"All political theories assume, of course, that most individuals are very ignorant. Those who plead for liberty differ from the rest in that they include among the ignorant themselves as well as the wisest." – F. A. Hayek
Jeg ble rimelig forskrekket da jeg leste Lars Rises utspill i Klassekampen i går. Rise som lenge var ansiktet utad for KrFs utenrikspolitikk mener at Frankrikes inngripen på Elfenbenskysten er et utslag av Frank imperialisme.
Jeg lurer på hva som er grunnlaget for Rises uttalelser, og om dette på noen måte er representativt for KrFs politikk. I så fall er det ganske hårreisende.
Laurent Gagbo har nektet å gi fra seg makten etter valgnederlaget mot Alassane Outtara i november i fjor. Det er, slik jeg har forstått det, unison enighet i verdenssamfunnet om at Outtara er den rettmessig valgte presidenten på Elfenbenskysten. Både Den Afrikanske Union, FNs sikkerhetsråd, EU (særlig Frankrike) og USA har vært klokkeklare på at Outtara er rettmessig valgt.
Laurent Gbagbos parti , Ivorian Popular Front, var også medlem av Sosialistinternasjonalen, før de ble eksludert i år.
Likevel mener altså KrFs Lars Rise at så ikke er tilfelle.
”Også Norge gjorde feil ved å anerkjenne Outtara” skriver Rise.
Han mener altså at både Den Afrikanske Union, FNs sikkerhetsråd, EU og USA tar feil her. Og det er det lov å mene, men begrunnelsen hans gjør det desto verre. For han argumenterer ikke ett eneste sted for noen tvil rundt Outtaras valgnederlag. I stedet koker Rise sammen en slags konspirasjonsteori om at dette er et utslag av fransk imperialisme, og at Erik Solheim skal ha støttet Outtara for å gi han moralsk ryggdekning for krigføringen som nå pågår.
Dette er ganske grove beskyldninger, og begrunnelsen han gir er at Outtara har jobbet over 20 år i Det internasjonale pengefondet og er en nær venn av Frankrike. Det er tilfelle, men han er jo likevel rettmessig valgt av folket. Skulle det å være en alliert av et annet land gjøre deg uskikket til å være president? Argumentet gir ingen mening.
Dersom Rise mener at Laurent Gbagbo er den rettmessig valgte presidenten så må han jo begrunne det ved å stille kritiske spørsmål til gjennomføringen av valget. Det er jo ikke noe nytt at ulike presidentkandidater har ulike utenrikspolitiske preferanser, men det er jo noe av det folket skal ta stilling til når de går til valg.
Klassekampen nevner at Rise har møtt Gbagbo flere ganger, og har hatt kontakt med kretsen rundt ham siden. Er det sånn at Rise har noen argumenter, eller er dette simpelthen føleri, fordi han har vært på et par turer for mye?
Det er heller ikke så rart at nettopp Frankrike griper inn. Frankrike og Elfenbenskysten har hatt et forsvarssamarbeid siden 1961, der Frankrike garanterer for Elfenbenskystens sikkerhet mot å få stasjonere tropper der. Franske styrker har siden vært sentrale i landet, etter at det brøt ut borgerkrig i 2002 og Frankrike satte inn 4.000 tropper (opprinnelig for å beskytte franske borgere i landet), og siden våpenhvilen i 2003 har det vært 9.000 FN-soldater i landet.
Når Lars Rise agerer mot en FN-støttet inngripen fra Frankrike, et demokratisk vestlig land – som har forpliktet seg til å beskytte landet, mot en president som nekter å gå av etter å ha tapt et valg, forventer jeg litt bedre argumenter.
Det er vanskelig å vekke det samme internasjonale engasjementer for EU-saken på samme måte som med problemstillinger i Latin Amerika eller Asia. Der er man ofte rett i kjernen på viktige debatter om politisk retning og ideologisk grunnlag. EU-debatten i Norge handler egentlig bare om hvorvidt vi skal delta i et byråkrati.
Før helgen ba jeg folk legge inn spørsmål på bloggen, om hva jeg mener om ulike ting. Det har kommet inn mange spørsmål om diverse temaer, og det er fortsatt mulig å legge inn spørsmål. De fleste spørsmålene vil gradvis bli besvart her på bloggen.
Jeg begynner denne bloggserien med et spørsmål fra både Kåre og Fredrik.
De lurer på hva jeg mener om EU.
Jeg har et litt blandet forhold til EU. I motsetning til mange andre høyrefolk blir jeg ikke varm i hjertet av slagord som ”jeg er en europeer”, jeg har ingen ønsker om at Brüssel skal bli noen europeisk hovedstad, og er i det hele tatt milevis unna noe som kan ligne på noen EU-føderalist. Stortinget vil alltid være en mye mer høytidelig bygning for meg enn EU-parlamentet. Likeledes vil det norske flagget alltid vekke sterkere følelser enn EU-flagget. Når det er sagt er jeg likevel tilhenger av norsk EU-medlemskap, og for ideen om en europeisk union. Hvorfor det?
Det høres cliché ut, og ja-siden nevner det ofte, men det er ikke uten grunn at man sier at ”overnasjonale problemer krever overnasjonale løsninger. Aller helst skulle jeg ønske at hver nasjonalstat kunne fremforhandlet bilaterale avtaler hver gang det er nødvendig. Aller helst skulle jeg ønske at hvert europeisk land kunne gått sammen hver gang det trengs og forhandlet frem avtaler om kriminalpolitikk, handelspolitikk, miljøpolitikk, osv… sak for sak ettersom utfordringene viser seg. Jeg tror imidlertid at en slik løsning uten EU som institusjon ville satt byråkrati-kritikken mot dagens EU i et merkelig lys.
