Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Moral’ Category

Kan det muligens være slik at mange mennesker liker både å føle seg sexy og å få det bekreftet av andre? For de fleste av oss er det opplagte svaret ja.

Ifølge Heidi Helene Sveen er det derimot helt umulig å se for seg at det å spille på sex kan være et fritt og selvstendig valg. I kronikken «De som villig spiller på sex» i dagens Aftenposten gjør hun det som er surmagede sosiologers favorittøvelse: å rakke ned på sterke kvinner. Denne gangen langer hun ut mot Tone Damli, Hanne Sørvaag og Stella Mwangi som hun mener er dårlige forbilder fordi de spiller på sex. På motsatt side har vi visstnok Susanne Sundfør, Ane Brun og Anne Grete Preus som Sveen holder frem som «utmerkede rollemodeller for unge kvinner som ønsker å kombinere ambisjoner og talent med integritet».

Integritet

Hvorfor Tone, Hanne eller Stella skulle mangle integritet, begrunner Sveen ikke. Det kan jo muligens henge sammen med at Sveen ikke vet hva integritet er. Hun har liten grunn til å hevde at nevntes kroppsfokus står i kontrast til deres egne moral, verdier eller prinsipper. Heller tvert imot. Tones kropp er f.eks. et resultat av både nøye planlagt kosthold og et rigid treningsregime som hun har vært mer enn villig til å markedsføre. Er det noe Tones sexy image er, så er det jo nettopp konsistent med de verdier hun har forfektet i mediene.

Det er altså ikke slik at integritet er en objektiv standard der alle måles etter Heidi Helene Sveens verdier. Integritet handler om å være tro mot de verdier man selv hevder å forfekte. Derfor regner jeg med at Sveen lar være å pynte seg neste gang hun er på byen, og hun må for all del unngå å smile blygt og si ”takk” hvis noen komplimenterer hennes utseende. Hvis hun skal være konsistent bør hun i tråd med sine egne verdier fike til vedkommende i stedet.

Kropp

Sveen har for øvrig ganske snever både musikalsk og biologisk kompetanse hvis hun ikke skjønner at rumpevrikking og/eller sensuelle dansemoves er en litt mer naturlig del av 23 år gamle Tones listepop, enn 55 år gamle Anne Grethe Preuss’ låter. Ikke til forkleinelse for Preuss som holder seg svært godt, men en 23 år gammel Tone Damli ligger nok noe nærmere en tenåringsjentes umiddelbare forbilde hva gjelder kropp og image.

Sveen synes også å ha et interessant syn på kropp og menneskelighet:

Det naturlige spørsmålet blir da hvorfor enkelte utviser denne iveren etter å redusere seg selv til kropp” – fortsetter Sveen.

Redusere seg selv til kropp? Hva mener Sveen med det? Er det slik at man automatisk blir et ”mindre” menneske av å ha en pen kropp? Vi har alle en kropp. Er det noe i veien med å ønske at denne ser best mulig ut? Skal vi følge Sveens logikk kunne man jo, dersom Tone nå valgte å ligge unna tredemøllen og leve i studioet på grandis og cola de neste årene, si at hun ”reduserte seg selv til musikk”. Jeg har vanskelig for å se at noen som arbeider hardt for å nå målene sine ”reduserer seg selv”, enten det er kropp, musikk eller akademia de har valgt å satse på.

Kroppen til både Stella, Tone og Hanne er et resultat av sunt kosthold og beinhard trening. At de er stolte over denne og velger å vise den frem gjør dem til det stikk motsatte av et dårlig forbilde. Alle sammen demonstrerer de at det er målbevisst hardt arbeid som medfølger resultater. Det gjelder kroppen, like mye som alt annet. Tone, Stella og Hanne spiller ikke bare på sex, de jobber hardt for å beholde sin sex-appeal. Dersom flere unge jenter valgte å følge disse jentenes eksempel ville de antakelig fått et bedre selvbilde, sammen med en sunnere livsstil.

Det er selvfølgelig helt lov å ha den oppfatningen at cheese doodles er viktigere for ens personlige lykke enn å ha en veldreid kropp, men det er da virkelig ikke Tones feil at kiloene på enkelte da også kommer sammen med en liten bismak.

