Grov ansvarsfraskrivelse

Å stenge byen klokka 2 er et håpløst dårlig forslag. Argumentene som brukes er enda verre.

– Ved å stenge kranene klokken 02.00 vil vi kunne frigjøre politi til andre oppgaver, sier Jan Bøhler (Ap), fungerende leder i Stortingets justiskomité.

Hvilke andre oppgaver er det Bøhler snakker om? Er det noe vi trenger i Oslo akkurat nå så er det jo nettopp flere politifolk som er ute i gatene og gjør bybildet tryggere om kvelden, ikke færre.

De rødgrønne lener seg på en Sirus-rapport som viser en nedgang i antall anmeldte voldstilfeller i norske byer der man har begrenset skjenketiden. Dette er et dårlig og svært misvisende utgangspunkt, som kan gi helt håpløse utslag, særlig i disse tider med den forferdelige voldtekstbølgen i bl.a. Oslo.

Antall anmeldte voldstilfeller sier lite om utelivsvolden. Det kan også gi et misvisende bilde av antall faktiske voldstilfeller.

Hvis man ser på en oversikt over overfallsvoldteker i Oslo, så vil man se at de fleste av disse skjer i tidsrommet der folk går hjem fra byen. Det betyr altså ikke at tilfellene ikke ville skjedd dersom utestedene stengte tidligere. Likevel vil tallene kunne brukes til inntekt for en statistikk som skal vise oss at byen blir så mye tryggere dersom den stengte en time tidligere. Jeg tror imidlertid ikke at det er den ekstra timen med øl fra kl 02.00 til 03.00 som gjør folk til voldsmenn eller voldtekstmenn.

Et annet vesentlig poeng som bør tas med i begrunnelsen for hvorfor det er flere anmeldte voldstilfeller innenfor skjenkeperioden er at det naturligvis er svært mye enklere å anmelde et voldstilfelle som har skjedd inne på, eller rett utenfor, et utested, enn det er å anmelde et tilfelle som har skjedd på en privat fest.

På et utested er det mange vitner, inklusivt voksent edru personell som kan fortelle hva som har skjedd. Da er det langt enklere for politiet å lage en sak, enn om det skjer et slagsmål på en privat fest, eller om noen blir overfalt alene på vei hjem fra byen. Dette gjør det selvfølgelig også langt tryggere for den enkelte å anmelde saken.

Et annet problem med rapporten er at man får inntrykk av at det er et mål å redusere antall anmeldte voldstilfeller. Det er det slettes ikke, med mindre antall faktiske kriminelle handlinger har gått ned.Vi bør jo nettopp oppfordre flere til å anmelde voldstilfeller.

Vi vet f.eks. at mange voldtekter foregår på private nachspiel der offeret kjenner gjerningsmannen. Slike tilfeller er ekstra vanskelig for den enkelte å anmelde, og her er det viktig å skape trygge rammer og godt informasjonsarbeid som gjør det lettere for folk å anmelde.

Skal man bruke Sirus-rapportens konklusjoner som målefaktor ville det imidlertid bety at utelivsvolden øker dersom man lykkes med å få flere til å anmelde slike voldstilfeller.

Dette bringer meg igjen over på et praktisk problem med forslaget. Dersom byen stenger tidligere vil mer av festingen flytte seg til nettopp private arenaer med betraktelig mindre muligheter for offentlig kontroll. Her finnes det store mørketall av tilfeller som aldri blir anmeldt. Det kan gjøre det mer behagelig for politikere som kan gjemme seg bak en litt hyggeligere statistikk, men det betyr altså ikke at antall voldstilfeller har gått ned.

Dersom de rødgrønne virkelig ønsker å gjøre byen tryggere, så får de de ta ansvar, sørge for mer ressurser til politiet, og lette politiet for byråkratiske oppgaver som nettopp holder dem foran skrivebordet fremfor ute på gata der de burde være.

Å tvinge det overveldende flertallet som aldri gjør noe galt til å gå hjem tidlig, fordi Jan Bøhler og de rødgrønne vil «lette politiet for oppgaven med å skape trygghet i bybildet» er rimelig respektløst ovenfor alle oss som aldri lager bråk, men som kun ønsker å kunne hygge oss på byen litt senere enn det Jens Stoltenberg synes er passende.