EU-kritikerne fremholder ofte EU som en stor massiv byråkratisk føderasjon der Norge ikke vil ha noen innflytelse. Det er en litt virkelighetsfjern tilnærming når vi ser hva alternativet er. Tidligere erfaringer tilsier jo ikke akkurat at store bilaterale avtaler har vært veldig effektive og handlekraftige. Når det er sagt, EU kan med fordel bli utrolig mye mindre teknisk og byråkratisk, men det er ikke spesielt vanskelig å forstå at et organ som skal iverate interessene til 27 medlemsland og 500 millioner innbyggere krever et visst byråkrati.
EU-debatten i Norge er vanskelig. I Norge har vi stort sett en kjedelig ja–nei debatt som i seg selv er ribbet for ideologiske skillelinjer. Det er ikke så rart at ja-siden i Norge ligger på et historisk lavt nivå. Det er vanskelig å vekke det samme internasjonale engasjementer for EU-saken på samme måte som med problemstillinger i Latin Amerika eller Asia. Der er man ofte rett i kjernen på viktige debatter om politisk retning og ideologisk grunnlag. EU-debatten i Norge handler egentlig bare om hvorvidt vi skal delta i et byråkrati.
Vi begynner å diskutere direktiver mange år etter de har kommet, og lenge etter at debatten er avsluttet i EU-parlamentet. I mellomtiden har EU-parlamentet hatt hete diskusjoner med et mangfold av alt fra nasjonalistiske ultraliberalister til gamle kommunister.
Jeg er tilhenger av EU-medlemskap, ikke fordi jeg mener alt som skjer i EU er så fantastisk. I det store og det hele er jeg nok motstander av et markant flertall av alt som vedtas i EU-parlamentet, men det gjelder jo i grunn det norske Storting også.
Vi må erkjenne at EU er kommet for å bli. Jeg er tilhenger av EU fordi det i dag sitter 27 medlemsland i Brüssel og diskuterer hva slags Europa vi skal ha i fremtiden. Jeg er for glad i Norge til at jeg vil at vi skal sitte på gangen.
De tre viktigste ordene for meg i politikken er: grenser for politikk. Det gjelder like fullt i Norge som i Europa. I likhet med det norske Storting blir jeg rimelig skremt over et EU som ser ut som det ikke har noen grenser for hva som skal være politikk.
Hvis Norge var medlem av EU, og jeg eller mitt parti var i EU-parlamentet, ville jeg helt klart hatt det som min fremste kampsak at EU skal få mindre makt. Jeg ville kjempet for mindre byråkrati, mindre lover og regler, og fri handel også med land utenfor EU. Akkurat slik som i Norge.
Ja-nei debatten i Norge handler fortsatt om hvorvidt vi skal delta i et byråkrati eller ikke. Først når vi blir medlem kan Norge ta del i den viktige ideologiske Europa-debatten.
I min forrige bloggpost, der jeg kom med en aldri så liten hyllest til Margaret Thatcher- og la ut et lengre intervju med henne fra kanalen BBC i 1987, etterlyste «Sentrumskonservativ» EU-kritikk fra Høyre. Både Margeret Thatcher i sin politiske karriere, og det konservative partiet i England i dag; Høyres søsterparti i Storbrittania, er som kjent meget sterke EU-kritikere.
Denne utfordringen tar jeg gjerne, og det vil ikke være første gang jeg uttaler kritisk om EU. Tidlig i juni i år deltok jeg i en debatt arrangert av Europeisk Ungdom, som representant fra Unge Høyre (i linken står det Camilla Strandskog, men det stemmer altså ikke). Jeg trodde jeg hadde gjengitt denne debatten på bloggen min tidligere, men det viser seg at jeg må ha glemt det – så da benytter jeg muligheten nå, siden jeg ble utfordret på nettopp dette. De som var til stede på denne debatten vet at jeg antakelig markerte meg som en av de mest EU-kritiske, til tross for at jeg kommer fra det eneste partiet i Norge som har et klart JA-standpunkt.
Jeg vil legge til at jeg håper Europeisk Ungdom arrangerer flere slike debatter fremover, noe jeg gjerne deltar på. Jeg har stor tro på en slik måte å diskutere EU. Skal vi sette EU på dagsorden, så kan vi ikke bare diskutere EU-medlemskap eller ikke EU-medlemskap. Da må vi også diskutere, og ta stilling til det som foregår i Europaparlamentet.
Bare så det ikke er noen tvil; jeg er også sterk tilhenger av EU-medlemskap. Temaet for denne debatten var nemlig: «Hva ville jeg gjort i Europaparlamentet?». Dette åpnet for en annen vinkling på debatten. Når «Sentrumskonservativ» etterlyser mer EU-kritikk fra Høyre må han huske at debatten om medlemskap og debatten om det som skjer i Europaparlamentet er 2 ulike debatter.
Jeg ønsker at Norge skal være med i den demokratiske arenaen, men det betyr ikke at jeg er enig i den politikken som foregår der. Problemet med den norske EU-debatten er at det nesten alltid er EU-motstandere som argumenter mot alt EU gjør, og EU-tilhengere som argumenterer for alt EU gjør. Dette er en veldig fordummende debatt. EU består ikke av én ideologi. En slik debatt blir omtrent som om vi skulle debattert om vi var for eller mot Stortinget i Norge. Vi trenger mer debatt i Norge, om hva slags EU vi vil ha, og hva slags Europa vi vil ha.
Grenser for politikk.
