Fjern rasismeparagrafen!

Det er sjelden jeg har vært så enig med Jens Stoltenberg som i dagens Dagbladet-utspill.

Der gir statsministeren uttrykk for at han mener «ytringsansvar» er et forvirrende begrep, og gjør slik sett en aldri så liten irrettesettelse av sin egen ungdomspartileder, Eskil Pedersen.

Stoltenberg følger opp med to sitater, som jeg i begge tilfeller kan stille meg helhjertet bak:

– Jeg synes det (ytringsansvar) er et upresist begrep. For jeg mener at vi har et ansvar for å ytre oss og for å ta til motmæle. Ikke for å nekte folk å si noe fordi jeg mener det er dumt det de sier, sier Stoltenberg til VG.

og:

– Ytringsfrihet innebærer blant annet at vi skal akseptere meninger, standpunkter og ytringer som vi er uenig med, som er provoserende og irriterende. Og det synes jeg kanskje er litt forvirrende når vi har denne debatten om debatten, fordi jeg synes det er lettere å debattere standpunkt enn å debattere om noen kan ha et standpunkt, sier Jens Stoltenberg.

Problemet med Stoltenbergs utspill er at jeg lurer på om han virkelig mener det. Hvis Stoltenberg mente noe med dette prinsipielle utsagnet, så må han vel også mene at det skal gjelde rasistiske ytringer? Av alle standpunkt, så burde vel disse være blant de viktigste å få frem, slik at vi nettopp kan debattere dem ned, og bruke det ansvaret vi har for å ta til motmæle.

Isåfall er jeg interessert i å høre om statsministeren nå vil fjerne rasismeparagrafen? Hvis ikke er det pent lite innhold i utspillet hans.

Read Full Post »

Grov ansvarsfraskrivelse

Å stenge byen klokka 2 er et håpløst dårlig forslag. Argumentene som brukes er enda verre.

– Ved å stenge kranene klokken 02.00 vil vi kunne frigjøre politi til andre oppgaver, sier Jan Bøhler (Ap), fungerende leder i Stortingets justiskomité.

Hvilke andre oppgaver er det Bøhler snakker om? Er det noe vi trenger i Oslo akkurat nå så er det jo nettopp flere politifolk som er ute i gatene og gjør bybildet tryggere om kvelden, ikke færre.

De rødgrønne lener seg på en Sirus-rapport som viser en nedgang i antall anmeldte voldstilfeller i norske byer der man har begrenset skjenketiden. Dette er et dårlig og svært misvisende utgangspunkt, som kan gi helt håpløse utslag, særlig i disse tider med den forferdelige voldtekstbølgen i bl.a. Oslo.

Antall anmeldte voldstilfeller sier lite om utelivsvolden. Det kan også gi et misvisende bilde av antall faktiske voldstilfeller.

Hvis man ser på en oversikt over overfallsvoldteker i Oslo, så vil man se at de fleste av disse skjer i tidsrommet der folk går hjem fra byen. Det betyr altså ikke at tilfellene ikke ville skjedd dersom utestedene stengte tidligere. Likevel vil tallene kunne brukes til inntekt for en statistikk som skal vise oss at byen blir så mye tryggere dersom den stengte en time tidligere. Jeg tror imidlertid ikke at det er den ekstra timen med øl fra kl 02.00 til 03.00 som gjør folk til voldsmenn eller voldtekstmenn.

Et annet vesentlig poeng som bør tas med i begrunnelsen for hvorfor det er flere anmeldte voldstilfeller innenfor skjenkeperioden er at det naturligvis er svært mye enklere å anmelde et voldstilfelle som har skjedd inne på, eller rett utenfor, et utested, enn det er å anmelde et tilfelle som har skjedd på en privat fest.

På et utested er det mange vitner, inklusivt voksent edru personell som kan fortelle hva som har skjedd. Da er det langt enklere for politiet å lage en sak, enn om det skjer et slagsmål på en privat fest, eller om noen blir overfalt alene på vei hjem fra byen. Dette gjør det selvfølgelig også langt tryggere for den enkelte å anmelde saken.