Trygge lokalsamfunn er også litt viktigere enn at det skal være gjenstand for kreativ bruk av statistikk.

Read Full Post »

Sunn fornuft og lokale løsninger

Rigide reguleringer gir alltid uønskede ringvirkninger. Blant partene som opponerer sterkest mot Knut Storbergets ønske om å kontrollere folks drikkevander, og innskrenke skjenketiden enda mer, er reiselivsnæringen. Reiselivsnæringen taper masse penger hvis skjenketiden over hele landet innskrenkes med enda en time. NHO Reiseliv Innlandet v/ Roar Øien, hadde i en av mine lokalaviser: Østlendingen, ett innlegg med tilhørende overskrift: «Reduserte skjenketider kritisk for reiselivet»

Jeg gir NHO Reiseliv min fulle støtte. Dette handler både om den helt grunnleggende verdien av individuelt ansvar, og om muligheten for lokale løsninger og sunn fornuft. Her er mitt innlegg i dagens Østlendingen:

Regjeringens forslag om å redusere skjenketiden fra 03 til 02 viser at AP og deres regjeringsfeller lever i en skremmende enkel verden. Det er en verden der alt kan løses innenfor det politiske systemet. En verden der det ikke finnes grenser for politikk.

Karita Bekkemellom ga en antakelig ufrivillig, men likevel treffende, beskrivelse på Arbeiderpartiets politiske utgangspunkt for noen år siden, da en litt pågående journalist spurte den daværende statsråden om det ikke fantes grenser for politikk. Svaret fra statsråden var som følger: «i politikken finnes det ingen grenser, bare muligheter». Jeg tviler på at Karita Bekkemellom helt forsto konsekvensene av denne uttalelsen, men det er likevel avslørende for den politiske tenkningen i Arbeiderpariet.

«Samfunnet har skylda»

Arbeiderpartiet har alltid hatt forsvinnende lite respekt for det sivile samfunnet, og en nesten fraværende tillit til det enkelte mennesket. Dette er ingen overdrivelse. Det er en ganske markant forskjell på høyre og venstresiden i Norge. På høyresiden er det en utbredt forståelse av at enkeltmenneskets ansvarsfølelse begrenser politikkens omfang – at dette er forhold som hele tiden må veies mot hverandre. På venstresiden er det få slike ideologiske begrensninger. Det ser ikke ut til å være stort annet enn praktiske hensyn som setter grenser for AP-hoders tro på politikkens fortreffeligheter. Det meste som er galt i samfunnet kan løses med en politisk lov eller regulering, og fungerer ikke reguleringen så betyr det bare at reguleringen ikke var omfattende nok.

Denne tankegangen har en skremmende bieffekt. Den forteller mennesker at det alltid er «samfunnet som har skylda». Knut Storberget har lenge kjempet hardt for sin personlige vendetta mot utelivsnæringen. Som avholdsmann skulle han nok helst sett at alle «tok til fornuft» og ble like ansvarlige og ordentlige som ham selv. Det faktum at de fleste mennesker faktisk liker å nyte større mengder alkohol iblant, og takler det helt fint, er det ikke mye respekt for. Helt uten å vurdere en konsekvensutredning engang, har Storberget i lang tid varslet at regjeringen vil komme med et nasjonalt forbud mot skjenking etter kl 02, og slik presset kommune etter kommune til å redusere skjenketiden. Nå begynner flere å merke konsekvensene. Særlig hardt går det utover reiselivsnæringen.

Smaksdommer Storberget

I Østlendingen, torsdag 3. juni, kommenterer Roar Øien, styreleder i NHO Reiseliv Innlandet, saken, der han beskriver den som kritisk for reiselivet. Store tap av omsetning gjør at tidligere suksessbedrifter nå sliter med underskudd, samtidig som det registreres en økning i illegal nattklubbvirksomhet. De aller fleste undersøkelser tyder på at vi bare drikker mer og mer. Et raskt google-søk leder til en rekke undersøkelser som bekrefter dette. På starten av 90-tallet hadde flere utesteder åpent til 06.00. Etter at det ble påbudt å stenge utesteder over hele landet i 1993, har både konsum, fyll og vold økt. Særlig stor er økningen i alkoholkonsum blant studenter og unge.

