God kapitalistisk jul!

Det kan vel knapt være en mer både konservativ og kapitalistisk tradisjon enn julen. Det gjør den ekstra hyggelig.

For det første handler julen om tradisjoner og historie – viktige konservative verdier. Der andre ideologier søker revolusjon eller drastisk samfunnsomveltning, har konservatismen ett historisk evolusjonært perspektiv. Edmund Burke var jo nettopp en sterk kritiker av ideen om sosiale kontrakter, og så isteden på samfunnet som et resultat av en ikke-planlagt historisk evolusjon. Det er jo få ting som kan sies å representerer julen mer enn kontinuitet, kultur og historie som har utviklet seg over tid.

For det andre handler julen om familie. En annen viktig konservativ verdi. Konservative tror ikke på staten som det eneste viktige fellesskapet. Vi erkjenner tvert imot at mennesket helt siden dets opprinnelsen har innordnet seg i fellesskaper. Lenge før det en gang fantes ideer om politiske systemer. Julen handler altså om å feire med de private fellesskapene som er viktig for folk.

For det tredje handler julen om å gi. Noen klager på kjøpegalskapen i julen, og mener dette representerer en unødvendig materialisme. Kunne vi ikke spart pengene til noe viktigere? Eller gitt det til noen som trenger det? Noen går andre veien og sier at kunne vi ikke bare gitt penger i stedet for å gi folk masse ting de ikke har bruk for? Alle disse argumentene er dårlige.

Vi mennesker har alltid hatt behov for tradisjoner, og disse har til alle tider inneholdt elementer av at man unner seg litt ekstra i ulike høytider. Det er en måte å få en pause fra hverdagens kjas og mas og kose seg litt ekstra. Kjøpegalskapen representerer nettopp det at vi liker å bruke de hundrelappene på å gi bort en morsom DVD-serie noen kan kose seg med, fremfor at pengene bare forsvinner i strømregningen slik den ellers ville gjort.

Det fjerde elementet som gir oss konservative og markedsvennlige ekstra god samvittighet er jo nettopp at julen også er med på å løfte folk ut av fattigdom. Ikke bare fordi tusenvis av mennesker hver jul gir litt ekstra til gode tiltak for å hjelpe de fattige, men også fordi handelen i seg selv gjør nettopp det. For oss som er kjent med Adam Smith kommer ikke dette som noen overraskelse. Smith forstod at enkeltmennesket gjennom sin individuelle søken etter lykke skaper ringvirkninger som gavner hele samfunnet, selv om han ikke har til hensikt å promotere samfunnets samlede interesser. Denne gjensidige verdien i å handle med hverandre kommer spesielt til uttrykk i julen.

Kjetil Wiedswang skriver ypperlig om dette i DN. I et frontalangrep på Fremtidens i våre henders kampanje mot julehandelen skriver Wiedswang følgende for en knapp måned siden:

«Det virker som om organisasjonen ikke har forstått at verden henger sammen. Julenissens verksted ligger i Kina, ikke på Nordpolen. Syv av ti kunstige juletrær i verden blir laget i Kina, og landet topper som produsent av leker. Bare i byen Shenzhen jobber rundt en million mennesker med leketøysproduksjon. I høysesongen opp mot jul går det 250.000 containere med leketøy fra havnen i Yantian, med kurs for Rotterdam, Southampton og New York. Juleshoppingen i Vesten har bidratt til at rundt 400 millioner kinesere er løftet ut av lutfattigdom (og barnedødeligheten falt, mens levealderen er gått opp) i de 18 årene siden Buy Nothing Day ble etablert i Canada i 1992.»

Så denne etterhvert ganske så kapitalistiske feiringer representerer altså både:

– Tradisjoner og historie

– Familie og private fellesskap

– Ekstra luksus

– OG fattigdomsbekjempelse

Et bedre eksempel på høyrepolitikk i praksis kunne man knapt fått.

Avslutningsvis synes jeg det er ekstra morro at alle sosialistiske familier som samler seg rundt TVen eller en bok i dette øyeblikk og får fortalt historien om Julenissen og reinsdyret Rudolf, i realiteten kan takke en amerikansk butikkjede for en vellykket promoteringsgimmick i 1939. Et herlig eksempel på markedets fortreffelighet.