De tre viktigste ordene for meg i politikken er: grenser for politikk, og jeg blir rimelig skremt over et EU som ofte ser ut som det ikke har noen grenser for hva som skal være politikk. Hvis Norge var medlem av EU, og jeg eller mitt parti var i EU-parlamentet, ville jeg helt klart hatt det som min fremste kampsak at EU skal få mindre makt. Mer makt skal overlates til hvert enkelt land, og mest av alt til hvert enkelt menneske.
Jeg mener generelt at politikere skal bestemme mindre over folks liv, og er derfor også skeptisk til mye av utviklingen i EU. Lisboa traktaten er, etter mitt syn, et eksempel på et EU som beveger seg i helt feil retning. Enhver utvikling som lener mot et EU, som blir mer og mer som en føderalstat, med felles grunnlov, osv… er jeg en sterk motstander av.
Det er en del EU-føderalister, som tror man kan se bort ifra de enorme kulturelle forskjellene i Europa, og skape et slags Europas forente stater. Men det tror jeg vil være direkte destruktivt. Jeg ønsker meg et EU som går mer tilbake til den opprinnelige ideen. Uavhengige nasjonalstater som samarbeider om flytting av varer, tjenester og mennesker. EU trenger ingen ny grunnlov, og Europa trenger ingen forent stemme i enhver sak. Men vi TRENGER et EU som består av 27 uavhengige nasjonalstater, med sin egen kultur, identitet, arv og nasjonale interesser, som samarbeider i en del forpliktende områder – der vi er helt avhengige av å ha en felles europeisk politikk.
På svært mange områder deler jeg nettopp det konservative partiet i England/Toryenes syn på EU. Jeg er bl.a. stor tilhenger av Daniel Hannan, særlig når det kommer til økonomisk politikk. Jeg er imidlertid ikke like skeptisk som Hannan til EU som prosjekt – men til mye av utviklingen som skjer i EU. Her er det nok en vesensforskjell på Høyrefolk og mange Toryer.
Kulturell identitet
Det er krefter i EU som forsøker å tvinge medlemslandene sine til en slags felles Europeisk identitet, men denne identiteten eksisterer ikke. Europas identitet er nettopp de kulturelle forskjellene i de ulike nasjonalstatene. Et forsøk på å lage et Europas Forente Stater, med en felles kulturell identitet tror jeg vil være starten på en oppløsning av EU, og i motsetning til mange andre EU-skeptikere, så synes jeg det vil være utrolig synd – fordi jeg egentlig er stor tilhenger av den opprinnelige ideen om EU.
Vi bør ikke konsentrere mer makt i hendene på en sentralisert elite i Europa-parlamentet – som krever at nasjonalstater skal gi opp mer av sin makt for å tjene «Europas» felles interesser. Et slikt prosjekt tror jeg vil bryte sammen.
Den politikken man ønsker, endrer seg ikke plutselig fordi man sitter i Europaparlamentet. Som konservativ bryter mye av politikken i EU, veldig grunnleggencde med det jeg tror på.
Jeg er for en mindre stat, friere handel også utenfor Europas grenser, mindre makt til politikere, mindre byråkrati, mot proteksjonisme, osv…
Hvis jeg var i Europaparlamentet ville jeg bl.a.:
Kjempet for et EU som åpner handelsgrensene sine for land, også utenfor EU. Proteksjonisme er destruktivt uansett,
Tatt et oppgjør med de vanvittige landbrukssubsidien e i EU.
Kjempet mot datalagringsdirektivet
Kjempet for et EU som konsentrerer seg mer rundt noen få grunnleggende områder der vi trenger en mer felles europeisk politikk, og jeg ville kjempet innbitt mot et EU som i stadig større grad begynner å utvikle politikk på alle mulige felt.
Kjempet mot de løsningene som EU tar initiativ til når det gjelder finanskrisen. Der den ene ministeren etter den andre sitter, og nærmest overbyr hverandre, i hvem som vil kaste mest mulig penger inn i en feilet økonomi.
Jeg ville også kjempet mot Lisboa-traktaten, og for at traktaten burde komme opp til folkeavstemning i hvert eneste medlemsland.
Lisboa traktaten
Lisboa traktaten inneholder egentlig alle elemenetene i en grunnlov. Dersom traktaten ratifiseres i medlemslandene er dette noen av konsekvensene:
Rådet skal ha en permanent president, i stedet for ordningen nå, da dette går på rundgang i 6 mnd om gangen
EU får én ansvarlig person for utenrikspolitikken
Kvalifisert flertall vil erstatte enstemmighet på en rekke områder i Rådet
Muligheten for å ta veto blir fjernet på en rekke områder.
De fleste Europeiske ledere enes om at Lisboa traktaten inneholder det grunnleggende innholdet i en grunnlov. Lisboa traktaten som da altså både åpner for en president, en egen utenriksminister, og felles europeisk utenrikspolitikk, gir signaler som tenderer mot en slags ny supermakt.
Etter mitt syn vil Lisboa-traktaten undermindere mye av nasjonalstatenes suverenitet, fordi du flytter politiske bestemmelser lenger bort fra befolkningen i hvert land.
Måten Lisboa traktaten har blitt fremarbeidet viser også en del demokratiske problemer. Irland er det eneste landet der det holdes folkeavstemning om traktaten. Av 27 medlemsland, er det altså bare i Irland at folket skal få si sitt om en traktat som vil bety såpass store endringer for hele den europeiske befolkningen. Antakelig har avstemningene om grunnloven, som ble nedstemt i flere land gjort at den politiske eliten ikke ønsker en ny avstemning om Lisboa-traktaten. Meningsmålinger viser at det er flertall mot traktaten i en rekke EU-stater, og det vil bli svært vanskelig å få gjennomslag for den. Men det er ingen unnskyldning for ikke å ha en avstemning. Demokrati tar tid. Når en så viktig traktat ikke kommer opp til folkeavstemning i Europa engang, så synes jeg det er fundamentalt udemokratisk.