Et annet problem med rapporten er at man får inntrykk av at det er et mål å redusere antall anmeldte voldstilfeller. Det er det slettes ikke, med mindre antall faktiske kriminelle handlinger har gått ned.Vi bør jo nettopp oppfordre flere til å anmelde voldstilfeller.

Vi vet f.eks. at mange voldtekter foregår på private nachspiel der offeret kjenner gjerningsmannen. Slike tilfeller er ekstra vanskelig for den enkelte å anmelde, og her er det viktig å skape trygge rammer og godt informasjonsarbeid som gjør det lettere for folk å anmelde.

Skal man bruke Sirus-rapportens konklusjoner som målefaktor ville det imidlertid bety at utelivsvolden øker dersom man lykkes med å få flere til å anmelde slike voldstilfeller.

Dette bringer meg igjen over på et praktisk problem med forslaget. Dersom byen stenger tidligere vil mer av festingen flytte seg til nettopp private arenaer med betraktelig mindre muligheter for offentlig kontroll. Her finnes det store mørketall av tilfeller som aldri blir anmeldt. Det kan gjøre det mer behagelig for politikere som kan gjemme seg bak en litt hyggeligere statistikk, men det betyr altså ikke at antall voldstilfeller har gått ned.

Dersom de rødgrønne virkelig ønsker å gjøre byen tryggere, så får de de ta ansvar, sørge for mer ressurser til politiet, og lette politiet for byråkratiske oppgaver som nettopp holder dem foran skrivebordet fremfor ute på gata der de burde være.

Å tvinge det overveldende flertallet som aldri gjør noe galt til å gå hjem tidlig, fordi Jan Bøhler og de rødgrønne vil «lette politiet for oppgaven med å skape trygghet i bybildet» er rimelig respektløst ovenfor alle oss som aldri lager bråk, men som kun ønsker å kunne hygge oss på byen litt senere enn det Jens Stoltenberg synes er passende.

Trygge lokalsamfunn er også litt viktigere enn at det skal være gjenstand for kreativ bruk av statistikk.

Read Full Post »

Den vriene toleransen

(Opprinnelig trykket som hovedinnlegg i Aftenposten 04.08.2011 og lagt på bloggen i etterkant)

Det er forståelig at norske aviser ikke ønsker å trykke hatefulle innlegg, men de som likevel gjør det, fortjener honnør fremfor kjeft.

Alvor av ordene. «Mer demokrati og mer åpenhet» skal være Norges svar på tragedien 22. juli. Dersom dette er mer enn fin retorikk, innebærer det politiske realiteter vi må ta innover oss.

«Det betyr noe hvilke holdninger hver enkelt av oss har, og det betyr noe hvordan vi velger å møte andres holdninger.» Ordene tilhører kronprins Håkon, fra hans appell på Rådhusplassen. Statsminister Jens Stoltenberg har gjentatt at vårt svar på den grusomste handlingen Norge har opplevd i fredstid må være «mer demokrati og mer åpenhet». Jeg stiller meg helhjertet bak disse budskap. Nå må vi passe på å gjøre alvor av ordene.

For bak denne fine retorikken ligger det noen konsekvenser vi må ta innover oss, hvis vi mener alvor. Det er en, av og til, ubehagelig erkjennelse at «mer demokrati og mer åpenhet» nødvendigvis må innebære en større tilstedeværelse av også stemmer vi overhodet ikke liker. Denne erkjennelsen har dessverre manglet i store deler av Europa de siste årene.

Rettsforfulgt for uttalelser.

I 2008 ble den tidligere skuespilleren Brigitte Bardot idømt en bot på 120 000 kroner på grunn av et offentliggjort brev til Frankrikes daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy i 2006 der hun blant annet skrev at muslimer ødelegger landet. Den østerrikske politikeren Susanne Winter ble i 2009 bøtelagt etter svært krasse karakteristikker av profeten Muhammed. Det er ikke lenge siden det pågikk en rettssak mot den nederlandske høyrepopulisten Geert Wilders, etter at Wilders blant annet sammenlignet Koranen med Hitlers Mein Kampf. Og tidligere i år ble en spaltist i den franske avisen Le Figaro bøtelagt for å ha skrevet at de fleste narkolangere er svarte eller arabere.