Seksualitet og selvbilde

”Kjendiskvinner som velger å spille på sex bidrar til sementering av tradisjonelle kjønnsrollemønstre”, skriver Sveen?

Hvilke kjønnsrollemønstre er dette? Mener Sveen at sex ikke var en ganske vesentlig del av imaget til mannlige ikoner som Ricky Martin, eller Elvis Prestley for den saks skyld? Det er vel snarere slik at kvinnekroppen og mannekroppen kjennetegnes av ulike ting, og at det er ulike ting ved en mannekropp og kvinnekropp som vekker kjønnsdriftene hos både heterofile og homofile mennesker av begge kjønn. Det vil aldri surmagede sosiologer kunne gjøre noe med (heldigvis).

«Signalet hun sender er at for kvinner er ikke talent nok, man skal ha en sexy og tilgjengelig kropp for å lykkes. Ikke å være sexy er en mangel», skriver Sveen i innledningen.

Nei, men det å være sexy er definitivt et pluss, både for kvinner og menn.

Forsøker de å bøte på dårlig selvfølelse? Er de lurt av en mannsdominert bransje? Er de selvsentrerte ekshibisjonister?

Det er egentlig her jeg tror det er meningen at man skal slutte å lese. Legg ned Sveens kronikk, og ta på deg joggebuksene i stedet. Det vil antakelig ha langt større effekt på selvtilliten.

Advertisements

Read Full Post »

Når Kvinnegruppen Ottar og strengt kristne predikanter har samlet seg om en sak, er det grunn til å bekymre seg. Heldigvis er den antakelig lite aktuell også.

(innlegget er publisert på minerva 07.03.2012 – les og legg gjerne igjen en kommentar her)

Forrige uke meldte Dagbladet om rene vekkelsestilstanden på et mannsmøte i menigheten Salem i Kristiansand, da en predikant fra Søgne ga et «sterkt vitnesbyrd» om porno. Predikanten hadde, til stor interesse for de 60-70 fremmøtte, oppdaget det sjokkerende faktum at porno er spekulativt.

Det er altså ikke sånn man straffer hushjelpen når hun har gjort en slett jobb i den virkelige verden? Og garderoben hos kvinnelige idrettslag er i realiteten et sted der man primært skifter og gjør seg klar til kamp? Ja, kan det også tenkes at de fleste reelle jobbsøkere ikke synes det er like naturlig å foreslå litt ”ekstraordinære” aktiviteter på jobbintervjuet… sånn for å bevise hvor motivert man virkelig er? Det må ha vært rene a-ha opplevelsen for forsamlingen.

Ikke realistisk skildring
Jeg foreslår at menighetsklubben legger neste møte til en hvilket som helst pub, og snakker med sidemannen om de samme tingene. Da vil de nok fort oppdage at de fleste ikke tyr til porno for å få en realistisk skildring av sex. Like lite som vi tror at actionfilmer gir en realistisk skildring av konflikthåndtering. Vi heier ikke på Bruce Willis, mens han senker et helikopter med en bil, fordi vi tror det er spesielt realistisk. Ei heller burde vi tro at sexposisjoner som er designet for å ha to kameraer klistret opp i underlivet, virker like behagelig på soverommet hjemme.

For predikantene som har fått ekteskapet sitt ødelagt av dette vanskelige skillet mellom ”det ytre livet og et hemmelig liv som oppleves skittent” kan det også være greit å informere om at de fleste kvinner i den virkelige verden ikke smiler og tar det som et kompliment når du helt ut av det blå begynner å kalle henne for en ”skitten tøs”.

Man må jo være radikal feminist eller kristen dogmatiker for ikke å skjønne at puberteten er et ganske naturlig tidspunkt og begynne å interessere seg for slikt.

Men så kommer selve kronargumentet. Predikanten har funnet frem canadisk forskning som viser at en tredjedel av alle landets 13-åringer har sett porno. Leder i Kvinnegruppen Ottar, Ane Stø, kan bekrefte dette og legger til at det slett ikke er uvanlig at ”barn ned i 11 års alder tar sitt første tastetrykk med «porno» eller «puling»”. Det er nesten så man hører ”gispet” fra menighetskorridorene.