Det er også andre problemer med Lisboa traktaten. En felles Europeisk utenrikspolitikk vil kunne være en trussel mot NATO samarbeidet og gjøre det vanskeligere for hvert enkelt medlemsland å bestemme i hvilke saker de ønsker å stå ved siden av USA, oi mange tilfeller vil et konservativt parti stå mye nærmere USA enn EU.
Parlamentet eller ministerrådet:
I motsetning til mange både EU-kritikere og EU-tilhengere ønsker jeg mindre makt til Europaparlamentet og mer makt til Ministerrådet. I første omgang virker kanskje dette rart. Parlamentet er jo det folkevalgte organet, og i et mer begrenset EU, ville også jeg vært for mer makt til parlamentet, men i et EU som ikke ser grenser for politikk – så mener jeg at det er nødvendig å beholde mer nasjonal suverenitet.
Problemet med å overføre stadig mer makt til EU-parlamentet – er at de ikke står til ansvar for befolkningen sin på samme måte som ministrene fra hvert enkelt land. Dette kan vi også se på prosentandelen som stemmer ved EU-valg. Den har bare fortsatt å stupe ved hvert valg – og det er konsekvensen hvis politikken flyttes for langt unna folks virkelighet.
EU har også en rekke økonomiske ordninger, som aldri ville blitt tolerert dersom de gjaldt for de nasjonale parlamentene. Du kan faktisk tjene en liten formue bare ved å reise billig som EU-parlamentariker. Hver gang en EU-parlamentariker reiser noe sted, får han nemlig betalt som om han reiste med 1. klasse. Flyr du fra Brüssel til Hong Kong på økonomiklasse, får du altså utbetalt det samme som det ville kostet å fly på 1. klasse. Et slikt system ville raskt blitt forkastet i de nasjonale parlamentene, men når politikerne ikke kan holdes til ansvar ovenfor befolkningen på samme måte som politikerne i de nasjonale parlamentene, får slike ordninger lov til å passere i stillhet.
Til slutt
Dette har vært et MEGET kritisk innlegg, slik jeg lovet innledningsvis, men det er utrolig viktig at det også kommer EU-kritikk fra høyresiden i norsk politikk. Det er ikke ofte at Høyrepolitikere får muligheten til å ta denne debatten. Mange har kanskje også glemt å være kritiske til EU, fordi vi aldri debatterer det som skjer i EU.
MEN – nok en gang: Selv om jeg er kritisk til politikken som foregår i EU-parlamentet, på samme måte som jeg er kritisk til politikken som foregår på Stortinget nå, er jeg stor tilhenger av medlemskap.
For det ER en rekke områder der det er nødvendig med en mer felles Europeisk politikk, og ikke minst forpliktende tiltak – der vi trenger EU som et overnasjonalt organ.
I tillegg til: handel, arbeidsinnvandring og migrasjon, så gjelder dette f.eks:
kampen mot internasjonal kriminalitet
sikkerhetspolitikk – en mer felles europeisk migrasjonspolitikk forutsetter også at man samarbeider om en del sikkerhetstiltak
utvikling av ny teknologi og fornybare energikilder
forbrukerrettigheter
fattigdomdsbekjempelse – hvis hele Europa åpnet grensene sine for den fattige verden, så hadde det helt klart hatt stor betydning
I det hele tatt ønsker jeg meg et mer samlet EU, på noen nedfelte begrensede områder.
Et nasjonalstatenes EU som samarbeider om felles politikk, på noen områder der vi trenger et samlet Europa. For på samme måte som: grenser for politikk, er det viktigste for meg i norsk politikk, er det også det samme i EU. Det innebærer at jeg mener at EU som Union skal få mindre makt, og mer makt på noen nedfelte områder – og aller viktigst: at først nasjonalstatene, deretter lokaldemokratiet i hvert land, og deretter enkeltmennesket skal få MER makt. Mye mer makt.
Konklusjon:
I det hele tatt, enten det er snakk om Norge eller EU, så ønsker jeg å la markedet løse de tingene som politikere ikke evner. Jeg ønsker å ta mer makt vekk fra politikere, og overlate mer makt til hver enkelt person. Det gjelder også innenfor EU. Men Norge MÅ være med i det demokratiske organet for å kunne påvirke Europas politikk. Norge er avhengig av det felles europeiske markedet, og EUs politikk har direkte innvirkning på norske forhold.
Vi TRENGER EU, men vi trenger et mer slagkraftig EU på begrensede områder – ikke et EU som lager direktiver for hullene på saltbøssen. La EU-kritikken bli hørt i Europaparlamentet – den blir ikke hørt rundt omkring på stands i Norge.
Daniel Hannen beskriver problemene med bailouts på et drøyt minutt.
«Hvis svaret på finanskrisen var å ta penger ut av skattebetalernes lommebøker, og gi det til nasjonalt og internasjonalt byråkrati. Hvis vi alle ville fått det bedre av at statlig administrasjon bestemmer for oss hvordan vi skal bruke pengene våre, ville vi tapt den kalde krigen, og denne debatten ville foregått på russisk!»
Vi er blitt lovet forandring. Over hele USA har ordet «Change» bredt seg utover det ganske land. Nå er det på høy tid at folk våkner opp fra dvalen, og begynner å stille seg spørsmålet: «What kind of Change?». Ting forandrer seg nemlig nå; men ikke til det bedre. Den økonomiske utviklingen i USA om dagen er intet annet enn skremmende.
La oss begynne med California
Arnold Schwarzenegger skulle være Californias redningsmann. Han skulle beskytte California fra politikere som er litt for glad i å bruke penger. Men Schwarzenegger har ikke vært noen redningsmann. Han har tvært imot vært en total katastrofe.