Dette er bare noen av mange eksempler på journalister, politikere og andre som er rettsforfulgt de siste årene for kun skriverier og uttalelser. I Norge har denne tendensen vært langt mindre – det burde den fortsette å være. For alle disse landene har mye større og voksende høyreekstreme miljøer enn vi har i Norge. Den mest kraftfulle reaksjonen Norge kan vise for fremtiden, vil være å fjerne rasismeparagrafen, og si at det norske folk er klare til å møte hatefulle meninger med motargumenter. Bildene av de 200 000 menneskene med roser i hendene som fylte Oslos gater, burde være bekreftelse nok.

Hatefulle meninger blir ikke avkledd i lukkede fora, men i offentligheten.

Falsk form for toleranse.

I debatten som har oppstått i etterdønningene av 22. juli, roper flere etter strengere rammer for offentlig debatt. Det er jeg sterkt uenig i. Jeg har full forståelse for at norske aviser ikke ønsker å ha overlagt krenkende eller hatefulle innlegg på trykk, men de som likevel velger å trykke slike innlegg, fortjener honnør fremfor kjeft. Terrorhandlingene har gjort det viktigere enn noen gang å få hatefulle meninger frem i lyset. Hatefulle meninger blir ikke avkledd i lukkede fora, men i offentligheten.

Vi må selvsagt ikke forveksle ytringsfrihet med redaktørenes rett til å bestemme hva de selv ønsker å trykke i sin egen avis. Jeg mener naturligvis ikke at det er noen rettighet å ytre seg på andres «eiendom». Likevel, om noen skal ha en dårlig klump i magen i disse dager, så er det ikke dem som lot hatefulle innlegg slippe til, men dem som så dem og lot dem forbli uimotsagt.

Det er viktigere enn noen gang at ikke ekstremister – ved lov – blir tvunget inn i lukkede rom der meningene deres får lov til å ligge og ulme, mens de nører oppunder hverandres offermentalitet. I stedet må vi møte disse holdningene med nettopp «mer demokrati og mer åpenhet» i en fri, offentlig debatt. Hvis vi skaper et klima der meninger vi ikke liker sensureres bort, ender vi opp med en falsk form for toleranse. Det er en farlig oppskrift, men det er ikke minst en krenkelse av tolerante menneskers rett til å ta et oppgjør med de intolerante holdningene som eksisterer.

Jeg er ikke først og fremst tilhenger av rasisters rett til å ytre seg av hensyn til rasistenes ytringsfrihet.

Plikt som medmenneske.

Toleranse er ikke bare enkelt. I definisjonen av en tolerant samfunnsmodell må det også være en innebygd aksept for det intolerante. Samtidig er det en ansvarliggjøring av alle tolerante mennesker. Jeg er ikke først og fremst tilhenger av rasisters rett til å ytre seg av hensyn til rasistenes ytringsfrihet. Å nekte en rasist å ytre sin mening er en grovere krenkelse av min frihet, fordi det frarøver meg det jeg føler er min rett og plikt som medmenneske: Å reagere på hatefulle ytringer.

Demokrati, åpenhet, toleranse og humanitet. Dette er ikke verdier som har kommet gratis. Vi må jobbe for disse hver dag. Budskapet i disse dager er at «sammen er vi sterke». Jeg tror også at vi nettopp skal bekjempe hatefulle ytringer sammen.

Krever å ta til motmæle.

Jeg blir opprørt når det norske lovverket forteller meg at jeg er så lite i stand til å møte for eksempel Tore Tvedt og andre nynazisters holdninger, at jeg skal beskyttes mot synet av dem. Jeg vil ikke beskyttes. Jeg krever å få høre oppgulpet de har å komme med, for jeg krever å ta til motmæle.

Read Full Post »

Obama-farsen

Obama-besøket er allerede i ferd med å bli en skikkelig farse, og det før Obama en gang har ankommet. Denne gangen er det hverken Obama eller Torbjørn Jagland sin feil, selv om det naturligvis hadde vært best om 1) Obama aldri hadde fått prisen, 2) Obama i det minste hadde takket nei.