Men enten man motvillig eller helhjertet omfavner denne konservative og kapitalistiske høytiden, ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nyttår.

Read Full Post »

Uinteressante kvinner og Rød Ungdom

Det er godt å ha gode venner (takk til Kjartan) som gjør en oppmerksom på alskens morsomheter som finnes der ute på det store internett, men man trenger altså ikke lete lenger enn til Rød Ungdoms nettsider før man finner noen av de mest hysteriske gullkornene. Jeg ble nettopp gjort oppmerksom på en del sitater som var så dumme at jeg ikke kunne unnlate å formidle dem videre. Det er såpass mange, at dette fort kan bli en serie, men jeg skal først og fremst ta for meg feminisme i denne posten.

Harald Eias ‘Hjernevask’ har åpnet øynene våre for at det faktisk finnes en del biologiske forskjeller mellom mennesker, og da særlig mellom kjønn. Programmet har tidvis vært kontroversielt, men jeg har i hvert fall trodd at det var rimelig opplagt for de fleste at det fantes biologiske mekanismer som gjør at vi tiltrekkes hverandre. Men neida, ikke hvis vi skal tro Rød Ungdoms nettsider.

Under tema: feminisme, kan vi lese følgende:

«Rød Ungdom er en feministisk organisasjon (…) vi ikke vil at kjønn skal være viktig. Eller sagt med Nina Bjørks ord: ”Det skal ikke være noe fint å være kvinne – det skal være noe uinteressant.”

Vel, hvis det å synes at kvinner er uinteressante er å være feminist, så kan jeg bekrefte at det ikke finnes mye feminisme i meg. Som heterofil synes jeg at kvinner er svært interessante, de er faktisk så interessante at jeg til og med forsøker så godt jeg kan å utnytte det begrensede utgangspunktet jeg har fra naturens side (samt kunnskap som klesbransjen har gitt oss) for å oppnå interesse fra dette estetisk fortreffelige vesenet, kalt kvinne, iblant. Det er faktisk helt naturlig, men ja, det er jo sant, både moter, parfyme, dusjing, barbering, osv… er vel besteborgerlige ting som kapitalismen har prakket på oss ifølge Rød Ungdom.

(Jeg vet ikke om nåværende leder, Iver, har kjæreste, men jeg kjenner da flere RUere – deriblant tidligere leder Mimir Kristjansson – med kjæreste. Jeg får jo håpe, for deres egen del, at han ikke synes kjæresten sin er helt uinteressant.)

Hverken kvinner eller menn er fra naturens side designet for å være uniteressante. Uansett om man finner det samme, eller motsatte kjønn, tiltrekkende så er vi mennesker utstyrt med hormoner og biokjemiske prosesser som tolkes i hjernen vår og skaper interesse for andre mennesker. For de fleste er dette ganske banalt enkelt, men altså ikke for Rød Ungdom.

Er det da altså slik at Rød Ungdom helst vil at vi skal vandre rundt å være uinteressante i hverandre? Er Rød Ungdom mot seksuell tenning? Jeg ser at de reklamerer med sommerflørt på nettsidene sine, i forbindelse med sommerleiren sin, så da lurer jeg i hvert fall på hvordan slik uinteressert flørting skal utarte seg.

Rød Ungdom lykkes nok aldri i å gjøre kjønn uinteressant, men med innholdet på nettsidene deres, lykkes de i hvert fall svært godt med å gjøre seg uinteressante som seriøse politiske aktører. Nok en gang: vi ler av dere!

Som en hyllest til kvinnen, skal jeg derfor poste mitt første motebilde her på bloggen (samtidig som jeg reklamerer for et kapitalistisk produkt). Ja, dere kan takke Rød Ungdom:

Read Full Post »

Marked og moral

I dag sto jeg opp litt tidligere enn vanlig, slik jeg alltid gjør når Civita har frokostmøter, for å få med meg møtet om «Marked og Moral». Civita har nettopp lansert en ny pamflett med denne tittelen, og jeg anbefaler alle å lese den. Pamfletten er en idéhistorisk gjennomgang av ulike syn på marked og moral, med særlig vekt på opplysningstiden, og linjer herfra til i dag.