De har antakelig fortrengt sine egne tidlige ungdomsår da de skamfullt merket at noe uvanlig begynte å skje nedentil, mens foreldrene i god pietistisk ånd ga dem streng beskjed om å holde hendene fromt over lakenet om natten.  Man må jo være radikal feminist eller kristen dogmatiker for ikke å skjønne at puberteten er et ganske naturlig tidspunkt og begynne å interessere seg for slikt.

Liten skade
Selv ble jeg introdusert for porno da jeg må ha vært omtrent 9-10 år, ikke pga puberteten, men fordi de eldre gutta på barneskolen hadde fått tak i et par pornobøker, og var svært nysgjerrige på innholdet. De oppdaget imidlertid raskt at det hadde sine ulemper å følge dårlig med i norsktimen ettersom bøkene stort sett inneholdt tekst. Jeg kan derfor takke mine foreldre for at jeg ble introdusert for porno på et såpass tidlig tidspunkt. Både mamma og pappa var veldig opptatt av at jeg hadde lært å lese og skrive godt før jeg begynte på skolen. Lite visste de at denne opplæringen skulle bli brukt til høytlesning av Cupido under lekestativet på skolen etter skoletid.

Det mest ironiske her er at kirken er mer besatt av sex enn noen.

I ettertid kan jeg ikke se at jeg tok veldig stor skade av denne erfaringen (selv om Kvinnegruppen Ottar antakelig har en annen oppfatning), selv om et litt mer opplysende program som ”Trekant” antakelig hadde vært bedre. Det hadde vært interessant å høre hva predikantene mener om det. Det ville ikke forundre meg om denne gjengen som mener at porno er ”et av våre største samfunnsonder” (sammen med fattigdom og klima da regner jeg med?) er mot dette også.

Det mest ironiske her er at kirken er mer besatt av sex enn noen. For alle oss andre er det en ganske naturlig, spennende og morsom aktivitet. Litt som mat, bare mer spennende, for å bruke en sammenligning Stephen Fry har benyttet før meg. ”De eneste menneskene som er besatt av mat er anorektikere og sykelig overvektige, og det er i erotiske termer kirken i et nøtteskall.”

Read Full Post »

KrFs nåværende strategi, for å skille seg ut på borgerlig side, er tilsynelatende å gå inn for illiberal rødgrønn politikk som er uspiselig for alle de andre borgerlige partiene. Da burde konklusjonen andre veien være ganske grei.

Jeg er en varm tilhenger av borgerlig samarbeid, gjerne også med KrF, men det er fordi jeg ønsker meg mer borgerlig politikk. En politikk som gir mer frihet til hvert enkelt individ, en politikk som moraliserer mindre over enkeltmennesker og familiers valg, en politikk der staten griper mindre inn i folks hverdag, en politikk som anerkjenner at folk er forskjellige. Jeg er i det hele tatt tilhenger av en regjering som ser at det må være grenser for politikk.

Dessverre ser det, på nåværende tidspunkt, ikke ut som KrF vil spille noe annet enn en svært negativ rolle for et slikt prosjekt.

Det er mange saker der jeg mener at KrF kunne spilt en viktig rolle i en borgerlig regjering:

  •  En tydeligere familiepolitikk, som gir mer valgfrihet til familiene
  •  En styrking av stillingen til frivillige lag og foreninger
  •  De kunne også, selv om jeg ville vært uenig på en del punkter her, styrket Venstres stilling i miljøpolitikken og asylpolitikken.

I stedet bruker nå partiet all sin tid på å fronte rødgrønn regulerings og skattepolitikk. Det toppet seg i dag med forsiden på Klassekampen, der KrF går inn for mer skatt enn de rødgrønne. Det burde blinke kraftig i en del varsellamper i borgerlige kontorer på Stortinget, når en potensiell borgerlig regjeringsfelle fronter en skattepolitikk som ville plassert dem til venstre i en rødgrønn regjering.