Men nå når Jagland, (i sin iver etter å gjøre opp for «Bongo fra Kongo-affæren», 36,9 og andre «stolte» øyeblikk som utenriksminister eller statsminister), har gitt Obama fredsprisen, gjør både mediene og arrangørene tilsynelatende alt de kan for å gjøre hele seansen så flau som mulig.

«Vi kan ikke redde verden alene» har Obama sagt. Sant nok, men norske medier ser ut til å tro at det ene spørsmålet norsk presse får lov til å stille Obama kan ha slike enorme ringvirkninger. Jeg føyer meg til Jan Arild Snoens bemerkninger i Minerva:

«Like greit å ta rådet fra DDN på lederplass i går: “How do you like Norway”? Får dere Erik Solheim til å stille det, får dere en genuin norsk aksent også. Eller mitt forslag: “Har du sovet godt”.»

Bård Vegard Solhjell som ellers er opptatt av å kjempe mot USA-imperialismen, og representerer et parti som mener at USA er den største trusselen mot verdensfreden, trengte ikke akkurat å overtales da han fikk muligheten til å møte verdens mektigste mann. Kanskje det er skolepolitikk Solhjell ønsker å snakke med Obama om – da kan han jo dele av sine erfaringer.

Det er heller ikke bare Torbjørn Jagland som er stormannsgal i disse tider. Jens Stoltenberg har også voldsomme ambisjoner forann møtet. I løpet av de 30 minuttene han har til rådighet med Obama, skal han ha med seg Jonas Gahr Støre, Grete Faremo, Erik Solheim og Terje Riis-Johannesen, på en slags konferanse der intet mindre enn:

– Nordområdene
– Klimaforhandlingene
– Afghanistan (der Stoltenberg visstnok har tenkt å fortelle Obama at han gjør det riktige ved å trappe opp. Ja, det veier jo sikkert veldig tungt for Obama, når Norge har bestemt seg for å gjøre det motsatte. Var det noen som sa hykler? Way to go Jens, aka Avgifts-Jens)

…skal diskuteres.

Stoltenberg utelukker heller ikke å snakke om start-avtalen (tre avtaler om atomvåpenreduskjon inngått mellom Sovjetunionen, senere Russland og USA) og nedrusting av atomvåpen. (Ja, jøss, som den store militærmakten Norge er, veier nok Stoltenbergs synspunkt om atomvåpen veeeldig tungt for Obamas vurdering, når han skal håndtere to kriger, og en konflikt med Iran som er i ferd med å eskalere).

Støre, som etterhvert kanskje har blitt litt for vant til rollen som Norges svar på «Messias», synes imidlertid at Stoltenbergs ambisjoner er litt for små. Han vil også ta opp midtøsten med Obama. (Ja, det er jo klart Obama vil lytte ekstra godt til råd fra regjeringen som anerkjente Hamas.)

Midtøsten-professor Hilde Henriksen Waage ved UiO tror imidlertid at Støre kan spille en viktig rolle for amerikanerne i Midtøsten-prosessen, men hun understreker riktignok at Norge og USA overhodet ikke er på noe som ligner et likt nivå i Midtøsten-konflikten. (Det var da enda godt vi fikk den opplysningen.)

Jeg vet ikke hvem som er mest naiv jeg; Obama, Støre, Waage, eller denne damen som er svært skuffet over at hun ikke får levere selbuvottene hun har strikket til Obama personlig (hvilket, tross hyggelige hensikter, jo må sies å være ganske naivt og ikke noen stor nyhetssak).

*puste tungt og oppgitt*

Men men, selv om jeg skulle ønske at Obama var her i et annet ærend enn å motta verdens hittil dyreste tale-pris, så er det jo ikke Obamas feil at norske politikere,- og norsk presse i særdeleshet, men også mye av befolkningen forøvrig, oppfører seg som en gjeng pubertale tenåringer som får øye på pappas «Vi Menn» blad for første gang.