SV og ideologi

Temaet for debatten var spennende, men det var dessverre lite nytt som kom frem. Dette må særlig SV ta skylden for. Det er tydelig at regjeringssamarbeidet sliter på den ideologiske utviklingen i SV. Heikki Holmås – som møtte i Kristin Halvorsens sted – gadd ikke engang å prøve å besvare de mer ideologiske og filosofiske betraktningene som ble presentert, hverken fra det øvrige panelet, eller på spørsmål fra salen. Holmås benyttet stort sett anledningen til å snakke om fordelingens fortreffeligheter, argumentere for SVs skattepolitikk, og anbefale lesestoff med venstreradikalt tankegods til en ellers belest borgerlig forsamling. Jeg tror ikke mange løp til bokhandelen etterpå for å si det slik.

Holmås reddes litt av at han ellers er en artigkar med god stemmebruk. Innholdet i det han sa var derimot heller labert. Jeg hadde gledet meg til å se om SV evnet å utfordre høyresiden noe særlig i en debatt som – ulikt vanlig norsk debatt – foregikk mer på høyresidens premisser. Jeg fikk bekreftet mine fordommer: dette er ikke en øvelse SV behersker særlig godt.

Adam Smith

Moralske betraktninger knyttet til kapitalisme, markedsøkonomi og egeninteresse er temaer som opptar meg, men Lars Kolbeinstveit, som hadde fått lov til å tre ut av sitt filosofiske hjørne og styre debatten i dag, overså hånden min (som riktignok ble strukket opp litt sent) da jeg ønsket å stille panelet et spørsmål, så da jeg skriver derfor mine betraktninger her i stedet:

Adam Smith ble trukket frem innledningsvis av både Sofie Mathiassen og Torbjørn Røe Isaksen. Dessverre ble presentasjonen av Smiths argumentasjon, særlig i Wealth of Nations, noe ufullstendig. Holmås sa ikke stort mer om Smith enn at han betvilte om Smith ville ment det samme om han levde i dag – et argument han ikke forsøkte å underbygge. Røe Isaksen og Mathiesens var mer opptatt av Smiths vektleggelse av dyder som medmenneskelighet, selvkontroll, osv… som essensielle for et fungerende marked, men det var ingen som nevnte at egeninteresse også var en dyd for Smith.

Dyder

Et fungerende marked må basere seg på tillit, men det er ikke først og fremst lover og regler som skaper denne tilliten. Det er nettopp disse menneskelige dydene som nestekjærlighet, omtanke, selvkontroll, osv… som gjør det. Og desto viktigere: det er først i samhandling med egeninteressen at de genererer verdier og økonomisk vekst. Når det er sagt kan vi kan naturligvis ikke kan ha et økonomisk system som forutsetter at markedsaktørene alltid opptrer moralsk – men vi kan like lite tro at lover og reguleringer skal være moralens stedfortreder.

Holmås brukte mye tid på å snakke om det flotte ved dugnadsånden, og satte likhetstegn mellom dugnad og skatt. Ingen skulle tro at dugnad var frivillig mente han. Men kjære Holmås: hvis det ikke er frivillig så er det vel pr. definisjon ikke en dugnad, og dugnadsånd gir vel lite mening hvis den er tvungen?

Det var nettopp denne balansegangen mellom dyder, spontan orden, nødvendige rammeverk og moralens betydning opp i det hele som panelet kunne brukt mer tid på. Det er få som vil betvile at et fungerende marked avhenger av bestemte dyder – men det er ikke noen automatikk i sammenhengen mellom nødvendige dyder og innføringen av reguleringer. Dyder som ansvarlighet og medmenneskelighet kan også utfordres og undermineres av for mye reguleringer.