KrFs gjennomgående profil synes å være at de vil kaste penger på alle gode tiltak. KrF har riktignok aldri vært noen stor tilhenger av skattekutt, men sammen med bl.a. Høyre har man tidligere jobbet seg frem til et kompromiss. Forskjellen nå er at KrF har blitt en forkjemper for netto skatteøkning. Dette kommer på toppen av en rekke andre illiberale forslag de har kommet med den siste tiden.

KrF har fra før av frontet en enda mer rigid skjenkepolitikk som en viktig gjennomslagssak. Det er heller ikke lenger siden de manet til ny omkamp om homofiles rett til å adoptere. At foreldreløse barn nå kan få to kjærlige foreldre av samme kjønn er visst så avskrekkende for KrF at de foretrekker at barna blir på barnehjemmet, eller sulter. Dette er visst KrFs måte å definere nestekjærlighet. Håbrekke argumenterte for at det var viktig å sette ”ungene i sentrum”. Ja, det skal han i det minste ha. Ungene er i sentrum for denne kyniske og usosiale kristendogmatiske politikken.

I tillegg avviste KrF nylig forslaget fra bl.a. Høyre og Frp om å fjerne begrensningene på søndagsåpne butikker. Det var visst viktig for KrF å bevare den utskjelte Brustad-bua. Det står vel noe i bibelen om at man skal holde hviledagen hellig, og dette er åpenbart viktigere for KrF enn å la f.eks. unge mennesker som kunne tenke seg å bruke helgen på å tjene noen ekstra kroner få muligheten til å jobbe i butikk på en søndag. Nei, tenke seg til, vi kunne jo fått et mer fleksibelt og åpent samfunn, både for forbrukerne og arbeidstakere, men åpenhet og fleksibilitet har aldri vært godord i KrF.

Forhandlingskortene KrF bringer med seg inn i en borgerlig regjering er nå:

  •  Strengere skjenkepolitikk
  •  Diskriminering av homofile
  •  Være en brems for utviklingen av et mer åpent og fleksibelt samfunn
  •  Mer skatt som skal brukes til mer offentlige utgifter

Hva er poenget med å delta i en borgerlig regjering dersom man har det samme synet på fellesskap som AP og SV, og de samme grepene for samfunnsutviklingen, med mer regulering, skattlegging og offentlig bruk av penger som de eneste virkemidlene? Hva er poenget med å delta i en borgerlig regjering, hvis man egentlig bare ønsker å kjempe for mer sosialisme?

KrFs tidligere nestleder, Inger-Lise Hansen, foreslo å omdøpe partiet til Kristendemokratene. Kristensosialistene ville antakelig vært et bedre navn.

Read Full Post »

«Det er et stort paradoks ved konkurranse. På den ene siden er den nødvendig for alt framskritt og all utvikling; men på den andre siden er det aldri plass til mer enn tre på pallen. Uansett hvor mye du strever for å bli bedre, hjelper det lite hvis naboen blir enda bedre.» – skriver Thomas Hylland Eriksen i Dagbladet.

Eh, nei, Hylland Eriksen. Det hjelper faktisk at du strever. Du kan faktisk bli bedre selv, selv om naboen blir enda bedre. Det er i grunn slik samfunnet går fremover.

Hylland Eriksen gir i det hele tatt uttrykk for et ganske bedrøvelig menneskesyn. «Vi er alle, relativt sett, dårligere på noe», er mentaliteten. Hva om vi heller kunne tenkt: dette er jeg god på, og her kan jeg utvikle meg. Så utrolig mye bedre det er for samfunnet. Petter Northug inspirerer mange til å bli bedre på ski, og det hjelper selv om de kanskje aldri kommer til å bli like gode som Petter Northug.

Det hviler et interessant mindreverdighetskompleks bak denne bedrøvelige tankegangen som Hylland Eriksen forfekter. Denne manglende evnen til å glede seg over egen fremgang uten å måtte relatere den til noen andre. Nei, jeg synes faktisk det hjelper at jeg kommer i bedre form når jeg er på treningssenteret, selv om jeg vet at mange andre kommer i enda bedre form enn meg.

