Castro, og burde være rimelig kjent for de fleste.

 

Jeg siterer: ”Det føles som jeg er på ferie” (ingen fikk denne følelsen i Castros fengsel). Videre: ”I kveld er det pasta med calamari i rød saus og noen italienske sjokolader til middag etterfulgt av en utmerket sigar. I morgen tidlig vil jeg befinne med ute i en salongstol i mine kortbukser, mens jeg kjenner brisen fra havet i ansiktet. Noen ganger tror jeg at jeg er på ferie”.

 

Det er rimelig ironisk hvordan venstrevridd media, som konsekvent ignorerer Castros gulager av tortur og henrettelser, har skapt et svartmalt bilde av Batista som selv Castro ikke ville gjenkjent.

 

Cuba anno 1958

I 1958, ett knapt år før Castro/Che regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.

 

Castro – en mann av folket?

Da den spanske diktatoren Franco døde, erklærte Castro – tro det eller ei – dagen som nasjonal helligdag, til ære for Franco; en fascist og anti-kommunist. Det var imidlertid ikke så viktig for Castro at Franco var anti-kommunist, selv om Castro selv hadde erklært seg som en innbitt marxist-leninist. Franco var nemlig anti-USA, og ble derfor hyllet av Castro, mens prominente skikkelser på venstresiden som Jose ‘Pepe’ Figueros i Costa Rica og Romulo Betancourt i Venezuela var blant Castros bitreste fiender i Latin-Amerika. De var sosialister, men også pro-amerikanske sosialister.

 

Franco på sin side, var en genuin fascist med titusener av kommunisters blod på sine hender. Hans totalitarisme og anti-amerikanisme gjorde han likevel til en venn av tyrannen Castro; den samme mannen som New York Times på et tidspunkt omtalte som «en mann med en kristus-lignende empati for befolkningen sin».

 

Cuba under Fulgencio Batista

Dette er likevel ikke et forsøk på å unnskylde Batista på noen måte. Cubas rikdom, deres sivile institusjoner (inklusiv et fullstendig fritt juridisk system) og sin forholdsvis frie og uavhengige presse, under Batista, var absolutt på tross av og ikke på grunn av Batista. Batistas politiske styring er imidlertid ikke sammenlignbar med regimet til Castro og Che på noen måte.

 

La oss høre på hva Manuell Márguez-Sterling, sier i et intervju med Humberto Fontova. Faren hans, Carlos, var med å skrive den Cubanske grunnloven i 1940 og var anerkjent av mange Cubanere, og av den amerikanske ambassadøren Earl Smith, som den rettmessige vinneren av Cubas presidentvalg i November, 1958. I stedet fikk Batistas folk tak i stemmesedlene og erklærte Batista som vinner.

 

Den amerikanske ambassaden gjennomførte likevel sin egen undersøkelse og anerkjente Carlos Márquez-Sterling som den rettmessige vinneren. Fidel Castro selv, hadde truet med å myrde Márguez-Sterling hvis han ikke trakk sitt kandidatur. Castro visste godt meget at Márguez-Sterling ville vinne, og han visste også at dette ville ødelegge Castros komplott; å fylle Cubas politiske vakum som «det eneste gjennomførbare alternativet til Batista», men når drapstrusler feilet, fikk Castros menn enkelt og greit truet til seg alle stemmesedlene og brent dem. Márquez-Sterling måtte til slutt flykte i eksil.

 

Carlos Márguez-Sterling

Carlos Márguez-Sterling var Batistas mest kjente og mest høyrøstede politiske fiende i Cuba. Manuell (hans sønn som gjenforteller denne historien) ble selv banket opp av Batistas politi, men han blir likevel arg over sammenligninger mellom Batista og Castro. Jeg siterer Manuell Márguez-Sterling selv (etter egen oversettelse):

 

”Sammenligningen er latterlig, meningsløs, fullstendig idiotisk. Det er ikke engang et spørsmål om epler og appelsiner. Det er druer og vannmeloner. Jeg er en pensjonert universitetsprofessor. Jeg har samarbeidet med noen av Amerikas mest velutdannede mennesker, og jeg hører denne skandaløse sammenligningen til stadighet”.