Men hvorfor kritiserer jeg Schwarzenegger, tenker du kanskje? han er er jo republikaner… Ja, det stemmer, men merkelappene er klinkende likegyldig for meg. Hvis du ser bort i fra utenrikspolitikken, så har jeg akkurat like lite sans for, eller for å si det litt tydeligere; like stor avsky for, big-government republikanere, som jeg har for big-government demokrater.
Schwarzenegger lovet å stoppe den vanvittige offentlige bruken av penger og den enorme underskuddsbudsjetteringen i California. Kredittkort skulle klippes i stykker, og man skulle slutte å leve over evne. Schwarzenegger har imidlertid gjort det stikk motsatte. Han har brukt mer penger, i et hyppigere tempo enn hans forgjenger Gray Davis. Skattene øker, utgiftene øker, og økonomien blir bare værre. Schwarzenegger er i ferd med å kjøre California rett ut i grøfta.
Hva gjør Obama?
Schwarzenegger er ikke den eneste kjører i full fart på en motorvei til helvete. Terminator må se seg slått av USAs nye superhelt, som, skal vi tro mainstream media, ikke kan gjøre noe galt. Det er et gammelt og velbrukt ordtak som sier at: «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner». Obamas vei videre er utvilsomt brolagt med store vidunderlige visjoner om nytt håp for fremtiden, men til helvete går veien likevel.
Det mangler ikke på løfter fra Obama. Med store ord har han lovet en ny tid med økonomisk ansvarlighet. Et av hans løfter er en plan om å finne $100 millioner dollar som de kan kutte fra de statlige budsjettene.
For det første er dette løftet så lite offensivt at det er direkte patetisk:
Det største problemet er likevel ikke at Obama kun tar et lite skritt i riktig retning. Det store problemet er at det lille skrittet fremover i riktig retning, følges opp av 100 skritt i gal retning.
Obama arvet riktignok mye av det gigantiske underskuddet sitt fra George W. Bush, men han har ikke akkurat gjort mye for å snu denne utviklingen. Tvert imot. Det tok ikke lang tid før Obama tilføyde nye utgifter på $789 MILLIARDER i såkalte «stimuleringspakker», pluss løfter om å bruke minst $250 milliarder til å redde enda flere institusjoner, osv…
Obama har antakelig visjoner om at disse stimuleringspakkene først skal redde økonomien, og at han deretter skal kunne fase disse pengene ut av de statlige budsjettene. Dette er intet annet enn utopisk tankegang. For det første har jeg liten tro på at Obamas stimuleringspakker vil gjøre noe annet enn å forlenge hele krisen, og for det andre – og dette er viktig – er det fullstendig naivt å innbille seg at ulike sektorer som først har fått massive økninger i budsjettene sine, gjennom «stimulering», deretter vil akseptere at budsjettene deres faller ned til en brøkdel etterpå. Slike løsninger har en tendens til å bli permanente. Det eneste Obama gjør nå, er å skape en enda større boble som kommer til å sprekke, og resten av verden følger etter. Ideen er dårlig, tiltaket er dårlig og konsekvensen vil bli en total fiasko.
Hva er så galt med offentlige utgifter da?
Aller først: dette innlegget er selvfølgelig ikke et rop om null offentlige utgifter. En del offentlige utgifter selvfølgelig nødvendig. Jeg kan illustrere dette med den såkalte Rahn-kurven:
Rahn kurven foreslår at det finnes et ideelt nivå for offentlige utgifter på rundt 20%. Det er umulig å legge frem empiriske beviser for at en så enkel påstand stemmer. Her er det naturligtvis en rekke andre forhold, som hvordan disse 20 prosentene brukes, og utallige utenforstående forhold som påvirker økonomien, som er av stor betydning. Men jeg har ikke tenkt å argumentere for hvorfor 20% er et ideelt nivå. Det har jeg ikke noe grunnlag for å mene noe om. Det jeg imidlertid skal argumentere for, er hvorfor en for stor stat alltid er ødeleggende, og hvorfor offentlige utgifter bør reduseres til et minimum.
Hvis offentlig pengebruk er lik null, vil dette antakelig skape svært liten økonomisk vekst, fordi håndheving av kontrakter, beskyttelse av eiendomsretten, utvikling og forbedring av infrastruktur, osv… vil bli svært vanskelig uten en stat. Figuren illustrerer dette. Den økonomiske aktiviteten er svært lav ved et fravær av en stat, mens den skyter i været straks en del grunnleggende faktorer er opprettet, og ettersom staten vokser seg større og større, synker den økonomiske veksten i økende grad.
Hva kommer dette av?
Staten i seg selv har ingen penger de bare kan hente ut av løse luften når de trenger det. Staten kan ikke bruke penger uten å ta disse pengene fra noen. Og når staten tar til seg mer penger, så erstatter de markedets dømmekraft, med politikeres dømmekraft. Og markedets dømmekraft gjennom de milliarder av valgene hvert enkelt menneske foretar seg hver eneste dag; den samlede effekten av de selvstendige valgene vi tar av egen fri vilje fordi vi mener det vil tjene våre egeninteresser, er totalt overlegen enhver liten gruppe med politikere.
Når staten bruker mer penger underminerer den de dynamiske og verdiskapende effektene i markedet, fordi staten er nødt til å ta penger fra de produktive sektorene i økonomien, og overføre dem til de statlige budsjettene, og dermed også i hendene på politikere, som bruker pengene på en langt mindre effektiv måte (ofte på en direkte destruktiv måte). Når staten i tillegg låner penger for å bruke dem på en ineffektiv måte, og deretter låner mer penger for å gjøre opp for konsekvensene av dette, så er man åpenbart inne i en ond sirkel.