På samme måte hjelper det også at Hylland Eriksen tenker, selv om veldig mange andre tenker betraktelig lenger og bedre.

Bedre er generelt bra.

Read Full Post »

(Hovedkronikk i Dagbladet 02.02.2012 – les og kommentar på Db.no HER)

«Hvor er rasistene blitt av?» Det er så jeg hører den desperate klagesangen. I årevis har krenkelser og «brune» oppstøt gitt en del av dem med enkel tilgang til avisspaltene åndelig og/eller økonomisk levebrød. Muligheten til å sitte på sin hvite hest og peke fordømmende mot mannen i gata.

Men til tross for «forjævliseringen» vi ofte blir utsatt for fra spaltene i rikspressen, som med ivrig lune vil fortelle oss hvor rasistiske vi er, tror jeg faktisk samfunnet går framover. Mennesker som Arne Myrdal har ikke lenger noen resonans i norsk offentlighet. Politikere som Vidar Kleppe er for lengst fordrevet til betydningsløse politiske skanser. Jeg har bare så vidt vage minner fra 8-årsalderen om et rasistisk parti i Norge med navn Hvit Valgallianse.

Det går framover, men ikke alle klarer å nyte dette. For hva skal kommentatorene nå fordrive tiden med, dersom de ikke daglig kan sette seg ned foran skrivepulten og føle seg krenket på vegne av ulike grupper til blekket spruter?

Se, en neger!

Dagens ungdommer har vokst opp med ulike kulturer, religioner og hudfarger på alle kanter, og de fleste synes ikke dette er noe spesielt lenger. Vi har fortsatt mange utfordringer, men jeg har store problemer med å se at samfunnet vårt er blitt mer intolerant eller fremmedfiendtlig. Tvert imot. Det er ingen som sperrer opp øynene lenger ved synet av en med mørk hudfarge, eller et forelsket homofilt par.

Det ironiske er at mange av dem som påberoper seg å være toleransens voktere sliter med å akseptere dette – at samfunnet faktisk blir mer tolerant. Uskyldige spøker som åpenbart ikke er sagt med noen form for rasefordommer, skal blåses opp og tolkes mest mulig rasistisk. Kanskje er det nettopp disse «toleransens voktere» som burde gå litt i seg selv?

Konsekvensen av at ting blir mer alminnelig burde også være at de blir mer uproblematiske å spøke med. Hvorfor reagerer vi i det hele tatt på en jødevits, negervits, eller homovits for den saks skyld, hvis vi mener at hudfarge, etnisitet og seksuell legning er bagateller?

Sammen med den økende toleransen har det vokst fram en fintfølende og litt forvirret generasjon. Jeg snakker ikke om alvorsgenerasjonen. Denne nye generasjonen omfatter også store deler av norske kjendiser, akademikere, kommentatorer og samfunnsdebattanter. «Generasjon krenket» burde de hete.

Nå er vi alle rasister

Det siste vi nå skal bli forferdet over er et par uskyldige jødevitser fra programmet Brille. Panelet fikk i oppgave å finne svaret på hvorfor ortodokse jøder ikke spiser seigmenn. «Det er vel nazi-digg, da,» var Atle Antonsens forslag, mens Tore Sagen mente at det var «for å unngå kliss i krøllene». Kanskje produsentene av laban-seigmenn burde henge seg på debatten, krenket over å bli forbundet med ordet «nazi»?

Det er allerede skrevet altfor mye om «mokkamann-fadesen» på årets Spellemannsprisutdeling. Jeg finner det likevel verdt å bemerke at mens resten av Kjendis-Norge kastet øl, brukte begreper som «jævla fittehøl», oppfordret til vold på twitter, eller raste på andre måter – ja i det hele tatt oppførte seg som en gjeng pubertale bygdetullinger på ungdomsfest – så var det fra nettopp bygda at det kom litt sunt folkevett. ««Mokkamann»? Hva faen er gæli med det?» var reaksjonen til Ole Ivars-vokalist Tore Halvorsen. «Det var absolutt ikke rasistisk ment, det var bare et ordspill, bare tull (…) Hva er galt med mokka?» spurte Halvorsen. Kanskje flere skulle la seg inspirere av litt sunt bygdevett?