Hva om jeg hadde fått 30 min. med Obama? Da skulle jeg satt meg ned i sofaen på suiten, snakket litt om løst og fast, funnet ut hvilke filmer han liker, og vitset om alle de idiotiske abortmotstanderne Obama må takle fra den kreasjonistiske wacko-kristne fløyen i det republikanske partiet (også hadde jeg nok måttet forsøke så godt jeg kunne å unngå å nevne at Franklin D. Roosevelt var en tulling som forlenget depresjonen på 30-tallet og ikke løste den, siden jeg ikke har noen forhåpninger om å overbevise Obama om dette med det første uansett).

Så til alle involverte: Lykke til i morgen. Jeg skal ikke si «make me proud», men prøv i det minste å ikke gjøre dette enda pinligere.

Read Full Post »

De fiktive kjønnsforskjellene

Jeg fortsetter likelønnsdebatten. Innlegget under er en kronikk jeg har på trykk i dagens Hamar Arbeiderblad. Mange av argumentene er hentet fra mine tidligere innlegg om likelønnsdebatten, men den inneholder også en del nye argumenter som jeg håper er av interesse:

De fiktive kjønnsforskjellene

Det virker som noen på død og liv ønsker å holde kjønnskampen oppe. I hele min oppvekst har jeg tatt det som en selvfølge at jenter og gutter var likestilte i Norge,- og hadde de samme mulighetene, men i den hittil kortere delen av mitt mer voksne liv har jeg dessverre blitt meget skuffet. Ikke fordi jeg har oppdaget at slike kjønnsforskjeller eksisterer likevel, men fordi jeg har vært vitne til at noen av våre fremste samfunnsskikkelser gjør alt de kan for å skape, eller gjenopprette, fiktive forskjeller i samfunnet vårt. De spiller konsekvent på misunnelighet, og de dårligere sidene ved oss mennesker for å forsvare en ytterligere kontroll og regulering av samfunnet vårt.

Det underliggende motiv
Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg, Liv Signe Navarsete og vår nye likestillingsminister Audun Lysbakken gjør i realiteten alt de kan for å skape kjønnsforskjeller i samfunnet vårt; kjønnsforskjeller som egentlig ikke eksisterer. Så lenge de kan spille på slike fiktive forskjeller legetimerer det all verdens fordelingstiltak. Fordeling, eller sosial utjevning, er den underliggende motivasjonen for all sosialdemokratisk/sosialistisk tankegang. Det er ideen om at verden er et nullsumspill, og at det eneste vi kan gjøre for å hjelpe de svake er å bruke all tid og ressurser på å dytte vellykkede mennesker ned,- og holde ressurssterke mennesker tilbake. Jens Stoltenberg har understreket dette flere ganger: «Likelønn er et fordelingsspørsmål, ikke et bevilgningsspørsmål», sier han. De viktigste er altså ikke at noen får det bedre, men at noen får det bedre sammenlignet med noen andre. (Det er fristende å trekke en parallell til fattigdomsdebatten og Margaret Thatchers gamle treffende sitat om sosialistenes tenkemåte: «So long as the gap is smaller, they’d rather the poor were poorer».)

Likelønnsdebatten
Men tilbake til likelønnsdebatten, som var det egentlig poenget med innlegget. I et intervju med Dagsavisen sier Audun Lysbakken følgende: «Norske kvinner tjener i gjennomsnitt 85 prosent av det menn gjør. Kvinnedominerte yrkesgrupper henger systematisk etter de mannsdominerte. Kvinner får altså dårligere betalt fordi de er kvinner.»

At det er mulig å komme unna med en så absurd konklusjon! Fordi mange kvinnedominerte yrkesgrupper har lavere gjennomsnittslønn enn mange mannsdominerte yrkesgrupper, presterer Lysbakken automatisk å slå fast at kvinner får dårligere betalt simpelthen fordi de er kvinner. Det faktum at mennene i disse «kvinnedominerte lavtlønnsyrkene» tjener akkurat det samme som sine kvinnelige kollegaer enser åpenbart ikke Lysbakken. Det er rett og slett på tide at noen kaller en spade for en spade. Sosialistenes likelønnsdebatt er intet annet enn humbug.