 

Han fortsetter:

”Til slutt sa jeg til mine studenter, folkene på fakultetet mitt og mine venner at; finn meg et eneste land – og ikke bare i Latin-Amerika, men hvilket som helst sted – som i løpet av sine første 50 år i uavhengighet har klatret til verdens topp 10% i nesten alle sosioøkonomiske indikatorer, hvilket Cuba gjorde!”

 

Márguez-Sterling avviser riktignok på ingen måte problemene i Cuba (dette er tross alt mannen som ble banket opp av Batistas politistyrker):

”I de sene 50-årene hadde Cuba et politisk problem, ikke et sosioøkonomisk et, sier han. ”Cuba var et rikt land på alle områder. Befolkningen var frisk og velutdannet. Den Cubanske pengeenheten, peso, var nesten på linje med den amerikanske dollaren. De Cubanske gullreservene dekket hele de monetære reservene til hver siste lille penny. Men det er bare halve historien, fordi Cubansk arbeidskraft var blant de mest avanserte i hele verden. Cubansk arbeidskraft fikk en høyere prosentandel av den nasjonale BNP enn Sveits på det tidspunktet!”

 

”Og vedrørende det oppskrytte Castroiske helsesystemet vi hører og leser om konstant – i 1957 var barnedødelighetsraten i Cuba den laveste i Latin Amerika, og den 13. laveste i hele verden! Cuba ranket høyere enn Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Spania og Portugal på det området»

 

”Nå (med Castros egne oppjusterte figurer) er barnedødeligheten den 24. laveste (andre figurer viser at Cuba er helt nede på 37. plass. Da må vi også ta med i betraktningen at 60,4% av alle svangerskap i Cuba ender med abort – (hvilket skyver barnedødelighetsraten ganske drastisk nedover)”

 

Márguez-Sterling fortsetter:

«I 1958, var det i Cuba flere kvinner (prosentvis) med avlagt eksamen på universitet enn USA. (…) I midten av 1960-tallet, skrev faren min, en lærd Cubansk mann og politisk figur med stor anerkjennelse – mannen som ville ha vært Cubas demokratisk valgte president – et manuskript med den hensikt å fortelle sannheten om den Cubanske revolusjonen. Der la han frem flere av tingene jeg har gjort rede for her. Det var imidlertid INGEN amerikansk forlegger som ville røre boken!

 

Presidenten i en av de største amerikanske forlagene på den tiden (en mann som forresten aldri hadde vært i Cuba), hadde riktignok i det minste respekt nok til å svare faren min i et brev: ”Mr Márguez-Sterling” skrev han: ”Du har med sikkerhet noen besynderlige ideer om Cuba”.

 

Her har vi altså en Amerikaner som fikk all sin informasjon fra folk som Herbert Matthews i New York Time og Jules Dubois i Chicago Tribune og responderte på denne måten til en mann som hadde levd hele sitt liv i Cuba, hvis familie hadde vært involvert i Cubansk politikk i flere tiår, og som var med å utarbeide den Cubanske grunnloven av 1940, og som antakelig vant det siste ordentlige valget!”

 

Humberto Fontova

Humberto Fontova, som også vokste opp i Cuba og flyktet med familien sin da Castro (hjulpet av sin sjefsbøddel Che) tok makten, har også en historie:

 

Dette minner meg om en gammel historie professor jeg hadde, sier han, Dr. Stephen Ambrose: ”Castro kastet ut en SOB (Son Of a B***h) og frigjorde Cuba” erklærte han ved et tilfelle.

FRIGJORT FRA HVA?, sier Fontova. Det var ingen rasjoner eller mangel på mat under Batista. Det var ingen totalitær kontroll over media.

 

Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land»

 

Cubanere kunne velge mellom over 50 daglige aviser i løpet av 50-tallet, ifølge FN statistikker. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, og i mer alvorlig tilfeller, som hos Manuell Márguez-Sterling, ble journalister fengslet i perioder eller håndtert av Batistas folk. Men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Batista kontrollerte ikke hva Cubanere lærte i skolen. Hen bestemte ikke hvem de tilba, hva folk tjente, hvor de reiste eller hvor de emigrerte.