Egeninteresse

Det er derfor synd at kritikk av markedsliberalisme ofte begrenser seg til kritikk av ‘homo economicus’. Det finnes knapt noen seriøse tenkere, økonomer eller politikere som vil forsøke å argumentere for denne ideen om det 100% rasjonelle økonomiske mennesket som alltid maksimerer sin egen og samfunnets totale nytte. Smiths poeng er jo nettopp at mennesket tross sine mangler, tross sine utilstrekkeligheter, tross sine tidvis irrasjonelle valg – likevel fremmer samfunnets totale nytte bedre når de søker å oppfylle sin egeninteresse, heller enn hvis det var samfunnets totale nytte som var deres opprinnelige mål.

«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker, that we expect our dinner, but from their regard to their own self-interest. We address ourselves, not to their humanity but to their self-love, and never talk to them of our own neccessities but of their advantages.»

Holmås kan ikke ha lest Adam Smith spesielt godt, og ei heller brukt normale briller når han ser seg rundt i dagens verden. (Så er det jo også en kjent sak da at radikale briller ofte oppfatter virkeligheten på en noe spesiell måte).

Dagens globaliserte verden er jo nettopp det best tenkelige eksempelet på at ulike mennesker på vidt forskjellige steder i verden sammen fremmer samfunnets felles beste både utilsiktet og uten å vite om det på en så effektiv og innbringende måte at selv Adam Smith antakelig ikke ville kunne forestilt seg noe lignende.

«I have never known much good done by those who affected to trade for the public good.»

Read Full Post »

Proteksjonisme – en oppskrift på katastrofe!

(SE VIDEO NEDERST I ARTIKKELEN)

 

I USA pågår det en stadig økende frykt for finanskrisens utfall- hva gjelder amerikanske jobber. Denne frykten har skapt økende oppslutning rundt begrepet: «But American» – i ulike former. Flere fagforeninger tar nå til ordet for at amerikanere må kjøpe amerikansk for å vise patriotisk ånd. Andre går enda lenger og mener at amerikanske politikere skal vedta lover som sørger for at «amerikanske» produkter også blir produsert i USA.

 

Over 500 statlige og lokale styringsorganer (tilsvarende: fylkeskommunen, kommunen) har nå signert ulike «buy American» tiltak. United Steelworkers Union, en av de største forkjemperne for “Buy American” konseptet, mener nå at «stimuleringspakkene» må dirigeres innenriks.

 

Amerikanske bilprodusenter er også svært på hugget for å få folk til å «kjøpe amerikansk». «I en situasjon der amerikanske bilprodusenter virkelig sliter, kan det vel knapt være noe mer patriotisk enn å hjelpe disse ved å kjøpe amerikansk? Det MÅ jo hjelpe USA?»

 

Noen synes kanskje dette høres fornuftig ut, men hvis man ser litt nærmere på hva dette innebærer, så finner man fort ut at dette konseptet både er korttenkt, destruktivt og svært upatriotisk.

 

Hva er amerikansk?

Det finnes knapt noe slikt som et fullstendig amerikansk produkt lenger. Super-amerikanske «Jeep Patriot» er faktisk mindre amerikansk enn mange Toyota produkter. Ford Fusion og Chevy HHR er montert sammen i Mexico. Buick Lacrosse, Chevy Impala og Chevy Camaro – alle selve symbolet på amerikanske muskelbiler – er bygget i Canada. På samme tid er Honda Accord, Toyota Camry, Mazda 6 og en rekke andre «utelandske» biler montert i USA.

 

Det er riktignok sant at evt profitt (ikke en selvfølge i bilindustrien alle steder i disse tider) går til landet der produsenten er basert, men alle store bilprodusenter bygger i dag biler, eller planlegger å bygge biler i USA, hvilket også innebærer at det er amerikanere som holder disse jobbene. Så mange «utenlandske» bilprodusenter er altså nesten like amerikanske som Jeep’en. 