Det er heller ikke lenge siden den svenske artisten Timbuktu raste etter å ha sett en tegneseriestripe av Frode Øverli som, med en finurlig blanding av ordspill og tegning, karikerte et gammelt kannibalsk stammesamfunn. Problemet var at disse kannibalene hadde mørk hudfarge, og det fikk altså Timbuktu til å «se svart».

Den svenske rapperen følte seg så personlig støtt at han skrev et brev til redaktøren der han uttrykte at «jeg kjenner meg krenket av dette og er veldig lei meg». Krenket av hva? Kannibaler? Det tullete utspillet ble ytterligere tragikomisk når Øverli selv svarte at han var «knust over denne saken».

Ville han sagt det samme dersom det var en fotballsupporter, bussjåfør, MC-medlem, mannlig frisør, eller en annen representant for en av Øverlis yndede karikaturobjekter som følte seg krenket? Antakelig ikke. Rasismestempelet er blitt den selvhøytidelige politiske korrekthetens trumfkort. Nå er vi alle rasister, og hvis vi mener at vi ikke er det, så ligger bevisbyrden hos oss.

Den nye intoleransen

Så bedrøvelig kjedelig har store deler av dagens offentlighet blitt at selv humorister, musikere og komikere – de som egentlig skal være våre frontkjempere mot moralistene – har tilsluttet seg denne begredelige emosjonelle pornoen. I «toleransens» navn er vi i ferd med å skape en ny intoleranse. I stedet for å kjempe fram en offentlighet der hudfarge og etnisitet behandles som de bagatellene de burde være (få ting, om noe, burde jo være mer likegyldig for hvordan vi ser på et menneske), er vi i ferd med å skape en offentlig debatt der vi går rundt med lupe og leter etter ord og setninger som kan tolkes i diskrimineringens navn.

Det fantastiske med humor er at det bryter opp tabuer og gjør samfunnet mer åpent. Hvordan skal vi skape bedre integrering og mer samhold hvis alle går rundt og er redd for si noe feil hele tiden?

Heldigvis har vi noen hederlige unntak. «Jeg er flau over at når jeg først skal beskyldes for å sjikanere noen, ikke hadde et mye drøyere, friskere og mer raffinert poeng slå i bordet med (…) Jeg er ikke for jødehets spesielt, men hets generelt. Alle må få litt hver,» var Atle Antonsens kommentar til føleriet.

Foreldrene mine vokste opp med Monty Python. Jeg vokser opp med denne alvorsgenerasjonen. Hadde det ikke vært for folk som Atle Antonsen måtte jeg blitt i overkant pessimist.

(Innlegget kan også leses på Civitas nettsider)

Read Full Post »

(Hovedinnlegg i Dagbladet 27. November 2011)

Les innlegget under, eller se PDF-utgaven av Dagbladet HER.

– – – – – –

Hurra for seksualiseringen

I forbindelse med andre sesong av NRK-programmet «Trekant» bekymrer flere seg over at vi er i ferd med å «seksualisere samfunnet» ytterligere. Den utviklingen burde man tvert imot glede seg over.

På alle TV-kanaler florerer det filmer og ungdomsserier der grov vold er regelen heller enn unntaket. Vold på TV er blitt så alminnelig at vi knapt stusser over det lenger. Likevel må det et ungdomsprogram om noe så naturlig som sex til før organisasjoner, politikere og samfunnsdebattanter kaster seg over tastaturet for å kritisere, analysere og problematisere.

Felles for både kritikere og en del tilhengere av «Trekant» er en slags uttrykt bekymring over at vi utvikler oss mot et mer seksualisert samfunn. Vi burde stoppe opp og spørre hva vi legger i dette begrepet og om det egentlig er en negativ utvikling?

Tirill Sjøvoll, leder i PRESS – Redd Barna Ungdom, er blant dem som har uttrykt bekymring over «seksualiseringen av samfunnet». Hun mener programmet er et resultat av for dårlig seksualundervisning på skolene, og sender ballen videre til foreldre og lærere.