 

Før Castro, hadde Cuba en stor middelklasse – 36% av Cubas populasjon, ifølge FN. Nå er Cuba et totalitært regime som undertrykker befolkningen sin. Et land der hundrevis (om ikke tusenvis) av mennesker dør hvert eneste år mens de forsøker å svømme, eller på andre møter, flykte til Floridas grenser.

 

Che Guevaras rolle

Hvilken rolle hadde så Che opp i det hele?

 

Mange som innser at de ikke har noe annet valg enn å anerkjenne bevisene mot Fidel Castros grusomme regime, forsøker å trekke frem Che som revolusjonens lys i enden av tunnelen – det store håpet for Cuba som døde så altfor tidlig. Dette er imidlertid mannen som erklærte at ”En revolusjonær må bli til kald drapsmaskin motivert av rent hat” Che var riktignok ikke en “kald” drapsmaskin. Ordet kald indikerer en viss likegyldighet til mord. Che på sin side var en syk sadist. Henrettelser for Che, var underholdning.

 

Che fengslet, torturerte og myrdet over 20 ganger så mange som Mussolini. På et tidspunkt var 1 av 18 Cubanere fengslet. Revolusjonen, med Che i spissen, henrettet med sikkerhet minst 568 mennesker i løpet av revolusjonens første 3 måneder.

 

Che Guevaras udugelighet

I 1960 utnevnte Castro Che Guevara til økonomi-minister. I løpet av måneder ble cubanske peso, som kort tid før var på linje med amerikanske dollar, praktisk talt verdiløse. Året etter ble Che utnevnt til industri-minister. I løpet av ett år, drev landet som tidligere hadde hatt en høyere BNP enn Østerrike og Japan, en stor tilstrømning av innvandrere og det 3. høyeste protein forbruket på halvkulen, å rasjonerte mat, stengte fabrikker og indirekte jaget sine mest produktive mennesker fra alle sektorer i samfunnet – mennesker som var mer enn glad for å forlate samfunnet uten annet enn klærne de hadde på kroppen. Ernesto ’Che’ Guevara var like udugelig som han var en sadist, hykler og massemorder.

 

Den Cubanske innovative mentaliteten

I boken ”The spirit of Enterprise” vier George Gilder et helt kapittel til ”The Cuban Miracle”. Han skriver: ”Ingen annen gruppe immigranter noensinne har oversvømt en by og forandret den så raskt og så suksessfullt, og på samme tid oppnådd så mangfoldige gjennombrudd i forretninger som de nesten 800.000 flyktningene fra Castros regime, som gjorde Miami til sitt hjem i 1960. Ifølge tall fra det amerikanske folketellingsbyrået (U.S. Census Bureau) eide Cubanere i USA 125.300 bedrifter i 1997, med årlige inntekter på 26,5 MILLIARDER DOLLAR! Tallene fra 1998 viste at Cubanske Amerikanere hadde høyere utdannings og lønnsnivå enn amerikanere generelt.

 

Hadde det ikke vært for hovedsakelig Amerikansk, men også Europeisk, venstrevridd media, naive politikere helt opp til toppen i Washington og et pro-Castro CIA, hadde Cuba antakelig vært et rikt demokratisk, fritt samfunn i dag.

Read Full Post »

Che Guevara – The Real Story (VIDEO)

Humberto Fontova on Che Guevara:

«He was a chief executioner and chief jailor for a stalinist regime, and its even more funny – because the people who went to those forced labour camps (in Cuba during the mid 60s) were people who tried to listen to rock ‘n’ roll music, and grow long hair!

You cant make this stuff up!»

VIDEO:

Read Full Post »

Den usynlige hånds vidunderlige dynamikk!

Selv om de siste tabloide nyhetssakene her på bloggen har trukket opp lesertallene en del, synes jeg det var på tide med et lengre reflekterende og ideologisk innlegg igjen. Det betyr imidlertid ikke at innholdet er av noen mindre relevans, men det er et faktum at enkelte er mer interessert i kjærlighetslivet til Mikkel Gaup og Kristin Spitznogle, enn politisk idéhistorie. Dette er altså et innlegg til den lille harde kjernen som faktisk leser denne bloggen, og ikke bare klikker seg vilkårlig inn fra en eller annen link på VG.