Det er her virkelighetsforståelsen til Storberget og hans partifeller svikter helt. Reguleringene endrer ikke folks alkoholvaner, de bare kanaliserer dem til andre plasser, der omgivelsene er mindre trygge og politiet har mindre kontroll. Utgangspunktet er egentlig veldig enkelt: folk drikker alkohol, og det kommer de til å fortsette å gjøre uansett hva slags lov Storberget får vedtatt. Det ironiske er at det er reiselivsnæringen som betaler prisen. Reiselivsnæringen, som skaper trygge arenaer for sosial hygge og morro, må altså betale prisen for Storbergets ønske om å være smaksdommer på vegne av hele befolkningen.

Arrogant og respektløst

Vi ønsker alle å begrense vold og bråk. Problemet med Storberget og regjeringens tankegang er at de lar bråkmakerne definere lovverket. I stedet for å ta tak i dem som lager bråk, ønsker regjeringen å begrense alles frihet. Det er samfunnet som har skylda ikke enkeltmennesket, sier de.

I disse sommermåneder strømmer turister til festivaler over hele Norge. Frivillige lag og foreninger over hele landet står på for å levere kvalitetsopplevelser som skaper et yrende folkeliv i byer og lokalsamfunn fra nord til sør. Det er ganske spesielt at regjeringen uten videre arrogant avviser NHO Reiselivs ønske om en utredning.

Det er også ganske respektløst at regjeringen er mer opptatt av å legge forholdene til rette for bråkmakerne, enn for vanlige ungdommer- og voksne som ikke har gjort noe galt, og samtidig stikke kjepper i hjulene for festivaler og arrangementer over hele landet som tilfører mange lokalsamfunn helt vitale inntekter. Jeg håper og tror at de rødgrønne vil merke at folk er lei denne typen kontrollstyring ved valget i 2011. Det er på tide at vi får en opposisjon til dette tankesettet i flere kommuner og fylker. Vi trenger flere politikere som setter sunn fornuft lokalt over styringsglade pamper i regjeringskvartalet.

Read Full Post »

Individet i sentrum – også i skjenkepolitikken!

Etter mye alkoholdebatt på min siste bloggpost om skjenkepolitikk, skrev Morten Sæthre en egen bloggpost som svar. Denne var også på trykk i HA i går. Jeg har naturligvis skrevet et svar allerede. Det kommer antakelig på trykk i løpet av neste uke, men trofaste blogglesere, får selvsagt lese det først:

Individet i sentrum – også i skjenkepolitikken!

Morten Sæthre mener jeg bruker store ord i alkoholdebatten. «Grovt overgrep» er riktignok sterke ord, og det mener jeg også er betimelig. Så er jeg selvfølgelig enig i at man skal være forsiktig med å slenge om seg med slike gloser i hytt og pine, men hvis det kun er kjønnslemlestelse, og voldtekt av befolkningen i Afghanistan, som skal være grunnlag for å bruke disse «store begrepene», så er det ikke mye man kan stille spørsmålstegn ved i det norske samfunnet.

 

Prinsippet er overgrepet

I likhet med Sæthre er også jeg en ivrig pubvanker. Skjenkestopp én time tidligere er ikke et grovt overgrep, men det er ikke denne ene timen jeg reagerer såpass sterkt på, men statlig bestemt skjenkestopp i seg selv. Det er ideologisk sett et grovt overgrep, fordi det bryter med helt grunnleggende rettigheter. Skulle man fulgt dette prinsippet i andre sammenhenger ville det nemlig skapt et grunnlag for et utålelig samfunn. Altfor mange politikere i Norge, er sneversynte moralister. De har prinsipper og ideologiske retningslinjer, helt til disse prinsippene bryter med deres egne personlige preferanser, hvoretter de endrer prinsipp. Slik ideologisk og prinsipiell inkonsekvens, er et stort problem i den norske samfunnsdebatten.

 

Jeg vil også gjøre Sæthre oppmerksom på at ordet overgrep ikke bare defineres ved fysiske forgripelser. Et overgrep er per definisjon en krenking av andres rettigheter. Skjenkestopp 02.00, eller skjenkestopp i det hele tatt, kan derfor defineres som et overgrep. Det er en krenkelse av folks rett til å opptre fritt i det offentlige rom, uten at det går på andres bekostning. Hvorfor er så dette et såpass stort ideologisk problem? Fordi man sier at «målet helliger middelet»! Ut i fra dette prinsippet vil man alltid kunne forsvare en inngripen i folks frihet, så lenge man kan begrunne det med et godt mål. 