Destruktive valg
Offentlige utgifter oppfordrer også folk til å ta destruktive valg, fordi de subsidierer uønskede valg. En sterk velferdsstat oppfordrer folk til å velge fritid fremfor arbeid. Høy arbeidsledighetstrygd hindrer incentiver om å skaffe seg en ny jobb. Redningspakker til uansvarlige bedrifter fremmer uansvarlighet, osv…
Subsidieringen av de destruktive valgene, kommer i tillegg på bekostning av konstruktive valg. Høy skatt på arbeid bremser incentivet om å jobbe ekstra. Formueskatt bremser incentivet om å spare. Høy arbeidsgiveravgift gjør det mindre lønnsomt å skape nye arbeidsplasser som genererer nye verdier.
Roosevelt – katastrofe eller redningsmann?
Likevel innbiller særlig Demokrater, og et tilsynelatende samlet Europa, seg at økonomien kan kureres ved usedvanlig statlig ekspansjon i økonomien. Bush har allerede prøvd det. I løpet av det siste året som president greide han, med mange villige demokrater i kongressen, å øke de totale statlige utgiftene med 11% til nesten $3 TRILLIONER. Bush presset budsjettet til et underskud på $455 MILLIARDER, for å finansiere ulike tiltak for å «stimulere» økonomien. Ingen av disse forsøkene har hatt merkbar effekt.
Men $455 milliarder i feilslått keynesiansk underskuddsbudsjettering er tydeligvis ikke nok. Obama varsler flere stimuleringspakker, og i EU parlamentet virker det som om man har budrunde i pengebruk.
De som undrer seg over at oppturen uteblir, burde foreta en liten selvstendig granskning fra tidligere kriser. Det er nemlig ikke første gang statlig ekspansjon ikke har evnet å stimulere til økonomisk vekst. Massivt statlig forbruk på 30-, 60- og 70-tallet feilet, men på 80- og 90-tallet da offentlige utgifter sank med en femtedel av BNP nøt USA sin høyeste økonomiske vekst gjennom tidene.
I Norge skriver journalister hyllester til Franklin D. Roosevelt. Ifølge Ivan Kristoffersen, i dagens HA, reddet han visstnok ikke bare USA men hele verden. Kristoffersen har antakelig lest at FDR er et forbilde for Obama, og «Messias» kan jo ikke ha noen dårlige forbilder.
Kristoffersen burde imidlertid ta en liten kikk på Franklin D. Roosevelts første år som president. I løpet av dette året økte BNP med 17%. Uansett hvordan man ser på det, så er det umulig å hevde at denne økningen skyldtes Roosevelts politikk. Ett år er ikke nok tid til å påvirke et svært komplekst økonomisk system i slik grad. I motsetning til den allmenne oppfatningen, tyder en ganske enkel analyse på at Franklin D. Roosevelt i stedet forlenget krisen, på et tidspunkt da USA allerede var på god vei ut av den. Økningen i BNP det første året skjedde på tross av og ikke på grunn av FDR.
For hva var det egentlig Roosevelt gjorde i løpet av sine første 100 dager? Han devaluerte dollaren, reduserte jordbruksarealer, etablerte karteller og fikset priser. Folk ble fengslet for å bryte FDRs regler for prisfiksing. Det finnes til og med et eksempel på en renseriansatt som ble fengslet i 3 måneder for å kreve 5 cent mindre for å rense en skjorte enn den prisen Roosevelts administrasjonen hadde fastsatt. Er det virkelig noen med et snev av økonomisk innsikt som faktisk tror at dette var med på å løfte USA ut av en økonomisk krise? ( FDR etablerte forresten også Fannie Mae, noe som ikke akkurat kan sies å ha vært en suksesshistorie)
Roosevelt innførte et voldsomt byråkrati. Hans administrasjon forsøkte å kontrollstyre alle deler av økonomien til hver minste lille detalj. Innen 1935 hadde FDRs administrasjon skapt et regelverk for næringslivet på 13.000 sider!!! Det aller verste var hvor vanskelig det ble å skape nye bedrifter. Enkelte økonomer har estimert at kostnaden av å drive næringsvirksomhet gikk OPP 40% – det verst tenkelige scenarioet midt i en depresjon.
Franklin D. Roosevelt var en katastrofe for den amerikanske økonomien, men i likhet med Obama var han intelligent og karismatisk, og folk elsket han for det. Politikken hans kunne vi imidlertid vært foruten, men historien har en tendens til å gjenta seg. Forhåpentligvis stilner Obama-feberen litt tidligere enn Roosevelt-feberen. USA har ikke råd til 2 perioder med Obama.
Konklusjon
Både høye skatter og underskuddsbudsjettering er destruktivt, men hovedproblemet er alltid statens størrelse, uavhengig av hvordan den er finansiert. Det største problemet er at en stadig større stat tar mer og mer penger ut av privat sektor, og bruker dem på måter som ikke er produktive.
Statens har en usedvanlig dårlig historie når det kommer til å stimulere økonomien. Heller enn å redistribuere penger, som i en slik krisetid er like dumt som å maksimere Visa-kreditten for å betale Mastercard regningen, burde politikere fokusere på å forbedre produktiviteten på lang sikt.
Dvs: redusere skatter på inntekt og stimulere til sparing og investeringer, promotere fri handel, fjerne unødvendig byråkrati og redusere offentlige utgifter som svekker privat sektors muligheter til å generere inntekter og skape velstand, og kanskje viktigst av alt; forbedre skole og utdanningssektoren (ikke bare kaste penger på den).