Dagens tema er finanskrisen. Ikke at det har manglet stoff om finanskrisen i avisene den siste tiden, naturlig nok, men artikler som bidrar til refleksjon og nytenkning har imidlertid vært ganske stor mangelvare. Derfor var det en glede å åpne Aftenposten på Søndag, og finne noe annet enn et stort traust bilde av Roar Flåthen med det samme innholdsløse budskapet om at vi nå trenger mer sosialdemokrati, og statlig kontroll.

Økonomisk evolusjon

Under Innsikt, vier Aftenposten hele 3 fulle sider, til omfattende refleksjoner rundt finanskrisens indre årsaker. De har gått grundig til verks og snakket med både organisasjonspsykolog og BI-lektor Per Espen Stoknes, biolog ved UiO og Darwin ekspert Dag O. Hessen, professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø, Joar Vittersø, og Øyvind Vada og Petter Braathen som begge tar doktorgrad på evolusjon, pragmatisme og kompleksitetsteori anvendt på sosiale systemer. Temaet er intet mindre enn Darwins evolusjonslære og mulige koblinger mellom den og finanskrisen.

Stadig flere mener angivelig at Darwins evolusjonslære kan brukes til å si noe om samfunnsstrukturer og sosiale fenomener, og det er altså dette Aftenposten tilsynelatende vil grave litt dypere i. Evolusjonsteorien går ut på at arter utvikles over tid og at kun de mest tilpasningsdyktige overlever og fører sine gener videre. I dette ligger det at endringene i naturen skjer gradvis, og at arter kan gi opphav til andre arter. Dinosaurene er et eksempel på dette, som igjen danner grunnlag for en del spørsmål. Hva slags endringer i naturen var det som gjorde at dinosaurene ikke evnet å tilpasse seg? Hvorfor klarte plutselig ikke en rase som hadde dominert jordkloden i flere millioner år å tilpasse seg nye endringer? Ville menneskene eksistert dersom dinosaurene hadde evnet å tilpasse seg disse endringene?Det økonomiske systemet er likeledes et resultat av en lang utvikling, der mange ulike systemer har vært utprøvd. Verden blir stadig mer sammensveiset, markedet mer innviklet, og det er med markedet som i biologien at kun de mest tilpasningsdyktige systemene overlever.

Det er ikke akkurat mangel på metaforiske sammenligninger når dette panelet skal analysere disse problemstillingene. Både slengbukser, ipod, påfugler, klassisk og evolusjonær spillteori, kompleksitetsteori og den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter trekkes inn. Jeg har imidlertid ikke tenkt å gå i dybden på hvert enkelt eksempel og vurdere hvorvidt hver enkelts ekspertise er faglig relevant i forhold til den nevnte problemstillingen. Til det er nok min kompetanse fortsatt litt for smal, men jeg ønsker å kommentere noen aspekter jeg synes at manglet i en såpass ambisiøs artikkel, med et såpass kompetent panel.

Husk Adam Smith
Det irriterer meg nemlig at Aftenposten, i en artikkel som omhandler økonomiske ideer, allerede før diskusjonen er i gang, indirekte avkrefter en av våre største samfunnsøkonomiske idémakere; – nemlig Adam Smith – som en tenker det er verdt å bruke særlig mye tid på. Jeg siterer: «Hva mener så de forskjellige profesjonene når de snakker om evolusjon knyttet til økonomi? Hva skal vi bruke teoriene til og hvordan skal de finne veien fra forskerens hode og inn i den daglige forvaltningen av en økonomi som åpenbart trenger en hjelpende hånd – og da fortrinnsvis en hånd som ikke tilhører 1700-tallets Adam Smith»Her har altså Aftenposten samlet en gjeng med intelligente, velutdannede mennesker, med åpenbar sans for åpne refleksjoner rundt komplekse spørsmål, også slår de, på ignorant vis, fast at Smith’s teorier ikke er verdig mer refleksjon, i midten av en økonomisk krise. Det er dessverre ikke spesielt overraskende, men dog intet mindre irriterende at man på denne måten fortsetter å bygge opp under den sosialdemokratiske konsensusen om at markedsliberalismens teorier er motbevist og slått fallitt. Ingenting kunne vært mer feil enn dette. Panelets refleksjoner og konklusjoner forsterker egentlig bare (muligens noe ufrivillig), argumentene og teoriene til Adam Smith.