 

Jeg kan illustrere dette med noen utvalgte eksempler:

 

1) Overvåkning. Sæthre viser til forskning i sin argumentasjon, men en forskningsrapport i seg selv viser ikke om noe er rett eller galt. Det finnes forskning som viser at betraktelig mer overvåkning kunne hatt store fordeler. Politiet er også blant dem som alltid er tilhenger av mer overvåkning. Et kamera i hvert hjem og på hvert gatehjørne, samt registrering av alle telefonsamtaler, sms’er og e-poster ville helt klart gjort politiets etterforskning enklere. Flere kriminelle ville antakelig også blitt dømt. Hvorfor er dette likevel galt? Fordi det bryter med noen grunnleggende rettigheter naturligvis!

 

2) Ekstremsport. Et forbud mot ekstremsport kunne også vært hensiktsmessig. Ekstremsport påfører mennesker store skader, og man kunne sikkert fremlagt gode argumenter for at et slikt forbud ville tilført samfunnet mindre kostnader. Ville Sæthre vært for et slikt forbud, hvis han fikk en forskningsrapport som viste at det var hensiktsmessig? Eller mener han som meg at det er den enkelte som må bestemme om han vil ta den risikoen for sin egen del?

 

3) Portforbud. Menn mellom 15 og 30 er overrepresentert på voldsstatistikken i Oslo sentrum etter kl 20.00. For å begrense volden i Oslo, og påføre samfunnet mindre skader, vil det derfor kunne være nyttig å innføre portforbud i Oslo sentrum for 15 – 30 år gamle menn etter kl 20. Ville Sæthre vært for et slikt portforbud dersom han fikk en forskingsrapport som viste at det var lurt, eller hvis en meningsmåling viste at flertallet av Oslos befolkningen støttet et slikt portforbud? Eller mener han som meg at det faktisk er en rettighet å ferdes fritt i det offentlige rom, så lenge man ikke lager kvalm for andre, og at det da er statens oppgave å sørge for at folk kan ferdes trygt hvor de vil – selv om det kanskje innebærer at man må bruke litt mer ressurser på politi i gatene?

 

Selvfølgeligheter?  

Sæthre mener jeg argumenterer med selvfølgeligheter som alle er enige om. Denne debatten viser det stikk motsatte. «Svært få er motstandere av personlig frihet som ikke går på bekostning av andres frihet», skriver han. Innser ikke Sæthre at det nettopp er slik begrensning av personlig frihet han argumenterer for i sitt innlegg?  Sæthre sier til og med at det er lov å begrense friheten for forsøkets skyld. Jeg siterer: «Selv om man ikke kan være skråsikker på at forslaget har en positiv effekt, er det vel lov å forsøke?»

 

Heligger målet middelet?

Den store forskjellen på Sæthre og meg er altså denne: Sæthre mener at «målet helliger middelet».  Jeg mener at dette ALDRI er et godt enkeltstående prinsipp! Slik rendyrket utilitarisme er meget farlig! Hvis middelet er galt, så skal man ikke bruke det, samme hvor bra man tror målet er. Selv i krig er det noen midler man mener det er uakseptabelt å bruke. 

 

Sæthre og jeg ønsker mye av det samme. Jeg ønsker også å redusere de menneskelige og samfunnsmessige kostnadene, men jeg nekter å gjøre det på en måte som begrenser fredelige lovlydige borgeres frihet. Selv om dette kompliserer det litt mer. 

 

Jeg skal love alle en ting: jeg kommer alltid til å sette individet i sentrum i mitt politiske liv. For hva er vel ellers samfunnet til for, hvis det ikke er til for enkeltmennesket? I et fritt demokratisk samfunn MÅ det være prinsipp nr1 at det er samfunnet som er til for enkeltmennesket – ikke motsatt. ikke dét er prinsipp nr1, så har vi egentlig ikke noen rettigheter lenger – da alle rettigheter vil kunne reduseres til et middel for et mer opphøyd mål.

Read Full Post »