Og selv om Edmund Burkes barnebarn, Torbjørn Røe Isaksen, ikke er eldre enn at han ikke blir provosert av orgasmer på TV uttrykker han likevel bekymring over at programmet kan være med på å skape et mer «mekanisk» forhold til sex i en ellers skeptisk Morgenbladet-kommentar. Kritikken bærer preg av et litt gammeldags syn på ungdom og seksualitet og en manglende forståelse av hva «Trekant» skal være.

For det første er det interessant hvor store krav vi stiller til programmets bredde. Det er altså ikke måte på hvor mange områder man mener at et program om sex på 40 minutter skal dekke. Først etter at man har lagt ut om seksualitetens mørke sider, om grensesetting, følelser, og alskens vanskeligheter, skal det tilsynelatende være lov å nevne i en bisetning at sex også kan være morsomt og spennende. Andre kritiserer at programmet forsøker å være underholdende. Det er tydeligvis bare når et program handler om sex at det blir et selvstendig mål å lage et nitrist program med færrest mulig seere.

Man burde også forstå at det er en del grenser for hva slags samtaler foreldre eller lærere noen gang vil kunne ha om sex med sine barn eller elever. De fleste ungdommer, og kanskje særlig unge gutter, synes det er flaut å diskutere sex med sine foreldre. Foreldre har selvsagt et ansvar for å ta opp temaet likevel, men jeg tror aldri vi kommer dit at ungdommers primærkilde til informasjon om flørting, kyssing, kjærtegn, intime soner og orgasmer blir ens foreldre eller klasselærer.

Ungdommer snakker først og fremst om sex med andre ungdommer. Nettopp derfor er det så bra at vi har fått et program for og med ungdommer som nettopp utforsker temaet med en fordomsfri innfallsvinkel. Alternativet til «Trekant» for mange er ikke en samtale med ens foreldre, eller å rekke opp hånda i seksualundervisningstimen på skolen. Effekten av «Trekant» er nok tvert i mot at mange unge gutter i årene fremover vil debutere seksuelt med andre referanser enn Thomas «Rocco» Hansen. Det tror jeg er utelukkende positivt, kanskje særlig med hensyn til jentene som er involvert.

Av samme grunn mener jeg det er en dårlig idé å begrense nettilgangen til serien, slik Kringkastingsrådets leder, May-Helen Molvær Grimstad, foreslår for å hindre at unge under 16 ser på. For det første klarer jeg ikke å se hvilke deler av serien som skulle være så farlig for en 15-åring. I tillegg ville nok mange latt være å se programmet hvis alternativet til å følge med via øreplugger og pc’en på gutterommet var å sette seg ned i stuen med potetgullposen og se på sammen med mor og far.

Avslutningsvis tror jeg også det er viktig å erkjenne at det er grenser for hva et program om sex faktisk kan lære deg. Et TV-program vil aldri kunne lære noen hvordan det er å være forelsket, hvor ens egne grenser går, og hva en selv føler i ulike situasjoner. Slike ting kan bare virkelig læres i intime relasjoner med andre. Heldigvis. Noe annet ville jo virkelig vært mekanisk og trist.

Det «Trekant» derimot kan sørge for er at kunnskapen om sex blant ungdom øker. At sex blir en mer naturlig ting å snakke om. Og at det å teste ut sine egne intimgrenser ettersom man oppdager og blir bedre kjent med sin egen seksualitet er noe som er forbundet med glede og spenning, fremfor usikkerhet og stigma. Hvis det er dette som er «et mer seksualisert samfunn» så er det noe vi bare burde ønske velkommen.

Jeg skjønner at enkelte, som vokste opp før MS-DOS engang var påtenkt -og med en seksualundervisning hvis klimaks var å tre en kondom på en banan, rynker litt på nesen. For den oppvoksende generasjon tror jeg imidlertid dette er en utelukkende positiv samfunnsutvikling.

Read Full Post »

(Bildet er stjålet fra denne bloggen)

Akkurat da man trodde at alle tenkelige skandaler, og mer til, som kunne ramme Frp har kommet, så kom det altså én til da det ble avslørt i går at Frps Bård Hoksrud har kjøpt sex på ferietur i Riga.