 

Den usynlige hånd
En evolusjonsteoretisk økonomisk tankegang har svært mange fellestrekk med Adam Smiths usynlige hånd. Stoknes sammenligner økonomien med biologien, og sier at ”de finansielle systemene, som har mange aktører som er tett forbundet med hverandre, får det vi kaller emergente egenskaper; helhetsegenskaper, som ingen har kontroll over”. Dette er ikke veldig ulikt det Adam Smith sier. Smiths teori går ut på at enkeltpersoner som forfølger sine egne mål, til sammen kan skape en effekt de i utgangspunktet ikke har hatt intensjon om. Den samlede effekten som skapes ved at enkeltindivider forfølger sine egne separate interesser, skaper en slags usynlig hånd. Nå skal det riktignok sies at Adam Smith aldri direkte brukte dette begrepet på denne måten. Smith nevnte angivelig bare den usynlige hånd noe sånt som 2 ganger i løpet av sitt forfatterskap, og da ikke i økonomisk sammenheng. Men den usynlige hånd kan likevel trekkes ut som en treffende beskrivelse av Smiths poeng. Nemlig at mennesker gjennom sine avgjørelser, kan forandre samfunnet, driver det fremover, og skape velstand, selv om de ikke hadde en intensjon om det. Samhandling mellom mennesker skaper en slags usynlig hånd.Stoknes mener også at problemet med mange av de økonomiske modellene vi har i dag er at de er statiske, mens mennesker er dynamiske. De økonomiske modellene evner altså ikke å følge menneskers dynamiske utvikling, hevder han. Her er også Smith svært relevant, for den konstante dynamikken er jo nettopp det som er så fantastisk med markedsliberalismen. Grunnen til at markedsliberalismen har skapt, og skaper større rikdommer enn noen annen økonomisk modell, er jo nettopp dens enorme egenskap til å tilpasse seg hvert enkelt menneskes utvikling. Markedsliberalisme går, svært forenklet, ut på at hvert enkelt menneske får handle fritt med hverandre, uten statlig inngripen. Det ligger derfor i markedsliberalismens natur at den må følge hvert enkelt menneskes utvikling –  når det nettopp er hvert enkelt menneske som driver markedet fremover, i kraft av den usynlige hånd, som hvert menneske utgjør.

 

Kritikk av dagens økonomiske modeller
Både Per Espen Stoknes og Joar Vittersø, kritiserer dagens økonomiske teorier og modeller. Vittersø mener at dagens økonomiske teorier er ”basert på mange hundre år gamle dogmer, som blant annet går ut på at individet foretar rasjonelle valg, altså at vi har full oversikt over hvilke alternativer vi har”. Vitterså hevder at mennesker ikke har kapasitet til å bearbeide informasjonen som alle våre valg innebærer, og illustrerer dette med at «det er 3,6 millioner ulike måter, det vil si rekkefølger, å ta på seg 10 klesplagg på». Han mener derfor at økonomiske standardteorier ikke kan være riktige.At mennesker ikke alltid foretar rasjonelle valg, at vi ikke alltid kjenner konsekvensene av valgene våre, vet nytten av valgene våre eller har oversikt over alternativene, er jeg naturligvis ikke uenig i. Vittersø sin konklusjon har jeg imidlertid mindre sans for. Intet menneske er perfekt, og et perfekt 100% forutsigbart økonomisk system, er derfor like umulig. Vittersøs kritikk er et vanlig argument mot markedsliberalisme og fri-handels tankegang, men argumentet Vittersø legger til grunn stemmer enkelt og greit ikke. Den rådende økonomiske tankegangen i dag baserer seg ikke på at mennesket er et ubetinget rasjonelt og rettferdig vesen.