Økonomisk vekst er drevet av individer og entreprenører i et fritt market, ikke av offentlige utgifter og reguleringer. Det er en gjennomgående utdatert idé at økonomien vokser ved å overføre penger fra privat sektor til staten.
Høyres tidlige valgkamp og 100% stilling i Hedmark og Oppland Høyre frem til valget, går dessverre utover bloggingen om dagen. Skal vi tro meningsmålingene blir det heller ikke mindre jobb fremover. Valgseier er nok viktigere enn blogg, men jeg følte for å ytre noen tanker her nå. Så over til poenget.
Debatt
På Søndag var jeg i en debatt på Ungdom mot EUs vårkonferanse. Panelet besto av leder i AUF, Martin Henriksen, leder i Ungdom mot EU, Sigrid Z. Heiberg, mens Julie Midtgarden Remen, nestleder i Europeisk Ungdom og meg selv, var så heldige å få representere ja-siden midt i nei-sidens «høyborg».
Hverken Julie eller jeg hadde noen store forhåpninger om å verve nye medlemmer til Unge Høyre, Europeisk Ungdom, eller samle mange nye ja-stemmer i denne forsamlingen, men det var en spennende debatt. Det interessante er at både ja-siden og nei-siden har mye av den samme argumentasjon for våre standpunkt.
Jeg mener imidlertid at nei-sidens argumenter baserer seg på et noe absurd verdensbilde, en rimelig naiv holdning og et bilde på Norge som litt større i verdenssammenheng enn det vi egentlig er.
De som nå blir fristet til å fyre løs motsvar, med eksempler på alle de idiotiske tingene EU gjør, kan bare spare seg for bryet. Å være tilhenger av EU-medlemskap, betyr ikke at man er noen ihuga EU-tilhenger. Jeg ser på meg selv som en ganske sterk EU-kritiker. EU er til tider så byråkratisk og så sosialdemokratisk at jeg får mark, men dette rokker ikke ved mitt ønske om EU-medlemskap. Det er nemlig ett ord som danner grunnlag for mitt EU-engasjement: INNFLYTELSE!
Europas fremtid
I Brüssel legger man nå grunnlaget for hva slags Europa vi skal ha. EU parlamtentet vedtar jevnlig tusenvis av lover som har betydning for hele Europa, og dermed også Norge. I ministerrådet sitter det statsledere fra 27 medlemsland – som representerer over 500 millioner mennesker i Europa. Felles for alt sammen er at Norge har tilnærmet null innflytelse. I Brüssel bestemmer man hva slags Europa vi skal ha i fremtiden, og Norge har ikke en stemme med i laget. Dette er en rimelig uutholdelig situasjon for politikere som ønsker å være med å forme fremtiden, ikke bare sitte stille og se på at andre gjør det for oss.
Det er verdt å bemerke seg at, til tross for nei-flertallet i befolkningen, så har det stort sett alltid vært ja-flertall på Stortinget. Aller først sier forteller dette mye om hvor elendig ja-siden har vært til å formidle sitt budskap. Men enda mer interessant er det at vår folkevalgte forsamling alltid har vært tilhengere av EU-medlemskap, nettopp fordi de som jobber med politikk hver dag ser hvilket demokratisk underskudd Norge lider under. Politikerne på Stortinget merker hvordan vi overlesses med nye direktiver fra EU, som vi bare må ratifisere uten et knyst.
Virkelighetsbilder
Selvråderett er ett av nei-sidens sterkeste argumenter, men det er også ett av ja-sidens sterkeste. Nei-sidens argument baserer seg etter mitt syn på en manglende forståelse for den nye politiske virkeligheten i Europa, samt Norges rolle i verden forøvrig. Selv om Norge hadde vært en stormakt som Kina eller USA, ville jeg påstått at vi ville vært best tjent med å søke større internasjonalt samhold når viktige beslutninger skal taes. Men å innbille seg at lille Norge med sine knapt 5 millioner innbyggere skal kunne forholde seg til resten av verden alene, og lage bilaterale avtaler som vil være fordelaktige for Norge er helt irrasjonelt.
Nei-siden snakker om viktigheten av at Norge kan «tale med sin egen stemme». Ja, det er jeg helt enig i – I EU-PARLAMENTET. Norge må gjerne tale med sin egen stemme i dag, men denne stemmen er i dag bare meningsløse protester mot allerede vedtatte EU-direktiver som vi med 99,9999% sikkerhet kommer til å måtte vedta uansett. Jeg ønsker ikke, i motsetning til f.eks. Ungdom mot EU, at Norge BARE skal kunne «tale med sin egen stemme». Jeg ønsker også at Norges stemme skal ha litt tyngde og gjennomslagskraft.
Norge og Russland
For å illustrere dette, kan jeg ta et eksempel som kan bli svært aktuelt om ikke så altfor lenge; forholdet til Russland. Norge eksporterer årlig ca. 200.000 tonn fisk og fiskeprodukter til Russland til en verdi av omlag 1 milliard kroner. Russland er altså en viktig handelspartner for Norsk fiskeindustri. Likevel har det flere ganger oppstått problemer med diverse importforbud mot norsk fisk fra Russland. Det siste varte vel i ett års tid før man kom frem til en løsning.
Russland prøvde også noe lignende på EU-medlemmet Polen, men da med lite hell. Da Russland innførte importforbud mot kjøtt fra Polen, endte det med at Putin måtte dra tomhendt hjem fra et toppmøte mellom EU og Russland i Helsingfors, uten den avtalen han ønsket om samarbeid om energi og fremtidig gasslevering. Forklaringen var enkel: Polen blokkerte avtalen.