 

Men dette er også et betydelig mer komplisert regnestykke, som ikke stopper når selgeren har mottatt pengene fra kjøperen. Donald Boudreaux, økonom ved George Mason University, uttaler følgende: «The categories american-made and foreign-made are really not very useful. Its litterally impossible, at least in a practical sense, to «buy american». They look at americans buying things from foreigners, and what they see is: «aawh, the americans are not buying things from other americans, and thats putting  some americans out of work – how terrible!». But they DONT look at the other half of whats going on»

 

Hva er det så som skjer:

 

En amerikaner bruker amerikanske dollar til å kjøpe et utenlandsk produkt. Disse pengene går inn i en utenlands bank-konto, eller i lommeboken til en utlending. Men pengene stopper ikke der. Disse pengene blir deretter brukt til å kjøpe andre produkter- og tjenester som er delvis amerikansk-produserte, til å investere i amerikanske bedrifter, eller de blir brukt av turister som reiser til USA og bruker disse pengene på varer og tjenester på amerikansk jord. Alt dette er med på å skape amerikanske arbeidsplasser.

 

Men selv om pengene IKKE blir brukt på hverken amerikansk turisme, amerikanske produkter, eller amerikanske bedrifter eller tjenester, så gjør de likevel mye mer nytte, enn om de skulle blitt brukt på å kjøpe dyre, ikke-konkurransedyktige, produkter i USA. For disse pengene blir da i stedet med på å skape billige produkter, som amerikanere deretter kan kjøpe for en mye billigere penge enn hva det hadde kostet å kjøpe dette produktet i USA. Amerikanere sitter dermed igjen med en større andel av lønnen sin, som de kan bruke på andre produkter i USA der amerikanere faktisk ER konkurransedyktige, hvilket igjen skaper flere arbeidsplasser, og mer bærekraftige arbeidsplasser. Dette er ESSENSEN av en velfungerende markedsøkonomi.

 

Ideene

Boudreaux har et annet glitrende argument for hvorfor Amerikanere burde kjøpe hva enn de måtte føle for: «Det mest distinktivt amerikanske er frihet. Å insistere på at Amerikanere ikke burde stå fritt til å kjøpe goder fra utlendiger er svært anti-amerikansk», sier han.

Men det er ikke bare anti-amerikansk. Det er direkte destruktivt. Proteksjonisme er en forferdelig dårlig idé uansett. Og det gjelder ikke bare USA. Det har aldri skjedd at noen har blitt rike på å «beskytte» sitt eget marked. Proteksjonisme fører kun til: færre produkter, dårlige produkter, og dyrere produkter. Og enda værre: det bremser den kreative utviklingen. 

 

Det er jo nettopp denne kreative dynamiske utviklingen, som en konsekvens av det frie samfunnet, som har gjort USA til verdens stormakt nr.1. Det er IDEENE som har gjort USA til det verdensledende landet i den globale økonomien. Dreper man denne kreative utviklingen, så dreper man også USA som stormakt.

 

DET er upatriotisk! United Steelworkers Union burde enten omstille seg, eller finne på noe annet! Det er til USAs beste! er alltid en oppskrift på katastrofe!

 

Read Full Post »

Virkelighetsfjerne betraktninger!

Mens ord om likhet og omfordeling, fra alskens sosialister preget avisene i julen, benyttet jeg anledningen til å hylle de private innovatørene, og de markedskreftene som har gitt oss den velstanden vi har i dag, i en kronikk 23. desember kalt «God Jul til dere Sosialister». Dette startet en ganske livlig debatt i Hamar Arbeiderblad.

Sist ute var Aleksander Bern, med innlegget «Utopisk om kapitalismen» der jeg både fremstilles som liberalist, individualist, osv… Bern har åpenbart ikke forstått hverken den ideologien jeg vedkjenner meg, eller de øvrige betgnelsene han forsøker å gi meg. HA har dessverre ikke lagt ut dette innlegget på nettsidene sine så jeg får ikke linket til det, men mitt svar er i hvert fall som følger:

Virkelighetsfjerne betraktninger

Det var med stor interesse at jeg begynte å lese Aleksander Berns innlegg i HA, 7. januar, for Bern kommer egentlig med noen viktige betraktninger og problemstillinger. Dessverre våger han seg fort ut på altfor dypt vann, og drukner fullstendig i virkelighetsfjerne konklusjoner og uholdbare påstander.