Den usynlige hånds dynamiske krefter

Markedsliberalismen og Adam Smiths filosofi baserer seg på den SAMLEDE effekten som enkeltindivider skaper når de forfølger sine egne mål. Denne modellen tar nettopp hensyn til at mennesket ikke er rasjonelt og allvitende. Det vi må spørre oss er nemlig; hva er alternativet? Hvis markedet ikke hovedsakelig skal styres av den enorme innovative kraften som hver enkelt forbruker utgjør, med sine tilhørende svakheter, hvem skal da styre? Det eneste alternativet er i større grad, å overlate dette til enda færre mennesker med deres svakheter.

Det er fullstendig umulig å putte mennesker inn i en formell eller modell som garanterer sikre samfunnskonsekvenser. Mennesker tar ikke alltid rasjonelle valg, men det gjør ikke politikere eller økonomer heller. Selv om du tar verdens mest intelligente politiker, byråkrat eller økonom, så vil han aldri være smartere, mer fremsynt eller mer innovativ enn den samlede effekten som mange hundre millioner mennesker utgjør. Det er nettopp dette som er det vidunderlige ved markedet. En standardteori må ikke være feil, hvis standardteorien baserer seg på nettopp hvert enkelt menneskes dynamiske utvikling, og det er nettopp det Adam Smiths usynlige hånd gjør.

En ny mentalitet
Jeg har nok mer sans for Stoknes’ kritikk av dagens økonomiske modeller. Stoknes mener vi må bli flinkere til å se endring som noe konstruktivt og interessant, noe som ”gir muligheter snarere enn noe vi snarest må «rette opp» og tvinge tilbake på det gamle sporet”. Stoknes mener det må skapes en mentalitet der folk ikke er så redd for store endringer. En finanskrise kan i likhet med evolusjonen sees som en brå utryddelsesperiode som igjen rydder grunnen for ny mangfoldsvekst. «Faktum er at en katastrofe i ny og ne er helt nødvendig for videre utvikling», sier han.

Dette synes deler jeg, men i motsetning til Stoknes er jeg ikke av den oppfatning at vi må la de gamle økonomiske modellene dø ut, for at en slik mentalitet kan skapes. Ei heller er jeg spesielt interessert i å bruke masse tid på å lage urealistiske scenarioer og fremtidsbilder. Jeg tror ikke vi blir bedre rustet til å møte fremtidige kriser ved å forsøke å spå fremtiden, men ved å la de innovative kreftene, som hvert enkelt menneske i et fritt marked utgjør, definere fremtiden. Det forutsetter at markedet får fungere mest mulig fritt, skjermet fra politisk inngripen som både skaper finanskriser og/eller gjør dem enda verre.

Laissez-faire? Nei takk!

Til slutt vil jeg bare gjøre en ting klinkende klart: Jeg er markedsliberalist, men i likhet med Friedrich Hayek er jeg ikke tilhenger av laissez-faire. Jeg er for en viss statlig velferd, og jeg er for et garantert offentlig sosialt sikkerhetsnett. Jeg er for en minimalistisk stat. Jeg er for en debatt om hva som skal være statens legitime oppgaver, men jeg er på ingen måte interessert i et rendyrket individualistisk samfunn. Et samfunn uten noen form for sikkerhetsnett gir ikke mennesker den tryggheten de trenger for å våge, satse og skape verdier, men et samfunn med en altfor sterk stat som forsikrer alle mot mest mulig usikkerhet er enda verre fordi den passiviserer mennesker og hindrer virksomme individer i å se sine talenter og muligheter.

Å organisere samfunnet etter en opphøyd sosialistisk/sosialdemokratisk plan er intet annet enn den strake veien til et nytt slaveri – spørsmålet er bare hvor fort turen nedover går.

Konservatisme

Som konservativ har jeg ikke noe endelig mål for det ideelle samfunn, men ønsker å legge noen retningslinjer for det dynamiske samfunnets utvikling. Noen retningslinjer basert på hvert enkelt menneskes rett til å forfølge sine egne individuelle interesser. Noen retningslinjer basert på frihet under ansvar. Da er det både historieløst og ignorant å ignorere den visdommen som fortsatt finnes i Adam Smiths ideer.

 

Read Full Post »