Yrkesgrupper
Denne debatten handler om forskjeller mellom yrkesgrupper. Her er det flere problemstillinger det er å verdt å fokusere på. Mange yrkesgrupper med høy utdanning, har et mye lavere inntektsnivå enn andre yrkesgrupper med høy utdanning, men å påstå at dette handler om kjønnsforskjeller er tåpelig. En mannlig lærer tjener jo mindre enn en mannlig ingeniør, og en kvinnelig sykepleier tjener mindre enn en kvinnelig advokat. Vi har lik lønn for likt arbeid i dag, men det er altså slik at flere kvinner enn menn søker seg til såkalte lavtlønnsyrker. Så er det noen sosialister som forsøker å innbille oss at dette er fordi gamle reaksjonære besteborerlige hvite dresskledde menn har tvunget dem til det, og ikke fordi de har valgt disse jobbene selv, men er ikke slik argumentasjon nettopp kvinnediskrinering?

Jens Stoltenberg talte nylig til Utdanningsforbundets landsmøte, der han signaliserte at noen yrkesgrupper kan vente seg lønns-stillstand for å styrke likelønnen blant lærere og andre kvinnedominerte yrker. Er ikke dette diskriminerende ovenfor både lærere og kvinner? Først påstår man altså at kvinner får lavere lønn fordi de er kvinner, selv om deres mannlige kollegaer tjener akkurat det samme. Deretter følger man opp med at disse yrkene skal få høyere lønn, ikke fordi den jobben de gjør fortjener et lønnsløft, men kun fordi den er dominert av kvinner?! Jeg hadde virkelig håpet debatten var kommet lenger.

Tiltak
Til slutt: I likhet med regjeringen mener også jeg at lærere og sykepleiere fortjener høyere lønn. Det mest effektive tiltaket her ville vært et mer liberalisert arbeidsmarked, og å oppfordre til betraktelig flere private aktører i både skole, utdannings og helsesektoren. Lønnen i offentlig sektor er generelt mye dårligere enn i det private. I tillegg er vårt sentraliserte system for lønnsdannelse, der staten og arbeidsorganisasjonene bestemmer lønnen til en ganske betraktelig del av arbeidstakerne, mye av grunnen til at f.eks. norske akademikere er svært dårlig betalt sammenlignet med andre vestlige land. Jeg forventer riktignok ikke at dette skal være på agendaen til den rødgrønne regjeringen med det første, men vi mener altså begge at lærere og sykepleiere burde hatt høyere lønn.

Jeg mener de burde hatt høyere lønn fordi de har lang utdanning og gjør en viktig jobb. Særlig mener jeg at lærere, og spesielt lektorer som har sårt tiltrengt spisskompetanse burde hatt høyere lønn. I tillegg burde vi øke kravene for å komme inn på lærerhøgskolen betraktelig, og slik sende et signal om at at vi ønsker å løfte lærerens status, og dermed oppfordre flere ressurssterke studenter til å bli lærere. Konklusjonen er altså at jeg mener lærere og sykepleiere burde hatt høyere lønn fordi jeg har respekt for,- og anerkjenner den viktige jobben de gjør. Jens Stoltenberg og regjeringen derimot mener kun at de skal få høyere lønn fordi flesteparten av dem har kvinnelig kjønnsorgan.

Read Full Post »

Det nye kjønnsfikserte lønnsoppgjøret!

Likelønnsvrøvlet vil ingen ende ta. Noen må vike for likelønn, er en av overskriftene på VGs nettavis i dag. Jens Stoltenberg talte til Utdanningsforbundets landsmøte i dag, der han signaliserte at noen yrkesgrupper kan vente seg lønns-stillstand for å styrke likelønnen blant lærere og andre kvinnedominerte yrker.

«Noen grupper har jo fått mer hvert år. Men hvis man skal forandre relative lønnsforhold, så må man peke på noen som skal få relativt mindre for at noen skal få relativt mer. Alle kan ikke få relativt mer (…) Utfordringen er å få varig utjevning av lønn mellom manns- og kvinneyrker», sa Jens Stoltenberg til Utdanningsforbundet.

Jeg skal ikke gjenta hele argumentasjonsrekken min mot den såkalte likelønnskampen. Den har jeg redegjort for i en lengre bloggpost dere kan lese her.