Lite imponerende

Bern har tilsynelatende aldri lært korrekt sitatbruk. Det er nemlig ikke spesielt imponerende å svare på «sitater» man selv har konstruert. Jeg skrev aldri at «verden er kun drevet fremover av enkeltindividet» slik Bern feilaktig siterer, men at «verden beveges av individer som forfølger sine egne individuelle interesser». Her er det markante forskjeller. Berns forvrengning av mine uttalelser gir uttrykk for et rent individualistisk verdensbilde, mens min opprinnelige setning er en anerkjennelse og en hyllest av de innovatørene som har gjort dagens samfunnsutvikling mulig.

Videre er det usaklig å angripe min ideologiske forankring uten å nevne den faktiske ideologien jeg vedkjenner meg med ett eneste ord. Jeg aldri har lagt skjul på min markedsliberale eller nyliberale overbevisning, men denne er forankret i konservatismen. Hvis Bern hadde fulgt med i timen ville han visst at fellesskapet er svært viktig for konservative, men at fellesskapet for oss er noe mer enn en flokk. For konservative er fellesskapet en ansamling enkeltindivider.

Innovatører

Mitt poeng illustreres egentlig meget godt av Bern selv, når han fremstiller Statkraft, Televerket, Norges Statsbaner og Vegvesenet som kollektivistiske motsetninger til min påståtte individualisme, for også disse institusjonene er bygget opp av enkeltindivider. Det blir nesten komisk når Bern ikke forstår at disse offentlige institusjonene aldri kunne eksistert om ikke det var for de innovatørene jeg hyllet i mitt innlegg 23. desember. Hadde Statkraft i det hele tatt hatt noe strøm å levere hvis ikke Nikola Tesla egenhendig hadde løst problemet med roterende magnetfelt, konstruert den første kraftstasjonen for vekselstrøm og dermed lagt hele grunnlaget for dagens elektrifiserte sivilisasjon? Hvem skulle televerket ha levert telefontilknytning til, hvis ikke Alexander Graham Bell hadde funnet opp telefonen?

Jernbaneutviklingen har også sitt opphav i private innovatørers kreativitet. Det som virkelig satte i gang jernbaneutbygging over hele verden, var jo oppfinnelsen av dampmaskinen. Norges Statsbaner var naturligvis svært viktig aktør, men er det noen som tror at jernbaneutbyggingen i Norge hadde skjedd dersom Thomas Newcomen ikke hadde funnet opp dampmaskinen i 1712, eller hvis James Watt ikke hadde videreutviklet den til en brukbar modell i 1769? Dagens tog er riktignok drevet av elektrisitet, men da kan man jo igjen spørre seg hvor vi hadde vært uten Teslas oppdagelser.

Berns henvisninger til Albert Einstein er nok et eksempel på at grundigere research ville vært klokt. Einstein var sterk kritiker av kapitalismen, men det var fysikeren Einstein jeg hyllet i mitt innlegg. Det er som fysiker han er kjent og genierklært. Hva han mente om politikk er forholdsvis uinteressant. Videre forsøker Bern å gjøre et treffende poeng ved å hevde at «det var ved det offentlige universitetet han gjorde mye av sin banebrytende forskning». Dette er faktisk grov faktafeil. Det er allmennkunnskap at Einstein aldri var noe skolelys. Einstein ble uteksaminert i 1900, uten å ha utmerket seg noe bemerkelsesverdig. Det var først i 1905 at han introduserte relativitetsteorien, som et resultat av teoretiske eksperimenter han puslet med på fritiden.

Inkompetanse

Det er likevel ideologisk at Bern skyter fullstendig skivebom. Han tegner et skrekkbilde av min ideologi som ikke ville passet de mest ytterliggående og rendyrkede liberalistene i DLF, og forsøker å stemple meg som en ekstremistisk laizzes-fare liberalist mer objektivistisk enn selv Ayn Rand noengang var. Han utviser rett og slett en usedvanlig manglende ideologisk innsikt og ignoranse. For det første burde Bern lære seg at kapitalismen ikke er en ideologi, men et økonomisk system. Markedsliberalisme kan heller ikke regnes for å være en fullkommen ideologi, men en betegnelse på et ideologisk tankesett for hvordan markeds, og handelspolitikken burde styres. Både konservative og liberalister kan derfor være tilhengere av markedsliberalisme.