Se for deg en tidligere situasjon der Polen forsøker å sette hardt mot hardt mot Russland. Dette ville neppe vært særlig fordelaktig for Polen (for å si det mildt), men Polen har skjønt at de politiske maktforholdene har endret seg. I EU gjelder prinsippet; én for alle, alle for én. Derfor var det uaktuelt for EU å undertegne en avtale med Russland, så lenge de blokkerer et annet medlemslands markedsadgang. Importforbudet mot kjøtt fra Polen varte i KUN 6 UKER!
I fremtiden vil nord-områdene bli veldig viktige. Her ligger det enorme verdier og venter på oss. Det er kanskje enkelte som tror at Norge og Russland vil kunne sette seg ned ved et bord og forhandle om fordelingen av nord-områdene, som likeverdige parter, og komme frem til en avtale som vil gagne begge like mye. Dette er imidlertid rimelig virkelighetsfjernt! Russland har vist muskler i denne saken, og viser en økende vilje og et sterkt behov for på nytt å markere sin nasjonale stolthet og sin rolle som en sterk global maktblokk. Det er derfor svært naivt å tro at en slik avtale mellom Norge – uten EU i ryggen – og Russland, vil gagne Norge.
Demokratisk underskudd
Men, det er naturligvis ikke bare frykten for Russland som gjør at vi skal bli medlem av EU. Det viktigste argumentet er det demokratiske underskuddet som Norge lever under i dag. Norge er, som ikke-medlem, utestengt fra de lovgivende organene i EU. Vi har ikke engang rett til referatene fra møtene. I de 18 – 36 månedene det ofte tar å arbeide frem nye vedtekter i EU, er Norge stengt ute fra alle politiske prosessene, både aktivt og informativt. Hadde det ikke vært for at Norge har egne team med byråkrater i Brüssel som jobber hver dag med å lobbyere mot særlig Sverige, hadde vi vært nesten totalt uvitende om de politiske prosessene i EU.
Siden vi ikke har et ord med i laget når nye direktiver vedtas i EUs organer, begynner vi først å debattere direktiver flere år etter at de er vedtatt. Disse lovene har ofte overføringseffekt på annen norsk lovgivning. Avviklingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften og gassmarkedsdirektivet (les mer om dette i et innlegg av Paal Frisvold her, anbefaler også å lese «EØS tilværelsens uutholdelige letthet») er eksempler på at EU-vedtekter har pålagt Norge å endre sine lover uten mulighet til innsigelse.
Et annet interessant faktum er at Danmark faktisk vedtar mindre EU direktiver enn Norge, som ikke er medlem. Danmark burde jo være et land Norge kan sammenligne seg med. Så når nei-siden snakker om det demokratiske underskuddet EU-medlemskap vil innebære for Norge, så virker det rimelig ironisk at et medlemsland med innflytelse vedtar mindre regler enn Norge som ikke er medlem og ikke har medbestemmelsesrett. DET er demokratisk underskudd det!
Norge som kunnskapsaktør og bidragsyter
Det er også viktig å påpeke at det ikke bare er for å protestere at Norge burde bli medlem av EU. Jeg tror også at Norge har masse å bidra med i EU, men dess lengre vi står utenfor debatten i EU, dess lengre vil vi henge etter, både når det gjelder den kunnskapsmessige utviklingen og evnen til å tilpasse seg den politiske debatten i Europa.
EU er verdensledende på en rekke områder. EU står for 55% av bistanden i verden. (Nei-siden liker å underminere dette ved å påpeke at EUs 55% bare er ca 0,7% av deres BNP, mens Norge bidrar med tilnærmet 1% av BNP i bistand. Dette er imidlertid et dårlig argument. Det er ikke slik at om Norge ble medlem av EU, så ville vi bli tvunget til å bidra med mindre bistand. Nivået EU ligger på er også etter all sannsynlighet høyere enn det ville vært samlet hvis alle landene skulle bestemt sin bistand hver for seg).
Utviklingen i Øst-Europa er nok et eksempel på at EU, tross sine mangler, har vært en suksesshistorie. Utviklingen i Øst-Europa har gått så fort at Svänsk Næringsliv tidligere har slått fast at Estland kommer til å være rikere enn Sverige om 10 år dersom utviklingen i landet fortsetter. Det samme gjelder Latvia, Litauen og Slovenia om 20 år. Her snakker vi altså om tidligere sovjetstater som i løpet av kort tid kan komme til å bli rikere enn deler av Skandinavia. Hadde noen foreslått dette for bare 20 år siden, ville han/hun blitt avfeid som en idiot. Utviklingen i Øst-Europa er likevel ikke et mirakel, selv om det kan virke slik, det er et resultat av målrettet internasjonalt fungerende samarbeid.
Eksemplene er mange. Miljø og klimateknologi, fornybare energikilder og annen ny teknologi er flere eksempler på felt der EU, i mange sammenhenger, er verdensledende. Dette er også områder der Norge sitter inne med mye kunnskap. Vi ender altså opp med en ond sirkel, der Norge hverken får mulighet til å bidra med den kunnskapen vi sitter inne med, eller får nyte godt av den kunnskapen som finnes i EUs politiske organer.
Konklusjon
Nei-sidens argumenter holder ikke mål lenger. Spørsmålet om EU er egentlig ganske enkelt. Vi kan enten sitte på bakbeina her i Norge og protestere mens verden passerer forbi oss, eller vi kan snu oss rundt, se utfordringene i øynene, ta debatten, og være med på å forme fremtidens Europa, og fremtidens verden.
Ungdom mot EU sier «Ja til verden, Nei til EU». Da glemmer de at Europas stemme i en stadig mer globalisert verden i økende grad går igjennom nettopp EU. For et lite land som Norge er et Nei til EU derfor også et delvis Nei til verden.
Grenser for Politikk 