Det er heller ikke så veldig mye nytt med denne saken, i forhold til tidligere omtale av likelønnsdebatten. Saken er egentlig ganske som forventet. Det som imidlertid overrasker meg er at ingen kvinner eller lærere reagerer offentlig på dette. Det er riktignok viktig å presisere at det er retorikken og innfallsvinkelen jeg reagerer på, men den er til gjengjeld ganske provoserende. Et lønnsløft for lærere er også jeg for. Det har jeg vært for så lenge jeg kan huske, men sakens vinkling er direkte kvinnediskriminerende og ikke minst nedverdigende ovenfor nettopp lærere.

Det er bare å lese VGs videre omtale av saken:

«…det ligger i kortene at typiske mannsdominerte yrkesgrupper som industriarbeidere og ingeniører, må være forberedt på moderate sentraloppgjør de kommende årene, sammenlignet med kvinneyrker som hjelpepleiere og lærere.»

Regjeringen varsler altså at hjelpepleiere og lærere kan vente seg høyere lønn, simpelthen fordi de utgjør et flertall av kvinner. Mannsdominerte yrkesgrupper som industriarbeidere og ingeniører bør likeledes vente seg mindre fordi de hovedsakelig består av menn. Det er utjevning av lønn mellom menn og kvinner som er det hele opphøyde målet for Jens, ikke å gi lærere og hjelpepleiere en høyere lønn fordi de fortjener det.

Jens Stoltenbergs tale er egentlig et hån både mot kvinner og mot lærere. Nå er jeg selvfølgelig klar over at Jens sikkert brukte mange lovord om lærere og den viktige jobben de gjør da han talte for Utdanningsfordundet, men all verdens lovord kan ikke endre det faktum at dette ventede lønnsløftet fra regjeringen ikke har det spor med noen respekt for den jobben lærere gjør. Både retorikken og de eventuelle tiltakene virker skredersydd for å gi SV og deres marxistiske likestillingsminister Audun Lysbakken, en markeringssak.

Regjeringens såkalte likelønnskamp er diskriminerende ovenfor både kvinner og menn, og et hån mot de som har gått mange år på lærerhøgskolen for å bli lærere, lektorer, osv…

Jeg mener at lærere burde få høyere lønn fordi de har lang utdanning og gjør en svært viktig jobb. Jeg mener vi burde anerkjenne den viktige jobben lærere gjør. Jeg mener vi burde sende et signal om at vi ønsker å løfte lærerens status. At vi vil oppfordre flere ressurssterke studenter til å velge denne yrkesretningen. Derfor vil jeg både ha høyere lønn for lærere, enda høyere lønn for lektorer og ikke minst styrke og øke kravene til lærerhøgskolen.

Regjeringen derimot mener kun at lærere skal få høyere lønn fordi flesteparten av dem har kvinnelig kjønnsorgan.

Read Full Post »

Norge er et sykt land

Norske politikere ser ut til å være i en slags FN-rus etter kåringene av verdens beste land å bo i. Vi har det absolutt veldig bra i Norge, det er ikke det, men denne velstanden baserer seg også på en økende sykdomstilstand som kan sette velferdssamfunnet vårt i fare hvis den ikke kureres.

Norge er et sykt land, og vi blir stadig sykere. Dagens Næringsliv kunne ikke gjort det tydeligere. Her er klare fakta om Norges tilstand fra en artikkel DN publiserte 11. september i år:

Arbeidsledige: 77.100

På attføring eller rehabilitering: 105.000

AFP: 48.500

Uføre: 341.400

Total arbeidsstyrke i Norge: 2,62 millioner

Andel nordmenn i arbeidsfør alder på trygd: 22 % (inkluderer ikke kontantstøtte, barnebidrag o.l.)

Andel nordmenn som er uføre: 13 %

Andel nordmenn som er arbeidsledige: 3 %

Totale utbetalinger til uføre i 2008: 56,53 milliarder

Offisielt har Norge en arbeidsledighet på tre prosent. I virkeligheten mottar nesten en fjerdedel av nordmenn i arbeidsfør alder en eller annen form for trygd. Norge er verdensmestre i andel syke og uføre. DN slår også fast at «hver eneste skattekrone fra over 681.000 nordmenn må til for betale Norges unormalt mange uføretrygdede.»