Ved frihetsbegrepet når Berns ideologiske inkompetanse nye høyder. Jeg siterer: «Når Riise og hans meningsfeller snakker om frihet, er det frihet til å følge sin egeninteresse (…) ikke frihet fra sult, tyranni, overgrep drap og vold (…)» Dette er vrøvl fra ende til annen. Konservatismen ser det som statens fremste oppgave å beskytte hvert enkelt menneske mot slike forhold. Et menneske er ikke fritt, dersom det ikke er noe som sikrer dette menneskets frihet. Alle har rett til trygghet. Det jeg er motstander av er at selvstendige mennesker tvinges inn i et avhengighetsforhold til staten. Staten burde konsentrere seg om å hjelpe de som trenger hjelp og vil ha hjelp, og la resten være i fred! Det er det frihet handler om.

Frihet

Jeg tror på ingen måte at jeg har svaret på alle spørsmål og problemer, slik Bern insinuerer. Min fremste politiske sak er nettopp å ta mer makt fra politikere og overlate valgene til hvert enkelt menneske. Enkelte ting burde tilhøre den private sfære, og være utenfor politikeres innblandingsrett. Sosialismen er en dystopi i mine øyne, men en ond utopi når den fremføres av sosialister. Bern har fullstendig rett i at undertrykkelse og rettsløshet ikke er en del av sosialistenes drømmesamfunn, men sosialismens utopiske ondhet gjør at den alltid fører til dét hvis den får lov. Hvis jeg trodde jeg hadde svaret på alle livets spørsmål, ville jeg vært sosialist. Det er sosialister som søker å tvinge sin moral og prinsipper over på andre. Det er sosialister som søker makt og innflytelse fordi de tror de er egnet til å styre andres liv. Som politiker søker også jeg innflytelse, men av helt andre grunner. Jeg søker innflytelse fordi jeg tror på et ufravikelig prinsipp; frihet. Frihet til å leve det livet man selv vil, fri fra undertrykkelse – både statlig og privat. Ikke en utopisk individualistisk frihet, men en virkelig frihet som henger sammen med ansvar og orden. Kall det gjerne fundamentalistisk om du vil. Frihet er ikke noe jeg kompromisser med.

Read Full Post »

God jul til dere, sosialister

Tenkte jeg skulle sende en julehilsen til sosialistene. Dere som ikke leser HA, kan lese den her:

God jul til dere, sosialister:

Julen nærmer seg. I disse høytider kommer alltid alskens sosialister ut av dvale med budskap om fordeling og likhet. Aller helst skulle vi vært foruten penger. Da hadde visst verden vært så mye bedre.

Men mennesket har til alle tider hatt behov for å utveksle verdier, enten man betalte med geiter, kamskjell eller pengesedler. Selv de eldste huleboerstammene hadde sine metoder for å utveksle arbeidskraft og verdier på en måte som tjente hvert enkelt individs primitive, men ulike, interesser.

Penger

Jeg skulle ønske at enkelte ville slutte å anse alt med en prislapp som materielle onder. Hvorfor kan vi ikke la forbrukersamfunnet leve side om side med grunnleggende menneskelige verdier som kjærlighet, vennskap, osv…? For ja, det finnes viktige verdier som ikke kan måles i kroner og øre, men faktum er at uten penger blir det svært vanskelig å fokusere på disse. Penger gjør deg ikke lykkelig, men de fleste fattige familier vil nok enes om at litt mer penger i hvert fall hadde gjort lykken litt lettere.

Sosialister har en moral som er meg helt uforståelig. De ser ut til å tro at man hjelper de som har falt utenfor ved å tråkke vellykkede mennesker ned i søla. Skal vi følge sosialistenes virkelighetsoppfatning, ville antakeligvis det mest effektive virkemiddelet mot fattigdomskrisen være om resten av verden sultestreiket. Jeg har en beskjed til sosialistene: De fattige får det ikke noe bedre av at andre får det verre. Du styrker ikke de svake ved å svekke de sterke!