Det er mange ting man kan si om denne saken, og mye kommer til å bli sagt, men jeg sitter i grunn igjen med to helhetsinntrykk:

1) For det første tenker jeg: hvordan er det mulig å være så utrolig korttenkt?

2) For det andre synes jeg utrolig synd på Bård Hoksrud og den heksejakten han nå blir utsatt for

Flere kommentatorer vil forsøke å sammenligne denne saken med Søviknes de neste dagene. Disse sakene er, etter mitt syn, lite sammenlignbare. Terje Søviknes utnyttet sin rolle som sentral Frp’er, og mulig partilederemne, på et landsmøte i Fpu – en offisiell partisetting. Bård Hoksrud var på en helt privat egenfinansiert tur med voksne medlemmer av Fpu.

Det som likevel overrasker meg er at en profilert stortingspolitiker ikke har mer dømmekraft enn at han gjør noe slikt på en tur med tre medlemmer av sitt eget ungdomsparti. Særlig etter det året Frp har vært gjennom burde det være en liten antenne i bakhodet som advarer mot at dette er en tur som enkelte medier kanskje kunne være interessert i.

Og det er åpenbart nettopp det som har skjedd. TV2 har selv opplyst om at noen på forhånd har tipset dem om at ulovligheter kunne komme til å skje på turen. Man kan selvsagt forsøke å trekke opp en etisk debatt omkring TV2s praksis (slik bl.a. Carl I. Hagen har forsøkt å gjøre), og om de ville snudd seg rundt på samme måte hvis det var Trond Giske som var på tur med tre AUFere til Riga, men det er for så vidt ikke så vesentlig. Når man er stortingspolitiker må man finne seg i å leve i medienes søkelys. Det er dessverre prisen man betaler for å heve 654.000 kr i året som folkevalgt representant i nasjonalforsamlingen, selv om jeg mener forfølgingen av Hoksrud på en privat ferietur er langt over grensen.

At Hoksrud har kjøpt sex i utlandet reagerer jeg egentlig ganske lite på i seg selv. Jeg skjønner imidlertid ikke hvorfor Hoksrud ikke hadde mer vett enn at han gjorde det på en diskrét tur til Thailand med jevnaldrende kompiser, fremfor på en tur med tre unge partimedlemmer kort tid etter den mest turbulente valgkampen Frp har vært igjennom.

Sexkjøpsloven

Dere som har lest denne bloggen tidligere vet at jeg synes sexkjøpsloven er noe sprøyt, og at loven mot sexkjøp i utlandet er enda mer absurd.

Det er i det hele tatt et demokratiproblem at Norge kan vedta lover som forbyr norske statsborgere på ferie å begå frivillige handlinger mellom to parter som er lovlige i det landet de besøker. Dernest er det et større moralsk problem ved forbud mot sexkjøp i seg selv. Det er et ganske stort paradoks at politikere kan sitte på Stortinget og bestemme hva som er den moralsk akseptable årsaken til å ha sex. For det er faktisk det man gjør.

Jeg vil presisere at jeg her snakker om den frivillige sexhandelen, for det er den sexkjøpsloven har betydning for. Menneskehandel var naturligvis ikke tillatt før sexkjøpsloven kom.

Nå forventer jeg ikke akkurat at denne saken skal skape noen ny bred debatt om sexkjøpsloven, men det er nettopp det den burde gjøre.

For jeg har faktisk store problemer med å se at det skulle være noen viktig moralsk forskjell mellom det å kjøpe sex av en som selger frivillig, og det å plukke opp tilfeldige berusede jenter hjem fra byen om kvelden. Ganske ofte vil det siste kunne være vesentlig mer problematisk – både juridisk og etisk – ettersom man gjerne befinner seg i en mindre bevisst tilstand.

Ja, Bård Hoksrud har gjort noe utrolig korttenkt og dumt, og norske lover og regler eksisterer samme hvor tullete man mener de er. Det burde imidlertid komme en debatt rundt hvorvidt vi mener at det er politikere som skal bestemme de ”korrekte” årsakene til at to voksne mennesker velger å ha sex.

Read Full Post »

Older Posts »