Victor Normenn peker i denne artikkelen på et viktig poeng:

«Vi har brukt uføretrygding fremfor ledighetstrygding for å lette omstillinger. Man har ment at det har vært best å bruke uføretrygd fremfor ledighetstrygd ved nedbemanning i bedrifter utenfor de mest sentrale strøkene, istedenfor å få folk til å flytte. Dette har vært en villet politikk (…) Hver gang vi lar et menneske i yrkesaktiv alder gå på uføretrygd, istedenfor å få vedkommende inn i en eller annen form for ordinært tilrettelagt arbeid, er det en fallitterklæring overfor de personene det gjelder. Og det er samfunnøkonomisk sløsing» , sier han.

Dette er et av problemene vi står ovenfor. Vi har altså en velferdsstat som i stor grad passiviserer virksomme mennesker, ved at midlertidige ordninger vever midlertidig trengende inn i en permanent avhengighet til staten.

Men det er annen ting ved vårt velferdssystem som DN ikke peker på i artikkelen, og som det er svært upopulært å sette fokus på; trygdeordningene våre er enkelt og greit for generøse.

Norge har en av de friskeste befolkningene i verden, de mest sjenerøse sykelønnsordningene, og det høyeste sykefraværet. Sammenhengen mellom de sjenerøse sykelønnsordningene og det høye sykefraværet viser helt klart at selve sykelønnsordningen gjør det motsatte av sin opprinnelige hensikt.

Kutt i sykelønnsordningen burde stå øverst på ønskelisten til regjeringspartiene akkurat nå. I det hele tatt burde det være et prinsipp at man ikke mottar 100% lønn (slik man faktisk gjør i dag) når man ikke er på jobb og ikke bidrar til det fellesskapet som betaler sykelønnen. Et forslag kunne være å f.eks. kutte sykelønnen til 80%, innføre 3 karensdager, og fjerne muligheten for sykelønn ved egenmelding. Det burde være helt naturlig at man får lavere eller faktisk ingen kompensasjon når man er borte fra jobb, og ikke bidrar med å skape noen verdier. Men jeg vil faktisk stille spørsmål ved om kutt er nok. Jeg lurer rett og slett på om vi ikke burde vurdere å fjerne hele sykelønnsordningen?

For burde det ikke være opptil arbeidsplassen å bestemme hva slags ordninger man ønsker å tilby sine ansatte ved sykefravær? Bør det virkelig være statens oppgave å kontrollere- og regulere hva slags kompensasjon ulike arbeidsplasser tilbyr sine ansatte? Burde ikke dette være et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker?

Vi er nødt for å ansvarliggjøre både arbeidsgiver og arbeidstaker i større grad hvis vi skal få bukt med det høye sykefraværet og den manglende arbeidsmoralen som brer seg i Norge. Statens oppgave bør egentlig ikke tre inn før arbeidsgiver eventuelt bryter forhold som er nedfestet i arbeidskontrakten.

Unge Høyre ønsker et friere arbeidsmarked. Da burde vi også erkjenne at ulike arbeidsplasser, med ulike forhold, og ulike behov må ha lov til å inordne seg på ulike måter. Jeg synes tiden er kommet for å vurdere å avskaffe hele sykelønnsordningen, og la dette forholdet være opp til arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er riktignok viktig å presisere at et slikt system forutsetter at den enkelte får beholde betraktelig mer av sin egen inntekt, slik at man kan velge å sette av penger til perioder man trenger å være borte fra jobb, men det skal alltid lønne seg å jobbe.

Det er en forutsetning for et rikt velferdssamfunn at mange nok står i jobb og skaper verdier. Det er ikke mulig å bygge et land på trygd. Hvis de som trenger hjelp, skal få hjelp i fremtiden, så burde solide kutt i trygdeordninger som holder folk borte fra jobb, være prioritet nr 1 for Jens Stoltenberg, og det burde i hvert fall være et krav fra Høyre og Unge Høyre.

Read Full Post »