Beundring

Jeg ble medlem av Unge Høyre fordi jeg forelsket meg i ordet frihet, og ble fylt av en slags dyp ærbødighet ovenfor de kreftene som har løftet flere millioner ut av fattigdom enn noe annet: nemlig kapitalismen og det frie markedet. Samtidig forundrer det meg hvordan så mange av «kapitalismens vellykkede barn», her i den vestlige verden, kan utvise så stor utakknemlighet ovenfor de kreftene som både har gitt oss den velstanden vi har, og som fortsetter å hjelpe utallige mennesker over hele verden.

I disse krisetider er det lett å glemme hvor privilegerte vi er. Vi glemmer at det vi kaller krise i dag, ville de fleste kalt drøm for 100 år siden. Selv om mange sliter nå, må vi huske at verden aldri har vært bedre. Det har aldri vært færre fattige og velstanden har aldri vært større. Også denne krisen kommer til å gå over. Grunnet menneskets enorme innovative evner vil vi antakeligvis komme ut av den enda sterkere enn før, slik vi alltid har gjort.

Jeg skulle ønske flere ville fylles av dyp beundring hver gang de ser opp på en skyskraper, på flyet som glir der oppe langt over hodene våre med den største selvfølgelighet, eller simpelthen når de starter pc’en hjemme i stua som antakeligvis inneholder mer harddiskplass nå enn verdens datamaskiner til sammen for bare 10 år siden.

Verden beveges av individer som forfølger sine egne individuelle interesser. De store prestasjonene i sivilisasjonens historie har ikke kommet fra statlige byråer. Albert Einstein konstruerte ikke sine teorier etter ordre fra en byråkrat. Henry Ford revolusjonerte ikke bilindustrien på den måten. De eneste eksemplene i verdenshistorien der store menneskemasser har evnet å løfte seg ut av fattigdom er i land hvor det har vært kapitalisme og mer eller mindre fri handel. De verste og mest groteske eksemplene på undertrykkelse og elendighet finner man i samfunn som i størst grad har tatt avstand fra dette; i land som har forsøkt å gjennomføre den mest destruktive ideologien verden noengang har sett: sosialismen.

Kapitalismens «herjinger»

På 1960-tallet reiste den svenske forfatteren Lasse Berg, og fotografen Stig Karlsson rundt i Asia, og så fattigdommen og elendigheten. I Calcutta var over en tiendel av befolkningen hjemløse, og hver morgen ble det sent ut biler for samle sammen de døde kroppene til alle dem som hadde omkommet i løpet av natten. Noe særlig håp for fremtiden eksisterte ikke. Konklusjonen deres var at sosialistisk revolusjon var eneste mulige løsning.

Den sosialistiske revolusjonen kom aldri, men etter år med kapitalistisk «herjing», reiste de tilbake på 90-tallet. De merket fort at deres opprinnelige konklusjon ikke kunne vært mer feil. I Calcutta, 30 år senere, skulle de på nytt ta bilder av uteliggerne, men de hadde problemer med å finne en eneste én. Dét var resultatet av flere år med fri markedsøkonomi og kapitalisme.

Merry Christmas after all

Sosialismen er en ond utopisk destruktiv ideologi som må bekjempes, men jeg mener overhodet ikke at sosialister er onde av den grunn. Jeg kjenner svært mange intelligente og hyggelige sosialister – flere er meget gode venner. Jeg mener imidlertid at det sosialistiske tankesettet er ondskap fordi det fullstendig neglisjerer menneskets skapelsesevne og kun anser individer som en liten brikke i et evig statlig maskineri.

Men til slutt vil jeg bare legge vekk stridsøksen og ønske alle sosialister en riktig god jul. Jeg håper dere får en fortreffelig høytid i de private frivillige fellesskapene deres sammen med venner og familie, og at dere virkelig får muligheten til å nyte alle de godene som kapitalismen har gitt oss. Måtte 2009 bringe kapitalisme til enda flere slik at de kan få det like godt som oss.

Read Full Post »